Hyllest til fornuftens fanebærer - Tor Bach

Hvis du lurer på hva listen over fornuftens fanebærere går ut på, klikk her.

Hvis du vil se de andre på listen, klikk her.

Hvis du vet om en som må på listen, send meg en melding her.

Høyreekstreme liker ikke Tor Bach. Det gjør ikke så mye, for det er mange andre som liker ham. At han ikke var med på den opprinnelige listen over femti skyldes ikke ham, men min egen manglende kunnskap om hvem som gjør en innsats for å gjøre Norge til et bedre sted. For ett år siden hadde jeg gleden av å kjempe sammen med ham for å gjøre flagget mindre kristent og mer gastronomisk .

Jeg kjente ikke så godt til arbeidet til Tor da jeg skrev den første listen, noe som også er grunnen til at han ikke ble inkludert da. Dette retter jeg opp nå. Som redaktør for nettavisen Vepsen gjør han et kjempearbeid i kampen om ekstremismen, da enten den kommer i form av islamister, islamofober eller kristenfundamentalister.

Tor Bach har i mange år arbeidet for å dokumentere og avdekke rasistiske og totalitære miljøer i og utenfor Norge. Han har fortid i tidsskriftet Monitor, der han blant annet var med på å avdekke Adam Ermash, alias Israel Shamirs dobbeltrolle som antisemittisk agitator på et tidspunkt da Shamir ble hyllet som fryktløs israelsk dissident i blant annet Klassekampen. Ved siden av innsatsen som journalist gjør han kanskje enda viktigere jobb i organisasjonen Wild X, Norges eneste flerkulturelle frilufts- og miljøorganisasjon som under mottoet ”vi gjør granskauen svartere” tar med ungdom på jakt-og fisketurer på tvers av religion, kjønn, legning og opprinnelsesland."

Vi er kjempeglad for at du gjør ditt til å gjøre Norge til et bedre sted.


.Takk til John Færseth for informasjon og tekst. Bildet er tatt fra Facebook.

Krenkemonsteret

Onkel Kjetil: Hei alle barn, vil dere høre om krenkemonsteret?
Barna (i kor): Jaaaaaa!

Onkel Kjetil: Flott, da skal jeg fortelle dere om krenkemonsteret. Har dere hørt om det?(Barna rister på hodet.) Det er et monster som sover under sengen deres, og som har lyst til å vokse seg store, akkurat som dere. Har dere lyst til å bli store?

Barna: Jaaa!

Onkel Kjetil: Det er flott. Men dette monsteret har lyst til å spise dere, og med en gang det blir stort nok vil det krype ut fra gjemmestedet sitt og spise dere. Får det mye mat vil det bli stort og sterkt, og da vil dere bli monstermat. Og monsteret har store skarpe tenner og en store mage som har plass til mange små barn. Så gir dere det mye mat vil det bli stort og sterkt. Har dere lyst til det?

Barna (halvkvalt): Nei??

Onkel Kjetil: Flott. Monsteret heter krenkemonsteret og hver gang du blir krenket får det mat. Hver gang du hører noe du blir støtt av og du svarer med vold eller krav om sensur blir monsteret større og blir du krenket mange nok ganger vil det til slutt krype ut og spise deg. Så du må ikke bli krenket.

Ett av barna: Men onkel Kjetil?

Onkel Kjetil: Ja?

Barnet: Hvordan får vi monsteret til å bli mindre igjen?

Onkel Kjetil: Det er enkelt, ikke bli krenket, bli støtt. Vet dere forskjellen på å bli krenket og bli støtt? (Barna rister på hodet) Det er enkelt, når du blir støtt rister du på hodet, du ruller med øynene og du slutter med å lese eller å se på det som støter deg. Når du blir krenket vil du hindre andres ytringsfrihet, når du blir støtt slutter du bare å gi dem penger eller oppmerksomhet. Forstår dere?

Barna: Ja?

Onkel Kjetil: Tenk på det på denne måten, liker dere dansebandmusikk?

