En mann, en setning

"A great man is one sentence. History has no time for more than one sentence, and it is always a sentence that has an active verb."

Clare Boothe Luce

I den senere tid har jeg brukt tid på å reflektere over dette sitatet fra kongressmedlemmet og dramatikeren Clare Boothe Luce. For det første vet jeg svært lite om denne kvinnen, annet enn gjennom dette sitatet. Hun var visst en både amabassadør, politiker og dramatiker, men i aller størst grad kjenner jeg til henne på grunn av dette sitatet, som på en veldig god måte oppsummerer den historiske glemsel som inntrer etter at et menneske har gått bort.

En mann, en setning, ingenting mer. Abraham Lincoln frigjorde slavene. Winston Churchill stod imot Hitler. Henry Ford masseproduserte bilen. Charles Lindbergh var den første til å fly over Atlanterhavet. At Lincoln ikke trodde på likestilling mellom svarte og hvite, at Churchill var en sterk forsvarer av det britiske imperiet, at Ford var en rablende antisemitt og at Lindbergh var en sterk forsvarer av Nazi-Tyskland forsvinner i det store bildet. Vi husker de positive tingene de utførte, og glemmer de negative.

Det fungerer imidlertid også dersom den ene negative handlingen du utførte overskygger de positive. William Jennings Bryan er et slikt eksempel. Bryan var senatsmedlem, jurist, kvinneforkjemper, pasifist og stod alltid opp for de svakeste. Problemet er imidlertid at dette ikke betyr noe, alt vi husker ham fra er det tjuende århundrets mest berømte rettsak, saken mot læreren John Scopes og hans brudd på Tennessees lov mot å undervise i menneskets evolusjon.

Bildet av ham presenteres nesten som en grisebonde fra Alabama, en som kjemper mot fremskrittet og vitenskapen. Så enkelt var det imidlertid ikke. På den tiden hvor Jennings Bryan ble introdusert for Darwins lære var det til tider vanskelig å forholde seg til den uten gjennom et sosialdarwinistisk blikk. Spencer hadde en enorm posisjon i USA inntil første verdenskrig, og for en som alltid hadde stått opp for de svakeste var det ikke uforståelig at han ikke klarte å skille mellom Spencer lære og Darwins. Han var heller ingen fundamentalist, han aksepterte en millioner år gammel jord.

Likevel, da Scopes ble tiltalt ble Jennings Bryan utnevnt til aktor, og Clarence Darrow, en av de mest kjente forsvarsadvokatene i USA på denne tiden innså at dette kom til å bli en sak som kom til å tiltrekke seg oppmerksomhet fra hele landet. Darrow hadde også et mål med saken, å fremstille Jennings Bryan som den fundamentalisten han anså ham som. Den påfølgende krysseksamineringen av sistnevnte, hadde absolutt ingenting med saken å gjøre, og den medførte også at han ble fremstilt som nettopp det. Dødsfallet fem dager senere gjorde også at han ikke var i stand til å modere dette bildet.

En setning, en mann. Du får ikke noe mer, om du i hele tatt får det.  William Jennings Bryan kjempet mot vitenskapen. Han kjempet ikke for kvinner eller de undertrykte.

Martin Luther brøt med den katolske kirke. Han skrev ikke et av de verste antisemittiske verkene verden har sett, Om jødene og dere løgner.
Ole Hallesby truet en hel befolkning med helvete. Han var ikke en av de mest distinkte teologer Norge har fostret, og kafeen på menighetsfakultet er ikke oppkalt etter ham.
Napoleon Bonaparte erobret hele Europa. Han frigjorde ikke jødene i alle de områdene hvor Frankrike fikk innflytelse.
Aleksandr Borodin var en av Russlands største komponister. Han var ikke en av landets fremste kjemikere.
E. O. Wilson var sosiobiologiens far, ikke en av verdens fremste maurforskere.

En setning på hver mann. Slik har historien utviklet seg, og det er slik vi kommer til å fortsette med.