Noen tanker om Muhammedfilmen, sensur og ytringsfrihet

Jeg har observert debatten i etterkant av Muhammedfilmen, og har gjort opp meg noen tanker.

For det første, jeg har ikke sett filmen, og det har jeg heller ingen planer om. Ikke fordi jeg ikke vil støte muslimer men fordi jeg har en tendens til å bli skjermflau, og etter hva jeg har forstått er skuespillerkvalitetene på linje med dem i Double Dragon og Street Fighter.

For det andre, jeg har merket meg at folk har en fetish for å gjenta det åpenbare. De er imot voldelige reaksjoner på filmen, og de synes ikke noe om unødige provokasjoner. At de ikke samtidig legger til at det er flott at solen står opp hver morgen, at kaffe gjør deg pigg og at Manchester United er et bedre fotballag enn bedriftslaget til Elkjøp avdeling Ski må selvsagt skyldes tidsnød. "Vi fordømmer volden" har blitt omgjort til et "god jul", "shana tova" eller "hristos vaskres", og med omtrent samme meningsinnhold. Om det er en passord for i hele tatt å få diskutere saken aner jeg ikke, men det er åpenbart ett eller annet der jeg ikke har forstått. Eller er det tidspunkt hvor man faktisk ikke fordømmer volden? Er det ikke bedre å gjøre som meg, å ha fordømmelse av volden som default, og dersom jeg faktisk skulle akseptere volden vil jeg gi beskjed om det?

Deretter ser hele debatten ut til handle om semantikk. Hele debatten handler om to setninger og hvilken rekkefølge de skal plasseres i. Setning A er "Filmen var respektløs", setning B er "det er viktig med ytringsfrihet". Den ene gruppen, la oss kalle dem ABene, ønsker å fremføre dette budskapet: "Filmen var respektløs, men det er viktig med ytringsfrihet." Deretter har vi BAene, de velger heller å snu om på setningen og sier: "Det er viktig med ytringsfrihet, men filmen var respektløs."

Det finnes ingen forskjell på de to sidene. Det er ingen som støtter vold, ingen som støtter fengsel for filmskaperne, alle er enige i at filmen stinker, alle er enige at enkelte muslimer overreagerer, det eneste man er uenig om er om er rekkefølgen på setningene. Skal A før B, eller skal B før A?

Hele denne debatten er like latterlig som kampen mellom den russisk-ortodokse kirke og de gammeltroende. Skulle man bruke to eller tre fingre når man korset seg? Flertallet sa tre, mindretallet to, og dette førte dermed til brudd i den ortodokse kirken i Russland (det var sikkert litt mer komplisert enn som så, men som jeg alltid har sagt, virkeligheten er alltid mer spennende for folk som ikke driver faktasjekk.)

Uansett, skjerpings folkens, jeg kan ikke banke vett i folket hele tiden, dere må tenke litt selv iblant.

Livet - skapelse eller tilfeldighet

Jeg har egentlig viktigere ting å ta meg til, men når en professor emeritus publiserer et makkverk av en bok om intelligent design krever det at enkelte av oss tar ansvar og tilbakeviser påstandene i boken Livet - Skapelse eller tilfeldighet.

Det ligger endel kapitler ute på nettet, og siden jeg ikke har noen planer å betale for boken kommer jeg kun til å gå gjennom disse. Jeg håper at noen av dem som har fått boken tilsendt kan gå gjennom disse. La meg derfor ta en liten gjennomgang av det materialet som er tilgjengelig gratis.

Dette har jeg gått gjennom tidligere, men la meg ta det en gang til. Dette er ett av de to argumentene til kreasjonistene og det kalles falsk dikotomi. Forskerne kan ikke forklare noe, derfor er alternativet det korrekte.

Mange andre bruker et lignende argument. Siden skolemedisinen ikke kan love deg mer enn seks måneder bør du heller gå til oss, som lover at du skal leve til du er nitti. Siden ingen av partiene på tinget har planer om å skape det perfekte samfunnet bør du heller støtte oss, som jobber for nettopp dette.

Det at motparten ikke kan gjøre noe betyr ikke at du vinner på walkover. Dette er det klassiske God of The Gaps-forklaringen, og for hver oppdagelse vitenskapen gjør blir Gud mindre. Er dette virkelig den guden du vil tro på?

Wohoo, den ateistiske konspirasjonen har nådd langt, vi har til og med klart å innsette en pave! Dette er en åpenbar løgn, og dette vet mest sannsynlig Tveter også.

• La oss ta noen navn:
• Johannes Paul II
• Katolikken Ken Miller
• Kirkehistoriker Oscar Skarsaune
• Teologen John Haugh
• Filosofen Alvin Plantinga
• Teologen Alister McGrath
• Ole Hallesby

Og så må vi huske at nærmere 50% av amerikanerne aksepterer evolusjonsteorien i et land hvor over 80% er kristne. Av den grunn kan vi konkludere med at minst 30% av kristne amerikanere har ingen problemer med evolusjonen. I Norge har vi heller få problemer med å finne kristne som uten problemer klarer å kombinere sin tro med en kristen



Deretter går han til angrep på den filosofiske naturalismen, og der må jeg gi han rett i at denne filosofiske retningen ikke regner med overnaturlige fenomener. Problemet er imidlertid at han ser ut til å vite forskjellen på metodologisk og filosofisk naturalisme. Filosofisk naturalisme er et filosofisk standpunkt, og den dyktige forsker skal ikke la seg påvirke av sin tro eller manglende sådan. Filosofisk naturalisme har ingenting i vitenskapen å gjøre.

Metodologisk naturalisme er imidlertid en holdning til vitenskapen der en ikke uttaler seg om noe annet en det som kan testes. Inntil en kan teste denne intelligente designeren gjør en lurt i å holde denne unna. Forskeren forholder seg kun til det som det er mulig å finne empirisk dokumentasjon for, og alt som er avskåret fra vitenskapelig testing overlates til filosofien.

Her må jeg imidlertid påpeke at det ikke er alle ateister som ser forskjellen mellom disse, men det er imidlertid ingen unnskyldning.

Jeg kan være tilbøyelig å være enig når det gjelder Vest-Europa, men hvordan han kan hevde det samme om Nord-Amerika er en gåte for meg. Google "USA" og "religiousity" dersom du er i tvil om dette.

Informasjon krever en intelligens, og jeg er enig. Problemet er at dette er det andre kreasjonistiske argumentet som har blitt fremmet, falsk analogi.

Språket vårt er ment for å lette livet med andre mennesker, og vi bruker ord som letter kommunikasjonen. Av og til låner vi fra andre felter. Når man oppdaget DNA kunne man selvsagt ha brukt nytt ord for å beskrive hva denne gjør. Jeg sitter på biblioteket nå og ser ordene Jus, Forsvar og Pedagogikk. Ju-Fo-Pe. Cellene jufoperer. Vi kunne brukt verbet "å jufopere", eller vi kunne brukt ord som lettet forståelsen, "å utveksle informasjon". DNA kunne hatt jufope, vi sier heller at de har et språk. Men når vi låner ord betyr det ikke ordet beholder alle de egenskapene ordet i opprinnelsen har. En dronningmaur er ingen dronning og en arbeidermaur er ingen arbeider, men dersom vi låner ordene vil elever umiddelbart forstå hva deres roller er. Så at DNA har informasjon, betyr ikke at de har sin opprinnelse i en intelligens. Men når man leser forfattere som Tveter, og det blir klart at de ikke er i stand til å forstå enkle analogier, ser man åpenbart behovet for ord som "jufope".

Så la meg oppsummere.

1. Tveter kjenner ikke til teistiske evolusjonister
2. Han bruker argument fra ignoranse og falsk analogi
3. Han aner ikke forskjellen på filosofisk og metodologisk naturalisme
4. Han aner ikke hvor religiøst USA faktisk er

Og dette presterer han bare i løpet av fire sider. Dette kommer til å ta tid.

Til slutt vil jeg bare si at jeg er skuffet over Tveter og hans likesinnede. De kjenner selvsagt til budet om ikke å lyve, likevel presterer de å lire av seg slike makkverk igjen og igjen. Jeg snakket nylig med noen som kommer til å grundigere gjennom boken og hver side er smekkfull av faktafeil og direkte løgner. Tveter er jo professor emeritus, han må jo være fullstendig klar over at dette er løgn, og det samme kan sies om forlaget som må ha lest gjennom manuset. Er det virkelig slik de ønsker at kristne skal fremstå? Hvorfor ønsker de å promotere en slik skylappkristendom, hvor man må lukke øyne for sannheten.

Kjell Tveters sitatfusk

Det er over et år siden dette leserinnlegget stod på trykk, men siden forfatteren nå er ute med en ny bok er det vel på sin plass å bedrive litt slakt av mennesker med et avslappet forhold til sannheten.

La oss ta det åpenbare først, kreasjonister lyver. De som kjemper for Mosebøkenes ufeilbarlighet ser ut til å ignorere lovtavlene Moses fikk av Jahve, for sist jeg sjekket stod det da klart og tydelig at du ikke skulle lyve?

En av deres vanligste løgner er sitatfusk, spesielt av nobelprisvinnere og prominente biologer, hvor de fremstår som desparate i sitt forsvar av Darwin elller åpen innrømmer at teorien ikke henger sammen. Som regel er disse sitatene tatt ut av sin sammenheng, eller så har de blitt fabrikert. dersfor må du alltid sjekke slike sitater, hvorvidt de er sanne eller ikke, aldri ta en kreasjonists ord som sannhet.

For det første, livets opprinnelse har ingenting med Darwins teori å gjøre, og dersom det skulle vise seg at det er umulig at livet oppstod på en naturlig måte sier dette ingenting om resten av teorien.

Ellers er det korrekt at det er to alternativer på livets opprinnelse, naturlig og overnaturlig, men man kan ikke deretter slutte at årsaken er overnatulig dersom en per dags dato ikke har en tilfredsstillende naturlig forklaring.

Dette kan illustreres med følgende eksempel:
På grunnskolen gir du to elever en oppgave om å tegne et fint bilde. De tar begge et ark og tegneblyanter og går i gang, men etter to minutter rekker en av elevene opp hånden og sier at han er ferdig. Ok, sier du og samler inn tegningen, mens du spør den andre eleven om hun er ferdig. Ikke enda, svarer hun. Ok, sier du, og gir den andre eleven andre oppgaver.

Ti minutter senere spør du på nytt, hvordan går det? er du ferdig?
Ikke enda, svarer hun.
Ok, sier du, fortsett en stund til du.
Ti minutter senere spør du igjen og heller ikke nå er ferdig. "Jeg er ikke helt fornøyd enda, la meg fortsette litt til", sier hun.

La oss være enig om en ting. Guttens tegning, når alt kommer til alt, er åpenbart penere enn jentas. Han brukte jo tross alt bare to minutter på den, mens hun enda ikke er ferdig. Hvorfor er hun ikke ferdig? Kan det hende at hun ikke KAN levere tegningen, fordi hun ikke er dyktig nok? Kan vi være enige om at mest sannsynlig er gutten den dyktigste tegneren?

Ikke?
Sier du at det er motsatt? At gutten mest sannsynlig tegnet noen strektegninger og leverte inn noen skriblerier? At grunnen til at jenta fortsatt jobber med tegningen er at hun legger sin sjel i den og ønsker å få den så fin som mulig? At jenta mest sannsynlig leverer den peneste tegningen?

Så hvorfor er du kreasjonist? Hvorfor tror du mer på kreasjonisten, som leverte tegningen etter to minutter har mer rett enn evolusjonsbiologen som fortsatt sitter og finpusser på tegningen? Hvorfor bruker du en logikk du ellers forkaster? For det er dette kreasjonistene gjør, de påpeker alt man enda ikke har oppdaget og konkluderer med at teorien er gal. Det er som så si at dersom ikke jentas tegning er like vakker som et bilde av Rembrandt, vinner gutten på walkover.

For hva beviser det at man ikke har oppdaget hvordan livet oppstod? Det betyr man ikke har oppdaget hvordan livet oppstod og ikke en dritt mer. Eller hvordan ville du reagert på følgende dikotomi. "Enten er Gud treenig eller så er Gud en klumpfotet pungrotte laget av bedervet karamellpudding. Siden filosofene ikke kan forklare hvordan Gud er tre, er det bare ett alternativ igjen, at Gud er en klumpfotet pungrotte av bedervet karamellpudding." Du aksepterer ikke negative argumenter ellers, hvorfor gjør du her?

Men dette var ikke grunnen til at jeg skriver denne bloggposten, jeg skulle skrive om  Kjell Tveter.
Hvorfor velger han å synde og lure mennesker med falske sitater? Han skriver følgende i Korsets Seier:

Nobelpris-vinneren George Wald sa:
«Når det gjelder livets opprinnelse, finnes bare to muligheter: Skapelse eller spontan opprinnelse. Det fins ikke noe tredje alternativ. Spontan opprinnelse ble motbevist av Louis Pasteur for hundre år siden, og det leder oss ikke til noen annen konklusjon enn en overnaturlig skapelse. Det kan vi imidlertid av filosofiske grunner ikke akseptere. Derfor velger jeg å tro det umulige: At livet oppsto spon-ant av ren tilfeldighet. Men man behøver bare spekulere over det uhørte i et slikt resonnement for å innse at spontan opprinnelse av en organisme er umulig. Likevel er vi her, tror jeg, som et resultat av spontan opprinnelse».

Det kan være vanskelig å finne et mer personlig uttrykk for ateismens dilemma: Å velge å tro på tilfeldighet selv om man innser at det er umulighet.

Jeg kunne skrevet mye om dette, men foretrekker å henvise til smartere personer:

En mann, en setning

"A great man is one sentence. History has no time for more than one sentence, and it is always a sentence that has an active verb."

Clare Boothe Luce

I den senere tid har jeg brukt tid på å reflektere over dette sitatet fra kongressmedlemmet og dramatikeren Clare Boothe Luce. For det første vet jeg svært lite om denne kvinnen, annet enn gjennom dette sitatet. Hun var visst en både amabassadør, politiker og dramatiker, men i aller størst grad kjenner jeg til henne på grunn av dette sitatet, som på en veldig god måte oppsummerer den historiske glemsel som inntrer etter at et menneske har gått bort.

En mann, en setning, ingenting mer. Abraham Lincoln frigjorde slavene. Winston Churchill stod imot Hitler. Henry Ford masseproduserte bilen. Charles Lindbergh var den første til å fly over Atlanterhavet. At Lincoln ikke trodde på likestilling mellom svarte og hvite, at Churchill var en sterk forsvarer av det britiske imperiet, at Ford var en rablende antisemitt og at Lindbergh var en sterk forsvarer av Nazi-Tyskland forsvinner i det store bildet. Vi husker de positive tingene de utførte, og glemmer de negative.

Det fungerer imidlertid også dersom den ene negative handlingen du utførte overskygger de positive. William Jennings Bryan er et slikt eksempel. Bryan var senatsmedlem, jurist, kvinneforkjemper, pasifist og stod alltid opp for de svakeste. Problemet er imidlertid at dette ikke betyr noe, alt vi husker ham fra er det tjuende århundrets mest berømte rettsak, saken mot læreren John Scopes og hans brudd på Tennessees lov mot å undervise i menneskets evolusjon.

Bildet av ham presenteres nesten som en grisebonde fra Alabama, en som kjemper mot fremskrittet og vitenskapen. Så enkelt var det imidlertid ikke. På den tiden hvor Jennings Bryan ble introdusert for Darwins lære var det til tider vanskelig å forholde seg til den uten gjennom et sosialdarwinistisk blikk. Spencer hadde en enorm posisjon i USA inntil første verdenskrig, og for en som alltid hadde stått opp for de svakeste var det ikke uforståelig at han ikke klarte å skille mellom Spencer lære og Darwins. Han var heller ingen fundamentalist, han aksepterte en millioner år gammel jord.

Likevel, da Scopes ble tiltalt ble Jennings Bryan utnevnt til aktor, og Clarence Darrow, en av de mest kjente forsvarsadvokatene i USA på denne tiden innså at dette kom til å bli en sak som kom til å tiltrekke seg oppmerksomhet fra hele landet. Darrow hadde også et mål med saken, å fremstille Jennings Bryan som den fundamentalisten han anså ham som. Den påfølgende krysseksamineringen av sistnevnte, hadde absolutt ingenting med saken å gjøre, og den medførte også at han ble fremstilt som nettopp det. Dødsfallet fem dager senere gjorde også at han ikke var i stand til å modere dette bildet.

En setning, en mann. Du får ikke noe mer, om du i hele tatt får det.  William Jennings Bryan kjempet mot vitenskapen. Han kjempet ikke for kvinner eller de undertrykte.

Martin Luther brøt med den katolske kirke. Han skrev ikke et av de verste antisemittiske verkene verden har sett, Om jødene og dere løgner.
Ole Hallesby truet en hel befolkning med helvete. Han var ikke en av de mest distinkte teologer Norge har fostret, og kafeen på menighetsfakultet er ikke oppkalt etter ham.
Napoleon Bonaparte erobret hele Europa. Han frigjorde ikke jødene i alle de områdene hvor Frankrike fikk innflytelse.
Aleksandr Borodin var en av Russlands største komponister. Han var ikke en av landets fremste kjemikere.
E. O. Wilson var sosiobiologiens far, ikke en av verdens fremste maurforskere.

En setning på hver mann. Slik har historien utviklet seg, og det er slik vi kommer til å fortsette med.

Noen begrepsavklaringer

Jeg har merket meg at enkelte går litt surr i begreper når man beskriver hva mennesker definerer seg som og hva dette medfører. Enkelte tror at ateister ikke tror på spøkelser eller at humanister automatisk forkaster alternativmedisin. Selvsagt gjør mange nettopp dette, men dersom de skulle tro på dette gjør det dem ikke automatisk til ikke-humanister eller teister.

La meg derfor ta meg den friheten at jeg definerer endel termer og forklarer hva jeg legger i hver betegnelse.

Jeg vil imidlertid legge ved noen forbehold, ordene har blitt gitt andre betydninger enn dem jeg tillegger dem her. Blant annet kan humanist også være en student på filosofi, lingvistikk, filosofi eller arkeologi m.m. Dette er imidlertid den betydningen de har i livssynssammenheng. De fleste personer vil kunne plasseres i flere kategorier.

Ateist
En som ikke tror på Gud. Brukes ofte om mennesker som VET at Gud ikke eksisterer, men dette er en stråmann, en ateist tror ikke, det trengs ingen visshet, på samme måte som en teist ikke trenger å være sikker på Guds eksistens.

Ateisme betyr som regel en fornektelse av en personifisert guddom, eller sagt på en annen måte, en fornektelse av guddommen i den vestlige monoteistiske tradisjon. Ateisme uttaler seg ikke om andre åndelige vesener, som spøkelser, reinkarnasjon eller demoner.  Man kan utmerket godt være ateist og religiøs, blant annet faller buddhismen og raelismen inn under begge disse to termene.

Agnostiker
En person som ikke uttaler seg om Guds eksistens. Det er ofte liten forskjell mellom disse og ateister i etikk og livsførsel og i praksis blir termen også brukt om ateister som ønsker å markere en viss avstand til mer agressive ateister som Richard Dawkins og Christopher Hitchens.

Enkelte hevder at agnostisisme og ateisme besvarer to forskjellige spørsmål, og at det dermed er mulig å kalle seg både ateistisk agnostiker og kristen agnostiker, men dette har ikke blitt innarbeidet. Penn Jillette har også argumentert for at begge begreper bør slås sammen. 

Teist
En som bekjenner seg til en skapende og opprettholdende guddom. Det motsatte av ateist.

Antiteist
En som mener at religion og konseptet om gud(er) har vært til skade for samfunnet og menneskeheten. De fleste antiteister er også ateister, men teisme og antiteisme er ikke gjensidig utelukkende, slik tilfellet er med ateisme/ teisme, selv om teistiske antiteister trolig er uhyre sjeldne. Muligens er Ivan Karamasov og Storinkvisitoren fra Brødrene Karamasov teistiske antiteister, men dette er et tema som kan diskuteres.

Proteist
Det motsatte av en antiteist. Det eksisterer mange ateistiske proteister, mennesker som ikke tror på Gud, men som likevel mener at religionen har vært til gavn. Utrykket er ikke innarbeidet, selv om google avslører at det er i bruk.

Deist
En person som tror på en skapende Gud, men ikke på en opprettholdende. Gud skapte verden, deretter forlot han den. Dette var en utbredt retning blant intelligensiaen under opplysningstiden, og i dag er dette i vesten et marginalt fenomen blant høyt utdannede mennesker. Det har aldri vært en større deistisk bevegelse og det vil være vanskelig å plassere deisme i et binært opposisjonspar. Hva er det motsatte av deisme? Ateisme eller teisme?

Sekulær
En person som ikke er aktiv i et religiøs samfunn eller lar seg bevisst styre av deres lover. Man kan utmerket godt bekjenne en tro på en gud uten at en lar denne guden styre livet ens. Det kan også brukes som en samlebetegnelse på ateister, agnostikere og deister. Det motsatte er religiøs.

Naturalist
Dette ordet brukes i dag i to betydninger, den ene innen filosofien (filosofisk naturalist), den andre innen vitenskapen (metodologisk naturalisme). Det motsatte ville vært en supernaturalist.

Filosofisk naturalist
En filosofisk naturalist er en person som hevder at det ikke eksisterer noe utenom det som observeres med de menneskelige sanser. Det finnes ingen auraer, astrallegemer, spøkelser eller demoner, ei heller guder eller engler.

Metodologisk naturalisme
Metodologisk naturalisme er derimot en holdning til verden som ikke regner med det overnaturlige. På samme måte som en går gjennom livet uten å trekke inn det overnaturlige vil en kristen evolusjonsbiolog ikke trekke in det guddommleige i sine vitenskapelige forklaringer. Man er ingen metodisk naturalist dersom en ser etter overnaturlige forklaringer innen naturvitenskapen eller i historiefaget. Dette betyr ikke at en ikke tror på det overnaturlige, men at dette ikke kommer til uttrykk i ens fag. For eksempel kan en historiker tro på et personlig plan at det var bønnens makt som gjorde at vesten vant den kalde krigen uten at dette blir nevnt med et ord i vedkommendes tekster. Det som ikke kan testes skal ikke regnes med.

Humanist
En som lever etter de idealer som ble formulert av mellom andre humanisten Erasmus og i senere tid flere av opplysningsfilosofene. De viktigste er trofrihet, adogmatisme og den menneskelige fornuft som grunnlaget for den epistologien og en interesse for de antikke greske og latinske vitenskaper. Humanismen oppstod i en kristen kultur, i senere tid har det også vokst frem en muslimsk og en areligiøs humanistisk bevegelse. Det motsatte av en humanist vil være en dogmatiker.

Sekulærhumanist
En person, som i tillegg til å bekjenne seg til de humanistiske idealer, også regner seg som ateist, agnostiker, deist og/eller filosofisk naturalist.

Livssynshumanist
Som regel en betegnelse på en sekulærhumanist.

Kristenhumanist
En kristen som aksepterer de sentrale kristne dogmene, men som ønsker å forene kristne tro med samtidig vitenskap og filosofi. Samtidig vil de kunne trekke inn skrifter fra andre trossamfunn etter Erasmus tanke om at en god ånd måtte ha steget ned i de greske filosofene og gitt dem inspirasjon. Det er uproblematisk for en kristenhumanist å bli inspirert av Aristoteles, Averroes eller Lao-Tse.

Dogmatiker
En person som bekjenner seg til læresetninger og skrifter som regnes som eviggyldige, og som ikke kan kritiseres. Dogmatikk kan være både religiøs og sekulær, en kommunistisk klokketro på at det kapitalistiske system vil kollapse og at det perfekte kommunistiske samfunn vil komme vil måtte falle inn under definisjonen dogmatikk.

Dersom det er konflikt mellom vitenskapen og dogmene må vitenskapen vike.

Materialist
En som tror på at alt som eksisterer kan observeres i den observerbare verden. I praksis er det liten forskjell mellom en filosofisk naturalist og en materialist, men materialisme har fått en negativ betydning, og brukes som regel som noe som står i opposisjon til det åndelige. Samtidig brukes "materialist" om mennesker som finner lykke gjennom materielle goder. Som regel vil en ikke selv benytte denne betegnelsen på seg selv. Det motsatte begrepet er åndelig.

Skeptiker
Brukes i to former, filosofisk og vitenskapelig. Jeg kommer her kun til å behandle den vitenskapelige. En skeptiker er en som beskjefter seg med vitenskapens yttergrense og undersøker påstander som generelt sett har en høyere grad av aksept i befolkningen enn i relevante fagkretser. En skeptiker kjemper i utgangspunktet for å redusere denne differensen mellom folkelige oppfatninger og normalvitenskapen.

En skeptiker skiller seg fra forskere ved at førstnevnte som regel ikke selv bedriver forskning innen feltene de uttaler seg om.


Dette er min forståelse av de forskjellige termene som ofte blir kastet ut, og dersom jeg bruker en av disse termene på denne bloggen er det denne jeg mener. Bloggposten vil redigeres dersom noen påpeker feil.

Alternativbevegelsen og kampen om språket

"Forskere er lukkede mennesker som ikke er åpne for nye ideer. Når det kommer mennesker med genuint nye og revolusjonerende tanker gjør forskere alt for å sabotere for disse. Vitenskapsmenn tror ikke på det overnaturlige og forkaster alle tanker om sjel eller ånd."

Slike beskyldninger er noe en ofte kan møte i debatt hvor det alternative tas opp, og jeg kommer ikke her til å tilbakevise disse, men i stedet henlede leseren mot den kampen som eksisterer om språket i dagens samfunn, en kamp der alternativbransjen ofte ser ut til å ha overtaket.

Hvorfor får vi naturlig sympatier med Navifolket i Avatar, eller for den saks skyld, hvorfor holder vi med den unge jenta som får jobben i en mannsdominert bransje? Hvorfor sympatiserer vi med den ensomme personen som kjemper mot det store multinasjonale konsernet?

Grunnen er at vi er nesten programmert til å holde med den vi oppfatter som den undertrykte. Vi liker den som vi oppfatter som svakest og det gir oss en form for selvrettferdighet og bekrefter vår egen godhet. Det krever selvsagt at konflikten presenteres som enkel hvor det ikke eksisterer noen tvil om hvem som er de gode og hvem som er onde.

Arketypen på den gode er en undertrykket person som ikke er i en maktposisjon. Dersom vedkommende tilhører et ikke-europeisk folk, som Pocahontas, er det bra, likeså om hun er kvinne. Alternativt kan han være fra mer rurale strøk, ikke ulikt i filmen Mr Smith Goes To Washington. Samtidig liker den gode å stille spørsmål, som Erin Brockovich, å rokke ved vedtatte sannheter, som Galileo, og ikke gi seg før vedkommende har vunnet frem.

Den onde er på den andre siden en del av etablissementet, de har bestemt seg for hva de tror på, og de undertrykker alle med en annen tro. Ofte går de i dress eller ekvivalente plagg. Det klassiske eksempelet er en overvektig direktør i dress, med smale øyne og armene i kors.

Dette er arketypene, og i språket vårt foregår nå en kamp om å kunne plassere seg selv i den positive arketypen, og alt for ofte klarer alternativbevegelsen dette. Alt for ofte gjør også forskerne alt for å plassere seg i den negative arketypen (mer om Dawkins i en senere bloggpost).

For det første, så har naturvitenskap i stor grad vært en mannlig aktivitet. Menn undertrykket kvinner og forsket på sykdommer og atomer. De slo sine barn og studerte markens evolusjon. På den andre siden har vi den mer feminine alternativbevegelsen, hvor berøring og emosjoner spiller en langt viktigere rolle. Når en feminin krystallhelbreder forsøker å overbevise den maskuline legevitenskapen får vi naturlig sympatier med det kvinnelige.

På samme måten er vi skeptiske til det vestlige. Det heter vestlig medisin, vestlig vitenskap eller for den saks skyld vestlig musikk, og vi har alle lært de siste tiårene hva vesten representerer. Imperialisme, rasisme, etnosentrisme og en forakt for den laverestående ikke-vestlige kulturen. På den andre siden presenteres "orienten" som i kontakt med naturen og mer åndelig. Østlige mennesker er mer gjestfrie, de er alltid glade og ikke minst har musikken deres flotte rytmer. Det kan hende at noen av dem bor i stråhytter, men det er de som er de ekte menneskene. Og skolemedisinere plasseres i kategorien "overvektig bymenneske som blir tvunget til å overleve i jungelen", et scenario Hollywood ofte har likt å filmatisere.

Konspirasjonsteoretikere har også forstått dette med med arketyper, og en kunne nesten tro at de hadde studert Ibsen. Dr. Stockmann i En Folkefiende representerer den klassiske eksempel på en mann som kjemper på egen hånd mot overmakten og Ibsens berømte sitat ser ut til å ha blitt deres mantra: Jeg svarer ei, mit kald er kun at spørge. "Vi stiller bare spørsmål!", kan en konspirasjonsteoretiker gjenta til det kjedsommelige. At denne spørsmålsstillingen kun er et retorisk grep for å slippe å si hva de egentlig mener, ser de ikke ut til å bry seg om. De stiller kun spørsmål, ja, men svarene finnes, og de gjør ingenting for å finne dem.

