Rasjonalitet og den totale mangel på selvkritikk

Jeg har tidligere skrevet om Rasjonalitet og hvorfor jeg ikke liker denne facebooksiden/ bloggen. Denne kritikken har i den siste tiden blitt videreformidlet og utdypet av Jan Schjetne og Gunnar Tjomlid i en artikkel i Fri Tanke.

Skjermdump fra Facebook

Vanligvis liker ikke Rasjonalitet kritikk, verken av dem selv eller av ateister generelt. Denne gangen har de imidlertid delt kritikken på deres egen side, skryt til dem for det. Imidlertid har de selvsagt ikke delt lenken uten å svare, et svar som bringer tankene til helt andre grupper enn dem Rasjonalitet ønsker å sammenligne seg med.

La meg vise dette ved å sammenligne svaret med det en lukket kristen menighet ville gitt, en sekt som hadde fått noen kritiske artikler om seg i en kristen avis, og hvor flere kristne har gått ut og påpekt uheldige sider ved menigheten.
(Svaret til Rasjonalitet er i kursiv, svaret til Jehovas Sektmedlemmer er uthevet)

Formålet til oss i Rasjonalitet er, og har alltid vært, å motvirke vaksinemotstandere, konspirasjonsteoretikere, politiske ekstremister og religiøse fundamentalister.

Formålet til oss i Jehovas Sektmedlemmer er, og har alltid vært, å motvirke sekulariseringen av samfunnet, å prise Jesus og å fortelle om hans offerdød.

I den forbindelse har vi alltid vært forberedt på at representanter for disse gruppene vil ha et horn i siden til oss, og forsøke å slå tilbake mot oss.

I den forbindelse har vi alltid vært forberedt på at representanter for disse gruppene vil ha et horn i siden til oss, og forsøke å slå tilbake mot oss.

Mer overraskende var det at personer som i all hovedsak deler vårt verdisyn langt på vei virker mer opptatt av å motarbeide virksomheten vår, enn å stå sammen i arbeidet mot de ovenfor nevnte gruppene. 

Mer overraskende var det at personer som i all hovedsak deler vårt kristne verdisyn langt på vei virker mer opptatt av å motarbeide virksomheten vår, enn å stå sammen i arbeidet mot de ovenfor nevnte gruppene. 

Det mest triste med dette er at det er de gode sakene, som vi alle deler, som blir mest skadelidende.

Det mest triste med dette er at det er de gode sakene, som vi alle kjemper for, som blir mest skadelidende.

 Samtidig som denne type respons bidrar til å utvanne viktig begrep, og slik gi gode vekstvilkår for reelle ytterliggående og ubehagelige aktører.

 Samtidig som denne type respons bidrar til å utvanne viktig begrep, og slik gi gode vekstvilkår for reelle ytterliggående og ubehagelige sekter.

Vår tilnærming er imidlertid den samme som den alltid har vært: Vi er åpne for dialog og samarbeid med alle gode krefter, og vil benytte denne anledningen til å invitere våre kritikere til nettopp dette. Vi er fortsatt sterke i troen på at det er langt mer som forener oss, enn det er som skiller oss ad. Og vi håper at gjennom å komme hverandre i møte, og vise vilje til forståelse for hverandres synspunkt, kan misforståelser oppklares, og uenighet bli til enighet.


Vår tilnærming er imidlertid den samme som den alltid har vært: Vi er åpne for dialog og samarbeid med alle gode krefter, og vil benytte denne anledningen til å invitere våre kritikere til nettopp dette. Vi er fortsatt sterke i troen på at det er langt mer som forener oss, enn det er som skiller oss ad. Og vi håper at gjennom å komme hverandre i møte, og vise vilje til forståelse for hverandres synspunkt, kan misforståelser oppklares, og uenighet bli til enighet.


Sagt på en annen måte, en sekt kunne byttet ut noen ord og delt samme post på Facebook.

La oss se på det siste avsnittet i lys av det som står tidligere. De ønsker dialog, men de er samtidig triste for at de får kritikk. Ok? Folk som vil ha dialog besvarer ikke kritikk med sorg, de blir glade for kritikk.

Og samtidig er det noe ekkelt med å dytte disse antivakserne og konspirasjonsteoretikerne foran seg. Hvordan våger dere å kritisere oss! Ser dere ikke alle de gode kampene vi kjemper! Joda, det ser vi, men vi ser også at saboterer deres eget oppdrag med et hav av prepubertale memer. Vi kritiserer ikke kampen mot konspirasjonsteorier, mot religiøs ekstremisme, mot Sølje Bergman og Jan Hanvold, vi kritiserer alt det andre.


Og så er det dette fantastiske sitatet: 

virker mer opptatt av å motarbeide virksomheten vår

Selvsagt er det nettopp det kritikerne vil, de vil motarbeide menigheten virksomheten. Det er nesten så en begynner å tvile på at de er ekte troende skeptikere. At ikke folk har avslørt dem som de hedningene antivakserne de er.

Til slutt

Så hva er poenget med denne lille bloggposten? Ikke så mye egentlig, annet enn å bevare for ettertiden det endegyldige beviset på at De Rasjonelle™ ikke alltid er så rasjonelle. For meg kommer dette selvsagt ikke som noe sjokk, jeg har antatt lenge at skeptikere, hedninger og humanister er mennesker, og mennesker er, vet jeg av erfaring, både irrasjonelle, dogmatiske og lite villige til å ta imot kritikk. Det hadde vært et større under om De Rasjonelle skulle ha klart å bryte med sin natur.

Espen Ottosens og den ateistiske moral - en kritikk

Som de fleste som er engasjert  i livssynsdebatten i Norge har fått med seg har det den siste tiden vært en debatt rundt absolutte moralske standarder.  Personlig har jeg ikke engasjert meg mer enn å kritisere ateister som ikke forstår Ottosens argumenter. Stråmennene må likevel Ottosen ta et delansvar for denne hæren av stråmenn som har tatt over debatten, dette er et vanskelig tema å debattere, og han må ha visst at debatten ville ha utviklet seg i denne retningen før han trykket på første bokstav på tastaturet.

Jeg kommer ikke til å forsøke å svare på Ottosens konklusjon. I stedet vil jeg heller argumentere for at premissene som bygger opp under konklusjonen er problematiske. Jeg har flere innvendinger, men for at denne teksten ikke skal bli for lang (og dermed ikke bli lagt ut på noen måneder), så gir jeg her bare tre innvendinger.

1.  Den moralske feilslutning

Den første innvendingen går på det premisset som Ottosen utelater. Som amatørtryllekunstner kjenner jeg godt til behovet for å få tilskueren til å se en annen. Ser du noen i øyene pleier de å besvare blikket og i noen sekunder miste fokus på den hånden som umerkelig glir ned ned i lommen etter en mynt eller ball. Ottosens skjulte premiss kommer ETTER at han har bevist at ateister mangler en objektiv moral, men siden leserinnlegget da har kommet til sin ende er det opp til leseren selv å trekke denne konklusjonen.

La oss for et øyeblikk forlate denne guddommelige sfære som debatten befinner seg på og ta for oss det filosofiske problemet, holder jeg en iskrem i hånden akkurat nå? Her vil en dyktig iskremihåndenapologet kanskje påpeke at is smaker godt, at folk blir lykkeligere av å holde iskremer i hånden, hvor trist tilværelsen ville vært om det ikke befant seg en iskrem i hånden din akkurat nå. Du maler et gripende bilde av en ikkeiskremihåndenverden og er du fornuftig avslutter du ditt innlegg før du du kommer til den åpenbare konklusjonen: "Jeg vil leve i en verden hvor jeg har en iskrem i hånden akkurat nå, ergo har jeg en iskrem i hånden akkurat nå".

Dette argumentet kaller vi den moralske feilslutning. Den naturalistiske feilslutning er å gå fra er (slik verden er) til bør (slik verden bør være). Den moralske feilslutning går andre veien, den begynner med hvordan verden bør være (absolutte moralske standarder eller iskrem i hånden) og dermed konkluderer med at verden er slik.

Dersom du hadde deltatt i en debatt om absolutte etiske standarder og hadde besvart hvert argument med "Og så?" hadde kanskje din samtalepartner blitt irritert og sluttet å snakke, men om vedkommende hadde fortsatt ville han eller hun til slutt kommet til det punkt at man må trekke inn det det moralske argumentet. "Jeg VIL ha en moralsk lovgiver, derfor finnes det en moralsk lovgiver!" På ett eller annet punkt MÅ man ta i bruk en logisk feilslutning til å komme til poenget. Vi lover mer enn ateistene, derfor vinner vi.

2. Definisjonen av "alt"

"Dersom Gud ikke eksisterer er alt tillatt". Noe slikt uttaler en av karakterene i Dostojevskijs mesterverk Brødrene Karamasov. Hvem som sier det er litt komplisert, siden den som formulerer ideen (Ivan), ikke sier dette selv, men det blir referert av flere andre skikkelser i romanen. Hvem som uttaler det, Dostojevskij, Ivan, Rakitin eller Dmitrij er imidlertid ikke viktig. Påstanden er fremmet, og den må besvares.

Imidlertid har jeg ett problem med argumentet som fremmes. Dersom Gud ikke finnes er alt tillatt. Derfor kan man ikke hevde at det finnes absolutte etiske standarder.
- Kan man ikke det? Hvordan definerer du da "alt"?, vil jeg da spørre. Faller ikke "absolutt etiske standarder" inn i den store sekken som rommer alt? Hvis alt er lov, har jeg da ikke lov til å hevde at slaveri er galt, at det alltid har vært galt og at det alltid kommer til å være det?

- Jo, du kan hevde at det er galt for deg, vil kanskje Ottosen og hans meningsfeller hevde, men hvordan kan du si at det er galt for alle?
- Kan jeg ikke det?, svarer jeg. Nevnte du ikke nettopp noe som igjen faller inn i sekken "alt"? Hvorfor sier du at jeg har lov til alt, men at dette altet kommer med noen forbehold? Har jeg lov til alt eller har jeg ikke lov til alt?
- Jo, men du kan ikke forsvare dette filosofisk, vil de kanskje påpeke.
- Igjen må jeg spørre, hvordan definerer dere alt? Hvorfor sier du alt, for deretter fortelle meg hva jeg ikke kan gjøre?

Kverulerer jeg nå? Definitivt. Men det slår meg også at med en gang noen i en filosofisk debatt nevner ordet "alt" så er debatten over. Hvis alt er lov har selvsagt ateistene lov til å hevde at det finnes absolutte etiske standarder.

3. Den absolutte autoritet

La oss tenke oss verden med en hypotetisk gud og en hellig skrift. Denne hellige skriften er ikke som de vi kjenner fra vår verden, hvert vers, hvert kapittel er en befaling om å drepe hedninger og kjettere, kvinner kan voldtas om de ikke eies av en annen mann, og det er påbud om å eie minst fem slaver. Nå har denne religionen vokst seg stor og har blitt en viktig faktor i samfunnet. Medlemmene synes at påbud om drap og slaveri er i meste laget. Samtidig har teologene festet sine tykke briller på teksten og kommet fram til at hele boken må forstås allergorisk. "Drap" må selvsagt som et indre, personlig drap på dårlige vaner. Slaver betyr selvsagt tjenere, og dette gjelder selvsagt om du har råd til det. Og vil du ikke ha tjenere kan du selvsagt slippe, det betyr selvsagt bare at du bør tenke på de som har mindre enn deg. Om du ikke gir dem jobb kan du i hvert fall gi dem litt penger.

Når det gjelder kvinners posisjon må dette også forstås annerledes enn den bokstavtro tolkningen som fundamentalistene holder seg til (og hvor dumme er ikke de!). Dette skal selvsagt sees i lys av sin tid, og guden vår er ingen sexist. til slutt er denne guden blitt en fredselskende hippie og boken en instruksjonsbok i kjærlighet.

I dette samfunnet er det også ateister, mennesker som avviser både denne tidligere så ekstremvoldelige guden og boken hans. Mitt spørsmål blir da, kan de gudstroende i denne verden bruke argumentet om at uten en gud er alt tillatt?

Hvis du svarer "ja", hvilken Gud er det da snakk om? Den guden som en bokstavtro lesning avslører eller den hippieguden som apologetene har tolket seg fram til? Hvilken gud er det som sitter på den endelige autoritet i etiske spørsmål? Hvis du svarer "nei", hvordan kan du forkaste den absolutte autoritet i denne tenkte verden men holde deg til den i vår?

Og samtidig kan aldri den bibelske gud har absolutt moralsk autoritet. Du har to andre herrer som du alltid konsulterer før du kontakter Abraham  Isak og Jakobs Gud. Den første er dine egne øyne, den andre er din hjerne. Hvis jeg spør deg hva du mener om slaveri vil du ikke oppsøke Bibelen og finne ut hva den mener, nei, du vil slå opp for å lese hvor Bibelen sier at slaveri er galt. Før du åpnet Bibelen visste du at det var galt. Dine følelser trumfer hellige skrifter.

Den absolutte etiske lovgiver er en myte, verken troende eller ateister følger en slik.

Til slutt
Så har jeg tilbakevist noen av Ottosens poenger? Ingen. Jeg har ikke forsøkt heller. Jeg har ikke forsøkt fordi jeg ikke er enig at dette er fruktbar debatt. Jeg er ikke tilhenger av diskusjoner som forutsetter skjulte tankefeil som aldri anerkjennes. Det er også problematisk at Ottosen først forteller meg at jeg kan alt, for deretter å si at det er noe jeg IKKE kan. Til slutt er er ikke så sikker på at denne objektive moralske lovgiveren er så veldig objektiv.

Siden jeg nevnte magi i begynnelsen,  slike innlegg som baserer seg på påstanden fra Brødrene Karamasov er litt som å bevise at en mynt kan bli usynlig, bevege seg gjennom høyre håndflate og fly over til venstre hånd bare fordi du så en tryllekunster gjøre dette. Du forstår selvsagt at intet overnaturlig var involvert i trikset. På samme måte er Ottosens leserinnlegg et magisk triks, et godt triks, det må innrømmes, men likefullt et triks.

Kunstneren

Jeg forsøkte å skrive en statue.

Men uansett hvor mye jeg skrev, uansett hvor mange ord jeg førte ned på papiret, setningene ble ikke til stein og formet seg til en figur, en staut og rank general, brystet tildekket av medaljer, etter en seier i et slag.

Jeg ga opp og forsøkte i stedet å komponere et maleri.

Men uansett hvor lenge jeg satt ved pianoet, uansett hvor mange toner jeg noterte på arkene, uansett hvor mange ganger jeg spilte gjennom stykkene, de formet seg ikke til penselstrøk på et lerret, de ble ikke til et bilde av små barn som løper glade på en sommereng, barn som ennå ikke har fått øye på soldatene i bakgrunnen.

Jeg ga opp og forsøkte i stedet å hugge ut en novelle.

Men uansett hvor mye jeg hugget, uansett hvor mye jeg formet på steinen, det ble ikke til en novelle om en ung mann som må kjempe med familiens æresfølelse, mot farens ønske om en soldat i familien som kan bekjempe den onde fiende.

Jeg ga opp og forsøkte i stedet å male en symfoni.

Men uansett hvor mange ganger jeg lot penselen gli over lerretet, uansett hvor mange farger jeg blandet, uansett hvor mange ganger jeg stoppet opp og betraktet maleriet, det ble aldri til en stolt nasjonalsymfoni, et verk som kunne skape patriotiske følelser hos folket og få unge gutter til å løpe til vervekontorene.

Hvor udugelig er jeg ikke, tenkte jeg. Ikke kan jeg skrive statuer, ikke komponere malerier, ikke hugge ut noveller og ikke male symfonier. Jeg stirret på teksten jeg hadde skrevet, det var en tekst, men det var ikke en statue, jeg så på notene jeg hadde skrevet, ikke et eneste menneske var det mulig å skjelne. Statuen jeg hadde hugget ut var ingen novelle og maleriet laget ikke en eneste tone.

Jeg sank på kne der jeg stirret på mine mislykkede prosjektet, og da hendene mine traff bakken kjente jeg noe hardt møte dem begge. Det var to steiner.

Jeg grep dem begge og kjente på dem. Den ene så ut til å være hardere enn den andre, og den hardeste hadde en spiss. Jeg presset spissen inn den mykere steinen og skrev noen ord. Det var en novelle, en kort novelle på noen få ord, men likevel en novelle. Jeg laget noen strekfigurer. Det var et maleri. Et veldig primitivt maleri, men et maleri. Jeg begynte å slå steinene sammen, de laget et smell hver gang de møttes. Det var en symfoni, en enkel symfoni, men en symfoni. Så begynte jeg å skjære i steinen. Det skulle bli en statue, en enkel statue, men likevel en statue.

Fabelen om William Henry Harrison

Lesere av denne bloggen vil vite at jeg har en interesse for amerikansk politikk, blant annet på grunn av min anmeldelse av bøkene til presidentkandidatene Mike Huckabee, Ted Cruz, Rand Paul og Carly Fiorina.

Jeg er fascinert av tidligere presidenter, og i forbindelse med presidentkampen hørte jeg på en podcast fra Washington Post, Presidential. Her går de gjennom de forskjellige presidentene fra nr 1 til 45, og da de kom til William Henry Harrison intervjuet de professor emeritus i medisin Philip A. Mackowiak, som i 2014 skrev en artikkel i Clinical Infectious Diseases om presidenten. Her argumenterte han for at den tradisjonelle forklaringen om at Harrison døde av lungebetennelse på grunn av en alt for lang tale på en kald dag i mars 1841 umulig kan stemme, og at presidenten mest sannsynlig døde av drikkevannet i Washington.

Mackowiak argumenterer at det ikke var rapportert om noen symptomer på lungebetennelse i dagene etter innsettelsen, noe som måtte ha skjedd om det var hans lange tale som var skyldneren. Samtidig er grunnen til at lungebetennelse har blitt trukket frem som forklaringen er at legen som behandlet presidenten gjenkjente noen av de samme symtomene som kunne observeres hos pasienter med lungebetennelse. Imidlertid var aldri legen sikker i sin sak og konkluderte aldri med at dette var forklaringen. Legens forbehold ble likevel aldri tatt hensyn til av historikerne, som siden den gang har skrevet at Harrison døde av lungebetennelse.

Mackowiak mener at bakterien som tok livet av Harrison var Salmonella typhi i drikkevannet i det hvite hus, en bakterie som mest sannsynlig bidro til Zakhary Taylors død i embetet og James K. Polks bortgang 195 dager etter at hans tid som president var over. Argumentene for dette er dette er det kanskje bedre at dere leser selv, og ikke baserer dere på en gjenfortelling fra min side, som uten tvil ikke hadde ytt hans gode grunner rettferdighet.

Denne funnet er interessant av flere grunner. For det første viser det at mye forskning krever en person som kan sitt fag godt, men samtidig ha en sterk interesse for et annet. I dette tilfellet krevde det en professor i medisin med en fascinasjon for historiefaget. Det slår meg at det er mange mysterier som hadde blitt løst om det eksistert en fagperson som tør å bevege seg over områder hvor de ikke har noen studiepoeng å støtte seg til. Det er ikke alltid det er så dumt at akademikere bidrar med sin ekspertise i fag som de bare har lest seg til selv.

Samtidig er det en annen side ved dette funnet, som forteller noe om hvordan vi mennesker søker mening der det kanskje ikke eksisterer noen, og skaper en moral i historien. La oss anta at Mackowiaks funn er korrekt, og at Harrison døde av drikkevannet i det Hvite Hus. Imidlertid, la oss sammenligne dette med den tradisjonelle fortellingen, som går omtrent som følger:

Harrison ble valgt til president som den eldste så langt i historien, og da han skulle innsettes var det bitende kaldt. Imidlertid, siden ingen av de tidligere presidentene hadde hatt på seg frakk ville heller ikke han det. Han holdt den lengste innsettelsestalen, noe som førte til at han fikk lungebetennelse og døde bare 30 dager senere.

Dette er en fortelling, ikke ulikt de greske myter eller Æsops fabler, som har en moral og en nyttig lærdom for oss som leser den. Harrison var en gammel mann, han hadde åpenbart hørt at beskyldninger om at han var for gammel for jobben, han ønsket derfor å motbevise dette. Ikaros fløy for nært solen, William trosset kulden, begge fikk betale for det. Det er en leksjon for oss mennesker, vi må lære å kjenne våre begrensninger, hvis ikke kan konsekvensene bli fatale. Samtidig legger denne forklaringen makten i menneskets hender. Den gir oss muligheten til å leve lenge, om vi bare ikke gjør tåpelig ting som å holde en tale i to timer i isende kulde 68 år gamle. Dette er langt mer betryggende enn å vite at det finnes bakterier som vi ikke kan beskytte oss mot.

Den tradisjonelle forklaringen er rett og slett mer sexy. Den tilfredsstiller behov som gamle fabeldiktere avdekket for tusener av år siden, og som vi fortsatt har den dag i dag. Historien må ha en moral. Hitler måtte tape fordi han var slem. Sovjet ble oppløst fordi de var slemme (men de slo Hitler fordi de var snillere enn ham). Harrison døde fordi han ikke kjente sine begrensninger. Jeg spår derfor at Mackowiaks påstand verken bli kjent eller akseptert. Enten blir den tilbakevist, noe som selvsagt er mulig, ellers blir den ignorert. Folk vil ikke bytte ut en historie med moral for en uten. Verden er kompleks nok som den er, uten at man skal komme med forstyrrende fakta som gjør den enda mer komplisert.

Fire hjelpemidler for den kritisk tenkende

Jeg har tidligere skrevet endel om kritisk tenkning, og dette er en post som jeg begynte på for lenge siden. Dette er i samme gate som en annen post jeg skrev, om hvordan vi kunne vurdere dokumentarer som tar opp kontroversielle tema.

I denne posten skriver jeg om fire hjelpemidler du kan bruke når du får forretningstilbud, når du møter påstander om overnaturlighet og når du leser debatter i avisene, hjelpemidler du kan bruke når du ikke har så mye kunnskap om emnet.

1. Anta egoisme
De fleste har sikkert hørt utsagnet om det ikke finnes noen gratis lunsj, om at de fleste som gir deg noe gratis vil ha noe igjen. Når noen deler ut gratis brusflasker på gaten er det selvsagt fordi de ønsker at du skal like smaken og kjøpe den senere. Tilbud du får er ofte fordelaktige for deg, men med mindre sjefen er udugelig vil de i alle tilfeller også være gode for selgeren.

Ett eksempel fra Glenn Becks program fra tiden på Fox News illustrerer dette godt. Flere gullselskaper advarte mot det kaoset som ville komme som et resultat av Obamas politikk. Dollaren, som jo er garantert av den amerikanske staten ville bli verdiløs, og disse selskapene tilbød deg derfor gull for dine snart verdiløse dollar.

