Gods, Guns, Grits and Gravy av Mike Huckabee

Jeg har ikke nevnt på denne bloggen tidligere at jeg har en interesse for amerikansk politikk, men det har jeg tenkt å gjøre noe med i denne valgkampen.

Årets nominasjonskampanje er spennende av flere grunner. For det første har det aldri vært et så stort republikansk felt, og per dags dato ligger favorittene såvidt over 10% av stemmene. Samtidig er det flere nye og unge kandidater, blant annet Maco Rubio og Scott Walker som gjør det bra. Ikke minst er det tre ikke-politikere som stiller, kirurgen Ben Carson, forretningskvinnen Carly Fiorina og milliardæren Donald Trump. Trump har lovet å stille ved mange valg, men det er først nå han har gjort alvor av planene. Personlig tror jeg det vil være en tragedie for republikanerne at han stiller. Jeg tror ikke at han har den minste sjanse til å vinne, men han kan lage sirkus av de TV-sendte debattene. Samtidig vil hans deltakelse føre til at en av de andre vil bli utelatt fra disse. CNN og FOX News har innført et tak på ti kandidater, det kan føre til at enten Rick Perry eller Carly Fiorina blir utelatt. Hun har valgt Hillary som hovedfiende, og de andre kandidatene vil tjene mye på å ha henne tilstede under debattene.

På demokratenes side er det imidlertid ikke like spennende, alt tyder på at Hillary Clinton blir valgt. Riktignok har Bernie Sanders tatt innpå, men det er vanskelig å tenke seg at en sosialdemokrat vil vinne nominasjonen.

I år tenkte jeg å lese bøkene til de fleste kandidatene. Det er ikke uvanlig å komme ut med en bok i løpet av året for primærvalgene, og disse gir også et innblikk i hva som er de forskjellige kandidatenes sterkeste sider, og hva som gjør at de ikke blir valgt.

Først ut er Mike Huckabees God, Guns, Grit and Gravy

Mike Huckabee er tidligere guvernær i Arkansas og han stilte som kandidat i 2008, men måtte da se seg slått av John McCain. Han har også hatt et program på Fox News.

Huckabee deler USA inn i to deler, Bubbaville og Bubbleville, og det er ingen tvil om hvor Huckabee regner med å finne sine velgere. Bubbleville er de liberale elitenes hjemsted, hvor umoralen og behovet om å gjennomregulere amerikaneres liv er tilstede. Bubbleville er de som spiser mat med franskklingende navn og som ser ned på hardtarbeidende amerikanere.

 Bubbaville er hvor de mer gudfryktlge, rurale amerkanerne bor. De lever i kontakt med naturen, barna deres sier "ma´am", og "sir" til voksne og de behandler en gjest med respekt. De tror på den bibelske definisjonen av ekteskap og samles hver søndag i kirken.

Jeg er en "bubblevillianer", og en stolt en også, så dere får heller ta denne anmeldelsen for hva den er verdt.

I Bubbleville undertrykker man kristne og tvinger kristne bakere til å lage bryllupskaper til homofile, man sensurerer mennesker som har et tradisjonelt syn på eksteskapet og på abort.

It was about whether America was going to have two completely different sets of rules: one for those who would be free to speak with ridicule and contempt towards those with a Christian worldview, and then a very different standard for people of faith. (s. 10)

Han nevner blant annet saken om Chick-fil-A, en sak som også ble litt administerrende direktør for kjeden påpekte at han var motstander av likekjønnede ekteskap, noe som medførte boikottaksjoner i Bubbleville.

Jeg skal innrømme at argumentet ikke er horribelt dårlig. Konservative kristne har meg bekjent ikke startet boikottaksjoner mot verken Apple eller Starbucks, selv om deres sjefer har vært åpne om at de støtter en kjønnsnøytral ekteskapslov. Kanskje er liberale raskere til å boikotte dem som har avvikende synspunkter?

Det må imidlertid påpekes at Huckabee ikke altid er helt etterettelig i gjengivelse i fakta. Han hevder at at to tvillingbrødre, David og Jason Benham mistet realityprogrammet sitt "Flip it Forward" på Tv-kanalen HGTV fordi de hadde "expressed pro-life and pro-traditional marriage views in their personal life" (s 43). Hadde det bare vært så enkelt! Brødrene Benham har kalt homoseksualitet demonisk, de har ropt at Jesus hater muslimer og at det er en krig mellom kristne og muslimer i USA.

Det er forståelig at TV-kanalen valgte å droppe et program som ennå ikke var blitt sendt, et program som kunne medføre boikotaksjoner både fra sponsorer og seere. En rask analyse av gevinst og risiko gjør valget åpenbart.

I bubbleville ønsker man å også å forby ett av de fremste symbolene for frihet i USA, våpen.

"It still catches me off guard when I have a conversation with an adult who have never owned av firearm, never fired one, and yet who speak so passionately aganist them." (s 22)

I Bubbaville har de forstått betydningen av tilgjengelighet på våpen. De lærer våpensikkerhet tidlig, de lærer å forsvare seg, de lærer betydningen av å skyte for å spise, og ikke for henge på veggen. Våpen er en sentral del av Bubbavilles kultur, å innføre regler vil være å gripe inn i den.

Våpenkontroll er farlig, argumenterer Huckabee, det fører ikke til mindre kriminalitet, og det bidrar bare til at når det skjer en masseskyting vil det bare føre til at alle de lovlydige borgerne står der uten våpen. En våpenfri sone er en forsvarsfri sone.

Våpenkontroll førte også til Holocaust. Som et ledd i undertrykkingen av jødene konfiskerte nazistene alle våpnene jødene eide. Hvordan kunne de vite hvem som hadde våpen? Enkelt, Weimarrepublikken hadde hatt våpenregistre, når Hitler overtok kunne de enkelt finne ut hvem som eide hva. Slik kunne nazistene enkelt avvæpne jødene slik at du forsvarsløse måtte sette seg på toget til konsentrasjonsleirene.

Jeg skal innrømme at jeg ikke har eid noe våpen, men jeg har skutt med både AG3 og MP5, og klarte til og med å gjøre meg fortjent til skarpskyttermerket i bronse, likevel er jeg som nordmenn flest sterkt motstander av av den amerikanske våpenlovgivningen. Jeg skal ikke argumentere imot Huckabee, det tror jeg allerede leserne har gjort, men jeg må si at det er fascinerende å få innblikk i hvordan motstandere av våpenkontroll argumenterer. Imidlertid skulle jeg gjerne ha lest Huckabees svar på argumentene i denne videoen.

Huckabee angriper også amoralen og promiskuiteten i Bubbleville, og her er Miley Cyrus et yndet mål. Hennes musikkvideo Wrecking Ball og hennes opptreden på MTV Music Video Awards i 2013 får ikke godkjennelsesstempelet av den tidligere guvernøren: "where television audiences were treated to "the Flying Fearless Finger of Foam" as Miley Cyrus contorted her barely clad, barely legal-age body in disgustingly pornographic performance that showed just about everything she had - except talent - and focuesd national atention on a new term, "twerking," which despribes a vulgar movement better saved for a stripper pole than prime-time television." (s. 34)

Men det er ikke bare Hanna Montana som korrumperer ungdommen, også realityfjernsyn er ansvarlige for det. Huchabee har ikke mange fine ord å si om dem:
The next big boosts to reality TV came with the introduction of Big Brother and Survivor, two shows that, like ABBA music and smallpox, originated in Europe. (s 134)

Dette kontrasterer han med Bubbaville, hvor gode programmer som Duck Dynasty og 19 and counting er populære. Dette er programmer hvor familieverdiene står sterkt. Dessverre kom boken ut før skandalen rundt sistnevnte program, og det hadde vært interessant å se hvordan han hadde behandlet dette.

Ett eksempel er interessant, han forteller om da han ønsket bygge et hus i Florida, og trengte å søke via Department of Environmental Protection (DEP). (s 104) Dette skjedde da det var veldig lite byggeaktivitet i området, selv om det fortsatt var like mange ansatt på det offentlige kontoret. DEP hadde et nitti dagers vindu til å gi en tillatelse eller å forkaste den, i mens gikk både Huckabee og byggefirmaet og ventet. Det tok 88 dager før tillatelse ble gitt. Huckabee mener at dette skjedde fordi offentlige kontorer er avhengig av å trenere saker for å få en like stor budsjettpost neste år. Hadde de svart i løpet av en uke kunne de fryktet sparekniven. Systemet legger opp til at alle blir tapere.

Han er også en sterk motstandere av både homofilt ekteskap og er kritisk til at flere av de mest kjente miljøvernerne som prediker kutt i utslipp, men som flyr fra konferanse til konferanse og bidrar selv til å øke utslippene. Al Gore er et yndet angrepsmål her, men samtidig er han ikke villig til å si seg enig med klimaforskerne. Mer forskning trengs.

It is apparent that numerous factors are involved in sexual oriantation; as with global warming and virtually every other issue being studied, the science is not settled. (s 84)

Han påstår også at han skilte seg ut fra de andre kandidatene i primærvalgkampen i 2008 ved å være den eneste som svarte at økonomien ikke gikk så bra. Han var også den eneste som gikk imot tiltakene som ble gjort for å redde banker og storindustri. Jeg har ikke faktasjekket disse påstandene, så jeg får ta han på hans ord.

Et annet ankepunkt for Huckabee er at USA ikke lenger er så fritt som det kunne vært. NSA-avlyttingen er ett punkt, et annet er tyngende skatter som kveler bedrifter og privatpersoner. Han frykter ikke Kina, bare at USA vil bli som Kina. Skoleøker nevner ikke det positive med USA, bare det negative, Mye av dette skyldes valget i 2008:

In the 2008 elections, American voters, angry at Republicans over the Middle Eastern Wars and panicked by the economic meltdown and the insanity of rewarding the people who caused it with big fat bailouts, took one of the biggest gambles in history. They entrusted the reins of government to Barack Obama, the least experiences and most liberal person ever elected President, and gave his party unstoppable control of both Houses of Congress. They pursued a classic liberal agenda on steorids: the biggest expansion of government, taxes, regulations, and decifit spending to stimulate the economy. (s 195)

Det er ingen tvil om at Huckabee drømmer seg tilbake til en tid hvor barna lekte på stikka og ikke med iPad, hvor folk gikk på besøk til naboen og hvor man brydde seg om hverandre. Dette var en tid hvor de bibelske verdier stod sterkt, og enhver amerikaner var stolt over å være nettopp amerikaner. Det er ikke sikkert at det vil fenge unge velgere i 2016.

Ellers er det mye av hva en kan forvente i en bok av en republikaner, vi har kritikk av Obamacare, av politisk korrekthet, av beskatning og statlige reguleringer.

Imidlertid er det mye i boken jeg kan være enig med guvernøren. Han ønsker å gjøre noe med NSAs innsamling av metadata, han ønsker å innføre regler for hvor lenge en senator eller høyesterettsdommer kan sitte. Han ønsker også at de som stiller til valg til en posisjon fratrer den de har. Det er ikke rettferdig at de reiser rundt på skattebetalernes penger for å drive valgkamp, ei heller ovenfor motkandidatene. Samtidig vil han ha at alle donasjoner i valgkamper må offentliggjøres. Han tar også opp hysteriske skoleledere som utviser elever fordi de har "skutt" medelever med papirkuler, eller i ett tilfelle, med pekefingeren, det tror jeg de fleste av oss mener er en overreaksjon.

Huckabees sjanse til å vinne

Så er spørsmålet, kan Huckabee vinne nominasjonen? Jeg er litt i tvil om det, men en mulighet er alltid tilstede. Ser vi på de seneste meningsmålingene vil vi se at han ligger rundt sjette til åttendeplass Nå er to av kandidatene som til tider ligger foran ham ikkepolitikere (Carson og Trump), og det er vanskelig å tenke se at de vil vil beholde sin høye plassering etter de TV-sendte debattene. Det betyr at Huckabee må slå de fire som for øyeblikket ser ut til være de sterkeste (Bush, Walker, Rubio og Paul). Han kan vinne på sin sterke motstand mot likekjønnet ekteskap i tidlige stater, men det er ikke sikkert at det vil holde utover i nominasjonskampen. Jeg er heller ikke sikker på om Huckabee vil være den som har størst sjanse til å vinne over Hillary.

Problemet er også at kandidatene på høyresiden i det republikanske partiet ikke har gjort det bra de i de to siste nominasjonkampene. McCain var blant mange konservative regnet som en RINO (Republican in name only) og Romney innførte Romneycare, en helsereform ikke ulik Obamacare. De republikanske velgerne har valgt mer moderate kandiater de siste årene, og det er usikkert om de vil snu og velge mer konservativt. Kanskje har Huckabees presidenttog allerede gått. I praksis var fire nye år med republikanere uaktuelt med Bush sin lave oppslutning i 2008, og de ideene han presenterer i dag vil ikke være tilstrekkelige til å sikre et flertall. Jeg tviler på om Huckabee vil bli den republikanske presidentkandidaten, men det vil jo uansett bare fremtiden vise.

Neste bok: Rand Paul, Taking a Stand

Bøker om krigen jeg håper blir filmatisert

Jeg har tatt meg tid til å lese en og annen krigsbok de siste månedene, og det har slått meg flere ganger at mange av bøkene kunne blitt filmatisert.

Jeg har tidligere slaktet Max Manus, en film jeg ser på som umoden, glorifiserende og med en åpenbar stor ærbødighet ovenfor krigshelten at de ikke turde å skape det mesterverket de burde. Imidlertid er det er viktig å være konstruktiv og i stedet for bare å klage kommer jeg her med forslag til bøker som kunne blitt spennende filmer.

Helvete på jord

Det har kommet ut flere bøker om norske frontkjempere, to av disse har vært Fars Krig av Bjørn Westlie og Helvete på jord av Rolf Ivar Jordbruen. Førstnevnte bok er interessant fordi den også tar opp problemene barna av frontkjemperne opplevde. Imidlertid er selve fortellingen langt bedre i Helvete på jord, blant annet fordi gutten som meldte seg aldri var nazist, men for å slippe straff for å ha satt fyr på en låve. Han blir plassert i et kompani på østfronten som stadig mister flere og flere. Til slutt er han den eneste igjen av de opprinnelige frivillige i kompaniet.

Scener som kunne blitt klassiske

• Når han dreper to Waffen SS-soldater med øks som tror han er desertør, når han bare har blitt adskilt fra troppen sin. Han griper en øks, sniker seg inn til noen russere og venter på de to soldatene som begge har maskinpistol.
• Når han rømmer fra russerne for å bli tatt til fange av amerikanerne i stedet.

Sjansen for at noen vil lage film av denne boken:
Minimal, det er sikkert ikke marked for en frontkjemperfilm i Norge. Synd, den hadde sikkert blitt kjempegod.

Utdrag av Hilsen til Guri og De dødsdømte

Dette er en historie ikke så mange kjenner til, men den er likevel fascinerende. Den førstnevnte boken er ikke overdrevet god, men det er heller ikke poenget. Historien, om katt og musleken mellom motstandsmannen August Rathke og angiveren og SS-mannen Erling Rye Pisani, er imidlertid absolutt filmatiserbar. Pisani fikk flere i Oswaldgruppen arrestert, han var en drukkenbolt som rømte fra SS-tjeneste flere ganger. Han anga medlemmer Oswaldgruppen for 50 000 kroner, men tyskerne nektet å betale, siden han hadde stukket fra tjenesten. Faren, en kjent NS-mann fikk ham til Bergen, og han begynte å infiltrere motstandsbevegelsen. Så blir faren drept av en dansk motstandsmann i København.

Rathke tror først på at Pisani vil bli med i motstandsbevegelsen. Så forhører han seg med de andre og flere av dem husker ham som tyskvennlig fra skolen. Han får mistanke om at Pisani jobber for tyskerne, og bestemmer seg for at han må likvideres. En katt og mus-lek starter, hvor begge ønsker å fange den andre, som blant annet blir Willy Valentinsen skutt i jakten på Pisani. Rathkes familie blir også arrestert og torturert.

Det hele ender med at Pisani blir skutt (mest sannsynlig ikke av Rathke, men man må da ta seg noen kunstneriske friheter) i Lille Markeveien. Han overlever, men kan ikke lenger brukes av tyskerne siden han er avslørt som angiver. Etter krigen blir han dømt til døden og henrettet.

Scener som kunne blitt klassikere

• Fyllekulen etter at Pisani har rømt fra SS og møter kona til en av motstandsmennene i Oswaldgruppen
• Scenen hvor Rathke og Pisani møtes på gaten og avtaler å møtes senere på kvelden. Pisani planlegger å fange Rathke med Gestapo tilstede og Rathke planlegger å drepe Pisani
• Scenen hvor Rathkes mor og søster blir arrestert og torturert
• Scenen hvor Pisani skytes

Sjansen for at noen vil lage film av disse bøkene:

Minimal, av to grunner. For det første har norske forrædere var litt tabu i norsk film, for det andre var det ikke veldig mye sabotasje de bergenske motstandsmennene drev med. De når dessverre ikke opp til knærne til Max Manus og Gunnar Sønsteby. Samtidig bør det være en viss balanse mellom skurk og helt, det er åpenbart at Pisani var en stor skurk, det er imidlertid ikke sikkert at det bergenske motstandsfolkene var like store helter. Likevel ville jeg løst billett, og det er da noe.

Mørket er min venn

Kanskje den filmen som hadde blitt den beste filmen. Boken er en utrolig spennende og fascinerende fortelling om en grenselos som ukentlig fylte lasteplanet med ukjente mennesker som skulle over grensen. Denne boken anbefales sterkt, men den er definitivt noe man kunne brukt som grunnlag for en film om de norske grenselosene under krigen.

Scener som kunne blitt klassikere

• Når helten må legge seg i en seng på sykehuset og late som han er psykotisk for å lure tyskerne.
• Skyteepisoden hvorpå han må rømme til Sverige og sende bud etter kona og barna.
• Krangelen med kona, når hun syv måneder på vei vil at han skal slutte med motstandsarbeid, mens han ikke klarer å la være
• Samtalene med det svenske bondeekteparet som lot dem få sove i låven rett over grensen, og kona som stod opp midt på natten for å koke ertesuppe til dem

Sjansen for at noen vil lage film av denne boken:

Ikke dårlig, med tanke på at mye av handlingen foregår i naturen og at man slipper å sperre av store gater i Oslo sentrum og fylle dem med nazister.

Da har jeg gjort min del, nå er det opp til filmselskapene.

Tyske verbbøyninger, del 1

Dette er min andre post om tysk grammatikk, jeg har tidligere skrevet om kasus, den har jeg fått positive tilbakemeldinger på, la oss nå gå videre til verb.

Så du har lyst til å bøye tyske verb? Ikke, men læreren din tvinger deg? Like greit.
Dette skal gå så fint så. La oss ta dette rolig, vi dropper alt som heter unntak i denne posten, nå skal vi bare lære hovedregler.

Vi skal bruke dette verbet her "stellen" til å hjelpe oss å eksemplifisere. 

Leksjon 1. Infinitiv

Vi begynner enkelt. Infinitiv er den tidløse formen som står i ordboken. På norsk legger vi "å" foran initiv. På tysk setter man "zu" foran. Zu stellen.


For å bøye må man først ta bort endelsen, som er - en.
Eksempel: Stellen. Her fjerner vi -en og får "stell" før vi setter inn rett endelse.

Leksjon 2. Presens (svake verb)

Ikkje dust

Tenk deg disse to ordene på bergensk: "Ikkje dust". Altså ich - e og du -st. Det er de to første endelsene. 

"Jeg", altså "ich" får endelsen -e.    Ich stelle
"Du", altså "du" får endelsen -st.    Du stellst


Skjønte du det? Da er du ikkje en dust.

Ert

Foto: Bill Ebbesen

Så må du tenke på en ert. Altså er får endelsen -t.
Han, hun og det har alltid samme ending i tysk (er, sie, es)

Er stellt
Sie stellt
Es stellt

Enten

Ent, om du skulle være i tvil.

Flertall er enten, eller rettere sagt, en-t-en

Wir stellen
Ihr stellt
Sie stellen

Oppsummering, presens

Ich stelle
Du stellst
Er
Sie stellt
Es


Wir stellen
Ihr stellt
Sie stellen


Leksjon 3 Preteritum (svake verb)

Vi tar denne formen tidlig siden vi da kan unngå unntakene. Denne skal være enkel om du forstod leksjon 2.

T

Forskjellen i fem av seks former er bare -t- (eller -te-) om det blir vanskelig å uttale ellers.

Ich stellte
Du stelltest
Er, sie, es (den tar jeg straks)

Wir stellten
Ihr stelltet
Sie stellten

Lurer du på når du skal ta med en -e-? Det er enkelt, bare forsøk å uttale ordet, da hører du raskt hvor det blir for mange konsonanter på rad.

Så var vi kommet til Er, sie, es. Denne avviker fra regelen, og får endelsen -te. (Husk "erte")

Ich stellte
Du stelltest

Er
sie stellte
es

Wir stellten
Ihr stelltet
Sie stellten

La oss ta et annet svakt verb, bare for å banke inn poenget, machen (lage, gjøre)

Ich machte
Du machtest

Er
sie machte
es

Wir machten
Ihr machtet
Sie machten

Leksjon 4 Presens perfektum (svake verb)

Dette er en form som kan virke skummel, men den er faktisk kjempeenkel.

De første du må lære deg er å bøye "haben". Der må du huske reglene fra leksjon 2. Først, ikkje dust, så ert, så enten. Altså:

Ich habe
Du hast

Er
Sie hat   (bare husk å fjerne -b-)
Es

Wir haben
Ihr habt
Sie haben


så følger ge + (verbet)+ t


Ich habe gestellt
Du hast gestellt

Er
Sie hat gestellt
Es

Wir haben gestellt
Ihr habt gestellt
Sie haben gestellt



(det er litt mer komplisert enn dette, men dette holder for øyeblikket)


Til slutt, hvordan skal du vite at et verb er svakt eller sterkt?
Det gjør du på følgende måte.

Se for deg en svekling som utfører de handlingene som verbene beskriver. Eksempelvis er å danse et svakt verb. Tenk deg en svak person stå og danse. Har du det bildet i hodet skal det ikke være vanskelig å huske.

Dette får bli en liten intro til tyske verb, jeg skal love å skrive en lenger der vi går gjennom resten av verbformene.

Tale til konfirmantene

Ingen spurte meg om å holde konfirmanttale i år, det gjør ikke noe, jeg kan skrive en her, så kan dere heller henvise konfirmantene til bloggen min.

Kjære konfirmanter

Dere har fått deres velfortjente diplomer og blomster, snart skal dere reise hjem og spise en god middag og høre mange flotte taler om hvor flinke dere har vært, om hvor skjønne barn dere var og hvor ansvarlige dere har blitt. Andre vil ta seg av den oppgaven,  derfor slipper jeg. Jeg ønsker i stedet å snakke om fortellinger.

For hundre år siden ble det født en guttebaby i Nord-Norge. Han var fra en fiskerfamilie, og ble tidlig tatt ut av å arbeide på farens sjark hvor han fanget utallige fisker. Han fant etterhvert en søt jente som han forelsket seg i, de giftet seg og fikk flere barn. Faren hans pensjonerte seg og han overtok båten. Etterhvert pensjonerte han seg selv og da hadde han fått flere barnebarn, noe som han satte veldig stor pris på.

For tjue år siden døde han i sykesengen, ved siden av stod hans kone, barna og barnebarna og presten snakket i begravelsen varmt om denne dyktige fiskeren, denne kjærlige ektemannen, faren og bestefaren. I dag er både kona og den eldste sønnen også gått samme vei, dattera hans ligger på det siste, men barnabarna er fortsatt her, og de har til og med gitt ham oldebarn.

Hva var navnet til denne fantastiske fortelleren? Hvor kan du kjøpe bøkene hans? Jeg aner ikke, han skrev ikke noe. Han leste ikke mye annet enn avisen, men han drømte. Han lekte med fortellinger, men de var likevel der i hodet, fortellinger. En fortelling handler om en fisker som faller ut av båten og havner i havfolkets rike. En annen om den vise kjempeblekkspruten som lever på bunnen av havet og som alle fiskene, krabbene og hvalene besøker for å få råd. En tredje historie handlet om dragen som levde på toppen av fjellet som terroriserte alle i bygda hvor fiskeren bodde. Det var mange fortellinger, noen om den jenta han aldri fikk, drømmer om hva barna skulle bli, drømmer om hvor verden ville gå.

Han hadde mange fortellinger, men han delte dem ikke med noen. Det trengte han heller ikke. Fortellingene lå der dypt i mennesket og de ble begravet med mennesket seks fot under jorden. Der ligger de trygt, som et monument over den menneskelige fantasi.

De av dere som skal begynne på almennfag vil merke noe spesielt når dere får stiloppgaver, dere skal gjøre det styggeste verbet det norske språket kan frembringe, dere skal "drøfte". Fantasiene skal bort, dere skal nå komme med saksopplysninger og legge frem argumenter og fylle den kjedeligste rollen til det voksne mennesket, å være saklig. Å tenke på trollmenn, på drager og bortgjemte skattene må du slutte med. Nå skal du gjøre d-ordet. Grøss.

Det er mennesker du møter hjemme, på skolen og fritidsklubben, det er fortellinger. Det er fortellinger, skjult i en menneskekropp. Fortellinger om drager, om dverger, om trollmenn, om kjærlighet, om mot. Det er en fortelling om en jente som skal begynne på medisin på universitetet, en annen som drømmer å bli tømrer, en tredje som drømmer å bli kunstner. Inni den kroppen som sitter ved siden av deg nå er det fullt a historier. Noen av fortellingene ønsker de også gjøre virkelige.

Hvordan behandler du de fortellingene møter? Hvordan behandler du det mennesket som står foran deg, den store sekken med fortellinger du møter? I en av de hellige skriftene dere sikkert har lært om i RLE-undervisningen står det at å drepe et menneske er som å drepe hele menneskeheten, men å redde et menneske er som å redde hele menneskeheten. La meg omformulere det litt. Når du mobber et annet menneske fordi den personen er annerledes er det som du river ut bøker av et annens persons bibliotek. Eller du står og kikker over ryggen når den andre skriver i bøkene. "Nei, ikke ta med den drømmen", du er for tykk til det. "Nei, stryk det, du er ikke flink nok". "Nei, for all del, ikke skriv det, slike drømmer er ikke for duster som deg". Snart er det ikke lenger deres bibliotek, det er bare en ansamling bøker hvor eieren har drømt det den trodde at andre ville at den skulle drømme. Det er for mange som ikke engang tør å gå inn i sitt bibliotek lenger, det er ikke lenger deres.

Hvert menneske er skattkammer av fortellinger, av drømmer og av håp. Det er også du. Du er som et bibliotek som stadig fylles opp av nye bøker. Noen bøker låner du til mange, noen til noen få, men de aller fleste får ingen andre lese enn bibliotekets eier. 

Å være menneske er å drømme. Å være menneske er å skape verdener. Å være menneske er å fylle sitt bibliotek med bøker. I Human-Etisk Forbund hyller vi det drømmende mennesket.

Vi hyller det mennesket som ser denne stolen og tenker "hm, hva som hadde skjedd om den kunne snakke?"

Vi hyller mennesket som ser en så flott ungdomsgjeng som er her og tenker, "hm, hvordan hadde verden sett ut om alle disse hadde fått lov til å følge sine drømmer?"

Vi hyller mennesket som kommer til en krig og tenker "hmm, lurer på hvordan dette landet hadde sett ut om det hadde vært fred?"

Kjære konfirmanter, jeg har et ønske til dere. Bygg opp dere deres biblioteker av all verdens ideer, men alltid sørg for at du ikke hindrer dine medmennesker å bygge sine. Kjære konfirmanter, kjære biblioteker, kjære skattekamre, gratulerer med dagen.

Noen tanker om tro og åndelighet

Jeg skrev denne teksten på oppdrag for tre år siden men fikk teksten refusert. Jeg tenker likevel at noen av leserne av denne bloggen likevel ville ha interesse av å lese dette. Mesteparten er skrevet tidligere, jeg har bare lagt til en liten avslutning.

Da jeg ble spurt om å skrive noen ord om troen og min egen åndelighet, visste jeg ikke helt hvor jeg skulle begynne. Jeg er ateist, en person styrt av rasjonalitet og ikke dogmer. Det åndelige tilhører vel min fortid, en ungdom fylt av bønn og bibellesning og ikke tiden etter mitt brudd med troen. Som ateist er du rasjonell og ikke emosjonell.

Er ateister åndelige? Er jeg åndelig? Jeg vet ikke, fordi jeg ikke vet hva åndelig er. Det er et fenomen som opphører å være åndelig i det det defineres.

Jeg brøt med kristendommen da jeg var 22 år og studerte teologi ved Menighetsfakultetet i Oslo. Det var ingen enkel prosesss, men en som gikk over flere år, fra ungdomsskole til høyskole, en kamp med å akseptere dogmer og fortolkninger og samtidig leve i denne verden. Jeg søkte svar i Bibelen og i menigheter, senere på kristendom grunnfag og mellomfag, før det under gresk og hebraiskundervisningen var slutt. Jesus var borte, og jeg var ikke lenger en kristen.

Jeg klarte ikke mer. Troen hadde blitt en tung ryggsekk jeg bar med meg hver dag, og i det øyeblikket jeg oppdaget at det bare var å kaste sekken og gå videre, gjorde jeg det. Det var likevel en lang prosess, hvor jeg måtte hele tiden reflektere over min situasjon.

Det var en lang vei fra tro til ikke-tro, og punktet hvor jeg mistet troen var heller ikke det endelige punktet. Jeg kalte meg ikke ateist, men ikketroende. Jeg forkastet de kristne dogmene, men ikke gudsbegrepet, som jeg fortsatt trengte for å skape helhet i tilværelsen. Samtidig skulle jeg forsøke igjen, å gi Jesus en siste sjanse, før det endelig var slutt tre år senere. Betegnelse "ateist" skulle jeg imidlertid ikke bruke før jeg syv år etter det første bruddet leste Richard Dawkins The God Delusion.

Hva er min åndelighet nå?
Et bilde som kommer tilbake til meg igjen og igjen er Jesu grav på Golgata. Vi ser hagen, vi ser fjellet hvor graven en uthulet, men foran selve hulen er det tåke. Det er ikke mulig å se gjennom denne tåken, det er ikke mulig å se om steinen er rullet bort eller om den fortsatt står trygt plantet foran graven.

Stod Jesus opp igjen fra de døde? Aner ikke, jeg ser ikke gjennom tåken. Døde Kristus for meg? Aner ikke. Eksisterer den jødisk-kristne Guden? Igjen, jeg er ikke den rette å spørre. Men dette var ikke spørsmål jeg stilte i min tvilende kristendom, jeg stilte heller spørsmålet: "Kan jeg være sikker på at Jesus stod opp igjen fra de døde?". Den nagende tvilen som etterhvert bredte seg gjennom hele kroppen gjorde det etter hvert umulig å tro. Kanskje stilte jeg galt spørsmål?

Men hva skjedde med de åndelige behovene en har, forsvinner disse med troen? Forsvinner den religiøse søken med dogmet om Jesu oppstandelse, eller slutter en å tro på Gud for denne hungeren etter noe mer forsvinner?

Personlig tror jeg at hadde dem med meg all tid, både i min kristne ungdom og i tiden senere, ja, selv i min tid i Human-Etisk Forbund. Men da må vi først skille mellom de forskjellige former for tro.

På et filmlerret er en mann er i livsfare. Han gjemmer seg i et mørkt kott for morderen som befinner seg utenfor, og lager han den minste lyd vil han bli oppdaget og mest sannsynlig drept. Det er bare et problem, denne personen har aldri eksistert, ei heller morderen. De er et resultat av en manusforfatter som har skapt disse ut av sin egen fantasi og deretter har dette filmmanuset blitt filmatisert. Den personen du ser i det mørke kottet har bare en bekymring, at du ikke tror på hans frykt, at kveldstimene i skuespill ikke skulle være tilstrekkelig for å utrykke de følelsene som regissøren ønsker at han skal uttrykke.

Han er aldri i livsfare, men likevel er hans frykt din frykt, og hans eventuelle død vil du for alt i verden unngå. Der og da føles hans frykt som like ekte som den virkelige frykten til mennesker som eksisterer.

På en måte har jeg alltid beholdt denne troen på det overnaturlige. Det guddommelige fyller en rolle som nærmer seg skjønnlitterære fortellinger, og i dette paradigmet tror jeg fortsatt på Gud, på Jesus og hans mirakuløse oppstandelse. Det narrative blir en sannhet i seg selv og mirakler og læresetninger blir ledestjerner i en kaotisk verden.

Så har vi den andre formen for tro, og hvis jeg påstår at disse ordene blir nedskrevet på Ringerike offentlige bibliotek, ja så tror jeg på dem. Jeg tror at jeg er 34 år i det dette skrives, jeg tror at jeg skulle latt jakken bli igjen hjemme.

Jeg tror ikke på Jesu oppstandelse. Jeg tror ikke at den jødisk-kristne Gud eksisterer, jeg tror ikke på Jesu angivelige mirakler. Jeg ble nødt til å vurdere den troen jeg hadde, og til slutt måtte jeg si at den verden jeg levde i ikke hadde plass til en gud.

Et bilde jeg ofte bruker om min situasjon er et hus hvor vi fødes i ett rom. Dette rommet er den enkle barnetroen vi fødes inn i, og etterhvert som vi lærer og tenker mer beveger vi oss inn i nye rom. Det nye rommet fører inn til andre rom, og dette leder inn til nye rom. Etter hvert som vi utvikler oss beveger vi oss i forskjellige retninger, hvor det ene rommet naturlig fører til nye rom.

Personlig gikk jeg fra den enfoldige barnetroen til en mer enkel bedehustro da jeg møtte faget Kristendomskunnskap på høyskolene Norsk Lærerakademi og Menighetsfakultetet. Den historisk kritiske metoden var kanskje ikke noe jeg var forberedt på, og den ledet naturlig over i en troskrise, som jeg forsøkte å løse på å gå inn i et nytt rom, Fundamentalisme. En bokstavtro bibelforståelse var et forsvar, en måte å gripe alle løse tråder og binde dem sammen i en stor knute, en metode å skape et møte mellom den enkle troen og dyp eksegese, men det var ingen mulighet å holde dette lenge. Døren ut av Fundamentalismen var ikketro.

Kunne jeg vært en kristen fortsatt? Definitivt, hadde valgene jeg tok i ungdommen vært annerledes, hadde jeg vokst opp med en annerledes forståelse av Bibelen og de kristne dogmene, men slik det utviklet seg var det ingen mulighet. Veien jeg valgte ledet mot ateisme, og da jeg til slutt ble medlem av Human-Etisk var dette et naturlig valg.

16/6-2004 samlet seg en rekke mennesker i Dublins gater. Dette var hundreårmarkeringen for den dagen hvor Leopold Bloom vandret rundt i byens gater, slik Joyce beskriver dem i romanen Ulysses. De fulgte boken utvikling og gikk den samme ruten bloom hadde vandret i romanen hundre år tidligere. For alle Joyceelskerne i Dublin den dagen, må Blooms ferd fortonet seg som like ekte som Jesu ferd gjennom Jerusalem langfredag. Likevel visste alle at førstnevnte aldri hadde eksistert.

Hvordan hadde det vært om kirken hadde hatt samme holdning? Hvis de trossamfunn jeg tilhørte ikke hadde vært så fokusert på dogmenes ufeilbarlighet, ville jeg fortsatt vært en kristen? Hva om man hadde sluttet å vulgarisere troen med veddemålet til Pascal og heller hyllet myten, men uten å innerst inne tro på den. La inkarnasjonen være et symbol på den menneskelige fødsel, la offerdøden minne oss på at vi ikke er alene i verden, og at det av og til kan være på sin plass med det ultimate offer, ens eget liv. La vinen representere blodsbåndet mellom mennesker og brødet det faktum at vi alle er av samme substans. En hyllest til mytene, en feiring av den menneskelig eksistens,

Hadde det da vært samme kirken? Eller er det nettopp den kirken vi har fått? Det vanlige bildet av enkelte sekter er jo en struktur hvor eliten, presteskapet kjenner til at hele sekten bygger på en løgn, mens medlemmene tror fullt og fast på sannhetsgehalten i dogmene. I den norske kirke er det kanskje motsatt, presteskapet lever i fornektelsen mens det store flertallet vet at dette bygger på en løgn. Over en milion ikkekristne er medlem av den norske kirke. Mange av dem liker kirken, de liker mytene, de liker seremoniene og liturgien, men de tror ikke. Kunne jeg vært en av dem? Jeg vet ikke.

Tre typer konspirasjonsteorier

Det er flere som har forsøkt å kategorisere konspirasjonsteorier i forskjellige grupper.

En mulig inndeling er i LIHOP og MIHOP, en annen er mellom partikulære konspirasjonsteorier, det vil si teorier avgrenset i tid og rom og såkalte superkonspirasjoner, som inkluderer alt, hele historien og alt vi ser rundt oss. Noen konspirasjonsteorier er knyttet til kjente personer, til organisasjoner eller til hendelser. Slik kan konspirasjonsteoriene deles inn, og jeg tenker senere å legge ut en post om arketypisk antisemittiske og antimuslimske konspirasjonsteorier og forklare forskjellene på disse.

Den inndelingen jeg ønsker å skrive om her er imidlertid en annen. Slik jeg ser det kan konspirasjonsteoriene deles inn i tre former, tertiære, sekundære og primære.

Tertiære konspirasjonsteorier

I denne gruppen finner vi de teoriene som er uuttalte, men som likevel må eksistere for å skape helhet i et syn.

I denne gruppen finner vi blant annet endel kreasjonister som hevder den andre termodynamiske lov gjør evolusjonsteorien umulig. Problemet med dette er imidlertid at fagekspertisen ikke er på lag med dem, de fleste som jobber både med nullte, første, andre og tredje termodynamiske lov ser ikke ut til å ha noen problemer med evolusjonsteorien, og det vil alltid være nærliggende å spørre om hvorfor vi skal høre på kreasjonisten og ikke på fysikerne. (Jeg har skrevet om kreasjonisme og konspirasjonsteorier her).

En naturlig konklusjon må være at fagfolket kjenner til disse innvendigene, men velger å tie. Det må være mange forskere som kjenner til sannheten, at jorden er 6000 år gammel og at evolusjonsteorien er  Dette er imidlertid en påstand som sjelden fremmes, den store vitenskapskonspirasjonen er ikke et tema som kreasjonister bruker mye tid på.  

Samtidig er det mange behandlere som tar avstand fra konspirasjonsteorier om Big Pharma, men som likevel sverger til alternative metoder. Likevel er det et problem at disse metodene verken anerkjennes av fagfolk eller myndigheter, et problem som bare kan løses ved å henvise til den store konspirasjonen. Denne konspirasjonen er likevel aldri tema.

Tertiære konspirasjonsteorier blir derfor det bindeleddet som behøves om deres syn skal bli helhetlig, men som likevel behandles som elefanten i rommet. De som tror på konspirasjonsteoriene i denne gruppen er mest sannsynlig kritisk til konspirasjonsteorier og ønsker ikke å identifiseres med de som betegnes som konspirasjonsteoretikere. Det er likevel ingen tvil om at de på en eller annen måte er nettopp det.

Sekundære konspirasjonsteorier

En sekundær konspirasjonsteori er en hypotese som blir fremmet som om en konspirasjon, men hvor konspirasjonen ikke er hovedbuskapet. Konspirasjonsteorien er et vedheng til det opprinnelige budskapet, som nissen på lasset.

Hva mener jeg med det?

Personer som tror på konspirasjonsteoriene om Big Pharma har som regel et annet budskap som de anser som viktigere. Vedkommende kan ønske å opplyse mennesker om sunt kosthold, om organisk jordbruk, om behovet for å benytte seg av "naturlige" helbredelsesmetoder.

Det samme gjelder konspirasjonsteorier om homofile som jobber utrettelig med å underminere den kristne kulturen. The Gay Agenda er igjen ikke hovedbudkapet, det er deres forståelse av den bibelske familien og ønskene om å styrke denne.

Holocaustfornektelse er i de fleste tilfeller også i denne kategorien. Å benekte holocaust er i de fleste tilfeller ikke målet per se, det er i stedet å hvitvaske nazismen eller å advare mot det de oppfatter som jødenes makt. Konspirasjonsteorien om Eurabia har også en slik sekundær karakter. Det primære fokuset er innvandringen og hatet mot muslimer spesielt, og eventuelle eurabiateorier er bare ment til å understøtte disse.

Antivaksinasjon er også en sekundær teori, hvor hovedfokuset er det de oppfatter som en "naturlig immunitet" og et sunt kosthold, og hvor konspirasjoner om vaksiner følger naturlig med deres primære syn.

De sekundære konspirasjonsteoriene er altså skapt for å tjene det primære målet.

Primære konspirasjonsteorier

Primære konspirasjonsteorier er de hypotesene hvor konspirasjonen er målet i seg selv, hvor budskapet er selve konspirasjonen.

De fleste som tror at at hemmelige organisasjoner styrer verden gjør ikke det fordi de har et produkt å selge, de gjør det fordi de tror det eksisterer hemmelige organisasjoner som styrer verden.

De fleste som tror at den amerikanske regjeringen stod bak terrorangrepet 11. september 2001 har heller ikke noen alternativ livsstil å tilby, fokuset ligger på selve angrepet og ikke på den alternative verdensordenen de ønsker å skape.

Konspirasjonsteoriene rundt månelandingen er også primære. Enkelte er av den oppfatningen at amerikanerne aldri landet på månen og at filmene fra måneoverflaten ble filmet i et studio. Disse teoriene har imidlertid intet annet mål enn å få NASA til å innrømme fusket. Konspirasjonsteorien tjener ingen andre mål enn å avsløre konspirasjonen.

Det vil selvsagt alltid være glidende overganger mellom primære og sekundære konspirasjonsteorier. Eksempelvis har det vært kjente aktivister mot krigen i Irak som etterhvert har blitt konspirasjonsteoretikere, og da får deres konspirasjonsteorier en sekundær funksjon. Samtidig vil det nok eksistere antivaksere som ikke er alternativister i den forstand at de ikke bruker alternativmedisin i stedet for vaksiner.

6 eksempler på hvordan du kan være kompis i trafikken

Når jeg skriver dette er det med litt opparbeidet irritasjon over mine medtrafikkanter. Det er mange som ser på forkjørsretten sin som en plikt, noe som de nødt til å holde på. Slik er selvsagt ikke tilfelle, i mange tilfeller er kan du gjøre en stor innsats for å hjelpe til i trafikken.

Du ser en som skal inn på veien eller skifte fil. Det første du bør tenke på etter at du har registrert at du har forkjørsrett bør du stille deg spørsmålet, er det mulig å hjelpe vedkommende?

Vi bør alle ha et mål, det er at folk skal bruke minst mulig tid i trafikken. Ikke bare er det er miljøvennlig, det fører også til at folk får bedre tid til sine barn hjemme, og det kollektive stressnivået reduseres også. 

Da jeg var yngre samlet jeg en gang inn til et bistandsprosjekt, og det som gjorde dette ekstra motiverende var at Norad ga fire kroner for hver krone vi samlet inn. Fikk vi inn hundre kroner ble det altså fem hundre til prosjektet.

Det samme gjelder i trafikken. Vil du donere noen sekunder til et annet menneske for at de skal få et minutt mer tid med barna hjemme? Vil du donere noen få sekunder for at den kollektive arbeidsstyrken i Norge skal jobbe ett minutt lenger? Hvis du ikke vil, kan du slutte å lese nå, denne posten er ikke for deg. Derimot, om du ønsker å hjelpe dine medmennesker i trafikken, les videre.

Du kommer en bil som har vikeplikt for deg.

EKSEMPEL A

Det første du da bør se etter om du trenger å hjelpe. Sjekk bakspeilet. Er det trafikk bak? Er det ingen biler i speilet trenger du ikke gjøre noe annet enn å kjøre. I så fall kommer bilen inn snart uansett. Hold på forkjørsretten, det er også det den andre bilisten regner med at du kommer til å gjøre.

Som du ser av bildet er det ingen andre biler i nærheten og etter at du har passert er bilen på veien.

EKSEMPEL B

Det andre du må sjekke er om du kan hjelpe. Jeg har sett tilstrekkelige eksempler på folk som skal hjelpe meg inn i trafikken uten å se hele trafikkbilder. I eksempel B er det absolutt ingen mulighet til å hjelpe, siden det kommer folk i andre retningen. Om en bil i andre retningen stopper opp, er det selvsagt en mulighet, men så lenge det ikke skjer er det best å kjøre.

Men så er det andre eksempler hvor det kan være fornuftig å gi opp forkjørsretten.

EKSEMPEL C

Det er en luke mellom din bil og bilen foran, Ikke nok til å slippe noen inn, bare nesten. Om du bremser lett tidlig vil du kunne slippe inn bilen. Hvis du ikke gjør det kan bilen bli tvunget til å stå der lenge. Ved å donere bort noen få sekunder gir du den andre et minutt.

Du gir: 1-5 sekunder.

De får: flere minutter

EKSEMPEL D

Så langt ganske greit, men så kommer vi til bilde D. Her ser vi en som må krysse motgående felt. Du kommer i motsatt retning og det er endel biler bak deg. Problemet her er at det er mange biler som blir forsinket om den fremste bilen ikke får krysset feltet. Alle de andre bilene som skal videre må også stoppe opp. Dersom du gir noen få sekunder vil det koste deg (og muligens bilen bak) lite, men det kan være snakk om flere minutter for bilene i motgående kjørefelt.

Jeg har sett dette eksempelet ofte, En slik kø kan vokse seg kjempelang bare fordi det ikke er noen som er villig til å bremse noen sekunder.

Du gir: 1-5 sekunder

De får: 5-10 minutter

EKSEMPEL E

Så ett eksempel jeg har irritert meg over ofte, rett og slett fordi det ikke koster noe å bremse litt. En bil skal krysse veien, og i motgående felt er det kø. Uansett hvor fort du kjører, du kommer ikke frem raskere. Det er da det kan være på sin plass å slippe inn noen som skal andre veien.  På bildet koster det deg ingenting å være kompis.

Du gir: 0 sekunder

De får: (hvis det tar lang tid før køen løser seg opp) mange minutter

EKSEMPEL F

Eksempel F er også en situasjon hvor det kan være fornuftig å bremse. Grunnen er åpenbar, en buss kan transportere et titalls potensielle bilister. Er hvert sete opptatt vil en ett minutts venting medføre førti minutter lenger på veien. Og kommer bussen alltid for sent vil det medføre at færre vil ta den. Ønsker du å sitte lenge i kø om morgenen er det smarteste du gjør å la bussen vente.

Du gir: 1-5 sekunder

De får: 30 minutter til 2 timer

Hvis du er kompis i trafikken vinner vi alle.

Mitt møte med Simon Stylitten

Jeg var som vanlig sent ute, og Simon satt allerede og ventet på meg. Han satt pent antrukket i lys dress, skjegget fra 37 år på stylitten var borte og han så ut som en distingvert eldre herre. Han hadde bestilt sin kaffe og kikket i et av bladene han måtte ha funnet under kafebordet. Jeg bestilte som vanlig en Cafe Latte og baristaen lovet å servere den ved bordet.

- Hei Simon, lenge siden sist, sa jeg og smilte da jeg satte meg ned. 

Han nikket tilbake og la bladet han leste på bordet.
- Hei. Hyggelig at du ville møte meg.
- Det er alltid en glede, sa jeg, selv om det har var vært lenge siden.
- Jeg hører at du har møtt noen av våre felles venner i de siste?
- Det har jeg, Jeg har møtt både døden og Jesus. Og så har jeg pratet med den ikkeeksisterende person. Det var veldig hyggelig.
- Det tror jeg på. Jeg savner de lange samtalene vi hadde tidligere.
- Det gjør jeg også, sa jeg, men det var vel ikke for å mimre du sendte melding til meg og spurte om jeg ville ha en kaffe?

Simon Stylitten smilte.
- Joda, det også, men jeg det var også andre grunner til at jeg ville at vi skulle prate. Det har kommet meg for øre at du ikke lenger tror. 

Jeg nikket. Jeg hadde antatt at det var grunnen til at Simon hadde sendt en sms.
- Jo, det stemmer. Jeg tror ikke lenger. Er det Jesus som har fortalt det?
- Faktisk ikke, Jesus gjengir ikke samtaler han hatt i fortrolighet. Det var døden som fortalte det.
- Gjør det deg trist at jeg ikke tror lenger?, spurte jeg.
- Jeg må innrømme det. Eller, jeg kan ikke helt forstå det.
- Hvorfor ikke?
- Fordi jeg ikke tvilte selv. Jeg opplevde mye fristelse, det er riktig nok, men jeg tvilte ikke på Jesus eller Gud. Hvis jeg tvilte på noen var det på meg selv.
- På hvilken måte da?
- Satan sendte så mange demoner, det var vanskelig å la være å bli forledet. Jeg må lukke øyne og sinnet for alle fristelser, både ytre og indre.
- Ser du noe til Satan for tiden, forresten?, spurte jeg.
- Ikke så mye, jeg møtte ham på bussen forleden og vi pratet litt om gamle dager. Dessverre gikk han av etter bare noen stopp og vi fikk noen skikkelig prat. Men tilbake til deg, Kjetil, sa Simon. Det jeg ikke kan forstå er hvordan du kunne slutte å tro når jeg ikke gjorde det. Det var andre som har opplevd langt verre ting enn det du har, likevel tror de den dag i dag og du gjør det ikke. Det forstår jeg ikke. Det er så mange som har grunn til å tvile, meg selv inkludert, og vi gjør det ikke. Med hvilken rett føler du at du har rett til det?
- Med hvilken rett? Har vi ikke alle rett til å tro eller å ikke på Jesus?
- Selvsagt har du rett til det, men det er kanskje dette jeg har mest å utsette på det vestlige samfunnet.

Jeg hadde ikke sett Simon så engasjert før, han snakket med armene og jeg kunne se indignasjonen i ansiktet.
- Dette er problemet med det moderne vestlige mennesket, de krever at Gud er en butler, en som alltid er der for dem. De sitter der som Wooster og forventer at Gud Jeeves skal komme med en drink til dem og redde dem ut av enhver knipe som de skulle havne i. Du mistet din far alt for tidlig, og derfor føles Gud fjern? Hva med de som vokser opp uten foreldre? Hva med dem som vokser opp i krigssoner? Det moderne mennesket er nærmest som emosjonelle aristokrater å regne. Er frokosten servert ti minutter for sent får kokka sparken, må det moderne gå gjennom en personlig krise kastes Gud ut av hjertet. Og dette i en tid hvor man hyller individualiteten og det personlige ansvaret for eget liv! Det er til å le av.

Simon stoppet og snakke, og jeg la merke til at det var blitt stille i hele kafeen, alle lyttet til oss. Baristaen kom med latten min og jeg så at han i noen sekunder lurte på om han skulle be Simon dempe seg, men Simon smilte unnskyldende og baristaen gikk tilbake.

- Jeg hører deg, Simon, sa jeg, men det er kanskje noe du har glemt.
- Hva er i så fall det?
- En person som lever hele livet sitt liv i sorg og fattigdom har ingen annen mulighet enn å tro, ikke nødvendigvis fordi Gud er så nær men fordi alt annet er så fjernt. De har bare en mulighet, å tro på at alt det de rike og lykkelige opplever i dette livet skal de få flerfoldige ganger i det neste. De tror fordi de ikke kan noe annet. Og så har vi din situasjon.
- Hva med min situasjon?, spurte Simon.
- Jeg håper du ikke har noe imot at jeg nevner det, men du brukte altså 37 år på en stein. Hva om du etter noen år skulle ombestemme deg og innse at Jesus likevel ikke stod opp igjen fra de døde? Da ville du jo ha kastet bort en stor del av ditt liv.
- Så du tror at det var grunnen til at jeg ble der oppe i så mange år?
- Ja, nei, jeg vet ikke. Men jeg tror at argumentet om at det vestlige mennesket er så dekadent at det avviser Gud ikke holder. Det er mer komplisert enn det. 
- Selvsagt er det mer komplisert, men ser du ikke parallellen til det gamle testamentet?
- På hvilken måte?, spurte jeg.
- Det er et mønster som gjentas om du leser fra Samuel til Krønikebøkene, folket tror på Gud, de får det bedre, folk glemmer Gud, det går dårligere, de vender seg til Gud igjen og de får det bedre igjen. Så fortsetter syklusen. Bibelen er ganske klar på dette punktet. Det er nesten ikke noe annet å forvente i et land som Norge.
- Så du mener at jeg ikke tror fordi jeg har det for godt materielt?
- Det har jeg ikke sagt, men det bidro nok litt.
Simon smilte og fortsatte.
- Du skulle vært med meg opp på steinen i 37 år, kanskje du også hadde sett annerledes på det.
- Kanskje, medga jeg, men kanskje hadde jeg ikke hatt samme friheten til å reflektere over Guds eksistens.
- Ikke? Tror du ikke jeg reflekterte over dette da demonene herjet som verst? 
- Joda, det tror jeg, men tror du ikke hjernen står friere til å tenke når man har det materielt godt?
- Det avhenger, sa Simon.
- På hva da?
- Det avhenger av hva man fyller livet med.
- Hva fylte jeg livet mitt med?
- Det vet kanskje du selv.

Jeg merket at jeg ble irritert av insinuasjonen, og hevet stemmen.
- Så du tror at jeg fylte livet med mer synd og umoral enn alle de andre jeg gikk i bedehuset med, eller for den saks skyld de jeg studerte med?
- Nei, det sa jeg ikke, innskjøt Simon. Jeg mener imidlertid at hvis du hadde hatt en annen holdning, kanskje du ville vært en kristen i dag?
- Det er selvsagt mulig, men det er det umulig å si noe om.
- Men jeg vil ikke krangle med deg, jeg ville bare se om det står fint til med deg.
- Joda, sa jeg, det går fint.
- Så fint, sa Simon og smilte.

Vi fortsatte å prate om løst og fast i en stund til, før han måtte videre. Jeg ble sittende en stund til etter han hadde gått og tenkte over det han hadde sagt.

Harlans dilemma - diskriminering av religion?

Jeg tenkte engang å skrive en lengre post om religion, diskriminering og lovverket, men inntil det skjer tenkte jeg å dele med dere et dilemma jeg har brukt mye tid på den siste tiden. Dette dilemmaet er fra en høyesterettsdom fra 1963 i USA, Sherbert v. Verner.

Bakgrunnen for saken var adventisten Adell Sherbert som hadde mistet jobben da fabrikken hvor hun jobbet gikk fra en femdagers arbeidsuke til å inkludere lørdagen som arbeidsdag. På arbeidskontoret søkte hun om arbeidsledighetstrygd, men da  hun nektet å ta imot tilbud om jobb som inkluderte arbeid på lørdager fikk hun ikke økonomisk hjelp.

Saken havnet i rettsvesenet og endte som sagt opp i høyesterett, hvor syv av dommerne mot to ga henne medhold. Rettsaken er blant de viktigste høyesterettsdommer i USA, siden den skapte en presedens om religionens plass i samfunnet frem til 1990.

Jeg skal likevel ikke bruke så mye tid på de syv dommerne som støttet Sherbert, men heller fokusere på dissenteren John Marshall Harlan. I begunnelsen på hvorfor han ikke kunne støtte flertallet skriver han:

The meaning of today's holding, as already noted, is that the State must furnish unemployment benefits to one who is unavailable for work if the unavailability stems from the exercise of religious convictions. The State, in other words, must single out for financial assistance those whose behavior is religiously motivated, even though it denies such assistance to others whose identical behavior (in this case, inability to work on Saturdays) is not religiously motivated.

Denne invendingen kaller jeg da Harlans dilemma, og han viser at det er umulig å kombinere likebehandling og religiøs toleranse. For ved å respektere religionen, diskriminerer du da ikke de som ikke har en religion?

Tenk deg følgende eksempel. Det kommer inn fire jobbsøkere på arbeidskontoret.

• Den første forteller at han alltid møter kameratene på fredagskvelden på puben, og de nyter både ett og to glass til de sene nattetimer. Han vil ikke være i stand til å jobbe på lørdagsmorgenen.
• Den andre forteller at hun ikke kan jobbe på lørdager siden hun er med i en sekulær forening hvor alle møter er på denne ukedagen. Møter hun ikke kan hun miste medlemsskapet.
• En fraskilt far møter behandleren etterpå, han forteller at han møter sine barn hver lørdag, og det er den eneste muligheten i uken han har til å se dem.
• Den siste personen er en adventist som ikke kan jobbe på lørdager grunnet religiøse overbevisninger.

Utfra Sherbert-dommen må altså behandleren nekte stønad til de tre første, men innvilge hjelp til den siste. På hvilken måte kan man kalle det rettferdig? Kan ikke en forening være vel så viktig i et mennskes liv som en tro? Og er ikke kontakt med barn like viktig, ja ofte langt viktigere enn religiøse følelser?

Men om du nekter adventisten dagpenger, er ikke det et angrep på religionsfriheten? Men igjen, om din politiske overbevisning ikke gir deg fri fra lørdagsjobbing, hvorfor skal da din religiøse gjøre det? Og hva med humanetikere, har de færre rettigheter enn adventister? Har pinsevenner færre rettigheter enn adeventister? Hva om pastoren din sier at det greit at du kan jobbe på helligdager, mens du sier nei, spiller det inn i avgjørelsen? Og hva om noen av tullereligionene innfører regler som forbyr dem å arbeide på visse tider av døgnet, må arbeidskontoret ta hensyn til det?

Spørsmålsstillingen er også aktuell i Norge, men her har Nav valgt en annen løsning enn amerikansk høyesterett, adventister har her mistet dagpenger.

Likevel finnes det ingen ideell løsning her, fordi uansett hvordan du dømmer er du tvunget til å diskriminere en eller annen. Jeg må innrømme at jeg heller mer i retning av NAVs og Harlans holdning, men jeg har ingen problemer med å innrømme at det er problematiske sider ved denne.