Barna: Nei!!!!!

Onkel Kjetil: Ikke jeg heller, jeg blir faktisk støtt av det. Om alle verdens dansebandmusikere hadde fått kreft i dag hadde verden blitt et bedre sted. Er dere enige?

Barna i kor: Jaaaa!!!!

Onkel Kjetil: Flott. Men jeg vil ikke skade dem, jeg vil bare la være å kjøpe musikken deres, la være å gå på konsertene deres og skifte kanal dersom jeg hører dem på radio. Jeg blir støtt av danseband, men jeg blir ikke krenket. Jeg krever ikke forbud mot dansebandmusikk. Skjønner dere forskjellen?

Barna: Ja.

Onkel Kjetil: Flott, nå skal vi trene på dette. Vi skal se et par YouTube-videoer. Den første er laget av en kristen og han argumenterer for at ateister er amoralske og dersom flertallet blir ateister vil verden gå under i hedenskap og sodomi. Så skal vil se en film der en ateist håner kristne og kaller dem idioter. Til slutt skal vi se en film om Muhammed. Og husk, dersom dere blir støtt og rister oppgitt på hodet, blir monstrene under sengen deres mindre. Hvis dere blir krenket og krever sensur blir monstrene større. Skal vi forsøke å få dem kjempesmå?

Barna i kor: Ja!!!!!

Onkel Kjetil: Flott, da snurrer vi film.

Fortellingen om fortellingene

 I begynnelsen var det ingen fortellinger. Jorden var øde og tom, så utviklet livet seg, mikroorganismer, flercellede dyr, fisk, krypdyr og pattedyr. Fortellingen var ikkeeksisterende, og jorden var fornøyd. Jorden satt som vanlig i den lille åpningen i skogen. Det var det et lite vann han kunne sitte ved og betrakte de små fiskene som svømte rundt der. Den gikk ikke så ofte inn i skogen, kvistene slo mot ansiktet og 

Så kom mennesket og ikke lenge etter, den første fortelling. En samling mennesker hadde samlet seg rundt leirbålet, de stirret alle mot bålet. De hadde fortalt om sine jakthistorier, utlevert sladderet i gruppen, nå var de tom for fortellinger. De kunne selvsagt fortsatt med stammens trivialiteter, med små historier som ikke kanskje ikke var så spennende, men som i hvert fall holdt praten i gang. Det var en som ikke ønsket det.

En av de yngre jentene i stammen fortalte en historie, en fortelling som aldri hadde skjedd. 
Hun fortalte om mennesker som aldri hadde levd, om hendelser som aldri hadde funnet sted, om dyr som aldri var blitt skutt. Fortelleren diktet.

Da kjente jorden et lite stikk. Den vendte blikket mot stedet hvor den hadde kjent smerten og i det fjerne kunne den se noe som stod og stirret på den. hva det var ante jorden ikke, men at det var denne som var ansvarlig for stikket kunne den ikke si med sikkerhet, men det var ikke umulig. Den glemte etterhvert dette synet og fortsatte observere seg selv, naturen, dyrene, fjellene og havene. Hva de enn var, kan det ikke ha vært så farlig.

Da hun som fortalte den første historien så responsen, så hvor godt de likte denne fortellingen, fortalte hun en ny historie neste kveld. Denne gangen var det nye skikkelser hun beskrev, de kjempet mot rovdyr og vant og stammens barn så ut til å like fortellingen.

I dagene som fulgte fortalte hun nye historier, om sterke menn og vakre kvinner, om rovdyr, om ilden som forsvant. Barna og noen av de voksne lyttet, hun fortalte med hele kroppen, hun lagde rovdyrlyder, hun gjorde grimaser, barna hylte og lo, og av og til satt de stille i skrekk, men aldri kjedet de seg.

Jorda satt og stirret på noen sabeltanntigre som slåss om et bytte da han igjen kjente et stikk i ryggen. Han snudde seg på nytt og så på nytt i den retningen som den som påførte smerten måtte ha kommet fra. Denne gangen så han to. Han reiste seg for å gå bort til dem, men de rygget unna og løp inn i skogen. Dette var kanskje noe han måtte følge litt med på, tenkte han for seg selv. Hva er de vesenene som angriper meg? Bør jeg passe meg for dem, bør jeg angripe dem, bør jeg jage dem bort? Han visste ikke, men han kom til å passe mer på i fremtiden inntil han visste mer.

Fortellerkunsten, som den unge jenta hadde utviklet begynte å spre seg raskt. Det var andre i stammen som også hadde fantasi og talegaver, og nå begynte også de å fortelle. Etterhvert spredte dette seg til andre stammer, de hørte historier om fantastiske hendelser, hendelser som aldri hadde hendt, men som likevel engasjerte. Etterhvert begynte også enkelte å dikte opp vesener som aldri hadde eksistert, flygende slanger, hundrefotede tigre, snakkende ugler. Etter hvert fortalte de om snakkende trær, hav som spiste alt den fikk tak i, og de diktet opp kjempestore mennesker som sovnet og ble til fjell. Menneskene elsket disse fortellingene, de higet etter flere, de ga flere i stammen fri fra jakt og innsanking for å tenke ut nye og spennende historier.

Den neste gangen når jorden møtte de nye vesenene fikk den øye på dem før de gikk til angrep. Han hadde gått opp på et større fjell for å speide, han ville ta rede på hva dette nye var for noe og da trengte han bedre oversikt. Han stod på toppen av det høyeste fjellet og speidet utover, og da fikk han øye på dem. Ikke en, ikke to, men flere. Først så han dem delvis skjult i en klynge trær, men etter en stund begynte de å bevege seg ut å det åpne landskapet. De var mange, et raskt overslag fortalte ham at de måtte være nærmere femti, kanskje flere. Han stirret på dem lenge, han så hvor lett de beveget seg, han hvordan de så ut til å snakke sammen, hvordan de beveget seg i grupper, grupper som delte seg opp i mindre grupper, før de igjen slo seg sammen med andre grupper. Så så det plutselig ut som om en av dem fikk øye på ham, den snudde det som måtte være hodet i hans retning. De snudde seg alle i hans retning, selv om han var langt unna, var det vanskelig å ikke få øye på ham. Den var jo tross alt en klode. Umiddelbart spredte de seg til alle kanter og løp inn i skogen, ute av syne. Han ble sittende å stirre på den tomme plassen. De var mange, de hadde vist seg aggressive, og ikke minst, de var åpenbart raskere enn ham. Han vurderte om kan burde bli på fjelltoppen men da en kraftig vind begynte å blåse bestemte han seg får å gå ned.

Mennesket begynte å utvikle seg, de utviklet jordbruk, de bygget byer, enkelte konger samlet store folkegrupper i imperier. Så utviklet de skrivekunsten og noen tusen år senere, trykkekunsten. Historier kunne distribueres langt billigere enn tidligere, og etter hvert ble det også mulig å skaffe seg disse fortellingene til en overkommelig pris.

Jorden satt nå stille ved vannet, men ikke på den samme rolige måten som den hadde gjort tidligere. Den stirret mot skogen, både til den ene siden til den andre. Vesenene viste seg ikke. Den fortsatte å følge med, men etter en stund hvor det ikke var mulig å få øye på noe begynte han å slappe av. Kanskje var de redde for jorden, den var jo langt større enn de små vesenene som hadde angrepet. Kanskje hadde de ombestemt seg, kanskje var det bare noen ensomme som hadde angrepet, kanskje var de ikke farlige. Så fikk den øye på en.

Et av vesenene kom til syne en skogkanten, øyene deres møttes, og vesenet forsvant. Senere så han flere, de kunne stoppe opp, stirre på kloden i flere minutter før de forsvant. Jorden ble urolig, men han tenkte at den ikke kunne la frykten styre, og den forsatte å sitte på engen mens den observerte menneskenes utvikling på kloden. Det var for tiden krig på kloden dens, store imperier stod imot hverandre og millioner av mennesker mistet livet.