Høres dette ut som en god handel? Litt for god, for den oppegående leser vil selvsagt stille seg dette spørsmålet: Hvorfor ønsker dette firmaet å motta så mye verdiløs valuta, når de i stedet burde sikre seg alt gullet de kunne få hendene på? Hvorfor kvitter de seg med gullet som vil bli så verdifullt snart? Burde de ikke heller kjøpt opp alt gullet de kunne få tak i? I det scenariet er denne bedriften skisserer de selv de store taperne, dette bør derfor gjøre oss veldig skeptiske til påstandene deres.

Ett annet eksempel fikk jeg som reklame foran en video på YouTube for noen år siden, hvor en noen smarte folk hadde avslørt hvordan det var mulig å se kortene til dine motspillere på pokernettsider. Dette kunne du også, bare du lastet ned et program og ga dem noen dollar. Imidlertid bør du i slike tilfeller spørre deg selv om hvorfor de velger å fortelle verden om dette i stedet for å spille poker og tjene millioner. På enkelte bord er poten på titusener av dollar, i ett tilfelle på 1,3 millioner. Hvorfor ikke holde kunnskapen for seg selv? Det faktum at dette virker som et svært uegoistisk tilbud bør få deg til å tenke deg om to ganger.

2. Anta fornuft

Nasa brukte x millioner på å utvikle en penn som kunne skrive i rommet, siden en vanlig kulepenn ikke fungerer til det. Russerne, derimot, brukte en blyant.

Flere komikere har fortalt ovennevnte vits, og fått en hjertelig latter fra tilhørerne, men er det virkelig så enkelt? La oss anta at opptil flere i NASA er utstyrt med en viss grad av sunn fornuft, ville ikke minst en av dem foreslå å bruke en blyant? Var det ikke en person som satt der med en blyant og skrev ned ideer til en penn man kunne bruke til å skrive med i verdensrommet? Åpenbart, og siden de til og med klarte å sette ett par personer på månen er  det åpenbart at forklaringen er litt mer komplisert. Sannheten, som man kan se i den indiske filmen 3 idiots er at en blyant har grafitt, noe som vil kunne skape problemer på et sted uten gravitasjon.

Hvis du får et tilbud om en fantastisk forretningsmulighet, bør du stille deg selv flere spørsmål. For det første, hva sier de som vet mer om temaet enn deg? Anbefaler de dette? Er det mange smarte mennesker som har må ha hørt om dette, og som likevel ikke er med? Hva vet de som ikke du vet?

Mange har sikkert fått et tilbud om å være med i et pyramidespill (MLM/ Nettverkshandel), hvor du får presentert fantastiske inntjeningsmuligheter på kort tid. Du trenger bare å rekruttere noen, som rekrutterer andre, og snart mottar du en feit sjekk for å gjøre ingenting. Derimot, ved å anta at det jevne mennesket er utstyrt med en viss grad av fornuft bør man reflektere over hvor få som faktisk blir med i dette. Hvorfor snakker ikke økonomene varmt om nettverkshandel? Hvorfor lærer ikke studentene om dette på BI og NHH?

Hvis du antar at mennesker som forstår økonomi er fornuftige mennesker bør det være åpenbart at du bør holde deg unna. Dette, må det imidlertid innrømmes, har pyramidesjefene innsett, og på deres møter skaper de også et religiøst narrativ, hvor det eksisterer noen få opplyste og en stor majoritet som ikke klarer å bryte ut av gamle tankeemønstre og se fantastiske forretningsmuligheter. De er Joe Nobody, mennesker låst i 9-4-jobber, 3 ukers ferie og 2 uker i syden.

Antakelsen om at mennesker er fornuftige ville knust alle pyramidespillsjefers drømmer, og det er derfor svindlerne ikke vil få deg til å tenke på dette. Vær derfor uhyre skeptisk til alle som skape en dikotomi mellom den opplyste eliten (som du er med i) og den viljeløse massen.

3. Anta røyk om ild

Jeg er brannsupporter, dog ikke til halsen, og det hender at det går meg hus forbi at Brann spiller kamp. Men av og til, når jeg befinner meg i Bergen sentrum ser jeg en person kledt i branndrakt. "Er det kamp i dag?", tenker jeg da. Så ser jeg en til og enda en. Etter å ha sett ett par slike draktkledte mennesker spør jeg meg ikke lenger om det er kamp eller ei, jeg spør meg om det er treningskamp, serie eller cup.

Å gå med fotballdrakt uten at det er kamp er uvanlig i Norge, og at flere skulle gå med dette når det ikke er kamp er så lite sannsynlig at jeg ikke regner det som et alternativ. I dette tilfellet ser jeg røyken (branndrakter) og jeg forstår at det må være ild (brannkamp (no pun intended)) snart.

Ild og røyk-metoden er en rask og effektiv metode for å finne ut om det er noe bak et fenomen.
en person påstår at det er ild i nærheten, da ser du etter røyk. Dersom du ser mye røyk, bør du anta at det er ild i nærheten.

La meg ta ett par eksempler. Et "medium" påstår at h*n kan kommunisere med døde mennesker.
Ilden er da de overnaturlige evnene, da må jeg se etter røyken som må være tilstede. Det første som faller meg inn er at et ekte medium må nødvendigvis være bedre enn et falskt. En som virkelig snakket med døde burde kunne gjøre dette langt bedre enn en profesjonell mentalist. På samme måte som det er mulig å skille mellom en falsk og ekte Rolex bør det være mulig å skille mellom dem som kommuniserer med åndene og dem som bruker psykologiske teknikker.

Så er det alle teknikkene de bruker, medier burde ikke trenge verken ledende spørsmål, flertydige påstander eller kreve skriftlig påmelding (som åpner muligheten for googling). Den røyken som et ekte medium vil skape synes ikke å være tilstede. Samtidig, om vi snur på problemstillingen og ser en ild som viser et falskt medium, ser vi da røyken som et falskt medium? Av grunnene jeg har nevnt ovenfor bør svaret på det være et rungende ja.

