Da jeg ble spurt om å skrive noen ord om troen og min egen åndelighet, visste jeg ikke helt hvor jeg skulle begynne. Jeg er ateist, en person styrt av rasjonalitet og ikke dogmer. Det åndelige tilhører vel min fortid, en ungdom fylt av bønn og bibellesning og ikke tiden etter mitt brudd med troen. Som ateist er du rasjonell og ikke emosjonell.
Er ateister åndelige? Er jeg åndelig? Jeg vet ikke, fordi jeg ikke vet hva åndelig er. Det er et fenomen som opphører å være åndelig i det det defineres.
Jeg brøt med kristendommen da jeg var 22 år og studerte teologi ved Menighetsfakultetet i Oslo. Det var ingen enkel prosesss, men en som gikk over flere år, fra ungdomsskole til høyskole, en kamp med å akseptere dogmer og fortolkninger og samtidig leve i denne verden. Jeg søkte svar i Bibelen og i menigheter, senere på kristendom grunnfag og mellomfag, før det under gresk og hebraiskundervisningen var slutt. Jesus var borte, og jeg var ikke lenger en kristen.
Jeg klarte ikke mer. Troen hadde blitt en tung ryggsekk jeg bar med meg hver dag, og i det øyeblikket jeg oppdaget at det bare var å kaste sekken og gå videre, gjorde jeg det. Det var likevel en lang prosess, hvor jeg måtte hele tiden reflektere over min situasjon.
Det var en lang vei fra tro til ikke-tro, og punktet hvor jeg mistet troen var heller ikke det endelige punktet. Jeg kalte meg ikke ateist, men ikketroende. Jeg forkastet de kristne dogmene, men ikke gudsbegrepet, som jeg fortsatt trengte for å skape helhet i tilværelsen. Samtidig skulle jeg forsøke igjen, å gi Jesus en siste sjanse, før det endelig var slutt tre år senere. Betegnelse "ateist" skulle jeg imidlertid ikke bruke før jeg syv år etter det første bruddet leste Richard Dawkins The God Delusion.
Hva er min åndelighet nå?
Et bilde som kommer tilbake til meg igjen og igjen er Jesu grav på Golgata. Vi ser hagen, vi ser fjellet hvor graven en uthulet, men foran selve hulen er det tåke. Det er ikke mulig å se gjennom denne tåken, det er ikke mulig å se om steinen er rullet bort eller om den fortsatt står trygt plantet foran graven.
Stod Jesus opp igjen fra de døde? Aner ikke, jeg ser ikke gjennom tåken. Døde Kristus for meg? Aner ikke. Eksisterer den jødisk-kristne Guden? Igjen, jeg er ikke den rette å spørre. Men dette var ikke spørsmål jeg stilte i min tvilende kristendom, jeg stilte heller spørsmålet: "Kan jeg være sikker på at Jesus stod opp igjen fra de døde?". Den nagende tvilen som etterhvert bredte seg gjennom hele kroppen gjorde det etter hvert umulig å tro. Kanskje stilte jeg galt spørsmål?
Men hva skjedde med de åndelige behovene en har, forsvinner disse med troen? Forsvinner den religiøse søken med dogmet om Jesu oppstandelse, eller slutter en å tro på Gud for denne hungeren etter noe mer forsvinner?
Personlig tror jeg at hadde dem med meg all tid, både i min kristne ungdom og i tiden senere, ja, selv i min tid i Human-Etisk Forbund. Men da må vi først skille mellom de forskjellige former for tro.
På et filmlerret er en mann er i livsfare. Han gjemmer seg i et mørkt kott for morderen som befinner seg utenfor, og lager han den minste lyd vil han bli oppdaget og mest sannsynlig drept. Det er bare et problem, denne personen har aldri eksistert, ei heller morderen. De er et resultat av en manusforfatter som har skapt disse ut av sin egen fantasi og deretter har dette filmmanuset blitt filmatisert. Den personen du ser i det mørke kottet har bare en bekymring, at du ikke tror på hans frykt, at kveldstimene i skuespill ikke skulle være tilstrekkelig for å utrykke de følelsene som regissøren ønsker at han skal uttrykke.
Han er aldri i livsfare, men likevel er hans frykt din frykt, og hans eventuelle død vil du for alt i verden unngå. Der og da føles hans frykt som like ekte som den virkelige frykten til mennesker som eksisterer.
På en måte har jeg alltid beholdt denne troen på det overnaturlige. Det guddommelige fyller en rolle som nærmer seg skjønnlitterære fortellinger, og i dette paradigmet tror jeg fortsatt på Gud, på Jesus og hans mirakuløse oppstandelse. Det narrative blir en sannhet i seg selv og mirakler og læresetninger blir ledestjerner i en kaotisk verden.
Så har vi den andre formen for tro, og hvis jeg påstår at disse ordene blir nedskrevet på Ringerike offentlige bibliotek, ja så tror jeg på dem. Jeg tror at jeg er 34 år i det dette skrives, jeg tror at jeg skulle latt jakken bli igjen hjemme.
Jeg tror ikke på Jesu oppstandelse. Jeg tror ikke at den jødisk-kristne Gud eksisterer, jeg tror ikke på Jesu angivelige mirakler. Jeg ble nødt til å vurdere den troen jeg hadde, og til slutt måtte jeg si at den verden jeg levde i ikke hadde plass til en gud.
Et bilde jeg ofte bruker om min situasjon er et hus hvor vi fødes i ett rom. Dette rommet er den enkle barnetroen vi fødes inn i, og etterhvert som vi lærer og tenker mer beveger vi oss inn i nye rom. Det nye rommet fører inn til andre rom, og dette leder inn til nye rom. Etter hvert som vi utvikler oss beveger vi oss i forskjellige retninger, hvor det ene rommet naturlig fører til nye rom.
Personlig gikk jeg fra den enfoldige barnetroen til en mer enkel bedehustro da jeg møtte faget Kristendomskunnskap på høyskolene Norsk Lærerakademi og Menighetsfakultetet. Den historisk kritiske metoden var kanskje ikke noe jeg var forberedt på, og den ledet naturlig over i en troskrise, som jeg forsøkte å løse på å gå inn i et nytt rom, Fundamentalisme. En bokstavtro bibelforståelse var et forsvar, en måte å gripe alle løse tråder og binde dem sammen i en stor knute, en metode å skape et møte mellom den enkle troen og dyp eksegese, men det var ingen mulighet å holde dette lenge. Døren ut av Fundamentalismen var ikketro.
Kunne jeg vært en kristen fortsatt? Definitivt, hadde valgene jeg tok i ungdommen vært annerledes, hadde jeg vokst opp med en annerledes forståelse av Bibelen og de kristne dogmene, men slik det utviklet seg var det ingen mulighet. Veien jeg valgte ledet mot ateisme, og da jeg til slutt ble medlem av Human-Etisk var dette et naturlig valg.
16/6-2004 samlet seg en rekke mennesker i Dublins gater. Dette var hundreårmarkeringen for den dagen hvor Leopold Bloom vandret rundt i byens gater, slik Joyce beskriver dem i romanen Ulysses. De fulgte boken utvikling og gikk den samme ruten bloom hadde vandret i romanen hundre år tidligere. For alle Joyceelskerne i Dublin den dagen, må Blooms ferd fortonet seg som like ekte som Jesu ferd gjennom Jerusalem langfredag. Likevel visste alle at førstnevnte aldri hadde eksistert.
Hvordan hadde det vært om kirken hadde hatt samme holdning? Hvis de trossamfunn jeg tilhørte ikke hadde vært så fokusert på dogmenes ufeilbarlighet, ville jeg fortsatt vært en kristen? Hva om man hadde sluttet å vulgarisere troen med veddemålet til Pascal og heller hyllet myten, men uten å innerst inne tro på den. La inkarnasjonen være et symbol på den menneskelige fødsel, la offerdøden minne oss på at vi ikke er alene i verden, og at det av og til kan være på sin plass med det ultimate offer, ens eget liv. La vinen representere blodsbåndet mellom mennesker og brødet det faktum at vi alle er av samme substans. En hyllest til mytene, en feiring av den menneskelig eksistens,
Hadde det da vært samme kirken? Eller er det nettopp den kirken vi har fått? Det vanlige bildet av enkelte sekter er jo en struktur hvor eliten, presteskapet kjenner til at hele sekten bygger på en løgn, mens medlemmene tror fullt og fast på sannhetsgehalten i dogmene. I den norske kirke er det kanskje motsatt, presteskapet lever i fornektelsen mens det store flertallet vet at dette bygger på en løgn. Over en milion ikkekristne er medlem av den norske kirke. Mange av dem liker kirken, de liker mytene, de liker seremoniene og liturgien, men de tror ikke. Kunne jeg vært en av dem? Jeg vet ikke.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar