Bøkene jeg aldri leste

Noen av dem samler støv i bokhyllen. Det er bøker jeg har begynt på, bestemt meg for å lese men aldri satt av tid til. Enkelte bøker er fantastiske, de snur opp ned på alt du har trodd på så langt, de gir deg nye perspektiver. Noen bøker klarer jeg imidlertid aldri å fullføre, uansett hvor mange lovord jeg hører om dem. Det er noe med å gå til det skritt å åpne dem, sette av tid til å lese dem, og unngå å bli distrahert av andre bøker, filmer eller serier.

Her er bøkene jeg burde ha lest, men som jeg enda ikke har satt av tid til å lese:

Mannen uten egenskaper
Dette er den boken som gir meg dårligst samvittighet. Jeg påbegynte den i 2003, leste 100 sider og var fascinert, men tanken på å lese resten gjorde meg motløs. Jeg la den bort og fortsatte aldri. Synd.

Æneiden av Vergil

Hvis en skal liste opp ti bøker som bør leses er det ingen tvil at Vergils mesterverk hører med her. Jeg begynte, leste bok en, og lånte andre del. Desverre begynte jeg på andre bøker samtidig og det var også viktige TV-serier jeg måtte få med meg, så jeg kom aldri videre.

Orestien av Aiskylos
Jeg begynte på denne i år 2000, jeg leste ferdig første scene, så lot jeg boken ligge og jeg ble etterhvert nødt til å levere den tilbake. Jeg har aldri tatt den opp igjen, og vet egentlig ikke hvorfor. Tenke det, ønske det, ville det, men gjøre det...

Memories of the future av (et veldig vanskelig navn)
Jeg leste om en forfatter som ble oppdaget over førti år etter sin død, og som snart skulle publiseres. Jeg ble umiddelbart fascinert, og forhåndsbestilte den på Amazon. Det var enda noen måneder til den skulle utgis og jeg gledet meg. Det virket som en novellesamling som var en blanding av Kafka og Bulgakov, to av mine favorittforfattere. Så fikk jeg en mail fra Amazon, boken ble utsatt et par måneder. Synd. Så kom en ny mail, utgivelsen var utsatt enda en tid.

Men så kom den i posten. Jeg kastet meg over boken og begynte å lese. Jeg leste introduksjonen, første novellen om en mann som under stalintiden opplever at leiligheten på magisk vis blir større, andre novellen. Så la jeg boken bort og jeg ble aldri ferdig. Den står i bokhyllen og sender meg stygge blikk hver gang jeg passerer.

Mitt navn er Karmosin av Orhan Pamuk
Jeg kjøpte boken i 2005 og begynte å lese. Det var en fascinerende begynnelse, og jeg leste rundt femti sider før jeg oppdaget at jeg ikke hadde fortstått noe som helst. Andre jeg har snakket med sier at boken krever din fullstendige oppmerksomhet, og det nytter ikke å la tankene fly et øyeblikk. Må vel ta den opp igjen en dag.

Dommens dag av Flannery O´Conner
Dette er en novellesamling som gjorde enormt inntrykk på meg, og da er det et mysterium at jeg bare orket å lese et par av dem. Fortellingen om The Misfit er grusom og fantastisk, det samme kan sies om mange av de andre fortellingene, likevel la jeg bare fra meg bøkene og leste ikke videre. Hvorfor?, spør jeg meg selv fortsatt. Hvorfor går jeg ikke rett ned på biblioteket og låner den nå, spør jeg meg selv akkurat nå?

Til slutt en liste over mine seire
Hvit Tørketid
Jeg fikk denne boken til konfirmasjonen, men på denne tiden var seriøs fiksjon det siste jeg tenkte på å lese. Den samlet støv i bokhyllen min, før jeg som trettiåring bestemte meg for å lese den. Flott bok.

Don Quijote
Tre år. Kjøpt i 2004, leste en fjerdedel i Sankt Petersburg, og gikk rundt med dårlig samvittighet i tre år før jeg tok med boken til Tyrkia. På kafeer og busser klarte jeg endelig å få has på boken, og jeg leste de siste linjene i det flyet var i ferd med å lande på Flesland flyplass.

Faust
Jeg kjøpte en murstein av en bok som det var umulig å ta med seg noe sted, og det endte med at jeg måtte lese den på sengen. Jeg ble ferdig med første bok og la så boken bort i flere år. Til slutt var jeg lei blikkene den ga meg og jeg ble tvunget til å fullføre den, noe som krevde flere ettermiddager hvor jeg satt hjemme og gjorde ingenting annet enn å lese.

Dante
Denne boken måtte jeg tvinge meg gjennom. Hvert kapittel krevde all min konsentrasjon, jeg tvang meg til å lese ferdig. Fra første til siste kapittel tok det tre år, hvor det kunne ta lang tid mellom hver gang jeg åpnet den. Men jeg kom meg gjennom, og det var en utrolig deilig følelse å si at jeg var ferdig med den.

Den sinte mannen og sexeieren

Jeg har tenkt på denne bloggposten i en stund, men den ble aktualisert gjennom rettsaken i vågå og den påfølgende debatten. Det er desverre endel menn som har et usunt forhold til kvinnelig seksualitet.

La meg først ta for meg den åpenbare innvendingen som garantert vil komme, dette er ikke bare menn som gjør dette. Den sinte kvinnen er et kapittel for seg selv, hun som nekter mannen kontakt med barna og som ser misogyni ved høylys dag, som ikke legger merke til eventuell diskriminering mot menn. Hun fortjener også en bloggpost, men det er imidlertid ikke henne jeg skriver om her.

En venninne forklarte engang at kjønn er så vanskelig å diskutere fordi vi alltid har det. Kjønn er så tett knyttet opp til vår identitet, vi fødes med det, vi merker at vi har visse interesser på grunn av den og ikke minst, vi merker etterhvert at kjønnet gir oss begrensninger, ikke bare biologiske, men også kulturelle.

Endel venninner av meg forteller at de er flaue over at deres kjønn er overrepresentert på alternativmesser eller av kvaliteten på rosablogger, mens enkelte menn blir skamfulle over statistikker med vold mot kvinner. Personlig ser jeg ingen grunn til å være skamfull over å ha et kjønn, og en slik kromosomutgave av arvesynden synes jeg ingenting om. Du svarer for deg selv, ikke for ditt kjønn. Derfor vil jeg ikke at menn som ikke lider under denne tankegangen jeg nå vil beskrive skal føle noen skam. Dette er en tankegang som er utbredt blant mange menn, og som vi aktivt må bekjempe.

Det er en tanke som sier at sex er vare, en vare som er ulikt fordelt blant kjønnene. En ung jente har stor seksuell makt, en makt hun som regel ikke har gjort seg fortjent til, hun ikke har jobbet for og som hun sikkert ikke alltid er i stand til å takle. Sex er en vare, og det er jenta som holder på denne varen. Noen elsker å vise den frem, de går rundt med utringede topper og tettsittende jeans og når de bøyer seg ned kan du se den bittelille g-strengen. Hun sitter på et stort varelager, og hun deler ikke godene med dem som trenger dem mest.

Hvordan reagerer en en mann i trettiårene når han ser denne unge jenta? Han føler seg som et slumbarn, som hver dag opplever at et av barna fra en av de rike familiene i vifter store sekker med mat foran dem. Hvordan kan de kle seg sexy, hvordan kan vise frem den sexen de eier, og som de ikke har planer om å dele?

Det er kvinnen som gjør en mann opphisset, det er hun som snurrer ham rundt lillefingeren, og det er hun som aksepterer eller avviser ham etter hennes forgodtbefinnende. Hun er den aktive part, og det er også hun som kontrollerer det seksuelle og selve sexakten. Mannen kan bare stå der og tigge og håpe det beste.

"Hvor ofte kan en kreve sex av sin kone", spurte en av mine kristne venner en annen av mine kristne venner. Spørsmålet sjokkerte både meg og vedkommende som fikk det, men det avslører igjen denne tankegangen, kvinnene eier sexen og det rettferdige er å dele med mannen. Mannen blir da fremstilt som sexfattig, som den som må be sexeieren om å få litt.

Jeg finner ikke sitatene akkurat nå, men jeg har lest flere sitater om menn som har argumenter ut fra denne holdningen om kvinnen som sexeieren. I Knutbysaken spilte nyhetene av et klipp fra en av pastorene hvor han argumenterte for at kvinnen var forpliktet til å gi mannen så og så mye sex, hvis ikke var hun egoistisk. På samme måte som en rik person er forpliktet til å dele av rikdommen sin er hun forpliktet til å gi bort litt av sexen sin. Det har også vært politikere i Norge som har hevdet at det ikke hadde vært så mye vold mot kvinner om de ikke hadde knepet igjen. På samme måte, om bare sexeierne kunne dele litt av sin rikdom hadde alt vært så mye bedre.

På Verdidebatt tok leder for Familie og Medier Jarle Haugland opp det problematiske i vågåsaken på en utmerket måte. Han påpeker det asymetriske maktforholdet gjør det irrelevant om det var jenta som tok inititativ til den seksuelle praten, det var Øygard som var den voksne, det er han som hadde ansvaret. Desverre er ikke alle som kommenterer helt enige, Eivind Bade kommenterer slik:

Det er også tydelig at det var enkelt for jenta å dra i gang Øygard.  Trådstarter overser der et meget viktig poeng: Jenta hadde også makt over Øygard.  Hun kunne leke seg med hans seksuelle interesse.  Heri ligger en generell ubalanse i relasjonen menn/kvinner.  Kvinner har tiltrekningskraft som de kan spille på.

Jenta er skyldig. Hun har makten, hun kan spille på sex, og på sin tiltrekningskraft som mannen tydeligvis mangler. At den ene parten var et barn, og den andre en voksen er tydeligvis irrelevant i denne sammenhengen. Hun utnyttet sin kvinnelighet som "sexholderen".

Og har bare kvinner seksuell makt? Jeg har jobbet endel i skolen, og jeg kan si med relativt sikkerhet at det er tusenvis av unge lærere i tjue- eller trettiårene som opplever at enkelte elever stopper alltid opp for å prate med dem, at det er enkelte elever som rødmer lett når de prater med enkelte lærere. Jeg har merket dette selv, jenter som viser meg litt mer oppmerksomhet enn det som er vanlig når jeg har vært lærer i klassen. Det er tusenvis av unge mannlige lærere som i dag går til klasser hvor de vet at det sitter jenter som er interessert i dem. Gjør de noe med dette? Aldri! Men har menn en seksuell makt i denne situasjonen? Definitivt.

Det er selvsagt også kvinner som ser på sex som sin eiendom, som bruker denne for å opppnå fordeler. Hanne Nabintu Herland har jo argumentert med at kvinner hadde vært smarte om de brukte sex som middel til konfliktløning. At folk har oftere sex har jeg ingenting imot, men det skal ikke brukes som et middel. Dette bygger igjen på at kvinnen er sexeieren, og porsjonerer denne ut etter hvordan det passer henne.

Jeg har tidligere skrevet om offermentaliteten, og det er ingen tvil om at dette synet på kvinnen som sexeieren er en del av dette. Menn som tenker slik er ofre for et samfunn og en biologi som gjør det motsatte kjønn til eiere av det de selv begjærer. Vil det da være galt å klype en jente på rumpa? Antaste henne når hun har kledt seg utfordrende? Ikke mer enn det er for et utsultet barn å stjele et brød fra en gourmetrestaurant.

Denne holdningen må bekjempes. Dette synet på kvinnen som den babylonske skjøge må bekjempes, både hos menn og kvinner, og man må slutte å se på sex som en vare, en vare som kvinner selger og menn kjøper.

Samtale med en ikkeeksisterende person

- Hvem er du?

- Jeg er ingen.

- Men jeg snakker jo med deg!

- Nei, det gjør du ikke. Du skriver noe ut av din egen fantasi.

- Men du svarer jo!

- Nei, jeg svarer ikke, du skriver fortsatt, jeg finnes ikke.

- Ok, blås i det, du finnes ikke, det får så være. Men vi kan ta en samtale for det, kan vi ikke?

- Selvsagt kan vi det, hva vil du snakke om?

- Vel, hvordan er det å ikke eksistere?

- Helt ok, egentlig. Det er ikke så ille, jeg har jo fjernsyn å se på.

- Mange bra kanaler?

- Alle jeg har er ganske bra. Bortsett fra at jeg ikke har noen. Og at jeg heller ikke har noe fjernsyn. Og at jeg har ikke noen stue hvor jeg kunne hatt fjernsynet. Og at jeg ikke har øyne eller ører til å oppfange verken bilde eller lyd. Bortsett fra det, helt ok tidtrøyte.

- Bra det, så lenge du ikke kjeder deg.

- Det er ikke vanskelig å bli underholdt når du ikke eksisterer, skjønner du. Men det var vel ikke for å diskutere fjernsyn at du spurte om vi skulle møtes og slå av en prat?

- Neida, neida, det var ikke det. Men jeg har noen tanker jeg gjerne ville luftet og da er det jo greit å gjøre det med en person som ikke eksisterer.

- Ok, hva lurer du på?

- Egentlig eksistensen i seg selv. Hvorfor eksisterer jeg, og hvorfor gjør ikke du det?

- Så du er så ufølsom at du snakker om dette med meg?

- Er det et sårt tema?

- Egentlig ikke, det er faktisk ganske interessant å snakke om. Vet du hvor nær jeg var å eksistere?

- Nei, det vet jeg ikke. Hvor nær?

- Ganske nær. Eller hvis jeg kan bruke et bilde, jeg vant klubbmesterskapet, deretter ble jeg best i kretsmesterskapet, så vant jeg i den nasjonale konkurransen, deretter ble jeg tatt ut i den olympiske troppen, og der vant jeg hele konkurransen.

- Ok, jeg er ikke helt sikker på om jeg følger deg.

- Det gjør du snart. Vinneren av de olympiske leker får delta i solsystemslekene, jeg knuste de andre og Jupiters, Saturns og de andre planetenes representanter måtte reise skuffet tilbake. Jeg var vinneren. Og jeg avanserte. Etter seier etter seier kom jeg til den siste, Melkeveiens finale, og vinneren der ville belønnes med eksistens. Der kom jeg på en andreplass. Så nært, men likevel så fjernt.

- Så er det så liten sjanse for å bli født?

- Mindre. Men det er ikke viktig. Men alle de du ser rundt deg vant sin konkurranse.

- Hva skulle til for at du skulle bli født?

- Mine foreldre måtte ha bestemt seg for å få et barn en måned tidligere. Sæden og egget som kunne gitt meg liv var borte da de bestemte seg for å forsøke. Nært, men ikke nært nok. 

- Er du lei deg for det?

- Kanskje av og til, men på andre siden, dere som eksisterer har jo andre problemer som jeg slipper å reflektere over.

- Hvilke da?

- Det forstår du vel. Hva om en religion som truer med evig pine er den sanne tro? Da vil min ikkeeksistens være den største velsignelsen som noensinne har inntruffet meg.

- tror du en av den er den sanne tro?

- det har jeg ingen formening om, de angår meg ikke. ingen tro tar hensyn til dem som aldri fikk muligheten til å eksistere.

- Gjør det vondt å tenke på?

- Jeg har ingen formening om hva som er ondt og hva som er godt. Det er forbeholdt dere levende.

- Det har du kanskje rett i, men likevel, det gjør du kanskje noen tanker om.

- Ingen store tanker, for å være ærlig. Det bare ble slik. Men husk at du engang kommer til å være akkurat som meg.

- Tror du ikke jeg vet det? Tror du ikke jeg tenker på det?

- Gjør du det? Det hadde jeg ikke trodd.

- Hvorfor ikke?

- Hvorfor ikke? Du lever, mann! Hvorfor tenke på å være død? Du vil ha tilstrekkelig tid til å være død, så hvorfor ikke vente til du faktisk er død til du tenker på det?

- Kan man tenke på det da?

- Hvorfor ikke? Hva vet jeg? Men la meg stille deg et spørsmål, du har stilt meg så mange.

- Hva da?

- Hvordan er det å leve?

- Å leve? Nå stiller du et stort spørsmål.

- Det vet jeg, men jeg lurer likevel. Hvordan er det å leve? Husk at jeg ikke vet hvordan det er, så det hadde vært flott om du kunne opplyse meg litt. Gi meg noen pekepinner.

- Ok, skal vi se, å leve, hvordan skal vi beskrive det. Det er kanskje som en dag, du våkner, jobber går hjem for å slappe av før du er ferdig for kvelden.

- Ok, så livet er som en dag i et menneskes liv?

- Nei, det er det ikke, uff, dette ble vanskelig, skal vi se, nei, jeg aner ikke. Det er kanskje å bruke sansene. Jeg åpner øynene og ser, jeg føler, snakker, nei, jeg vet ikke. Det er kanskje som å ikke sove, nei jeg vet ikke. Hvordan har du tenkt på livet, da?

- Det bør du vite nå, jeg kan ikke tenke på noe liv, for å tenke trengs en hjerne, den ble frarøvet meg da jeg aldri ble unnfanget.

- Frarøvet? Anser du det som et ran at du aldri ble født?

- Ikke egentlig, jeg vet ikke. Det var mest en talemåte. Man gjør jo selvsagt opp seg endel tanker, men det er aldri noe jeg forsøker å bruke mye tid på å filosofere over. Det er slitsomt nok å ikke eksistere.

- Men kaffen da, er den god?

- Den smaker utmerket, Kaffe Mocca er faktisk favoritten min.

- Den er god den, men jeg forsøker å la være å drikke den for ofte. Det er litt for mye sjokolade i den.

- Hehe. Endelig en fordel for oss ikkeeksisterende personer.

- Det har du selvsagt rett i.

Jeg smilte og resten av samtalen brukte vi til å diskutere fotball, været og fremtidsplaner.

For mennesker som ønsker å bli kultursnobber

Jeg la tidligere denne listen ut på Bokelskere, men tenkte at det sikkert var lesere av bloggen min som også er interessert. Dette er for dem som vil kunne henvise til Russerne og dermed øyeblikkelig få et intellektuelt overtak på sin motdebattant. Personlig har jeg merket meg at å ha lest "russerne" gir kred, du er liksom litt ekstra reflektert om du henviser til dem. Det er som å henvise til "fransk filosofi".

Men nå er du selvsagt en opptatt person, og du har ikke tid til å sette deg inn i de russiske mursteiner. Fatt mot, her kommer en liste over gode, korte verker av Fjodor, Lev og de andre. (Og mens vi er inne på det, du får mye mer kred om du sier Ljef TalstOj, ikke Leo TOlstoj).

Den første kjærligheten
av Ivan Turgenev

En naiv, enkel gutt i møtet med den første forelskelsen. En jente som elsker å kontrollere eldre menn. Og en mann hun er villig til å gå i døden for. Fantastisk novella. Ca 50 sider, hvis jeg ikke husker feil. (Den finnes på norsk, men den ble utgitt i en novellesamling som inkluderte flere forfattere).


Opptegnelser fra et kjellerdyp
av Fjodor Dostojevskij
En av D.s mest fascinerende karakterer, uten at du må tvinge deg gjennom 900 sider. Rundt 100.

Kappen
av Nikolaj Gogol
Russlands mest berømte fortelling. Morsom og dyp. Hva symboliserer kappen? Drømmer? En kvinne? Pubertet? Les og fortell meg. Under 100 sider.

Ivan Iljitsj' død
av Lev Tolstoj
Verdens beste kortroman. Hvis det var en vanskelig å forstå, kan jeg gjerne gjenta den.
DETTE ER VERDENS BESTE KORTROMAN.

Handler om døden. Denne er du rett og slett nødt til å lese. Du har ikke noe valg. Jeg lånte den til min mor, hun tipset far om det, og han ville gjerne at en grandtante skulle lese den. Dette er en fantastisk bok.

Dobbeltgjengeren
av Fjodor Dostojevskij
Dostojevskijs nest beste kortroman. 100 sider og vips er du blant kulturfiffen;-) Les.

Hundehjertet- en uhyrlig historie
av Mikhail Bulgakov

Er du for lat til å lese Mesteren og Margarita (skam deg!), men likevel vil skryte på deg Bulgakov? Fortvil ikke, han skrev også en fantastisk kortroman i samme stil som ovennevnte mesterverk. En hund blir skapt om til et menneske og blir den mest entusiastiske tilhengeren av Sovjetsystemet.

Revisoren og utvalgte fortellinger
av Nikolaj Gogol
Hysterisk forviklingskomedie. Les.

Spardame
av Aleksander Sergejevitsj Pusjkin
Finnes også på norsk. Russlands Wergeland, skrev også flotte noveller.

I tillegg til dette anbefales novellene til Tolstoj og Tsjekhov.

Leser du disse kan du sitte med hevet hode når temaet streifer innom de mer dype sider av den menneskelige erfaring. God lesning.

Den nye ignoransen - et svar på Noer Lies kritikk av Folkeopplysningen

Det er ikke så enkelt å debattere med postmodernister. Dette er ikke fordi de har så gode argumenter, men fordi de ikke argumenterer på samme nivå som oss andre. Jeg opplevde selv denne rasen på nært hold da jeg studerte litteratur og da jeg leste et leserinnlegg i Morgenbladet hvor en av disse fikk utfolde seg fritt og minnene fra studietiden kom tilbake. Svein Anders Noer Lie med doktorgrad i filosofi kritiserer programmet Folkopplysningen på en måte som viser at det ikke alltid er en forbindelse mellom utdannelse og fornuft. Dette tvinger enkelte av oss med med lite tid å sette av helgen til gjennomgang av dette ..... innlegget.

Takk til Pernille Nylehn som bidro med verdifulle innspill. Hennes kommentarer er i grønt.

Gjennom til sammen seks programmer har NRKs Folkeopplysningen nå fått anledning til fritt å anta at vitenskapen skal være vår kur mot humbug. Mellom modernitetens optimistiske vitenskapstro og 2012 utfoldet det seg en periode med vitenskapskritikk og postmoderne eksesser. Dette er det nå slutt på. Igjen er tiden inne for å tvile på alt bortsett fra vitenskapen. Da er også tiden tydeligvis inne for å blande vitenskapens innhold med vitenskapens form og tenkemåte. Den nye entydigheten er over oss for alvor.

Han starter innlegget med en stråmann, vi skal ikke tvile på vitenskapen. Skal vi ikke det? Har han hørt dette i programmet? Hvor sier de at de ikke skal kritisere vitenskapen? Produseres det ikke bøker som er kritisk til vitenskapen?

Den første sammenblandingen møter oss allerede i programseriens faste introduksjon. Der får vi vite at programlederen er fysiker og at han derfor vet hva vitenskap er.

Nei, det sier han ikke. Han sier at «Jeg er ingen ekspert på det alternative, men som fysiker vet jeg endel om naturens spilleregler og den vitenskapelige metode.» Det er en forskjell. Derfor blir følgelig det neste avsnittet meningsløst.

Vet en vitenskapsmann hva vitenskap er? Ikke nødvendigvis. Hvis det hadde vært slik ville de metodene og praksisformene som faktisk brukes i vitenskapen i dag være identiske med idealene som vitenskapen bør følge. Det er fort gjort å glemme at de geistlige fremmet noe av det samme budskapet overfor Galileo Galilei. Det var de kirketro som alene «visste hvordan himmellegemene skulle og måtte studeres».

Deretter presterer han å lire av seg Galileiargumentet. Jeg har tidligere skrevet om dette på bloggen min, men en stråmann kan ikke gjentas for ofte. Galileiargumentet går ut på at mennesker som, med veldig, veldig mye godvilje kan minne om Gallileis situasjon, blir utsatt for det samme som ham. Bjørn Are har mer å si om denne fortolkningen av historien, men det er irrelevant her, det viktigste er myten, det dogmatiske maktmennesket som undertrykker Sannhetssøkeren™.

Postmodernister elsker Galilei fordi de har muligheten til å plassere den de ikke liker i kirkens rolle. Denne gangen er det vitenskapen, de dogmatiske og bebrillede mennene i laboratoriefrakker som har fått tildelt kardinalkalotten. Selv er dette bare lek med ord, dersom Lie skulle ha studenter og gi en av dem svak karakter kan selvsagt han selv plasseres i den katolske kirkens posisjon, og den uredde studenten i Galileis. Mer om dette senere.

Den andre formen for sammenblanding ligger nedlagt i programseriens idé. I vitenskapen «dyrkes» forholdet mellom premiss og konklusjon. Finnes det nok belegg i premissene til at vi kan slutte oss frem til den angjeldende konklusjonen?

Dette er noe av det mest absurde jeg har lest noensinne av en utdannet person. Alle argumenter bygger på dette forholdet, premisser fører til konklusjonen. Premisser kan være gale, de kan være irrelevante, men de leder mot konklusjoner. Det er ingen dyrking, det er bare slik det er. Dyrker man i byggebransjen forholdet mellom planke og hus? Dette gir absolutt ingen mening.

En vitenskapsmann eller -kvinne vet, i alle fall implisitt, at slike konklusjoner alltid kommer med en rekke betingelser. Konklusjonen er tentativt «sann» gitt at en hel rekke andre betingelser er «sanne». En påstand er alltid avhengig av andre påstanders «sannhet» for selv å være «sann». «Det er muligens sant at blåbær fører til mindre kreft hvis det stemmer at antioksidanter virker gunstig på immunsystemet osv.» Inkludert i disse betingelsene finnes selvsagt også betingelser vi ikke kjenner til. Å fremstille det som om vitenskapen er den instansen som enkelt kan avgjøre hva som virker eller ikke angir bare en uvitenskapelig holdning. Den nye entydigheten ser forbi dette. Vi kan nå spørre en vitenskapsmann og få svar: «virker dette?» «Er det sant?»

Filosofen tror han har skrevet noe fornuft og nyskapende, men dette er selvsagt noe den vanlige forsker kjenner til. Det er ikke mulig å avdekke sannheten for en vitenskapsmann, sannheten er forbeholdt filosofer, eller rettere sakt, skikkelige filosofer, ikke du.

Den tredje formen for sammenblanding handler om at programmet ikke selv viser til eller bruker det som ideelt sett burde være vitenskapens form. I det første programmet lærte vi for eksempel at det er tilstrekkelig å gjennomføre et statistisk sett helt amatørmessig forsøk og å referere til et tilfeldig utvalg av undersøkelser for å underbygge en helt bestemt konklusjon: nemlig at healing ikke virker. Jeg for min del tror ikke at healing virker, i alle fall ikke av de samme grunnene som mange healere selv tror. Men dette er noe jeg altså bare tror. Jeg skulle gjerne fått en større visshet ved å se på dette programmet.

Her er et problem som skeptikere påpeker igjen og igjen, det er umulig å bevise at healing ikke virker. Man kan undersøke spesifikke healere og dokumentere at der og da var de ikke i stand til å helbrede pasienten, men hvordan kan vi bevise at det blant alle verdens healere ikke finnes mennesker som til visse tider er i stand til dette? Samtidig, når vi vet at mange healere ikke vil la seg teste blir dette en umulig oppgave. At han i hele tatt ønsket en større visshet viser at han ikke har forstått noe av den vitenskapelige metode.

For de fleste vil imidlertid en slik tillit være avhengig av noe mer enn at en kjekk vitenskapsmann på tv selv mener at dette er humbug. Det som ville ha gjort den store forskjellen er om vi hadde fått se en vitenskapelig holdning utspille seg i praksis. Det vil si at programmets bærende idé ikke var tuftet på aktivt og kontinuerlig å oppsøke premissene for den konklusjonen man allerede har bestemt seg for.

Og det er det noen programmer som gjør? Kan han nevne ett program hvor man har skiftet syn midtveis i programmet? TV er underholdning, ikke vitenskap.

Hva er alternativet? Alternativt kunne man oppsøkt hypotesen: «Healing virker aldri». En slik dristig hypotese (som Karl Popper kaller det) er nettopp dristig fordi vi da vet at det ideelt sett bare skal én undersøkelse til for å få den avkreftet. Hvis programmet da hadde oppsøkt de empiriske undersøkelsene som har høyest troverdighet og disse allikevel viser seg ikke å holde mål, først da kan vi tillate oss å konkludere med at «så langt vi vet virker ikke healing». En slik test ville også overbevist oss om at vi har å gjøre med ekte folkeopplysning, og ikke et nerdescientistisk partsinnlegg fra Foreningen Skepsis.

Konspirasjonen om at Skepsis står bak denne serien er jo selvsagt litt morsom, men i lengden blir den slitsom. Og hva er egentlig scientistisk? Mange slenger det ut, veldig få gidder å definere det.

Den fjerde sammenblandingen handler om spørsmålet: Hva vil det si at noe er testet? Dette var i sin tid et ukomplisert spørsmål. Nå er det allerede en stund siden naive forestillinger om hvor enkelt dette kan gjøres har ført vitenskapsteorien inn i helt andre spørsmål. Totalt uberørt av denne debatten har konvensjonell medisin etter hvert opparbeidet seg en tillit til et bestemt testregime som kalles «randomised controlled trials» (RCT).

Hva mener han egentlig med at spørsmålet ”Hva vil det si at noe er testet?” i sin tid var et ukomplisert spørsmål? Mener han før man faktisk begynte å teste noe som helst og bare filosoferte og antok? Eller mener han før man begynte med standardiserte forskningsoppsett, kontrollgruppe og randomisering?

Filosofisk sett er det ikke vanskelig å peke på åpenbare problemer med dette regimet. Noen kan nevnes her. Metoden antar: 1. At årsaker hovedsakelig virker singulært (såkalt monokausalt).

Feil. RCT-er sier ingenting om årsaken til en sykdom. De er selvfølgelig alltid komplekse (med noen ytterst få unntak, som rene genetiske defekter).

Det RCT-er gjør er (oftest) å teste behandlingsregimer, vanligvis ved å teste ett tiltak (eller én årsak, om du vil) om gangen. Det betyr ikke at man tror man har løst hele ligningen, men man har undersøkt én del av den og så godt som mulig luket ut feilkilder og feiltolkning. Og så setter man det inn i en helhet.

2. At årsaksforhold virker én vei. (I realiteten betyr dette at legen ikke trenger å finne ut av pasientens individuelle særtrekk før han/hun gir pasienten en behandling).

Dette er vrøvl, men dessverre et vanlig ankepunkt mot EBM (evidence-based medicine) fra folk som er litt for enkle i hodet. Resultatene fra forskning brukes som en del av beslutningsgrunnlaget, sjelden/aldri som det eneste, og da kun ved svært enkle problemstillinger. Når jeg har fru Hansen på 80 med høyt blodtrykk på kontoret, kan ingen RCT fortelle meg hva jeg kan gjøre. Men hvis jeg velger å behandle blodtrykket hennes, kan forskningresultater si meg om det er sannsynlig om en gitt behandling vil være nyttig for henne, og (ikke minst) om hun risikerer å få bivirkninger som oppveier gevinsten av behandlingen.

Og, her er en stor overraskelse: leger vet ganske mye om mennesker, av kjøtt og blod, med alle slags variasjoner og årsaker og virkninger både fram og tilbake. Leger treffer mennesker hver eneste dag, og antagelig et atskillig større spekter av arten enn det den jevne filosof gjør. Vi vasser i kompleksiteten, der filosofen sitter og fintenker på den.

Mener Lie at jeg ikke skal bruke solid kunnskap som deler av grunnlaget for beslutningene mine? Mener han at jeg føle meg fram til hva som er best? Hvilken kunnskap synes han egentlig er akseptabel?

3. At det ikke er noen forskjell på det vi kaller korrelasjon og årsak/virkning

Vrøvl. Til og med medisinere kan statistikk.

4. At det ikke er viktig å skille mellom ulike årsakstyper.

Minner igjen om at RCT ikke handler om å finne årsaker til sykdom, men om en gitt behandling har sannsynlighet for å virke på mennesker med en gitt sykdom. Og jo flere RCT-er vi har, jo mer kan vi skille ut hva som taler for eller mot at behandlingen vil virke.

Metode har aldri vært et nøytralt redskap,

Nei. Fortell meg noe jeg ikke vet.

rett og slett fordi metode og (oppfatning av) gjenstandsområde (metafysikk) henger sammen. Selv de logiske positivistene måtte gi slipp på sin naive oppfatning om at et samfunn kan studeres med nøyaktig de samme metodene som et planetbanesystem.

Er han over på samfunn og sosiologi nå? Og mener han virkelig at sosiologer har astrofysikk som ideal? De blir jo heller beskyldt for å være for filosofiske og omtrentelige.

Hovedsakelig fordi de logiske positivistenes «seriøse testregime» viste at «menneskets indre liv» var helt uten betydning for den som ville studere menneske og samfunn. Når det fremkommer i Folkeopplysningen at en behandlingsform er («seriøst») testet uten positivt resultat er det altså fortsatt god grunn til å stille spørsmål ved om gjenstandsområdet (for eksempel homeopati) trenger et annet metoderegime for å kunne vise om det gir resultater eller ikke.

Hvis han kunne forklare oss hva slags metoderegime, kunne jeg tenke meg å høre på ham.

Det tok over 50 år før Alfred Wegners teori om at jordplatenes bevegelser (platetektonikk) ble anerkjent. Hva var grunnen til det? Var det fordi bærerne av det etablerte paradigme utfordret sine egne oppfatninger, testet disse opp mot Wegners oppfatninger og fant at Wegners oppfatninger var gale? Nei. Grunnen var at de, på samme måte som Folkeopplysningen, blandet vitenskapens form med vitenskapens innhold. Wegners oppfatninger stemte ikke med innholdet i deres egne teorier, derfor stemte de ikke.

Og så? Forskere er mennesker, de er som politikere, religiøse ledere eller filosofer, mange av dem bruker ofte tid på å skifte syn. Dette er på ingen måte revolusjonerende og enhver som som lest litt vitenskapshistorie kjenner godt til dette. Mennesker er av natur konservativt, vi liker det trygge, point taken, men hva har dette med alternativ medisin å gjøre? Du har rett, ikke en skit.

Dette er et problem vi møter igjen og igjen, mennesker bruker motstand som en indikasjon på at de har rett. At Semmelweis møtte motstand og jeg møtte motstand må bety at jeg er som Semmelweis. Dette er en klassisk formell feilslutning, A er C, B er C, ergo A er B.

Problemet med denne tankegangen er at det er mange som i årevis har blitt latterliggjort for sine meninger, og et mindretall av disse gir historien rett. Et stort flertall var bare latterlige. Problemet er at de som hadde rett alltid trekkes frem og gjøres til representanter for dem som møter motstand.

Dette er den tankefeilen som hyppigst forekommer i hverdagen og i vitenskapen.

Og du har mage til å snakke om tankefeil?

Av denne grunn har man idealer, former, som skal gjøre vitenskap til vitenskap og ikke bare ideologi.

Svein Anders Noer Lie, dette var noe av det mest meningsløse jeg har lest av en filosof, og jeg har lest mye filosofi.

Noen tanker om Muhammedfilmen, sensur og ytringsfrihet

Jeg har observert debatten i etterkant av Muhammedfilmen, og har gjort opp meg noen tanker.

For det første, jeg har ikke sett filmen, og det har jeg heller ingen planer om. Ikke fordi jeg ikke vil støte muslimer men fordi jeg har en tendens til å bli skjermflau, og etter hva jeg har forstått er skuespillerkvalitetene på linje med dem i Double Dragon og Street Fighter.

For det andre, jeg har merket meg at folk har en fetish for å gjenta det åpenbare. De er imot voldelige reaksjoner på filmen, og de synes ikke noe om unødige provokasjoner. At de ikke samtidig legger til at det er flott at solen står opp hver morgen, at kaffe gjør deg pigg og at Manchester United er et bedre fotballag enn bedriftslaget til Elkjøp avdeling Ski må selvsagt skyldes tidsnød. "Vi fordømmer volden" har blitt omgjort til et "god jul", "shana tova" eller "hristos vaskres", og med omtrent samme meningsinnhold. Om det er en passord for i hele tatt å få diskutere saken aner jeg ikke, men det er åpenbart ett eller annet der jeg ikke har forstått. Eller er det tidspunkt hvor man faktisk ikke fordømmer volden? Er det ikke bedre å gjøre som meg, å ha fordømmelse av volden som default, og dersom jeg faktisk skulle akseptere volden vil jeg gi beskjed om det?

Deretter ser hele debatten ut til handle om semantikk. Hele debatten handler om to setninger og hvilken rekkefølge de skal plasseres i. Setning A er "Filmen var respektløs", setning B er "det er viktig med ytringsfrihet". Den ene gruppen, la oss kalle dem ABene, ønsker å fremføre dette budskapet: "Filmen var respektløs, men det er viktig med ytringsfrihet." Deretter har vi BAene, de velger heller å snu om på setningen og sier: "Det er viktig med ytringsfrihet, men filmen var respektløs."

Det finnes ingen forskjell på de to sidene. Det er ingen som støtter vold, ingen som støtter fengsel for filmskaperne, alle er enige i at filmen stinker, alle er enige at enkelte muslimer overreagerer, det eneste man er uenig om er om er rekkefølgen på setningene. Skal A før B, eller skal B før A?

Hele denne debatten er like latterlig som kampen mellom den russisk-ortodokse kirke og de gammeltroende. Skulle man bruke to eller tre fingre når man korset seg? Flertallet sa tre, mindretallet to, og dette førte dermed til brudd i den ortodokse kirken i Russland (det var sikkert litt mer komplisert enn som så, men som jeg alltid har sagt, virkeligheten er alltid mer spennende for folk som ikke driver faktasjekk.)

Uansett, skjerpings folkens, jeg kan ikke banke vett i folket hele tiden, dere må tenke litt selv iblant.

Livet - skapelse eller tilfeldighet

Jeg har egentlig viktigere ting å ta meg til, men når en professor emeritus publiserer et makkverk av en bok om intelligent design krever det at enkelte av oss tar ansvar og tilbakeviser påstandene i boken Livet - Skapelse eller tilfeldighet.

Det ligger endel kapitler ute på nettet, og siden jeg ikke har noen planer å betale for boken kommer jeg kun til å gå gjennom disse. Jeg håper at noen av dem som har fått boken tilsendt kan gå gjennom disse. La meg derfor ta en liten gjennomgang av det materialet som er tilgjengelig gratis.

Dette har jeg gått gjennom tidligere, men la meg ta det en gang til. Dette er ett av de to argumentene til kreasjonistene og det kalles falsk dikotomi. Forskerne kan ikke forklare noe, derfor er alternativet det korrekte.

Mange andre bruker et lignende argument. Siden skolemedisinen ikke kan love deg mer enn seks måneder bør du heller gå til oss, som lover at du skal leve til du er nitti. Siden ingen av partiene på tinget har planer om å skape det perfekte samfunnet bør du heller støtte oss, som jobber for nettopp dette.

Det at motparten ikke kan gjøre noe betyr ikke at du vinner på walkover. Dette er det klassiske God of The Gaps-forklaringen, og for hver oppdagelse vitenskapen gjør blir Gud mindre. Er dette virkelig den guden du vil tro på?

Wohoo, den ateistiske konspirasjonen har nådd langt, vi har til og med klart å innsette en pave! Dette er en åpenbar løgn, og dette vet mest sannsynlig Tveter også.

• La oss ta noen navn:
• Johannes Paul II
• Katolikken Ken Miller
• Kirkehistoriker Oscar Skarsaune
• Teologen John Haugh
• Filosofen Alvin Plantinga
• Teologen Alister McGrath
• Ole Hallesby

Og så må vi huske at nærmere 50% av amerikanerne aksepterer evolusjonsteorien i et land hvor over 80% er kristne. Av den grunn kan vi konkludere med at minst 30% av kristne amerikanere har ingen problemer med evolusjonen. I Norge har vi heller få problemer med å finne kristne som uten problemer klarer å kombinere sin tro med en kristen



Deretter går han til angrep på den filosofiske naturalismen, og der må jeg gi han rett i at denne filosofiske retningen ikke regner med overnaturlige fenomener. Problemet er imidlertid at han ser ut til å vite forskjellen på metodologisk og filosofisk naturalisme. Filosofisk naturalisme er et filosofisk standpunkt, og den dyktige forsker skal ikke la seg påvirke av sin tro eller manglende sådan. Filosofisk naturalisme har ingenting i vitenskapen å gjøre.

Metodologisk naturalisme er imidlertid en holdning til vitenskapen der en ikke uttaler seg om noe annet en det som kan testes. Inntil en kan teste denne intelligente designeren gjør en lurt i å holde denne unna. Forskeren forholder seg kun til det som det er mulig å finne empirisk dokumentasjon for, og alt som er avskåret fra vitenskapelig testing overlates til filosofien.

Her må jeg imidlertid påpeke at det ikke er alle ateister som ser forskjellen mellom disse, men det er imidlertid ingen unnskyldning.

Jeg kan være tilbøyelig å være enig når det gjelder Vest-Europa, men hvordan han kan hevde det samme om Nord-Amerika er en gåte for meg. Google "USA" og "religiousity" dersom du er i tvil om dette.

Informasjon krever en intelligens, og jeg er enig. Problemet er at dette er det andre kreasjonistiske argumentet som har blitt fremmet, falsk analogi.

Språket vårt er ment for å lette livet med andre mennesker, og vi bruker ord som letter kommunikasjonen. Av og til låner vi fra andre felter. Når man oppdaget DNA kunne man selvsagt ha brukt nytt ord for å beskrive hva denne gjør. Jeg sitter på biblioteket nå og ser ordene Jus, Forsvar og Pedagogikk. Ju-Fo-Pe. Cellene jufoperer. Vi kunne brukt verbet "å jufopere", eller vi kunne brukt ord som lettet forståelsen, "å utveksle informasjon". DNA kunne hatt jufope, vi sier heller at de har et språk. Men når vi låner ord betyr det ikke ordet beholder alle de egenskapene ordet i opprinnelsen har. En dronningmaur er ingen dronning og en arbeidermaur er ingen arbeider, men dersom vi låner ordene vil elever umiddelbart forstå hva deres roller er. Så at DNA har informasjon, betyr ikke at de har sin opprinnelse i en intelligens. Men når man leser forfattere som Tveter, og det blir klart at de ikke er i stand til å forstå enkle analogier, ser man åpenbart behovet for ord som "jufope".

Så la meg oppsummere.

1. Tveter kjenner ikke til teistiske evolusjonister
2. Han bruker argument fra ignoranse og falsk analogi
3. Han aner ikke forskjellen på filosofisk og metodologisk naturalisme
4. Han aner ikke hvor religiøst USA faktisk er

Og dette presterer han bare i løpet av fire sider. Dette kommer til å ta tid.

Til slutt vil jeg bare si at jeg er skuffet over Tveter og hans likesinnede. De kjenner selvsagt til budet om ikke å lyve, likevel presterer de å lire av seg slike makkverk igjen og igjen. Jeg snakket nylig med noen som kommer til å grundigere gjennom boken og hver side er smekkfull av faktafeil og direkte løgner. Tveter er jo professor emeritus, han må jo være fullstendig klar over at dette er løgn, og det samme kan sies om forlaget som må ha lest gjennom manuset. Er det virkelig slik de ønsker at kristne skal fremstå? Hvorfor ønsker de å promotere en slik skylappkristendom, hvor man må lukke øyne for sannheten.

Kjell Tveters sitatfusk

Det er over et år siden dette leserinnlegget stod på trykk, men siden forfatteren nå er ute med en ny bok er det vel på sin plass å bedrive litt slakt av mennesker med et avslappet forhold til sannheten.

La oss ta det åpenbare først, kreasjonister lyver. De som kjemper for Mosebøkenes ufeilbarlighet ser ut til å ignorere lovtavlene Moses fikk av Jahve, for sist jeg sjekket stod det da klart og tydelig at du ikke skulle lyve?

En av deres vanligste løgner er sitatfusk, spesielt av nobelprisvinnere og prominente biologer, hvor de fremstår som desparate i sitt forsvar av Darwin elller åpen innrømmer at teorien ikke henger sammen. Som regel er disse sitatene tatt ut av sin sammenheng, eller så har de blitt fabrikert. dersfor må du alltid sjekke slike sitater, hvorvidt de er sanne eller ikke, aldri ta en kreasjonists ord som sannhet.

For det første, livets opprinnelse har ingenting med Darwins teori å gjøre, og dersom det skulle vise seg at det er umulig at livet oppstod på en naturlig måte sier dette ingenting om resten av teorien.

Ellers er det korrekt at det er to alternativer på livets opprinnelse, naturlig og overnaturlig, men man kan ikke deretter slutte at årsaken er overnatulig dersom en per dags dato ikke har en tilfredsstillende naturlig forklaring.

Dette kan illustreres med følgende eksempel:
På grunnskolen gir du to elever en oppgave om å tegne et fint bilde. De tar begge et ark og tegneblyanter og går i gang, men etter to minutter rekker en av elevene opp hånden og sier at han er ferdig. Ok, sier du og samler inn tegningen, mens du spør den andre eleven om hun er ferdig. Ikke enda, svarer hun. Ok, sier du, og gir den andre eleven andre oppgaver.

Ti minutter senere spør du på nytt, hvordan går det? er du ferdig?
Ikke enda, svarer hun.
Ok, sier du, fortsett en stund til du.
Ti minutter senere spør du igjen og heller ikke nå er ferdig. "Jeg er ikke helt fornøyd enda, la meg fortsette litt til", sier hun.

La oss være enig om en ting. Guttens tegning, når alt kommer til alt, er åpenbart penere enn jentas. Han brukte jo tross alt bare to minutter på den, mens hun enda ikke er ferdig. Hvorfor er hun ikke ferdig? Kan det hende at hun ikke KAN levere tegningen, fordi hun ikke er dyktig nok? Kan vi være enige om at mest sannsynlig er gutten den dyktigste tegneren?

Ikke?
Sier du at det er motsatt? At gutten mest sannsynlig tegnet noen strektegninger og leverte inn noen skriblerier? At grunnen til at jenta fortsatt jobber med tegningen er at hun legger sin sjel i den og ønsker å få den så fin som mulig? At jenta mest sannsynlig leverer den peneste tegningen?

Så hvorfor er du kreasjonist? Hvorfor tror du mer på kreasjonisten, som leverte tegningen etter to minutter har mer rett enn evolusjonsbiologen som fortsatt sitter og finpusser på tegningen? Hvorfor bruker du en logikk du ellers forkaster? For det er dette kreasjonistene gjør, de påpeker alt man enda ikke har oppdaget og konkluderer med at teorien er gal. Det er som så si at dersom ikke jentas tegning er like vakker som et bilde av Rembrandt, vinner gutten på walkover.

For hva beviser det at man ikke har oppdaget hvordan livet oppstod? Det betyr man ikke har oppdaget hvordan livet oppstod og ikke en dritt mer. Eller hvordan ville du reagert på følgende dikotomi. "Enten er Gud treenig eller så er Gud en klumpfotet pungrotte laget av bedervet karamellpudding. Siden filosofene ikke kan forklare hvordan Gud er tre, er det bare ett alternativ igjen, at Gud er en klumpfotet pungrotte av bedervet karamellpudding." Du aksepterer ikke negative argumenter ellers, hvorfor gjør du her?

Men dette var ikke grunnen til at jeg skriver denne bloggposten, jeg skulle skrive om  Kjell Tveter.
Hvorfor velger han å synde og lure mennesker med falske sitater? Han skriver følgende i Korsets Seier:

Nobelpris-vinneren George Wald sa:
«Når det gjelder livets opprinnelse, finnes bare to muligheter: Skapelse eller spontan opprinnelse. Det fins ikke noe tredje alternativ. Spontan opprinnelse ble motbevist av Louis Pasteur for hundre år siden, og det leder oss ikke til noen annen konklusjon enn en overnaturlig skapelse. Det kan vi imidlertid av filosofiske grunner ikke akseptere. Derfor velger jeg å tro det umulige: At livet oppsto spon-ant av ren tilfeldighet. Men man behøver bare spekulere over det uhørte i et slikt resonnement for å innse at spontan opprinnelse av en organisme er umulig. Likevel er vi her, tror jeg, som et resultat av spontan opprinnelse».

Det kan være vanskelig å finne et mer personlig uttrykk for ateismens dilemma: Å velge å tro på tilfeldighet selv om man innser at det er umulighet.

Jeg kunne skrevet mye om dette, men foretrekker å henvise til smartere personer:

En mann, en setning

"A great man is one sentence. History has no time for more than one sentence, and it is always a sentence that has an active verb."

Clare Boothe Luce

I den senere tid har jeg brukt tid på å reflektere over dette sitatet fra kongressmedlemmet og dramatikeren Clare Boothe Luce. For det første vet jeg svært lite om denne kvinnen, annet enn gjennom dette sitatet. Hun var visst en både amabassadør, politiker og dramatiker, men i aller størst grad kjenner jeg til henne på grunn av dette sitatet, som på en veldig god måte oppsummerer den historiske glemsel som inntrer etter at et menneske har gått bort.

En mann, en setning, ingenting mer. Abraham Lincoln frigjorde slavene. Winston Churchill stod imot Hitler. Henry Ford masseproduserte bilen. Charles Lindbergh var den første til å fly over Atlanterhavet. At Lincoln ikke trodde på likestilling mellom svarte og hvite, at Churchill var en sterk forsvarer av det britiske imperiet, at Ford var en rablende antisemitt og at Lindbergh var en sterk forsvarer av Nazi-Tyskland forsvinner i det store bildet. Vi husker de positive tingene de utførte, og glemmer de negative.

Det fungerer imidlertid også dersom den ene negative handlingen du utførte overskygger de positive. William Jennings Bryan er et slikt eksempel. Bryan var senatsmedlem, jurist, kvinneforkjemper, pasifist og stod alltid opp for de svakeste. Problemet er imidlertid at dette ikke betyr noe, alt vi husker ham fra er det tjuende århundrets mest berømte rettsak, saken mot læreren John Scopes og hans brudd på Tennessees lov mot å undervise i menneskets evolusjon.

Bildet av ham presenteres nesten som en grisebonde fra Alabama, en som kjemper mot fremskrittet og vitenskapen. Så enkelt var det imidlertid ikke. På den tiden hvor Jennings Bryan ble introdusert for Darwins lære var det til tider vanskelig å forholde seg til den uten gjennom et sosialdarwinistisk blikk. Spencer hadde en enorm posisjon i USA inntil første verdenskrig, og for en som alltid hadde stått opp for de svakeste var det ikke uforståelig at han ikke klarte å skille mellom Spencer lære og Darwins. Han var heller ingen fundamentalist, han aksepterte en millioner år gammel jord.

Likevel, da Scopes ble tiltalt ble Jennings Bryan utnevnt til aktor, og Clarence Darrow, en av de mest kjente forsvarsadvokatene i USA på denne tiden innså at dette kom til å bli en sak som kom til å tiltrekke seg oppmerksomhet fra hele landet. Darrow hadde også et mål med saken, å fremstille Jennings Bryan som den fundamentalisten han anså ham som. Den påfølgende krysseksamineringen av sistnevnte, hadde absolutt ingenting med saken å gjøre, og den medførte også at han ble fremstilt som nettopp det. Dødsfallet fem dager senere gjorde også at han ikke var i stand til å modere dette bildet.

En setning, en mann. Du får ikke noe mer, om du i hele tatt får det.  William Jennings Bryan kjempet mot vitenskapen. Han kjempet ikke for kvinner eller de undertrykte.

Martin Luther brøt med den katolske kirke. Han skrev ikke et av de verste antisemittiske verkene verden har sett, Om jødene og dere løgner.
Ole Hallesby truet en hel befolkning med helvete. Han var ikke en av de mest distinkte teologer Norge har fostret, og kafeen på menighetsfakultet er ikke oppkalt etter ham.
Napoleon Bonaparte erobret hele Europa. Han frigjorde ikke jødene i alle de områdene hvor Frankrike fikk innflytelse.
Aleksandr Borodin var en av Russlands største komponister. Han var ikke en av landets fremste kjemikere.
E. O. Wilson var sosiobiologiens far, ikke en av verdens fremste maurforskere.

En setning på hver mann. Slik har historien utviklet seg, og det er slik vi kommer til å fortsette med.

Noen begrepsavklaringer

Jeg har merket meg at enkelte går litt surr i begreper når man beskriver hva mennesker definerer seg som og hva dette medfører. Enkelte tror at ateister ikke tror på spøkelser eller at humanister automatisk forkaster alternativmedisin. Selvsagt gjør mange nettopp dette, men dersom de skulle tro på dette gjør det dem ikke automatisk til ikke-humanister eller teister.

La meg derfor ta meg den friheten at jeg definerer endel termer og forklarer hva jeg legger i hver betegnelse.

Jeg vil imidlertid legge ved noen forbehold, ordene har blitt gitt andre betydninger enn dem jeg tillegger dem her. Blant annet kan humanist også være en student på filosofi, lingvistikk, filosofi eller arkeologi m.m. Dette er imidlertid den betydningen de har i livssynssammenheng. De fleste personer vil kunne plasseres i flere kategorier.

Ateist
En som ikke tror på Gud. Brukes ofte om mennesker som VET at Gud ikke eksisterer, men dette er en stråmann, en ateist tror ikke, det trengs ingen visshet, på samme måte som en teist ikke trenger å være sikker på Guds eksistens.

Ateisme betyr som regel en fornektelse av en personifisert guddom, eller sagt på en annen måte, en fornektelse av guddommen i den vestlige monoteistiske tradisjon. Ateisme uttaler seg ikke om andre åndelige vesener, som spøkelser, reinkarnasjon eller demoner.  Man kan utmerket godt være ateist og religiøs, blant annet faller buddhismen og raelismen inn under begge disse to termene.

Agnostiker
En person som ikke uttaler seg om Guds eksistens. Det er ofte liten forskjell mellom disse og ateister i etikk og livsførsel og i praksis blir termen også brukt om ateister som ønsker å markere en viss avstand til mer agressive ateister som Richard Dawkins og Christopher Hitchens.

Enkelte hevder at agnostisisme og ateisme besvarer to forskjellige spørsmål, og at det dermed er mulig å kalle seg både ateistisk agnostiker og kristen agnostiker, men dette har ikke blitt innarbeidet. Penn Jillette har også argumentert for at begge begreper bør slås sammen. 

Teist
En som bekjenner seg til en skapende og opprettholdende guddom. Det motsatte av ateist.

Antiteist
En som mener at religion og konseptet om gud(er) har vært til skade for samfunnet og menneskeheten. De fleste antiteister er også ateister, men teisme og antiteisme er ikke gjensidig utelukkende, slik tilfellet er med ateisme/ teisme, selv om teistiske antiteister trolig er uhyre sjeldne. Muligens er Ivan Karamasov og Storinkvisitoren fra Brødrene Karamasov teistiske antiteister, men dette er et tema som kan diskuteres.

Proteist
Det motsatte av en antiteist. Det eksisterer mange ateistiske proteister, mennesker som ikke tror på Gud, men som likevel mener at religionen har vært til gavn. Utrykket er ikke innarbeidet, selv om google avslører at det er i bruk.

Deist
En person som tror på en skapende Gud, men ikke på en opprettholdende. Gud skapte verden, deretter forlot han den. Dette var en utbredt retning blant intelligensiaen under opplysningstiden, og i dag er dette i vesten et marginalt fenomen blant høyt utdannede mennesker. Det har aldri vært en større deistisk bevegelse og det vil være vanskelig å plassere deisme i et binært opposisjonspar. Hva er det motsatte av deisme? Ateisme eller teisme?

Sekulær
En person som ikke er aktiv i et religiøs samfunn eller lar seg bevisst styre av deres lover. Man kan utmerket godt bekjenne en tro på en gud uten at en lar denne guden styre livet ens. Det kan også brukes som en samlebetegnelse på ateister, agnostikere og deister. Det motsatte er religiøs.

Naturalist
Dette ordet brukes i dag i to betydninger, den ene innen filosofien (filosofisk naturalist), den andre innen vitenskapen (metodologisk naturalisme). Det motsatte ville vært en supernaturalist.

Filosofisk naturalist
En filosofisk naturalist er en person som hevder at det ikke eksisterer noe utenom det som observeres med de menneskelige sanser. Det finnes ingen auraer, astrallegemer, spøkelser eller demoner, ei heller guder eller engler.

Metodologisk naturalisme
Metodologisk naturalisme er derimot en holdning til verden som ikke regner med det overnaturlige. På samme måte som en går gjennom livet uten å trekke inn det overnaturlige vil en kristen evolusjonsbiolog ikke trekke in det guddommleige i sine vitenskapelige forklaringer. Man er ingen metodisk naturalist dersom en ser etter overnaturlige forklaringer innen naturvitenskapen eller i historiefaget. Dette betyr ikke at en ikke tror på det overnaturlige, men at dette ikke kommer til uttrykk i ens fag. For eksempel kan en historiker tro på et personlig plan at det var bønnens makt som gjorde at vesten vant den kalde krigen uten at dette blir nevnt med et ord i vedkommendes tekster. Det som ikke kan testes skal ikke regnes med.

Humanist
En som lever etter de idealer som ble formulert av mellom andre humanisten Erasmus og i senere tid flere av opplysningsfilosofene. De viktigste er trofrihet, adogmatisme og den menneskelige fornuft som grunnlaget for den epistologien og en interesse for de antikke greske og latinske vitenskaper. Humanismen oppstod i en kristen kultur, i senere tid har det også vokst frem en muslimsk og en areligiøs humanistisk bevegelse. Det motsatte av en humanist vil være en dogmatiker.

Sekulærhumanist
En person, som i tillegg til å bekjenne seg til de humanistiske idealer, også regner seg som ateist, agnostiker, deist og/eller filosofisk naturalist.

Livssynshumanist
Som regel en betegnelse på en sekulærhumanist.

Kristenhumanist
En kristen som aksepterer de sentrale kristne dogmene, men som ønsker å forene kristne tro med samtidig vitenskap og filosofi. Samtidig vil de kunne trekke inn skrifter fra andre trossamfunn etter Erasmus tanke om at en god ånd måtte ha steget ned i de greske filosofene og gitt dem inspirasjon. Det er uproblematisk for en kristenhumanist å bli inspirert av Aristoteles, Averroes eller Lao-Tse.

Dogmatiker
En person som bekjenner seg til læresetninger og skrifter som regnes som eviggyldige, og som ikke kan kritiseres. Dogmatikk kan være både religiøs og sekulær, en kommunistisk klokketro på at det kapitalistiske system vil kollapse og at det perfekte kommunistiske samfunn vil komme vil måtte falle inn under definisjonen dogmatikk.

Dersom det er konflikt mellom vitenskapen og dogmene må vitenskapen vike.

Materialist
En som tror på at alt som eksisterer kan observeres i den observerbare verden. I praksis er det liten forskjell mellom en filosofisk naturalist og en materialist, men materialisme har fått en negativ betydning, og brukes som regel som noe som står i opposisjon til det åndelige. Samtidig brukes "materialist" om mennesker som finner lykke gjennom materielle goder. Som regel vil en ikke selv benytte denne betegnelsen på seg selv. Det motsatte begrepet er åndelig.

Skeptiker
Brukes i to former, filosofisk og vitenskapelig. Jeg kommer her kun til å behandle den vitenskapelige. En skeptiker er en som beskjefter seg med vitenskapens yttergrense og undersøker påstander som generelt sett har en høyere grad av aksept i befolkningen enn i relevante fagkretser. En skeptiker kjemper i utgangspunktet for å redusere denne differensen mellom folkelige oppfatninger og normalvitenskapen.

En skeptiker skiller seg fra forskere ved at førstnevnte som regel ikke selv bedriver forskning innen feltene de uttaler seg om.


Dette er min forståelse av de forskjellige termene som ofte blir kastet ut, og dersom jeg bruker en av disse termene på denne bloggen er det denne jeg mener. Bloggposten vil redigeres dersom noen påpeker feil.