torsdag 16. juli 2015

Noen svar på forrige post - Har Jesus eksistert?


I går la jeg ut en post som traff en nerve i det miljøet jeg nettopp kritiserte, så det kom en haug med svar i forskjellige fora. I tillegg har jeg diskutert dette før, så her er noen av de vanligste innvendingene.

Hvilken relevanse har det om det var en Jesus når han ikke var Guds sønn? Hvorfor skal jeg bry meg om Jesus når han ikke utførte noen mirakler?

Jeg synes egentlig det spørsmålet er rart. Om du ikke synes det er relevant, hvorfor deltar du da i debatten? Går du på forelesninger i fag du ikke studerer og spør: "Jeg går på grunnfag i filosofi og du underviser i kjemi. Hvilken relevanse har dette?"

Det er mange som er interessert i den historiske Jesus, og som dermed ønsker å finne ut mest mulig om denne personen. Derfor er det interessant. Om du synes dette ikke er interessant, så deltar du rett og slett ikke. Ok?

Bibelens forfattere er ikke nøytrale

Det stemmer, men her har du et langt strengere krav til historisk kildekritikk enn mange historikere. Cæsar skrev sine annaler som en eneste lang glorifisering av egen person. Det betyr ikke at mye av det som står i dem har en rot i sannheten. At poetene hevder at Ramses den andre drepte flere tusen alene i slag med nesten guddommelige krefter mot hettitterne betyr ikke at dette slaget ikke fant sted. Det gjorde det så absolutt. Det betyr bare at vi bør ta mye av det egyperne skrev med en klype salt.

Det er derfor vi som kildekritikere bruker tid på å lese gjennom linjene. Å avvise en tekst bare fordi den har overnaturlige elementer viser imidlertid hvor lite du kan om historie.

Det er de som hevder at han var en virkelig person som har bevisbyrden

I utgangspunktet er det slik at den som fremmer en påstand har bevisbyrden, og det er riktig. Ekstraordinære påstander krever ekstraordinære bevis er en annen yndet tese hos skeptikere, og det er også riktig. Men så er det en annen regel som sier at når vi leser en tekst så er utgangspunktet at vi tror på forfatteren inntil vi har gode grunner til å tvile på sannhetsgehalten.

At Jesus har levd er ingen ekstraordinær påstand, og vi har etter antikk standard god dokumentasjon på hans eksistens.

Vi har minst tre uavhengige kilder:
Paulus, som forteller at han møtte flere av disiplene
Markus, som Lukas og Matteus delvis bygget på
Johannes, som ikke hadde lest noen av de andre evangeliene og likevel gjengir mange av de samme fortellingene
Så kan vi selvsagt trekke inn L, M og Q, men det er også irrelevant.
(Jeg nevner ikke Tacitus og Josefus, da sporer bare diskusjonen av.)

Så vil jeg legge til at historiebøker er smekkfulle av anekdoter hvor vi bare har en kilde. Da er situasjonen den at vi må velge å tro på det folk forteller eller å kutte ned på hva vi vet til et minimum. Historiefaget er ikke som fysikk, du kan ikke repetere et eksperiment og se om du får samme resultat. 

Paulus skrev at han ikke hadde fått sine åpenbaringer fra noe menneske men fra Jesus (sjekk Galaterne 1, 11-12) (For jeg kunngjør for dere, søsken: Det evangeliet jeg har forkynt, er ikke menneskeverk. Jeg har heller ikke mottatt eller lært det av noe menneske; nei, det var Jesus Kristus som åpenbarte seg for meg. ) Dette tyder på at Paulus ikke ser på Jesus som et menneske, men som en slags gudevesen.

At Jesus var sett på som mer enn et mennesket bør være åpenbart, og "noe menneske" bør tolkes som at han ikke har dette fra Peter, Johannes, Jakob eller de andre vanlige menneskene, men av Jesus, som ikke var et vanlig menneske. Men siden vi er i galaterbrevet, la oss lese litt videre. I kapittel 4,4 står det tydelig at han var et menneske, at han var født av en kvinne.  I 2,19 står det tydelig at Paulus "var korsfestet med Kristus", noe som var merkelig å skrive om en ånd som aldri hadde eksistert.

Og mens vi er inne på temaet, om Jesus bare fremstilles som en ånd, hvorfor har han da fått et vanlig jødisk navn? Om jeg skulle finne opp en ny religion og gi ånden som åpenbarer seg for meg et navn, ville ikke "Knut" vært det første som falt meg inn. Jeg hadde kalt ham "Malgion", "Arotium", "Eluaptidon" eller noe lignende guddommelig.

Paulus kjente ikke til noe av det Jesus gjorde mens han var i live
Før jeg svarer på det, kan du svare meg på følgende: Hvorfor skrev Paulus brevene? Du vet vel det? For du hadde ikke påstått at han burde nevnt dette ellers?

Les et brev du har fått fra en slektning, legg merke til hvor lite den slektningen vet om deg og din familie(for vi må jo anta at det de ikke nevner kjenner de ikke til?) Og hva med de som bare nevnes i bisetninger, er ikke virkelige mennesker eller ånder. Det står ikke noe om at de er mennesker...

Og samtidig er ikke dette brev der han forsøker å gjengi hele Jesu historie, det er forsøk på å løse problemer i menigheten. Ingen i menighetene tvilte på at Jesus hadde eksistert, så hvorfor kaste bort spalteplass på det?

Den logiske feilslutningen du forsøker deg på er det som kalles "Argument fra stillhet", noe som går ut på at dersom noen ikke sier noe om et tema så vet de heller ikke om det. Problemet er at det ikke var for å fortelle historier Paulus skrev, da kan vi heller ikke regne med at han nevner det.

Brevene til Paulus ble forandret i ettertid for å få Jesus til å bli en historisk person

Gitt at det stemmer, hvordan kan du da vite hva som stod i dem? Da må du presentere bevis for at de originale brevene innholdt formuleringer som støtter din posisjon. Her har altså du bevisbyrden.

Hvordan skal jeg kunne det, de originale brevene er jo tapt!
Så hvordan vet du at de er forandret? Sammenligner du de vi har med de som vi ikke har? Hvilken guddommelig innsikt er det du har som gjør deg i stand til dette?

Det finnes ingen bevis for at han gikk på vannet/ gjorde vann til vin/ stod opp igjen fra de døde
Korrekt, men det er irrelevant. Her snakker vi om den historiske Jesus, ikke den guddommelige. Det er to forskjellige tilnærminger.
Studerer man Muhammed spør man seg ikke OM han fikk Koranen fra engelen Gabriel, man spør seg heller fra hvilken tid de forskjellige surene er fra. Det samme gjelder Joseph Smith, Buddha eller for den saks skyld alle som på en eller annen måte hevdet noe overnaturlig. Historikeren forholder seg kun til den materielle verden. Ingenting overnaturlig er tillatt i historiefaget.

Det betyr imidlertid ikke at miraklene IKKE skjer, bare at som historiker på søken etter den historiske Jesus kan du ikke forholde deg til dem.

Ken Miller brukte et eksempel i Kitzmillersaken for å illustrere dette. På spørsmålet: "So supernatural causation is not considered part of science?", svarte han følgende.

"Yeah. I hesitate to beg the patience of the Court with this, but being a Boston Red Sox fan, I can't resist it. One might say, for example, that the reason the Boston Red Sox were able to come back from three games down against the New York Yankees was because God was tired of George Steinbrenner and wanted to see the Red Sox win.

In my part of the country, you'd be surprised how many people think that's a perfectly reasonable explanation for what happened last year. And you know what, it might be true, but it certainly is not science, it's not scientific, and it's certainly not something we contest. So, yes, those rules certainly apply."

Som sagt, det er selvsagt mulig at alle hellige menn og kvinner har utført alle de mirakler som deres tilhengere tillegger dem, men det er verken biologens, fysikeren eller historikerens oppgave å forholde seg til disse. La meg si det på en annen måte, man kan studere den historiske snåsamannen uten å trekke inn mirakler. Det blir selvsagt en annen historie enn den du finner i bøkene om ham, men du kan ikke nekte for at den historiske snåsamannen og den helbredende snåsamannen bygger på samme virkelige person.

Dette kritikken gjelder forøvrig også kristne, om du skal forsøke å argumentere at Jesus var en historisk person bør du styre unna miraklene. Ordet "historisk" forbyr deg å gå inn på den problematikken.

Men uten miraklene er jo Jesus bare en vanlig mann!

Og så? Hva har det med forskningen på den historiske Jesus? Synes du debatten om den historiske Jesus er uinteressant, så holder du deg unna.

Hvorfor finnes det ingen dokumenter om Jesus fra denne tiden? Hvorfor finnes det ikke i tekster der korsfestelsen står nedskrevet?

Skulle det finnes? Hvor mange andre korsfestelser kan du finne dokumentasjon på fra denne tiden? La meg ta et eksempel, fra Hannibal har vi bare ett lite avsnitt som ikke engang nevner navnet hans fra hans levetid. Og Hannibal var den eneste romerne snakket om i flere år, å reise rundt i Italia med en kjempehær i flere år burde vel legge spor etter seg i datidens tekster. Imidlertid har vi som sagt nesten ingenting. Først tretti år etter hans død kommer den første biografien. Og du krever altså flere dokumenter om Jesus, en tømrer fra en liten fiskerlandsby i nord, en person som veldig få la merke til? I så fall krever jeg et bibliotek om Hannibal.

Men før du svarer på dette kan du godt sende meg linker til domkumenter som nevner disse andre korsfestelsene som romerne utførte. Jeg gleder meg til å lese dem.

Det finnes ikke arkeologiske bevis for at Jesus hadde eksistert

Tenk over hva du sier. Hva skulle de bevisene i så fall vært? En kjortel med en navnelapp hvor det står "Jesus"? Hvordan skal du finne arkeologiske bevis for Jesus?

Det var alle spørsmålene jeg kom på i farten, men jeg mistenker at det vil dukke opp flere.

torsdag 9. juli 2015

Er klarsynte bedragere eller selvbedragere?

Advarsel: Jeg har tilsammen null studiepoeng i psykologi, så ta denne posten for hva den er verdt, det vil si, ikke så mye.

Denne posten er delvis inspirert av en meningsutveksling mellom Francis Lundh og Gunnar Tjomlid for tre år siden. Lundh argumenterte i VG for at Snåsamannen ikke var en svindler, men at han selv tror på sine påståtte helbredende evner.

Snåsamannen er derimot ingen svindler, det blir for meg en lettvint argumentasjon. Jeg finner det svært plausibelt at han selv tror på egne evner, halve befolkningen er faktisk av samme oppfatning.. Da svindler han ikke etter min mening, selv om han rett nok er mangemillionær etter å ha solgt bøker om noe han ikke er veldig ivrig etter å la vitenskapelig etterprøve, og det er det helt rett å problematisere.