Men for det utrente øye kan det se ut som konspirasjonsteoretikerne er en Erin Brockovich, en Dr. Stockmann eller en Sokrates, de "gode", de som ikke gjør annet enn å søke sannheten. Vi som aksepterer at det var islamistiske terrorister som var ansvarlige er da derimot de lukkede.

Det er imidlertid interessant at dette ikke gjelder for alle alternative. Legg merke til hvordan slangeoljeselgeren i Ville Vesten presenteres, en alternativmedisiner som det er meningen at vi ikke skal like. Han presenteres alltid som en mann, alltid hvit, svindler gjerne også indianere, og ikke minst, han går alltid i dress og bowler- eller flosshatt. Er slangeolje mindre effektivt enn krystaller? Åpenbart ikke, men ved å plassere en snake oil salesman i den "onde arketypen" og krystallhelbrederen i den "gode", har de fremvist en stor forskjell på dem.

Så hvordan kan vi gjøre noe med disse arketypene, hvor vitenskapen plasseres i den machoimperialistiske lukkede kategori og alternativbransjen havner i den åpne, undrende og egalitære? For la oss det ikke være tvil, det er mulig å rette de samme beskyldningen mot alternativbransjen. Er det ikke de som er lukkede når det gjelder synet på akupunktur? Er det ikke de som blindt har akseptert en flere tusen år gammel tradisjon, og vi som stiller spørsmål? Problemet er imidlertid at vi ikke snakker om vitenskap her, kun om markedsføring og branding. De alternative har markert seg som de åpne, og skal vi rokke ved den forestillingen må vi tenke som markedsførere.

Seth Godin, en av de markedsførerne jeg oftest lytter til har snakket om at folk ikke liker å skifte mening eller å innrømme at de tar feil. Selgere anbefaler også at en aldri tilbakeviser påstandene til prospektet. "Det er et godt poeng, kjære kunde, og det er også grunnen til at vi har gjort noe med det." Aldri motsi den du skal overbevise. Du må heller innrømme og møte på halvveien.

Innrøm at vesten har gjort mye galt. Innrøm at leger kan være arrogante. Innrøm at vitenskapsmenn ofte kan være lukkede. Jeg leste nettopp i Martin Gardners bok Fads and Fallacies in the name of science at det tok lang tid før astronomene aksepterte eksistensen av fallende steiner, meteorer, og vitenskapsmenn har ofte brukt lang tid på å endre syn. Samtidig kan en godt inrømme at USA misbrukte 9/11 til å invadere land som ikke hadde noe med terroraksjonen å gjøre.

Har du gjort en innrømmelse, får man imidlertid ofte en tilbake. Dersom vitenskapen har brukt lang tid til å skifte syn, betyr ikke dette også at når en svindler forsøker å påvirke vitenskapen, så reduserer dette sjansen for at vedkommende klarer å gjøre for mye skade? Og hva med alternative behandlingsformer som ikke fungerer, hvilken mekanismer skal en bruke for å avsløre disse?

Samtidig er det alltid viktig å vite hvilke fordommer du blir møtt med i en debatt med en alternativer. Dersom du aktivt går inn for å bryte disse, er det også en sjanse for at vedkommende lytter til deg, og en utmerket metode å gjøre dette på er å fortelle om hvor arrogante vitenskapsmenn kan være. Ved at du viser at du makter å ha to tanker i hodet samtidig er det plutselig den alternative som er den lukkede og du er den åpne.



Men dette er uansett et tema som krever dypere refleksjoner enn de jeg har presentert her. Vitenskapen trenger å frigjøres fra denne onde stereotypien, men det er ikke gjort i en håndvending.

Offermentaliteten

Andre har sagt dette bedre enn meg, likevel føler jeg at det må gjentas. Tenk deg en scene. Et blodig menneske ligger forslått med hodet mot asfalten, over denne står et annet menneske, med en kjepp i hånden og slår på det forsvarløse mennesket som ligger der og for øyeblikket ikke gjør annet enn å forsvare seg mot slagene. Begge har imidlertid en tanke i hodet, en tanke som de begge deler, en tanke som driver deres handlinger og selvforståelse. "Hvorfor forfølger du meg?"

Det er så mange som er ofre i dagens samfunn. De som blir slått er ofre, de som slår likeså, de som blir invadert er ofre, de som invaderer er det samme, alle er ofre og alle er det synd på. Jeg vet ikke hvor denne offertanken kommer fra, bare at mye ondskap kan forsvares ut fra den tanken om at du er den virkelige undertrykte.

Hvordan kan du leve med deg selv om du kaster ut din 18 år gamle sønn fordi han står frem som homofil?
Hvordan kan du ta livet av din 17 år gamle datter fordi hun har fått seg en vestlig kjæreste? 
Hvordan kan du som pastor banke opp din egen sønn?
Hvordan kan du reise ut til en ungdomsleir og massakrere ungdommer?
Hvordan kan du forsvare vold mot asylsøkere og innvandrere?

Du er jo et godt menneske, så du kan jo ikke utføre noen slike onde handlinger? Du ser jo på deg selv som hardtarbeidende og ærlig, en viktig bidragsyter til samfunnet, en samfundets støtte! Hvordan kan du gjøre dette?
Grunnen er enkel, du er et offer!

Når din sønn står frem som homofil er han plutselig en del av den homofile agendaen, den konspirasjonen som er i ferd med å korrumpere den Sanne Kristne Kirke. Den 17 år gamle dattera bringer skam over sin familie, og det familiemedlemmet som til slutt dreper henne er det virkelige offeret. Det samme kan sies om AUF-medlemmet, som var medlem av en organisasjon som i virkeligheten gjorde alt for å ødelegge den norske kulturen. Offeret på Utøya gikk i politiuniform. Hvor mye av verdens ondskap blir ikke utført av ofre?

Det må vi også forstå med denne forståelsen, vi har humanisert offeret, mens overgriperen har forblitt et skall, et følelsesløst vesen uten hjerte eller kjærlighet.
Overgriperen, enten det er en homofil sønn, en innvandrer, en soldat involvert i Holocaust, et AUF-medlem, er alltid beregnende og kynisk. Man kan ikke forstå overgripere, ikke uten å selv gjøre dem ofre. Skal man analysere soldater i Auschwitz blir man nødt til å gjøre dem til ofre for Hitlers politikk eller til hjernevaskede lakeier til de onde regimet. Overgriperen vil alltid være dehumanisert, og det er også det disse selvutnevnte ofrene tilstreber.

Jeg har også til en viss grad merket denne offertanken da jeg selv brøt med kristentroen. 
På samme måten som den 18 år gamle sønnen og den 17 år gamle dattera ble jeg en overgriper. Hvorfor valgte jeg den brede veien? Hvorfor valgte jeg å bli en av overgriperne, de som ønsket kirken bort, de som mobbet de troende og ønsket å gi djevelen mer makt? Det skal sies at dette imidlertid var et svært lite mindretall, men at de eksisterer, disse kristne ofrene, er utvilsomt.

