Den selverklærte martyr (DSM) er som regel konspirasjonsteoretiker, mannsaktivist, radikale feminist, islamhater eller befinner seg ytterst til venstre eller høyre på den politiske skalaen. DSM kjemper en kamp som ikke er like mye for å forandre verden som for å bekrefte eget selvbilde. DSM har valgt en kampsak hvor bare en marginal del av befolkningen er enig med dem. De går så ut aggressivt i blogger, leserinnlegg og til tider i bøker, og er svært negative til kritikk.
1. De befinner seg i sin egen verden
For martyren er verden et forferdelig sted, et sted hvor de onde kreftene har makten, en makt de ikke har skrupler med å bruke.
For konspirasjonsteoretikere er det gjerne en politisk elite, gjerne fra NWO, Illuminati, frimurerne eller sionistene som styrer verden. For mannsaktivister er den rådende ideologien i Norge statsfeminismen, en forferdelig ideologi som har har som mål å undertrykke menn, å frata menn kontakt med barn og gi kvinner bedre lønn for likt arbeid. For ytterliggående radikale feminister eksisterer det et patriarkat som uttrettelig jobber for å undetrykke og å seksualisere kvinner, hvor det jobbes i kulissene med å gi kvinner mindre lønn, å holde dem borte fra toppjobber og få dem til å sette morsrollen over forsørgerrollen. For islamhateren eller rasisten er statsfeminismen eller patriarkatet byttet ut med kulturmarxismen og for mennesker på ytre høyre eller venstre fløy er den resterende skalaen enten kapitalister eller sosialister og de selv de eneste som står opp for friheten/fattigfolket.
Uansett hvilket tema som diskuteres ser det ut til at de i sentrum har det mest positive synet på samfunnet og nåtiden, de på ytterkantene har det mest negative.
2. Det er ingen avmeldingsknapp
Robert Cialdini bruker et uttrykk relativt ofte, kalt "commitment and consistency", som betyr at dersom du investerer i noe, enten tid, penger eller stolthet, er du nødt til å rasjonalisere dette for deg selv. Dette vil i så fall medføre at du bruker enda mer tid og penger.
Bruker du hundre kroner på en vannkoker får du som regel intet behov for å forsvare produktet. Du kjøpte den for å varme vann, og ingenting annet. Når du har behov for en kopp te eller kaffe befinner vannkokeren seg i sinnet ditt, ellers er den ute.
Bruker du derimot tre tusen på en vannkoker, har du gjort en relativt stor investering, og du er nødt til å rasjonalisere kjøpet. Vannkokeren må være ekstra god, den må rense vannet gjennom varmeprossessen, den må gi en helt annen smak på teen, slik at kjøperen kan fortelle seg selv at dette var et fornuftig valg. Dette vil gjerne føre til at kjøperen begynner å reklamere for kokeren til besøkende. Kjøperen vil stolt vise fram produkter, insistere på å servere en kopp te og spørre dem om de smaker forskjell. Kjøperen vil følge produsenten på Facebook, kanskje bestille noe ekstrautstyr fra hjemmesiden og se etter nye modeller. Snart blir det klart at en vannkoker til hundre kroner koster hundre kroner, en vannkoker til tre tusen koster mye mer enn tre tusen.
En studentavis i Bergen (jeg fant ikke linken) skrev for noen år siden om en student som strøk på ex.phil, ikke fordi oppgaven var for dårlig, men fordi han følte seg undertrykket. Da han leverte hjemmeoppgaven fikk han tildelt et standardskjema hvor han måtte signere på at han ikke hadde jukset ved å samarbeide med andre. Dette reagerte han på, siden han mente det burde være tilstrekkelig å gi et muntlig løfte. Å kreve en signatur var signal på manglende tillit til studentene, og en slik forakt mot så mennesker kunne han ikke under noen omstendighet akseptere. Dette tillot imidlertid ikke universitetet, og hvis mitt minne ikke svikter meg fullstendig var resultatet at han strøk.
For min del hadde jeg ikke hatt noen problemer med å signere, men for denne selverklærte martyren var dette på en eller annen et angrep på hans rettigheter, og han nektet. Nå aner jeg ikke hvordan det gikk med ham, men slik jeg ser det er det to muligheter for en slik person. Han kunne enten innrømme for seg selv at det han gjorde var utrolig tåpelig, at han kastet bort måneder av livet sitt på et latterlig prinsipprytteri og skrive under på det fordømte papiret ved eksamensinnlevering. Alternativt kunne han bruke hver dag til å rasjonalisere sitt valg, til å skape et verdensbilde der universitetet i Bergen behandler sine studenter som kriminelle og der han er en liten elite av opplyste som har insett dette.