Tjomlid mente derimot i kommentarfeltet at svindler var nettopp det han var.
Bra av Lundh, men han bommer på et punkt, noe også de fleste andre snille kritikere gjør: Gjerstad er definitivt en svindler. Hvorfor kan jeg si det? Jo, fordi som healer alene kunne nok Gjerstad unnskyldes med at han nok tror på sine evner, og positive bekreftelser over mange år har gitt ham troen på at han faktisk har spesielle evner. Men Gjerstad hevder så mye mer enn at han bare kan heale. Han sier også han kan lese spillkort med baksiden opp. Når han gjør dette så må han nødvendigvis bruke de samme triks som tryllekunstnere gjør. Det kan han ikke gjøre uten å være klar over det selv. Det krever en viss kunnskap og bevisst forberedelse og gjennomføringsevne. Ergo må han være en svindler og løgner.

Det har vært en etablert sannhet blant endel skeptikere at man enten er en svindler eller en selvbedrager. De dårligste klarsynte bedrar seg selv, de flinkeste er svindlere. Hvis du bruker teknikker, for eksempel om et medium eller klarsynt bruker "cold reading", er du en svindler. Jeg tror imidlertid ikke at dette er så enkelt.

La oss for enkelthet skyld dele utsagn inn i tre.

  • Du kan fortelle sannheten.
  • Deretter kan du vite sannheten, men fortelle noe annet. 
  • Du kan fortelle noe uriktig som du tror er sant.


Når en viss helbreder påstår at han er klarsynt er det altså tre alternantiver:

  • Han er klarsynt. (sant)
  • Han vet utmerket godt at han ikke er klarsynt, men påstår det likevel. (løgn)
  • Han tror at han er klarsynt, men er det ikke. (selvbedrag)


Jeg vil imidlertid ikke at vi skal se på dette i absolutte kategorier, og foreslår i stedet en inndeling der vi ha graderinger av sannhet, løgn og selvbedrag. Noe er helt klart løgn, sannhet eller selvbedrag, men mange utsagn befinner seg i et sted imellom.



A: En ren sannhet. Eksempel: I 2010 var jeg på ferie i Praha. Dette utsagnet er 100% sant.

B: En sannhet med noen kunstneriske friheter. Du forteller en historie om noe som hendte deg tidligere, men du har oppdaget at deler av fortellingen ikke er så spennende, så du forandrer litt for å holde på publikum. Det er likevel så små forandringer at det ikke betyr så mye for selve sannhetsgehalten i fortellingen.

C: En sannhet med noen få elementer av selvbedrag. Du forteller en historie som skjedde for lenge siden, men noen detaljer husker du feil. Likevel er historien hovedsakelig riktig.

D: En ren løgn. En mor spør sønnen sin: Spiste du sjokokaden som lå her? Han svarer nei, selv om han er skyldig. Likevel er han fullstendig klar over at han lyver.

E: En løgn ispedd litt sannhet og litt selvbedrag, men likevel en løgn. Sønnen svarer: "Men du sa jo at jeg kunne ta den." Han viser til at de hadde fått lov til å spise så mye sjokolade han ville noen dager tidligere, og at han trodde at dette fortsatt gjaldt. Han er fullstendig klar over at dette bare gjaldt da, men det er elementer av sannhet i forklaringen han tror på selv. Likevel er det en løgn, og innerst inne vet han det.

Så kommer vi til de eksemplene som kanskje interesserer skeptikerne, de som befinner seg i det oransje feltet.

F: En ungjordskreasjonist er overbevist om at dinosaurer og mennesker har eksistert samtidig, og han ønsker å finne beviser på dette. En dag graver han ut noen dinosaurspor, og bestemmer seg for å grave ut noen menneskespor rett i nærheten. Dette viser han så frem på kreasjonistkonferanser.

Dette er ikke et eksempel tatt ut av luften, kreasjonister viser ofte til slike funn, men ekspertisen er ikke i tvil, dette er forfalskninger eller rett og slett dinosaurspor som ligner på menneskespor.

Men så er spørsmålet, lyver han eller bedrar han seg selv?  Han gjør begge deler. Selvsagt vet han at det ikke var menneskespor sammen med dinosaurene, men han tilhører også en religion som forbyr ham å lyve. "Det er ikke direkte juks", vil han fortelle seg selv. "Jeg vet jo at dinosaurer og mennesker levde samtidig, så mest sannsynlig var det mennesker i nærheten da denne dinosauren gikk her." Og ikke minst vil han fortelle seg selv at noen mennesker vil bli frelst på grunn av dette sporet. Evolusjonsteorien er jo uansett ukorrekt, så da kan det ikke gjøre noe om jeg lager noen små spor som peker mot den virkelige sannheten.

Ja, denne kreasjonister lyver, men det er en annen løgn enn den som sønnen forteller når han påstår at han ikke spiste sjokoladen.

Et annet eksempel leste jeg i en bok skrevet av en kristen forfatter for en tid tilbake. Phillip Yancey forteller om en pastor på på vekkelsesmøte, og på slutten av møtet ba lederen alle lukke øynene. Så ba han de som ønsket å bli frelst om å rekke opp hendene. Pastoren ropte ut: "Der var det en, der er en annen, der er en som vil bli frelst osv." I løpet av den lille seansen var det mange som angivelig ga sitt liv til Jesus. Problemet var imidlertid at Yancey holdt øynene åpne og han satt såpass langt bak at han hadde overblikk over hele salen. Det ikke var en eneste en som rakk opp hendene sine.

Spørsmålet er igjen om pastoren løy. Definitivt, men det er også mest sannsynlig et selvbedrag i denne løgnen. Han forteller seg selv at han ikke lyver, han gjør det for å vinne sjeler, og om en person TROR at mange blir frelst denne kvelden, så er det kanskje ikke så galt.

Nå det gjelder klarsynte, så får leseren tilgi at jeg i denne posten forutsetter at de ikke har de evnene de påstår de har. Men da blir spørsmålet, hvor befinner de seg? Det er her at skeptikerne påstår at man enten er i det venstre hjørnet eller i de høyre. De dårlige bedrar seg selv, de mer dyktige bedrar andre.

Jeg tror derimot at de fleste som tror de har klarsynte evner begynner i det gule området (selvbedrag), så holder de seg trygt på den siden hele sin karriere. Det kan hende de beveger seg litt mot Sant, litt mot Løgn, men i all hovedsak er det ingenting annet enn Selvbedrag i deres påståtte klarsynthet.

Så oppdager man at man kan oppnå litt bedre resultater om man benytter seg av enkelte teknikker. "Hva om jeg stiller litt mer åpne spørsmål? Hva om jeg googler kundene før de kommer? Hva om jeg formulerer meg litt vagere og lar kunden fylle inn detaljene?" Hver løgn må imidlertid besvares med rasjonaliseringer. Du har jo evner, så om du bruker noen teknikker for å hjelpe deg frem, kan det være så ille? Hver teknikk må rasjonaliseres bort, og for hver løgn du forteller må du dekke den til med en rekke bortforklaringer.

Hvis vi kunne gått inn i hjernen til enhver konspirasjonsteoretiker, alternativbehandler, kreasjonist, ja, egentlig enhvert mennenske, kunne vi plassert alle på denne trekanten. Hvor mye av det de bygger på er sant, hvor mye lyver og hvor mye er selvbedrag?

Min hypotese er at forfattere av såkalte "nigeriabrev" befinner seg helt inntil den røde linjen, mens alternativister fordeler seg utover det oransje feltet. Konspirasjonsteoretikere ligger derimot høyere oppe (nærmere sannheten), men lenger til høyre (selvbedrag) enn de er til venstre. Kreasjonister befinner seg muligens nær midten av linjen nederst. Dette er imidlertid en veldig generell inndeling, og jeg tar gjerne imot kritikk for dette.

Den svarte lille trekanten

Den lille svarte trekanten i midten er det stedet hvor jeg tror mange befinner seg, og problemet med denne er at du ikke klarer å komme ut av den. Om du bare driver med løgn kan du innse dette, innrømme dine feil og komme videre. Om du driver med selvbedrag kan du innse dette og komme deg ut av dette.

Men hva om alt du tror på underbygges av en kombinasjon av løgn, sannhet og selvbedrag? Du forteller en sannhet, en sannhet som du bygger videre på med en løgn, denne løgnen rasjonaliserer bort med litt selvbedrag, og du forteller en ny sannhet som du kan underbygge med en ny sannhet. Troen din er et byggverk, hvor bjelker av sannhet, løgn og selvbedrag underbygger hverandre. Du kan ikke fjerne en, da raser bygget sammen, og om en bjelke av løgn skulle vakle er du lynrask med å støtte dem opp med noen sannheter og noen selvbedrag.

Tenk det følgende eksempel. Lise er en helbredelsespredikant og har begynt å jobbe med dette fordi hun ønsker å hjelpe mennesker, og fordi hun tror at Gud har gitt henne et kall til å jobbe med dette.

I begynnelsen går det fint. Hun ber for syke som kort tid etterpå blir friske, hun legger hånden på noen med psykosomatiske sykdommer, og troen på at de har en kjærlig Gud som vil dem godt er det som skal til. Hun ber for mennesker og med mange går det bedre. Noen blir selvsagt ikke friske, men med dem har Gud kanskje en plan.

Så langt er alt godt, hun har ikke gjort noe galt, hun har bare bedt for syke mennesker. Men så begynner selvbedraget å komme snikende. Hva med dem som hun ber for, men som hun aldri ser igjen? Ble de friske? Kanskje ble de det, kanskje ikke. Men det ble de nok. Ja, de ble nok det.

Så snakker hun med en annen helbreder, og denne personen legger ikke bare hendene på den syke, han bruker også en teknikk for å mennesker med forskjellig lengde på benene til å tro at det ene vokser. Lise er litt usikker på dette, men dette er en person hun beundrer. Han har jobbet lenge som helbredelsespredikant, så om han gjør dette, kan det jo ikke være for ille. Samtidig vil jo dette føre til at flere får opp øynene for Guds helbredende kraft.

Slik fortsetter det, fortsatt helbreder hun ved å be, men hun merker at det kommer flere på møtene hennes når hun jukser litt, og samtidig forteller mange om hvordan livet nå er så mye bedre etter at  har "helbredet" ved hjelp av teknikker. Hun rasjonaliserer litt og lærer seg andre metoder. Igjen ser hun folk hun beundrer benytte seg av de samme teknikkene. Om de gjør det kan det ikke være så galt.

Slik fortsetter hun, og etter hvert har hun havnet inn i den lille trekanten i sentrum hvor løgn, sannhet og selvbedrag ikke lenger er mulig å skille. Hver gang hun bruker triks for å helbrede forteller hun seg selv historier om de som fikk et bedre liv, om de som fant Jesus etterpå. "Jeg gjør ikke dette for meg selv, men for en større sak", sier hun til seg selv.

Den indre trekanten er et fengsel, hvor løgnen, sannheten og selvbedraget holder hverandre fanget. I denne trekanten tror jeg de fleste profesjonelle alternativister befinner seg.

Derfor er spørsmålet om de de klarsynte og helbrederne lyver eller tror på det galt, de både tror og ikke tror på det. Et mindretall er nok svindlere, i den forstand at de er klar over at de de gjør på ikke er riktig, men for mange har veien dit de er i dag vært fylt av både selvbedrag, løgn og en liten porsjon sannhet.

