Her er et skjermbilde fra en kamp med dataen (jeg er grå), han trengte gjennom linjene, jeg avskar ham og løpet av to runder var han så svak at det var lett å eliminere de to avskårne styrkene.
Så hva har dette med debatter å gjøre? Mye. En debatt er ofte som en krig, du sender frem dine styrker, argumentene, godt støttet av forsyningstropper, fakta/undersøkelser/statistikk/ logikk. Sender du imidlertid ut dine argumenter i striden uten forsyningstroppene vil du få problemer.
Argumenter er ingenting i seg selv. "Jens Stoltenberg er en god statsminister", sier ingenting. "Jens Stoltenberg er en god statsminister på grunn av x, y og z" kan det imidlertid være mer vekt i, men det avhenger selvsagt av hva x, y og z er. For hvert angrep trenger forsyninger. Dype angrep inn på motpartens område krever sterkere støtte, og et angrep trenger som regel langt mer støtte enn forsvareren. En tommelfingerregel er at du trenger tre ganger så mange krigere til å innta en festning som det trengs til å forsvare den. Er det du som angriper, er det også større krav til bevisførsel hos deg.
Det så vi veldig tydelig denne uken med Kristin Halvorsens påstand om at rosetoget skyldtes en sterk offentlig skole i Norge. Under intervjuet med VG var det åpenbart at hun ikke hadde sikret sine forsyningslinjer. Hun kunne ikke backe opp påstanden med fakta og angrepet rant bort i sanden.
Du må ha disiplin i troppene dine. Du kan ikke sende ut tropper på måfå og håpe at de gjør mest mulig skade. På samme måte bør du ikke angripe alt og du bør heller ikke støtte alle dine meningsfellers påstander. At andre er mer aggressive enn deg gir deg ingen grunn til å bruke samme retorikk.
Jeg tenkte på dette da jeg så The God Who Wasn't There, en dokumentar som hevder at Jesus aldri eksisterte, en film som hadde fått Richard Dawkins godkjentstempel på seg. Etter å ha sett filmen, tenkte jeg: Hvorfor liker Dawkins slikt søppel? Ikke bare var filmen amatørmessig, i sluttscenen fikk jeg så mange antipatier mot regissøren, som lurte sin gamle rektor til et intervju under falske premisser. Du trenger ikke støtte alle som er på din side.
Når jeg diskuterer med folk sitter jeg ofte og tenker over logikken bak et argument, hva er forsyningslinjene, kan du si. Vil de bakenforliggende prinsippene kunne forsvares i andre tilfeller? Vil prinsippene gå imot andre standpunkter? Finnes det en logikk bak i hele tatt?
Siden jeg skriver endel om ateisme/ kristendom, er det like greit å bruke det som eksempel. Både ateister og kristne kan lire av seg dumme ting, men la oss tenke oss at at en ateist skulle si at kristendommen er den største tragedien som har rammet menneskeheten.
Reflekterte og dyktige kristne debattanter bør kjenne gleden som strømmer i hjertet når de hører slikt. De har fått en mulighet til å knuse sin motdebattant, ikke ved å angripe selve argumentet, men ved å angripe selve logikken bak. Den største tragedien? Verre enn pest? Hvordan rangerer de tragedier? Hvilke parametre brukes? Å bli nødt til å moderere seg ett halvt minutt etter at du har kommet med en bastant påstand er aldri bra. Dette fikk Dawkins merke nylig, han kritiserte som ikke engang visste hva første bok i Bibelen het, mens han selv ikke var i stand til å resitere hele tittelen til On the Origin of Species by Means of Natural Selection, or the Preservation of Favoured Races in the Struggle for Life. Han hadde satt stangen høyt, og feilet da hans egne prinsipper ble vendt mot ham. Personlig ville jeg aldri finne på å kritisere kristne for slikt, så mot meg kan ikke dette brukes.
Samtidig fryder jeg meg når jeg i en debatt hører forferdelige kristne argumenter, hvor det er åpenbart at de ikke har reflektert over hva de selv sier. "Ekteskapet er til for å få barn", har jeg av og til hørt. At de samme ikke vil forby ekteskap mellom pensjonister eller ufruktbare mennesker er en logisk brist. Det samme er KrFs aksept av abort ved voldtekt, men ikke ved frivillig samleie. Mister fosteret menneskeretter fordi moren ble voldtatt? Hvor er logikken? Og ikke minst, "samkjønnet ekteskap fører til ekteskap mellom voksne og barn." De sender styrkene sine i striden uten forsyningslinjene i orden, og da er det en glede for meg å angripe nettopp disse.
På samme måte som det må være en kjede av forsyninger mellom troppene nærmest fienden og hovedkvarteret, må det være en forbindelse mellom dine standpunkter og dine innerste prinsipper. Hvordan kan et liberalistisk parti som Høyre, som kjemper for individets rett, ha et ønske om å forby tigging? Jeg ville hatt problemer med å forsvare et slikt forbud. Det samme gjelder forslaget om å forby strippeklubber i Norge. Disse som ønsker dette er jo som regel også sterke tilhengere av selvbestemt abort, det vil si at de er tilhengere av kvinners rett over egen kropp på ett punkt, men ikke på et annet? Jeg skal være litt ydmyk og si at jeg ikke er sikker på at jeg har rett, men jeg mistenker at de ikke har sine forsyningslinjer i orden.
Samtidig er det viktig å ikke undervurdere fienden. Ser det ut som et enkelt mål, bruk heller litt tid, orienter deg, og ikke minst, anta at motparten er intelligent og reflektert. Jeg irriterer meg ofte over kristne og ateister som møter sin motpart som om denne ikke tenker. Jeg har tidligere skrevet om både dårlige kristne og ateistiske argumenter på denne bloggen, og fellestrekkene for disse er en underliggende tanke om at motparten ikke tenker.
Et kristent eksempel er påstanden om at den andre termodynamiske lov tilbakeviser evolusjonslæren. Det underliggende premisset er at det et millioner av fysikere verden over som aksepterer evolusjonen som kan både første, andre og tredje termodynamiske lov, men som ikke klarer å bruke disse til å forstå at evolusjonen er umulig. Det eneste som skal til for at kolossen skal falle er en kreasjonist som har lest på Wikipedia, men som ikke aner hva første og tredje loven er. På ett tidspunkt bør denne kreasjonisten stoppe opp og tenke: "Kan det tenkes at dette argumentet ikke er så godt likevel?" Hvis du tror du kan knuse en bevegelse på flere milioner rasjonelle mennesker med ett argument så har du ikke kartlagt fienden skikkelig. Kom deg tilbake til hovedkvarteret og lag en ny slagplan.
Når det gjelder tilbaketrekninger så vil en general som anser et område som umulig å holde trekke styrkene tilbake. En tilbaketrekning har mang en gang vunnet en krig. Slik er det også i en diskusjon. Dersom du har et etisk grunnsyn, et HQ om du vil av regler og prinsipper du bygger livet ditt på, vil du komme i en situasjon hvor du må skifte syn. Jeg ble tvunget til dette i etterkant av FNs Klimapanels rapport i 2007. I ungdommen var jeg rabiat klimaskeptiker. Jeg kranglet med læreren, leste bøker og så klimaskeptiske filmer og da Al Gore vant Nobelprisen skrev jeg et rasende brev til Bergens Tidende som heldigvis ikke kom på trykk.
Men så ble jeg nødt til å revurdere mitt standpunkt. Jeg hadde som et prinsipp at dersom jeg ikke satt på ekspertise på et felt burde jeg av prinsipp følge den vitenskapelige konsensus. Det ble en kognitiv dissonans mellom prinsipper og standpunkter og etter en hard debatt i mitt eget hode valgte jeg en strategisk tilbaketrekning. Høyden var tapt. Jeg kunne ikke prinsipielt kritisere alternativ medisin, klarsynte eller ungjordskreasjonister og samtidig være klimaskeptiker.
Hører du en debatt mellom en reflektert og en mindre reflektert debattant kan du også legge merke til at den sistnevnte kan komme med påstander som bryter med hva han har sagt tidligere. Prinsipper presenteres på sparket og fire innpustinger senere er de glemt. Selvsagt kan det være slitsomt å diskutere med slike, rett og slett fordi de ikke er i stand til å innse at de motsier seg seg. Flere enn meg har blitt frustrerte på nettsiden Verdidebatt, debattantene har en stygg tendens til å spore av, til å fortelle hvor dumme medlemmer av andre livssyn er og til å legge ut YouTube-videoer med oppbyggelig budskap.
Til slutt vil jeg si at en god debatt foregår på tre plan. Vi har det felles planet mellom de to som diskuterer, samtidig har vi et plan i hvert av hodene på de to debattantene. Når Person 1 snakker, tenker Person 2 på svaret, og det foregår en utvelgingsprosess i hodet. "Hvis jeg svarer A, vil han påpeke B, jeg vil forsvare meg med C, han vil kontre med D, og jeg er satt fast." Jeg kunne si E, men mest sannsynlig mente han ikke det jeg trodde han mente, da han sa F. Han er for smart til å mene det. Hvis jeg sier G, vil jeg kanskje lure han ut på glattisen, og jeg vil kanskje kunne ta ham i å motsi seg selv."
To dyktige debattanter er som to sjakkspillere, som forstår hva den andre vil svare med, og som derfor kan hoppe flere steg frem i diskusjonen, mens mindre dyktige debattanter må ta ett og ett steg om gangen. De er ofte nødt til å stoppe opp og presisere hva de egentlig mente, de må oppklare misforståelser og de ofte tilbakevise stråmenn. De dyktige debattantene slipper dette, og det er derfor en glede å diskutere med dem, uansett hvor uenige vi er.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar