mandag 9. juni 2014

Historien

Den opplyste humanist, del 10

Hvis du ikke har gjort det, les gjerne innledningen først.

Vi humanetikere har ingen religiøse fortellinger der guddommen har kommunisert med mennesker. Vi har ingen Herkules, ingen Abraham, ingen Moses, ingen fortellinger som er særegne for vårt livssyn. Det eneste vi har er fortellingen om milliarder av mennesker som har blitt født, vokst opp, blitt forelsket, støtt på hindringer, forsert disse og til slutt lukket øynene for siste gang. Det eneste vi har er historien.
Den reflekterte humanist kjenner til historien. Den reflekterte humanist har lest om jødenes grusomme opplevelser under Holocaust, om Sokrates giftbeger, om Dreyfsaffæren, om de norske kongene, om korstogene. Den reflekterte humanist har også satt seg inn i biografien til de mennesker som gjorde at historien tok en annen vei, enten til det bedre eller verre.
Historien forteller oss om fortidens mennesker, de som inspirerer til etterfølgelse eller står som en advarsel. Historien gir eksempler, anekdoter, fortellinger, refleksjoner, den forteller om heltemot, om vanskelige valg og tilfeldigheter som forandret historien.
Humanisten bør lese om Sokrates, som satte sannheten så høyt at han valgte å gå i døden for den, humanisten gjør lurt i å kjenne til Solon og innføringen av demokratiet i Athen, og ikke minst Aresteides rettskaffenhet. Blant romerne står Cato den yngre som et lysende eksempel til etterfølgelse, blant de kristne i middelalderen kan du lære mye av Karl den store og blant muslimene mye av å sette deg inn i Al-Biruni og al- Haytham. Den moderne epoken er for omfattende og for full av eksempler at jeg ikke engang vil forsøke å velge ut noen. For deg, den reflekterte humanist er historien som en kjempestor gallamiddag, en fest hvor alle historiens store menn og kvinner er invitert, og alle er der for å møte deg. Machiavelli beskrev kveldene etter at han var falt i unåde i Firenze og måtte flytte ut av byen. Om kvelden satte han seg ned med sine bøker, med Dante, Cæsar og Livius og førte dialog med dem.
Historien er dialog. Du leser bøker og du stiller spørsmål, og bøkene svarer. Hvorfor velger du heller et kort, ærerikt liv fremfor et langt og anonymt liv, spør du Akilles. Akilles smiler og påpeker at du ikke ville visst hvem han var om han hadde valgt annerledes. Hvorfor gikk du ikke mot Roma, spør du Hannibal, og Hannibal svarer. Du leser middelalderhistorie, besøker i Bologna, spør grunnleggerne om hvordan de fikk ideen til et universitet, besøker Midtøsten og samtaler med kalifen Umar, med Ali og senere Saladin. Du reiser fremover i tid, besøker renessansens store tenkere, graver dypt i opplysningstidens hjerner før du besøker den moderne tid.

Ingen av de andre søylene kan tilby i nærheten så mye livsvisdom som historiens søyle, og er det noe den reflekterte humanist begjærer, så er det nettopp livsvisdom.

tirsdag 3. juni 2014

Andre livssyn og de fire søyler

Den opplyste humanist, del 7

Hvis du ikke har gjort det, les gjerne innledningen først.

Så hvordan blir man en reflektert humanist? Svaret på det finner vi kanskje om vi stiller spørsmålet, «hva er en reflektert kristen», eller «hva er en reflektert muslim»? Slik jeg ser det ligger denne veien ikke gjennom de hellige skrifter, men den felles verden og den felles iderikdom alle de store livssynene har frembrakt. I middelalderen og renessansen spurte den reflekterte skolastiker hvordan de kunne Bibelens lære med tekstene til to hedninger, Aristoteles og Averrøes. På samme måte vil vår samtidige reflekterte kristne lese filosofi, vitenskap, etikk og jobbe med å forene dette med sin Bibel og sin tro.

Den reflekterte troende leser tekster, og før vedkommende undersøker om forfatteren har samme tro som en selv, stiller en spørsmålet, er det som står sant? Er svaret ja, blir så spørsmålet, hvordan skal dette inkorporeres inn i min tro?

Den reflekterte troende klarer å forene tanker som for den enkle kristne må virke som hedenske. Mange kreasjonister kan ikke forstå at kristne eller muslimer kan akseptere evolusjonsteorien, likestilling i menigheten eller at mennesker er født med en homofil legning. Deres livssyn stanger mot virkeligheten, og der deres rasjonalitet kunne blit brukt til å utvikle eget livssyn går den i stedet til å kjempe mot virkeligheten. På samme måte må den reflekterte humanist fremstå som skaptroende for andre humanister, en som ikke makter å frigjøre seg fra religionens åk, en som har har valgt å leve med ett bein i begge leire.

Det er her jeg må påpeke at dette er mitt syn, jeg forsøker ikke her å komme frem til en konsensus blant humanister, og mange vet jeg vil være uenige. Det er det selvsagt ingenting galt med.


De fire søyler

En ting det er viktig å huske er at et sunt og intellektuelt stimulerende livssyn aldri gir fullt ut tilfredsstillende svar på alt. Det vil alltid være problemer, og disse forsøker filosofene og teologene å løse, uten nødvendigvis å makte å avslutte diskusjonen helt.
Religiøse livssyn bygger i hovedsak på hellige skrifter, på tradisjon, ritualer  og på filosofi. Noen livssyn har også profeter som stadig legger til nye åpenbaringer, men for de fleste er kanon satt, det kommer ingen flere skrifter. De hellige skriftene gir et innblikk i hvordan guddommen ønsker at mennesket skal leve. Disse tekstene må imidlertid fortolkes, da kommer filosofien inn, med sine fortolkningsnøkler vitenskap, logikk og hermeneutikk. I tillegg kommer tradisjonen inn, gjennom den kan man vite hvordan tekstene har blitt tolket gjennom historien.

Vi humanister mangler disse hellige skriftene, vi har ingen gud til å fortelle oss rett fra galt, og det eneste vi står igjen med er disse to, filosofien og tradisjonen. Begge disse er sterkt influert av de troendes livssyn, filosofene har i stor grad søkt etter en guddom og tradisjonen, spesielt den sekulærhumanistiske, er kort og lite utviklet. Den reflekterte humanist er tvunget til å lete blant de troende for å utvikle sitt livssyn og sitt syn på verden. Den reflekterte humanist søker i alle tradisjoner, trekker ut hva som fungerer og forkaster det som ikke gir mening.

Den reflekterte humanismen ikke kan oppstå i et vacuum, og den reflekterte livsynshumanist er tvunget til å trekke veksler på hva andre har skrevet og tenkt. Like mye som den kristne filosof i middelalderen hadde behov for hedenske og muslimske filosofer, på samme måte som andre trenger vi de troende filosofer til å peke ut den retningen vi må gå.

Dersom humanisten mener at humanismen har spunget ut av intet, eller av den sokratiske tradisjon med et påfølgende tusenårig lang mørkeperiode, da befinner humanisten seg i dårlig selskap. En slik restorasjonisme er viktig i Jehovas Vitner og Mormonkirken. Disse mener at Jesus og disiplene hadde den rette kristendomsforståelsen men at deres etterfølgere misforstod og forfalsket den sanne lære, og det var først med Taze Russel/Smith at den sanne lære ble spredt på ny. Vi må ikke tro at mennesket har levd i et lang periode med ignoranse, og det var først i de seneste århundrer, med vitenskapens og humanismens lys at mørket har blitt drevet tilbake. Enkelte humanister begynner med opplysningstiden, med viktorianske England eller med det antikke Athen, uten å reflektere over hvor lite disse periodene har med livssyn å gjøre.

Den reflekterte humanist leter etter humanismen der den kan finnes, om det så er i hedenske, ateistiske, muslimske eller kristne kilder. Den reflekterte humanetiker kjenner arven etter de troende, som i årtusener har lett etter metoder å søke etter å øke sin visdom og sin kjærlighet til nesten. Utvilsomt bommet mange av de troende på disse målene, og mange av dem gjorde verden både verre og mer uvitende. Til gjengjeld er det ikke dem du skal hente inspirasjon fra. Humanismen står i gjeld til sine forgjengere, og den reflekterte humanist står i gjeld til enhver som har forsøkt å sortere alle de tankene som måtte romstere vi lille skjøre hjerne.
Slik jeg ser det bygger humanismen på fire søyler, hver og en av dem like viktige for å forstå universet, mennesket, rett og galt. 

Den første søylen er erfaringen, det vil si historien, den som forteller oss hvordan mennesker har handlet, har reflektert og forholdt seg til verden rundt. Historien gir oss idealer å leve etter eller rekker en advarende pekefinger.

Den andre søylen er tanken, eller filosofien. Filsofien utforsker grensene for den menneskelige evne til å reflektere, til å se verden fra nye perspektiver.

Den tredje søylen er eksperimenteringen, eller vitenskapen. Vitenskapen er den yngste av søylene, og også den som har beholdt mesteparten av barnet i seg. La oss utforske verden, la oss teste hva vi tror er sant, la å prøve å finne ut hva som vi kan tro på og hva vi kan forkaste. Vitenskapen er viktig for humaisten, og det er viktig å forsøke å fatte hva vi kan vite om mennesket og den verden vi lever på.


Den siste søylen er estetikken, eller kunsten. Kunsten, enten det er litteratur, bildende kunst, teater, film eller musikk, gir en dimensjon til alle de andre søylene ikke kan tilby mennesket. Historien forteller oss hva menneske har vært, kunsten forteller oss hva mennesket har ønsket å bli. 


mandag 2. juni 2014

Samlepost

Her kommer det jeg har skrevet om forskjellige tema på denne bloggen. Jeg har skrevet andre poster også, men disse er de jeg er mest fornøyd med.

Humanetikk

Humanisme

Dette var en liten serie jeg begynte på, og som jeg kanskje må fortsette en dag. Det er ment som en pedagogisk innføring i humanisme

Humanistisk konfirmasjon

Kristendom

Skepsis

Generell skepsis

Konspirasjonsteorier

Kreasjonisme

Alternativbevegelsen

Undervisning

Om debatter

Zargonismen

Dette var en serie jeg begynte på, og som jeg planlegger å fortsette. Jeg blir i hvert fall nødt til å skrive om hele urhistorien.
Den hellige profeten Zargons testamente, del 1

Den hellige profeten Zargons testamente, del 2
Den hellige profeten Zargons testamente, del 3
Den hellige profeten Zargons testamente, del 4


Prosa

Litt forskjellig skriblerier, ikke alltid med mål og mening.

Humor

Spørsmål

Diverse


Seks problematiske former for humanetikk, del 2

Den opplyste humanist, del 6

Den religionskritiske humanismen

Hvis du ikke har gjort det, les gjerne innledningen først.

Dette punktet kommer garantert til å bli misforstått av endel og enkelte kommer til å påstå at Kjetil Hope mener at man ikke skal kritisere religionen. Få påstander er fjernere sannheten enn denne, og som dere vil se om dere klikker på linkene, jeg har gjort min del. Religionskritikk er ingen del av humanismen på samme måte som å spise frokost ikke er endel av humanismen. Humanister bør spise frokost, men ikke fordi de er humanister. På samme måte er religionskritikken et kjennetegn på et reflektert menneske, man kritisererer skadelige effekter av gudstroen fordi man er reflektert, ikke fordi man er humanist.

Det reflekterte mennesket blir rasende av å lese om Profetens Umma, om Svein Magne Pedersen eller å slå på fjernsynet og se Jan Hanvold i fri dressur på Visjon Norge. Det reflekterte mennesket avskyr sjarlataners virksomhet og jobber aktivt for å opplyse dem som lar seg lure.

Imidlertid er det flere negative sider ved å la religionskritikken få en for fremtredende rolle i det humanetiske livssynet. Det mest problematiske er at man skaper en dikotomi, med oss sekulære på den ene siden og de troende på den andre. Kristne kan føle seg forpliktet til å forsvare Hanvold eller Pedersen, siden det er de gudløse humanistene som angriper mennesker som bekjenner seg som troende.

Samtidig har overdreven religionskritikk en negativ slagside, man tar fokuset bort fra utviklingen av eget livssyn, og man tiltrekker seg agitatorer i stedet for mennesker som er interessert i diskutere de dypere tema.

Når vi diskuterer religionskritikk kan man dele denne i tre, alt etter hvilken organisasjon som fremmer dem. Hedningesamfunnet er den mest aggressive religionskritiske foreningen vi har i Norge, og deres kjerneområder regnes som kritikk av skadelig religionspraksis og dogmer. En hedning vil peke på misbruk av mennesker fra maktpersoner, på selvmotsigelser i Bibelen og bibelsitater man gjerne ikke trekker frem på prekestolen i søndagens høymesse.

Foreningen Skepsis retter oftest sitt skyts mot alternativbevegelsen kritiserer også medlemmer av kristne menigheter. Her er imidlertid kritikken rettet mot mennesker som fremmer påstander som er i konflikt med normalvitenskapen. Skeptikere har som regel lite å utsette på en professor i teologis utlegning om engler i Bibelen, men de har imidlertid langt mer å utsette på prinsesse Märtha Louises engler, engler man nesten kan dressere og utnytte til egen vinning, alt for en slant skolepenger. Skeptikere angriper ikke en mor som legger hånden på et sykt barn og ber om helbredelse, derimot har de mye å si om helbredelsespredikanter og andre som fremmer målbare påstander. Kan det overnaturlige måles er Skepsis på pletten for å måle dette.

Til slutt har vi Human Etisk Forbund, som til tider har benyttet seg av både skeptikerens og hedningens arbeidsmetoder. Imidlertid er livsynshumanistenes religionskritikk hovedsakelig strukturell, de angriper kirkens særprivilegier, kongens trostvang, skolegudstjenester og enhver forordning som gir ett livssynssamfunn forrang foran de andre.

Ingen av disse kampområdene er imidlertid nødvendig for å være en humanetiker. Du angriper Bibelens gammeltestamentlige moral fordi du har et syn som er felles med Hedningesamfunnet, du angriper helbredelsespredikatene fordi du er er skeptiker, og du angriper statskirken fordi du er enig med HEF SOM ORGANISASJON. Imidlertid kan ikke og skal ikke religionskritikk være en forutsetning for å være livsynshumanisme, det skal imidlertid være en forutsetning for å være et reflektert menneske.

Det reflekterte menneske angriper religionen der det anser det som nødvendig. Hvilke kriterier som spiller inn her må være opp til den enkeltes egne refleksjoner, basert på egne verdier. Noen vil argumentere for at det kun er skadelig religionsutøvelse som må kritiseres. Andre vil mene at dogmer som de anser som irrasjonelle må trekkes frem i lyset. Du vet selv om du bør bruke tid på helbredelsespredikanter eller på dogmet om at Gud er èn, men samtidig tre. Livsynshumanismen legger imidlertid få føringer for hvor, når og hvem man skal kritisere. Faktoren "humanetikk" ser ikke ut til å spille noen rolle, og det er da man må spørre seg om den virkelig er relevant. Du kritiserer religonen som medmenneske, ikke som humanetiker.

Den antikristne humanismen

Denne formen for humanismen henger selvsagt tett opp mot den antireligiøse humanismen, men jeg velger å ta den opp som et eget punkt, fordi den antikristne humanismen har noen egne kjennetegn, blant annet fordi vi lever i land gjennsyret av kristendom, noe som selvsagt vil påvirke de som kaller seg humanetikere.

La meg først tillate meg å beskrive hvordan jeg ser for meg den antireligiøse og den antikristne humanisten. Den antireligiøse humanisten er gjerne en person som har lest The God Delusion av Richard Dawkins og andre antagonistiske ateister, og ser på religionen som i sin natur irrasjonell, og vitenskapen og humanismen er botemiddelet. Den antikristne humanisten er derimot en person som ikke likte presten i den lokale menigheten og dermed meldte seg inn i HEF. 
Det største markedet for HEF per dags dato er uten tvil ikke-kristne medlemmer av den norske statskirke. Samtidig er en av kjernesakene nettopp de kristne privilegier i det norske samfunnet. Den Norske Kirke er en konkurrent og til en viss grad en fiende, og mange av innmeldingene i forbundet bærer også sterkt preg av dette.

Mange melder seg inn i HEF fordi man er motstander av statsreligion. Mange blir medlemmer fordi man ønsker å konfirmere seg, men ikke vil ha kontakt med den lokale homohateren i prestekjole. Mange blir medlemmer fordi de ikke kjenner til noe annet alternativ. Hvorvidt de er humanister kommer imidlertid i annen rekke.

La det ikke være noen tvil om at det ikke er noen som direkte hevder at humanisme er det motsatte av kristendom, humanister tror på mennesket, på likestilling, på menneskerettigheter, og meg bekjent er ikke kirken uenig. Likevel, dersom vi graver litt dypere vil det være åpenbart at i praksis fungerer humanismen for mange som et skyggebilde av kristendommen. Spør en humanist om å anbefale en bok, og han vil gjerne trekke frem en antireligiøs bok. Spør hun hvorfor hun er humanister, og begrunnelsen vil ofte være at hun ikke tror på Gud. Spør en humanist hva han tror på, han vil gjerne svare hva han ikke tror. 

Human-Etisk Forbund vinner medlemmer på kjedelige eller fordomsfulle prester, på politikere som trumfe gjennom kristensjåvinistiske fag, på rektorer som forsøker å ta med alle elevene på skolen i kirken. Det vil likevel ikke si at dette representerer et kjernepunkt i humanismen. Dette representerer kanskje en av utfordringene til humanetikken, skal man velge å fokusere på det som utvikler livssynet eller det som trekker medlemmer?

Humanetikken er det eneste livssynet hvor mange av medlemmene i praksis definerer sitt livssyn negativt, og dette er det mest kritikkverdige med humanetikere den dag i dag. Det motsatte av lys er mørke, men det motsatte av mørke er ikke lys, men antimørke. Litt for mange humanister bygger sitt livssyn som en antitese til religionen.

Den antikristne humanisten har også gjort det til en sport å kritisere alle sider ved kristendommen, enten det er julefeiring, påske eller for den saks skyld, konfirmasjonen. En juletradisjon som har blitt startet opp nylig er diskusjonen om hvem som stjal høytiden fra hvem.
For min del har jeg ingen problemer om det skulle vise seg at humanetikken har lånt fra andre tradisjoner, i så fall ville man vært vært i godt selskap, siden de fleste livssyn har latt seg inspirere. Dette er kun et problem om man har et primalistisk syn på humanismen, et syn jeg kommer til å behandle litt senere.

La oss tenke oss at, fra et humanetisk perspektiv, at det var de kristne som oppfant julen, at det var de som oppfant dåpen, konfirmasjonen og alle de høytider som humanetikere. Om så dette skulle være tilfelle, vil dette ikke medføre noen som helt problemer for de reflekterte humanetiker. Humanetikken er ikke med i en konkurranse om å ha det mest originale livssynet, humanetikere er rett og slett en gruppe som har samlet seg i en organisasjon som dekker deres livssynsbehov. Diskusjoner om hvorvidt medlemmer av HEF kan feire jul eller om det er riktig å kalle humanistisk konfirmasjon en konfirmasjon er feil fokus.

Hvem som eventuelt har stjålet julen fra andre er et akademisk spørsmål, et spørsmål som religionsvitere og andre kan diskutere.

Den arrogante humanismen

En kjent fabel forteller om fem blinde menn og en elefant. Fem menn, alle blinde, ønsker å beskrive en elefant, og de griper hver sin del av dyret. En legger hånden rundt et ben og utbryter at en elefant er som en trestamme, en annen har hendene på magen og protesterer, en elefant er som en ball. En tredje har grepet halen og erklærer at det er som et rep, en fjerde kjenner på øret og påstår at det er som et teppe, mens den siste har hendene rundt snabelen og er uenig med alle de fire andre, en elefant er som et rør. Alle kjenner de på en liten del av sannheten, men de ser ikke helheten.

De fem mennene representerer religioner, og er ment som en illustrasjon på at alle har litt rett. Imidlertid er det mange som har påpekt hvor arrogant bruken av dette bildet er. Den som hevder dette plasserer seg utenfor bildet, med øynene intakt, og er i stand til å se hele dyret. De ser helheten, de andre ser bare delene.

Alle livssyn hevder på en eller annen måte å ha oppdaget sannheter som ikke de andre til del, men de fleste livssyn legger også strenge føringer på hvor høye tanker dette gir medlemmene lov til å ha om seg selv. Kristne skal vise en ydmykhet, men selv om en kristen skulle bruke enhver anledning til å fortelle hvor ydmyk han er, kan man ikke være sikker på at han faktisk er det.

Min mor fortalte meg for noen år siden om en et årsmøte i en kristen organisasjon. Før den formelle delen tok til holdt lederen en andakt om hvordan han var den største synderen og hvordan en leders jobb var å være en tjener for de andre. Deretter, på selve møtet ble driften av organisasjonen diskutert, og kritikk ble rettet mot lederens rolle. Dette ble ikke godt mottatt, noe den påfølgende indignasjonen på talerstolen ga uttrykk for. Hvordan våget de å kritisere ham! Han var jo Guds ydmyke tjener, en som brukte så mye tid på menigheten, så fikk han kritikk!

Arrogante, ydmyke disipler av tømmermannen fra Nasaret går det fjorten av på dusinet. Å følge fredsfyrsten er ingen garanti for å leve etter hans sinnelag, selv ikke om du går med et armbånd med bokstavene WWJD (What would Jesus do). Dette bør humanister merke seg, siden de selv står i fare for å falle i samme felle.

Humanister har ingen absolutte svar, humanister bare forholder seg til det vi kan vite med sikkerhet. Humanister vil skifte syn om de blir presentert for tilstrekkelige gode argumenter for at de tar feil. Humanister er åpne og søkende, det er de som viser den sanne ydmykhet som de religiøse streber etter. Så ydmyke er humanistene at de er nødt til å fortelle alle at de er det. Arrogansen til humanisten er ikke verre enn den troendes arroganse, men er likevel det et godt argument?

Alle de fem formene for humanisme jeg har kritisert har sitt utspring i denne formen for   humanisme, en følelse av overhøyet over andre mennesker som ikke har del i samme sannhet. Alle livssyn hevder selvsagt at de på en eller annen måte innehar sannheten, men hvordan de forholder seg til dette faktum avgjør om deres del i denne sannheten vil øke eller minke.
Humanisten er fritatt fra opdiktede guders lover og regler, vi har muligheten til fritt å søke etter hva som tjener menneskeheten og øker kunnskapen, toleransen og likestillingen.

Humanetikeren fremmer en arrogant påstand, at enhver opplevelse av kontakt med det guddommelige, det demoniske eller andre overnaturlige krefter har vært fri fantasi og innbilning. Den er ikke mer arrogant enn den kristne, muslimske eller jødiske holdningen, som ser på sine egne åpenbaringer som de genuine og åpenbaringer fra andre religioner som enten demoniske eller innbilte.

Denne gjensidige arrangansen gjør likevel det uproblematisk for et flertall å føre en dialog basert på likeverd og respekt. Vi vet at dere tar feil, dere vet at vi tar feil, likevel klarer vi å leve sammen. Problemet oppstår først når denne arrogansen glir over i hoveri, hvor de troende nekter annerledestroende å slippe til fordi deres sannhet er galt eller håner i stedet for argumentere imot.

søndag 1. juni 2014

Seks problematiske former for humanetikk, del 1

Den opplyste humanist, del 5

Hvis du ikke har gjort det, les gjerne innledningen først.

Dersom vi skal snakke om de opplyste humanismen er det først nødvendig for meg å advare mot flere tilnærminger til humanismen jeg anser som problematiske. Vi bør vokte oss vel mot forenklede tilnærminger til humanismen.

Naturlig humanisme

Det er flere som har fremmet synet om at livsynshumanismen er det nøytrale livssyn, at et livsynsnøytralt samfunn er et humanistisk samfunn. Dette er imidlertid både ukorrekt og skadelig, både for humanismen og religionen. Et nøytralt livssyn kan ikke tilby verden noe som helst, det er bare en tannløs ansamling av politisk korrekte meninger. Et livssyn må provosere. Humanismen må provosere. De idealer som en humanist bekjenner seg til må vekke anstøt hos dem som ikke deler disse idealene.

Den reflekterte humanist må aldri frykte for at ens humanistiske idealer vekker anstøt hos den jevne nordmann. Paulus sier i 1 Kor 1 at den kristne tro fremstår som dårskap hos de ikke-troende, på samme måte må humanismen fremstå som dårskap for de troende.

Det vil være galt å anta at livssynshumanismen er det livssynet som ligger nærmest de fleste ikketroende nordmenn, for mange vil kirken være et naturlig tilholdsted, de tror kanskje ikke på dogmene, men de er emosjonelt knyttet til institusjonen og fellesskapet. For dem vil ikke humanetikken være det naturlige livssyn, og det vil være galt å skape et inntrykk om dette.
Humanismen er ikke et livssyn for alle de som ikke tror på Gud, det skal ikke og kan ikke være det. Humanismen må forkasten en form for humanistisk “presuppositional apologetics”, hvor man antar at alle i bunn og grunn er humanetikere, bare at enkelte har valgt å trekke inn en guddom som et forstyrrende slør mellom mennesket og sannheten.

Man bør også være forsiktig med en humanistisk variant av Fukuyamas End of history, hvor historiens går gjennom mange religiøse stadier, fra primitive stammereligioner, til polyteisme, til monoteisme, før man til slutt ender med å forkaste alle forestillinger om guder og vi blir alle humanetikere. For alt vi vet vil det alltid være troende, men det er ingen garanti for at det alltid vil være humanister. Kanskje er humanisme et overskuddsfenomen i en tidsalder som flyter over av melk og honning. Dersom man har tilstrekkelig med verdslige goder, mat på bordet og varme i ovnen, så mister man behovet for en gud å tilbe. Hva vet vi om fremtiden? Er vi på vei inn i en malthusiansk tidsalder, med en alles kamp om ressursene? Vil i så fall humanismen være det naturlige livssynet? Vil ikke narsissismen eller sosialdarwinismen være langt mer naturlige livsfilosofier i en slik verden?

Naturalistisk humanisme


De fleste humanister er filosofiske naturalister, det vil si at man tror at det ikke eksisterer noe overnaturlig, alt som eksisterer kan forklares med naturlovene, både nåtidige og fremtidige. Naturvitenskapen er en viktig alliert for humanismen, hevdes det, og det er korrekt, men bare svake eller korrupte ledere lar sine allierte overta statsforvaltningen.

Av de forskjellige former for humanisme jeg kritiserer er denne den eneste som er i stand til å erodere hele den humanistiske bevegelse.

Machiavelli advarer i Fyrsten mot å inngå allianser med sterkere bystater, siden du, etter å ha bekjempet deres felles fiende vil komme til å bli en vasallstat av din mektigere allierte. I en ny YouTube-film fra British Humanist Association trekker man også inn naturvitenskapelig metode på den ene siden, og stiller denne opp i opposisjon til den dogmatiske, religiøse tenkningen. "Humanismen er den naturvitenskapelige metode", er budskapet som blir kommunisert.

Imidlertid blir man da tvunget til å spørre, dersom humanismens epistomologi er naturvitenskapelig, etikken likeså, hva skal en da med humanetikken? Hvorfor skal en besøke Humanismen Hus for en omfortolket og utvannet naturvitenskap når en heller kan ta t-banen noen stopp og få Den Ekte Varen™ på Realfagsbygget? Hva har i så fall humanetikk å tilby som ikke naturvitenskapen kan underby? Skal humanetikken være en seremonileverandør til mennesker som ikke liker den lokale presten? Samtidig har dette en en tendens til å nedgradere de andre fagfeltene, de som benytter seg mer av fortolkning fremfor matte, det vil si humaniora.

Trolig har en slik naturalistisk humanisme rot i en dikotomisk tenkning, hvor vi har fornuften og humanismen på den ene siden og føleriet og religionen på den andre. Det er oss mot dem, og da de har dogmatikk, har vi fornuft. De har kreasjonisme, vi har evolusjon. De har en ung jord, vi har big bang. En slik humanisme gir kanskje en umiddelbar tilfredstillelse av å være den opplyste, men filosofisk gir den ikke grobunn for å gå dypere inn i det humanistiske livssyn. Humanismen blir et studium i hvor dumme de andre er. Samtidig vil det kunne føre til at de sider av vitenskapen som er i konflikt med religionen blir opphøyet på bekostning av deler hvor det ikke eksisterer slike problemer. Jeg har tidligere kritisert skeptikere for å tro at vitenskap er antipseudovitenskap, det vil si at siden de er opptatt av å tilbakevise antivitenskapelige påstander kan man lett tro at vitenskap er det som vekker anstøt hos alternativbevegelse og de religiøse konservative. Få påstander er fjernere fra sannheten. Mesteparten av forskningen er problemfri for de fleste og de fleste troende har ingen problemer med å akseptere brorparten innen de fleste fag på universitetet.

Den adogmatiske humanismen


En vanlig misforståelse er synet på dogmer, og mange ha gjort den misforståelsen å kalle sin humanisme adogmatisk. Det er de troende som har dogmer, hevdes det, humanismen er fri for slikt. En slik holdning er ukorrekt. Humanismen har sine dogmer, den er nødt til å ha sine dogmer, ellers ville den ikke vært et livssyn.

Selvsagt er ett av mottoene til Human Etisk Forbund «Tenk Selv», og dette er også et utmerket slagord til å rekruttere nye medlemmer til organisasjonen. Imidlertid bør vi passe oss vel for å begå diktatorens kardinalsynd, å tro på sin egen propaganda. Alle mennesker har selvsagt sin tankefrihet men alle meningsorganisasjoner må sette sine grenser for hvilke konklusjoner medlemmene kan trekke.

Dersom du skulle komme til den konklusjonen at Jesus ikke stod opp igjen fra de døde, er du ut fra mine definisjoner ikke lenger kristen. Du blir ikke kastet ut av statskirken, men du er likevel ingen kristen. På samme måte er det mulig å si til en humanist som ikke lenger bekjenner seg til de humanistiske dogmer, du er sikkert en hyggelig person, men jeg vil ikke regne deg som en av mine livsynsfeller.

Menneskets verdi er ukrenkelig ifølge humanismen. Dette betyr at om du skulle komme frem til synspunkter som er i tråd med Francis Galtons eugenikklære er du ikke lenger humanist. På samme måte er du ikke lenger humanist om du skulle lese Dostojevskijs fantastiske roman Forbrytelse og Straff og komme til den konklusjonen at du kan myrde et menneske for å bruke pengene du stjeler for å utføre mange andre gode handlinger. Du er ingen humanist om du mener at utviklingshemmede babyer kan tas av dage, du er ingen humanist om du er tilhenger av å gjennomføre en væpnet revolusjon og innføre proletariatets diktatur. Humanismen har sine grenser, og de grensene bør man ikke være redd for å påpeke blir overtrådt.

Vi bør likevel vokte oss vel mot å innføre for mange regler i denne sammenhengen. Det blir ekstremt å ikke mene at noen er humanister fordi man ønsker et tradisjonelt kjønnsrollemønster eller fordi man er tilhenger av en mer restriktiv innvandringspolitikk. Politiske motstandere bør ikke kalles antihumanister, og innen den humanetiske paraply bør det være et stort spenn av meninger.

Humanismen har likevel grunnteser som må aksepteres hvis man vil kalle seg humanist, og fremstille religionen som dogmatisk og humanismen som adogmatisk vil være en hån mot både de troende og humanistene.

Dikt - så mange spørsmål

 da tidemand og gude malte brudeferden i hardanger hadde de lest avisen hadde de lest om gutten som løp over gangbruen drep denne negeren ro...

Populære innlegg