Nye vitenskapelige lover

Jeg stilte endel skeptikere i en gruppe følgende om de hadde noen vitenskapelige lover, ikke ulikt Goodwins eller Poes lov. De leverte så det holdt:

1. Thorsens første lov: En persons grad av ydmykhet er omvendt proporsjonal med hvor ofte vedkommende nevner den.
2. Langbergs første lov: Dersom noen bruker Nyhetsspeilet som "troverdig kilde" i en diskusjon om hva som helst, taper hen øyeblikkelig diskusjonen og blir ledd ut av de andre deltakerne.
3. Davidsens første lov: Alt du vet om middelalderen er feil.
4. Davidsens andre lov: Har Dan Brown sagt noe, er det sannsynligvis feil.
5. Davidsens tredje lov: Har Dawkins sagt noe utenfor sitt eget fagfelt er det sannsynligvis feil.
6. Simonsens første lov: Hvis en behandler drar inn kvantefysikk som en forklaring på sin behandlingsform, så er behandlingen bullshit.
7. Simonsens andre lov: Når nerder er samlet, går sjansen for at en av de begynner å sitere Monty Python and the Holy Grail mot en.
8. Eigs første lov: Hvis konspirasjonsteori er en del av begrunnelsen for at en påstand ikke er anerkjent, er påstanden sannsynligvis feil.
9. Ryghs første lov: Om noen bruker det faktum at kirken tok feil da de fordømte Galileo som et argument for sin teori, er teorien deres antagelig feil.
10. Hopes første lov: En konspirasjonsteori vil, gitt tilstrekkelig tid, inkludere jøder i teorien.
11. Hopes andre lov: Hvis du har en grad i en hardere vitenskap, tror du automatisk at du har det samme i de mykere vitenskaper.
12. Hopes tredje lov: Funnet av Den Store Sannheten blir alltid fulgt av en rekke små løgner.
13. Mannes pedagogiske konstanslov: Den nye pedagogikken er god, men den gamle var dårlig.

Min neste bok: Hvordan bli en god hater

Ok. Ikke et eneste forlag i verden kommer til å utgi denne boken, så dere får nøye dere med den ikkeeksisterende bokens introduksjon. Synd, jeg har så mye på mitt mørke hjerte.

Jeg passerer en ukjent person på gaten. Alt ved vedkommende forteller meg at det er et laverstående menneske. Frisyren forteller meg at han hører på dårlig musikk, klesstilen forteller meg at han er fattigere enn meg, og kebaben han spiser på forteller meg at han ikke tenker på kroppen sin. Han vet det ikke, men jeg forakter ham.

Dette er en bok som lærer deg å hate. For det første er en instruksjonsbok i hat. Hvordan skal du hate? Skal du skjule det eller vise det åpent? Hvordan gir du inntrykk av at du liker dine venner? Hvordan overlever du et familieselskap med din gamle tantes skingrende latter og begynnende alkoholisme?

Jeg vet selvsagt at det er mange som er opplært til å tro at hat er farlig. Det er som det er en stemme i hodet som forteller du skal elske, ikke hate. Til det vil jeg si at du skal være forsiktg med å lytte til stemmene i hodet. Hadde jeg lyttet til mine hadde jeg smurt meg inn med sennep og løpt naken gjennom Hønefoss hovedgate for å redusere verdens karbonutslipp. Pass deg for stemmene.

Samtidig er dette en selvhjelpsbok i å utvide sitt reportoar for hat, og jeg viser hvordan du kan trene på å dele ut mest mulig hat til dem som fortjener det. Og ikke minst, du må lære deg de forskjellige formene for hat som finnes, og hvilke grupper du skal fordele hatet ditt mot. Du hater ikke dine foreldre på samme måte som du hater en nyfødt baby, hver form for hat har sin gruppe og sin tid.

Dette er også en samlivsbok. Hvordan skal forholdet til din partner være? Her er det flere teorier om hva som best for forholdet. Enkelte hevder at det er mellom ektefolk du finner det reneste og mest ekte hatet, mens andre mener mener at i ideelt forhold er hvor partnerne later som de elsker hverandre. Vi kommer til å se på arguementene for begge syn hjelper deg å finne ut om åpent eller skjult hat mot din partner er det som passer best for deg.

Og ikke minst er dette en bok som søker det ekte og rene hatet, og ikke det falske og billige som en finner i nettavisenes kommentarfelt. Rasister hater jeg som om de skulle være nyfødte babyer. Disse syke mennesker som innbiller seg at hvite mennesker er verdig å elske har et degeneret hat som jeg ikke kan forakte nok. Det samme gjelder islamofober. Tror virkelig disse menneskene at kristne, humanister og hinduer er ynkelige mennesker som ikke er verdt din forakt? Alle skal få, alle bør få del i din bunnløse forakt.

Så hva er min misjon med denne boken? Det er å få flere til å hate sine medmennesker, til å innse hvor degenererte mennskeheten er og hvor mye bedre verden vil bli om du bare begynte å hate mer. Se på meg som en hatets Buddha, jeg viser deg veien inn til mørkets nirvana.

Trenger du en grunn til å hate dine medmennesker? Må de ha gjort noe mot deg for at du skal hate dem? På ingen måte, med min metode lærer du å fordele ditt hat hvor selv mennesker du passerer på gaten får sin velfortjente del. Du vil også lære om Betingelsesløst Hat(TM), og hvor mye renere dette er enn det reaktive hatet som vi ofte ser på fjernsyn og leser om i avisen.

Samtidig vil du lære at det reneste og mest ekte hatet aldri blir fulgt av handling. Hat etterfulgt av vold korrumperer hatet. Det samme er hat etterfulgt av sjikanøse meldinger, det skitner til det rene hatet du føler. Ekte hat kommer innenfra og holder seg der.

Min vei på hatets rene vei har vært lang og kronglete. Som så mange andre ble jeg av mine foreldre opplært i kjærlighet. Vi skulle elske vår neste og spre så mye glede som overhodet mulig. Og jeg gjorde så, jeg elsket min neste og trodde dette var middelet til å gjøre verden til et bedre sted. Da jeg var 18 fikk jeg imidlertid en opplevelse som kom til å forandre hele mitt syn på verden.

Jeg var på bygderevy med mine foreldre da jeg først la merke til det. Vi var på sommerrevy, og hele lokalsamfunnet hadde gått mann av huse for å skaffe seg billetter. Vi satt relativt langt fremme og vi gledet oss til dette, men da revyen startet ble noe rakt klart for meg. Det var ikke morsomt.

Likevel hylte hele salen av latter. En av skuespillerne hadde laget sang om sin penis, en annen spilte full fisker, en tredje en kvisete fjortis, alt like krampehipt, alt like dårlig, men publikum lo. Det var da jeg forsto det.

Jeg var bedre enn dem. Jeg hadde bedre humor enn alle dem som lo, de likte klam bygdehumor, det likte ikke jeg. Jeg begynte å innse at jeg foraktet dem, og at de ikke engen kunne nå opp til mine borrelåser på skoene i sofistikerthet. Jeg kunne ikke annet enn å forakte dem. 

Du er bedre enn disse menneskene her.

Denne boken vil lære deg å forakte mennesker med laverestående smak enn din. Du lærer også et intenst hat mot annerledes troende samtidig som du gir inntrykk av at du respekterer dem. At de tror på rare guder gir deg ingen rett til å håne dem, bare å le av dem bak deres rygg.

I boken vil du også finne gode øvelser i å trene opp hatet ditt. Du vil også få tips om hvilke plakater fra dårlige musikere du bør ha på veggen din for å minne deg om at du er bedre enn de som hører på den musikken og helt bakerst vil du også finne en liste over dårlige, men populære forfattere som du kan lese og føle deg intellektuelt overlegen over. Samtidig vil jeg liste opp bøker du BØR lese for at du kan forakte alle som ikke har lest dem.

Da er det bare for meg å ønske deg lykke til i din streben etter å hate dine medmennesker.

Richard Dawkins - en tragedie for skeptikerbevegelsen

Jeg har alludert til denne posten tidligere, jeg har levert ett og annet stikk til vitenskapens Joseph McCarthy, Richard Dawkins, men jeg har ikke tatt for meg ham i en hel bloggpost. Nå har imidlertid hans tankegods spredt seg så dypt inn i skeptikerbevegelsen at det ikke er mulig å unngå problemet.

Om ved et trylleslag alle Dawkins bøker med unntak av The God Delusion hadde forsvunnet hadde han blitt sett på som en tragedie for skeptikerbevegelsen. Dawkins har forsøkt å redusere skeptikerbevegelsen til en ateistisk sekt, en som ser fiender i hvert kott og under hver seng. Dawkins har trolig vært den dyktigste til å utbre Intelligent Design i USA, ved å gjøre evolusjonen ateistisk, ved å kreve at et ja til vitenskapen samtidig krever en forkasting av dine venners og families tro. At ikke Discoveryinstituttet har gjort ham til æresmedlem enda er en gåte for meg, hans evolusjonsprogrammer må jo være enda mer effektive enn makkverkene Expelled og Alleged til å omfavne Intelligent Design.

Skepsis har et imageproblem. Da jeg viste boken vi utga i sommer til en prest vàr hans første kommentar da han så tittelen, "så nå har du liksom motbevist Gud?" Jeg ble litt satt ut av spørsmålet, delvis fordi ikke noe av det som stod i boken skulle være i konflikt med tradisjonell kristendom, men samtidig forstod jeg hvor det kom fra, en holdning som har bredt seg blant annet på grunn av professoren fra Oxford. Er du for vitenskap er du samtidig imot Gud.

Min skepsis til Dawkins kom med paperbackutgaven av TGD, hvor forfatteren hadde lagt til et nytt forord. Han introduserte et nytt begrep "I'amanatheist,but"-ism, som han brukte på de ateistene som gikk imot ham. Det var noe som skurret med det begrepet, var ikke dette bare en måte å unngå kritikk?

Senere skulle jeg også legge merke til dette i ett av hans TV-programmer, hvor han argumenterer for evolusjonsteoriens sannhet. Han angriper med rette kreasjonister, men heller ikke teistiske evolusjonister unnslipper hans vrede, blant annet er han svært aggressiv mot erkebiskopen i Cambridge for han ikke ønsker å ta inn over seg de filosofiske slutninger Dawkins mener at den klerikale burde.

At det er en korrelasjon mellom ateisme og sketisisme er åpenbart og trolig oppgir mange de samme begrunnelsene for sin tvil over Guds eksistens og deres skepsis mot klarsynte, men disse er på ingen måte avhengige av hverandre. Man kan tro på helbredelse ved bønn uten å kaste penger etter Svein Magne Pedersen. Man kan forkaste alle guder men likevel tro på spøkelser. Og jeg har også møtt flere humanister som er entusiastiske brukere av alternativ medisin. Fornuften er heldigvis ikke kun tildelt mennesker fra et livssyn.

Hvis jeg skulle bruke en krigsmetafor er det i dag to "borgerkriger" som utkjempes i skeptikermiljøet. Den første handler om forholdet til feminisme, den andre til religion. Skal skeptikerbevegelsen kjempe for kvinners rettigheter og arbeide for et miljø hvor begge kjønn føler seg hjemme, og avslørte "elevatorgate" et problem i ateistmiljøet og i skeptikerbevegelsen? Er det problemfritt at en troende som bekjenner seg til bønnens makt regner seg som skeptiker?

