søndag 19. februar 2012

En studie av skepsis, del 2: Hva skiller en forsker fra en skeptiker

Les gjerne første del først. Jeg bruker her skeptiker i definisjon 2.
La oss studere forskjellene mellom en skeptiker og en forsker. Det er mange som passer inn i begge kategorier, men som oftest er man enten skeptiker eller forsker.

En forsker driver med nettopp forskning, de driver på med original research og publiserer i vitenskapelige journaler. En skeptiker besitter som regel ikke noen fagkunnskap om temaet de arbeider med og deres studier er gjennom bøker og artiker.
 
Vitenskapmannen og forskeren holder på med seriøs vitenskap, og arbeider i utgangspunktet innen vitenskapens allerede aksepterte paradigmer. Skeptikerens fokus er på pseudovitenskapen, på pseudohistorien og de vrangforestillingene som eksisterer utenfor faget kjerne. De forholder seg til de rare hypotesen, de sexy forestillingene som er så mye enklere for den gemene hop å akseptere, og de angriper disse enkle løsningene.

Skeptikeren er retoriker, der forskeren kan tillate seg et, for legfolk, uforståelig språk er skeptikeren nødt til å kommunisere slik at folk flest forstår dem. Vanskelige uttrykk må forklares og argumenter må eksemplifiseres. Ett problem med mange forskere er at de er utmerkede vitenskapsmenn, men forferdelige formidlere. Dette har sikkert mange som har vært innom et universitet merket seg. «Denne professoren har jo lest et halvt bibliotek om teamet som studentene skal foreleses i, hun må jo være perfekt til oppgaven.» Hvor mange studenter har ikke sittet igjen som store spørsmålstegn? Mange utmerkede professorer har aldri vært flinke til å formidle sitt budskap.

Da vi var i planleggingsfasen av vår kommende bok om kritisk tenkning, spurte jeg min far legen om han kjente noe til alternativ medisin, om han visste om noen på sykehuset som hadde studert dette. Det kunne han ikke svare på. Hans og hans kollegers fokus var på skolemedisin, hvilket den også burde være. Hans oppgave er å redde liv, ikke å krangle med altiere. Dersom vi kan ta krangelen for ham, frigjør vi også tid til legene til å arbeide med de viktige tingene.
Jeg hørte for noen år siden en debatt mellom en kreasjonist og en evolusjonsbiolog, en debatt som for alvor gjorde meg oppmerksom på behovet for skeptikere. Kreasjonisten var en dyktig debattant, han argumenterte godt for sin side, alt pekte i retning en skaper bak naturen og mye tydet også på at det hadde vært en verdensomspennende flom. Evolusjonsbiologen var velutdannet, veldig hyggelig, og jeg forstod ikke et ord av hva han sa. Han var mest sannsynlig en dyktig debattant i møte med andre evolusjonsbiologer, men han strakk rett og slett ikke til i en debatt om kreasjonisme.

Alternativbransjen, konspirasjonsteoretikere og kreasjonister har utviklet en egen lingo, en lingo som det kreves at en setter seg inn i for å svare på motargumentene. Det holder ikke bare å være ekspert på sprengninger, politisk islam og flyteknikk i møte med 9/11 truthere, men du må kjenne til konspirasjonsteoretikernes argumenter. Du må vite om nanotermitt, om Larry Silversteins uttrykk «pull it». Du må kjenne til dem, og du må kjenne til motargumentene. Dette kan ikke en professor i en travel hverdag ta seg tid til, og det er her skeptikeren trår støttende til.

Et godt eksempel på dette er turguiden Mark Roberts, som på jobben sin i New York møtte så mange konspirasjonsteoretikere at han valgte å sette seg inn argumentene deres. Han leste hele NISTrapporten på 15 000 sider og ble etterhvert en av de fremste ekspertene på konspirasjonsteoriene rundt terroraksjonen 11.september 2001, og jeg vil heller ha ham på min side i en debatt enn en professor.

Dette betyr imidlertid ikke at skeptikeren ikke kan kritiseres, og i neste post i denne serien vi jeg ta for meg nettopp dette.

fredag 17. februar 2012

En studie av skepsis, del 1: Hva er skepsis?

Hva er skepsis? Hva skiller en vaksineskeptiker fra en EU-skeptiker, en kristendomsskeptiker fra en ateist. Er det mennesker som ikke er skeptikere, eller er på en eller annen måte skeptikere? Jeg tenker her å gå gjennom skepsisbegrepet, analysere skeptikerbevegelsen og kritisere den hvor det er behov for dette.

Jeg bruker skepsis i tre forskjellige betydninger:
  1. En midlertidig reservasjon av mot å fatte en beslutning. Man føler at en ikke sitter inne på nok informasjon og velger derfor å unngå å uttale seg bastant. En slik skepsis viser en politietterforsker som velger å dobbeltsjekke alibiet til en mistenkt, det viser seg gjennom å ringe litt rundt og forhøre seg etter at en selger hevder at produktet hans er det beste, og denne skepsisen viser seg gjennom å kreve bedre dokumentasjon før du slår til på et tilbud. Du avviser ikke påstanden, men du har satt stangen for å akseptere dette høyt, og for øyeblikket har ikke motparten hoppet over denne.
  2. En generell holdning til livet der du krever dokumentasjon på ekstrordinære påstander. Du etterspør refereanser for sitater, du krever seriøse tester for å akseptere en påstand og du velger i utgangspunktet den best dokumenterte forklaringen og den mest seriøse forskningen. Og du velger å sette påstander som bekrefter dine standpunkter i et like kritisk lys som dem som avkrefter dem. Vi er alle skeptikere i følge denne definisjonen, selv om denne holdningen nok er litt mer tilstedeværende hos enkelte enn andre.
  3. En bevegelse som oppstod i USA i 70årene som senere har spredt seg verden rundt delvis grunnet internett. Den oppstod ved stiftelsen av foreningen CSICOP i 1976, og nådde Norge i 1989 ved stiftelsen av foreningen Skepsis. Bevegelsen eskalerte i størrelse i forbindelse med etableringen av internett og er i dag en langt større og mer løselig sammenknyttet gruppe enn tidligere.
 Imidlertid er de viktig å vite hva skepsis ikke er. Skepsis, i første definisjon av ordet, er ikke motstand, har du avvist en påstand er du ikke lenger skeptiker i denne første definisjonen av ordet. Det brukes ofte galt i media, man kaller en EU-motstander for EU-skeptiker, selv om man åpenbart har bestemt seg for hva en mener. Av samme grunn er det galt å kalle en vaksinemotstander for vaksineskeptiker. Dette er kun en midlertidig posisjon. Jeg kommer imidlertid kun til å forholde meg til definisjon 3 i denne posten.

Når vi snakker om skepsisbevegelsens røtter må vi som sagt til CSICOPs etablering for å finne den offisielle starten, og de som på mange måter kan kalles den vitenskapelige skepsis grunnleggere er Paul Kurtz, Martin Gardner, James Randi og Carl Sagan.

Det har selvsagt eksistert skeptikere forut for disse, men foregangspersonene var som regel alene, de skapte ingen bevegelse. I den tredje definisjonen av ordet må disse kalles proto-skeptikere. De mest kjente proto-skeptikerne er Harry Houdini, P. T. Barnum og Bertrand Russell. Selv om disse kom med store bidrag skapte de ingen bevegelse som kunne ta over for dem etter deres bortgang. Selv om det i dag er mange "stjerner" på skeptikerhimmelen, på verdensbasis James Randi, Michael Shermer og Richard Dawkins er det mange som kan ta over når disse engang ønsker å legge inn årene.

Jeg skiller mellom filosofisk skepsis og vitenskapelig skepsis, selv om førstnevnte har vært en viktig inspirator er det likevel en viss forskjell i hva en ønsker å oppnå. Filosofisk skepsis var en egen skole i Antikkens Hellas, selv om ingen av de store filosofene fra denne tiden var knyttet til denne skolen. Men hvis vi skal skille mellom filosofisk og vitenskapelig skepsis kan man beskrive dette følgende: Den filosofiske skeptiker stiller spørsmål med alt, om tolkninger og om vår forståelse. Den filosofiske skeptiker elsker som regel "The Matrix" og spør om vi virkelig kan stole på alt vi ser. Den vitenskapelig skeptiker forholder seg kun til det som kan testes, det vil si, de bryr seg ikke om alle de åndene som går igjen etter døden, men som ikke har et behov for kontakte de gjenlevende.

Innen vitenskaplig skepsis finnes det i dag flere store organisasjoner, og forskjellige søsterorganisasjoner av disse.
  • CSICOP
  • Skeptic's Society
  • James Randi Educational Foundation
I Norge er foreningen Skepsis CSICOPs søsterorganisasjon, og i Sverige er Vetenskap og Folkbildning knyttet under samme paraply. Det vil åpenbart eksistere organisasjoner som ikke er tilknyttet disse, men som likevel regnes inn under skeptikerbevegelsen, blant annet fordi de som regel vil trekke frem Shermer/Randi/Gardner/Sagan som inspiratorer.
En skeptiker blir da en som på en eller annen måte er tilknyttet en av disse organisasjonene, gjennom medlemsskap, aktivitet på nettforum, hører på skepiske podcaster eller deltar på møter mer eller mindre løselig knyttet til skeptikerbevegelsen.

Skeptikere er som regel uenig om mye, men vil som regel enes om følgende påstander:
  • Intelligent Design og Kreasjonisme er uvitenskapelig og har ingenting i naturfag på skolen å gjøre
  • Vi har ingen dokumentasjon på at det i hele tatt er mulig å kommunisere med døde.
  • Homøopati, krystallhelbredelse og (faith)healing har ingen dokumentert effekt utenom placebo.
  • Det var ingen statlig konspirasjon bak 9/11, mordet på Kennedy eller Utøyamassakren.
  • Det eksisterte gasskamre under andre verdenskrig hvor millioner mistet livet.
  • Månelandingene fant sted.
  • Det er ingen god dokumentasjon på at BigFoot, Nessie eller Yetien eksisterer.
  • Jorden kommer ikke til å gå under i 2012.
  • UFObilder er forfalskninger.
  • Det er mennesker som står bak kornsirkler.
Disse punktene kan trolig 99% av skeptikere si seg enig i. Imidlertid er det andre områder hvor flertallet av skeptikere vil si seg enig, men hvor det eksisterer en viss form dissens.
  • Den globale oppvarmingen er menneskeskapt.
  • Kiropraktikk og akupunktur har ingen dokumentert effekt.
  • Livscoaching er bortkastede penger.
  • Hypnose fungerer ikke.
  • RONPAUL2012!

I de påfølgende postene vil jeg skrive litt om hva en skeptiker er, forskjellen på en skeptiker og en ateist og legitim kritikk mot skeptikerbevegelsen. Følg med, følg med!

onsdag 15. februar 2012

Om reservasjonsrett og hykleri

Som mange har kanskje har fått med seg er endel kristne i harnisk over at fastleger ikke lenger kan reservere seg mot å henvise pasienter videre som blant annet ønsker abort.

Jeg har ingen problemer med at troende ikke ønsker at visse grupper skal utelates fra menigheten. Om deres hellige bok sier at homofili er synd er dere i deres fulle rett til å nekte homofile å bli medlemmer. Her er den religiøse friheten suveren. Dersom et kirkesamfunn har fortstått Bibelen slik at å spise kjøtt er synd, er de selvsagt i sin fulle rett til å ekskludere medlemmer som frekventerer Burger King daglig. Du har ingen rett til å bli medlem av en religiøs menighet dersom du ikke følger reglene denne menigheten har formulert.

Imidlertid gjelder ikke denne saken dette, men et annet problem, skal man kunne reservere seg som fastlege dersom en pasient ønsker abort eller en lesbisk ønsker kunstig befruktning? For det første er hele debatten absurd, de skal ikke utføre dette selv, bare henvise til en annen lege. I stedet for to ledd blir det altså tre, du henviser til en lege som henviser til en lege som utfører nevnte inngrep. I min Bibel kan jeg ikke huske å lese om at synd ble redusert alt etter hvor mange ledd som var mellom deg og den syndige handlingen, men jeg må innrømme at jeg ikke har lest i 2011-utgaven enda. Uansett, de har i hvert fall kommet frem til slik tolkning, og det må vi bare akseptere.

Men en slik holdning vil medføre flere problemer, problemer jeg ikke er sikker på om disse legene har reflektert over. Må småkommuner krysse fingre og håpe at i hvert fall en av legene vil ta på seg den tunge jobben med å henvise? Og hva med en Jehovas Vitne som vil jobbe som fastlege? Har de tenkt over konsekvensene dersom det blir tillatt å reservere seg?

Men dette er irrelevant, her er grunnen til at vi trygt kan ignorere sytingen til disse legene, de ønsket å gjøre akkurat det samme som regjeringen nå gjør. De ønsket å dytte sin tro og sin moral på andre i andre spørsmål, spesielt i spørsmålet om homofilt ekteskap/ partnerskap.

Hadde de argumentert med at kirken ikke kunne akseptere homofile ekteskap, men at de ikke brydde seg om hva humanetiske homofile gjorde kunne jeg forstått det. Hadde de motsatt seg at spesifikke kristne bud skulle gjelde ikke-kristne, hadde jeg forstått det. Hadde de stått i fremste rekke for å kjempe for prinsipper om at ingen skal diskrimineres uansett livssyn hadde jeg forstått dem, men desverre kunne jeg ikke få øye på noen av dem under siste demonstrasjonstog.

Nå aner jeg ikke hva de 170 legene som har skrevet til regjeringen mente, men jeg tror ikke jeg tar svært feil om jeg antar at flesteparten:
  • var mot partnerskapsloven da den kom, også for mennesker utenfor deres kirkesamfunn
  • var mot kjønnsnøytral eksteskapslov, også for mennesker utenfor deres kirkesamfunn
  • var mot tilbud om kunstig befruktning, også for mennesker utenfor deres kirkesamfunn
Dette er en gruppe som har jobbet iherdig med å dytte sitt livssyn på deg, deres moral på deg og deres tolkning av sin hellige bok.

Hvilket tvinger frem spørsmålet.
Hvorfor har de plutselig nå blitt så sterk tilhenger av prinsipper?
Kan det tenkes at det plutselig er de som er "offeret"?

mandag 6. februar 2012

Hard og myk skeptisisme

Jeg har registrert de antireligiøse ytringene som fremmes i skeptikermiljøet, ytringer jeg ikke alltid ser med blide øyne på. Personlig skiller jeg mellom kritikk av Gud og kritikk av Noahs ark, jeg skiller mellom biskopens engler og Märthas engler. Jeg tror nødvendigvis ikke på noen av dem, men jeg føler at den ene er tema for Skepsis og HEFs kampanje, "Ingen liker å bli lurt", den andre ikke.

Dette synet merker jeg imidlertid at ikke alle skeptikere deler, men dette skyldes muligens to forskjellige skeptiske grunnsyn, et "hardt" og et "mykt", og man er da enten en hard eller myk skeptiker.

Den harde skeptiker setter vitenskapen over religion og filosofiske diskusjoner. Vitenskapen gir svar, og påstander som ikke kan dokumenteres eller falsifiseres blir sett på som ullne og uinteressante. Den harde skeptiker tror ikke på Gud av den enkle grunn at det ikke eksisterer beviser for dette vesenet, og å tro på denne er både irrasjonelt og antiskeptisk.

Den myke skeptiker er mer forsiktig med å komme med påstander innen filosofi. Hvorvidt det finnes en gud eller ikke kan alltid diskuteres, men da gjør de i kraft av å være troende/ateister, ikke i kraft av å være skeptiker. Filosofien bidrar med viktige spørsmål som ikke vitenskapen kan besvare, og i spørsmålet om Gud havner en på et ja, nei eller vet ikke.

Den harde skeptiker anser kun ateister og agnostikere som ekte eller fullverdige skeptikere. Man kan selvsagt være skeptiker innen enkelte tema, man kan be for syke og være skeptisk til helbredelsespredikanter, man kan tro på Gud uten  å tro på at for 5000 år siden var hele jordkloden dekket av vann og ikke minst, man kan tro på engler uten at en vil starte på Astarte av den grunn. Den harde skeptiker vil selvsagt akseptere bidragene fra den kristne skeptiker, men stille spørsmål med hvorfor vedkommende ikke bruker sine åpenbare rasjonelle evner på sin egen tro.

Den myke skeptiker skiller mellom filosofiske og vitenskapelig spørsmål. Hvorvidt det eksisterer en Gud er et filosofisk spørsmål og  man regner dette som et tema for skepsis.  Dette betyr ikke at den myke skeptiker ikke engasjerer seg dersom en arkeolog "finner" Noahs Ark, den katolske kirke erklærer at linkledet i Torino er ekte eller at TVpredikanter kan helbrede kreft. Hver gang den troende fremmer en målbar påstand  engasjerer den myke skeptiker seg. Kan det testes er de interessert, er det ikke, kritiserer de det i kraft av å eventuelt være ateister.

Den harde skeptiker tror ikke på Gud på grunn av manglende beviser, og mener også at dette bør være utgangspunktet, et "basic belief", som en baserer sitt liv på. Den myke skeptiker tror som regel ikke på en gud, men da er det i kraft av å være en ateist, ikke skeptiker. Den harde skeptiker er som regel en tilhenger av Richard Dawkins bok The God Delusion og ser på troen som irrasjonell og farlig.

Siden jeg har innført en slik reduksjonistisk dikotomi må jeg stå frem som representant for den myke skeptisismen. Personlig er jeg ingen motstander av gudstro og ønsker å inkludere flest mulig i kampen mot pseudovitenskapen og svindelen som florerer. Selvsagt er jeg klar over at det er skadelige elementer i forskjellige religioner, men jeg angriper ikke gudstroen i seg selv, bare de destruktive sidene av den.

Nå vet jeg ikke om dette er en inndeling som andre skeptikere aksepterer, og mistenker at slakten kommer... Det gleder jeg meg til.

fredag 3. februar 2012

Konspirasjonsteoretikere, kreasjonister og Batmanhulen

I en av de nyeste episodene av Family Guy påpeker Stewie Griffin hvor usannsynlig det er at Batman ville klare å holde hemmelig at han har en hule under villaen sin eller at den roternde platen som batmobilen befinner seg på. Han ville hatt behov for en rekke arbeidere, og noen av dem ville snakket. Ikke bare med hulen ville han ha fått problemer, å skaffe seg bilen, båten og flyet ville ført utenforstående til å stille spøsmål.

Dette aksepterer vi imidlertid i Batman, av den enkle grunn av at dette er underholdning. Tegneserier skal være spennende. Skulle de skape en mer realistisk verden, ville de tapt seg stort. Kulturen kan tillate seg slike krumspring i logikken. Hvordan ville opera fremstått om de hadde kommunisert som man gjør i virkeligheten? Hvordan hadde krimlitteraturen kunne lure leseren om morderen hadde avslørt seg gjennom sin anger? Hvordan hadde den humoristiske litteraturen kunne more oss om skikkelsene i denne ikke hadde blitt fremstilt overdrevet og karikert.

Vi tillater dette fordi vi ikke direkte søker sannheten i verket i seg selv, vi ønsker å bli underholdt, grepet og moret, og makter opphavsmannen å gjøre dette, kommer logikken i andre rekke. Vi setter imidlertid høyere krav til fenomener i den virkelige verden. Noen av oss gjør i hvert fall det.

Det er min påstand at dersom du bekjenner deg til konspirasjonsteorier, tror du på Batmans hule. På samme måte som tegneserieleseren aksepterer du at hulen kunne bygges uten at noen har røpet den. at det er faktorer som du unnlater å forholde deg til, men som ville rive ned hele ditt fundament for hypotesen. Men la oss først definere hva jeg forstår som konspirasjonsteoretikere.

Jeg skiller mellom de tradisjonelle konspirasjonsteoretikere, partikulære og uintensjonelle.

De tradisjonelle er dem som bekjenner seg til teoriene som hovedgeskjeft. De tror på Illuminati, NWO og sannhetsbevegelsen for 9/11. Verden er en konspirasjon og de arbeider utrettelig med å spre informasjon om denne. Disse legger ikke skjul på at å kjempe mot denne konspirasjonen i stor grad definerer dem som mennesker, og at dette tar opp store deler av deres fritid.

De partikulære konspirasjonsteoretikerne er de som tror på en eller to mindre teorier, gjerne at Obama født i Kenya, at månelandingen ble filmet i et studio eller at det eksisterer et enormt marked for organsalg i verden. Hvorvidt disse teoriene passer sammen med resten av deres livsfilosofi har de kanskje ikke reflektert over, men de vil på ingen måte definere seg som konspirasjonsteoretikere. Faktisk er deres livsfilosofi i konflikt med konspirasjonstenkning, men i dette tilfellet har de ett eller annet standpunkt som har sneket seg gjennom deres ellers så rasjonelle forsvarmekanismer mot slik tenkning.

Til slutt er det de som ikke bekjenner seg til noen slike teorier, som aldri ville kalle seg konspirasjonsteoretikere, men hvis livsfilosofien skulle være korrekt, må det eksistere en konspirasjon. Eksempler på dette er blant annet ungjordskreasjonister og naturmedisinere. På en eller annen måte må de bekjenne seg til en form for Big Science eller Big Pharma, store grupper av enkeltmennesker som har gått sammen i et forsøk på å undertrykke sannheten.

Mange alternativmedisinere er allerede åpne for denne konspirasjonen, på nettsiden Nyhetsspeilet florerer de fleste ideer om den store konspirasjonen som eksisterer der ute, som hindrer mennesker å gå til Nyhetsspeilet, men mange er også skeptiske til disse.

Likevel tvinger konspirasjonsteoriene seg fram, enten en vil det eller ikke. Hvordan forklarer en at seriøse vitenskapelige journaler i paksis er tomme for positive studier av alternativ behandling. Hvorfor konkluderer Cocrane med at de fleste formene har ingen eller liten effekt? Hvordan forklarer de at de store farmasøytiske firmaene i hovedsak holder seg borte fra slikt?
Dette er jo en gullgruve! Og ikke minst, hvorfor forskes det ikke mer på dette? Er ikke medisinere glad i penger? Det er bare en mulighet til å forklare dette, det er å trekke inn en konspirasjon.

Kreasjonister er som regel skeptiske til uttalte konspirasjonsteorier, men også disse må trekke dem inn for å få regnestykket til å gå opp. Hvordan skal en ellers forklare at kreasjonisme forkastes på universiteter og høyskoler? Hvordan skal de forklare at det ingen geologiske funn som støtter deres posisjon blir publisert? Det må jo eksistere millioner av dem, blant annet hva J.B.S. Haldane omtalte som dødsstøtet mot evolusjonsteorien, harer fra den prekambriske epoken. Dersom kreasjonismen er korrekt, må de jo finnes.

Det er tre alternativer, overnaturlig inngripen, dumskap eller en konspirasjon.
Det første alternativet beskriver en Gud som plasserer fossiler slik at evolusjonsteorien blir bekreftet, og biologen og katolikken Ken Miller argumenterer, en slik Gud må avvises, ikke av vitenskapelige grunner, men av teologiske. Å tro på en Gud som bevisst svindler mennesker blir svært problematisk.

Hva med dumskap? Det kunne jo hende at paleontologene ikke er i stand til å se dem, at de ser en trilobitt, men ikke er i stand til å oppdage den åpenbare kaninen rett ved siden av? Problemet er igjen åpenbart, hvordan kan man være så dum og samtidig makte å tilegne seg en doktorgrad, en professorstilling eller kunne tilegne seg litteraturen de åpenbart må ha lest. Samtidig sosialiserer de med kjemikere, fysikere og andre vitenskapsmenn hvis viten kreasjonistene aksepterer. Burde de ikke ha oppdaget at alle deres biolog- og paleontologvenner var stokk dumme? Det finnes i praksis bare ett alternativ igjen, ondskap og konspirasjon.

Dersom jorden er 6000 år gammel, må det eksistere en konspirasjon som skjuler alle beviser som peker på en ung jord, denne inkluderer fysikere, kjemikere, geologer, astrofysikere, arkeologer og andre som aksepterer uten å blunke en jord eldre enn noen tusen år. Konspirasjonen inkluderer kristne, muslimer og jøder, den blir støttet opp av journalister, forfattere, historikere og politikere, mange grupper som hadde tjent stort på å bryte ut og søke sannheten.


Så er det tilbake til Batman og hans imponerende hule. La oss et øyeblikk anta at hulen befinner i den virkelige verden, hvordan skal vi forklare at denne ikke er kjent for andre enn Bruce Wanye og Alfred? La oss anta at Bruce Wayne betalte arbeiderne rikelig for å holde munn. Hvor mange ville respektere dette? Dersom han hadde 100 til å arbeide hos seg, klarer han virkelig bestikke alle til å holde munn? Er det ikke nok av skurker som ville vært svært så interessert i å betale rikelig for denne informasjonen? Og hva med alt utstyr de trengte? Kunne han ha henrettet dem alle etterpå? Hva med ektefeller og barn som visste at de jobbet hos Bruce Wayne, ville ikke de ha lagt to og to sammen når de oppdaget at alle arbeidskollegene var borte? Og da har ikke engang begynt å snakke om kjøretøyene, om rutsjebanen som fører Wayne fra huset til hulen, eller om alle de kule duppedingsene han har.

For hvert svar vi får må vi stille ti nye. Hvert forsøk på å få kabalen til å gå opp strander i forsøkene og vi blir nødt til å konkludere med at det ikke ville være mulig å gjøre i virkeligheten hva Bruce Wayne har gjort i tegneserien. Slik er det også med konspirajonsteorier.

Konspirasjonsteorier har veldig ofte det til felles at de har en batmanhule under sitt svært så falleferdige byggverk. Blant annet gjelder dette en av de aller mest utbredte konspirasjonsteoriene, sannhetsbevegelsen for 9/11. Her er noen av de mest utbredte påstandene som fremmes av dem, og de spørsmålene som naturlig nok vil tvinge seg frem:


Det var utplassert eksplosiver/ nanotermitt i bygningene!

  • Hvordan klarte så mange å utplassere dem usett, hvordan klarte de å lure så mange sprengningseksperter til å akseptere at dette ikke var en eksplosjon?

Flere av kaprerne er fortsatt i live!

  • Hvordan kunne bakmennene finne på å skylde på noen som fortsatt var i live, eller som de ikke holdt svinebundet i en mørk kjeller?

Larry Silverstein beordret sprengning av WTC7!

  • Hvorfor ble ikke dette brukt av forsikringsselskapene i etterkant for å slippe å utbetale penger til ham?
  • Hvorfor har ingen journalister grepet tak i dette? Liker de ikke Pulitzerpriser?

Et missil traff Pentagon!

  • Hvorfor så ingen av bilførerne på motorveien utenfor Pentagon dette missilet?
  • Hvordan skal en forklare alle øyenvitnene som så et fly treffet bygget?


Slik kunne en fortsatt med langt flere påstander, og det samme gjelder for andre konspirasjonsteorier, enten de er intenderte eller ikke. Vi kan stille de samme spørsmål til dem som tror at CIA tok livet av Kennedy, til kreasjonister, til naturmedisinere.Hva med alle spørsmålene som tvinger seg frem for hvert bevis for fremmes? En teori bør også ha som mål at den besvarer flere spørsmål enn den skaper, men inntil videre er klart at dette er konspirasjonsteoretikeren ikke er i stand til å oppfylle dette kravet.

Intuitivt tror jeg nok at konspirasjonsteoretikerne innser dette, og det er svært sjelden de i hele tatt gjør et forsøk på å skape en helhetlig hypotese. Konspirasjonsteoretikere gjør ikke noe annet enn å bygge batmanhuler og inntil en slik maskert helt dukker opp i gatene er jeg villig til å overlate slike logiske krumspring til tegneseriens verden.

torsdag 2. februar 2012

Trettebergstuen og horedebatten

Etter å ha lest meg opp på krangelen som er mellom Trettebergstuen/ Hasås/ Simonsen/ hele twitter, innser jeg at de trenger en voksen til å irettesette dem.

Det er fem diskusjoner som foregår på en og samme gang:
  1. Ble Trettebergstuen virkelig kalt en hore?
  2. Dersom dette ikke var tilfellet, lyver hun eller hørte hun feil?
  3. Hadde Marie Simonsen rett i følgende påstand: "HoreHoreHore! De taktfaste ropene truet med å overdøve Anette Trettebergstuen (30)...."
  4. Bør Torgny Hasås beklage seg for å bruke uttrykket "spille sexkortet"?
  5. Opplever kvinnelige politikere slik sjikane vanligvis?

Problemet er her at alle ønsker å debattere hvert sitt tema, da kommer en aldri frem til noe som helst. Skal vi ta ett tema om gangen, folkens?

Skjerpings.

Og hvis noen lurer på svarene, her er de:
  1. Aner ikke.
  2. I så fall hørte hun feil. Man lyver ikke om noe slikt med 50 vitner i nærheten.
  3. Mest sannsynlig ikke.
  4. Definitivt.
  5. Trolig, og det er her debatten bør ligge. Ok?
Bare en kort irrettelse, fortsett debatt.

MLM - hold deg unna


Drømmen om raske penger
Jeg har skrevet om dette tidligere på skepsisforumet, og har samtidig hatt en kronikk i Bergen Tidende.




Hvem har ikke opplevd dette? En gammel kamerat som du ikke har snakket med på mange år ringer og lurer på hvordan det går. Glad over den uventede telefonsamtalen forteller du om livet ditt, han forteller om sitt og inviterer deg på en kopp kaffe.  Du takker ja, smigret over at han har husket deg etter alle disse årene. Imidlertid, når dere møtes er det klart at det ikke var for å mimre at din gamle bekjent kontaktet deg. Han har i stedet en fantastisk forretningsmulighet å fortelle om, en mulighet til å tjene millioner på kort tid. Alt du trenger å gjøre er å betale en lite beløp på noen tusen kroner og fremtiden din vil være sikret. Og det du trodde var en hyggelig samtale med en gammel venn har blitt en ubehagelig opplevelse. Du blir forsøkt rekruttert inn i et nettverksbedrift.

Det foregår et paradigmeskifte innen forretningsverden, blir det hevdet. Den gamle måten føre forretninger på er avlegs. Adam Smith må forkastes, Keynes likeså, ja faktisk de fleste økonomiske prinsipper som det blir undervist i på økonomiske høyskoler vil ikke gi deg den rikdommen du så sårt trenger og fortjener. Nå teller kun den nye markedsføringen. Nå er vi i Nettverkmarkedsføringens tidsalder.

I følge tradisjonell økonomiforståelse, det man lærer på BI, på NHH og på forskjellige økonomiskoler rundt omkring i verden er det mye som nå er avlegs. Ikke ulikt konspirasjonsteoretikere, naturmedisinere og kreasjonister kaster også MLMere vrak på århundrers kumulative forskning. Nettverkeren kaster forkaster økonomisk forskning som forklarer hvordan verdier genereres, de avviser sosiologiske studier av maktforhold i samfunnet og alt som er skrevet om fattigdomsproblemer havner på samme sted.

All denne forskningen er skapt for å undertrykke mennesket, et forsøk på å fortelle det at det er bundet av samfunnets regler og må forholde seg til disse. Mennesket skal finne seg en jobb, holde på denne til pensjonsalderen. Det er er først med nettverkmarkedsføringen at forløsningen fra denne grusomme skjebnen kommer til menneskeheten.

Om det bare hadde vært så flott....

Skeptikere har som regel tre hovedområder de retter inn sitt fokus, mot pseudovitenskap (kreasjonisme), pseudomedisin (homeopati, naturmedisin) og pseudohistorie (konspirasjonsteorier, holocaustfornektelse, moon hoax). Det er ikke noe galt i dette, men jeg mener også at man i større grad må engasjere seg i kampen mot pseudoøkonomi. MLM er pseudoøkonomi.


Nettverksmarkedsføring som alternativ kapitalisme
Det blir ikke undervist ikke i nettverksmarkedsføring på BI eller NHH Ett raskt søk på nhh.no og bi.no viser at dette i praksis er et ikke-tema på diss skolene. Dersom dette virkelig er Den Nye Måten å drive forretninger på, hvorfor undervises ikke dette om på de økonomiske høyskolene? Liker ikke disse å tjene penger? Faktisk er den eneste omtalen negativ. Amanuensis Gorm Kunøe omtaler MLM som “keiserens nye klær” og advarer mennesker mot å bli medlemmer.

De sekteriske trekkene ved nettverksselskaper
Steven Hassan, tidligere medlem av Moon-sekten og nå terapeut som bedriver såkalt “cult deprogramming” (sjekk nettsiden hans og se videoene) kategoriserer disse firmaene som sekteriske. Dette blir også bekreftet av tidligere medlemmer som har fortalt sin historie i etterkant. Professor Steven Butterfield, i boken Amway, the cult of free enterprise, forteller om tankekontroll og maktmisbruk. Han oppnådde å få over seksti personer under seg i sin “downline” før han brøt ut og fortalte sin historie, og likhetene mellom Amway og sekter er enorme. Eric Scheibeler i Merchants of Deception bekrefter det samme. Alle de klassiske kjennetegnene på en sekt er tilstede i nettverksselskapene.

Utopia
For det første, i rekrutteringen blir man lokket med store pengesummer, men får høre historer om mennesker som har pensjonert seg i tjueårene med millioninntekt og lever mesteparten av tiden på yachten eller på en strand. De har kommet til et punkt hvor de ikke lenger har noen økonomiske problemer. Det vil heller ikke bli et problem med at en mister kontakten med barna eller ektefellen, en trenger ikke lenger tilbringe lange dager på jobben.

Den potensielle konventitten blir forespeilet en totalt urealistisk inntekt etter noen få måneder i firmaet, en lønn som kanskje så lite som en promille kommer til tjene, ofte mindre. I praksis er det under 0.1% som klarer å bli rike av dette, og de som har oppnådd dette kom inn helt i begynnelsen.

En dikotomisk inndeling av verden
Innen MLM har man også et klart skille mellom de som er inne og de som er ute.
Menneskeheten kan, i følge MLMeren, deles inn i to grupper. På den ene siden har vi folk flest. Dette er lønnsarbeidere, de som arbeider for andre mennesker, de som ikke har ambisjoner i livet utenom å motta en månedtlig lønnslipp og å få med seg det siste nye i den såpeserien de følger med på. Disse er med i “rotteracet”, den stadige kampen for å få lønningen til å strekke fra  
Disse er fulle av negativitet, de mangler retning og lever ikke opp til potensiale.

Den andre gruppen har forlatt dette forferdelige livet, det er de få utvalgte som har sett lyset. Dette er mennesker med ambisjoner og drømmer, mennesker som har satt seg et klart mål om økonomisk uavhengighet og som aktivt jobber mot dette målet. 

Man kan til tider være svært nedlatende mot den siste gruppen, og flere kan fortelle om MLMeren som blir støtt av at man takker nei. Noen velger å bryte med venner som ikke ønsker benytte seg av denne fantastiske forretningsmuligheten, men andre vitnemål forteller om MLMere som har trukket disse frem som eksempler på ugudelige mennesker som bør unngås.  Butterfield forteller også at det ble anbefalt å bryte kontakten med mennesker som ikke ønsket å hjelpe deg å bli rik. Hvorfor holde kontakt med slike mennesker, kunne hans upline argumentere? Siden de ikke ønsket å bli med var det åpenbart ikke dine virkelige venner!

Tankekontroll og autoritetsdyrkelse
Av alle bøkene som jeg har lest av tidligere insidere går dette igjen i hver av dem. Du må ikke tenke negativt! Hvorfor skal du tenke negativt, fører det deg mot målet ditt om økonomisk uavhengihet? Skal du lykkes med dette må livet og tankene enretttes mot fremtidsdrømmen om et liv i frihet.
 Hobbyer og fritidssysler som ikke fører deg mot målet må kuttes ut. Alt må rettes inn mot det ene målet, finansiell uavhengighet og et liv med strandliv og parasolldrinker. Fjernsynet må fjernes, hvorfor se på serier når du heller kan møte nye potensielle distibutører?

Tett knyttet opp mot dette er den autoritetsdyrkelsen som eksisterer i MLMmiljøet. Ikke still spørsmål til din “upline”, de er der kun for å hjelpe deg, og de kjenner bedre enn deg hva som fungerer og ikke. Kritiske tanker måtte heller ikke formidles nedover i systemet, dette kunne hindre medlemmene i rekruttere nye distributører. Ledelsen har heller ikke noe problem med å utnytte sin downline som gratis arbeidskraft. Eric Scheibeler forteller at han kunne bli tilkalt for  vaske bilen eller å kjøre ærender for sin overordnede.

Ørjan Sæle, en av de mest profilerte MLMerne i Norge

Det kom også et krav om at alle skulle delta på forskjellige seminarer, unnskyldninger om at en ikke fikk barnevakt eller at det var for dyrt ble forkastet. Flere ganger i måneden ble en sterkt oppfordret (beordret) til å kjøpe både bøker og motivasjonsCDer og minst en gang i måneden er det forventet at en skal delta på dyre seminarer. Dersom en nekter å kjøpe, eller en ikke får solgt nok til de som er under deg vil du bli straffet ved at de overordnede truer med å kutte deg ut. Dårlige salg vil også bli sett på som latskap, lite motivasjon eller negativitet.

