Mitt møte med Jesus

Jeg møtte Jesus på samme kafe som jeg hadde møtt Døden en uke tidligere, og jeg hadde ikke engang satt før han stilte spørsmålet.

- Husker du leiren?

Jeg visste at han kom til å stille det spørsmålet.

-Leiren? Mener du feltøvelsen?

Jesus nikket.

- Ja, sa jeg, jeg husker den.

Jeg tok av meg jakken og satte meg ned.

- Husker du det som skjeddde der?, spurte han videre.

Jeg nikket igjen.

- Du var nær ved å dø, da du ble reddet ved et mirakel?

Vi ble begge stille, jeg ville hente meg en kaffe, men å gå bort i det Jesus snakket om dette kunne jeg ikke gjøre. Det var selvsagt mulig at han hadde reddet livet mitt, jeg kunne ikke bort. Jegg lente meg fremover og sa ikke et ord. Jesus satt som han alltid gjorde, en strøket dressbukse, en hvit bukse som stakk frem under en V-genser.

Det var Jesus som brøt stillheten.

- Men går det fint med deg ellers? Han smilte.

-Jo, ja, svarte jeg, det gjør vel det.

- Ingen familiekrangler i det siste?

Jeg smilte.

- Ikke på en stund. Det går bra.

Han nikket. Jesus tok et slurk av kaffekoppen, og jeg tok det som et hint til å skaffe meg en selv, men Jesus holdt opp hånden og stoppet meg i det jeg reiste meg opp.

- Jeg bestilte en til deg, hun kommer med den straks. 

Jeg snudde meg mot baristaen og så henne helle det siste skummet over i kaffen.

- Du liker vel fortsatt Latte?

- Jo, sa jeg, jeg liker latte.

- Og du skal heller ikke ha noe sukker eller karamell oppi?

- Det er riktig, sa jeg, men det kan du ikke huske. Sist vi snakket likte jeg ikke engang vanlig kaffe.

- Det er riktig, sa Jesus. Da du var 22 drakk du te.

- Det gjorde jeg.

- Savner du meg?

Jeg smilte. Jesus var slik jeg alltid hadde husket ham. Han brydde seg ikke så mye om kontekst, om å la samtalen gli fra den naturlige samtaleemnet til det andre. Ville han snakke om noe, gjorde han det.

-Jeg tror nok at du savner meg mer enn jeg savner deg.

- Det var ikke et svar på spørsmålet, vet du.

- Om jeg savner deg?

Jeg trakk på skuldrene.

- Det hender. Det legger jeg ikke skjul på.

- Ofte?

Jeg vet ikke, svarte jeg. Det går fint i hverdagen uten deg.

Jeg la til etter en pause.

- Det må du ikke tolke som en kritikk, men ingen av min andre venner spør meg om jeg tenker på dem, eller savner dem.

Så du regner meg som din venn?

- Selvfølgelig, svarte jeg. Du har vært min venn siden jeg var en liten gutt. Vi har aldri kranglet, og selv om vi ikke har møttes til en kaffe på lenge, regner jeg deg fortsatt som en venn.

Jesus svarte, men tok et ny slurk av kaffen.

- Hør her, Jesus, sa jeg. Hvis du har trodd at vi var fiender bare fordi jeg ikke tror du stod opp igjen fra de døde, eller fordi jeg ikke tror du er Guds Sønn, så betyr det ikke at vi er fiender. Det har i hvert fall aldri vært min intensjon.

Jesus nikket.

- Ok. Det har jeg forstått. Jeg har heller ikke tolket ditt tap av tro som noe annet. Men kan jeg spørre deg, trodde du at jeg ikke ville møte deg til en kopp i ny og ne bare fordi du ikke trodde lenger? Jeg har tid til en samtale med den mest kristendomshatende satanist, så da har jeg selvsagt tid til deg.

Jeg svarte ikke.

- Var du flau over å møte meg?, fortsatte Jesus.

Jeg ristet på hodet.

- Det føltes bare feil. Jeg vet ikke. Jeg tror jeg bare trengte en pause.

- En pause fra meg?

- Nei, eller jo. Eller nei, jeg vet ikke. Jeg koblet deg kanskje litt for mye til de jeg forlot, litt som folk jeg kjenner som har brudt med den ene forelderen, og nekter å snakke med den andre, fordi de fortsatt er gift.

- Så i det bildet er jeg faren, og kirken er moren. Og du hatet meg fordi du ikke kunne utstå din symbolske far, kirken?

- Det var kanskje et dårlig bilde...

- Nei, jeg tror jeg forstod det, forsikret Jesus meg.

- Men det blir heller ikke helt korrekt, sa jeg. Det var en blanding av emosjonelt raseri mot kirken, og en intellektuell tvil mot deg. Hvis vi skal beholde det dårlige bildet, jeg er ikke så sikker på om du er faren min.

Begge smilte.

Så hvis jeg ikke er faren din, hvem er jeg da?

- Hvis du ikke er faren min? Da er du kanskje en av de mange prestene på en Jesuittskolen.

- Hvorfor Jesuittskole?

- Jeg liker jesuittskoler, svarte jeg.

- Jeg forstår. Er det mange lærere der?

Mange, men jeg håper jeg slipper å nevne navn. Det er ikke sikkert du vil like alle navnene.

- Ok, svarte Jesus. Men nå vil jeg snakke om feltøvelsen.

Jeg tok en slurk av latten.

- Hva vil du snakke om?

- Vel, det faktum at jeg reddet ditt og flere andre soldaters liv, er ikke det noe å snakke om?

Jeg visste godt hva han snakket om. Min siste feltøvelse, den siste natten. Vi skulle sove i telt med oljefyr, og jeg var lagsjef. Jeg hadde laget en liste over når de forskjellige soldatene skulle ha fyrvakt. Tidligere på kvelden hadde en av soldatene pusset skoene sine, han hadde smurt dem godt inn med skokrem og da han hadde lagt seg for kvelden hadde han plassert dem litt for nærme ovnen.

I militæret var det tre forskjellige typer vakter, den første var vakten på utposten, hvor man skulle følge med på eventuelle angrep fra fiende. Deretter var det selve fyrvakten, og så var det noe som het streifvakt, hvor en soldat fra ett av lagene kontrollerte en gang i halvtimen at det alltid var en våken soldat i hvert telt.

Uansett, jeg var ferdig med mine vakter for øyeblikket,  og la meg ned for å få noen få timers søvn.  Desverre var det ikke bare meg som var trøtt, også fyrvakten var det, og det tok ikke lang tid før han slumret inn.

I teltet lå fem-seks sovende soldater, en glohet ovn med et par nysmurte sko inntil. Hva som hendte, kan jeg ikke si med nøyaktighet, men en glo må ha truffet skoene, og de begynte å brenne. Tykk, dødelig røyk spredte seg rundt i teltet, etter kort tid ville flere ting ta fyr og oksygennivået ville snart være så lavt at ingen av oss kom til å våkne igjen.

Så hadde mirakelet skjedd, tilfeldigvis umiddelbart etter at skoene hadde tatt fyr, kom streifvakten. Jeg våknet av skriket "Brann", vi våknet alle umiddelbart og fikk slukket brannen i skoene. Jeg kjente den tykke røyken i rommet, vi luftet, men det var ikke mulig å få sove resten av natten.

Hva om streifvakten hadde kommet fem minutter senere? Hva om han hadde sovnet, han også? Ville jeg vært død nå? Ville jeg hatt store brannskader? Ville jeg hatt store lungeproblemer?

Jesus kjente til denne episoden, og han visste også hvor mye jeg hadde tenkt over den. Der og da hadde jeg takket ham for hans inngripen, og det var først senere at jeg stilte spørsmål ved om han i hele tatt hadde vært der.

- Jeg tenker på den episoden når jeg tenker på deg, sa Jesus. Hva tenker du om den nå?

Jeg trakk på skuldrene.

- Jeg vet ikke. Jeg overlevde, det som har hendt, har hendt. Men det åpner selvsagt for et annet spørsmål. Burde jeg ikke ha mistet livet der?

- Er det noen som påstår det?

- Er ikke det konsekvensen av den kristne troen?

Jesus dro på det.

- Det er vel endel som påstår det. Har noen sagt det til deg om denne episoden?

- Neida, men det er ikke så mange som kjenner til den. Men endel tenker det sikkert.

- Å? Så du har blitt tankeleser nå? Jesus smilte.

Jeg smilte tilbake.

- Neida, men jeg tenker mitt.

Tror du at du kanskje legger tanker i hodet til kristne til tider?, spurte Jesus.

- Selvsagt gjør jeg det, alle legger tanker i andres hoder. Mange kristne gjør det sikkert med meg også.

- Så det gjør det akseptabelt?

- Neida, jeg bare påpekte det, sa jeg.

Jesus ristet på hodet.

- Ikke få meg til å begynne med hva kristne legger i hodet eller i munnen på ikke- kristne. Det kunne jeg sikkert skrive en bok om. Men tilbake til feltøvelsen. Jeg reddet deg, er ikke det et tilstrekkelig tegn på hvor glad i deg?

Jeg ristet på hodet.

- Jeg liker ikke å krangle, men jeg er ikke sikker på om du hadde noe med det å gjøre.

- Hvorfor tror du ikke det?

- Vel, du kunne holdt ham våken. Du kunne sørget for å sende inn streifvakten tidligere, slik at ikke støvlene tok fyr. Du kunne gjort så mye annet. At du grep inn i siste øyeblikk taler egentlig imot din guddommelige inngripen. Hvis det da ikke var for å vise din store makt og miskunn, men da var det i så fall en farlig lek med en gruppe unge menns liv. Må alt skje på en måte som viser hvor stor du er?

Jesus nikket.

- Du har et poeng, men du glemmer alle de gangene jeg griper inn hvor ingen merker noe. Hva med de episodene hvor ingen ser mirakelet som finner sted. For eksempel tidligere i uken med et glass med babygrøt.

- Hva gikk det ut på?

- Du kjenner til begrepet Perfekt Storm?

- Det gjør jeg.

- Vel, det var en slik perfekt storm hos en matfabrikant. Det var rekke på rekke med tilfeldigheter og brudd på sikkerhetsforanstaltninger som førte til at endel knuste glassbiter havnet i et glass med babygrøt. Dette var et ytterst unikt tilfelle, det var som en kastet en terning femti ganger på rad, og hver gang havnet den på 1. Den babyen som kom til å spise denne ville mest sannsynlig dø. Vet du hva som skjedde med det glasset?

Jeg ristet på hodet.

- Det gikk i gulvet. En av de ansatte i butikken hvor den havnet løftet et brett med babygrøt, og ett glass faller ut og treffer gulvet og går i tusen biter. Det nådde aldri forbrukeren. Den butikkansatte plukket upp det knuste glasset uten å merke at grøten hadde vært livsfarlig å spise. Beviset på et mirakel ble kastet i søpla uten at noen fikk vite om det.

- Ok, sa jeg, men nå har jeg selvsagt bare ditt ord på at dette virkelig fant sted.

- Det har du, sa Jesus, men ser du problemet? Du er kritisk hvor noen blir reddet ut av en situasjon på hengende håret, men hvis jeg griper inn før, når ingen merker det er også det galt.

Jeg smilte.

- Du har selvsagt ikke feil, Jesus, men det gir deg ikke rett. Mirakler er en kompleks forretningmodell. Du vet, det er bare de mest amoralske drittsekkene som har maktet å tjene penger på den.

Jesus himlet med øynene.

- Ikke få meg til å begynne.

Jeg smilte.

- Men det håper du jeg forstår, jeg har aldri avskydd deg på grunn av dem.

- Ikke? Er du sikker på det?

- Jaaa? Hva tenker du på?

- Klarer du å skille mellom meg og mine disipler?

- Det tror jeg da? Hvordan det?

- Vel, du vet, tenk deg en krigselskende, torturelskende, nullskatteytende, dødsstraffelskende, homohatende og så videre, og så videre.

- Jeg tror jeg kjenner til typen, svarte jeg.

- Ok. Når du leser om denne sterotypien, klarer du å skille mellom dem og meg?

- Hvorfor skulle jeg ikke det?

Jesus tok seg på nytt en slurk.

- Det er ikke alltid så lett å skille mellom disipler og mester. Hadde du vokst opp i Norge, ville ikke du fortsatt vært en kristen?

- Det er selvsagt mulig.

- Dersom du ikke hadde begynt på kristendom og teologi, ville du fortsatt vært kristen?

- Det er også absolutt mulig.

- Så da er det vel naturlig å anta at du ikke alltid har vært like flink til å skille mellom disippel og mester?

- Vel, det kan du selvsagt si. Eller man kan si at jeg møtte dem som indirekte åpnet øyene mine. For kan ikke jeg bruke samme en lignende beskyldning mot deg?

- Javel? Jesus lente seg fremover. - Fortell meg hvordan.

- Vel, dersom folk møter vanskelige mennesker, altså dårlige kristne, hvis jeg har lov til å bruke det uttrykket, så sier man at de har misforstått buskapet.

- Det har jeg hørt, ja, sa Jesus.

- Ok, på den andre siden, så er det de kristne som har ett mål her i livet, å tjene sine medmennesker. Ingen sier at de har misforstått Bibelen, nei, de lever sine liv i din ånd. Ok, jeg forstår at dette er litt tøft å si rett foran deg, men har en kristen som får sine trosfeller til å forlate troen misfortstått noe?

Jesus nikket.

- Jeg forstår hva du mener. Du argumenterer for at kristne kalle mine gode etterfølgere for gode kristne og mine mindre beundringsverdige etterfølgere for "ikke ekte kristne"?

Jeg nikket.

- Det er vel også en måte å si det på.

Jesus tømte koppen i en større slurk før han satte den fra seg. Jenta bak baren signaliserte et spørsmål om han ønsket en til, han nikket.

- Ok, uten å applisere den sanne skotte, som det så fint kalles, så får jeg formulere meg litt forsiktig. Mine etterfølgere skal ikke bare tro på meg, de må også la dette skinne gjennom i ord og handling. Jeg kjenner godt til den sanne skotten, hvor en person leser om et mord i en avis, og utbryter at ingen skotte ville gjort noe slikt. Noen dager senere leser han om et nytt drap, og der er drapsmannen arrestert, og han kommer fra Aberdeen, hvorpå han så utbryter "ingen sann skotte ville gjort noe slikt".

Jeg nikket.

- Det stemmer.

Jesus fortsatte.

- Ok, men det er i andre instanser hvor det er på sin plass å bruke en slik sann skotte. For eksempel dersom noen forteller om en person som er vegetarianer, men som spiser steik. Da er det på sin plass å påpeke at dette ikke er en sann vegetarianer. Han kan være en vegetarianer i navnet, han kan være en person som hevder at han er en vegetarianer, men en ting er sikkert, han er ingen sann vegetarianer.

- Det er riktig, sa jeg. Så du sier at kristne er mer vegetarianere enn skotter?

Jeg smilte.

- Hva tror du?, spurte Jesus.

Jeg dro på det.

- Det er et godt spørsmål.

Nå var det Jesus sin tur til å smile.

- Selvsagt, sa han, det var jo du som stilte det.

Dette var den Jesus jeg husket fra barndommen, han med sine små spøker, som heller ikke ønsket å vinne diskusjonen. Du satte ikke Jesus fast, men han hadde heller intet behov for å sette fast deg.

Jeg skulle til å svare, men da kom jenta med det nye kaffeglasset til Jesus. Han smilte til henne og ga henne en hundrelapp.

Skal du også ha en til?, spurte han meg.

Jeg svarte "Ja takk", og han spurte jenta "Lager du en ny Latte?"

Resten av samtalen snakket vi om de siste ti årene siden vi møttes sist. Han spurte meg om interesser, om filmer jeg hadde sett, om steder jeg hadde besøkt.

Jeg hadde ikke kikket på klokken siden vi hadde begynt å snakke, men plutselig kom den unge jenta bort, hun fortalte at de snart skulle stenge. Jeg reiste meg og tok på meg jakken. Jesus reiste seg også.

"Ringer du når du har lyst til å slå av en prat?", spurte Jesus.

Jeg nikket. Jeg sender en sms.

Han smilte. Jeg kom nok ikke til å sende en sms. Vi tok hverandre i hånden, og forlot hverandre.