Den humanistiske etikk; del 1

Jeg har lenge reflektert over humanisme, hva som kjennetegner humanistisk etikk og hvordan skape en etikk som tar hensyn til andre mennesker og dyr, uten at en trenger å trekke inn hellige bøker. Dette blir den første i en rekke poster der jeg forsøker å konstruere en slik humanistisk etikk.

"Uten Gud er alt tillatt". Dette sitatet blir ofte tillagt Dostojevskij, men det er mer korrekt å tillegge det en av Dostojevskijs romanskikkelser, Smerdjakov, Karamasovbrødrenes halvbror, og en generelt sett usympatisk person. Om Dostjevskij virkelig mente dette skal være usagt, men det har siden Brødrene Karamasov vært ett av de mest brukte argumentene mot en gudløs etikk. Dersom det ikke finnes en Gud, kan en ikke si at noe er rett eller galt.

For at noe skal være ulovlig trengs en lovgiver. I Norge har vi denne lovgiveren i grunnlovsforsamlingen på Eidsvoll og Stortinget, uten disse ville vi ikke hatt en lovbok, og alt ville vært tillatt. På samme måte, dersom det ikke eksisterer en moralsk lovgiver kan man ikke si at noe er objektivt sett galt.

Jeg vil på ingen måte si at det er et dårlig argument, og dette gjør humanister seg lurt i å reflektere over. Den gudløse verden representerer andre etiske problemstillinger som en skapt verden representerer, ikke nødvendigvis vanskeligere spørsmål, bare annerledes. Teistiske forklaringer vil også medføre problemer, spesielt på områder hvor de profetiske visjoner direkte går i mot hva vi oppfatter som rett og galt i dagen samfunn? Det bør være nok å nevne kvinnesyn og homofili som klare eksempler på dette.

Det vil være klart for en humanetiker at det ikke vil være mulig å sette to streker under svaret når man diskuterer rett og galt. Likevel må man ikke ha for store forhåpninger når man diskuterer etikken, den kan være en rettesnor, men den kan aldri fortelle oss med 100% sikkerhet hva som er sannheten.

Jeg har tidligere forsøkt meg på tre svar, men ingen av dem besvarer direkte denne anklagen mot sekulære livssyn. Jeg kan påpeke at teistene ikke kommer bedre ut, jeg kan kalle det argument fra ønsketenkning, men selve argumentet er vanskelig å tilbakevise. Jeg skal likevel gjøre et forsøk, men for å klare det er jeg nødt til å ta et trossprang.

Tenk deg at du befinner deg i en by du aldri har vært før. Du spaserer rundt, ser på bygninger og statuer, men på ett punkt kommer du til et kryss hvor det er tre mulige veier. Du går inn den første, det viser seg å være en blindvei. Du går ut igjen og går inn den andre veien. Der viser det seg at det er et dypt hull som det er umulig å komme rundt. Hva gjør du så? Du har tre valg, hoppe ned i hullet, gå inn igjen i den første gaten eller forsøke gate nummer tre.

Hvordan kan jeg vite at ikke jeg er det eneste mennesket som lever og at alt jeg tror eksisterer kun befinner seg i hodet mitt? Hvordan kan jeg vite at logikkens regler er sanne? Hvordan kan jeg vite at de menneskene jeg møter ikke er skuespillere i et gedigent narrespill?

Det korte svaret er; det kan du ikke. Det er umulig å bevise at øynene dine forteller deg sannheten om verden, det vet enhver som har studert Descartes på Ex. Phil. Vi vet ikke om all verdens ondskap er bare noe som befinner seg i hodet vårt, vi vet ikke om vi befinner oss i The Matrix, og vi vet heller ikke om vi er et menneske som drømmer om at vi er en sommerfugl eller en summerfugl som drømmer at vi er et menneske.

Vi kan aldri få svar på disse grunnleggende spørsmålene. Likevel, og det er derfor jeg brukte bildet om de tre gatene, vi bør alltid velge den veien som fører oss videre. Hvis vi sier at vi ikke kan vite noe som helst, går vi inn den første gaten. Dersom vi sier at vi ikke kan vite noe, og dermed kan vi gjøre hva vi vil hopper vi ned i hullet. Dersom vi sier at hva vi kan føle og sanse er det sanne går vi inn den tredje gaten, hvor vi nettopp har mulighet til å komme videre. Det er selvsagt mulig at vi er på vei bort fra sannheten, men hva skal vi gjøre? Stopp opp når det finnes alternativer? Vi må bare gå videre og se hvor veien fører oss.

Dette blir da den første byggesteinen i min humanistiske etikk:
Det du kan sanse, eksisterer.
Eller la meg omskrive dataspråkets WYSIWIG til humanismens WYSIWE; What You See Is What Exists.

Hva betyr dette i praksis?
Kort fortalt betyr det at dersom du kan sanse noe, betyr det at det eksisterer.
Jeg føler at jeg trykker på et tastatur i dette øyeblikket, det betyr at jeg trykker på et tastatur i dette øyeblikket.
Dersom jeg ser et menneske som gråter, og jeg vet at dersom jeg gråter selv betyr det at jeg som regel på en eller annen måte lider. Det betyr at det mennesket jeg ser mest sannsynlig også lider.

Betyr det at den personens lidelse er mitt problem? På ingen måte, vi har bare påvist menneskelighet hos den andre, men at vi skal bry oss om den andres lidelse er enda et langt steg frem.

Det vil tas opp senere.