97% mislykkes.
Tallet er fra Steven Butterfield som observerte at selskapet Amway i 1980 Annual Report rapporterte om 750 000 distributører (laveste nivå) og at det året etterpå kunne oppvise et tall på en million, noe som var den største veksten selskapet hadde opplevd. I samme journal kunne en også avsløre at antall nye direktedistributører (første steg på pyramiden, ga ca. 1500$ i måneden) kun var på 6433. Det vil si at i et toppår oppnådde kun 2.57% å bli direktedistributører. Å stige enda høyere var enda vanskeligere. Bare 120 oppnådde diamantdistributørstatus eller høyere (50 000+$ i året), det vil si 0,041%. Og har man ikke tatt med de som begynte og sluttet i løpet av samme år. Tallet er sannsynligvis langt lavere. (Butterfield 1985 :134)

Dårlige produkter
For en tid tilbake ble jeg forsøkt rektruttert til en Nature’s Own, hvor jeg skulle bli distributør av forskjellige renholdsprodukter. Jeg måtte først gjøre et innkjøp på 2-3000 kroner av forskjellige, deretter måtte jeg kjøpe nye produkter hver måned for over 600 kroner. Dette skulle jeg så selge videre, men som hun argumenterte “jeg kunne egentlig bruke dette selv, for du bruker vel så mye i måneden uansett”.

Gjør jeg det? La oss anta at en flaske shampoo/ oppvaskmiddel/ gulvsåpe koster i snitt 30 kroner. Det betyr at jeg i løpet av tre dager har brukt opp to produkter. Nå skal jeg ikke uttale meg om hennes hushold, men så skitten er verken jeg, huset eller oppvasken min. Og dette er også problemet med MLM, profduktene er dårlige og dyre.

Et annet MLMfirma er ACN, som selger videotelefoner og mobil- og fasttelefonabonnement. Når det gjelder videotelefoner er jeg ikke så siker på om det i hele tatt er et marked for det. Ingen av de store telefonprodusentene ser ut til å ha sett potensialet for dette, spesielt med tanke på at Skype kan lastes ned og brukes gratis. Og dersom en ikke har fått seg ny hårfrisyre eller nettopp blitt foredre ser jeg ingen grunn til å se de jeg snakker med. Når det gjelder tellerskrittene deres avslører et raskt søk på DinSides utmerkede kalkulator at et ACNabonnement er over 3000 kroner dyrere enn den billigste konkurrenten.

Noni er et tredje, et firma Asbjørn Dyrendal har gått i sømmene tidligere på bloggen, så jeg skal ikke gjenta det her. Det finnes også andre firmaer som lover mer enn da kan holde, de kan jeg eventuelt komme tilbake til senere.

Det er en uskrevet regel innen næringslivet at bedrifter som ikke kan konkurrere på pris eller kvalitet vil gå under. Denne regelen ser på magisk vis å ikke gjelde for MLMbedrifter. Det er veldig få som virkelig kan konkurrere på det frie markedet og hadde de ikke hjernevasket sine kunder med drømmer om rikdom og frihet hadde de gått under for lenge siden.

Det er få ting som gjør meg så provosert som multi level marketing, spesielt ille er det å sitte på rekrutteringsmøte med mennesker du bare ønsker alt godt rote seg opp i dette. De kommer til å bli skuffet, de kommer til å kaste bort masse penger og de kommer også muligens til å kutte kontakten med venner og bekjente. Jeg har lyst til å bruke mer tid på dette og jobbe med belyse dette feltet i tiden fremover, og jeg mener som sagt at dette er noe som skeptikere bør begynne å engasjere seg i.



Anbefalt litteratur

Den generelle innføringen i MLM, hva som gjør det til en umulig forretningsform, og hvorfor du bør styre unna.

Skrevet av en professor i engelsk som opplevde relativ suksess med firmaet Amway.

Oppnådde å komme langt lengre opp i systemet enn de aller fleste, likevel ble han aldri rik. En skremmende avsløring av Amway. Den ligger gratis på nettet, men er du snill så kjøper du den av ham.


onsdag 1. februar 2012

Høykultur og lavkultur



Hva kategoriserer et verk som høykultur? Hva gjør et annet til lavkultur? Hvorfor er det i hele tatt interessant å skille mellom det folkelige og det elitistiske?

Mange vil kanskje bli provosert av en slik diskusjon overhodet. Hvorfor setter vi noen kunstarter høyere enn andre. Hvorfor er noen bøker bedre, og mer åndsrike enn andre? Hvorfor blir enkelte forfattere nektet medlemskap i forfatterforeningen, ikke på grunn av bøkene de skriver, men på grunn av sjangeren de skriver i? Svaret er denne inndelingen. Jeg skal i denne artikkelen forsvare denne dikotomien, det er noe som kan kategoriseres som høykultur, annet som lavkultur. Det er også noe som faller imellom, dette som Espen Ytreberg (i NRK Sånn er Livet 22/11-04) omtaler som “middelkultur”.

Det jeg imidlertid ønsker å heve meg over er den arrogansen mange konsumenter av Shakespeare, Mozart og Dostojevskij har ovenfor dem som foretrekker Ingulfstad, Gaga og Brown. Lavkulturen blir ofte foraktet av dem som foretrekker høykulturen, og de legger ikke skjul på denne forakten. Dette er ikke min intensjon med denne artikkelen.

Så hva er høykultur? Opera, det man på engelsk omtaler som “non-genre fiction”,klassisk musikk, ballett, teater, kunstmaling. Hva er lavkultur? Popmusikk, kioskromaner, dansebandmusikk, grafitti, fjernsynsserier, “genre fiction”, kinofilm.
Igor Stravinsky
Hva er middelkultur? Verk som har visse kunstneriske kvaliteter, men som likevel har et kommersielt preg. Kriminalromaner, rockemusikk, TV-seriene Sopranos, West Wing og Rome.

Dette er selvsagt en grusom forenkling, og jeg legger ikke skjul på at bildet er mer komplisert enn dette. Det er noen verker som egentlig burde kategoriseres som lavkultur, men som på grunn av sine kunstneriske kvaliteter blir opphøyet til ett annet nivå. Ett eksempel her er Bob Dylans poplyrikk eller scifi-romanen Salamanderkrigen av Karel Čapek. Denne inndelingen trenger heller ikke bety at kvaliteten til et høykulturelt verk er høyere enn et lavkulturert verk. Ett eksempel her er Ringenes Herre. Kunstnerisk er dette, slik jeg ser det, et mellomkulturelt verk. Språklig er det ikke et mesterverk, ei heller når vi ser på personkarakteristikker. Likevel er den en langt bedre verk enn den gjennomsnittlige høykulturelle roman som utgis i Norge i år. Det samme kan sies om Agatha Christies og H.P. Lovecrafts romaner. Det er også sjangre som beveger seg fra ett nivå til ett annet, blant annet folkedans, som i tidligere tider var folkelig, populærkultur, men som i dag settes langt høyere.

Det er også genrer som har verker i alle tre kategorier. Kriminalromanen hører som regel hjemme i den middelkulturelle sjikt, litt mer kulturelle enn Frid Ingulfstad, litt mindre enn Dag Solstad. Imidlertid er de beste i denne genren langt på høyde med Solstad, og gjerne over, mens de svakeste må betraktes på linje med husmorporno. La oss likevel holde på denne inndelingen, selv om den har enorme svakheter.

Så hva gjør lavkultur til lavkultur til lavkultur? La oss ta utgangspunkt i kioskromanen innen sjangeren romantikk, det som ofte blir omtalt som “husmorporno”. Det første en merker seg er at dette er 100% markedsstyrt, det finnes ingen statlige støttordninger for at sikre at stemmene til overklassedøtre som blir bortført av piratkapteiner også blir hørt. Dersom folk ønsker å lese om nyutdannede sykepleiere som møter unger kjekke overleger blir de nødt til å betale for dette selv. Og det gjør de til gangs. Ingen sjanger er mer populær enn romantikkromanen.

Forleggerne fokuserer på hva som er populært, hva som selger, de ser primært ikke etter kunstnerisk språk, men etter salgbart språk. Vil de tjene penger på å publisere denne boken? Gevinsten må også være umiddelbar. De vil ikke utgi en bok som ikke vil ha potensiale til å tjene penger før en generasjon er gått. Verket er sterkt tidbegrenset, og har med få unntak ingen verdi ti år etter publikasjon.

Romantikklitteraturen er også sterkt sjangerbundet, det vil være elementer som er nødt til å være tilstede i fortellingen for i hele tatt å kunne bli vurdert. Dette står i opposisjon til den såkalte høykulturelle romanen, hvor det ikke eksisterer slike regler. Ett eksempel er her møte mellom heltinnen og den kjekke fremmede mannen. Er det tillatt å avslutte romanen med at disse to ikke får hverandre? Bare hvis du skriver sjangerløse romaner, det vil si, “høykultur”. I disse er det tilllat å skrive om et mord som aldri blir oppklart, en drøm som aldri blir realisert og et kjærlighetsforhold som aldri finner sted. En såkalt “husmorporno” kan aldri tillate seg at noe slikt finner sted. De er nødt til å få hverandre!

Det må også være en rivalinne tilstede i romanen. Hun skal gjerne være fysisk mer tiltrekkende og ha et ønske å frata heltinnen sin helt. Hun må være mer overfladisk, og elsker helten av helt andre grunner enn heltinnen. Rivalinnen ser gjerne på heltens overfylte lommebok, heltinnen på hjertet. Til slutt vil imidlertid rivalinnen beseires og helten erklærer sin hele og fulle kjærlighet til heltinnen.

Det er heller ingen god romantikkroman uten at helten “temmes”, og hun tvinger ham til å bli en bedre mann. Piratkapteinen blir hederlig, rundbrenneren monogam, den emosjonelt ustabile tar tak i sine problemer, alt på grunn av en kvinnes kjærlighet. Alle disse elementene må inkluderes, dersom boken skal kategoriseres som god romantikklitteratur, brudd på dem gir manus i retur fra forlaget.

Romantikksjangeren kan slik sett fremstå som en stivnet form, og dersom en skulle analysere hundre romaner fra ett og samme år, ville en litteraturviter kunne sitte igjen med dette inntrykket. I det store og hele bildet fremstår hver bok som at, som noe som ikke har noen verdi som et enkeltstående verk, kun som en representant for en sjanger, og det er nettopp det den er. Imidlertid er det der den har en enorm verdi, noe vi er avhengig av for i hele tatt å ha noen kunst. Uten disse husmorpornobøkene ville kunsten opphørt å eksistere.

Dette er hovedtesen i denne artikkelen, og jeg tenker å bevise den ved å trekke inn mine hovedvitner, Tryllefløyten, Den Guddommelige komedie, Faust og Livet for Tsaren. Tryllefløyten er en av Mozarts fremste operaer, og det som med rette kan kalles den opera som åpnet for tyskspråklig opera. Det tyske språket var ikke like enkelt som det italienske å benytte seg i operaen, noe som tvang Mozart til å finne inspirasjonen annetstedsfra, og han gjorde det i det tyske folkemusikken. Mikhail Glinka, da han førti år senere skulle tilpasse operatradisjonen til det russiske språket, benyttet seg også av den russiske folkmusikken.

La Divina Commedia er anerkjent som et av de største verker som noensinne er skrevet, og skal en lage en definitiv liste over de fem største verker noensinne skrevet blir det fysisk umulig å utelate Dantes fortelling. Den Gudommelige Komedie er definitivt høykultur. Imidlertid var ikke han den første som reiste til helvete, dette var en populær sjanger i middelalderen. En av de mest kjente av disse var Tundals visjon, utgitt i 1149. Interessant nok innrømmes det i forordet at dette ikke er stor litteratur, at grunnen til at denne utgis er den kulturhistoriske relevansen, og ikke den litterære.

Faust av Goethe og Dr. Faustus av Marlowe trenger heller ingen større presentasjon. Dette er kulturfiffens favorittlitteratur. Men også her finner vi en takknemlighetsgjeld til den folkelige kultur. Legendene som utviklet seg etter den virkelige personen Faust var på ingen måte høykulturelle, men de ga grobunn for å skape Marlowe og Goethes verker.

Den russiske forfatteren Nikolaj Leskov, brukte i sine siste leveår å omskrive gamle religiøse legende fra den ortodokse helgenboken Prolog. Dette var likevel ikke på grunn av de kunstneriske sidene ved verket. Som han skrev til redaktøren av Novoje Vremja Aleksej Suvorin i et brev 26/12-1887: “Prolog er søppel, men i dette søppelet finnes det bilder du ikke er i stand til å tenke ut.” Leskov likte ikke boken, det var ingen stor kunst, men den ga ham likevel inspirasjon til å skape sine egne verker, verker som i dag regnes som stor kunst (desverrre ingen av dem oversatt fra russisk).

Denne lavkulturelle inspirasjonen kan kunstnere også benytte seg av i dag. Hva kan en forfatter lære av å lese husmorporno? Hvilken genial ide ligger og venter på deg i den nyeste Babara Cartland-romanen? Kan Lises kamp for å erobre Jens faktisk gi deg inspirasjon til å fortelle din egen historie? Det kan du ikke oppdage før du du faktisk har lest dem.

Lavkultur og evolusjon
Mange har sikkert biologiske forklaringer i halsen etter Eias Hjernevask, men det jeg skriver nå må kun forstås som en illustrasjon, men nå vi vurderer forskjeller i utviklingen av høy- og lavkultur, liker jeg å sammenligne dette med forskjellen på evolusjon og dyreavl. Evolusjonen forutsetter at arter utvikler seg. Arter muterer og skaper etterhvert nye arter. Overlevelsesdyktigheten til disse nye artene avgjøres av biotopen, det vil si det økosystemet. Dersom arten er i stand til å overleve i det miljøet den lever i, unngå rovdyr, skaffe næring og oppdra etterkommere til forplantningsdyktig alder, er den en suksess. Det ligger imidlertid ingen intelligens bak dette, det er ingen som bestemmer at èn art skal få overleve, mens en annen skal bukke under.

Slik er det også med lavkulturen. Det er ingen enkeltindivider som bestemmer hvilke verk og hvilke sjangre som blir populære. Dette gjelder også for den tidligere nevnte romantikklitteraturen. Kvinnene (som representerer et stort flertall av leserne) har åpenbart visse forventninger til bøkene de leser. Jeg sjokkerer vel ingen når jeg hevder at det som ligger bak behovet for å lese dette er kvinners ønsker om romantikk. Kvinner har visse romantiske preferanser, og det er opp til forfatteren gjennom historien å dekke disse. Blant annet må de:
1. Skape en heltinne leseren kan identifisere seg med.
2. Skape en attraktiv mannlig helt, som leseren kunne tenke seg å inngå et forhold til.
3. Fremstille deres romanse på en slik måte som er i tråd med kvinners romantiske fantasi.
4. Gi kvinner en mulighet til å drømme seg vekk.

Hva skjer dersom forfatteren mislykkes på ett av disse punktene? Dersom den hele tatt kommer på markedet blir den en økonomisk fiasko. Sjangeren er ekstremt stivnet, og det vil bare være små forandringer i formen fra roman til roman. Misforstå meg ikke. Forfatterinnen er fri til å plassere handlingen i det victorianske England, på en tropisk øy, i det sosialrealistiske Norge, men John, Julio eller Jens må i alle tilfeller erklære sin kjærlighet til heltinnen. Romance Writers of America er klar på dette punktet.

