Hvorfor humanisten er ateist

Den opplyste humanist, del 4 

Hvis du ikke har gjort det, les gjerne innledningen først.

Jeg er en ateist, det betyr at jeg er smartere enn mange troende mennesker. Jeg er også ateist fordi jeg er dummere enn andre. Jeg har et mer fornuftig livssyn enn mange religiøse, mennesker som tror på enkel guder, guder som skapte verden på seks dager eller som oppfører seg som om de kunne blitt heist ned på scenen i et gresk drama. Jeg er også infantil, en som stiller  spørsmålene de reflekterte troende var ferdig med for lenge siden.

I min forståelse av verden passet den puslespillbiten vi kaller Gud ikke inn i bildet, derfor lot jeg den ligge igjen i boksen og antok den tilhørte et annet puslespill. Det er mulig jeg har rett. Imidlertid er det mer reflekterte mennesker som får biten til å passe perfekt inn, og for dem er det irrasjonelt å la biten ligge igjen. Andre igjen er mer enda mer fornuftige og de er enige med meg, biten er fra et annet spill. Så følger en rekke mennesker, den ene mer fornuftig enn den andre, noen mener at biten passer inn, andre mener at den ikke gjør det. Hva sier den mest fornuftige og den som er mest i kontakt med sine følelser?

Jeg liker å bruke et eksempel på en avkrysningsprøve, jeg har lest de bøkene det er forventet av meg i forkant, og møter opp i eksamenslokalet, mottar prøven og setter kryssene der jeg tror de hører hjemme og går for å levere prøven. Eksamensvakten ønsker å være snill med meg, så han spør om jeg tror jeg har fått alt rett. Nei, sier jeg, jeg tror ikke har alt rett. Vil du ha tilbake prøven og rette det du tror er galt?, spør han meg.

Nei, sier jeg, jeg tror at jeg ikke har rett på alt, men hvis du tar for deg ett og ett spørsmål så vil svaret mitt være at jeg tror jeg har krysset av på det rette stedet. Spør du meg om prøven som helhet er fullstendig riktig er svaret nei. Hvorvidt følgefeilene jeg har gjort medfører at sluttsummen blir gal aner jeg ikke, det vet heller ingen andre. Det er selvsagt mennesker som mener de har kontakt med sensor, som kjenner til de rette svarene. Det er vel unødvendig å nevne at humanetikere forkaster denne påstanden.

Humanismens paradokser

Den opplyste humanist, del 3

Hvis du ikke har gjort det, les gjerne innledningen først.

Et livssyn uten filosofiske problemer er et svakt livssyn, et livssyn uten selvmotsigelser likeså. Den guddommelige mystikken kaster ut gåter den menneskelige hjerne ikke fullt ut kan fatte, likevel forsøker de smarteste eller de mest nysgjerrige av oss å løse disse gåtene, selv om de vet at målet ikke kan nås.

Kristendommens dogmer vil skape problemer for den reflekterte troende. Hvordan er det mulig å tenke seg at gud er en og tre? Hvordan kunne en kjærlig gud ta livet av så mange mennesker under jordskjelvet i Lisboa? Hvorfor skapte Gud malariamyggen? Den reflekterte kristne har ikke fullstendig tilfredsstillende svar.

Humanismen har ikke færre problemer å tilby den reflekterte humanist. Den guddommelige mystikken slører også her menneskets sinn, en imponerende bragd med tanke på at denne guddommen ikke eksisterer. Humanisten har ingen moralsk lovgiver, likevel er ikke humanisten en relativist. Humanisten tror på rett og galt, de bekjenner seg til menneskerettighetserklæringen, et dokument utviklet i samarbeid med diktatorer og de påstår at mennesket, med alle sine feil og manglende oversanselig innsikt skal fortelle hva som er best for alle mennesker. Gi meg et fast punkt, så skal jeg forandre verden, sa Arkimedes. Humanisten har sine punkter, men hvor faste er de?

Samtidig står humanisten i gjeld til den troende, troende filsofer, kunstnere, filantroper og forskere. De frigjorde humanisten fra tanken om det eksisterer en Gud, en tanke som disse store menn og kvinner ikke hadde noen interesse for å frigjøre deg for. Mange har mistet troen på en Gud fordi de gudfryktige søkte å oppdage mer av skaperverket. Det gjorde de også, og humanetikeren aksepterte deres funn, men ikke deres konklusjoner.

Ville noen tanker bli tenkt om tenkeren ikke hadde trodd på en gud? Ville vi, dersom det ikke var en forståelse av noe overnaturlig ha kommet dit vi er i dag? Det vil være mulig å argumentere at konseptet Gud fungerer til en viss grad som Charles Calthrop i Fredrick Forsyths roman Sjakalen. 

---------------------------------------------SPOILER ALERT-------------------------------------------------------
Sjakalen er en navnløs leiemorder som blir ansatt av terrororganisasjonen OAS til å henrette Charles de Gaulle. Det franske politiet ved politimannen Lebel oppdager etter hvert planen men ikke navnet på drapsmannen og politiet, både det franske og det engelske starter jakten på denne ukjente morderens navn. Etter mye om og men kommer de snart frem til navnet Charles Calthrop, en engelskmann som passer med beskrivelsen, og som for tiden er bortreist.

Nå har politiet et navn de kan jobbe med, og sakte men sikkert snører nettet seg rundt morderen. Til slutt klarer de å stoppe mordet med en hårsbredd. Imidlertid, i epilogen skjer det noe interessant som vender opp ned på hele historien, Carles Calthrop returnerer fra ferie, og det blir fort klart at han aldri har tatt livet av noen som helst. Politiet hadde bygget hele sin etterforskning på den kjennsgjerning at morderen var Calthrop, og ved å gjøre dette hadde de en metode, og selv om utgangspunktet var galt hjalp metoden dem tilslutt å drepe leiemorderen.
-------------------------------------SPOILER ALERT SLUTT---------------------------------------------


Kan det tenkes at religionen til en viss grad fungerer som Lebel-metoden. Du trenger en fast grunn, noe du tar for gitt, og som dermed kan gi deg innsikt i verden? Og ikke minst, er det mulig å se for seg en verden hvor gale utgangspunkt fører deg dit du skal?

Christopher Columbus hadde ikke oppdaget Amerika om han ikke hadde tatt feil. Han var overbevist om at jordkloden var mindre enn den virkelig er, hans motstandere hadde et mer korrrekt syn, men han reiste mot vest og fant et nytt kontinent. Hadde han visst at den korteste veien til India var mot øst hadde han aldri forlatt den gamle verden. 

Som humanist avviser du selvsagt reinkarnasjon, men kan du være enig i at en tro på at du skal leve flere liv på denne planeten faktisk har en positiv effekt på jordens bærekraft? Kan du være enig i at Christian VIs ønske om at alle skulle lære å lese Luhers lille katekisme faktisk bidro til å opplyse folket, siden alle da måtte lære seg å lese og skrive? Kan du være enig i at muslimers forbud mot å ødelegge dokumenter som inneholdt ordet «Allah» har gitt et rikt kildemateriale for historikere?

Det er selvsagt mulig å tenke seg at religionen er som hest og kjerre, mens livssynshumanismen er som en bil. I sin tid var hesten et utmerket transportmiddel, men som nå fører deg fremover langt senere enn alternativene i dagens samfunn.

Og ikke minst, det er mulig å argumentere for at religionen er en byrde, en tung ryggsekk som ateismen og humanetikken fjerner fra mennesket. Hadde de kastet sekken langt tidligere ville vi kommet langt lengre, og store tenkere hadde oppdaget så mye mer om de hadde oppdaget humanismen tidligere.

Uansett hva som er ditt syn er du likevel nødt til sette deg inn i hva de troende har tenkt og skrevet. Det meste i dag som vi kjenner igjen i humanetikken har blitt utviklet av troende. De store vitenskapsmennene var religiøse, de store menneskerettighetsforkjemperne likeså. Hvis humanismen setter mennesket i sentrum, hva gjorde så disse? Er det forskjell i resultatene til en forsker som setter i gang med å avsløre hele Guds skaperverk og en humanist som baserer sitt liv på hva som kommer frem?

Det er et paradoks i humanismen, hvor man aksepterer skallet men ikke kjernen. Man aksepterer den kristne nestekjærligheten, den muslimske gjestfriheten, den jødiske boklærdommen, men man vil ikke ha noe med dem som har gitt denne befalingen. Dette er kanskje grunnen til at humanetikerne ønsker å distansere seg fra de troende, likhetene er enorme, hvilket gjør det desto viktigere å markere forskjellene.

Den rasjonelle humanist bør skille mellom gudstroen som konklusjon og gudstroen som prosess. Jeg kan være enig i at konklusjonen til tider kan virke delvis irrasjonell, men det behøver ikke bety at tankene som bygger opp til denne konklusjonen nødvendigvis er det. 

Vi må også skille mellom gudstroen som forenklende eller kompliserende faktor. En forenklende faktor binder tanken og kan undertrykke den troendes intellekt. Det er når en sørgende snakker om at Gud har en plan med alt, eller man bruker guddommen som forklaringsmodell på fenomener vi ikke forstår. Slik tenkning er ingen tenkning i hele tatt, og den må både kritiseres og forkastes. Så har vi den kompliserende faktoren.
Når en kristen mor, med sterk overbevisning om at det eksisterer en kjærlig Gud mister sitt barn må hun forholde seg til to realiteter, hennes tro og hennes tap. For en ateist er et barnedødsfall enkelt å forstå. Det er selvsagt ikke mindre tragisk og foreldre sørger nok like mye, men det trengs ingen forklaring, i livet er det tilfeldigheter, og en sjelden gang triller man tjue terninger og får tjue enere på rad. Livet får en tragisk slutt.

For en troende er det nesten som om det har blitt plassert en gigantisk steinblokk langs den veien de går, og de er nødt til å bruke all sin intellekt for å passere denne. Dette opplevde C.S Lewis da han ble enkemann, og boken En sorg som min er også gripende lesning. Det samme kan man si om teologers problemer med teodice - det ondes problem. Det er vanskelig å finne et svar på dette spørsmålet, men her er ikke svaret det essensielle, det er prosessen, og denne prosessen kan være svært opplysende for en humanist. Like lite som en skolastiker var redd for å åpne en bok av Averrøes og Avicenna bør den opplyste humanist frykte den muslimske og den kristne filosof for de tanker de har formulert og de tekster de har etterlatt.

Hvordan blir man en bedre humanist? Kan man bli det?

Den opplyste humanist, del 2

Hvis du ikke har gjort det, les gjerne innledningen først.

Se for deg to humanister, den ene er professor i filosofi, hun har lest alt som er skrevet om humanismen, hennes doktoravhandling var om samme tema og hun er en av den viktigste ideologene i den humanetiske bevegelse.

Den andre har tilbrakt hele sitt voksne liv blant fattige trengende, gitt de mat og medisiner, og reddet utallige liv fra tidlig død eller et liv i fattigdom.

Hvem er disse er den beste humanetikeren? Blir man en bedre humanetiker av å tilegne seg kunnskap eller ved å hjelpe sine medmennesker? Eller er det i hele tatt mulig å snakke om en gradering av forskjellige humanister?

Er humanetikken som en lampe, som enten som er på eller av, du er enten humanetiker eller ikke humanetiker? Eller er det mer som en spotlight, hvor du kan regulere lysstyrken, fra svakt til sterkt?

Hva gjør i så fall en humanetiker til en bedre humanetiker? Er det kunnskapen eller fornuften som gjør at lyset i den humanistiske sjel blir sterkere eller er det filantropien? Er humanetikk som luthersk kristendom, enten er du kristen eller er du ikke kristen, eller er det som islam, med syv forskjellige himmeler, og ditt endelige tilholdssted avhenger av hvor godt du har fulgt de fem søyler?

Selvsagt er det ingen himmel i det humanistiske livssynet, og man får samme belønning i det hinsidige enten du er humanetiker eller medlem av brahminkasten. Det er likevel verdt å reflektere over.

Er humanismen et misjonerende livssyn? Dersom vi skulle skape en skala, med kristendommen på den ene siden og jødedommen/hinduismen på den andre, hvor ville da humanetikken befinne seg? Skal humanetikeren skape sin egen versjon av Matteus 28, 18-20, hvor Jesus befaler disiplene å gå ut og gjøre alle mennesker til hans disipler eller bør medlemskap kun være åpent for de som allerede identifiserer seg med de humanetiske idealer? Er det et mål med en verden hvor alle er humanister, eller ville det i så fall være en fattigere klode?

Jeg synes det er interessant at dette er spørsmål jeg ikke har sett blitt belyst blant humanetikere, ikke fordi det nødvendigvis finnes noe svar, men fordi det hadde gitt en bedre innsikt i hva som kjennetegner vårt livssyn.

Jeg kommer ikke til å gi noen løsning med to streker under, men slik jeg ser det er det er det mest naturlig å la seg influere av luthersk kristendom, man er enten humanetiker, eller man er det ikke. Man kan forsøke å leve etter de humanistiske idealer, men blir ingen bedre humanetiker av den grunn, men blir et bedre menneske. På samme måte kan man bli et mer reflektert menneske, man kan lese seg opp på filosofi, studere de humanistiske filosofer til man kan dem på rams, likevel, man er ikke en bedre humanetiker. Du leser for å bli kunnskapsrik.

Humanetikken kommer med sine teser, aksepterer du disse er du humanetiker. Det vil selvsagt være et mål å utvikle seg i sin humanismen, å makte å se verden fra andre perspektiver, å få større innsikt i andre mennesker, men dette gjør deg ikke til verken en bedre eller dårligere humanist.

Den opplyste humanismen og de fire søyler

Introduksjon

Jeg skrev tidligere om vulgærhumanismen, om tendenser innen den sekulære bevegelse som jeg finner problematiske, og som jeg ønsker at humanetikere reflekterer mer over. I denne forbindelse er det kanskje på plass å komplettere bildet med den reflekterte humanist.
Jeg er humanist, fordi jeg anser det humanistiske livssynet som det livssynet som befinner seg nærmest meg, ikke fordi det representerer noe nytt, men fordi det representerer alt det gode som de andre livssynene har frembrakt.

Den opplyste humanist er ingen guru i det menneskelige, men er mer en Askeladd, en som finner kunnskap overalt der den kan finnes, og bruker denne til å bli en mer reflektert humanist.

Slik jeg ser det er humanismen bygget på fire søyler, alle like viktige for å få en større forståelse for sitt eget livssyn.

Dette er ikke ment som en dyp filosofisk undersøkelse av livsynshumanismen, men som en praktisk tilnærming til hvordan man kan utvikle sitt livssyn. Jeg forsøker ikke å gi noen svar, heller vil jeg forsøke å argumentere for hvilke veier en bør velge for å utvikle en reflektert humanisme.

Denne teksten var egentlig ment som en bloggpost, så ble imidlertid bloggposten alt for lang, jeg tenkte kanskje at den passet inn i et magasin, men så ble den ennå lengre, og nå passer den egentlig ikke inn noe sted. Jeg har ikke så veldig lyst til å kutte den ned. Derfor bestemte jeg meg for å dele den opp i 18- 20 deler og legge den ut her på bloggen min.

Jeg fikk ideen til denne posten for åtte år siden, på et tidspunkt hvor jeg ennå ikke var erklært humanist, og den har gått gjennom flere redaksjoner i hodet før jeg bestemte meg for å skrive ned tankene om humanisme.

Jeg kommer til å legge ut en og en del med noen dagers mellomrom.

*Jeg må takke Evy Ellingvåg for verdifull korrektur og nødvendige innspill.

* Ordene humanisme, humanetikk og livsynshumanisme brukes om hverandre i denne teksten, det vil si at de må ansees som synonymer her. Jeg er klar over at det eksisterer forskjeller, men for variasjonens skyld velger jeg å bruke alle.

Struktur

1 Introduksjon
2 Hvordan bli en bedre humanist, eller kan du bli det?

3 Humanismens paradokser

4 Hvorfor humanisten er ateist

5 Seks problematiske former for humanetikk

• Naturlig humanisme
• Naturlistisk humanisme
• Adogmatisk humanisme

6 Seks problematiske former for humanetikk

• Den religionskritiske humanismen
• Den antikristne humanismen
• Den arrogante humanismen

7 Den reflekterte humanist og de fire søyer

• Historien
• Filosofien
• Vitenskapen
• Kunsten

8 Avslutning: De fire humanister

Ny kake

Jeg begynte å eksperimentere med kake nylig, og kom på en ide på hvordan en kake kan forbedres. Det er en browniekake med bær, hvit sjokolade, nøtter og marsipan. Jeg har ikke bestemt meg for navn ennå, men det kommer nok.

Du trenger:

• Ingredienser til å lage to browniekaker. (Jeg brukte to poser fra Toro, men du kan sikkert lage fra bunnen av)
• Cashewnøtter
• En pakke marsipan
• 2-3 plater hvit sjokolade
• En kurv med jordbær/ 7-8 kiwier
• En kurv med blåbær
• Mynte

1. Lag en pose brownies og legg til cashewnøtter. Stek den på vanlig måte.

2. Mens denne steker gjør du klar den andre posen med brownies og tilbereder denne på samme måte. Bruk samme form.

3. Rull ut marsipanen slik at den danner et lokk på samme størrelse som kaken. Kutt opp jordbær og kiwi i skiver. Knekk opp sjokoladen i biter.

3. Ta ut kaken av ovnen og ut av formen, og sett inn den neste kaken i ovnen.

4. Dekk den ferdige kaken med marsipanlokket.

5. Deretter varmer du den hvite sjokoladen i mikrobølgeovn eller i ovn.
OBS, OBS, det er viktig at du følger med, dersom du har sjokoladen for lenge inne blir den svart. Legg litt sjokolade i en kopp, varme et minutt i mikro, ta ut og rør, sett den inn igjen et halv minutt. Snart er sjokoladen smørbar.

6. Ta en slikkepott og smør den hvite sjokoladen utover marsipanlokket.

7. Legg deretter jordbær/kiwi utover sjokoladen. Sjokoladen vil fungere som lim og holde dem fast.

8. Ta ut den andre browniekaken ut av ovnen og skjær ut kakestykker. Legg ett og ett oppå den første kaken, på den samme plassen som du skar den ut. Dvs, et hjørnestykke må legges på samme hjørne. Ta en kniv og skjær gjennom kaken slik at marsipanen og den nederste kaken blir delt opp i like store stykker som den øverste kaken.

9. Legg jordbær/kiwi på sjokoladen.




10. Legg hvit smeltet sjokolade over jordbærene. Legg et blåbær oppå sjokoladen og fest et mynteblad på den. Husk at sjokoladen må være i kontakt med alt som ligger på toppen, den skal fungere som lim.

11.Vent til sjokoladen har smeltet før du serverer.

Noen spørsmål til Gry Sinding

Kjære Gry, jeg kjenner ikke deg, du kjenner ikke meg. Det eneste jeg vet om deg er hva som blir skrevet på nettet, både om deg og av deg. Jeg har lest Anne Kats kritikk av deg, jeg har lest ditt svar på din egen blogg.

Faksimile VG

Tillatt meg likevel å plage deg med noen små spørsmål.

Dersom du lærer mennesker å følge drømmene sine, å oppnå suksess og skape sin drømmejobb, hvorfor er du så dårlig til å takle kritikk? Hvorfor blir du såret av en kronikk av en humorist når jobben din er å motivere mennesker til å takle motgang, til å forsere hindringer for å oppnå sine drømmer? Hva er det du underviser om selvtillit som du selv ikke har klart å lære deg selv? Dette er jo noe du underviser om?


Tillat meg sitere fra bloggen din:

Jeg synes ikke dette er greit. Jeg vil vi skal ha egne meninger, at vi alle skal tørre å rekke opp hånden. Og jeg elsker diskusjoner, men det må være fair.
Jeg vil det skal være lov av vi som vil kan være annerledes, uten at noen skal ”ta oss”. Jeg ønsker å inspirere andre til å være annerledes og ”ta mer plass” – for jeg mener vi da går foran og løfter taket for andre, slik at de også kan skinne. Men jeg vil også at vi skal respekteres for at vi er annerledes og for at vi er mennesker.
Jeg vil at kritikerne skal vite at jeg har følelser og selvfølgelig blir lei meg når folk kritiserer meg uten at de overhode kjenner meg.

Sagt med andre ord, jeg vil at folk skal tro på seg selv, men får jeg kritikk blir jeg lei meg.

Det virker på meg som du er som en sersjant på rekruttskole, en som lærer rekruttene å marsjere i takt, å pusse støvlene sine og å stå i rett, men når fienden invaderer løper de og du bort som skremte høns. Hele konseptet ditt var basert på at ingen fiende ville invadere.

Er kurset ditt basert på en fantasiverden hvor ingen får kritikk, ingen sprer negativitet og ingen har motforestillinger? Er selvtilliten du lærer bort bare et tynt skall? Den har ingen verdi så lenge ikke alle er like motivert for at du skal lykkes?

Gjør du kundene avhengige av kurset ditt og miljøet ditt, siden det er bare i dette miljøet hvor de faktisk har selvtillitt? Utenfor, i den kalde, kyniske verden er deres store visjoner og tanker om at de er "Simply the best" ikke verdt noenting, det bare hos deg i dine fora, under hønemors trygge vinger at folk får glede av denne selvtilliten.

Jeg ser et stort problem med hele ditt konsept at ble såret da du fikk kritikk. Selveste lederen for SKAPDINDROMMEJOBB.COM burde da tåle noe slikt. Og dersom ikke du takler det, hva da med dine elever? 

Lederen for en slik nettside burde også klart å skille mellom sextrakkasering på nett og kritikk mot konseptet ditt. Du begynner med å snakke om ubehagelige sexmeldinger du har fått på nettet, som om disse er har noen som helst relevans med kritikken du får i spalten i VG. Hvorfor det?

Så mitt spørsmål til deg er egentlig, diskvalifiserer ikke reaksjonen din deg fra å ha slike kurs i fremtiden?

Hvorfor VGs leder om MGP og kjempeaper fra Borneo ikke var morsom

Mange har skrevet mye om dagens leder i VG, jeg skal ikke si så veldig mye om hvor støtende den eventuelt var, i stedet vil jeg bare formulere noen tanker om hvorfor vitsen ikke var morsom.

Da jeg var 12-13 år leste jeg engang i vitsebok, og en av vitsene jeg syntes jeg var så morsom at jeg ble nødt til å fortelle den til broren min. Det var en av de vitsene der du stiller et spørsmål, du får det forventede svaret fra tilhøreren og du leverer så punchlinjen.

Leveransen foregikk omtrent slik:
Jeg: Jostein, har du lyst til å beholde håret i nakken?
Jostein: Eh, ja?
Jeg: Flott, da putter jeg det i en pose.

 Han så rart på meg. Jeg forsøkte å forklare. "Du sa du ville beholde håret i nakken, da putter jeg det i en pose." Han forstod fortsatt ikke vitsen. Jeg gjentok det jeg nettopp sa, men fortsatt var det ingen forståelse. Da forstod jeg plutselig hva som var problemet. Jeg hadde glemt at vi befant oss hos frisøren, at jeg var nevnte frisør og han var kunden. Jeg hadde antatt at han forstod dette, noe han selvsagt ikke kunne når jeg ikke hadde fortalt ham det.

Vitsen er forøvrig slik:
Frisøren til kunden: Vil du beholde håret i nakken?
Kunden: Ja, takk.
Frisøren: Ok, da putter jeg det i en pose.

Så over til VGs leder, hva er galt med den? Akkurat det samme som min vits, de utelater at de befinner seg hos frisøren, at det er en kontekst som de utelater. Konteksten er ironisering, en ironisering det er vanskelig å vise på to setninger. Hadde det vært sagt på en standup-scene, av en komiker som ellers viser seg å være ganske så progressiv er konteksten åpenbar. Der er det også mulig å demonstrere med stemmen at du spøker, en slik mulighet har du ikke i en slik kort leder. Vitsen er grusomt dårlig, og er like passende som Robert Webbs kommentarer i denne sketsjen:

Ellers er jeg enig med Gunnar Tjomlid, det var et mislykket forsøk på humor og kan ikke tolkes som hat mot menn kledt i kvinneklær.