Svaret på disse spørsmålene er "ja (med et par forbehold)" og "ja" (og dere får vite hva jeg mener om feminisme og skepsis når jeg fullfører en halvferdig bloggpost). Og ved å forstå forskjellen på filosofiske og vitenskapelige utsagn bør det ikke være tvil om at det ikke bør være noen problemer med å bekjenne seg til en religion.

En skeptiker kan aldri falsifisere chi. En skeptiker kan aldri falsifisere vanns evne til å huske. En skeptiker kan aldri tilbakevise påstanden om at Gud skapte verden tilsynelatende gammel, allerede med fossiler nedgravd. Dette er filosofiske påstander, påstander som ikke etterprøves gjennom vitenskapen. Det man i stedet kan teste er eventuelle effekter dette filosofiske systemet oppviser. Vi kan teste om mennesker blir bedre av akupunktur eller homeopati, vi kan teste påstander om alle verdens løver stammer fra to individer for ca fire tusen år siden. Men en vitenskaplig tilnærming kan aldri uttale om det filosofiske tankesystemet, og det er det viktig å ha i bakhodet.

Da biologen Ken Miller ble spurt av Steven Colbert om jorden kan ha blitt skapt gammel (mature earth theory), svarte Miller at han ikke avviste en slikt hypotese av vitenskapelige grunner, det ville vært umulig. Nei, han avviste det av teologiske grunner, hvilken Gud ville bevisst ha lurt sine skapninger på en slik måte? Miller forstod når han kunne uttale seg som vitenskapsmann og når han måtte gå over i rollen som teologisk bevandret lekmann.

Mange skeptikere ser ut til å mangle denne evnen til å skille roller. Når uttaler du deg som ateist eller filosofisk naturalist og når uttaler du deg som skeptiker? For hvis du tror du kan falsifisere en guddom med vitenskapelige argumenter sitter du på andre data enn meg.

Denne holdningen er direkte skadelig for skeptikermiljøet. Man trekker inn filosofi inn hvor den ikke har noe å gjøre. Man krever at andre mennesker skal trekke de samme konklusjonene som en selv. Siden det ikke eksisterer beviser for Guds eksistens må altså skeptikere trekke den eneste akseptable konklusjonen, Gud finnes ikke. At det kan eksistere filosofiske eller personlige argumenter er irrelevant. Dawkins og hans skeptikervenner har talt, er det ikke vitenskapelige bevis, MÅ du trekke DERES konklusjon.

Det kan være relevant å trekke en parallell til diskusjonene mellom Peter og Paulus i tiden etter Jesu død. Skulle den nye retningen kreve at nye konvetitter fulgte de jødiske lovene eller var dette unødvendig? Peter ville blant annet ikke spise sammen med ikke-jøder, og dette gjorde Paulus rasende, noe en kan lese i Galaterbrevet. Til slutt var det Paulus som vant frem, nye troende trengte ikke å bli jøder og dette er trolig en av viktigste grunnene til at kristendommen er verdens største trossamfunn.

Til en viss grad føler jeg at Dawkins og hans disipler argumenterer på samme måte som Peter og andre tidlige kristne. Skal en person bli skeptiker må en først rense sin sjel for alt overnaturlig og da er det naturlig å kaste ut sin gud i denne mentale vårrengjøringen. Ekte skeptikere må selvsagt trekke de rette konklusjoner, som tilfeldigvis er de samme som våre? Og man begynner selvsagt å lure på hva det neste kravet som blir stilt er. Kan en være skeptiker og abortmotstander? Kan en være skeptiker og medlem av Kvinnegruppa Ottar? Kan en være skeptiker og støtte krigen i Irak? Hvor vil de skeptiske renhetslover tre inn neste gang?

Dette er en utvikling vi må kjempe mot med både nebb og klør. En kristen eller muslim skal kunne delta i skeptiske diskusjoner uten å måtte forsvare sine trosvalg. Dawkins har brakt nok skade over skeptikermiljøet, nå er det på tide å ta til motmæle.