Dyrekortene

Som så mange andre gutter i min generasjon elsket jeg bilkort. Selv før jeg lærte å lese og skrive forstod jeg hvordan vi skulle spille med dem, og jeg forstod også de forskjellige dataene på kortet. «Km/h» betydde fart, «vekt» betydde hvor tunge de var, og selv om jeg ikke alltid forstod alle de andre dataen var det likevel ingen problem med å bruke dem. Jeg ante ikke hva sylindre og ccm var, bare at det var viktig å vite om tallet på kortet var høyere enn de andre kortene. Og når vi ikke spilte elsket jeg å legge kortene ut i rettefølge, fra den raskeste til den seneste, fra den eldste til den yngste.

Vi hadde mange forskjellige typer kort, ikke bare med biler, men også tog, motorsykler og en med dyr. Hvert dyr og kjøretøy hadde sine egne verdier, verdier jeg nesten kunne utenat.

Da jeg var mindre elsket jeg elsket å lære om dyr, og da jeg fikk de nevnte dyrekortene brukte jeg mye tid til å gjøre meg kjent med hver art i stokken. Sjiraffen var den høyeste, geparden den raskeste. Siden det alltid ga en fordel i spillet å kjenne til hvert enkelt korts beste data, brukte jeg mye tid på dette. Så mye at kortene representerte sannheten over dyreverden. Stod det at en løve hadde en maksfart på 75 km/t, så hadde den det. Stod det at elefanten veide 12 tonn, så veide de 12 tonn. Jeg stilte ikke spørsmål til kortene, de representerte sannheten. De representerte sannheten inntil jeg oppdaget at det var andre som hevdet noe annet.

En gang det var selskap hos en annen familie oppdaget jeg en dyrebok for barn. Selvsagt var jeg ikke sen med å gripe boken, og selv om jeg ikke var flink nok til å lese teksten, var det nok av nydelige bilder av alle de dyrene jeg hadde lært å elske gjennom dyrekortene mine. Det var en nydelig bok. Men så kom jeg til en plansje som skulle ødelegge mitt til nå positive bilde av boken.

På denne plansjen viste de forskjellige dyr og deres toppfart. Grafikken var flott den, bare så synd at den var gal. Løven maksfart var gal med 5 kilometer i timen, geparden likeså, og selv om noen av tallene var korrekte, var de likevel skjemmet av disse feilene. Kortene var sanne, boken falsk.

Jeg viste plansjen til min bror og påpekte alle de feilaktige opplysningene. Han var ikke like overbevist som meg.

«Hvordan kan du vite at boken har feil?», spurte han.

«Vel, kortene sier det», svarte jeg.

«Men det er vel større sjanse for at boken er mer korrekt», påpekte han, «boken er en bok, mens kortene er bare kort!»

Jeg var ikke enig, og er kanskje fortsatt ikke det. Jeg aner ikke hva toppfarten til en løve er, og har heller ingen interesse for å finne det ut. Men denne opplevelsen gjorde meg oppmerksom på noe som skulle komme til å få større ringvirkninger senere. Jeg trodde på det første jeg leste, og opplysninger som stod i konflikt med dette ble avvist som gale. Samtidig kjente jeg kortene ut og inn, spurte du meg om sjiraffen kunne jeg fortelle deg utfyllende om vekt, høyde, leveår og maksfart. Hva var vitsen med å lære alt dette dersom det var en mulighet for at det var galt?

Spørsmålet jeg satt igjen med, et spørsmål som i begynnelsen ga meg ubehag var følgende: «Hvordan kan jeg tro at det første jeg hører er korrekt?» Samtidig som et annet spørsmål tvang seg fram: «Hvorfor forkastet jeg umiddelbart bokens opplysninger, fordi de var i konflikt med kortene?»

Hvis jeg skal peke på en episode som åpnet for tvilen og for undringen i meg må det være nettopp denne episoden, og i etterkant er jeg glad for at jeg tidlig fikk oppleve denne konflikten. For alle som var tilstede i dette selskapet er nok denne dagen en glemt episode, for meg vil den alltid fremstå som første gangen jeg fikk mine etablerte sannheter rokket ved.