- Hei Simon, lenge siden sist, sa jeg og smilte da jeg satte meg ned.
Han nikket tilbake og la bladet han leste på bordet.
- Hei. Hyggelig at du ville møte meg.
- Det er alltid en glede, sa jeg, selv om det har var vært lenge siden.
- Jeg hører at du har møtt noen av våre felles venner i de siste?
- Det har jeg, Jeg har møtt både døden og Jesus. Og så har jeg pratet med den ikkeeksisterende person. Det var veldig hyggelig.
- Det tror jeg på. Jeg savner de lange samtalene vi hadde tidligere.
- Det gjør jeg også, sa jeg, men det var vel ikke for å mimre du sendte melding til meg og spurte om jeg ville ha en kaffe?
Simon Stylitten smilte.
- Joda, det også, men jeg det var også andre grunner til at jeg ville at vi skulle prate. Det har kommet meg for øre at du ikke lenger tror.
Jeg nikket. Jeg hadde antatt at det var grunnen til at Simon hadde sendt en sms.
- Jo, det stemmer. Jeg tror ikke lenger. Er det Jesus som har fortalt det?
- Faktisk ikke, Jesus gjengir ikke samtaler han hatt i fortrolighet. Det var døden som fortalte det.
- Gjør det deg trist at jeg ikke tror lenger?, spurte jeg.
- Jeg må innrømme det. Eller, jeg kan ikke helt forstå det.
- Hvorfor ikke?
- Fordi jeg ikke tvilte selv. Jeg opplevde mye fristelse, det er riktig nok, men jeg tvilte ikke på Jesus eller Gud. Hvis jeg tvilte på noen var det på meg selv.
- På hvilken måte da?
- Satan sendte så mange demoner, det var vanskelig å la være å bli forledet. Jeg må lukke øyne og sinnet for alle fristelser, både ytre og indre.
- Ser du noe til Satan for tiden, forresten?, spurte jeg.
- Ikke så mye, jeg møtte ham på bussen forleden og vi pratet litt om gamle dager. Dessverre gikk han av etter bare noen stopp og vi fikk noen skikkelig prat. Men tilbake til deg, Kjetil, sa Simon. Det jeg ikke kan forstå er hvordan du kunne slutte å tro når jeg ikke gjorde det. Det var andre som har opplevd langt verre ting enn det du har, likevel tror de den dag i dag og du gjør det ikke. Det forstår jeg ikke. Det er så mange som har grunn til å tvile, meg selv inkludert, og vi gjør det ikke. Med hvilken rett føler du at du har rett til det?
- Med hvilken rett? Har vi ikke alle rett til å tro eller å ikke på Jesus?
- Selvsagt har du rett til det, men det er kanskje dette jeg har mest å utsette på det vestlige samfunnet.
Jeg hadde ikke sett Simon så engasjert før, han snakket med armene og jeg kunne se indignasjonen i ansiktet.
- Dette er problemet med det moderne vestlige mennesket, de krever at Gud er en butler, en som alltid er der for dem. De sitter der som Wooster og forventer at Gud Jeeves skal komme med en drink til dem og redde dem ut av enhver knipe som de skulle havne i. Du mistet din far alt for tidlig, og derfor føles Gud fjern? Hva med de som vokser opp uten foreldre? Hva med dem som vokser opp i krigssoner? Det moderne mennesket er nærmest som emosjonelle aristokrater å regne. Er frokosten servert ti minutter for sent får kokka sparken, må det moderne gå gjennom en personlig krise kastes Gud ut av hjertet. Og dette i en tid hvor man hyller individualiteten og det personlige ansvaret for eget liv! Det er til å le av.
Simon stoppet og snakke, og jeg la merke til at det var blitt stille i hele kafeen, alle lyttet til oss. Baristaen kom med latten min og jeg så at han i noen sekunder lurte på om han skulle be Simon dempe seg, men Simon smilte unnskyldende og baristaen gikk tilbake.
- Jeg hører deg, Simon, sa jeg, men det er kanskje noe du har glemt.
- Hva er i så fall det?
- En person som lever hele livet sitt liv i sorg og fattigdom har ingen annen mulighet enn å tro, ikke nødvendigvis fordi Gud er så nær men fordi alt annet er så fjernt. De har bare en mulighet, å tro på at alt det de rike og lykkelige opplever i dette livet skal de få flerfoldige ganger i det neste. De tror fordi de ikke kan noe annet. Og så har vi din situasjon.
- Hva med min situasjon?, spurte Simon.
- Jeg håper du ikke har noe imot at jeg nevner det, men du brukte altså 37 år på en stein. Hva om du etter noen år skulle ombestemme deg og innse at Jesus likevel ikke stod opp igjen fra de døde? Da ville du jo ha kastet bort en stor del av ditt liv.
- Så du tror at det var grunnen til at jeg ble der oppe i så mange år?
- Ja, nei, jeg vet ikke. Men jeg tror at argumentet om at det vestlige mennesket er så dekadent at det avviser Gud ikke holder. Det er mer komplisert enn det.
- Selvsagt er det mer komplisert, men ser du ikke parallellen til det gamle testamentet?
- På hvilken måte?, spurte jeg.
- Det er et mønster som gjentas om du leser fra Samuel til Krønikebøkene, folket tror på Gud, de får det bedre, folk glemmer Gud, det går dårligere, de vender seg til Gud igjen og de får det bedre igjen. Så fortsetter syklusen. Bibelen er ganske klar på dette punktet. Det er nesten ikke noe annet å forvente i et land som Norge.
- Så du mener at jeg ikke tror fordi jeg har det for godt materielt?
- Det har jeg ikke sagt, men det bidro nok litt.
Simon smilte og fortsatte.
- Du skulle vært med meg opp på steinen i 37 år, kanskje du også hadde sett annerledes på det.
- Kanskje, medga jeg, men kanskje hadde jeg ikke hatt samme friheten til å reflektere over Guds eksistens.
- Ikke? Tror du ikke jeg reflekterte over dette da demonene herjet som verst?
- Joda, det tror jeg, men tror du ikke hjernen står friere til å tenke når man har det materielt godt?
- Det avhenger, sa Simon.
- På hva da?
- Det avhenger av hva man fyller livet med.
- Hva fylte jeg livet mitt med?
- Det vet kanskje du selv.
Jeg merket at jeg ble irritert av insinuasjonen, og hevet stemmen.
- Så du tror at jeg fylte livet med mer synd og umoral enn alle de andre jeg gikk i bedehuset med, eller for den saks skyld de jeg studerte med?
- Nei, det sa jeg ikke, innskjøt Simon. Jeg mener imidlertid at hvis du hadde hatt en annen holdning, kanskje du ville vært en kristen i dag?
- Det er selvsagt mulig, men det er det umulig å si noe om.
- Men jeg vil ikke krangle med deg, jeg ville bare se om det står fint til med deg.
- Joda, sa jeg, det går fint.
- Så fint, sa Simon og smilte.
Vi fortsatte å prate om løst og fast i en stund til, før han måtte videre. Jeg ble sittende en stund til etter han hadde gått og tenkte over det han hadde sagt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar