Fem faresignaler på at dokumentaren ikke er til å stole på

Du setter deg ned for å se en dokumentarfilm om et tema du har minimalt med kunnskap. Du kan ikke vite om det som fremmes i dokumentaren er korrekt, du kan selvsagt google og se hva andre har sagt, og dette bør du alltid gjøre om det som framstilles i dokumentaren er kontroversielt. Likevel er det flere ting du kan se etter for å avgjøre om en dokumentarskaper har gjort et forsøk på å framstille saken relativt objektivt.

Jeg bør nevne at denne posten er inspirert av podcasten God Awful Movies, en podcast som vanligvis anmelder kristne filmer, men som i siste episode tok for seg Andrew Wakefields nye dokumentar Vaxxed. Sjekk ut podcasten deres.

1. Et intervjuobjekt framstilles i et negativt lys uten grunn

En intervjuer stiller et vanskelig spørsmål til et intervjuobjekt. Dette intervjuobjektet blir tatt på sengen av dette spørsmålet, vedkommende forsøker å komme med et svar i løpet av noen sekunder, men må til slutt innrømme at han eller hun må ettersende informasjonen. Alternativt kan intervjuobjektene snuble i egne ord, før de stopper opp og begynner på nytt. Til slutt kan objektet gjøre noe spesielt i forkant eller etterkant av intervjuet som kan sette dem i et dårlig lys. Ett eksempel på det første er Richard Dawkins i følgende video.

Spørsmålet er vanskelig, og det er forståelig at Dawkins trenger tid til å svare, og når han gjør det forklarer han hvordan spørsmålet ikke gir mening. Dette er uhederlig, og det er en klar indikator på at du ikke har en intensjon om å være objektiv.  Dersom et intervjuobjekt blir tatt på sengen og sier at det er noe de må komme tilbake til må du være kritisk om de ikke tar med dette.

Dawkins figurerer også i kreasjonistfilmen Expelled. I en scene blir Dawkins filmet mens han sminkes før intervjuet. Som Roger Ebert korrekt poengterer, dette har kun en misjon, å framstille Dawkins i et mest mulig negativt lys. Dawkins er visst så snobbete at kan krever å bli sminket. Det samme gjelder om de inkluderer noe som skjer før og etter intervjuet som bare har som mål å skape antipatier hos seerne.

2. Aktiv bruk av ubeskyttede titler

Det er ingenting galt med å intervjue en sivilingeniør om medisinske spørsmål om nevnte ingeniør har lest seg opp på temaet, men du bør ikke legge skjul på at du snakker med en lekmann. Kaller du i stedet ingeniøren for "forsker" er det mye som tyder på at du ikke er helt hederlig.

Det er mange titler som er ikke er beskyttet og som hvem som helst kan kalle seg. Den ovennevnte "forsker" er ett eksempel, andre er "forfatter", "kostholdsekspert" og "frilansjournalist", ja alle titler som på en eller annen måte inneholder "-konsulent" eller det ovennevnte "ekspert".

For eksempel produserte TV-kanalen Fox i 2001 en dokumentar der de antydet at månelandingen i 1969 aldri fant sted. I dette programmet intervjuet de konspirasjonsteoretikeren Ralph Renè titulert med "author/scientist".

Den første av disse titlene er korrekte, Rene  utga en bok, en bok han trykket i egen kjeller. Den andre er heller ikke ukorrekt, i og med at alle kan kalle seg "scientist". Imidlertid bør de to titlene gjøre deg mistenksom. For det første er det ingen tittel på boken, for det andre er det intet universitet eller forskningssenter som følger etter tittelen.

Skjermbilde: Fox

Mangler informasjon om arbeidsplass er det enten fordi vedkommende ikke arbeider noe sted eller fordi informasjon om arbeidsplassen er svekker saken.

3. Korte sitater
Se på følgende utsagn.

1. "Jeg var skuffet"
2. "Jeg var kritisk"
3. "Jeg mente det var galt"
4. "Man føler seg jo av og til motarbeidet"
5. "Sjefen kunne være bestemt"
6. "De likte ikke kritikk"
7. "Det ville vært uetisk å produsere noe som var skadelig"
8. "Jeg mente at vi måtte teste produktene godt før de ble sluppet på markedet."

La oss si at alle disse sitatene finnes i en dokumentar om et produkt som enkelte hevder er skadelig, og dette er utsagn fra en tidligere ansatt. Ved hjelp av litt kreativ miksing og en fortellerstemme mellom utsagnene vil det være enkelt å skape et annet inntrykk enn det intervjuobjektet intenderte.

• 1-3 kunne handlet om noe helt annet enn tema for dokumentaren.
• 4-6 kan være generelle beskrivelser av arbeidsmiljøet, hvor vedkommende umiddelbart modererer seg og sier noe positivt.
• 7-8 kan være svar på hypotetiske spørsmål.

Du må være kritisk til korte sitatfragmenter og hvor spørsmålet er klippet bort. Mange intervjuobjekter har blitt misbrukt i dokumentarfilmer, blant annet i antivaksjonasjonfilmen Vaxxed. 

Når du hører et slikt kort utsagn, spør deg selv om til hva det kunne vært et svar. Ønsker dokumentarskaperne at Hansen skal si at Pettersen er en svindler? I så fall må du spørre deg selv hvorfor de ikke har et sitat fra Hansen hvor han sier: "Jeg mener at Pettersen er en svindler". Jeg hadde blitt skeptisk om det hadde vært en voiceover som sier "Men mener Hansen at Pettersen er en svindler?", for deretter å kutte til Hansen som sier: "Det mener jeg absolutt."

Jo kortere utsagnene i filmen varer, jo mer bør du skru på din kritiske sans.

4. X gjengir hva Y sa

"Og da jeg viste dette til forskningsleder Jensen sa han at dette ville forandre vitenskapen for alltid"

Sa han det? Kan vi få lov til å høre dette fra forskningsleder Jensen selv? Ville ikke han stille opp?

Du må være kritisk til intervjuobjekter som gjengir hva andre sier, spesielt om det er positivt. Dersom dette virkelig ville forandre vitenskapen, slik angivelig Jensen hevdet, da tror jeg det er stor sjanse for at han ville stille opp på intervju. Det faktum at han ikke er med i dokumentaren bør gjøre deg kritisk.

Dette gjelder alle annenhåndssitater, folk husker feil, og det er ikke vanskelig å tenke seg at noen misforstår. Selv når man har tilgang til et skriftlig sitat gjengir man feil, og det er absolutt ingen grunn til at hukommelsen forbedres av muntlig kommunikasjon. Dersom man har mulighet til å innhente kommentar fra kilden, og de ikke gjør det bør man være skeptisk.

5. Man kaster ut noe og hopper videre

"Da jeg skrev dette i boken min reagerte mange og opptil flere av mine kolleger skrev lange sinte leserinnlegg. Jeg hadde visst truffet en nerve".

Stopp!
Hvorfor skrev de lange sinte kronikker?
Hva var innvendingene?
Hva kritiserte de deg for?

Mange dokumentarskapere gjør dette, slenger ut noe som kan se ut til å svekke motparten, men i stedet for å svare på innvendingene går de videre og håper at du ikke merker det.

Loose Change er kanskje den mest kjente filmen som tar argumenterer for konspirasjonsteoriene rundt 11. september. I den fjerde versjonen kommenterte de videoen fra Osama bin Laden etter terrorangrepet. Fortelleren kunne informere om at i følge CIA innrømmet bin Laden i denne videoen at al-Qaida var ansvarlig for angrepet, men i følge eksperter på arabisk er videoen oversatt galt.

Så skiftet de tema.

Da jeg så filmen var min første tanke: "Men hva er den korrekte oversettelsen da? Hvorfor viser dere oss ikke hvordan videoen skal forstås? Hvor er det CIA har oversatt feil?" Det faktum at de hoppet rett videre fikk meg til å anta at denne angivelig korrekte oversettelsen ikke styrket deres sak.

Avslutning

Disse fem huskereglene kan hjelpe deg til å vurdere en dokumentarfilm, men ingen av dem vil erstatte ett godt gammelt googlesøk i etterkant. Enkelte dokumentarer er så kontroversielle at det opprettes egne nettsider for å tilbakevise påstandene som fremmes, og det er ikke dumt å ikke se på se filmvisningen som avsluttet før du har sjekket hva internett har på hjertet.

Samtidig er det viktig å vite at en dokumentar full av faktafeil ikke nødvendigvis tilbakeviser selve saken. Dokumentarskapere ønsker ikke bare å informere, de vil også ha blest og inntekter og konkurrerer med andre filmprodusenter. Noen av dem kan åpenbart bli fristet til å strekke sannheten noe i kampen om seerne. Aldri anta at en enkelt dokumentarist er den eneste representaten for en sak.

Riddlersyndromet

I en klassisk fortelling fra Batmanuniverset har superskurken Riddler nettopp unnsluppet etter at Batman har grepet inn i siste liten. Hjemme i sin hovedkvarter sitter han for seg selv og klager sin nød, hvorfor klarer alltid Batman å gripe inn før han rekker å gjennomføre sine lumske planer. Plutselig får han en ide, hva om han slutter å legge ut gåter som Bat-Man kan løse og finne ut hva han planlegger? Egentlig er det ganske tåpelig å gjøre dette i hele tatt, hvorfor gi din motstander fordeler når du kan la være, og som sagt, så gjort. Riddler bryter seg inn i et hus, finner safen, klarer å knekke koden og åpner døren. Inni ligger det store pengesummer og kostbare juveler, men i det han strekker frem hendene kjenner han at de mister all kraft og det er umulig for ham å gripe dem. Det er da han oppdager at han er avhengig av gåtene, han kan ikke gjennomføre et brekk uten på en eller annen måte å legge ut hint om dette.

Jeg kaller dette behovet for Riddlersyndromet, et ønske om å gjøre forbrytelsen kjent gjennom gåter og små hint i forkant, under eller etter handlingen.

Det finnes eksempler på kriminelle som har hatt dette behovet, ett eksempel er Zodiakmorderen som sendte inn gåter til avisene, men den vanlige vinningsforbryteren har som regel innsett det fornuftige i å holde munn. Informasjon er viktig å holde skjult og de antydninger politi får er som regel et resultat av uforsiktighet. Riddlersyndromet er irrasjonelt.

Likevel er dette umulig å gi en rasjonell forklaring for større konspirasjonsteorier uten å trekke inn nettopp dette syndromet. De onde har av en eller annen merkelig grunn behov for å hjelpe sine motstandere.

I en debatt jeg nylig hadde med Nyhetsspeilets Hans Gaarder brakte jeg også opp dette. Han hadde snakket om skjulte koder i FNs og Frimurernes logo og han påstod også at han hadde lagt merke til Obama håndhilste på illuminativis når han møtte andre viktige politikere. Mitt spørsmål til Gaarder ble da om hvorfor Obama og de andre illuminatimedlemmene fortsatt gjorde dette etter at konspirasjonsnettsider hadde gjort dette kjent. Svaret hans var at de ikke brydde seg at han hadde oppdaget dette, et svar jeg fant lite tilfredsstillende.

Alex Jones påstår i en dokumentarfilm jeg så for noen år siden at Illuminatis symbol var ugla, og denne skjulte verdensomspennende organisasjonen likte også å bruke symbolet så ofte de maktet. Blant annet formet de bygninger som ugler og Jones tok også med seg programlederen ut på gaten og viste et slikt hus. "Ser du formen", sa Jones og etter en stund fikk også programlederen øye på den. Jeg stirret og stirret på skjermen, men kunne ikke engang se noe som var i næheten av ligne på et fjærkre, men la oss for diskusjonen akseptere dette premisset. Mitt spørsmål blir da, hvorfor?

Hvorfor bygger en hemmelig organisasjon, som ikke ønsker at folk skal vite om dem hus formet som ugler? Ville det ikke være mer fornuftig å la være å bygge dem? Hvorfor legge ut gåter unødig. Enten lider de av riddlersyndromet eller så er dette fri fantasi.

Det samme gjelder håndtrykkene, de styrende vet at det er kameraer tilstede, de vet det sitter sannhetssøkere klistret til skjermen, og likevel hilser de på en måte som avslører deres illuminatitilhørighet? Hvorfor ikke gå inn på et lukket rom og gjennomføre ritualet? Leker de Riddler eller er det ingenting i konspirasjonsteoretikernes påstander?

Hans Gaarder hevder også at Paul McCartney døde i 1966 og ble erstattet av en dobbeltgjenger. Hvordan vet han det? Koder! Det finnes koder på coveret på Abbey Road og St. Peppers Lonely Hearts Club Band. Igjen må jeg spørre, hvorfor? De ønsket jo å skjule dødsfallet, men ikke nok til at de fikk lyst til å legge ut koder? Dette får meg på nytt til å konkludere med at enten led også Beatles av riddlersyndromet eller så er Sir Paul fortsatt i live.

Det finnes mange slike eksempler som konspirasjonsteoretikere hevder er bevis på konspirasjonen, eksempler som enkelt kunne vært unngått. Dollarsedler beviser visst litt av hvert tydeligvis, skurkene fortrakk av en eller annen grunn å vise symbolet på noe som alle amerikanere benytter seg av daglig.

Det er selvsagt et rasjonale for at disse tegnene eksisterer og det er i konspirasjonsteoretikernes egen situasjon. Få av dem er veldig ressurssterke og den eneste tilgangen de har er media, aviser, bøker og fjernsyn, men mest av alt internett. Deres mulighet til å avsløre ligger nettopp her, i å finlese tekster og tolke symboler. De er litt som den mannen som mister nøklene i mørket og leter under en gatelykt siden det er lysere der. Dersom virkelig Illuminati finnes må de derfor lete der det er lyst og ikke der hvor denne organisjonens medlemmer ville avslørt seg.

Konspirasjonsteoretikere er kodeknekkere, men det store mysteriet som er det menneskelige sinn har de ikke klart å dekode. Hvorfor får de så stor hjelp av Illuminati? Det åpner igjen for et nytt spørsmål, dersom konspiratørene har klart å legge verden under seg, kan de ikke samtidig klare å lure sannhetssøkerne? Er håndtrykkene, logoene og bygningene kanskje bare en avledningsmanøver for å dekke til den virkelige verden?

Uansett bør konspirasjonsteoretikerne reflektere over hvorfor de får så mye hjelp? Er fienden ute etter å hjelpe eller å forvirre? Og lider Illuminati av riddlersyndromet?

Kan det tenkes at du bruker all din fritid på å jage en skurk fra en tegneserie?

Problemer med skeptiske foredrag

Jeg har hørt på mange forskjellige foredrag i min karriere som kritisk tenkende (jeg har faktisk holdt endel selv), og det må innrømmes at jeg ikke alltid er like enig i fremgangsmåten som foredragholderen (inkludert meg selv). Dette er derfor like mye en kritikk rettet mot meg selv.

La meg først skille foredragene i to, de partikulære og de generelle. De partikulære omhandler et tema, eksempelvis klarsynte, klimaskepsis, vaksiner, alternativ medisin, og her er det gjerne en fagperson eller en relativt belest lekmann som foredrar.

De generelle foredragene forsøker i større grad å trekke inn sosialpsykologi og å vise hvordan vi blir lurt, og å vise hvordan vi ser mønstre hvor ingen mønstre finnes. Man tilbakeviser ikke pseudovitenskap men viser hvilke mekanismer som kan gi en forklaringsmodell Vi har en fordragsholder i Norge som er en racer til de sistnevnte, Jan Ole Hesselberg. Imidlertid er jeg ikke sikker på at vi trenger så veldig mange kloner av ham i Norge. Man bør heller finne sin nisje. 

Vi har flere eksempler på utmerkede foredrag i Norge, blant annet fra Kritisk Masse. Jeg snakker ikke om disse, men om de som holder foredrag for yngre folk, gjerne for konfirmanter eller konfirmantledere eller i skolen. Vi har fått endel taleføre skeptikere i Norge, og jeg er ikke alltid helt enig i hvordan de presenterer sitt budskap.

Problem 1: Man dreper ikke sine små.

Dette er en fenomen man møter igjen hos mange foredragsholdere. Jeg merket det godt for noen år siden, da en kristen musiker var blitt invitert til å holde konsert og å oppfordre elevene til å ta gode valg i livet. Han snakket først om alkohol, deretter om røyking, så om hasj (som førte til sterkere stoffer, må vite), deretter om sex, om å ha sex for tidlig, om analsex, deretter om spiseforstyrrelser, om kroppshysteri om at alle jentene i salen var nydelige, og så videre og så videre.

En sterk kontrast til dette fikk jeg oppleve da jeg var i videregående skole, og alle elevene var samlet for å høre en mann snakke om å ikke bryte fartsgrensen. Han nevnte ikke alkohol med et ord, ikke noe om om rusmidler i hele tatt, det eneste han snakket om var farten på bilen. Personlig er jeg ikke i tvil om hvilken seanse som var mest effektiv.

Det samme merker jeg i skeptiske foredrag, og når jeg ser gjennom mine gamle blir jeg litt flau over mine forsøk på å få folk til å forkaste konspirasjonsteorier, å styre unna alternativ medisin, å ikke gå til klarsynte, og å passe seg for kreasjonister. Det er mulig at den jevne skeptiker ser en forbindelse mellom disse temaene, men det er ikke sikkert at det samme gjelder for folk flest. Selv ikke engang James Randi forsøker å rekke over alt, i de foredragene jeg har sett av ham nevner han lite vaksinasjonsskepsis, konspirasjonsteorier og kreasjonisme. En slik innsnevring av tematikken bør også du ha.

Problem 2: Det er ingen Non Sequitur

Flere skeptiske foredragsholdere velger som sagt å fokusere på vår lettlurte hjerne, og deretter snakker om at alternativ medisin ikke fungerer.

En slik tilnærming er en non sequitur. At man ofte blir lurt kan sikkert de fleste innrømme, men veien derfra til å forkaste krystallhelbredelse er likevel lang. Har noen skiftet syn av å se en optisk illusjon? Har noen sluttet å tro på astrallegemer ved å lære om at mennesker er mønstersøkende vesener? Eller er man mer som i eksperimentet fra Folkeopplysningen hvor medlemmer fra FrP og KrFU leste to tekster hvor den ene argumenterte mot vin i butikk og den andre for og begge grupper fikk styrket sitt syn?

Problemet er at skeptikere forteller hvordan man KAN bli lurt, men det betyr likevel ikke at akupunktur er juks? Det mangler ofte ett og annet premiss i argumentasjonen til skeptikerene.

Problem 3: Man tror at tilhørerne er like interessert som en selv
Dette er et klassisk problem, og det er noe som er problematisk for alle nerder og predikanter, man tror at man sitter med den samme kunnskap eller i det minste den samme interessen for kunnskapen som en selv. Man glemmer å selge.

Dette er det viktigste punktet, og der det syndes mest. Man glemmer å selge budskapet sitt. Det er også her jeg vil be skeptikere slutte å presentere vitenskap og kritisk tenkning og heller snakke om pseudovitenskap. Problemet er at du har begrenset med tid, og du må få presentert budskapet ditt på en klar og tydelig måte.

Hva vil du at tilhørerne skal sitte igjen med? At de må tenke seg godt om og reflektere før de bruker penger på tøys? Hvorfor begynner du i så fall med å snakke om hvor spennende vitenskapen er? Eller om du heller ville vise hvor spennende vitenskapen er, hvorfor ikke heller sette på en dokumentarfilm?

For dersom vi skal være ærlige, det er ikke vitenskapen vi skal forsøke å selge, det er tanken om at vann ikke har hukommelse. Hvorfor ikke begynne med det? Fortell om vannminnetilhengere, om konspirasjonsteoretikere og om krystallhelbredere. Dropp vitenskapen, snakk om pseudovitenskapen.

Alternativbevegelsen og kampen om språket

"Forskere er lukkede mennesker som ikke er åpne for nye ideer. Når det kommer mennesker med genuint nye og revolusjonerende tanker gjør forskere alt for å sabotere for disse. Vitenskapsmenn tror ikke på det overnaturlige og forkaster alle tanker om sjel eller ånd."

Slike beskyldninger er noe en ofte kan møte i debatt hvor det alternative tas opp, og jeg kommer ikke her til å tilbakevise disse, men i stedet henlede leseren mot den kampen som eksisterer om språket i dagens samfunn, en kamp der alternativbransjen ofte ser ut til å ha overtaket.

Hvorfor får vi naturlig sympatier med Navifolket i Avatar, eller for den saks skyld, hvorfor holder vi med den unge jenta som får jobben i en mannsdominert bransje? Hvorfor sympatiserer vi med den ensomme personen som kjemper mot det store multinasjonale konsernet?

Grunnen er at vi er nesten programmert til å holde med den vi oppfatter som den undertrykte. Vi liker den som vi oppfatter som svakest og det gir oss en form for selvrettferdighet og bekrefter vår egen godhet. Det krever selvsagt at konflikten presenteres som enkel hvor det ikke eksisterer noen tvil om hvem som er de gode og hvem som er onde.

Arketypen på den gode er en undertrykket person som ikke er i en maktposisjon. Dersom vedkommende tilhører et ikke-europeisk folk, som Pocahontas, er det bra, likeså om hun er kvinne. Alternativt kan han være fra mer rurale strøk, ikke ulikt i filmen Mr Smith Goes To Washington. Samtidig liker den gode å stille spørsmål, som Erin Brockovich, å rokke ved vedtatte sannheter, som Galileo, og ikke gi seg før vedkommende har vunnet frem.

Den onde er på den andre siden en del av etablissementet, de har bestemt seg for hva de tror på, og de undertrykker alle med en annen tro. Ofte går de i dress eller ekvivalente plagg. Det klassiske eksempelet er en overvektig direktør i dress, med smale øyne og armene i kors.

Dette er arketypene, og i språket vårt foregår nå en kamp om å kunne plassere seg selv i den positive arketypen, og alt for ofte klarer alternativbevegelsen dette. Alt for ofte gjør også forskerne alt for å plassere seg i den negative arketypen (mer om Dawkins i en senere bloggpost).

For det første, så har naturvitenskap i stor grad vært en mannlig aktivitet. Menn undertrykket kvinner og forsket på sykdommer og atomer. De slo sine barn og studerte markens evolusjon. På den andre siden har vi den mer feminine alternativbevegelsen, hvor berøring og emosjoner spiller en langt viktigere rolle. Når en feminin krystallhelbreder forsøker å overbevise den maskuline legevitenskapen får vi naturlig sympatier med det kvinnelige.

På samme måten er vi skeptiske til det vestlige. Det heter vestlig medisin, vestlig vitenskap eller for den saks skyld vestlig musikk, og vi har alle lært de siste tiårene hva vesten representerer. Imperialisme, rasisme, etnosentrisme og en forakt for den laverestående ikke-vestlige kulturen. På den andre siden presenteres "orienten" som i kontakt med naturen og mer åndelig. Østlige mennesker er mer gjestfrie, de er alltid glade og ikke minst har musikken deres flotte rytmer. Det kan hende at noen av dem bor i stråhytter, men det er de som er de ekte menneskene. Og skolemedisinere plasseres i kategorien "overvektig bymenneske som blir tvunget til å overleve i jungelen", et scenario Hollywood ofte har likt å filmatisere.

Konspirasjonsteoretikere har også forstått dette med med arketyper, og en kunne nesten tro at de hadde studert Ibsen. Dr. Stockmann i En Folkefiende representerer den klassiske eksempel på en mann som kjemper på egen hånd mot overmakten og Ibsens berømte sitat ser ut til å ha blitt deres mantra: Jeg svarer ei, mit kald er kun at spørge. "Vi stiller bare spørsmål!", kan en konspirasjonsteoretiker gjenta til det kjedsommelige. At denne spørsmålsstillingen kun er et retorisk grep for å slippe å si hva de egentlig mener, ser de ikke ut til å bry seg om. De stiller kun spørsmål, ja, men svarene finnes, og de gjør ingenting for å finne dem.

Men for det utrente øye kan det se ut som konspirasjonsteoretikerne er en Erin Brockovich, en Dr. Stockmann eller en Sokrates, de "gode", de som ikke gjør annet enn å søke sannheten. Vi som aksepterer at det var islamistiske terrorister som var ansvarlige er da derimot de lukkede.

Det er imidlertid interessant at dette ikke gjelder for alle alternative. Legg merke til hvordan slangeoljeselgeren i Ville Vesten presenteres, en alternativmedisiner som det er meningen at vi ikke skal like. Han presenteres alltid som en mann, alltid hvit, svindler gjerne også indianere, og ikke minst, han går alltid i dress og bowler- eller flosshatt. Er slangeolje mindre effektivt enn krystaller? Åpenbart ikke, men ved å plassere en snake oil salesman i den "onde arketypen" og krystallhelbrederen i den "gode", har de fremvist en stor forskjell på dem.

Så hvordan kan vi gjøre noe med disse arketypene, hvor vitenskapen plasseres i den machoimperialistiske lukkede kategori og alternativbransjen havner i den åpne, undrende og egalitære? For la oss det ikke være tvil, det er mulig å rette de samme beskyldningen mot alternativbransjen. Er det ikke de som er lukkede når det gjelder synet på akupunktur? Er det ikke de som blindt har akseptert en flere tusen år gammel tradisjon, og vi som stiller spørsmål? Problemet er imidlertid at vi ikke snakker om vitenskap her, kun om markedsføring og branding. De alternative har markert seg som de åpne, og skal vi rokke ved den forestillingen må vi tenke som markedsførere.

Seth Godin, en av de markedsførerne jeg oftest lytter til har snakket om at folk ikke liker å skifte mening eller å innrømme at de tar feil. Selgere anbefaler også at en aldri tilbakeviser påstandene til prospektet. "Det er et godt poeng, kjære kunde, og det er også grunnen til at vi har gjort noe med det." Aldri motsi den du skal overbevise. Du må heller innrømme og møte på halvveien.

Innrøm at vesten har gjort mye galt. Innrøm at leger kan være arrogante. Innrøm at vitenskapsmenn ofte kan være lukkede. Jeg leste nettopp i Martin Gardners bok Fads and Fallacies in the name of science at det tok lang tid før astronomene aksepterte eksistensen av fallende steiner, meteorer, og vitenskapsmenn har ofte brukt lang tid på å endre syn. Samtidig kan en godt inrømme at USA misbrukte 9/11 til å invadere land som ikke hadde noe med terroraksjonen å gjøre.

Har du gjort en innrømmelse, får man imidlertid ofte en tilbake. Dersom vitenskapen har brukt lang tid til å skifte syn, betyr ikke dette også at når en svindler forsøker å påvirke vitenskapen, så reduserer dette sjansen for at vedkommende klarer å gjøre for mye skade? Og hva med alternative behandlingsformer som ikke fungerer, hvilken mekanismer skal en bruke for å avsløre disse?

Samtidig er det alltid viktig å vite hvilke fordommer du blir møtt med i en debatt med en alternativer. Dersom du aktivt går inn for å bryte disse, er det også en sjanse for at vedkommende lytter til deg, og en utmerket metode å gjøre dette på er å fortelle om hvor arrogante vitenskapsmenn kan være. Ved at du viser at du makter å ha to tanker i hodet samtidig er det plutselig den alternative som er den lukkede og du er den åpne.



Men dette er uansett et tema som krever dypere refleksjoner enn de jeg har presentert her. Vitenskapen trenger å frigjøres fra denne onde stereotypien, men det er ikke gjort i en håndvending.

Har du rett til å stille det spørsmålet?

Vi må alltid stille spørsmål, blir det ofte hevdet. De dumme er fornøyde med de svarene de har, mens de fornuftige er stadig på søken etter nye svar. De fornuftige og opplyste er dem som aldri er fornøyd med de to strekene som er satt under svaret, som stadig utfordrer det og ser på problemer fra nye perspektiver.

Jeg er ikke nødvendigvis uenig. Å stille spørsmål er flott og en nødvendighet dersom vi skal komme oss videre fra der vi er nå. Imidlertid vil jeg stille et spørsmål som jeg av og til føler blir ignorert, som man må stille langt oftere enn en gjør; "Har du gjort deg fortjent til å stille det spørsmålet?"

Mye av det jeg skriver her vil komme til provosere endel av leserne. Sjansen for stråmannsangrep er stor, og jeg vil sikkert beskyldes for det ene og det andre, likevel tar jeg sjansen. Jeg vil slå et slag for å kvalitetssikre spørsmål.

La oss tenke oss et litt ekstremt eksempel. En person stiller spørsmålet: "Bør statsministeren gå av?" Du svarer så med å si at du ikke mener det, Stoltenberg har gjort en god jobb, og han fortjener å fortsette, hvorpå vedkommende spør; "Hvem er Stoltenberg?"

Kan vi være enige om en ting, at dersom du stiller spørsmålet om statsministeren bør gå av, bør du i så fall vite hva vedkommende heter? Du må kjenne til navnet, til politikken, til partiet og ikke minst til alternativene før du har rett til å stille et slikt spørsmål.

Dette var et banalt eksempel, men det finnes nok av eksempler på lignende tilfeller. En bedriftsleder som ikke har åpnet en eneste bok som ikke omhandlet kroner og øre tror ikke på klimaendringer. En filosofistudent ser på video av de tredje tårnets styrt 11/9-2001 og er overbevist at var en kontrollert nedrivning. E kvinne blir mor og vet umiddelbart mye bedre enn legen hva som er bra for barnet. Ignoranter blir eksperter, og mennesker stiller spørsmål innen fagfelter hvor de ikke engang hadde forstått en introduksjonsbok.

Flere nyhetskilder avslørte at det var en konflikt i USA mellom klimaforskere og meterologer i synet på menneskeskapte klimaendringer. Klimaforskerne mente en ting, meterologen noe annet. Imidlertid er det viktig å påpeke at et flertall av meterologene ikke var i en posisjon til å stille dette spørsmålet, de har ikke stilt de nødvendige spørsmålene for å kunne utfordre klimaforskernes konklusjoner.

La meg ta et annet eksempel, evolusjonsteorien. Hva skal til for å stille spørsmål ved den rådende oppfatning av livets utvikling på jorden? Dette krever en pyramide av spørsmål, hvert må ha blitt forsøkt besvart på en så upartisk og objektiv måte som mulig. Toppsteien i pyramiden er: "Eksisterer det tilsynelatende uløselige problemer i den generelle evolusjonsteorien i dag?". Før vi kan plassere ut den steinen må vi først legge ut steiner som den kan stå på. "Hva er de største konfliktområdene innen biologifaget i dag?", og "Hva representerer de største uløste gåtene i biologien per dags dato?".

Men er det bare å gå i gang med å stille disse spørsmålene? På ingen måte, vi har fortsatt stor luft mellom oss og bakken, så steiner må legge inn under disse også. På bakken plasseres de mest basale spørsmålene, "hva er biologi", deretter litt lenger oppe "hva er grunntrekkene i evolusjonsteorien", lenger oppe "hva er grunntrekkene i den moderne evolusjonsteorien" osv. Til slutt, når du har bygget opp hele pyramiden kan du gå i gang med spørsmålet om teorien har uløselige problemer.

Det er også enkelte som besvarer dette spørsmålet, som har bygget sin pyramide uten å være uhildet. En av disse er Jonathan Wells, som av sin religiøse leder Moon ble bedt om å skrive en ny doktoravhandling for å knuse Darwins teori. En slik holdning er ikke den rette til å bygge den nødvendige pyramiden av spørsmål, og det er nesten mulig å forkaste hans forskning bare på grunn av dette.

Andre spørsmål har så høy pyramide at det i praksis ikke er mulig å nå opp til dem. Ett slikt eksempel fikk vi da Michael Behe var vitne i Kitzmillerrettsaken i 2005. En av Behes teser er at virveldyrs immunsystem er "irreducible complex", det vil si at den ikke kan oppstå gjennom naturlig seleksjon.

I rettsaken la deretter saksøkers advokat bok etter bok på vitneboksen, alle bøker som omhandlet immunsystemets utvikling, alle bøker Behe ikke hadde lest. Til slutt var stabelen høyere enn Behe selv. Behe hadde stilt spørsmålet; "er immunsystemet ureduserbart komplekst?", men et slikt spørsmål ville krevd at han først hadde svart på spørsmålet: "Har jeg satt meg inn i alt som er skrevet om dette temaet?" Svaret på dette spørsmålet må åpenbart være nei. Behes spørsmål hadde kun vært legitimt om han hadde  vært et supermenneske.

Etter hva jeg har blitt fortalt, gjorde ikke ateistene det så godt i en debatt nylig som omhandlet vitenskap vs Gud. Nå kan jeg ikke uttale meg om denne debatten, men jeg har hørt endel diskusjoner mellom ateistiske forskere og kristne filosofer, og det som slår meg er at ateistene ikke har bygget opp pyramiden skikkelig til å reflektere over Gud og vitenskap. Pyramiden hvor "Har vitenskapen tatt livet av Gud?" er toppsteinen, har mange forskjellige steiner, hvorav flere av dem er vitenskapelige, flere vitenskapsfilosofiske, religiøsfilosofiske og teologiske. Det er min erfaring at vitenskapsmennene ikke engang har en tiltrekkelig vitenskapsfilosofisk ballast til å besvare dette spørsmålet. Pyramiden deres har for mange hull og i møte med filosofer som har satt seg inn i alle disse feltene faller den enkelt sammen.

Konspirasjonsteoretikere liker også å stille spørsmål, men også disse har et problem med de hopper til de avanserte spørsmålene og ignorerer de grunnleggende. Var det utplassert eksplosiver i tvillingtårnene i New York under terrorangrepet i 2001?, er det spørsmål de elsker å stille. Imidlertid ser det alltid ut til at de glemmer de grunnleggende spørsmålene. "Hvordan kan så mange tusen holde på en så grusom hemmelighet?", er ett av spørsmålene de glemmer. "Hvordan fungerer samfunnet?", eller "Hvordan kan et alternativt scenario i hele tatt være mulig?", er et annet. De fleste spørsmålene konspirasjonsteoretikere stiller ignorer det faktum at de ikke besitter kunnskap i de aktuelle områdene.

Interessant nok, når du spør en konspirasjonsteoretiker om å sannsynliggjøre et konspirasjonsscenario er standardsvaret som regel: "Det vet jeg ikke, derfor trenger vi en ny uavhengig etterforskning." Man krever at noe skal etterforskes, men vil ikke si hva.

Når dette er sagt så kan alle spørsmål stilles, uansett hvor støtende de kan oppfattes av enkelte. Dette betyr imidlertid ikke at alle kan stille dem, men at det på nytt krever at en har gjort hjemmeleksen i å stille de rette spørsmålene.

Kan man stille spørsmålet om innvandrerne koster samfunnet penger? For en del år siden fremmet FrP et krav om et innvandrerregnskap, et krav som ble avvist av de andre partiene. Problemet var at FrP hadde kjørt en knallhard linje mot den norske innvandringspolitikken i valgkampen, og skulle det innføres regnskap, ville det blitt galt. De kom til bordet med feil innstilling, og skal man besvare et slikt spørsmål kreves det at en først besvarer en rekke andre spørsmål, blant annet "Dersom det skulle vise seg at det er en inntektspost, hva da?"

Imidlertid må vi aldri la være å stille spørsmål selv om de kan virke støtende. La meg ta et eksempel som kanskje vil provosere noen; "Kan vold mot kvinner unngås ved at utsatte kvinner endrer atferd?"

Bare det at jeg skrev dette provoserer enkelte, og disse har ikke rett til å svare på dette spørsmålet. Andre igjen vil svare ubetinget ja, og heller ikke disse får lov til å stille spørsmålet. Så har vi dem som vil undersøke dette for å bevise at svaret er nei, men også disse tar seg en rett de ikke har. Spørsmålet kan stilles, men det er ikke mange som har rett til å gjøre det, jeg er ikke en av dem.

Skal du stille et slikt spørsmål må du ha kunnskaper innen statistikk og kjenne til eventuelle feilkilder og kunne skille mellom kasualitet og korrelasjon. Du må kjenne til de etiske sidene ved å stille slike spørsmål og ikke minst, du må legge bort det normative. Du skal ikke undersøke hvordan verden BØR være, bare hvordan den ER.

Grunnen til at jeg tok opp dette eksempelet er at det er noen spørsmål som befinner seg på toppen av en så stor pyramide at de aller færreste vil nå opp. Kontroversielle tema er gjerne det, men dette ser ikke alltid de ivrigste spørsmålsstillerne til å bry seg om.

Selvsagt har en rett til å stille det spørsmålet en vil, men ingen har noen rett til at andre tar spørsmålet seriøst, spesielt hvis du ikke har gjort din hjemmelekse. Still spørsmål, men begynn i bunnen. Få en grunnforståelse, les deg deretter opp og få et relativt godt innblikk i hvor autoritetene befinner seg i dag. Og er du flittig i din spørsmålsstilling og i søken etter svarene vil du til slutt kunne gå i gang med de virkelige kontroversielle.  Desverre tenker alt for få slik.

Har du rett til å stille det spørsmålet?

Skeptikerbevegelsens mørke side

Jeg har tidligere kritisert skeptikere, men har gjort meg opp noen tanker i den senere tid som ikke kom med i denne posten.

La meg først si at jeg kommer til denne posten med en antakelse, om at hvert miljø og hver gruppering har en skyggeside. Det er ofte en positiv side med de fleste miljø, men det også en negativ. Hvert gruppering kjemper en kamp mot å kjempe for det gode de tror på, uten å gli over i skyggesiden, over i det ekstreme.

Eksempelvis kan en se dette i politikken, høyresidens positive side er personlig ansvar og frihet for individet. Skyggesiden er en forakt for svake mennesker og en tendens mot en sosialdarwinisme. Venstresiden solside er en omsorg for disse svake, men skyggesiden er en forakt for mennesker med penger og makt.

Slik er det også innen livssyn, og dette demonstrerte skaperne av South Park da de behandlet mormonismen. Ja, deres teologi og fortellingen om Joseph Smith henger ikke sammen, men på den andre siden er de utrolig hyggelige mennesker.

Kristendommen har også en slik kamp mellom light side/ dark side. Den lyse kraften vinner når den troende ser på seg selv som et menneske som har blitt gitt så mye nåde av Jesus at de må dele denne videre. Den mørke siden er en selvrettferdighet en kan få av å vite at en sitter inne på Sannheten(TM), at ens egen mening og Guds er identisk.

I skeptikermiljøet bruker vi mye tid på de alternatives mørke side, en side som nok er så kjent at jeg ikke trenger å nevne den her, at en til tider kan glemme den lyse siden. alternativbransjen har positive sider ved seg, sider både skeptikere og andre kan lære mye av. Blant annet er det sjelden noe så hyggelig som å snakke med en altie, de har som regel brukt svært mye tid på empatisk lytting, om å være en positiv kraft i medmenneskers liv og om å spre glede. Samtidig har jeg merket meg hvor stor aksept de ofte kan ha ved at noen er uenige med dem.

Av og til, når jeg forsiktig ymter frempå om at "eh, jeg må nok innrømme at jeg er litt skeptisk til dette", så smiler de og sier "det går så fint så." Er du altie, er du ofte svært hyggelig.

Men dette var ikke grunnen til at jeg skriver denne posten, jeg skulle skrive om skeptikermiljøets skyggeside. Denne siden er ofte en konsekvens av en sterk fokus på vitenskap.

Skyggesiden trer frem på følgende måte.
1. Man kan absolutt ingenting om filosofi, og det man kan er karikeringer
B. A Davidsen påpekte nylig på Facebook at mange synes å tro at filosofi bare er synsing. Filosofer skriver litt etter magefølelsen, de føler seg fram til hva de skal mene.

De ser ikke ut til å forstå at filosofien er grunnlaget for vitenskapen, at det ikke ville vært mulig å ta opp et stetoskop eller et reagensrør uten at en filosof hadde vært der før. Uten filosofi, ingen vitenskap.

Likevel ser det ut som man i skeptikermiljøer skaper et binært opposisjonspar hvor vitenskapen representerer det rasjonelle, det håndgripelige, det maskuline mens filosofien representerer det emosjonelle, det svevende og de feminine.

Selvsagt siteres filosofer, men da ofte i et vaacum. Hume gjorde ingenting med livet sitt bortsett fra å komme med ett sitat om mirakler. Det samme gjorde William av Ockham, som selvsagt ikke skrev i en filosofisk tradisjon, som ikke bygget på andre filosofer, men som kun skrev en setning som alle skeptikere elsker.

2. Man tror at vitenskapen er et livssyn
Mange av mine venner har delt bilder på Facebook hvor vitenskap kontrasteres med religion. At kirker har lynavledere er visst latterlig, uvisst hvilken grunn.

Og vitenskapsmenn er pragmatikere, stadig interessert i å tilegne seg ny kunnskap, men religiøse er dogmatikere, lukkede mennesker som kjemper mot alt nytt. Vitenskapen representerer lyset, troen og filosofien mørket.

Imidlertid er det ofte lite selvrefleksjon i enkelte spørsmål og noen spørsmål er nærmest å regne som blasfemiske.

Ett av dem som ikke skal stilles er følgende:
"Bidro Artenes Opprinnelse til en vitenskaplig rasisme og eugenikk?"
Det er bare ett svar på det, uansett hvor tragisk det er, og det er "ja".

Jeg kommer til å skrive mer om dette ved en senere anledning, men det er flere eksempler på mennesker som leste Darwin og dermed formulerte hypoteser om den hvite rasens overlegenhet. Skeptikere må være villig, uansett hvor mye de elsker Darwin, til å studere hans mer mørke etterfølgere.

Samtidig, og dette må skeptikere forstå, Richard Dawkins er en forferdelig filosof! Han forstår veldig mye vitenskap, han kan absolutt ingenting om historie og filosofi. Hitchens var i en annen divisjon her, men av og til føler jeg at at den jevne skeptiker ikke deler hans interesse for litteraturen og historien.