Så hva bestemmer hva som Dette bestemmes sannsynligvis av lesernes romantiske preferanser. Forandres disse over tid? Åpenbart. Derfor burde lavkulturen fremstå som svært interessant for sosiologer, spesielt dersom en merker seg trender og utviklinger. La oss tenke oss at vi skulle oppdage at i dagens romantikklitteratur beskives heltens ansikt først, deretter kropp i 73% av et utvalg på hundre romaner. Imidlertid var dette i 1983 motsatt, da beskrev de mannens kropp først i 67% av romanene, deretter ansiktet. Nå aner jeg ikke om dette er tilfelle, ei heller om en slik utvikling ville vært realistisk. Men ville dette sagt noe om dagens samfunn sammenlignet med tidligere? Åpenbart.

Samtidig vil det være interessant å sammenligne med andre litterære markeder. Er personkarakteristikkene forskjellig fra svensk eller dansk? Hva skiller britisk og amerikansk romantikk? Men kan ikke man bruke såkalt finkultur til dette? Og dersom legeromanens heltinne går fra å være sykepleier til å jobbe som lege, hva forteller det oss om samfunnsendringer som har funnet sted? Vil det ikke være mulig å sammenligne nominerte til Nordisk råds litteraturpris i en komparativ analyse av de forskjellige lands sosiale forhold? Mulig, men denne vil være langt svakere enn analysen av lavkulturen. Grunnen til dette finner vi i høykulturens natur.

Dersom det er evolusjon som driver lavkulturen, kan fiffens mer “høyaktige” underholdning sammenlignes med driftsavl. På samme måten som lavkultur, evolusjonens lover kan ikke brytes, men det er et intelligent vesen med et mål om hva slags art en ønsker. Dagens husdyr, eller for den slags skyld, chichuauaen, ville ikke sett dagens lys uten personer med et mål og en evne til å forandre biotopen for å gjøre forholdene rett for å skape disse artene.

Slik er det også med høykulturen. Dersom opera og ballett ikke tiltrakk seg rike sponsorer ville de hatt store problemer med å overleve og utvikle seg. Europas kongelige og aristokrati var rundhåndet med midler, ansatte egne orkestre og støttet unge kunstnere. På det frie markedet, hvor det eneste en kunne overleve på var bilettintekter ville vel heller folk flest besøkt musikken på en ølhall fremfor å oppleve en av Mozarts operaer.

Av samme grunn eksisterer innkjøpsordningen av norsk kunstlitteratur i dag. Biotopen er for hard for denne litteraturen å overleve av seg selv. Imidlertid er en slik litteratur like ønskelig for kultureliten som minihunder er for hollywooddivaer. Det litterære økosystem forandres for å gjøre denne romanen overlevelsesdyktig. Og dette er grunnen til at lavkulturen gir et sannere bilde av samtiden enn høykulturen. Forleggerne og konsertarrangørene gir ikke folk det de bør ha, derimot det de vil ha.

Nå har jeg muligens hisset på meg både biologer og agronomer for min reduksjonistiske behandling av deres fagfelter. La ingen tro at jeg gir noe annet en svært overfladisk beskrivelse av både avl og evolusjon.

Så hva er min konklusjon?
Når det gjelder kulturpolitikk er alltid dette noe som kan sies mye om. Basert på min ovennevnte analyse konkluderer jeg følgende.
1. At den såkalte lavkulturen ikke bør subsidieres nevneverdig.
2. At kultureliten i større grad bør omfavne lavkulturen, studere den, trekke ut det beste fra den og skape ny kunst.
3. At det må bli slutt på å kaste FrP-beskyldninger etter folk som kritiserer norsk kulturpolitikk.

Lavkultur skal i liten grad subsidieres, verken av det offentlige eller av private, rike investorer. De siste står selvsagt fritt til å bruke sine private midler slik de vil, men de må forstå at de ikke bidrar til å forbedre kunsten. Basert på hva som nettopp ble sagt vil eksempelvis en økonomisk støtte til dansebandmusikk være en faustiansk handel som verken kulturen eller de som liker denne musikkformen kan akseptere. En kulturstøtte til aldri være gratis, de vil sette krav til kvalitet og sponsorer vil formulere sine ønsker. Jeg er ikke sikker på at dette vil være til dansebandtilhengernes beste. Og samtidig vil det etableres et nytt skille innen denne sjangeren, den opphøyde, kulturelle siden og den folkelige. “Er de folkelige Ole Ivars så mye dårligere enn den mer høykulturelle Jenny Jensen?” Og vips har en etablert en ny kulturdebatt, denne gangen internt i dansebandmiljøet.

Det må bli slutt på den nedlatenhet som eksisterer mot mer folkelige kunstformer. Dette burde være unødvendig å påpeke, men det burde være unødvendig for kulturfiffen å fortelle hvor dumme folk er som leser andre bøker enn dem som blir nominert til Nordisk Råds Literaturpris. Johny Halberg burde holde seg for god til å fortelle hvor dårlig Anne B. Ragdes bøker er, noe han gjorde i Dagbladet 17/8-2007. Hvorfor elskere av klassisk er så usikre på sin egen musikksmak at de må fortelle dem som hører på listepop at deres er mindre forfinet er også et mysterium.

Det må bli slutt å kaste beskyldninger om FrP-sympatier dersom en kritiserer norsk kulturpolitikk. Dette er bare en billig måte kvele kritikk på, og man fremstår som nyttige idioter for, nettopp, FrP. Først beskylder en folk for å mangle kunstnerisk sans, deretter viser man at det er ett parti som disse kulturbøllene misliker. Deretter forstår en ikke hvorfor flere og flere støtter opp om dette partiet, noe som igjen skaper flere nedlatende bemerkninger om folks intelligens, som på nytt øker antallet stemmer. Jeg lurer på hvem som er idioten.

Man må ta høyde for at lavkulturen eksisterer, å innse at de representerer en stemme i samfunnet. Man må ikke betrakte folks kulturelle preferanser som stupide eller formulere forskjellige kulturelle konspirasjonsteorier for å forklare dem. Mennesker liker ikke listepop fordi noen sleske kapitalister presser på dem kulturelle uttrykk de ikke egentlig ønsker for å tjene penger. Det er vel mer sannsynlig at det er motsatt preferansene eksisterer og «kapitalistene» gir folk det de egentlig vil ha.

Samtidig må en begynne å snakke om de kunstformer en til nå har totalt har ignorert. I følge tall fra Romance Writers of America er hver tredje skjønnlitterære bok som utgis en romantikkroman. Åpenbart har dette en enorm påvirkning på kvinner, det gir en uhyre interessant innsikt i kvinners romantiske fantasier og det er en viktig brikke for å forstå vårt samfunn og vår samtid. Så hva sier akademikere om husmorporno?

Ingenting. Søk på internett, søk i akademiske journaler, søk på universitetsbiblioteker, du finner ingenting. Akademikere over hele kloden går rundt og later som om hver tredje bok som trykkes ikke eksisterer, som om dette ikke er et fenomen det er verdt å undersøke nærmere. Lavkultur skal helst ikke snakkes om. Og det er dette som er det største problemet med tilnærmingen til lavkulturen. Enten skal den brukes til å betrakte samfunnets degenerajon, ellers skal den ignoreres.

Hvorfor skeptikere svikter i undervisningen av kritisk tenkning

La meg begynne med å liste opp mine "credentials" innen skepsis og undervisning. Jeg har drevet med konfirmasjonsundervising si...

Populære innlegg