Et annet eksempel er konspirasjonsteorier, om de mest omfattende eksemplene på disse skulle være sanne vil vi måtte forvente røyk. Her vil enkelte påpeke at denne røyken eksisterer, og peke på hemmelige organisasjoner som Bilderbergerne, frimurerlosjen og Skull&Bones nettopp synliggjør denne konspirasjonen. Problemet er at det ikke er tilfelle. Selv om det ikke er skulle være en verdensomspennende konspirasjon ville vi likevel forvente mer eller mindre hemmelige organisasjoner i samfunnet. For å avgjøre om det eksisterer en konspirasjon trenger vi en langt større flamme.

Forøvrig har jeg skrevet om dette tidligere, der jeg illustrerte dette med en falsk sjonglør.

4. Anta hovedstyrke

Av og til leser jeg debattinnlegg hvor min kunnskap om temaet er begrenset. En debattant skriver en ting, en annen det motsatte, og jeg er ikke, ut fra min manglende ekspertise, ikke i stand til å avgjøre hvem som har rett. Det er da det kan være nyttig å se på de to debattantene som to generaler i en krig.

To mennesker som en krig, begge sender sine armeer i striden, den ene gjør et angrep, den andre slår tilbake, og det fortsetter frem og tilbake. I denne krigen er armeene argumenter, og et storinnrykk må besvares, enten i form av konfrontasjon eller tilbaketrekning.

Selv om du ikke har mye kunnskap om emnet kan du likevel få en viss aning om hvem som har rett. Hvis du leser et innlegg vil du kunne få en viss forståelse av hva som er hovedargumentene. Det er ikke sikkert du forstår dem, men det er heller ikke det viktigste. Forsøk bare å skjønne strukturen bak argumentasjonen. Når du så leser tilsvaret er det nødvendig å merke seg hva som blir besvart.

Du skjønner kanskje ikke hvor gode argumentene er, men du vil likevel kunne merke deg hva som er hovedargumentet. Hva er ekvivalenten av fingeravtrykk på mordvåpenet i en rettsak, hva er det som virkelig setter motparten på plass? Hva er det som MÅ besvares? Når du så leser tilsvaret, bruker da debattanten tid på dette svaret, eller angriper de mindre viktige punkter?

Du må anta at en debattant stiller med sine beste argumenter, og dersom de bare makter å skrape borti noen mindre viktige detaljer, har de ikke noen gode argumenter å komme med.

Tenk deg at en biologiprofessor skriver en kronikk i avisen og denne kronikøren føler at et sitat fra Hedda Gabler er på sin plass for å illustrere poenget. Imidlertid husker denne biologen dessverre sin Ibsen dårlig, enten er sitatet fra et annet stykke, eller det betyr det motsatte av hva kronikkforfatteren skriver at det gjør. I de aller fleste tilfeller rokker dette likevel ikke ved hovedbudskapet i kronikken. Dette betyr at et svar som bruker mesteparten av teksten på dette Ibsensitatet ikke er et godt svar.

La meg si det slik, hvis vi rangerer argumentene i viktighet, og et svar bare bruker tid på det tredje og fjerde viktigste argumentet vil det bety at de aksepterer det viktigste og nest viktigste. Gir de ikke svar, har de ikke svar. Har de ikke nok mannskap til å møte hovedstyrken, er deres posisjon svak.

Lappeteppehumanismen

Jeg har tidligere skrevet om humanismen og delt mine tanker om det jeg anser som humanismens viktigste kjennetegn, hva jeg anser som humanisme og hvordan jeg mener at livssynet bør forstås. Jeg har skrevet om hva jeg anser som reflektert humanisme, om det jeg ser på som humanismen fire søyler.

I denne posten ønsker jeg å fokusere mer på hvordan den enkelte humanist kan skape sin egen humanisme. Jeg kunne kanskje gjort en mer grundig analyse, men sist jeg begynte å skrive om humanismen ble teksten til slutt på over 10 000 ord, en tekst jeg måtte dele opp i flere poster, og basert på antall klikk er det tydelig at jeg hadde mistet de fleste leserne halvveis.

Når dette er sagt er det viktig å definere humanismen positivt. Mange av slagordene til humanistene kan forstås positivt, men om vi skrapet litt under overflaten forstår man raskt hva som er budskapet. Ta for eksempel uttrykket Å tro på et liv før døden. Alle livssyn tror selvsagt på et liv før døden, men de fleste har også en tro på et liv etter begravelsen. Det humanistene sier er at de ikke tror på dette hinsidige livet.

Det samme gjelder uttrykket "gi plass til tanken". Selvsagt har religiøse livssyn god plass til tanken, om de ikke hadde hatt det ville de ikke hatt demokratiske valg til styret, det ville ikke eksistert en utvikling i teologien, det ville ikke eksistert en teologi. Humanister er ikke de eneste som har plass til tanken.

Når man tenker over dette er det vanskelig å tenke seg et humanistisk slagord som ikke er et slikt negativt slagord, fordekt i positive ordelag. En av de største utfordringene til humanismen er å frigjøre seg fra å være et skyggebilde av religionen. La meg derfor ta i bruk to ord minimumshumanisme og lappeteppehumanisme.

Minimumshumanismen er det minimum som kreves for å kalle seg humanist. Det er riktig at humanismen ikke har hellige skrifter, men slik jeg ser det er det noen punkter som er helt essensielle for å kunne kalle seg humanist. Disse er:

• Demokratiske styreformer ansees som grunnleggende.
• Menneskerettigheter ansees som grunnleggende.
• Individualitet. Humanisten vil ikke gi rettigheter til en gruppe på bekostning av et individ.
• Rasjonalitet er eneste veien til kunnskap. 

Dette betyr ikke at ikke humanister alltid har et demokratisk sinnelag. Dette betyr heller ikke, at en humanist ikke kan delta i et aksjon mot en grusom diktator, en aksjon som de vet til kreve uskyldige menneskeliv. Imidlertid kan aldri humanisten støtte dommen i Wessels Smeden og Bakeren, hvor smeden går fri fra et mord, mens de dømmer bakeren til døden, siden byen har to bakere, men bare en smed. Begrunnelsen for hvorfor det eneste er akseptabelt, mens det andre ikke er det vil derimot ta litt for stor plass her, og det er heller ikke poenget med denne posten.

Dette betyr ikke at humanisten er fullstendig rasjonell i enhvert valg en tar, men at en i utgangspunktet ikke aksepterer andre kilder til kunnskap enn den menneskelige rasjonalitet. Mange valg humanisten tar vil være emosjonelle valg forkledd som rasjonalitet.

Dette er minimumshumanismen. Disse fire punktene inkluderer mange og ekskluderer andre, men de er ikke nok for å skape et humanisme som forteller en hvordan en skal leve sitt liv. Målet med humanismen bør være å skape et helhetlig livssyn som dekker alle sider ved et menneskets liv. Like lite som man slutter å være kristen når man er på fotballkamp slutter man å være humanist når man synger i kor. Humanismen er med det i alle sammenhenger.

Et livssyn skal gi dem som bekjenner seg til dette livssynet en form for mening i tilværelsen, det skal veilede i etiske valg, og det skal skape en tilhørighet i et fellesskap. Det er her lappeteppet kommer inn, dette lappeteppet som skal forme din personlige humanisme. Du begynner med disse fire lappene og plasserer dem i midten, demokrati, menneskerettigheter, individualisme og rasjonalitet, og vurderer så hvilke lapper du ønsker å feste til disse.

En av disse lappene er etikk. Du må vurdere hvilken tilnærming til etikken som er den rette for deg. For noen vil det være en enkel leveregel som kardemommeloven, for andre vil det være en etikk som ville krevd en hel doktoravhandling å utdype. Det vil definitivt være uenighet blant humanetikere på dette punktet, men det er uproblematisk.

Deretter må man vurdere hvor på misjonsskalaen ens humanisme befinner seg. Se for deg en linje hvor grupper som Jehovas Vitner befinner seg på ene siden, og jødedommen befinner seg på andre. Jehovas Vitner og Mormonerne er svært aktive i sin misjonering, mens for å bli jøde kreves det en lang prosess for å bli en del av fellesskapet, og hvor aktiv misjon er forbudt.

Humanismen har verken forbud eller påbud om misjonering. Noen, blant annet dem som er medlemmer av Hedningesamfunnet er gjerne aktive på gaten med stands, mens langt flere deler humanisme gjennom sosiale medier. Det er riktig at HEF har vervekampanjer, men dette er i større grad rettet mot mennesker som allerede er humanister, men som ikke har meldt seg inn i forbundet.

Vi har humanister som aktivt går i dialog med troende i et forsøk på å omvende dem til humanismen, men vi har også mennesker som aldri ville forsøkt å få noen til å endre livssyn. Andre igjen, blant annet jeg, lever etter regelen om at jeg ikke vil ta fra noen deres tro, om de da ikke først utfordrer meg til det samme. Det finnes intet korrekt syn på humanisme og "misjonering", og det er opp til hver enkelt å kjenne hva deres egen humanisme forteller dem er rett.

Når det gjelder politikk har mange humanister bekjent seg til en minimumsposisjon som inkluderer kamp mot religiøs diskriminering og statskirke. Slik jeg ser det er det bør derimot humanismen være noe som trenger inn i alle sider av det politiske liv. Bør Norge ta imot flere flyktninger? Dette forteller ikke minimumshumanismen, men derimot din egen lappeteppehumanisme. Bør cannabis legaliseres? Igjen, minimumshumanismen gir ikke svar, men det bør din egen humanisme gjøre.

Det er mulig å snakke om forskjellige former for politisk humanisme. Sosialistisk humanisme vektlegger en rett til et eksistensminimum for alle mennesker, og søker derfor gjerne en fordeling av ressurser. Libertariansk humanisme vektlegger enkeltmenneskets rett til egen eiendom og ønsker derfor lavere skatter og færre reguleringer.

Jeg skal ikke legge ut om alle de ulike formene for politisk humanisme her, men vil bare påpeke at det er mange, men at alle bør ha sin basis i en form for humanisme, om en skal kalle seg humanist. Selvsagt må man gi og ta i politikken, men utgangspunktet bør alltid være noen humanistiske prinsipper som ligger til grunn, og noen streker i sanden du ikke kan overtrå.

Smak er det vanskelig å enes om, men det trenger ikke være et problem å trekke inn humanismen i ditt konsum av kunst og kultur. Hvilken rolle skal kulturen spille i ditt liv? Skal den gi deg nye ideer, utfordre deg, eller er den bare en form for avkobling?

Tidligere skrev jeg som sagt en serie poster om det jeg kalte den opplyste humanist, og i den forbindelse delte jeg gruppene inn i fire humanister, vitenskaps-, historie-, filosofi og kunsthumanister. Den sistnevnte gruppen setter selvsagt kunsten høyt, og for dem representerer i mange tilfeller kunsten noe som gir oss innsikt i mennesket som ingenting annet kan. Andre igjen setter vitenskapen høyest, for dem vil kunsten ha en begrenset verdi.

Vitenskapen kan også ha en viktig plass i en humanists livssyn, og for mange er naturvitenskapen en viktig faktor. Andre igjen vektlegger samfunnsvitenskapene eller historie når de skal forstå ens rolle i verden.

Til slutt har vi miljøvernshumanisme, feministisk humanisme, vegansk humanisme og mange andre humanismevarianter som bidrar til en humanist lappeteppe. Felles for dem alle er at de for enkelte er en naturlig konsekvens av en minimumshumanisme. For mange er feminisme en naturlig del av å være humanist, for andre trekker man konklusjonen at humanister også må kjempe for dyrs rettigheter, og ikke minst, for mange vil miljøkamp også være humanisme.

Det finnes mange lapper man kan legge utover sitt livssyn og skape en helhetlig humanisme, og det var ikke mitt mål å nevne dem alle her. Jeg ønsket bare å synliggjøre metoden å bygge seg en humanisme som ville være unik for hvert menneske.

Så hvorfor denne posten? Grunnen er enkel, humanismen er ett av få livssyn som ikke har en guddom eller en tro på fastlagte dogmer, og mange av de vanlige karakteristikkene på et livssyn vil ikke passe inn i den. Humanismen er intet orakel som har alle svar på alle spørsmål medlemmene måtte ha, det er heller en oase hvor den reisende kan fylle vannflasken og få seg en matbit før den reiser videre. Som humanist kan man stå i oasen, slå av en prat med den reisende og gi gode råd og tips for veien videre, men det også viktig å vite at de ofte vil velge en annen vei enn den du ønsker.

Humanismen har i litt for mange tilfeller blitt det naturlige livssynet man faller tilbake på fordi det er ett av få som ikke har dogmer om en eller flere guder, og som ikke legger store begrensninger på hvordan du skal leve ditt liv. Likevel er humanismen så mye mer enn det. Humanismen kan gi deg muligheter til å skape ditt livssyn, et livssyn som gir livet mening og som gir deg en mulighet til å kjempe for den verden som du ønsker å leve i.

Ditt beste forsvar mot falske nyheter

 Falske nyheter er i vinden for tiden mange diskuterer hvordan man kan få bukt med dette. Ett av virkemidlene som trekkes fram er kritisk tenkning. Kritisk tenkning og en god porsjon skepsis er veldig bra, men det er imidlertid ikke det beste virkemiddelet i kampen mot falske nyheter, det befinner seg på en god andreplass. Kritisk tenkning er din andre forsvarslinje, den du må ta i bruk når førsteskansen feiler. Imidlertid er ditt beste forsvar mot falske nyheter et realistisk bilde av virkeligheten og dine medmennesker.

Et realistisk verdensbilde betyr at du tror at folk er dumme, men ikke SÅ dumme. Det betyr at du tror at folk kan være onde og egoistiske, men opp til en viss grense. Det betyr at du tror at mennesker har karakterbrister, men at disse til en viss grad balanseres ut av mer positive trekk. Det betyr også at du kjenner til hva folk tror og ikke tror, hva bevegelser kjemper for og ikke kjemper for.

For en tid tilbake delte noen av mine venner på Facebook en nyhetssak om Sarah Palin, der hun angrep urbefolkningen i USA og ba dem reise tilbake til "Nativia". Dette var skrevet på en satireside, riktignok en side som skjuler sin satire bak , men saken klarte likevel å lure tusener.

Men her burde man umiddelbart reagert, ja, Sarah Palin kan si dumme ting, men er det ikke en grense for hva hun kan si? Er hun virkelig så dum? Dette sitatet er i konflikt med min virkelighetsforståelse, og jeg må enten korrigere denne eller anta at hun aldri har sagt dette.

Det samme gjelder nyheten om at en skole i Stavanger skulle sensurere "jul" og "nisse" i sanger. hvor enkelte var raskt ute med å skylde på Human- Etisk Forbund. Her hadde et korrekt bilde av virkeligheten hjulpet disse. Hvis de hadde visst hva HEF kjemper mot ville han forstått at de ikke har noe imot verken nisser eller julefeiring. HEF må ha vært uskyldige, i hvert fall når det gjaldt nissene.

Ett annet bilde som har blitt delt i det siste er et bilde av en poster, hvor man skriver at gud kan frelse en fra LGBT, hvor de beskriver B'en som Black og Bisexual (jeg fant ikke bildet nå, skal oppdatere posten når jeg gjør det). Nå kunne man avsløre posteren som photoshoppet blant annet ved å studere bokstavene (c og k hadde en annen font enn resten), men man kunne også gjøre det samme ved å bruke sin egen virkelighetsforståelse. Vet ikke konservative kristne at B står for biseksuell? Tror de at Gud kan gjøre et barn hvitt? Åpenbart ikke, bildet må være forfalsket.

Som du ser er ingen kritisk tenkning nødvendig. Det viktigste er å kjenne til verden, vite hvordan mennesker tenker, hva de mener, hvordan de argumenterer og ikke minst hva de IKKE mener.

Jeg skal inrømme at jeg ved enkelte tilfeller har delt falske nyheter, blant annet om et kristen ektepar som ville vente med sex. Jeg burde visst bedre, men jeg delte det, og jeg beklaget og slettet. Andre ganger har vurdert å dele, men slått det fra meg, ikke fordi jeg var kritisk, men av andre grunner. Jeg er ikke perfekt, men slike saker har vært til å hjelp for meg med å se hvor min virkelighetsforståelse er i konflikt med virkeligheten.

Mange som deler falske nyheter vil i ettertid unnskylde seg med at saken hadde en kjerne av sannhet. Sitatet var kanskje ikke korrekt, men det var i personens ÅND, det var noe som vedkommende KUNNE ha sagt. Samtidig har vedkommende gjort og sagt mye dumt allerede, så ingen stor skade har skjedd, tenker du.

Denne holdningen er farlig. Du ble nettopp tilbudt en gratis leksjon i virkeligheten, du kunne nettopp ha lært hvordan verden virkelig er, men du velger heller å relativisere. Grip heller sjansen til å utvide din horisont. Det har blitt sagt at man ikke kan svindle en ærlig person. En person som ikke er interessert i raske penger kan du heller ikke ikke lokke med dette. På samme måte kan ikke det opplyste mennesket, det som forstår både verden, mennesker og ideer falle for falske nyheter.