Den stirret på sin egen klode, men ble med ett vekket at et rungende brøl og den tok øyeblikkelig øyene fra det store slaget som ble utkjempet da og stirret på skogen. Ut av dem kom en horde som av vesener, alle løp i retning kloden i en formasjon den nettopp hadde observert. De løp mot den fra alle sidene av skogen alle med i drap i blikket.

De fremste kastet seg over kloden, de sparket og slo, noen av dem bet i fjellene, andre stanget inn i havene, jorden kjente smerten i hvert angrep og den skrek høyt. Den måtte komme seg bort, den måtte rømme, og den reiste seg opp, brøytet seg gjennom mengden og løp mot fjellene. Rasende vesener forfulgte den, de kastet steiner, de bet, de slo mens de løp bak den. Jorden slo fra seg mens den løp, den traff noen av fremste og fortsatte å løpe til den kom til fjellets begynnelse. Den begynte å klatre og vesenene fulgte etter.

Nå kunne imidlertid jorden sparke fra seg mens den klatret, og da den hadde fått et titalls vesner til å falle bakover og ta med seg flere i fallet og etterhvert ga de opp. Han fortsatte å klatre, de begynte å gå ned. Han fortsatte å klatre til han nådde toppen, og der snudde han seg og stirret utover dalen. Hundrevis av disse ukjente vesenene hadde nå samlet seg på sletten, noen av dem fikk sårene sine stelt av de andre, noen andre så opp mot jorden, noen av pekte i dens retning. De var ikke bare flere hundre, det måtte være flere tusen av dem. Den kunne ikke returnere til den plassen han hadde tilbrakt så mye tid, det ville være for farlig. Jorden var tvunget til å bli på toppen, uansett hvor kaldt det kom til å bli, uansett hvor sterkt vinden gjorde det ubehagelig for ham.

Dette var den første gangen hvor menneskenes historier hadde gått til angrep på jorden. Disse fortellingene som aldri hadde funnet sted, de som inkluderte mennesker og dyr som aldri hadde eksistert, de som aldri hadde funnet sted. Noe slikt ante selvsagt ikke kloden, den hadde bare sett noen vesener angripe, vesener som av en eller annen grunn hadde noe imot den. Men menneskene fortalte flere historier, nye fantasivesener med spunnet i menneskenes fantasi, og vesenene økte i antall.

På toppen av fjellet kunne jorden stadig observere økningen i antall medlemmer. Hadde den visst om at det var de små skikkelsene på dens egen overflate som skapte disse, hadde den kanskje tatt grep og fått den fjernet, men noe slikt kunne den ikke på noen som helst måte vite. For hvordan kunne den koble de små vesenene med disse ubestemmelige angrepsvillige vesenene i dalen nedenfor? Det var en umulig kasualitet jorden ikke på noen som helst måte kunne gjøre, om den da ikke hadde observert den første fortellingen og det påfølgende første angrepet. Men på dette tidspunktet hadde jorden oppmerksomhet vært rettet et annet sted, den hadde blikket rettet på en gruppe mennesker som hadde sneket seg inn på en mammut, en mammut de senere skulle bekjempe og drepe. Og en kobling mellom mammutjakten og det første vesenet var meningsløs, spesielt med tanke på hvor mange mammuter som hadde blitt drept av menneskene i lang tid før dette angrepet. Lite visste jorden at de som var de egentlige ansvarlige for angrepet befant seg på den selv, og for hvert øyeblikk som gikk ble det fortalt nye historier.

Snart kommer historiene til å begynne klatringen opp til kloden, til den siste kampen mellom jorden og fortellingene. Det er gitt på forhånd hva resultatet vil bli.

Rummikub og konspirasjonstenkning

Et av spillene som ofte kommer frem når familien er samlet er spillet Rummikubb.

Spillet går ut på at du trekker ti til fjorten brikker som har en av fire farger og et tall fra en til tretten. Målet med spillet er å bli kvitt alle brikkene, og det gjør du ved å legge dem ut i serier, enten minst tre på rad i samme farge eller tre med like nummer i forskjellige farger.

By Roland Scheicher / Roland Scheicher at tysk Wikipedia (Eget verk (Original text: “Eigenes Foto”)) [Public domain], via Wikimedia Commons

Imidlertid er det som gjør spillet interessant at det er mulig å bruke det som ligger ute på bordet for å bli kvitt dine brikker. Ligger det tre tiere ute, og du har en rød 11 og 12 kan du kanskje plassere den gule tieren i en serie fra 5 til 9, den blå i en serie fra 11 til 13 og deretter bruke den resterende røde tieren sammen med dine to brikker. Alternativt kan en omorganisere hele bordet for å plassere ut noen få brikker og i ett tilfellet husker jeg at en av våre gjester satt i over ett kvarter, flyttet rundt på de fleste brikkene og med det klarte han å gå fra fullt brett til å bli helt tom og dermed sikret seieren.

Flickr: Ryan Harvey

Imidlertid er det en viktig faktor en er nødt til å tenke på når en legger ut brikkene sine, alt må gå opp. Du kan ikke la det bli liggende en svart 6 og 7 igjen, det er ingen komplett serie. Brikkene på bordet må danne en helhet.

På mange måter føler jeg at dette er en analogi for hvordan vitenskapen fungerer, bare at det ikke bare ligger noen titalls brikker på bordet, det ligger tusener på tusener. Hver gang en forsker gjennomfører en studie, hver gang et menneske gjør en observasjon legges en ny brikke på bordet. Og brikkene må systematiseres i en helhetlig teori som tar høyde for dem alle. Paradigmeskifter forekommer når det ligger så mange brikker på bordet at de må legges på nye måter.

Det er ikke vanskelig å legge ut brikkene du har på brettet ditt i Rummikubb, men det er ikke alltid like lett å gjøre uten å la det ligge igjen ensomme brikker. Om du skal skifte ut en teori med en annen er det nødvendig å reflektere over de brikkene som ligger ute, hvordan skal du forholde deg til dem?

Da Charles Darwin publiserte Artenes opprinnelse i 1859 lå brikkene på bordet på en måte som enten pekte på kreasjonisme eller en predarwinistisk evolusjonsteori. Darwin la mange nye brikker på bordet og han organiserte dem også måte som ga langt mer mening enn de alternative hypotesene. Senere har andre lagt til nye brikker og etterhvert som tiden har gått har de fleste nye brikker som har blitt lagt ut bekreftet hans teori.

Det er alltid nye mennesker som ønsker å utfordre autoritetene, nye brikker legges på bordet, og nye ideer blir lagt frem. Problemet er imidlertid ofte at en ikke tar høyde for alt som allerede ligger ute.

Konspirasjonsteoretikere elsker å flytte på brikker, men disse har ingen interesse i forsøke å skape helhet i systemet. At det er kaos på bordet etter at disse har lagt ut sine brikker ser ikke ut til å bekymre dem nevneverdig. Det har funnet noen få brikker som passer sammen, det holder for dem.

Når en konspirasjonsteoretiker stiller spørsmål blir det da stilt andre spørsmål som ikke de selv besvarer.
- Alt tyder på at World Trade Center ble sprengt, sier konspirasjonsteoretikeren.
Hvordan forklarer du da hvordan man fikk utplassert nok sprengstoff som ingen av de overlevende rapporterer om?, spør vi. Det svarer de ikke på. De ser ikke at de små forbindelsene de har funnet skaper kaos på brettet, det er så mye som må løses opp, men det bryr ikke de seg om.

Dette er grunnen til at konspirasjonsteoretikere hater å svare på spørsmål, deres eneste håp er å fokusere på den lille delen av virkeligheten som passer med deres og krysse fingrene for at vi andre ikke skal legge merke til dem.