Tilslutt tror man at det vitenskapen ikke driver med, ikke er verdt å bruke tid på. "Lever vi i en Matrixverden", kan en filosof spørre seg, til hoderysting fra en vitenskapsmann, som selvsagt ikke kan holde på med slike tema. Imidlertid, at filosofer og naturvitere stiller forskjellige spørsmål betyr ikke førstnevntes er meningsløse. Skeptikere bør ikke svare på hver påstand med "hvordan kan du falsifisere det?". De bør få en større filosofisk undring.

Og ikke for å disse den litterære smaken til skeptikere, men beklager, Shakespeare, Dostojevskij, Cervantes og Tolstoj er mye bedre forfattere enn alle verdens scifi-forfattere kombinert. Man trenger ikke bare lese bøker som handler om vitenskap.

3. Man tror man er misjonærer
Dersom en person har benyttet seg av homøopati i tjue år og er storfornøyd, hvorfor skal du si noe på det? Er det ikke bare å si "så flott!" og skifte tema? Hvorfor må du leke misjonær?

Personlig har jeg en regel, at hvis ingen forsøker å selge noe til meg, forsøker heller ikke jeg å selge noe til dem. Med en gang de anbefaler homøopati til meg, er det fritt frem for meg, men ikke et sekund før. Jeg skiller altså sterkt mellom "Jeg forsøker x" og "du bør forsøke x".

Tidlig lærte jeg min ABC, Ask Before Coaching, eller "spør om å få gi råd". Det er selvsagt noe annet om det de står for er farlig eller hatefullt, men i utgangspunktet har du ingenting med å fortelle din venninne om at de pengene hun bruker på klarsynte er bortkastet.

Dette er i hovedsak de områdene hvor skeptikeren han gå over i den mørke siden, og en selvrefleksjon rundt disse områdene hadde vært ønskelig.

En studie av skepsis, del 1: Hva er skepsis?

Hva er skepsis? Hva skiller en vaksineskeptiker fra en EU-skeptiker, en kristendomsskeptiker fra en ateist. Er det mennesker som ikke er skeptikere, eller er på en eller annen måte skeptikere? Jeg tenker her å gå gjennom skepsisbegrepet, analysere skeptikerbevegelsen og kritisere den hvor det er behov for dette.

Jeg bruker skepsis i tre forskjellige betydninger:

1. En midlertidig reservasjon av mot å fatte en beslutning. Man føler at en ikke sitter inne på nok informasjon og velger derfor å unngå å uttale seg bastant. En slik skepsis viser en politietterforsker som velger å dobbeltsjekke alibiet til en mistenkt, det viser seg gjennom å ringe litt rundt og forhøre seg etter at en selger hevder at produktet hans er det beste, og denne skepsisen viser seg gjennom å kreve bedre dokumentasjon før du slår til på et tilbud. Du avviser ikke påstanden, men du har satt stangen for å akseptere dette høyt, og for øyeblikket har ikke motparten hoppet over denne.
2. En generell holdning til livet der du krever dokumentasjon på ekstrordinære påstander. Du etterspør refereanser for sitater, du krever seriøse tester for å akseptere en påstand og du velger i utgangspunktet den best dokumenterte forklaringen og den mest seriøse forskningen. Og du velger å sette påstander som bekrefter dine standpunkter i et like kritisk lys som dem som avkrefter dem. Vi er alle skeptikere i følge denne definisjonen, selv om denne holdningen nok er litt mer tilstedeværende hos enkelte enn andre.
3. En bevegelse som oppstod i USA i 70årene som senere har spredt seg verden rundt delvis grunnet internett. Den oppstod ved stiftelsen av foreningen CSICOP i 1976, og nådde Norge i 1989 ved stiftelsen av foreningen Skepsis. Bevegelsen eskalerte i størrelse i forbindelse med etableringen av internett og er i dag en langt større og mer løselig sammenknyttet gruppe enn tidligere.

 Imidlertid er de viktig å vite hva skepsis ikke er. Skepsis, i første definisjon av ordet, er ikke motstand, har du avvist en påstand er du ikke lenger skeptiker i denne første definisjonen av ordet. Det brukes ofte galt i media, man kaller en EU-motstander for EU-skeptiker, selv om man åpenbart har bestemt seg for hva en mener. Av samme grunn er det galt å kalle en vaksinemotstander for vaksineskeptiker. Dette er kun en midlertidig posisjon. Jeg kommer imidlertid kun til å forholde meg til definisjon 3 i denne posten.

Når vi snakker om skepsisbevegelsens røtter må vi som sagt til CSICOPs etablering for å finne den offisielle starten, og de som på mange måter kan kalles den vitenskapelige skepsis grunnleggere er Paul Kurtz, Martin Gardner, James Randi og Carl Sagan.

Det har selvsagt eksistert skeptikere forut for disse, men foregangspersonene var som regel alene, de skapte ingen bevegelse. I den tredje definisjonen av ordet må disse kalles proto-skeptikere. De mest kjente proto-skeptikerne er Harry Houdini, P. T. Barnum og Bertrand Russell. Selv om disse kom med store bidrag skapte de ingen bevegelse som kunne ta over for dem etter deres bortgang. Selv om det i dag er mange "stjerner" på skeptikerhimmelen, på verdensbasis James Randi, Michael Shermer og Richard Dawkins er det mange som kan ta over når disse engang ønsker å legge inn årene.

Jeg skiller mellom filosofisk skepsis og vitenskapelig skepsis, selv om førstnevnte har vært en viktig inspirator er det likevel en viss forskjell i hva en ønsker å oppnå. Filosofisk skepsis var en egen skole i Antikkens Hellas, selv om ingen av de store filosofene fra denne tiden var knyttet til denne skolen. Men hvis vi skal skille mellom filosofisk og vitenskapelig skepsis kan man beskrive dette følgende: Den filosofiske skeptiker stiller spørsmål med alt, om tolkninger og om vår forståelse. Den filosofiske skeptiker elsker som regel "The Matrix" og spør om vi virkelig kan stole på alt vi ser. Den vitenskapelig skeptiker forholder seg kun til det som kan testes, det vil si, de bryr seg ikke om alle de åndene som går igjen etter døden, men som ikke har et behov for kontakte de gjenlevende.

Innen vitenskaplig skepsis finnes det i dag flere store organisasjoner, og forskjellige søsterorganisasjoner av disse.

• CSICOP
• Skeptic's Society
• James Randi Educational Foundation

I Norge er foreningen Skepsis CSICOPs søsterorganisasjon, og i Sverige er Vetenskap og Folkbildning knyttet under samme paraply. Det vil åpenbart eksistere organisasjoner som ikke er tilknyttet disse, men som likevel regnes inn under skeptikerbevegelsen, blant annet fordi de som regel vil trekke frem Shermer/Randi/Gardner/Sagan som inspiratorer.
En skeptiker blir da en som på en eller annen måte er tilknyttet en av disse organisasjonene, gjennom medlemsskap, aktivitet på nettforum, hører på skepiske podcaster eller deltar på møter mer eller mindre løselig knyttet til skeptikerbevegelsen.

Skeptikere er som regel uenig om mye, men vil som regel enes om følgende påstander:

• Intelligent Design og Kreasjonisme er uvitenskapelig og har ingenting i naturfag på skolen å gjøre
• Vi har ingen dokumentasjon på at det i hele tatt er mulig å kommunisere med døde.
• Homøopati, krystallhelbredelse og (faith)healing har ingen dokumentert effekt utenom placebo.
• Det var ingen statlig konspirasjon bak 9/11, mordet på Kennedy eller Utøyamassakren.
• Det eksisterte gasskamre under andre verdenskrig hvor millioner mistet livet.
• Månelandingene fant sted.
• Det er ingen god dokumentasjon på at BigFoot, Nessie eller Yetien eksisterer.
• Jorden kommer ikke til å gå under i 2012.
• UFObilder er forfalskninger.
• Det er mennesker som står bak kornsirkler.

Disse punktene kan trolig 99% av skeptikere si seg enig i. Imidlertid er det andre områder hvor flertallet av skeptikere vil si seg enig, men hvor det eksisterer en viss form dissens.

• Den globale oppvarmingen er menneskeskapt.
• Kiropraktikk og akupunktur har ingen dokumentert effekt.
• Livscoaching er bortkastede penger.
• Hypnose fungerer ikke.
• RONPAUL2012!

I de påfølgende postene vil jeg skrive litt om hva en skeptiker er, forskjellen på en skeptiker og en ateist og legitim kritikk mot skeptikerbevegelsen. Følg med, følg med!

Hard og myk skeptisisme

Jeg har registrert de antireligiøse ytringene som fremmes i skeptikermiljøet, ytringer jeg ikke alltid ser med blide øyne på. Personlig skiller jeg mellom kritikk av Gud og kritikk av Noahs ark, jeg skiller mellom biskopens engler og Märthas engler. Jeg tror nødvendigvis ikke på noen av dem, men jeg føler at den ene er tema for Skepsis og HEFs kampanje, "Ingen liker å bli lurt", den andre ikke.

Dette synet merker jeg imidlertid at ikke alle skeptikere deler, men dette skyldes muligens to forskjellige skeptiske grunnsyn, et "hardt" og et "mykt", og man er da enten en hard eller myk skeptiker.

Den harde skeptiker setter vitenskapen over religion og filosofiske diskusjoner. Vitenskapen gir svar, og påstander som ikke kan dokumenteres eller falsifiseres blir sett på som ullne og uinteressante. Den harde skeptiker tror ikke på Gud av den enkle grunn at det ikke eksisterer beviser for dette vesenet, og å tro på denne er både irrasjonelt og antiskeptisk.

Den myke skeptiker er mer forsiktig med å komme med påstander innen filosofi. Hvorvidt det finnes en gud eller ikke kan alltid diskuteres, men da gjør de i kraft av å være troende/ateister, ikke i kraft av å være skeptiker. Filosofien bidrar med viktige spørsmål som ikke vitenskapen kan besvare, og i spørsmålet om Gud havner en på et ja, nei eller vet ikke.

Den harde skeptiker anser kun ateister og agnostikere som ekte eller fullverdige skeptikere. Man kan selvsagt være skeptiker innen enkelte tema, man kan be for syke og være skeptisk til helbredelsespredikanter, man kan tro på Gud uten  å tro på at for 5000 år siden var hele jordkloden dekket av vann og ikke minst, man kan tro på engler uten at en vil starte på Astarte av den grunn. Den harde skeptiker vil selvsagt akseptere bidragene fra den kristne skeptiker, men stille spørsmål med hvorfor vedkommende ikke bruker sine åpenbare rasjonelle evner på sin egen tro.

Den myke skeptiker skiller mellom filosofiske og vitenskapelig spørsmål. Hvorvidt det eksisterer en Gud er et filosofisk spørsmål og  man regner dette som et tema for skepsis.  Dette betyr ikke at den myke skeptiker ikke engasjerer seg dersom en arkeolog "finner" Noahs Ark, den katolske kirke erklærer at linkledet i Torino er ekte eller at TVpredikanter kan helbrede kreft. Hver gang den troende fremmer en målbar påstand  engasjerer den myke skeptiker seg. Kan det testes er de interessert, er det ikke, kritiserer de det i kraft av å eventuelt være ateister.

Den harde skeptiker tror ikke på Gud på grunn av manglende beviser, og mener også at dette bør være utgangspunktet, et "basic belief", som en baserer sitt liv på. Den myke skeptiker tror som regel ikke på en gud, men da er det i kraft av å være en ateist, ikke skeptiker. Den harde skeptiker er som regel en tilhenger av Richard Dawkins bok The God Delusion og ser på troen som irrasjonell og farlig.

Siden jeg har innført en slik reduksjonistisk dikotomi må jeg stå frem som representant for den myke skeptisismen. Personlig er jeg ingen motstander av gudstro og ønsker å inkludere flest mulig i kampen mot pseudovitenskapen og svindelen som florerer. Selvsagt er jeg klar over at det er skadelige elementer i forskjellige religioner, men jeg angriper ikke gudstroen i seg selv, bare de destruktive sidene av den.

Nå vet jeg ikke om dette er en inndeling som andre skeptikere aksepterer, og mistenker at slakten kommer... Det gleder jeg meg til.

Den falske sjongløren

Jeg har tidligere skrevet dette innlegget på et annet forum, men ønsket å utvide den litt. Dette er min forklaring på hvorfor jeg ikke tror på det overnaturlige. Jeg forsøkte å illustrere det gjennom et lite bilde, et bilde jeg fikk av å stadig høre unnskyldninger fra tarotister, medier og klarsynte, hvor deres spådommer aldri var bedre enn enn gjetting.

Likevel er jeg klar over at mange som tror på dem er fullstendig klar over de ofte tar feil men at de likevel velger å tro. Man er ikke sikker, så man velger å tro i stedet for å forholde seg skeptisk. På samme måte argumenterer mange konspirasjonsteoretikere, de vet ikke, så de faller ned på å være tvilende.

Erkebiskop og retorikeren Richard Whately formulerte en regel som er grei å følge i denne forbindelsen; «presumption in favor of the status quo». Vi må anta noe, og da antar vi at det eksisterende forhold er gode inntil vi får tilstrekkelig bevis som gjør det fornuftig å skifte syn.

Ett eksempel kan være spørsmålet «Lever Per og Lise i et godt ekteskap?». De eneste opplysningene vi får er at Per og Kari er gift. Vi aner ikke hvor lenge, vi aner ikke om de har barn eller om de krangler. Alt vi vet er at de er gift.

Dersom du blir tvunget til å svare bekreftende eller avkreftende på dette spørsmålet må svaret bli ja. Du har ikke fått opplysninger om noe annet, og da har det eksisterende fortrinn fremfor det alternative.

Du har ikke hørt noe som sier det motsatte, konklusjonen må være at inntil du får flere opplysninger antar du at de har et godt samliv. Dette kommer også til uttrykk i den sorgen de fleste føler nå de hører om vennepar som velger å gå til skilsmisse eller kjærester som gjør det slutt. Det kan selvsagt hende at du senere vil være overlykkelig over at en av partene bryter ut, men inntil videre velger du å anse status quo som det ideelle.

Imidlertid gjelder ikke dette alle påstander. James Randi har også differensiert mellom «Jeg har en hund som kjæledyr» og «Jeg har en enhjørning som kjæledyr». I ingen av tilfellene har du sett dyret med egne øyne.

Til den første påstanden må du stille to spørsmål:

1. Er det vanlig å ha hund som kjæledyr?
2. Har du andre grunner til å tvile på dette?

På det første spørsmålet må du svare «Ja», på det andre som regel «Ja».

Vi vet jo ikke om vedkommende lyver, men «presumption in favor of status quo» tvinger oss til å foreløpig til å tro på denne påstanden. Han eller hun har en hund som kjæledyr.

Så er det påstand nr 2.

1. Er det vanlig å ha enhjørning som kjæledyr?

Svaret er selvsagt nei, du har aldri sett en enhjørning, du er sterkt i tvil om de i hele tatt eksisterer og dersom vedkommende hadde hatt dette ville det trolig vært forsidestoff i alle aviser. Inntil du får flere opplysninger må du svare avvise påstanden. Du krever å få se enhjørningen, i motsetning til hunden.

Dette er åpenbart, derfor er det kanskje rart at jeg bruker tid på dette. Jeg ønsker imidlertid å vise at vi alltid tar avgjørelser basert på antakelser, og vi må ta midlertidige avgjørelser. Å vente til du har tilstrekkelig med informasjon vil i enkelte tilfeller være umulig å fungere.

Innen biologi er evolusjonsteorien et grunnleggende paradigme, en teori som forklarer hele det yrende livet på jorden. Det forskes forsvinnende lite på kreasjonisme og intelligent design. Evolusjonsteorien er status quo innen biologifaget, og inntil du mottar tilstrekkelig dokumentasjon som tyder på det motsatte bør du gå ut fra at evolusjonen også gjelder for den dyrearten du forsker på.

Astronomi er en seriøs vitenskap, astrologi har igjen samme status som kreasjonismen. Astronomi er status quo innen studiet av verdensrommet, og vi gjør fornuftig å anta at det er her vi vil skaffe kunnskap om universet.

På samme måten er skolemedisin og det faktum at man ikke kan spå fremtiden gjennom tarotkort eller kommunisere med døde status quo. Inntil vi får nye opplysninger må vi anta at alternativ medisin ikke har effekt og man verken kan kommunisere med døde eller lese sjelen til mennesker. Det er de som ønsker forandring som må dokumentere at status quo ikke er tilstrekkelig.

Men la oss nå leke med tanken om at status var annerledes, det var de klarsynte, kresjonistene og alternativhelbrederne som hadde fordelen å holde på status quo, hva om vi bare trodde på dem, antok at det de hadde å komme med var sannheten? Hva da?

Ville vi da kunne oppnå kontakt med avdøde slektninger, finner beviser for Noahs ark eller leve til vi var 150 med homepoatiske sukkerpiller? Mest sannsynlig ikke, og jeg tenker å illustrere det gjennom den lille parabelen om den falske sjongløren.

Den falske sjongløren

Foto: James Heilman, MD

Under et middagsselskap samtaler to gjester som ikke har møtt hverandre før.

«Hva gjør du på?», spør den ene.

"Jeg er professjonell sjonglør".

"Så spennende", får sjongløren til svar, "kan du demonstrere?"

"Det kunne jeg egentlig gjort", svarer sjongløren, "men jeg har en liten slitasje i håndleddet for tiden, jeg forsøker å ikke anstrenge dem mer enn nødvendig."

Samtalepartneren aksepterer dette og de samtaler om hvordan det er å arbeide som underholder.

Et annet sted, en annen tid er det et annet middagsselskap, og to av gjestene kommer også her i samtale. Også her spør den ene hva den andre driver på med. Den andre forteller også at han er sjonglør. På nytt ber samtalepartneren om det er mulig med et lite show, men på nytt blir dette høflig avslått, under en begrunnelse av at vedkommende er trøtt. Igjen aksepterer samtalepartneren dette.

I det ytre kan disse to hendelsene virke like, en person hevder at han kan noe som ikke blir demonstrert. Samtalepartneren vil nok forlate selskapet i troen på at hun har samtalt med en ekte sjonglør, siden man har som regel tror det folk forteller. Likevel er det en stor forskjell mellom dem.

Den ene av disse personene er løgner. En av disse er ikke i stand til å gripe to pinner han har kastet i luften, langt mindre holde et større antall baller eller fakler i luften på en og samme gang. Om det er fordi han er en lystløgner eller svindler vites ikke, det viktigste er kun at han ikke ville vært i stand til å demonstrere sine evner for forsamlingen. Med den ekte sjongløren var det alltid en reell mulighet for at han kunne underholde med kunstene sine, for den falske er det ikke. Den falske måtte i alltid skylde på trøtthet, på slitasje, på noe annet. Det vil aldri være en mulighet for ham å demonstrere sine evner, siden disse evnene er ikke tilstede.

La oss se på valgmulighetene til de to «sjonglørene». Den ekte kan.

1. Komme med en unnskyldning.
2. Vise sine ferdigheter.

Den falske kan

1. Komme med en unnskyldning.

Valg nr 1 kaller jeg Den Falske Sjonglørens Valg . Den falske sjongløren kan ikke nærme seg en fakkel eller kjegle, siden bare et forsøk på å sjonglere vil bli avslørt. Alternativ nr 2, å demonstrere sin evner er da Den Ekte Sjonglørens Mulighet.

Sjonglør er valgt som eksempel fordi dette er en form for underholdning det er svært vanskelig å jukse i. Dette er ikke som i magi, hvor triksing er en del av underholdningen. Det er heller ikke som i hypnose, hvor det er delte meninger om hvorvidt dette i hele tatt fungerer. Sjonglering er svært enkelt å falsifisere, og ikke engang et barn er det mulig å lure.

Det er imidlertid andre profesjoner hvor det er vanskeligere, men ikke umulig, å avsløre falske middagsgjester. La oss si at middagsgjesten denne gangen hevder at han kan kommunisere med døde mennesker. "Så flott", svarer middagsgjesten, «hva het min avdøde bestemor». «Kan du fortelle meg hvor hun vokste opp? Hvor mange søsken hadde hun? Eller kan du kontakte den som sist døde i min familie?»

Det ekte mediumet kan selvsagt dette. Det er i stand til å gi samtalepartneren mange opplysninger som kun en som kjente henne ville vite. Imidlertid kunne det ekte mediet også unnlate å gjøre dette. Vedkommende kan forklare at det kreves visse preparater som ikke var å oppdrive for øyeblikket, eller komme med en annen forklaring.

Å svare slik ville ikke avsløre mediet som falskt, men det ville heller ikke bevist noe. Imidlertid måtte det falske mediet, en som bare bruker psykologiske tenknikker for å svindle godtroende, alltid måtte velge alternativ to, dvs, den falske sjonglørens valg (DFSV). La oss i stedet anta at middagsgjesten er en såkalt "dowser", dvs. en som er i stand til å finne vann ved hjelp av ønskekvister."Flott", sier du, "kan vi teste dette? Hva om jeg setter fem bøtter opp ned, og under dem plasserer jeg en bolle med vann. Vil du kunne finne vannet ni av ti ganger?"

Den ekter dowseren vil selvsagt kunne svare ja på dette, velge Den Ekte Sjonglørens Mulighet og bestå prøven med glans. Den ekte dowseren kan imidlertdselvsagt også unnskylde seg med at at det vil være vanskelig å gjennomføre dette (velge DFSV), det må kanskje være rennende vann, det vil ikke fungere inne, han har en slitasje i armen osv. Og dette vil ikke avsløre den ekte dowseren som en sjarlatan. Imidlertid må den falske dowseren takke nei til en slik test, siden han eller hun vet at det ikke vil komme godt ut. Den må velge den falske sjonglørens valg.

Det er mange forskjellige "profesjoner" som har disse to alternativene.  Den klarsynte hevder at hun (det er som regel en hun) kan se inn i fortiden og fremtiden. Hun kan bevise dette med å vinne i lotto eller peke nøyaktig ut steder hvor myrdede ofre ligger begraver. Eller hun kunne ha funnet Natascha Kampusch. Alternativt så kan jeg finne en person hun aldri har møtt (og som er valgt ut av en skeptiker) og gi imponerende treffende opplysninger.: Hun kan være ekstremt vag, den savnede befinner seg i et tjern, det er et hus i nærheten, en person med P i navnet sitter på opplysninger, morderen har hatt trøbbel i barndommen, osv.

Samtidig vet vi at profesjonelle magikere og mentalister kan oppnå de samme resultatene, mennesker som på ingen måte påkaller verken engler eller avdøde. Spesielt anbefales Derren Browns utmerkede program «Messiah».

Helbredelsespredikantene hevder at de kan helbrede syke mennesker. Vi kan filme at de helbreder en amputert fot eller legge ved legeattester som beviser helbredelsen, gjerne fra ikke-troende leger. Likevel velger de å være veldig vage når de helbreder eller behandle sykdommer som kan forklares ved hjelp av placeboeffekten. Og de kan fortelle om mennesker som har blitt helbredet fra utallige sykdommer, men likevel ikke gi deg navn og kontaktinfo til de som har blitt helbredet.

Astrologen kan velge den ekte sjonglørens mulighet og få tildelt femti godt beskrivende profiler fra ulike personer, uten å avsløre fødselsdato. Deretter skal de plassere alle disse profilene i rett stjernetegn.

Likevel velger de alltid den falske sjongløren valg, å komme med vage hentydninger a la

"Jeg tror du vil møte en som begynner på M i løpet av de neste månedene",

"Jeg tror du ikke lever et så sunt liv som du burde"

"det hendte at du kranglet med søsknene dine" osv.

Tungetaleren hevder Gud snakker gjennom dem. Vel, de kan: Snakke et levende språk de ikke i utganspunktet kan. Hva om gammel bestemor plutselig begynner å snakke arabisk, kinesisk, japansk og gjerne har noen ateister i nærheten som har studert dette språket?

Likevel gjør de som den falske sjongløren, de snakker noe helt uforståelig som en annen «forstår» og har tydningen til, uten at en går det som blir sagt i sømmene og sjekker ut om det faktisk er ett språk.

Konklusjon

Så hva er mitt poeng? Poenget mitt er at sjonglørene har nå vært i sitt tusende middagsselskap. Hver gang har samtalepartneren bedt om en demonstrasjon, hver gang har han funnet en unnskyldning for ikke å demonstrere sine ferdigheter, hver gang har det kommet en unnskyldning. Etter den første unnskyldningen er jeg enig at begge fortsatt må anses som ekte sjongører, men hva med etter den tiende? Etter den hundrede unnskyldningen? Når skifter status quo til å være «falsk sjonglør»? Etter det ikke snart irrelevant hvorvidt det er den ekte eller den falske sjongøren som sitter ved bordet?

Astrologer er ekstremt vage, tungetalere likeså, og ikke få meg til å begynne å snakke om klarsynte og alternativbehandlere. Alle velger på en eller annen måte å skylde på ett eller annet, noe som ikke falsifiserer dem, men som heller ikke beviser noe som helst. Alle de som hevder at de på en eller annen måte har overnaturlige evner, velger merkelig nok å unnlate å demonstrere disse.