Janet Folger har publisert boken The Criminalization of Christianity, en bok jeg har lyst til å lese, men ikke betale for, men så vidt jeg har forstått argumenterer hun for at kristendom er i ferd med å bli forbudt i USA. at en slik tanke virker absurd for meg er en underdrivelse, men jeg tviler på at den vil kunne presenteres uten å spille på en offertanke. Kristne er per definisjon ofre, og enhvert privilegie som blir tatt bort fra dem er et angrep. Og det hjelper ikke at over 80% av amerikanerne kaller seg kristne, de er per definisjon ofre og under angrep.

En bok jeg HAR lest er en rasistisk roman, en bok hvis jeg ikke vil nevne tittelen, men jeg kan avsløre at den ender med at alle verden ikke-hvite folk, jødene inkludert, blir utryddet. Hvordan kan forfatteren forsvare en slik grusom handling? Åpenbart, jødene og de svarte er grusomme mennesker, de voldtar og dreper, og de hvite som kjemper for en raseren verden er ikke annet enn ofre som har lært å forsvare seg mot disse forferdelige overgriperne. Alle de hvite som mister livet i denne verdenskrigen er også raseforrædere og fortjener døden, fra de stakkars hvite ofrene som til slutt bekjemper dem.

Jeg har tidligere kritisert en rapport hvor undertrykking av kristne blir dokumentert. Problemet er at dersom vi følger logikken i ett eksempel vil kristne bli offer, men dersom vi bruker samme logikk i et annet, vil den kristne uunngåelig være overgriperen. At en ikke-kristen reagerer på at kristne symboler stilles ut i offentlig rom er angrep på kristne, at kristne reagerer på symboler de finner støtende er angrep på kristne. For en person som ikke befinner seg i dette offernarrativet er dette ulogisk, men for dem innfor virker dette åpenbart svært så fornuftig.

De "kristne ofrene" argumenterer ofte slik. Mister en fordeler, er en et offer. Nå er det ikke bare endel kristne som tenker slik, også nyreligiøse og innen alternativbransjen er denne offertanken utbredt. Blant annet har alternativmedisinere et stort privilegie i forhold til skolemedisinen, de trenger ikke oppvise i nærheten så god dokumentasjon som sistnevnte, der en må gjennomføre doble blindede tester, publisere i kjedelige vitenskaplige journaler og stå til ansvar dersom noe skulle slå feil. Hva skjer dersom myndighetene krever likebehandling, der påstander om helbredende effekt bare kan følge god dokumentasjon? Overgripere! Vi er undertrykt! At de ikke ser ut til å ønske at Pfizer eller Glaxo-Klein-Smith kan selge medisiner med like lite dokumentasjon er åpenbart ikke et problem.

Hele den alternative bransjen er et studium i slik offermentalitet, men de er heller ikke de eneste. For endel år siden var jeg på debatt om feminisme i Studentersamfunnet i Bergen, og den dyktige journalisten Martine Aurdal omtalte Kvinnegruppa Ottar som offerfeminister. Dette er et godt uttrykk, og jeg har også reagert på retorikken til enkelte ytterliggående feminister. Ofte har jeg tenkt på hvordan de hadde reagert om jeg hadde benyttet meg av samme språk, bare skiftet om på kjønnene i teksten. Ville de ikke da ha kalt den en grusom kvinnefiendtlig tekst? Så hvorfor kan enkelte av dem spre slik hatefull retorikk mot halvparten av verdens befolkning? Hvis menn må ta ansvar for vold mot kvinner, må ikke da kvinner ta ansvar for kvinners vold mot menn? Åpenbart ikke, og grunnen er selvsagt at det er de som er ofrene. Nå skal det sies at mange forkjempere for menns rettigheter havner i samme fella, og ser seg selv som ofre. Det er også mange som kan diskutere likestilling uten å havne i offerfella, blant annet diskuterer jeg gjerne mer med medlemmer fra Kvinnefronten enn jeg gjør med Ottarmedlemmer.

Samtidig er mennesker som ser på seg selv som politisk ukorrekte ofte tilbøyelig til å gå i denne offerfella. All motstand, enten den er legitim eller illegitim blir tolket i ditt offernarrativ, du er den fryktløse sannhetssøkeren, kritikerne er dine overgripere. Person A skriver leserinnlegg. Person B kritiserer dette, Person A tolker kritikken som et forsøk på knebling, og henviser til ytringsfriheten. Alternativt skriver de et leserinnlegg, innlegget blir, som svært mange andre, avvist og dette tolkes som et angrep på ytringsfriheten. I deres offernarrativ passer dette som hånd i hanske. Det samme er de evinnelige beskyldingene om hersketeknikker. Du er et offer, motparten er en overgriper. 

Igjen må jeg legge ved et lite forbehold, det er mange av dem som blir undertrykt for sine meninger, og mange som argumenterer godt får ikke slippe til. At mange kan sees som ofre i denne sammenhengen er åpenbart.

Så hvordan kommer vi bort fra denne offermentaliteten? Ved å fokusere på prinsipper i stedet for å lete etter offeret og undertrykkeren.
Er det akseptabelt å kaste ut homofile barn? Selvsagt, dersom et homofilt par som har adoptert en sønn har rett til å kaste ut denne sønnen når han forteller dem at han er hetero. Eller krever du en rett utelukkende for din legning?
Kan du bytte ut ord og det er fortsatt ikke rasistisk, kjønnsdiskriminerende eller avslører et hat mot seksuelle legninger så er det akseptabelt.
Det samme gjelder tro og offermentalitet. Bytt ut trosamfunnene med Livssyn A, Livssyn B, Livssyn C osv. Deretter formulerer du et lovverk hvor du gir de forskjellige livssynene forskjellige rettigheter. Etterpå trekker du hvilket livssyn som er A, som er B osv. Vil denne trekningen være helt uvesentlig fordi du har tildelt alle livssyn samme rettigheter, eller kan det hende at Kong Harald i morgen må sette seg inn i alle de hinduistiske gudene?
Formuler prinsipper hvor det er irrelevant hva din posisjon og du vil oppdage at det er svært ofte ikke er et offer.

Mitt møte med Jesus

Jeg møtte Jesus på samme kafe som jeg hadde møtt Døden en uke tidligere, og jeg hadde ikke engang satt før han stilte spørsmålet.

- Husker du leiren?

Jeg visste at han kom til å stille det spørsmålet.

-Leiren? Mener du feltøvelsen?

Jesus nikket.

- Ja, sa jeg, jeg husker den.

Jeg tok av meg jakken og satte meg ned.

- Husker du det som skjeddde der?, spurte han videre.

Jeg nikket igjen.

- Du var nær ved å dø, da du ble reddet ved et mirakel?

Vi ble begge stille, jeg ville hente meg en kaffe, men å gå bort i det Jesus snakket om dette kunne jeg ikke gjøre. Det var selvsagt mulig at han hadde reddet livet mitt, jeg kunne ikke bort. Jegg lente meg fremover og sa ikke et ord. Jesus satt som han alltid gjorde, en strøket dressbukse, en hvit bukse som stakk frem under en V-genser.

Det var Jesus som brøt stillheten.

- Men går det fint med deg ellers? Han smilte.

-Jo, ja, svarte jeg, det gjør vel det.

- Ingen familiekrangler i det siste?

Jeg smilte.

- Ikke på en stund. Det går bra.

Han nikket. Jesus tok et slurk av kaffekoppen, og jeg tok det som et hint til å skaffe meg en selv, men Jesus holdt opp hånden og stoppet meg i det jeg reiste meg opp.

- Jeg bestilte en til deg, hun kommer med den straks. 

Jeg snudde meg mot baristaen og så henne helle det siste skummet over i kaffen.