Noen avsluttende bemerkninger

Til slutt vil jeg gjerne påpeke at jeg gjerne tar imot kritikk for denne inndelingen, men at jeg ikke kommer til å svare på kritikk fra alternativterapeuter som vil fortelle meg hvor fantastisk homeopati er. Det er ikke poenget, dette var fra en skeptikers synsvinkel og hvis du har noe å utsette på modellen eller på konklusjonene mine er jeg lutter øre.

Det vil kanskje også være mulig å skille mellom en løgn beskyttet og underbygget av selvbedrag og selvbedrag underbygget av løgn. Det vil imidlertid bli for omfattende til at jeg kan behandle det her. Denne posten er allerede lang nok som den der.

tirsdag 30. juni 2015

Carly Fiorina - Rising to the challenge

Neste ut i min liste over bøker skrevet av presidentkandidater er forretningskvinnen Carly Fiorina.

Det er sjelden jeg har merket at jeg har begynt å mislike både en bok og en forfatter etter bare noen få sider, men presidentkandidat Carly Fiorina ser ut til å ha evner som verken Rand Paul eller Mike Huckabee er i besittelse av.

Fiorina er tidligere sjef for HP, den eneste kvinne som har vært leder for et Fortune 20-selskap og som hun er også kjent som den ansvarlige bak YouTubevideoen Demon Sheep. I forbindelse med presidentkampanjen han hun også utgitt boken Rising to The Challenge.


Boken er delvis selvbiografisk, delvis en leder/selvhjelpsbok, delvis et forsøk på å formulere et politisk program.

Hun begynner med å fortelle om reaksjonen da hun fikk melding om at stedatteren var død på grunn av alkohol og narkotika. Dette er selvsagt en tragisk opplevelse, men det er noe i hele fremstillingen som gir meg en ekkel smak i munnen. Hun forteller om hvor mye troen ga henne håp under denne tiden, om ektemannen som mistet sin etter begravelsen, men hvordan han, etter å ha funnet noen gamle esker i garasjen, åpner en av dem og ser fire farsdagskort skrevet av datteren blir han frelst på ny.

Jeg føler at dette hadde vært en fantastisk mulighet til å bli kjent med mennesket Carly, men hun velger å dekke til alle sine egne følelser og bare snakke om Jesus. Følte hun seg som en forferdelig stemor? Hadde hun gjort noe galt? Hva kunne hun gjort annerledes? Hun stiller spørsmålene, men det er også alt.

Only faith, family, and friends got med through those first terrible days after Lori´s death. Without my complete conviction that a loving God had been with Lori, and was with our family as we buried her, I am not sure how I would have coped. Each time, when grief, guilt, and regret threatened to overcome me, I would do as I have always done since my childhood. I whispered the Lord´s prayer in my mind.

Så skriver hun om oppsigelsen, og her fikk jeg litt den samme følelsen som da jeg leste Gerd Liv Vallas Prosessen, her er en forfatter som ikke har den minste selvinnsikt. Hun har fått mye kritikk for tiden som leder av HP, til og med fra barnebarnet til grunnleggeren. Denne bruker hun imidlertid ikke noen plass på. Hun påstår imidlertid at mye av kritikken mot henne var sexistisk, blant annet ble hun kalt et ord som rimer på "witch". Desverre avslører hun ikke hvilket ord det var snakk om....

Til og med HPs senere suksess tar hun æren for.
For five years following my departure, HP performed extremely well. All of the previous years hard work came to fruition.
Hun fremstiller seg også som en martyr, hun satt i styret og kunne dermed ha hindret oppsigelsen av seg selv siden hun tapte med kun en stemme. At hun valgte å erklære seg inhabil når hennes egen stilling var oppe til behandling er imidlertid ikke noe som imponerer meg. Det hadde uansett slått imot henne senere.

Et raskt søk på nettet avslører også at det er mye kritikk som har rettet mot henne. Fiorina besvarer ikke denne kritikken, noe som er synd. Jeg skulle gjerne hatt en begrunnelse for kjøpet av fem fly (for HP, ikke for henne selv), og kanskje også for de mange oppsigelsene. Det blir en elefant i rommet som hun nekter å anerkjenne.

Hun skriver også om opplevelsen med å bli diagnostisert med brystkreft, og i denne sammenhengen klarer hun å legge inn ett og annet stikk til Obamas helsereform.
They knew me, they knew my case, and they felt free to propose whatever treatment they thought was best. Since then, I have worried that the passage of Obamacare, threatens to sever this personal relationship between patient and her doctor.

Javel? På hvilken måte ødelegger Obamacare for kontakten mellom lege og pasient? Rand Paul skrev også om Obamacare, men han presterte faktisk å levere ARGUMENTER mot helsereformen. Jeg sitter med en følelse av at hun ikke helt vet hva hun snakker om når hun skriver slikt. Det er selvsagt bare en følelse, men jeg forsøker da heller ikke å bli president i USA.

Så skriver hun om senatsvalgkampen i 2010, og det er også her vi får et innblikk i hennes økonomiske politikk. Hun angrep den republikanske motkandidaten Tom Campbell for å ikke være konservativ nok, han hadde blant annet flere ganger foreslått nye skatter, både moms og inntektskatt. Samtidig var han både for fri abort og kjønnsnøytral ekteskapslov.

Det var i denne sammenhengen vi ble kjent med demonsauen. I lys av denne videoen og en annen hun hun var ansvarlig for er det hysterisk at hun rett og slett ikke ser ironien i følgende utdrag om Barbara Boxers reklamer.

"The ads were relentlessly negative and distorting..."

...sier damen som fremstilte sine politiske motstandere som enten demonsauer eller luftballonger.


Det slår meg også at Tom Campbell opplevde å bli "primaried". Hvis en stat er konservativ må motparten bevege seg mot sentrum. I en liberal stat som California vil det være fornuftig. Problemet er at ikke alltid velgerne ved primærvalgene skjønner det, og ved å stemme på mer "ideologisk rene" kandidater ødelegger de for de republikanerne som faktisk har en sjanse til å vinne valget. Resultatet ble også en en suveren seier for demokratenes Barbara Boxer.

Carly Fiorina bruker mye tid på å angripe miljøreguleringer som hun mener fører til tap av arbeidsplasser. Bønder får ikke bruke vann fra innsjøer med utrydningstruede fiskearter, noe som fører til tørke, arbeidsledighet og narkotikamisbruk.

Samtidig mener hun at skatter og reguleringer er i ferd med å ødelegge California, at bedrifter forlater delstaten for å etablere seg i mer konservative stater i sted.

Hun er heller ikke noen stor feminist, og skrive følgende:
Modern-day feminism has transformed itself from being a movement that sought to treat women as equals with men to an orthodoxy that seeks to portray all men as the enemy and women as requiring the constant assistance of government.

Hun avviser at det er en "krig mot kvinner" i dagens USA, men at kvinner er opptatt av det samme som menn, jobbmuligheter og helsereform. Det er ikke de konservative, men de liberale som fører krig mot kvinner, med deres mislykkede økonomiske politikk og reformer.

Jeg nevnte også at dette var delvis en selvhjelpsbok og her er noen eksempler på sitater som snart vil komme på en facebookvegg nær deg:

What unlocks human potential? Someone taking a chance on you. Someone giving you a helping hand. Free markets. An education. A job. And freedom.
There is a look in a person´s eyes when they surprise themselves with how much they can achieve.
Human potential is the one truly limitless resource we have. 

Som dere skjønner, dette var ikke en bok jeg likte, det er mulig den er populær blant kristenkonservative husmødre, og inntil jeg blir en av dem får denne boken tommelen ned.

Så kan hun vinne nominasjonen?
Nei. Hun ligger på rundt 2%, og det er ikke engang sikkert om hun vil komme med i de TV-sendte debattene. Hennes eneste sjanse er å bli valgt til visepresidentkandidat, men selv det er ikke blant de mest sannsynlige valgene. Etter Palinfadesen i 2008 er det tvilsomt om de vil risikere å satse på en uerfaren politiker igjen. Samtidig er det viktig å huske at Fiorina ikke har vunnet et eneste valg, og alle de seneste presidentene har vært enten guvernører eller senatorer. Av den grunnen tror jeg alle de tre ikke-politikerne, både Carson, Trump og Fiorina vil være sjanseløse.

Jeg skrev om både Huckabee og Paul at de har en sjanse til å vinne nominasjonen, i dette tilfellet her tror jeg imidlertid at vi konkludere allerede nå at Carly Fiorina ikke vil flytte inn i det hvite hus i 2017.

søndag 28. juni 2015

Rand Paul - Taking a stand

Da jeg leste Mike Huckabees bok God, Guns, Grit and Gravy så jeg for meg den typiske leser av den boken. Dette var en mann, middelaldrende, fast kirkegjenger fra de rurale strøk i sørstatene som drømte om femtitallet. Han har ikke tilbrakt flere år på skolen enn strengt nødvendig, og han er en stolt over landet sitt.

Nå jeg leser hans partifelle Rand Pauls bok Taking a Stand ser jeg for meg en helt annen person. Dette er en ung, utdannet libertarianer, en som er intellektuell og stolt av det, og som ikke kan plasseres i den tradisjonelle dikotomien konservativ/liberal.

Ikke ulikt forfatteren.


Rand Paul fremstår som langt mer intellektuell enn Mike Huckabee. Han forteller at han elsker romanene til Hemingway og Dostojevskij, og der den tidligere guvernøren siterer Hank Williams trekker Paul frem utsagn fra hans fars favorittøkonomer, østerrikerne von Mises, Hayek og Schumpeter.

Boken begynner som en biografi, han forteller om sin oppvekst, om hvordan det var å ha en politiker til far og om sin gryende politiske interesse. Han forteller om tiden på medisinstudiet, møtet med sin kommende kone og veien frem til seieren i senatsvalget i 2011.

Paul presenterer seg som en som ikke har problemer med å samarbeide med noen, verken de er liberale eller konservative. Han innrømmer også at han ikke alltid er enig med eget parti.
I've sided with Democrats on civil liberties, and I've sided with repulicans on economic liberties. I've sided with Independents on reforming our criminal justice system. (s. 9)

Paul sparker både mot demokrater og republikanere og om sitt eget parti har han følgende å si:
I believe the GOP brand is broken, that many young people won´t even consider voting for or becoming a Republican. It´s time for change, and the first part of changing is admitting your mistakes. (s. 8)
Paul er ingen tilhenger av obamacare, noe som han ser på som kostbart og lite effektivt. Løsningen hans er også det vi trygt kan kalle på den libertarianske siden:
There is a better option than what we have now. Free up prices. Legalize and expand tax-free health savings accounts. Allow a marketplace of freely fluctuating prices for everyone. The consequences will startle you. The beauty of capitalism is that it distrubutes the greatest amount of goods at the cheepest price. Instead of socializing medicine, why not the engine capitalism distribute health care - it's what we do best.
Så hva med de som faller utenfor? Rand Paul har en løsning for dem. Ved å innføre kapitalisme i helsevesenet vil man frigjøre så mange midler at man har råd til å hjelpe de fattigste. Nå skal jeg ikke påstå at jeg kjøper argumentasjonen, og som med Huckabee og våpen, mine lesere har allerede gjort det for meg.

Rand Paul har også markert seg som sterkt kritisk til NSAs aktiviteter og bokens tittel spiller også på den 13 timer lange filibustertalen han holdt i Senatet 6.mars 2013. Han forteller i boken om sin kamp for retten til et privatliv mot unødig overvåkning, som også er en kamp for minoriteters rettigheter. Blant annet hadde J. Edgar Hoover beordret overvåkning av både Black Panthers og Martin Luther King. Sistnevnte hadde de også sendt lydopptak av ham sammen med elskerinnen for å få ham til å stoppe å agitere for svartes rettigheter. Dette tok han også opp med justisminister Eric Holder:
I told him [Eric Holder] I was dissapointed that our first African American president wasn't more symphatetic to the potential for abuse in domestic surveillence.
Han er også en som har gått hardt ut mot unødig politivold, politivold som ofte rammer svarte.
A recent report released by the DOJ accused Ferguson cops of unfairly targeting African American with traffic stops and excessive force. According to statistics compiled by the Ferguson PD, black drivers were twice as likely as whites to be stopped.
Han er heller ingen tilhenger at overskuddsmateriale fra militæret havner i politiets hender.
The military imagery out of Ferguson and other American towns is not an affront to the local citizens but a worldwide embarrassment for the United States. How can we pretend to be a country of constititional law when we allow tanks to roll over our constitution?
I politispørsmål er han definitivt en liberaler. Han er uhyre skeptisk til "civil forfeiture", som gir politiet rett til å konfiskere penger uten at du har noen som helst sjanser for å få dem igjen. (Hvis du lurer på hva det er, sjekk John Olivers reportasje om temaet) Han er også sterk tilhenger av å forandre lover som fratar tidligere straffede stemmeretten og tvinger dem å oppgi til potensielle arbeidsgivere at de er tidligere straffedømte.

 Både Paul og Huckabee er opptatt av "government overreach", men der sistnevnte hevder at dette innskrenker friheten til den tradisjonelle kristne sørstatsfamilien i "Bubbaville" er offeret i Pauls bok den vanlige amerikaner og ikke minst, minoriteter. Huckabee nevner ikke med et ord problemene som svarte kan oppleve i dagens USA, dette er noe Rand Paul tar opp ved flere anledninger. Muligens har han også forstått noe som Huckabee ikke har, at republikanerne vil ikke vinne valg uten minoriteter. Et tema som Huckabee brukte mye plass på, våpen og andre grunnlovstillegg, nevner nesten ikke Paul i hele tatt. Han skriver heller ikke så mye at ekteskapet må være mellom en mann og kvinne. Til en viss grad kan man si at Huckabee ser bakover, Paul fremover.

Begge tar også opp undertrykking av kristne, men de ser ut til å være sterkt uenige om hvem som ofrene. For Huckabee blir troendes frihet i USA angrepet, for Paul er det midtøstens kristne som får unngjelde. Paul skal ha ros for at han ikke spiller på den tradisjonelle paranoiaen som er utbredt i enkelte kristenkonservative kretser og trekker frem virkelige ofre.

Men selv om han angriper muslimske regimers forfølgelse av kristne har han ingen problemer med å hylle deres tidligere innovasjon og fremskrittstrang.
Muslims paved way for Europe's renaissance and Enlightenment. They invented or helped develop magnetic compass,  coffee, zoology, eyeglasses, the technique of inoculation, the crankshaft (perhaps the biggest mechanical advancedment after the wheel), and if not the fiddle, the great-grandfather of violin, the rehab. Islam was known for it recoursefulness and its art.
Dette kontrasterer ham med mange av dagens islamske samfunn, som skaper terrorisme og undertrykker annerledestroende. Islam må selv bekjempe sine radikale elementer, hevder han.

Som sin far er heller ikke Rand Paul for unødige militære intervensjoner. Han hevder han ville ha stemt imot Irak-krigen om han hadde sittet i senatet da, og han ser det ikke som USAs plikt å leke verdenspoliti. Han støtter også Obamas oppmykning av forholdet til Cuba, dette i kontrast til svært mange av sine partifeller. Imidlertid får også dagens administrasjon på pukkelen av Paul, da spesielt Hillary Clinton etter angrepet på ambassaden i Benghazi i 2012. Hillary har mye å svare for, hevder han, og hadde han vært president ville hun blitt avsatt der og da.

Det siste kapittelet tar opp miljøvern, et tema Paul mener må være et konservativ kampsak:
The GOP I see will take a backseatt to no one in defending the environment. The New GOP isn't going to let the left mischaracterize us. In fact, the case can be made that the New GOP [...] cares as much or more for the environment than any professed environmental activist.
Han legger også til at:
to make it sustainable we  must look for ways to make it profitable.
Libertarianismen kommer altså til uttrykk også i miljøvern, det skal være lønnsomt å redde jorden. Rand Paul ønsker å reformere GOP, og jeg må si at dette er et viktig steg i riktig retning, et sted Huckabee ikke er villig til å ta, som foretrekker å håne Al Gore og andre miljøkjemper. I benekte klimaendringene er ingen fornuftig strategi for et seriøst parti, selvsagt kan man diskutere om veien dit er libertariansk (hint: det er den ikke), men Paul skal uansett få skryt for å ta opp temaet.

