Harlans dilemma - diskriminering av religion?

Jeg tenkte engang å skrive en lengre post om religion, diskriminering og lovverket, men inntil det skjer tenkte jeg å dele med dere et dilemma jeg har brukt mye tid på den siste tiden. Dette dilemmaet er fra en høyesterettsdom fra 1963 i USA, Sherbert v. Verner.

Bakgrunnen for saken var adventisten Adell Sherbert som hadde mistet jobben da fabrikken hvor hun jobbet gikk fra en femdagers arbeidsuke til å inkludere lørdagen som arbeidsdag. På arbeidskontoret søkte hun om arbeidsledighetstrygd, men da  hun nektet å ta imot tilbud om jobb som inkluderte arbeid på lørdager fikk hun ikke økonomisk hjelp.

Saken havnet i rettsvesenet og endte som sagt opp i høyesterett, hvor syv av dommerne mot to ga henne medhold. Rettsaken er blant de viktigste høyesterettsdommer i USA, siden den skapte en presedens om religionens plass i samfunnet frem til 1990.

Jeg skal likevel ikke bruke så mye tid på de syv dommerne som støttet Sherbert, men heller fokusere på dissenteren John Marshall Harlan. I begunnelsen på hvorfor han ikke kunne støtte flertallet skriver han:

The meaning of today's holding, as already noted, is that the State must furnish unemployment benefits to one who is unavailable for work if the unavailability stems from the exercise of religious convictions. The State, in other words, must single out for financial assistance those whose behavior is religiously motivated, even though it denies such assistance to others whose identical behavior (in this case, inability to work on Saturdays) is not religiously motivated.

Denne invendingen kaller jeg da Harlans dilemma, og han viser at det er umulig å kombinere likebehandling og religiøs toleranse. For ved å respektere religionen, diskriminerer du da ikke de som ikke har en religion?

Tenk deg følgende eksempel. Det kommer inn fire jobbsøkere på arbeidskontoret.

• Den første forteller at han alltid møter kameratene på fredagskvelden på puben, og de nyter både ett og to glass til de sene nattetimer. Han vil ikke være i stand til å jobbe på lørdagsmorgenen.
• Den andre forteller at hun ikke kan jobbe på lørdager siden hun er med i en sekulær forening hvor alle møter er på denne ukedagen. Møter hun ikke kan hun miste medlemsskapet.
• En fraskilt far møter behandleren etterpå, han forteller at han møter sine barn hver lørdag, og det er den eneste muligheten i uken han har til å se dem.
• Den siste personen er en adventist som ikke kan jobbe på lørdager grunnet religiøse overbevisninger.

Utfra Sherbert-dommen må altså behandleren nekte stønad til de tre første, men innvilge hjelp til den siste. På hvilken måte kan man kalle det rettferdig? Kan ikke en forening være vel så viktig i et mennskes liv som en tro? Og er ikke kontakt med barn like viktig, ja ofte langt viktigere enn religiøse følelser?

Men om du nekter adventisten dagpenger, er ikke det et angrep på religionsfriheten? Men igjen, om din politiske overbevisning ikke gir deg fri fra lørdagsjobbing, hvorfor skal da din religiøse gjøre det? Og hva med humanetikere, har de færre rettigheter enn adventister? Har pinsevenner færre rettigheter enn adeventister? Hva om pastoren din sier at det greit at du kan jobbe på helligdager, mens du sier nei, spiller det inn i avgjørelsen? Og hva om noen av tullereligionene innfører regler som forbyr dem å arbeide på visse tider av døgnet, må arbeidskontoret ta hensyn til det?

Spørsmålsstillingen er også aktuell i Norge, men her har Nav valgt en annen løsning enn amerikansk høyesterett, adventister har her mistet dagpenger.

Likevel finnes det ingen ideell løsning her, fordi uansett hvordan du dømmer er du tvunget til å diskriminere en eller annen. Jeg må innrømme at jeg heller mer i retning av NAVs og Harlans holdning, men jeg har ingen problemer med å innrømme at det er problematiske sider ved denne.