Det første alternativet er selvsagt det mest fornuftige, men det er også det som krever mest. Du må innrømme for deg selv at du gjorde en kjempetabbe, og hvem vil nå det? Det gjør ingenting at dine venner synes du er en tulling så lenge du klarer å lyve for deg selv at du ikke er det. Kanskje har han blitt ennå mer radikalisert, kanskje ser han angrep på sine rettigheter overalt, jeg vet ikke. Men å nekte å signere papiret må ha vært noe som forandret ham.
Av hardkokte konspirasjonsteoretikere er det svært få som forkaster egne standpunkter. Det finnes noen, blant annet Mike Metzger og Charlie Veitch, men har du gått i demonstrasjonstog, delt ut løpesedler og beskyldt uskyldige mennesker for grusomme forbrytelser er veien ut lang og kronglete. De mest ytterliggående, uansett hvilket tema får en emosjonell tilfredsstillelse som ikke blir de mer moderate til del.
3. De har et forferdelig menneskesyn
DSM er et unikum blant mennesker, de ser på andre som sauer, som aksepterer urettferdighet uten å reagere, som lar myndighetene legge et slør over deres ansikter uten å reagere. De er også roboter, som står opp om morgenen, går på jobb for å berike sjefene og retunerer uten å reflektere over livet. Mange spiller på dette synet på livet, selvhjelpsguruer, konspirasjonsteoretikere og strengt religiøse. Flertallet lever i mørket, dere er bare en liten gruppe mennesker som har sett lyset. Dette gjelder også endel radikale feminister, de fleste kvinner lever i en slør av uvitenhet, de er alle tynget av patriarkatet, og kjenner ikke sitt eget beste, noe som medfører en forakt for kvinner vi bare finner like hos i de mest ekstreme MRA-miljøene.
Her lever også martyren ut en dobbeltrolle, på den ene siden ønsker de å opplyse andre, på den andre siden avskyr de dem. Parallelt med argumentene de utvikler for å omvende eksisterer det en annen tankevirksomhet der de forsøker å rasjonalisere sitt eget hat mot sine medmennesker.
Der martyren i tidligere tider kunne velsigne sine fiender og ikke ønske dem noe vondt har dagens selverklærte martyr ikke annet enn forakt til overs for sine medmennesker, selv dem som ikke engang har noen mening om deres sak.
4. De makter ikke å ta til seg kritikk
For DSM er det vanskelig å skille mellom kritikk og sensur. Om de skriver en kommentar på en nettavis som inneholder angrep på privatpersoner og stygge ord klarer de ikke å se at det ikke er MENINGENE deres som ble for sterke for avisens redaksjon.
Kritiserer du martyren vil de tolke dette som angrep på dem personlig siden de ER sine meninger. Hva de mener er så sterkt knyttet opp til sin personlighet at kritikk av meninger er kritikk av personlighet.
De ser heller ikke at deres krav om ytringsfrihet kommer i konflikt med den private eiendomsretten. På samme måte som du har rett til å kaste ut en gjest som kommer med krenkende utsagn er avisens redaktør i sin fulle rett til å modere SIN eiendom, kommentarfeltet og leserbrevspalten.
Smtidig har har lagt merke til at jo oftere du nevner ytringsfriheten, jo mindre forstår du den. Utsagnet "vi har ytringsfrihet her i landet", kan man ofte lese i nettdebatten, imidlertid, om du går til kommentaren i forkant ser du som regel ingen påstander om at ytringer bør bli forbudt.
4. De makter ikke å ta til seg kritikk
For DSM er det vanskelig å skille mellom kritikk og sensur. Om de skriver en kommentar på en nettavis som inneholder angrep på privatpersoner og stygge ord klarer de ikke å se at det ikke er MENINGENE deres som ble for sterke for avisens redaksjon.
Kritiserer du martyren vil de tolke dette som angrep på dem personlig siden de ER sine meninger. Hva de mener er så sterkt knyttet opp til sin personlighet at kritikk av meninger er kritikk av personlighet.
De ser heller ikke at deres krav om ytringsfrihet kommer i konflikt med den private eiendomsretten. På samme måte som du har rett til å kaste ut en gjest som kommer med krenkende utsagn er avisens redaktør i sin fulle rett til å modere SIN eiendom, kommentarfeltet og leserbrevspalten.
