mandag 9. desember 2019

Om samarbeid over internett

Det sitter i dag tusenvis av lærere og planlegger ukens timer. Kanskje skal prøver lages, kanskje må man lage en powerpointpresentasjon, kanskje skal elevene jobbe med et gruppearbeid. Mange lærere bruker timer på å lage presentasjoner, prøver, og etter at disse har blitt brukt i klasserommet går de en mørk framtid i møte i en av lærernes mapper på datamaskinen. Slik trenger det ikke være.

Alle skoler har selvsagt samarbeid i en eller annen form. Noen deler mye, både opplegg, nettsider og presentasjoner, og sørger for at ingen nyutdannet lærer må gå i gang med et nytt tema uten hjelp. Andre igjen har mindre kultur for slikt. Det fører selvsagt at mange lærere sitter på godt skolemateriell som ikke kolleger får glede av. Om det er lærerne eller ledelsen som har ansvar kan selvsagt diskuteres, men det er uansett ikke mitt fokus i denne teksten. Derimot bør man vende blikket ut forbi skolens port, og forsøke å skape en samarbeidskultur som inkluderer skolen, kommunen, ja hele Norge.

Internett har gjort det i dag mulig for en adjunkt i Kristiansand å samarbeide med en lektor i Alta. Gjennom nettsider som Google Docs og iCloud kan man skrive dokumenter sammen, enten det er prøver eller presentasjoner, og man kan til og med jobbe i dem samtidig. Det er slutt med tiden da man måtte sitte i samme rom som de andre kollegene.

Jeg har de siste årene både deltatt i og starter ulike samarbeidsprosjekter. Det første var i forbindelse med nettstudium i norsk, de andre har vært mens jeg har jobbet i skoleverket. Noen har fungert bra, andre har vært mindre suksessfulle.


Mine samarbeidsprosjekter

Årsstudium i norsk


Jeg studerte årsstudium i norsk ved Høgskulen i Volda, hvor all undervisning foregikk på nett. I den forbindelse ble det opprettet to fellesdokumenter, hvor man samarbeidet om å lage sammendrag av kapitler i pensum. Etterhvert ble dette utvidet til å gjelde forelesninger også. Tilsammen ble to dokumenter produsert, ett i språkvitenskap, et annet i litteraturhistorie, på tilsammen over 300 A4-sider.

Dokumentene ble annonsert på en FB-gruppe, alle som ønsket tilgang måtte sende meg en mail, og deretter forplikte seg til å skrive sammendrag av noen kapitler. Folk skrev. Sammendrag av alle kapitler var på plass, og dokumentene ble så populære at snart ble vi nødt til å la folk lage sammendrag av forelesningene, ikke bare bøkene. Et femtitalls studenter bidro i hvert dokument, og for meg var dette noe som for alvor synliggjorde mulighetene til å samarbeide over internett. 


Engelsk

Jeg startet senere et annet samarbeidsprosjekt. Tidligere i undervisningen hadde jeg hatt tilpasset opplæring i engelsk, og hadde i den forbindelse brukt tekster fra Simple Wikipedia, forenklet disse, og lagt til ordforklaringer og spørsmål. Etter et år med faget hadde jeg et stort antall tekster, som jeg limte inn i et dokument i Google Docs.

Jeg kontaktet etterhvert medlemmene av en FB-gruppe for engelsklærere og spurte om de ønsket å delta. De var det mange som gjorde. Disse sendte meg melding med epostadresse og jeg ga dem tilgang til å redigere dokumentet. Alle måtte love at de skulle bidra.

Eksempel på tekst nedenfor.



Det skulle vise seg å fungere dårlig. Jeg ga kanskje 45 mennesker tilgang til et dokument, hvor de på forhånd lovet å bidra. Av de 40+ som ga dette løftet var det kanskje fem som skrev noe som helst. Jeg forsøkte en gang å minne dem på deres løfte, men til ingen nytte. Jeg måtte skrive mesteparten selv. En lærer gjorde en kjempeinnsats med å omstrukturere i mappen, ellers var det lite aktivitet.

Norskpensum VG2


Jeg benyttet sommeren 2018 til å utvikle noen kortspill i historiefaget, spill jeg etterhvert la på is. Imidlertid, inspirert av kortene, fikk jeg ideen om å utvikle en kortstokk med hele pensum i norsk VG2. Jeg tok utgangspunkt i språk- og litteraturhistorien i faget, og laget rundt femti kort. Kortene bestod av overskrift, tekst, bilde og noen nøkkelord som lettet muligheten for å kategorisere kort. Se eksempel under.

Samtidig innså jeg at dette var et krevende arbeid for en person, og det var enkelte tema jeg ikke ønsket å bruke mye tid på å sette meg inn i. Jeg spurte derfor i facebookgruppen Norsklærere 2.0 om de var interessert i å bidra med å lage kort. Det var det mange som var. Jeg mottok tekst på melding fra flere, jeg limte inn, og da jeg følte meg ferdig spurte jeg om noen kunne lese korrektur. Flere meldte seg, jeg sendte filen som pdf, og fikk tilbake kommentarer. Siden så få behersket MS Publisher, var jeg nødt til å lime inn teksten selv. Det førte til at jeg ofte måtte  kutte ned når teksten ble for lang. Men tilslutt fikk vi laget et dokument på rundt 70 kort, som jeg sendte ut til alle bidragsyterne.




Norskpensum VG3

Jeg laget også et kortsett for VG3, eller rettere sagt, jeg laget ett kort, og ba deretter folk som ville ha tilgang sende meg tre kort. De gjorde dette, jeg limte inn etterhvert som jeg fikk bidrag. Deretter sendte jeg ut den ferdige filen til alle bidragsytere. Se eksempel på kort nedenfor. I dette samarbeidsprosjektet laget jeg bare ett kort selv, og lot deretter andre skrive inn. Det var en vanskelig jobb, blant annet fordi jeg var på ferie da jeg mottok mange av bidragene, og det var ikke alltid lett å finne fram til de meldingene, en uke eller to etter at de var sendt. Imdiertid fikk jeg tilslutt plassert all tekst der den hørte hjemme, og kunne tilslutt sende ut et ferdig produkt til alle som hadde bidratt på en eller annen måte.

Norskmappe


Redigeringsjobben hadde tatt såpass mye tid at jeg etterhvert bestemte meg for å la folk skrive rett inn i dokumentene. Jeg opprettet en mappe, konverterte filene over i Google Slides, og ga dem som ville bidra tilgang. En samling regler for nynorsk grammatikk ble også opprettet, i tillegg til en samling kort som forklarte begreper som besjeling, logos, etos og lignende. Da flere ønsket kortene på nynorsk bestemte jeg for å gi tilgang til folk som ville oversette ti kort til nynorsk. En person gjorde også kortene tilgjengelige for ungdomsskolen, både på nynorsk og bokmål.


De siste prosjektene er to filer med alle nettressurser som er nyttige for henholdsvis norsk- og historielærere. Lærere som vil ha tilgang må skrive om tre ressurser. I tillegg til dette har jeg startet prosjekter med å få lærere til å dele undervisningsopplegg og powerpoints. Deler du ett, får du tilgang. Og alle som får tilgang kan bruke alt i mappen.

Eksempel på samarbeidsprosjekt. Jeg har bedt lærere dele tips om nettressurser som er nyttige
norsklærere. I skrivende stund har vi en liste over hundre tips, delt av lærere.

Pr. dags dato er rundt 80 forskjellige nettsider presentert i filene. Så langt har alle disse prosjektene generert nær 1000 kort, beregnet for undervisning. I tillegg er det et titalls undervisningsopplegg og powerpoints, men dette antallet håper jeg å øke betraktlig. 

Noen betraktninger

Det største problemet med å samarbeide over nett er å få folk til å bidra. Det er mange som ønsker tilgang, men ikke alle ønsker å bidra. Man kan ikke bare gi tilgang og forvente at folk skriver. Man må være litt smart når man rekrutterer lærere til slike prosjekter.

Å samarbeide over nett har en åpenbar fordel, det er langt lettere å finne samarbeidspartnere blant tusen enn blant ti. Utfordringen er imidlertid å få folk til å levere. Det som fungerte best av de nevnte oppgavene var samarbeidsdokumentet vi laget til undervisningen i Volda. Der måtte studentene forplikte seg på forhånd til å lage sammendrag av enkelte kapitler, og samtidig ble navnet deres skrevet opp på en liste. Dersom de ikke leverte ville det være tydelig for alle andre med tilgang til dokumentet. Ett kapittel manglet, og alle kunne se hvem som ikke hadde levert.

Dette var i sterk kontrast med engelskprosjektet. Her var det ingen kontroll over hva folk skulle bidra med, jeg forventet at folk villig ville dele alt de hadde av materiale. Den formen jeg har havnet på nå er å kreve enten tre nye kort, ti oversatte kort til nynorsk eller en powerpoint. Det vil ikke være et overkommelig oppdrag, og det skal ikke ta mer enn noen minutter å gjennomføre. Jeg ber dem også skrive innen kort tid, slik at det ikke skal gå i glemmeboken.

En fordel med å samarbeide over nett er at du kan finne folk som tenker likt som deg. En gruppe på Facebook med noen tusen medlemmer bør ha noen som er motiverte og villige til å bidra. Det kan være vanskelig å finne i et lite skolemiljø.

Om samarbeid

Jeg tror på samarbeid, og jeg tror også at skolene ikke har sett fordelene ved å dele ressurser. Gjennom internett er det i teorien mulig at en lærer kan lage tester og powerpointer for en hel kommune eller fylke. La meg ta et eksempel. For noen år siden laget jeg en Quiz via Itslearning kalt “36 spørsmål om realismen”. Dette tok meg noen timer, jeg ble sittende på skolen helt til klokken 7 om kvelden. Rundt 60 elever, så vidt jeg vet, tok denne quizen, min klasse og en kollegas. Denne quizen kunne imidlertid blitt delt med flere tusen elever, om det hadde vært en kultur for å dele i fylket. Det var det imidlertid ikke. Jeg laget også over femti quizer i norsk grammatikk for fremmedspråklige, beregnet på å hjelpe elevene til å repetere og terpe på de delene av grammatikken de slet med. Denne samlingen med quizer ble brukt av rundt femten elever, selv om de like gjerne kunne blitt brukt av flere tusen. Det tar ikke lenger tid å lage en quiz for ti tusen elever som det tar å lage for en elev.

De fleste fylker og kommuner har en fellesside hvor man kan dele både prøver, quizer, oppgaver og presentasjoner. Hva hvis en skole hadde fått et oppdrag om å lage powerpointer, prøver og annet stoff til romantikken, en annen til realismen, en tredje til modernismen, og så videre? Deretter ble alt delt på nevnte side, og du kunne alltid gå til et nytt tema i vissheten om at andre hadde gjort sin del for å hjelpe deg gjennom undervisningen. Neste år kunne skolene, i stedet for å produsere nytt materiale, gå gjennom det som allerede var laget, moderere og forbedre. Systemene er tilgjengelige, det krever bare litt koordinering.

Jeg er tilhenger av samarbeid over internett og i skolene. Samarbeid sparer både tid og arbeid, og dersom du finner ni andre som er villig til å dele, har forberedelsestiden din gått ned med 90%. Likevel er dette ikke bare lærernes ansvar. Ledelsen, både i fagseksjonene og høyere opp må sette av tid til å dele både tips og opplegg. Samtidig må man alltid ha en tanke med samarbeidet om at dette må være noe som skal spare tid. Samarbeid for samarbeidets skyld må aldri finne sted, derimot bør det være noe som kan bidra til å lette hverdagen for den jevne lærer.

Selvsagt er det mange som vil innvende at dette ikke er nødvendig lenger, bøkene er gode, og forlagene har utviklet gode nettsider hvor man finner mye man kan bruke. Det er riktig, men kan ikke tusen motiverte lærere skape langt bedre oppgaver enn en gruppe med lærebokkonsulenter? Vet ikke de som tilbringer hele sin arbeidsdag på skolen best? Og er det ikke uansett bra med et større utvalg?

Internett gir enorme muligheter, om lærerne er villige til å benytte seg av dem. Internett gir lærere på små skoler et stort antall kolleger som kan veilede og hjelpe. Internett gjør at en nyutdannet lærer aldri møter klassen alene, men har med seg hundrevis av kolleger til å hjelpe og støtte. Ved å innse hvor mange muligheter internett gir kan du korte ned forberedelsestiden din betraktelig. Derfor håper jeg at flere lærere åpner øynene for samarbeid, for mulighetene som internett gir.


onsdag 13. november 2019

Noen tanker om litt av hvert

 Jeg valgte en litt generisk tittel på denne teksten fordi jeg ikke ønsker mange lesere.Det gjør ikke noe at den ikke får lesere, men jeg vil ha gjort min del, jeg vil i det minste ha forklart min situasjon. Jeg har en downperiode for tiden, og jeg samler opp frustrasjonen, som tilslutt får utløp i form av en bloggpost.

Den korte versjonen av denne teksten er at jeg har laget mye, men veldig sjelden fått en takk for det. Jeg har forsøkt å få til flere prosjekter, gjennomført mange av dem, men det har gjort meg også veldig frustrert.


Bedehuset

En del av dere vet kanskje at jeg har vokst opp på misjonsmarken og i bedehuset. Jeg skal ikke si så mye om det førstnevnte nå, men da jeg var aktiv i bedehuset tok jeg  flere initiativ på egenhånd. JEg startet avis, Betania Tidende, og det var givende, men slitsomt. Et annet prosjekt jeg startet, og var eneste medarbeider på, var da jeg laget transparenter til over hundre sanger.


På denne tiden var det ikke mange sanger på transparent, og enkelte var bare kopiert fra boken, med noter og liten tekst. Jeg ville endre dette og satte meg ned, og skrev inn sang på sang med stor skrift, og skrev ut på transparentark. Alt ble samlet i store permer, med innholdsfortegnelse, og etter hva jeg har hørt ble de brukt helt til bedehuset gikk over til data og Powerpoint. Alt ble gjort på privat initiativ, jeg fikk dekket utgifter til transparenter, men ellers fikk jeg ikke noe.


Human- Etisk Forbund

Da jeg begynte i Human- Etisk Forbund som konformantlærer, prøvde jeg ut mange av de forskjellige oppleggene som forbundet tilbød. Noe fungerte bra, men jeg følte alltid at det var mye som kunne forbedres. Noen av oppleggene føltes tvungne, hadde litt haltende pedagogikk, og jeg hadde ideer til nye. Gjennom årene har jeg laget en god del spill. 


Vil du lære elevene kritisk tenkning gjennom et spill som gjør dem til slangeoljeselgere? Værgod! Vil du lære elevene om menneskerettigheter gjennom å få dem til kjøpe og bytte rettigheter som de var fotballkort? I've  got you covered. Vil du lære om humanisme gjennom et kortspill? Forsyn deg! 

Vil du lære elevene om egen identitet? Her er et opplegg. Vil du lære elever om ekstremisme ved å spille et spill som ligner på Cards Against Humanity? Her! Vil du ha et opplegg om identitet? Her er det.


I tilegg har jeg opplegg for seksualitet og nettvett som jeg dessverre ikke lenke til på grunn av copyright, men dette kan brukes uansett om du har femten minutter eller to timer tilgjengelig. Jeg har også laget andre versjoner av spill, spill som fortsatt brukes, men jeg har forlatt.


Imidlertid er det opplegget jeg er mest stolt over et spill jeg kalte Livet etter zombiene. Konfirmantene skal overleve i en verden som har kollapset og hvor mat er mangelvare. De får hele tiden nye etiske dilemmaer, og de må alltid veie det som er rett med det som fører til størst sjanse for egen overlevelse. Dette spillet har jeg hørt er populært, og i Oslo og Akershus trykket de også opp spillet til alle konfirmantlærerne. Se eksempler på kort nedenfor.





I tillegg til dette, og her må dere ta meg på mitt ord, men et oppleggsom har blitt svært populært å konfirmantlærerkurs å lage undervisningsopplegg som man så deler. Dette var noe som jeg foreslo, første gang som instruktør i 2009. Nå er det populært i mange fylkeslag.



Skolen

Så er det skolen. Jeg har alltid likt å lage nye opplegg,altg for å gjøre det enkelere for elevene å lære.La meg ta det i tur og orden. Norsk først. Trenger du et hefte i retorisk analyse? Vær så god.

Er dikt vanskelig å forstå? Her et et hefte jeg laget for noen år siden (må sikkert oppdateres). Her er noen hefter med begreper i norskfaget, her er et kort med nynorsk grammatikk (laget i samarbeid med andre). Her er et hefte med den viktigste nynorske grammatikken. Her er kort over de viktigste begrepene fra norrøn litteratur (90% laget av meg). Trenger elevene dine å skrive mer akademisk? Flott, jeg startet et prosjekt, sammen med flere andre lærere, og vi har laget et lengre kurs i nettopp dette. Eller, trenger du et spill som gjør nynorsken spennende, hvor de skal lære nynorsk grammatikk mens de drar ut på reise?


I historie, trenger du et spill der elevene får oppleve slaget ved Marathon? Vær så god. Vil du har 30 kort med personer fra Romerriket? Eller Renessansen? Eller middelalderen?

Trenger du et spill om Renessansen? Trenger du at elevene lærer om årsak og virkning under imperialismen? Under fascismen? Under den franske revolusjonen? Alle disse, med unntak av renessansespillet er også laget etter at jeg underviste min siste historieklasse.


I engelsk, trenger du enklere tekster med superhelter for å gjøre lesningen enklere? Se her. I religion, trenger du en gjennomgang av begreper til etikken?


Dette er bare de viktigste oppleggene, jeg har også delt presentasjoner og prøver, men dette har jo alle gjort, så nevner ikke dem her.