- Du liker vel fortsatt Latte?

- Jo, sa jeg, jeg liker latte.

- Og du skal heller ikke ha noe sukker eller karamell oppi?

- Det er riktig, sa jeg, men det kan du ikke huske. Sist vi snakket likte jeg ikke engang vanlig kaffe.

- Det er riktig, sa Jesus. Da du var 22 drakk du te.

- Det gjorde jeg.

- Savner du meg?

Jeg smilte. Jesus var slik jeg alltid hadde husket ham. Han brydde seg ikke så mye om kontekst, om å la samtalen gli fra den naturlige samtaleemnet til det andre. Ville han snakke om noe, gjorde han det.

-Jeg tror nok at du savner meg mer enn jeg savner deg.

- Det var ikke et svar på spørsmålet, vet du.

- Om jeg savner deg?

Jeg trakk på skuldrene.

- Det hender. Det legger jeg ikke skjul på.

- Ofte?

Jeg vet ikke, svarte jeg. Det går fint i hverdagen uten deg.

Jeg la til etter en pause.

- Det må du ikke tolke som en kritikk, men ingen av min andre venner spør meg om jeg tenker på dem, eller savner dem.

Så du regner meg som din venn?

- Selvfølgelig, svarte jeg. Du har vært min venn siden jeg var en liten gutt. Vi har aldri kranglet, og selv om vi ikke har møttes til en kaffe på lenge, regner jeg deg fortsatt som en venn.

Jesus svarte, men tok et ny slurk av kaffen.

- Hør her, Jesus, sa jeg. Hvis du har trodd at vi var fiender bare fordi jeg ikke tror du stod opp igjen fra de døde, eller fordi jeg ikke tror du er Guds Sønn, så betyr det ikke at vi er fiender. Det har i hvert fall aldri vært min intensjon.

Jesus nikket.

- Ok. Det har jeg forstått. Jeg har heller ikke tolket ditt tap av tro som noe annet. Men kan jeg spørre deg, trodde du at jeg ikke ville møte deg til en kopp i ny og ne bare fordi du ikke trodde lenger? Jeg har tid til en samtale med den mest kristendomshatende satanist, så da har jeg selvsagt tid til deg.

Jeg svarte ikke.

- Var du flau over å møte meg?, fortsatte Jesus.

Jeg ristet på hodet.

- Det føltes bare feil. Jeg vet ikke. Jeg tror jeg bare trengte en pause.

- En pause fra meg?

- Nei, eller jo. Eller nei, jeg vet ikke. Jeg koblet deg kanskje litt for mye til de jeg forlot, litt som folk jeg kjenner som har brudt med den ene forelderen, og nekter å snakke med den andre, fordi de fortsatt er gift.

- Så i det bildet er jeg faren, og kirken er moren. Og du hatet meg fordi du ikke kunne utstå din symbolske far, kirken?

- Det var kanskje et dårlig bilde...

- Nei, jeg tror jeg forstod det, forsikret Jesus meg.

- Men det blir heller ikke helt korrekt, sa jeg. Det var en blanding av emosjonelt raseri mot kirken, og en intellektuell tvil mot deg. Hvis vi skal beholde det dårlige bildet, jeg er ikke så sikker på om du er faren min.

Begge smilte.

Så hvis jeg ikke er faren din, hvem er jeg da?

- Hvis du ikke er faren min? Da er du kanskje en av de mange prestene på en Jesuittskolen.

- Hvorfor Jesuittskole?

- Jeg liker jesuittskoler, svarte jeg.

- Jeg forstår. Er det mange lærere der?

Mange, men jeg håper jeg slipper å nevne navn. Det er ikke sikkert du vil like alle navnene.

- Ok, svarte Jesus. Men nå vil jeg snakke om feltøvelsen.

Jeg tok en slurk av latten.

- Hva vil du snakke om?

- Vel, det faktum at jeg reddet ditt og flere andre soldaters liv, er ikke det noe å snakke om?

Jeg visste godt hva han snakket om. Min siste feltøvelse, den siste natten. Vi skulle sove i telt med oljefyr, og jeg var lagsjef. Jeg hadde laget en liste over når de forskjellige soldatene skulle ha fyrvakt. Tidligere på kvelden hadde en av soldatene pusset skoene sine, han hadde smurt dem godt inn med skokrem og da han hadde lagt seg for kvelden hadde han plassert dem litt for nærme ovnen.

I militæret var det tre forskjellige typer vakter, den første var vakten på utposten, hvor man skulle følge med på eventuelle angrep fra fiende. Deretter var det selve fyrvakten, og så var det noe som het streifvakt, hvor en soldat fra ett av lagene kontrollerte en gang i halvtimen at det alltid var en våken soldat i hvert telt.

Uansett, jeg var ferdig med mine vakter for øyeblikket,  og la meg ned for å få noen få timers søvn.  Desverre var det ikke bare meg som var trøtt, også fyrvakten var det, og det tok ikke lang tid før han slumret inn.

I teltet lå fem-seks sovende soldater, en glohet ovn med et par nysmurte sko inntil. Hva som hendte, kan jeg ikke si med nøyaktighet, men en glo må ha truffet skoene, og de begynte å brenne. Tykk, dødelig røyk spredte seg rundt i teltet, etter kort tid ville flere ting ta fyr og oksygennivået ville snart være så lavt at ingen av oss kom til å våkne igjen.

Så hadde mirakelet skjedd, tilfeldigvis umiddelbart etter at skoene hadde tatt fyr, kom streifvakten. Jeg våknet av skriket "Brann", vi våknet alle umiddelbart og fikk slukket brannen i skoene. Jeg kjente den tykke røyken i rommet, vi luftet, men det var ikke mulig å få sove resten av natten.

Hva om streifvakten hadde kommet fem minutter senere? Hva om han hadde sovnet, han også? Ville jeg vært død nå? Ville jeg hatt store brannskader? Ville jeg hatt store lungeproblemer?

Jesus kjente til denne episoden, og han visste også hvor mye jeg hadde tenkt over den. Der og da hadde jeg takket ham for hans inngripen, og det var først senere at jeg stilte spørsmål ved om han i hele tatt hadde vært der.

- Jeg tenker på den episoden når jeg tenker på deg, sa Jesus. Hva tenker du om den nå?

Jeg trakk på skuldrene.

- Jeg vet ikke. Jeg overlevde, det som har hendt, har hendt. Men det åpner selvsagt for et annet spørsmål. Burde jeg ikke ha mistet livet der?

- Er det noen som påstår det?

- Er ikke det konsekvensen av den kristne troen?

Jesus dro på det.

- Det er vel endel som påstår det. Har noen sagt det til deg om denne episoden?

- Neida, men det er ikke så mange som kjenner til den. Men endel tenker det sikkert.

- Å? Så du har blitt tankeleser nå? Jesus smilte.

Jeg smilte tilbake.

- Neida, men jeg tenker mitt.

Tror du at du kanskje legger tanker i hodet til kristne til tider?, spurte Jesus.

- Selvsagt gjør jeg det, alle legger tanker i andres hoder. Mange kristne gjør det sikkert med meg også.

- Så det gjør det akseptabelt?

- Neida, jeg bare påpekte det, sa jeg.

Jesus ristet på hodet.

- Ikke få meg til å begynne med hva kristne legger i hodet eller i munnen på ikke- kristne. Det kunne jeg sikkert skrive en bok om. Men tilbake til feltøvelsen. Jeg reddet deg, er ikke det et tilstrekkelig tegn på hvor glad i deg?

Jeg ristet på hodet.

- Jeg liker ikke å krangle, men jeg er ikke sikker på om du hadde noe med det å gjøre.

- Hvorfor tror du ikke det?

- Vel, du kunne holdt ham våken. Du kunne sørget for å sende inn streifvakten tidligere, slik at ikke støvlene tok fyr. Du kunne gjort så mye annet. At du grep inn i siste øyeblikk taler egentlig imot din guddommelige inngripen. Hvis det da ikke var for å vise din store makt og miskunn, men da var det i så fall en farlig lek med en gruppe unge menns liv. Må alt skje på en måte som viser hvor stor du er?

Jesus nikket.

- Du har et poeng, men du glemmer alle de gangene jeg griper inn hvor ingen merker noe. Hva med de episodene hvor ingen ser mirakelet som finner sted. For eksempel tidligere i uken med et glass med babygrøt.

- Hva gikk det ut på?

- Du kjenner til begrepet Perfekt Storm?

- Det gjør jeg.

- Vel, det var en slik perfekt storm hos en matfabrikant. Det var rekke på rekke med tilfeldigheter og brudd på sikkerhetsforanstaltninger som førte til at endel knuste glassbiter havnet i et glass med babygrøt. Dette var et ytterst unikt tilfelle, det var som en kastet en terning femti ganger på rad, og hver gang havnet den på 1. Den babyen som kom til å spise denne ville mest sannsynlig dø. Vet du hva som skjedde med det glasset?

Jeg ristet på hodet.

- Det gikk i gulvet. En av de ansatte i butikken hvor den havnet løftet et brett med babygrøt, og ett glass faller ut og treffer gulvet og går i tusen biter. Det nådde aldri forbrukeren. Den butikkansatte plukket upp det knuste glasset uten å merke at grøten hadde vært livsfarlig å spise. Beviset på et mirakel ble kastet i søpla uten at noen fikk vite om det.

- Ok, sa jeg, men nå har jeg selvsagt bare ditt ord på at dette virkelig fant sted.

- Det har du, sa Jesus, men ser du problemet? Du er kritisk hvor noen blir reddet ut av en situasjon på hengende håret, men hvis jeg griper inn før, når ingen merker det er også det galt.

Jeg smilte.

- Du har selvsagt ikke feil, Jesus, men det gir deg ikke rett. Mirakler er en kompleks forretningmodell. Du vet, det er bare de mest amoralske drittsekkene som har maktet å tjene penger på den.

Jesus himlet med øynene.

- Ikke få meg til å begynne.

Jeg smilte.

- Men det håper du jeg forstår, jeg har aldri avskydd deg på grunn av dem.

- Ikke? Er du sikker på det?

- Jaaa? Hva tenker du på?

- Klarer du å skille mellom meg og mine disipler?

- Det tror jeg da? Hvordan det?

- Vel, du vet, tenk deg en krigselskende, torturelskende, nullskatteytende, dødsstraffelskende, homohatende og så videre, og så videre.

- Jeg tror jeg kjenner til typen, svarte jeg.

- Ok. Når du leser om denne sterotypien, klarer du å skille mellom dem og meg?

- Hvorfor skulle jeg ikke det?

Jesus tok seg på nytt en slurk.

- Det er ikke alltid så lett å skille mellom disipler og mester. Hadde du vokst opp i Norge, ville ikke du fortsatt vært en kristen?

- Det er selvsagt mulig.

- Dersom du ikke hadde begynt på kristendom og teologi, ville du fortsatt vært kristen?

- Det er også absolutt mulig.

- Så da er det vel naturlig å anta at du ikke alltid har vært like flink til å skille mellom disippel og mester?

- Vel, det kan du selvsagt si. Eller man kan si at jeg møtte dem som indirekte åpnet øyene mine. For kan ikke jeg bruke samme en lignende beskyldning mot deg?

- Javel? Jesus lente seg fremover. - Fortell meg hvordan.

- Vel, dersom folk møter vanskelige mennesker, altså dårlige kristne, hvis jeg har lov til å bruke det uttrykket, så sier man at de har misforstått buskapet.

- Det har jeg hørt, ja, sa Jesus.

- Ok, på den andre siden, så er det de kristne som har ett mål her i livet, å tjene sine medmennesker. Ingen sier at de har misforstått Bibelen, nei, de lever sine liv i din ånd. Ok, jeg forstår at dette er litt tøft å si rett foran deg, men har en kristen som får sine trosfeller til å forlate troen misfortstått noe?

Jesus nikket.

- Jeg forstår hva du mener. Du argumenterer for at kristne kalle mine gode etterfølgere for gode kristne og mine mindre beundringsverdige etterfølgere for "ikke ekte kristne"?

Jeg nikket.

- Det er vel også en måte å si det på.

Jesus tømte koppen i en større slurk før han satte den fra seg. Jenta bak baren signaliserte et spørsmål om han ønsket en til, han nikket.

- Ok, uten å applisere den sanne skotte, som det så fint kalles, så får jeg formulere meg litt forsiktig. Mine etterfølgere skal ikke bare tro på meg, de må også la dette skinne gjennom i ord og handling. Jeg kjenner godt til den sanne skotten, hvor en person leser om et mord i en avis, og utbryter at ingen skotte ville gjort noe slikt. Noen dager senere leser han om et nytt drap, og der er drapsmannen arrestert, og han kommer fra Aberdeen, hvorpå han så utbryter "ingen sann skotte ville gjort noe slikt".

Jeg nikket.

- Det stemmer.

Jesus fortsatte.

- Ok, men det er i andre instanser hvor det er på sin plass å bruke en slik sann skotte. For eksempel dersom noen forteller om en person som er vegetarianer, men som spiser steik. Da er det på sin plass å påpeke at dette ikke er en sann vegetarianer. Han kan være en vegetarianer i navnet, han kan være en person som hevder at han er en vegetarianer, men en ting er sikkert, han er ingen sann vegetarianer.

- Det er riktig, sa jeg. Så du sier at kristne er mer vegetarianere enn skotter?

Jeg smilte.

- Hva tror du?, spurte Jesus.

Jeg dro på det.

- Det er et godt spørsmål.

Nå var det Jesus sin tur til å smile.

- Selvsagt, sa han, det var jo du som stilte det.

Dette var den Jesus jeg husket fra barndommen, han med sine små spøker, som heller ikke ønsket å vinne diskusjonen. Du satte ikke Jesus fast, men han hadde heller intet behov for å sette fast deg.

Jeg skulle til å svare, men da kom jenta med det nye kaffeglasset til Jesus. Han smilte til henne og ga henne en hundrelapp.

Skal du også ha en til?, spurte han meg.

Jeg svarte "Ja takk", og han spurte jenta "Lager du en ny Latte?"

Resten av samtalen snakket vi om de siste ti årene siden vi møttes sist. Han spurte meg om interesser, om filmer jeg hadde sett, om steder jeg hadde besøkt.

Jeg hadde ikke kikket på klokken siden vi hadde begynt å snakke, men plutselig kom den unge jenta bort, hun fortalte at de snart skulle stenge. Jeg reiste meg og tok på meg jakken. Jesus reiste seg også.

"Ringer du når du har lyst til å slå av en prat?", spurte Jesus.

Jeg nikket. Jeg sender en sms.

Han smilte. Jeg kom nok ikke til å sende en sms. Vi tok hverandre i hånden, og forlot hverandre.