Smtidig har har lagt merke til at jo oftere du nevner ytringsfriheten, jo mindre forstår du den. Utsagnet "vi har ytringsfrihet her i landet", kan man ofte lese i nettdebatten, imidlertid, om du går til kommentaren i forkant ser du som regel ingen påstander om at ytringer bør bli forbudt.
Samtidig gjør den manglende evnen til å ta kritikk at de ikke får korrigert sitt syn. Jeg er sjeleglad for at jeg ikke mener det samme i dag som for fem år siden, ved å stadig kunne se ting fra nye sider blir du i stand til å skifte ut standpunkter som er ukorrekte.
Det er også en annen faktor som kommer til uttrykk gjennom debatten mellom Gunnar Tjomlid og Trude Helen Hole som raste i vår. Da Hole fikk masse kritikk fra skeptikerhold for sitt syn på vaksiner, hvordan reagerte hun? Hun gjorde seg til martyr og påpekte at hun var den ene (sikkert ikke ulikt Dr. Stockmann om hun hadde lest tyngre litteratur) mot de mange. Reaksjonene tolket hun som at hun hadde rett, ikke at motparten hadde noen poenger.
Dette er også Den Selverklærte Martyr svøpe.
5. De nyter sin rolle
I filmen Se7en stiller Morgan Freemans karakter et godt spørsmål til seriemorderen John Doe, dersom du virkelig var kalt fra en høyere makt er det jo merkelig at du har fått så mye glede av det. Hendene dine er bundet, påpeker Freeman, likevel utførte du oppdraget uten emosjonelle motforstillinger, uten å føle det som en plikt og det passer ikke med martyrrollen.
Dette er også en et problem for DSM, de elsker sin posisjon, uansett hvor ille de mener at verden er. Det mest skremmende tanke for en martyr er tanken om at det ikke er noen der ute som er på jakt etter en.
Det er også en annen faktor som kommer til uttrykk gjennom debatten mellom Gunnar Tjomlid og Trude Helen Hole som raste i vår. Da Hole fikk masse kritikk fra skeptikerhold for sitt syn på vaksiner, hvordan reagerte hun? Hun gjorde seg til martyr og påpekte at hun var den ene (sikkert ikke ulikt Dr. Stockmann om hun hadde lest tyngre litteratur) mot de mange. Reaksjonene tolket hun som at hun hadde rett, ikke at motparten hadde noen poenger.
Dette er også Den Selverklærte Martyr svøpe.
5. De nyter sin rolle
I filmen Se7en stiller Morgan Freemans karakter et godt spørsmål til seriemorderen John Doe, dersom du virkelig var kalt fra en høyere makt er det jo merkelig at du har fått så mye glede av det. Hendene dine er bundet, påpeker Freeman, likevel utførte du oppdraget uten emosjonelle motforstillinger, uten å føle det som en plikt og det passer ikke med martyrrollen.
Dette er også en et problem for DSM, de elsker sin posisjon, uansett hvor ille de mener at verden er. Det mest skremmende tanke for en martyr er tanken om at det ikke er noen der ute som er på jakt etter en.
Det er en fascinerende form for medavhengighet blant de mest ekstreme i forskjellige grupperinger. Fromme kristne trenger synd og undertrykkelse, islamofober trenger eksteme muslimer, ja, alle de mest ytterliggående i en gruppe trenger motparten.
Dette gjør den selverklærte martyr til å bli mer motivert av sine egne emosjoner enn å få gjennomslag for sine ideer. Den evige krig, for å stjele et utrrykk fra Orwell eksisterer bare i hodet til hver martyr. Veien har blitt et narkotikum og å nå et mål vil ikke gjøre annet enn å frata dem denne rusen.
Noen avsluttende bemerkninger
Jeg tror at den selverklærte martyr begynner med et ønske om å bekjempe urettferdighet, men etter hvert glir han eller hun over i dette martyriet. Muligens er de som soldater som returnerer fra en krig og ikke klarer å tilpasse seg samfunnet, med unntak av at deres kamp aldri tar slutt. Kampen mot Illuminati, Big Pharma, Chemtrails, den homofile agendaen kan ikke ta slutt, fordi kampen aldri har befunnet seg noe annet sted enn i deres eget hode.
Å frigjøre seg fra dette selvutnevnte martyriet krever imidlertid et langt større offer enn det de innbiller seg at de gjør hver dag. Det koster å bli moderat.
Å frigjøre seg fra dette selvutnevnte martyriet krever imidlertid et langt større offer enn det de innbiller seg at de gjør hver dag. Det koster å bli moderat.