I tilegg satte jeg i gang et prosjekt for noen år siden, som etterhvert har samlet flere tusen lærere i en delingsmappe. Mappen begynte som et prosjekt med å lage kort med pensum for norsk, men vokste ettterhvert til å bli den største, så vidt jeg vet, delingsmappen i norsk skolehistorie, med over 2000 lærere og snart 3000 filer. Da pandemien brøt ut, brukte jeg mye tid på å legge til nye lærere, organiserte et svært arbeid slik at folk kunne bidra og hjelpe hverandre. Torsdagen, da hjemmeskole ble vedtatt, satt jeg på Messenger og jobbet i ett med å legge folk inn i mappen. Over hundre meldinger mottok jeg den dagen, og jeg kunne ikke bare legge dem inn, jeg måtte også få et løfte om at de virkelig ville bidra. Det tok tid. Slik fortsatt det også noen dager fremover. Ingen hadde bedt meg lage delingsmappe, men her satt jeg, og jobbet på spreng for lærere jeg aldri hadde møtt, som hadde fag jeg aldri hadde tatt.




Så hvorfor skriver jeg dette?  Det er en grunn til dette, og det er fordi jeg føler meg frustrert. Jeg tror jeg bidro til bedehuset. Det var ikke andre som laget transparentene, det var ikke andre som startet bedehusavis. Jeg vet at jeg er det som har laget flest spill for humanistisk konfirmasjon, eller om noen andre har laget flere er det i så fall betalt. Hvor mange konfirmanter som har fått oppleve et av dem aner jeg ikke, Likevel burde det vært nok til at Human- Etisk i det minste kunne takke meg.


Det samme gjelder skolen. Jeg har brukt utallige timer til organisere samarbeid over internett. Det er vanskelig å organisere, og det har vært så mye tid brukt på å informere, legge inn lærere, og ikke minst påpeke at de er nødt til å bidra. Jeg har hatt få verv, det meste jeg har skapt, har vært på eget initiativ. Det har føltes best slik, man kan ikke komme med ideer på bestilling, de må komme når de kommer.


Jeg har også gjort flere ting for å glede andre. Jeg ønsket for noen år siden å glede en del rasjonelle mennesker, og laget en liste, kalt Hyllest til fornuftens fanebærere, en liste som snart skulle fylle nesten 100 personer. Folk ble glade, men det var ikke alltid så lett å få hjelp til å samle post. Jeg har sendt mange meldinger, og spurt om tips og tilbakemeldinger. Noen har vært behjelpelige, andre har ikke svart.


For to år siden skrev jeg på Twitter at jeg ville skryte av alle som trykket "liker" på en tweet. Dette var i julen, og jeg fikk det travelt, noen hundre skulle få skryt. Ellers har jeg skrevet dikt til kanskje femti personer (orker ikke telle opp), og folk skrev hvor glade de ble for endelig å få sitt eget dikt.


Likevel føler jeg ikke klarer mer. Jeg gjorde mye for bedehuset, fikk aldri en takk, ei heller har HEF vist noen takknemlighet. Har noen i skole-Norge vist takknemlighet for at jeg har organisert et miljø for deling? "Tusen takk for at du bidrar", har noen skrevet. Likevel betyr ikke de meldingene noe for meg. Alle kan skrive en slik melding, den koster dem ingenting. Jeg har begynt å se på dem som hån, som om de ler av meg for at jeg gir dem noe, og de ikke gir meg noe igjen.


For noen år siden gikk et vikariat ut på en skole, og jeg stod uten jobb da ferien begynte. I forkant av eksamen Jeg delte et hefte i nynorsk på bloggen min, og så tusenvis besøke posten. I løpet av noen dager var den en av mine best besøkte poster. Jeg så lærere på skolen hvor jeg jobbet med en bunke under armen på vei til time for å dele ut heftet til sine elever.


Jeg delte også andre hefter, om virkemidler, om tips til eksamen, om nyttige bøker de har tilgang til. Mange besøkte sidene, mange takket. Det ga meg en enorm følelse av sinne, av hjelpeløshet og apati. Jeg hjalp elever til bestå sidemålseksamen, jeg gjorde en innsats, heftene ble muligens trykket opp i tusenvis av eksamplarer, og så stod jeg der uten jobb. Jeg hjalp skolen, skolen hjalp ikke meg. Til slutt fikk jeg jobb, på en stilling hvor det var to søkere, men følelsen satt likevel ved meg. Alt jeg gjorde, det hjalp andre, ikke meg selv. Jeg har delt over hundre selvproduserte  undervisningsopplegg. Da pandemien brøt ut, var jeg som sagt med og organisere deling over hele landet. Jeg var sykemeldt på den tiden, og kunne like gjerne gjøre noe. Og jeg tror jeg gjorde mye. Men det har ikke vært noe jeg har tjent på.


Jeg klarer ikke mer av dette. Jeg klarer ikke gi mer, å forsøke å glede andre, når jeg ikke har fått noe igjen. Jeg tjente ingenting på å starte bedehusavis, på å lage opplegg for HEF, på å dele undervisningsopplegg og spill. Jeg har startet mye, laget mye, forsøkt å glede mennesker. Jeg vet ikke, men jeg føler det ikke er mulig å gjøre mer.


Jeg tror at det er mye vi tar for gitt. Jeg gjør det, dersom jeg lurer på noe, går jeg inn på Wikipedia og forventer at noen andre har skrevet en artikkel som forklarer hva dette handler om. Det er er nettsider jeg har brukt, nettsider laget av mennesker jeg aldri har ofret en tanke. Og jeg har kanskje kritisert ildsjeler for at deres produkter og tjenester ikke har vært perfekte. Vi klarer kanskje ikke alltid skille mellom det som det offentlige gir oss, det vi har krav på, og det en ildsjel har satt i gang. At noen gir oss noe som ikke er perfekt, får oss kanskje til å reagere negativt, ikke positivt. Jeg sier oss, fordi det garantert også gjelder meg. Det er vanskelig å frigjøre seg fra å forstå hvor mange mennesker du står i gjeld til.


Mn dette er de tankene jeg har.

tirsdag 22. oktober 2019

Noen bursdagsdikt

Jeg har skrevet ett og annet dikt til mine Facebookvenner, og tenkte at det kanskje kunne være greit å dele dem med dere, om du engang skulle trenge et dikt. Jeg har endret navnene til andre med like mange stavelser.

Denne posten vil bli oppdatert etterhvert som jeg skriver nye bursdagsdikt.


1.
Vi Elin hyller
Som bursdag fyller
La dagen bli en fest
Og alle venner
en hilsen sender
For Elin, hun er best

2.
Kristine har bursdag
Da blir jeg så glad
Da feirer jeg dagen
Med latter og kvad

3.
Vi håper at dagen blir solfylt og fin
Når Siv fyller bursdag, da drikker vi vin
Og hever høyt glasset, og skåler for den
som alltid vil være den snilleste venn

4.
Og Erik vi feirer med sukkerfri bru
Vi åpner en flaske og fyller vårt krus
Og håper at dagen vil fylles med gaver
med lek og med latter og sprekkfulle maver

5.
Jonas i dag vi hyller
Og selvsagt hans beger fyller
For han fyller år
 da tar vi en tår
vi glass etter glass ned skyller

6.
Johanna fyller år
Vi håper den består
Av sukker, salt og søtt
Om kvelden, glass med rødt

7.
Lise feirer fødselsdag
La det skje i lystig lag
Håper dagen din blir fin
Og ender med et glass med vin

8.
Kristine vi feirer, og fyller vårt glass
Sopraner og alter, ja mørkeste bass
Vi hever vår krus til synger
Vi synger for henne som nå fyller år
Og håper en dag uten like hun får
At alderen ikke tynger

9.
Vi skåler for vår fetter
og flaskene de spretter
i dag han fyller år
da tar vi oss en tår
Og ønsker deg og dine
så mange dager fine

10.
Vi hyller vår kusine
I dag hun fyller år
Vi håper de er fine
De gavene hun får

mandag 10. juni 2019

Hvorfor skeptikere svikter i undervisningen av kritisk tenkning

La meg begynne med å liste opp mine "credentials" innen skepsis og undervisning.

  • Jeg har drevet med konfirmasjonsundervising siden 2009. 
  • Siden 2010 inkluderte jeg kritisk tenkning som tema, ett år før det ble obligatorisk.
  • Jeg har holdt foredrag i Oslo og Asker om å undervise i kritisk tenkning.
  • Jeg har undervist konfirmanter i kritisk tenkning i Bergen,Voss, Kvam, Namsos, Kristansand, Ålesund, Hønefoss og Tynset.
  • Jeg var også med og redigerte boken Skepsis.
  • Jeg er utdannet lærer.
  • Jeg har utviklet femten opplegg for konfirmasjonsundervisning, fire av dem om kritisk tenkning.


Grunnen til at jeg nevner dette er at jeg vil påpeke at dette ikke er synsing. Jeg har faktisk jobbet med dette, og kan uttale meg med litt tyngde.

Jeg har også gjort mye galt når jeg har undervist i temaet. Jeg har lært av mine feil, rettet på dem og, tror jeg da, forbedret dem sakte , men sikkert. For noen år siden fikk jeg, etter at jeg holdtet halvdårlig foredrag, en aha-opplevelse. Jeg forstod hva jeg hadde fokusert på i foredraget som ikke fungerte like godt som jeg hadde ønsket. Jeg forstod mer hvordan undervisningen ble oppfatte fra elevenes side, og jeg skjønte hvordan man KUNNE tilnærme seg tema. Jeg skrev om dette for noen år siden, i et ønske om å kanskje endre synet på undervisning om kritisk tenkning. Den ble ikke så veldig mye lest. Så la meg heller bruke litt større ord denne gangen.

Den jevne skeptiker møter temaet med en enorm arroganse en ellers finner i selvhjelpsmiljøet. En person kan lese en bok om å slippe inn mer kjærlighet i livet sitt, og deretter være overbevist om de er i stand til å løse alle de ekteskapelige problemene til sine venner. På samme måten tror skeptikere at de på to timer skal få noen fjortenåringer til å like vitenskap når lærerne deres har brukt hundrevis av timer på det samme. De kjenner elevene langt bedre enn deg, og de er til og med utdannede pedagoger. Men selvsagt, DU vil lykkes.

Mange av oppleggene til humanistisk konfirmasjon handler om nettopp dette. Gjennom en eller to timers opplegg skal man lære om den fantastiske vitenskapen, man skal forstå hvor spennende den kan være, og hvor viktig det er å ha et vitenskapsbasert livssyn. Det er slik jeg ser det, to bortkastede timer De er bortkastet fordi elever ikke lærer kritisk tenkning av å høre om vitenskap. Mange innen alternativbevegelsen elsker vitenskap, de elsker å lese om nye oppdagelser, og de finner bekreftelse på at deres syn er det korrekte. Healere siterer Einstein. Homeopater elsker Semelweiss. Klarsynte leser om Galilei. Alle liker vitenskap, og alle finner støtte i den for de merkeligste hypoteser. At du lærer dem om vitenskap gjør dem ikke til skeptikere. Og for å oppklare eventuelle misforståelser, jeg snakker her om pedagogikken rundt kritisk tenkning, ikke kritisk tenkning.

For det andre har skeptikere en fascinasjon med optiske og auditive illusjoner, de elsker å vise hvordan vi kan bli lurt av øynene våre. Ett eksempel er basketspillerne og gorillaen. Et annet er de to feltene som har samme farge. Et tredje er spiralen som ikke beveger seg. Skeptikere deler ikke disse fordi de lærer folk å bli kritiske, de deler dem fordi det gjør skeptikeren kul. Det behovet skeptikeren har for å dele disse er identisk med den gleden man får av å dele det samme på Facebook. Likerklikkene gir en glede i livet. Selvsagt er det ikke noe galt i å presentere optiske illusjoner for den jevne ungdom, bare ikke kall det kritisk tenkning.

En tredje tilnærming er å ta opp alle mulige obskure hypoteser der ute, som at jorden er flat eller at dinosaurene lever fortsatt. Problemet er at så og si ingen av dem vil tro på noe slikt, og de som står i faresonen for å bli forført av disse ideene senere vil ikke blir reddet av at du har brukt en time til å snakke dem ned. Sjansen er strengt tatt større for at du får noen interessert i å lese om disse obskure ideene, og da vil ikke du være der til å veilede dem. Men her vil kanskje enkelte innvende at det for å lære konfirmantene et tankesett som man kan bruke på andre områder, som alternativ medisin, konspirasjonsteorier, osv. Da avslører selvsagt denne oppdiktede opponenten at vedkommende ikke er pedagog. Hvordan overføre? På hvilken måte skal en avvise homeopati ved å bruke argumenter mot en flat jord? Man kan ikke bare bruke sunn fornuft og komme frem til hvordan verden eksisterer, til det trengs også empiri.

Til slutt vil jeg si at jeg ikke regner med å overbevise så mange med denne lille posten, ikke fordi jeg ikke har rett, men fordi det er så fristende å ikke forstå den. Det er gøy å vise konfirmanter optiske bedrag, det er gøy å snakke om vitenskap, det er gøy å vise morsomme eksperimenter.

Undervisning i kritisk tenkning er vanskelig, det har jeg fått erfare personlig. Jeg har hatt min andel av forferdelige foredrag. Slik enkelte livsynsorganisasjoner underviser i kritisk tenkning bidrar ikke til å utvikle kritisk tenkning hos ungdommen. Det kan skyldes at man har sine kjepphester å ri, det kan skyldes at man ikke har reflektert over pedagogikken i hva man underviser, men det kan også tenkes at kritisk tenkning-pedagogikk ikke er så utviklet. Skolene har sine metoder, men disse er basert på at de skal ha elevene hos seg i 10-13 år. De kan ta seg god tid, og gjøre elevene til mer og mer kritiske lesere.

Det er veldig lite pedagogisk materiale om undervisning som varer i en til to timer i kritisk tenkning. Inntil det blir gjort mer arbeid på dette, føler jeg at undervisningen her vil være upedagogisk.

mandag 6. mai 2019

Problemet med falsk balanse

Denne teksten er tidligere delt av meg på Facebook, men jeg tenkte den kanskje ville nå flere om jeg også skrev den på bloggen min.

Det er viktig med å slippe til alle parter, blir det ofte hevdet, senest av rektor på UiB. Det er gjennom meningsbryting vi finner ut hva som er sant og hva som er ukorrekt. Jeg planlegger å vise hvorfor dette er galt med følgende lille eksempel:

La oss ta et fagfelt og dele det inn i ni forskjellige posisjoner:

Posisjon 1 er det som 60% av fagfellene mener. Dette er det man mener om man bruker et uttrykk som "forskerne mener at..."

Posisjon 2 er hva 30% av fagfellene mener. Disse gjør at det aldri er kjedelig på forskerkonferanser. De er enig med 95% av hva flertallet mener, og de siste 5% er vanskelig for lekfolk å fatte.

Posisjon 3 er hva 8% mener. Disse er imidlertid ofte i ikke de mest prominente blant forskerne, og de publiserer ofte i litt mindre prestisjefylte journaler. Hvis de havner i diskusjon med representanter fra 1 og 2, havner alltid 1 og 2 på samme side.

Posisjon 4 ble forlatt på 1950-tallet. Den dukker likevel opp når forskere fra andre fagfelt roter seg inn på dette fagfeltet, for eksempel når de trenger en analogi til eget forskning. For eksempel kan en biolog ønske å tydeliggjøre faget sitt med et eksempel fra historien, uten å vite at de aller fleste historikerne ikke lenger aksepterer nevnte historie (her må ofte lærebokforfattere av bøker på videregående ta selvkritikk).

Posisjon 5 ble forlatt på 1850-tallet. Det er ingen forskere som mener dette i dag, men det er forsatt lekfolk, og noen selvhjelpsguruer som presenterer dette som god vitenskap for å selge bøker.

Posisjon 6 er forlatt for lenge siden. De blir imidlertid av og til trukket fram for å vise hvor gale forskere kan være. Det nevnes som regel aldri om hvorvidt dette synet representerte en majoritet blant forskerne. Som regel var en bare en obskur gruppe amatørforskere som hevdet noe slikt.

Posisjon 7 har aldri noen forskere hevdet, men beror på en misforståelse. En forsker skrev noe som ble feiltolket, og siden har det blitt trukket fram, blant annet i den tidligere nevnte selvhjelpslitteturen.

Posisjon 8 har heller aldri noen forskere hevdet, og beror også på en misforståelse, men blir brukt som eksempel på at vitenskapen har gått for langt.

Posisjon 9 er konspirasjonsteoretikerne. De sprer hypoteser som alle fra 1-5 (og 6-8 hvis de hadde hatt representanter) forkaster, og gjør det gjerne ved å forsøke å nå lekfolk i stedet for ekspertisen.Det finnes fagfeller som bekjenner seg til denne posisjonen, men de er ytterst sjeldne. Ofte har de en ekspertise på et annet fagfelt.

Problemet med å slippe til alle parter, for eksempel i et debattprogram på TV er at det ikke er representanter fra posisjon 1 og 2 som møtes, heller ikke 1 og 3, eller for den saks skyld 1 og 4. Det er 1 og 9. Hvorfor la et obskurt standpunkt slippe til? Du slipper ikke til posisjon 2, 3, 4 eller 5. Hvorfor skal da 9 få snakke? Hvorfor er en sunn debatt, hvor alle slipper til, en diskusjon mellom 1 og 9?

Dette er problemet med den falske balansen, du gir et inntrykk av at det er den debatt mellom en seriøs, godt underbygget tese og en annen med noen sinte folk med egen blogg og YouTube-kanal.

fredag 3. mai 2019

Hvordan bli morsom



Innledning

Humor er noe som har interessert meg hele livet. Det begynte da jeg var liten, da jeg hadde eldre slektninger, bror og fettere, som jeg alltid syntes var hysteriske, og det var alltid min drøm å kunne være den morsomme. Ofte forsøkte jeg å eksperimentere med humor, å bryte en dør.

Dette brakte meg til standupscenen, hvor jeg med variert hell fikk publikum til å le, andre ganger til å riste på hodet. Jeg sluttet da jeg følte at all min tid ble brukt til å jobbe med vitser i hodet mitt.

Etter dette forsøkte jeg meg som forfatter av satiriske artikler gjennom NyeNyheter. Det gikk bedre, og jeg følte at jeg i langt større grad mestret den skriftlige humoren, mer enn den verbale. Deretter har jeg delt vitser på Facebook og Twitter. Det føler jeg har gått veldig bra. Jeg har fått noen tusen retweets, og enkelte (en) har kalt meg nettets morsomste mann. Det er jeg garantert ikke, men jeg har klart å få noen nå og da til å le. Jeg har laget vitser som i noen tilfeller har fått tusenvis av delinger.  En av grunnene er, som jeg skal forklare litt senere, at jeg begynte med noe jeg har kalt naken humor.

Jeg er ingen humorkjendis, men jeg har brukt mye tid på å lese og å reflektere over humor, hva som gjør en vits morsom. Det som følger er et forsøk på å samle disse tankene i ett skriv. Hvis du skulle lese hele vil du kanskje merke at jeg hopper fra tema til tema. Jeg hadde planer om sende dette inn, men jeg hadde ikke visst hvem som ville trykket det. Det hadde muligens også krevd litt mer henvisning til kilder og en litt mer struktur i teksten. Samtidig er det få som skriver om dette i Norge. Derfor havner den på bloggen min.

Innledning
Forskning på humor
Humor og intelligens
Den gode vitsen
Å skape humor og  å dele humor
Humor og litteratur
Humor og retorikk
Humor og poesi
Humor og parfymen
Humor og to steg
Humor og aksjespekulasjon
Naken humor
Konklusjon

Humor og forskning

Det er mye som er skrevet om humor. Det finnes magasiner, bøker, videoer, men det er et gap mellom den preskriptive og den deskriptive analysen.

 Nå er det kanskje fristende å se på dette som i lys av CP Snows tese om de to kulturer. Overført til komikk kan vi si det slik. På den ene siden har vi to humoristene som jobber med komikk, de skriver humoristiske romaner, lager komedier eller holder standup. Noen av disse skriver også bøker OM humor, i utgangspunktet lærebøker for vordende komikere. Samtidig er det studier av humor innen akademia som ikke vurderer kvaliteten på humoren, bare hva som blir fortalt.

Komikeren er normativ, forskeren er deskriptiv. To kulturer, som aldri møtes har sin egen tilnærming. I denne artikkelen ønsker jeg å argumentere for en syntese mellom det normative og det deskriptive. Ikke ulikt litteraturvitenskapen, som ikke fokuserer på hva folk leser, men på de bøkene folk burde lese. Jeg er selvsagt ikke motstander i studier av humor som fokuserer på forskjeller og likheter mellom humoren i forskjellige kulturer, men man bør også ha en gren av humorforskningen som prioriterer den morsomme vitsen.

Det er forskjell på hva som er morsomt, og hva folk ler av. Dette kan virke litt arrogant, men er ikke nødvendigvis mer enn den jevne litteraturviter. Litteraturviteren analyserer ikke bøker som selger, men bøker den anser ha en viss litterær kvalitet. Populære vitser er ikke nødvendigvis gode vitser.

Det er sagt at humor mister sin effekt dersom en analyserer den. Det er mitt poeng at den gode vits ikke taper seg på en dypere gjennomgang. En god vits overlever om den er morsom, de lettere plattheter løser seg derimot opp i en analyse.

Hva gjør en vits morsom? Det spørsmålet er enkelt å besvare, det vil si, det er lett å studere en partikulær vits, analysere denne og fortelle hva som gjør denne vitsen morsom. Derimot er det ikke alltid like lett å vite hva som skal til for å skape en god vits. Det vil være mulig å gi noen enkle råd, men ikke nødvendigvis hva som gjør en enkelt vits morsom.

Humor og intelligens


Flere evolusjonspsykologer har påpekt humoren som en metode mennesker bruker til å  tiltrekke seg partner. Å være morsom er attraktivt, men jeg tror ikke det nødvendigvis er attraktivt av den grunnen mange tror. Flere forfattere jeg har lest har koblet humor til intelligens, hvilket jeg har problemer med å akseptere. Det kreves kanskje en form for intelligens for å skape humor, men i seg selv er den ikke nødvendigvis det essensielle.

At humoristisk sans kan være et attraktivt trekk hos en partner har jeg imidlertid ikke noen problem med å akseptere, men det er ikke intelligens. De smarteste er sjelden morsomme.

En forfatter som Dostojevskij, som jeg ikke har noen problemer med å innrømme er smartere enn meg forsøkte seg som en humorforfatter, med de to kortromanene Krokodillen og En pinlig historie. Ingen av de er morsomme. Begge forsøker å ta et humoristisk tema (Mann blir spist av krokodille men overlever og general forsøker å framstå som vennlig sjef men ender opp med å ødelegge et bryllup). Vitsene fungerer ikke. De er kanskje Dostojevskijs svakeste verk.

Ett problem er selvsagt at Dostojevskij ikke hadde talent for å skrive i humorsjangeren. Et annet problem er at personene ikke er gjennomførte komiske karakterer. Komedie er som karikaturtegninger, de forsterker de karakterbrister som allerede er tilstede på en måte som skaper komiske situasjoner, i tillegg til en forteller som våker over situasjonen med sitt kyniske og satiriske blikk. Raskolnikov, Ivan Karamasov og Fyrst Mysjkin er alle for mangesidige og dype til at de kan bli komiske karakterer.

En annen russisk forfatter, Nikolaj Gogol, mestret derimot den humoristiske romanen til fulle. Fortellingene Kappen og Nesen, teaterstykket Revisoren og romanen Døde Sjeler er alle komiske mesterverk. Gogol valgte karikaturen, han valgte å overdrive karaktertrekk, han valgte å gjøre dem mindre menneskelige, med et glimrende komisk resultat.

Selvsagt finnes det morsomme og smarte mennesker. Det jeg derimot påstår at intelligensen kanskje kan hjelpe et stykke på vei, men det krever også en sosial og språklig intelligens for å vite hva som skaper noe morsomt.

Den gode vitsen

Hvis vi bygger på antakelsen om at den gode vitsen er verdt å bevare, må vi også bruke humorforskningen på å reflektere over hva som gjør at noe er verdt å lese flere ganger. Jeg vil lansere mitt syn på hva som gjør noe morsomt, men jeg vil også påpeke den berettige kritikken som vil komme mot mitt syn. En invending vil være at jeg ikke har gått dypt nok, at det vil være flere steg på veien til å skape humor, og jeg først analyserer humoren fra steg to. “Vel og bra”, vil de påpeke, men hva er det som ligger mellom fundament og brudd som skaper denne humoren. Du snakker bare om stegene, ikke om det som er mellom.

Jeg skal innrømme at det er vanskelig å analysere humor til bunns, og det er som å analysere molekyler, for så å oppdage at det finnes atomer, deretter nøytroner, protoner og elektroner, så kvanter og så videre. Humor har alltid et dypere lag, og det vil alltid være mulig å grave dypere.

Jeg har tidligere delt vitsen inn i tre komponenter, og skal ikke gjenta alt jeg skrev da, men jeg regner disse tre som fundament, brudd og bro. Fundamentet er alle den kunnskapen som forventes av tilhøreren. Det forutsettes at denne kjenner til hvordan verden fungerer, i hvert fall hva de delen av virkeligheten som skal til for å skape en forventning. Deretter har vi bruddet, hvor forventningen brytes. Til slutt har vi broen. Den gode komiker vet å gi seg før poenget kommer, men tillater tilhøreren til å gå det siste stykket selv. Det bør ikke være en for lang bro, da forstår de ikke vitsen, men heller ikke for kort.

Dette kan imidlertid ikke brukes til å dele inn den skrevne vitsen i forskjellige deler. Hele vitsen kan være et brudd, og fundamentet ligger utenfor det talte ord. Alternativt kan man bare uttale noe som framstår som et fundament, hvor bruddet er implisitt. For eksempel “Jeg stoler på regjeringen, de har jo løst de fleste problemer så godt til nå”. Dette er ikke morsomt om ikke vedkommende som sier det er kjent for å være kritiker av regjeringen. Bruddet ligger utenfor det talte ord.

Å skape humor og  å dele humor

Dette er muligens et punkt hvor mange vil være uenig med meg, men jeg er av den oppfatningen av at de aller fleste ikke er morsomme. Eller for å være mer nøyaktig, de er ikke i stand til å skape humor. Jeg vil sammenligne poesi og humor litt senere, men de fleste er vi enige om at et stort flertall ikke kan produsere nok poesi til å utgi en samling. Vi kan alle skrive ett og annet dikt som vil ha visse litterære kvaliteter, men å utgi en hel samling? Det er de aller fleste av oss ikke i stand til.

Derimot kan langt flere av oss bli gode poesikritikere, vi kan dele små dikt på våre facebookvegger eller sitere dem i møte med andre mennesker. Slik det også med humoren. De fleste av dem som oppfattes som morsomme er som regel bare dyktige å spre andres vitser. Dette var et poeng jeg først leste på humorsiden Cracked for noen år siden, og som i ettertid har blitt langt klarere for meg. Folk flest er bare humorformidlere.

På internett kan man se gode eksempler på dette i dag. Internettmemet oppstod for at folk skulle formidle andres humor. På internett kan du se bilder av kaptein Piccard med ansiktet dekket av hånden, du kan lese kommentarer som “Thanks, Obama”, “Erna må gå!” og “I can’t even”. Du kan lese kommentarer om at andre ikke klarer å fungere uten en kopp kaffe om morgenen, om hvor irriterende veganere er eller hvor mye de elsker bacon.

Jeg kritiserer ikke internettmemer per se,  men du må vite at du ikke skaper humor ved å dele et meme, du bare formidler den. Selvsagt er det ikke noe galt ved å dele humor, like lite som det er å dele en sonette av Shakespeare på veggen din, men når du gjør det siste kalles du ikke en stor poet. Deler du mange nok vil kanskje noen kalle deg dyp, men ingen poet. Humorformidling og humorskaping er to forskjellige aktiviteter.

Humor og litteratur

Det er mange som forsker på humor, men langt færre som forsker på humorens fenomen. Litteraturvitere skriver om komiske romaner, om ironien til en forfatter, men det ligger lite vurdering av humoren.

Jeg liker å sammenligne forholdet mellom litteraturvitenskap og humorforskning som mellom fonetikk, morfologi  og syntaks. Innen fonetikken er man svært interessert i om du uttaler et ord med tonelag 1 eller 2, om du skarrer eller ruller på r-en eller om l-en din er tjukk eller tynn. I morfologi, syntaks og semantikk kunne man imidlertid ikke brydd seg mindre, her er ligger imidlertid fokuset på de større enhetene, ordene, frasene eller setningene.

Når Lord Henry i The Picture of Dorian Gray uttaler: “there is only one thing in the world worse than being talked about, and that is not being talked about”, så er ikke det engang hele setningen slik den står i romanen, langt mindre hele romanen. Likevel bør humorforskeren anse denne vitsen som et eget verk. Hva som står før er irrelevant, hva som kommer etterpå skal man ikke bry seg om. Vitsen er et eget verk, på samme måte som The Picture of Dorian Gray er et eget verk for litteraturviteren. En humorbok som bare skaper humring gjennom hele romanen, uten klart avgrensede vitser bør heller ikke en humorforsker kaste bort tid på å studere.

Samtidig må vi skille mellom humorstudier i en kulturell kontekst, og et studium av humor per se. Humor er som litteratur i at noe ikke vil overleve vår generasjon. Man kan studere Solstads ironi, vitser under okkupasjonen eller humors utvikling gjennom de siste hundre år, men det er ikke til å komme utenom at mye av dette ikke er morsomt i dag. Det er viktig å studere jøssinghumoren, for å bruke det som et eksempel, blant annet som et vindu inn i den norske psyken under den andre verdenskrigen, men for oss er dette i stor grad historisk humor, humor som ikke skaper latter, bare innsikt i hva man trodde tidligere.

En psykolog kan studere vitser for å lære om den menneskelige psyke, en sosiolog for å studere forskjellige kulturer, en historiker for å forstå forskjellige sider ved tidligere samfunn, men for dem alle er humor kun et verktøy.

Ingen av dem stiller spørsmålet, hva gjør en vits morsom? Vi kunne snakket om vitsens fenomenologi, men litt mer enklere kunne vi kalt det vitsen som mål i seg selv, ikke som et middel. På samme måte som man ikke nødvendigvis skal studere de romanene som gir et best mulig bilde av fortiden, men bør fokusere på de som har de beste litterære kvaliteter, så bør man studere den humoren som fortsatt er morsom i ettertid.


Humor og retorikk

Før jeg skriver videre vil jeg bare påpeke at jeg ikke mener at humor og retorikk har mye felles, men at det retoriske begrepsapparatet er nyttig for analysen av humor.

Logos er selve vitsen, nedskrevet på papir. Patos er selve avleveringen av vitsen, og etos er humor skapt av hvem som forteller. I tillegg har vi kairos, vitsens situasjon. Foran hvilket publikum er vitsen fortalt? Hva er konteksten? Er det en tale, et standupshow, som en del av en roman? Hva var meningen bak vitsen? Skulle de bare le, skulle de også tenke? Aptum er analysen i ettertid. Fungerte vitsen? Må den forkastes, beholdes ellers endres? Hva lærte du av situasjonen?

Samtidig er det mulig å kategorisere vitser etter hvorvidt de er sentrert rundt logos, patos eller etos. Logossentrert humor er vitser som er sentret rundt ord, hvor selve avleveringen ikke er så viktig. Så lenge komikeren forteller vitsen slik den står nedskrevet og snakker tydelig vil humoren nå frem. Klassiske eksempler er såkalte dead pan oneliners, blant annet popularisert av Jimmy Carr, Mitch Hedberg og Steven Wright. Disse vitsene kan senere utgis som vitsebøker, hvor humoren beholdes selv om vitsen står nedskrevet.

Patossentrert humor er komikk som ikke ville skapt ønsket effekt om den ikke er avlevert med en visuell humor, enten i form av gimmicks eller kroppslig mimikk, med bruk stemmen, ansiktet eller kroppen. Slik vitser kan ikke gjenfortelles i form av det skrevne ord.

Etossentrert humor er humor som er morsom fordi det er en bestemt person som forteller den. Dette kan være på grunn av komikerens posisjon, opplevelser eller rett og slett etnisitet. En jøde som vitser om jøder er morsomt fordi det er en jøde som forteller dette. Etossentrert humor krever imidlertid at tilhøreren forstår hva slags person komikeren forsøker å fremstå som. Det krever også at du er konsistent. Hvis du framstår som litt enkel i en vits kan du ikke være verdens smarteste i den neste. Denne karakterbyggingen krever konsistens.

Hvem er det som forteller vitsen? Jeg snakker ikke her om den som tenker den ut, men hva kan man dedusere av vitsen hvem fortelleren er? I mange situasjoner er det enkelt å svare på, en vits i en roman tilhører enten fortelleren eller en av personene i fortellingen.

Med andre vitser, for eksempel i en vitsebok er det større behov for synsing, men det er likevel ofte mulig å finne fram til en slags forteller. Noen framstår som kyniske misantroper, andre mer som bygdeoriginaler som ler av samfunnets mer infløkte normer. Noen fortellere har et et mer positivt syn på sine medmennesker, andre er mer negative.

Humor og poesi


Christian Janss, Christian Refsum presenterer i boken Lyrikkens Liv fem kjennetegn på lyrikk. Det første er musikalitet eller visualitet. Lyrikken bør kunne settes til musikk. Det andre er nærhet til det talte, en poet er ofte langt nærmere handlingen i diktet enn en forfatter. Det tredje punktet er korthet, et dikt skal kunne leses uten at du må avbryte lesningen, slik det er vanlig med romaner. Det tredje punktet er betydningstetthet, hvor hvert ord er fylt med betydning. Så er det selvrefleksivitet, eller det som er å fortelle hva et dikt er. Disse punktene gjelder også til en viss grad innen humor.

Musikalitet og visualitet.

Humor og musikk er selvsagt ikke noe nytt, og humoristen som synger har eksistert så lenge mennesket har ledd. Det samme er det visuelle. Det mest kjente eksempelet her er komikeren Carrot Top, som benytter seg av mange “props” i sin komikk. SAmtidig er fakter, ansiktsuttrykk med på å skape en humoristisk effekt.

Jeg hørte sammen med mine venner for noen år siden et lydopptak fra et humorshow, et show av noen damer som blandet mellom dialog og sang. Da vi hørte latterbrølene kommenterte en av mine venner at sceneshowet måtte være fantastisk, siden ordene de uttalte og ikke gjorde dem fortjent til en slik respons. Jeg var enig, det måtte være et visuelt element som gikk tapt gjennom en CD.

Nærhet til det talte.

Hvis du leser lyrikk vil du kanskje merke at poeter er langt nærmere til hendelsene i diktene enn en romanforfatter pleide å være. Nå er kanskje dette noe som er i endring, med en rekke selviografiske romaner som har blitt delt de siste årene.

Da Will Hunting forteller en vits som foregår på et fly, der en pilot glemmer å slå av intercommen, spør Robin Williams karakter om han har flydd mye.
- Nei, det har han aldri gjort, innrømmer Will, men vitsen fungerer best om den fortelles i jeg-person.

Dette har selvsagt mange komikere innsett når de står på scenen og forteller om hva de nettopp har opplevd. “Noe hendte med meg forleden”, begynner de, selv om det var en venn som opplevde dette. Det nære er morsommere. Det er ikke uten grunn at Rocky og M er basert på fortellerens liv, ei heller at det er Pondus og Nemi har sterke fellestrekk med skaperne av seriene. Rodney Dangerfield er også en komiker som skapte en karriere på å starte hver vits med “I get no respect..”.

Nærhet er også ikke bare det selvopplevde, det må også være en nærhet mellom det morsomme og karakteren som forteller det. Komikeren Emo Philips, en av mine definitive favoritter hadde i sin storhetstid på åtti- og nittitallet en frisyre som vanligvis tilhører de vi ville omtale som “rare”, og noen klær som absolutt ikke var moderne på den tiden, eller for den saks skyld på noen annen tid. Vitsene stod også i stil til fremtoningen. Enten handlet de om hvor mye hans foreldre hatet ham, ellers var de om alle de merkelige situasjonene han havnet i.

Eksempler vitsene hans:

I used to be scared of pretty girls, until one confessed they're just as scared of me.
I was in a bar the other night, moving from stool to stool, trying to get lucky — but there wasn't gum under any of them.

Philips skapte en karakter, en taper, foraktet av sine foreldre og lettere tilbakestående, og vitsene var i tråd med denne karakteren.

Korthet

Korthetskravet er vel så viktig i humor som i poesi. Hvert ord teller i komedien. En vits på ni ord er morsommere enn en på ti. Du begynner å snakke, og for hvert ord du uttaler som ikke er vitsens punchlinje gjør den mindre morsom. Selvsagt finnes det unntak, de lange utlegningene til Sir Bernard i Yes Minister er morsomme, nettopp fordi de er lange. Likevel må man som regel korte ned. Detaljer som er unødvendige må bort. Ofte må virkelige opplevelser endres for å skape en humoristisk effekt.

Betydningstetthet

Betydningstettheten er også viktig. Det er ikke bare punchlinjen som må være morsom, så mange ord som mulig må skape en komisk effekt. Heter den ene personen Per? Hva med å skifte navn til Knut-Geir? Hva med å bytte ut hesten med et esel? Hvordan bytte ut ord med andre som er mer humoristiske.

Selvrefleksivitet

Selvrefleksiviteten i humoren kjennetegnes ved at humor kommenterer humor. Humor forteller om hva som er morsomt, om hva som skaper vitser. Det finnes ingen metadikt, siden alle dikt kommenterer hvordan dikt bør være. Det finnes heller ingen metahumor, siden all god humor kommenterer annen humor.

Samtidig er det en form for intertekstualitet i humor. Skal du forstå enkelte vitser er du nødt til å kunne historie, poesi, samtidige hendelser og ikke minst andre vitser. “Han ser ikke skogen for bare svin” er et slikt eksempel på en vits som forutsetter at du har hørt uttrykkene “Han ser ikke skogen for bare trær” og “Å ha svin på skogen”. Ved å blande uttrykkene skaper man en komisk effekt.

Humor og parfymen

Baldini påpeker i Parfymen at den perfekte parfymen består av en tre dufter. Den første som varer i noen minutter, og den andre, som varer i flere timer, og til slutt den tredje, som varer i flere dager. 

Den gode vits har samme egenskaper. En vits må gi en umiddelbar reaksjon i form av latter. Publikum må le av den der og da. Samtidig bør vitsen vekke latter i form av alle tankene den kan gi kime til.

Til slutt kan vitsen skape et referansepunkt til senere, når man hører eller leser noe, og innser av vitsen passer perfekt til nevnte situasjon.

Ta for eksempel Dorian Grays kommentar om at “det er bare en ting som er verre enn å bli snakket om, det er å ikke bli snakket om.” Dette er en morsom kommentar. Kontrasten mellom å bli snakket om og ikke snakket om skaper en umiddelbart komisk effekt.

Når man har ledd av den første kommentaren kan man tenke over budskapet i vitsen. Finnes det da ingen gode alternativer? Kan du bare velge mellom å bli baktalt og bli oversett? Senere kan du tenke over denne vitsen, registrere av Dorian ikke tar så feil. For eksempel vil en kunstner som leter med lys og lykt etter anmeldelser av hennes seneste verk vil kanskje innrømme for seg selv at det hadde vært bedre med slakt enn ingenting i avisen. Vitsen har flere lag, og selv etter at man har sluttet å le av denne avslører vitsen en dyp sannhet om menneskeheten.

Humor og to steg

LA oss tenke oss at du synes at en politiker har trekk i ansiktet som kan minne om en hund. Dette er imidlertid ikke allment kjent og når politikeren har blitt karikert i avisene har ikke disse trekkene blitt framhevet. Om du da skulle lage en vits om at politiker X måtte gå tidlig hjem fra TV-studio for å rekke kennelen ville det ikke vært sikkert om den hadde hatt noen suksess.

Problemet i slike situasjoner er at du lager en tankerekke i hodet ditt:
1. Politiker X ligner på en hund.
2. Da må politiker X bo på en kennel.

Problemet er imidlertid at mottakeren må kjenne til den første tanken for at tanke 2 skal bli morsom. Humor bryter grenser, men den bryter også grenser mellom det som er kjent og det som ikke er kjent. Er du derimot for langt ute er det ikke mulig å forstå vitsen.

Men la oss derimot anta at det er allment kjent at politikeren ligner en hund. Blir det da en morsom vits? Egentlig ikke. I så fall er det for kort vei mellom bildet (politiker ligner på hund) og kennelen.  Å finne den gode vitsen er å lete mellom den gyldne middelvei, mellom det kjente og det ukjente. Siden kunnskapsnivået til de som hører vitsen din er ulikt vil det ikke være alle som forstår den, ei heller alle som synes den er åpenbar nok. Å finne det ene steget som skaper en komisk effekt er en egen kunst.


Humor og aksjespekulasjon

Dette er kanskje ikke et felt som er så kjent innen humorkretser, og jeg må innrømme at den eneste kunnskapen jeg har om feltet er fra The Intelligent Investor av Benjamin Graham. Imidlertid lærte jeg en viktig leksjon fra boken. Ett problem som mange amatørspekulanter har er at de hopper på hypede aksjer for sent, aksjer som allerede har opplevd en eksplosiv vekst, og som mange er overbevist vil fortsette trenden. Mange av disse aksjene er allerede unaturlig høyt priset, slik at i praksis betaler man for mer enn aksjene er verdt. Å være en dyktig aksjemegler krever at du ikke hopper på disse hypede aksjene, at du selger deg ut før boblen sprekker, og at du er i stand til å motstå strømmen.

Forskjellen på humor og aksjer er imidlertid at man kan skape seg en karriere på å spille på hypen. Hvis du er en omgjengelig og en dyktig forteller kan du omskrive vitser fra andre og skape latterbrøl blant publikum. Derimot, om du ønsker å skape kunst, noe jeg anser humor for å være, er det viktig å utforske nye sider og skape humor der det tidligere ikke har vært noen.

Flere har påpekt at vitser om kaffe og bacon hadde nådd et metningspunkt. Jeg er enig. Kaffe er godt, det samme er bacon, men hver vits om dem ser ut til å være en blek kopi av tidligere vitser. Hver kaffevits handler på en eller annen måte om at du ikke kan leve uten kaffe, at kaffe gjør deg i stand til å overleve dagen, at du ikke klarer å fungere uten kaffe. Spørsmålet mitt er da hvor mange vitser vi trenger til å formidle det samme poenget. Det samme gjelder bacon. Hvor mange vitser trenger du for å fortelle at bacon smaker godt?

Kjønnsvitser er i samme kategori. Det er grenser for hvor mange ganger “manflu” er morsomt, eller at ikke damer kan lukeparkere. Det går en grense, så er ikke ting lenger morsomt. Forlat temaet før det blir oppbrukt.

Naken humor

Dette fører meg over på hovedpunktet i denne teksten, hvordan bli morsom. Da jeg holdt på med komikk på scenen sa en av lederne noe til meg: "Hvis du snakker om sex kan du aldri gå tilbake til ikke å snakke om sex. Da vil publikum forvente det." Jeg tok til meg ordene, og har i senere tid utviklet denne tanken til en egen regel for humor: Gjør det vanskeligere for deg selv.

Det er lett å vitse om tjukke mennesker, om sex, om ordspill, men det at det er så lett gjør det også vanskelig å videreutvikle sin humor. Du må øke vekten på manualene for å få større muskler, og du må også lage vanskeligheter for deg selv for å bli morsommere.

Det er visstnok et program på TV som heter “How to look good naked”. Jeg har ikke sett programmet, men jeg antar at det ikke bare handler om å velge den perfekte kjolen, men også å bli mest mulig vakker under nevnte klesplagg. Som et menneske har også en vits en kropp og noe som dekker det til.

Hva er det som gjør vitsen morsom? Er det en del av kjernen, eller kroppen, det vil si at vitsen sier noe om samfunnet eller livet? Eller er det noe utenfor, som at et ord har to betydninger? Er fortsatt vitsen morsom om du kler av den? Eller er den nødt til å beholde klærne på

Det er mange komikere i Norge som jeg ikke anser som objektivt morsomme. Det er tegneserieskapere og standupkomikere som presenterer grunne vitser, vitser som ikke kan avkles, men som må dekkes til med den kosteligste ballkjole. Jeg skal ikke nevne navn, men jeg registerer at popularitet ikke er det samme som kvalitet.

Målet for en komiker som ønsker å skape kvalitetshumor er da å skape vitser som ikke trenger å dekkes til. Jeg kaller dette naken humor, selv om det ironisk nok ikke er noen nakenhet involvert. La oss ta bort alt som du bruker til å skape din humor. Bort med ordspillene, det har aldri vært morsomt at et visst fotballlag fra Bergen brenner et straffe eller at et annet fra Kristiansand må rykke tilbake til start. Koblingen mellom krim og Krim var det heller aldri noe humor i, ei heller koblingen mellom fjellet Mannen og menn.

Mange som forsøker å slå gjennom, uansett hva det gjelder, støtter seg av og til på krykker, og ikke på det de de egentlig skal presentere. En performancekunstner kan fokusere mye på sex og lite på kunst, en musiker kan spille på sex i stedet på instrumentet eller stemmen og en komiker kan fokusere for mye på å bryte grenser i stedet for å fortelle vitser. Jeg legger ikke skjul på at det er forståelig, men det ligger også en forsvarsmekanisme i dette. Hvis noen ikke ler kan du bortforklare dette med at de er for pripne. Da er det bedre å stå foran tilhøreren uten noe forsvar og forsøke å være morsom.

Bort med sexvitsene og grovisene. Legg også bort den humoren der du bevisst bryter grenser for hva som er sosialt akseptabelt å si. Kvitt deg med støttehjulene. Det gir deg en følelse av å være morsom fordi det vil fremkalle en respons. Folk ler gjerne fordi du sa noe du ikke i anstendighetens navn ikke skal si.

Vitser om shoppinggale, sytekjerringer og sexgale mannfolk som bare vil sitte i sofaen og sløve (det siste var en selvmotsigelse, jeg vet) vil kanskje folk humre av, men du spiller bare på en fordom som tilhørerne har, og de ler på grunn av gjenkjennelse.

Pablo Picasso er i dag kjent som en kubistisk maler, men om du ser de tidligere verkene hans er de like realistiske som enhver maler på den tiden. Han mestret håndverket før han begynte å eksperimentere. Hvis du skal lage morsomme vitser med sex må du først lære å lage morsomme vitser uten sex. Hvis du vil lage morsomme ordspill må du først slutte å fortelle dem. Hvis du vil lage smakløs humor, må du i en periode utelukkende fortelle vitser som alle kan høre.

En komiker jeg elsker er skotten Frankie Boyle, han har mestret den smakløse humoren, men han kan også fortelle "trygge" vitser. Håndverket er mestret, han trenger ikke spille på sex for å få deg til å le, fordi han forstår hva som gjør en vits morsom. Men når denne kunnskapen er på plass er det bare å begynne å eksperimentere.

Poenget mitt er at du må begynne med det det vanskelige for å utvikle humoren din. Det betyr at du dropper alle referanser til svigermødre, til koner med hodepine og menn som ikke gjør en innsats i hjemmet. Bagasje som blir sendt med feil fly er også ute. Dropp også ordspill, noen av dem er selvsagt morsomme, men som regel er de bare platte.

Konklusjon

Humor er kunst, men på samme måte som ikke alle forfattere er kunstnere, er ikke alle humorister kreative skapere av humor. Humor er som poesi, det krever originale ideer, arbeid, skriving og omskriving. Med internett har humor spredt seg i et langt større tempo enn tidligere, men kvalitet har ikke fulgt kvantitet. Mesteparten av humoren er kopier på kopier. Det er bedre å jobbe med humoren på egen hånd, å utvikle sin egen stil.Å bli morsom krever trening, trening i å se det morsomme i forskjellige situasjoner, det krever at du forkaster mesteparten av hva du tenker ut. Øv deg på å bli morsommere. Legg på vekt på vekt på stangen, gjør det vanskeligere for deg selv. Det er ikke lett å bli morsom, men det er faktisk verdt det.

tirsdag 12. mars 2019

Rasjonalitet og #MeToo

Lesere av denne bloggen vil vite at jeg ikke er verden største fan av FB-siden Rasjonalitet. Jeg har kritisert dem for platt humor, for å dele mye fra ytre høyre og for ikke å sette seg inn i hva de kritiserer.

Det jeg derimot ikke tok med var deres små stikk mot #MeToo- kampanjen, rett og slett fordi jeg ikke visste om denne. Det ble jeg derimot oppmerksom på for en times tid siden. Jeg la merke til de hadde delt et innlegg hvor forfatteren forsøkte å "nyansere" debatten, og jeg ble nysgjerrig på hva de hadde delt om #metoo tidligere. Jeg ble sjokkert, det viste seg at Rasjonalitet nesten aldri har støttet metoo, med mindre muslimer er de ansvarlige. Og de har vært svært selektive i hva de har valgt å dele. Så derfor hadde jeg lyst til å dele resultatet av mitt lille søk.

Metoden var som følger: Jeg gikk inn på siden til Rasjonalitet, trykket på "innlegg" og skrev inn "metoo" i søkefeltet. Søkefunksjonen på Facebook er langtfra perfekt, man kan ikke sortere innlegg etter dato eller type, men du kan finne gamle innlegg slik. Jeg tok deretter de rundt 20 første søkeresultatene som ble kom opp og kategoriserte dem. To innlegg valgte jeg å ignorere, ett hvor metoo bare er nevnt i en bisetning og et annet som inkluderte et selvmord. Likevel må jeg påpeke at begge nevnte innlegg ikke ville forbedret statistikken til Rasjonalitet.

Jeg vil også påpeke at jeg ikke har fanget opp innlegg som ikke har "Metoo" i teksten. Det er selvsagt mulig at disse gir et helt annet bilde av Rasjonalitet, da håper jeg dere gjør meg oppmerksom på dette.

Edit: Jeg gjorde et nytt søk for å se om jeg hadde glemt noen innlegg. Jeg fant fem. Ett var et utvilsomt Metoo-positivt innlegg. Et annet var også positivt, men det gjaldt KrF, så man kan selvsagt spekulere om de hadde delt noe om det omhandlet et annet parti. Et innlegg støttet Metoo i religiøse samfunn. De to siste var et innlegg som kritiserte feminister for å ignorere muslimske kvinner, og ett som advarte mot internettdomstoler.

Så over til søkeresultatet. Innleggene kan sorteres i følgende grupper:

1. Positive til Metoo
2. Kritiserer vestlige feminister for å ikke gjøre nok for muslimske metoo-ofre
3. Fokuserer på muslimske overgripere
4. Kvinnelige overgripere
5. Kritikk og nyansering av Metoo
6. Forsøker å forklare MeToo med for lite seksualundervisning


Du lurer kanskje på i hvilken kategori jeg plasserer innlegg om vestlige menn som forgriper seg på kvinner? Til det kan jeg svare at jeg slike har Rasjonalitet av en eller annen merkelig grunn valgt å ikke dele. Om hvorfor de ikke har gjort dette, får dere spørre redaksjonen. 

La meg også si følgende, de fleste innleggene som er delt er uproblematiske. Det er ingenting galt i å skrive en artikkel om kvinner som slår menn, det som er interessant er at Rasjonalitet UTELUKKENDE velger å dele artikler om kvinner som slår menn og ingen om (ikke-muslimske) menn som slår kvinner. Så dette er ingen kritikk av artikkelforfattere.

1. Innlegg som er positive til Metoo



Her er ikke Metoo hovedpoenget, men forfatteren støtter MeToo,
så teksten må regnes som Metoo-positiv.





2. Innlegg som kritiserer vestlige feminister for å ikke gjøre nok for muslimske metoo-ofre






3. Innlegg som fokuserer på muslimske (og religiøse) overgripere






4. Innlegg om kvinnelige overgripere



(Jeg gjorde et søk på Harvey Weinstein og kunne bare finne to treff, ett hvor Weinstein blir nevnt som eksempel på en type person i hennes menighet, og et annet hvor en person ble feilaktig beskyldt for å dekke over hans overgrep. De valgte altså å ikke fortelle om anklagene mot Weinstein, men nevner i stedet en av hans anklager, som har fått 1 (en) beskyldning rettet mot seg.)





5. Kritikk og nyansering av Metoo
















6. Innlegg som forsøker å forklare MeToo med for lite seksualundervisning







Dikt - så mange spørsmål

 da tidemand og gude malte brudeferden i hardanger hadde de lest avisen hadde de lest om gutten som løp over gangbruen drep denne negeren ro...

Populære innlegg