Alt i alt må jeg si jeg likte denne boken bedre enn God, Guns, blant annet fordi den tok opp tema som jeg også er interessert i. Det er viktig at republikanere er opptatt av overvåkning, av politivold mot svarte, av å ikke bombe hver muslimsk stat tilbake til steinalderen. En professor i politisk filosofi påpekte engang at libertarianere som oftest er svært intelligente, og det gjelder på alle måter Rand Paul. Det betyr selvsagt ikke at hans libertarianske filosofi vil være det rette for USA, men hans kamp for borgerrettighetene i USA er noe de fleste av oss kan støtte.

Så er spørsmålet, kan Rand Paul vinne nominasjonen, og eventuelt beseire den demokratiske motkandidaten? Svaret er ja, selv om han per dags dato ikke er favoritten. De siste meningsmålingene gir ham 8-9%, og han er kanskje en outsider som kan utfordre de tre som har ligget på topp lenge, Bush, Walker og Rubio. Men om han skulle vinne nominasjonen tror jeg at han ville vært en formidabel utfordrer til Hillary, blant annet fordi hun har vært medlem av den administrasjonen som har drevet en enorm overvåkning av egne borgere. Det som taler imot at han blir valgt er at han ikke er en tradisjonell konservativ, og det er ikke sikkert at de republikanske velgerne ønsker seg en libertarianer som kandidat.

For velgere som har både Bush og Obama i halsen kan han fremstå som et positivt alternativ, men per dags dato vil vi ikke få et svar på det før det nærmer seg primærvalgene.


Neste bok: Carly Fiorina - Rising to the Challenge

lørdag 27. juni 2015

Gods, Guns, Grits and Gravy av Mike Huckabee



Jeg har ikke nevnt på denne bloggen tidligere at jeg har en interesse for amerikansk politikk, men det har jeg tenkt å gjøre noe med i denne valgkampen.

Årets nominasjonskampanje er spennende av flere grunner. For det første har det aldri vært et så stort republikansk felt, og per dags dato ligger favorittene såvidt over 10% av stemmene. Samtidig er det flere nye og unge kandidater, blant annet Maco Rubio og Scott Walker som gjør det bra. Ikke minst er det tre ikke-politikere som stiller, kirurgen Ben Carson, forretningskvinnen Carly Fiorina og milliardæren Donald Trump. Trump har lovet å stille ved mange valg, men det er først nå han har gjort alvor av planene. Personlig tror jeg det vil være en tragedie for republikanerne at han stiller. Jeg tror ikke at han har den minste sjanse til å vinne, men han kan lage sirkus av de TV-sendte debattene. Samtidig vil hans deltakelse føre til at en av de andre vil bli utelatt fra disse. CNN og FOX News har innført et tak på ti kandidater, det kan føre til at enten Rick Perry eller Carly Fiorina blir utelatt. Hun har valgt Hillary som hovedfiende, og de andre kandidatene vil tjene mye på å ha henne tilstede under debattene.

På demokratenes side er det imidlertid ikke like spennende, alt tyder på at Hillary Clinton blir valgt. Riktignok har Bernie Sanders tatt innpå, men det er vanskelig å tenke seg at en sosialdemokrat vil vinne nominasjonen.

I år tenkte jeg å lese bøkene til de fleste kandidatene. Det er ikke uvanlig å komme ut med en bok i løpet av året for primærvalgene, og disse gir også et innblikk i hva som er de forskjellige kandidatenes sterkeste sider, og hva som gjør at de ikke blir valgt.

Først ut er Mike Huckabees God, Guns, Grit and Gravy

Mike Huckabee er tidligere guvernær i Arkansas og han stilte som kandidat i 2008, men måtte da se seg slått av John McCain. Han har også hatt et program på Fox News.

Huckabee deler USA inn i to deler, Bubbaville og Bubbleville, og det er ingen tvil om hvor Huckabee regner med å finne sine velgere. Bubbleville er de liberale elitenes hjemsted, hvor umoralen og behovet om å gjennomregulere amerikaneres liv er tilstede. Bubbleville er de som spiser mat med franskklingende navn og som ser ned på hardtarbeidende amerikanere.

 Bubbaville er hvor de mer gudfryktlge, rurale amerkanerne bor. De lever i kontakt med naturen, barna deres sier "ma´am", og "sir" til voksne og de behandler en gjest med respekt. De tror på den bibelske definisjonen av ekteskap og samles hver søndag i kirken.

Jeg er en "bubblevillianer", og en stolt en også, så dere får heller ta denne anmeldelsen for hva den er verdt.

I Bubbleville undertrykker man kristne og tvinger kristne bakere til å lage bryllupskaper til homofile, man sensurerer mennesker som har et tradisjonelt syn på eksteskapet og på abort.
It was about whether America was going to have two completely different sets of rules: one for those who would be free to speak with ridicule and contempt towards those with a Christian worldview, and then a very different standard for people of faith. (s. 10)

Han nevner blant annet saken om Chick-fil-A, en sak som også ble litt administerrende direktør for kjeden påpekte at han var motstander av likekjønnede ekteskap, noe som medførte boikottaksjoner i Bubbleville.

Jeg skal innrømme at argumentet ikke er horribelt dårlig. Konservative kristne har meg bekjent ikke startet boikottaksjoner mot verken Apple eller Starbucks, selv om deres sjefer har vært åpne om at de støtter en kjønnsnøytral ekteskapslov. Kanskje er liberale raskere til å boikotte dem som har avvikende synspunkter?

Det må imidlertid påpekes at Huckabee ikke altid er helt etterettelig i gjengivelse i fakta. Han hevder at at to tvillingbrødre, David og Jason Benham mistet realityprogrammet sitt "Flip it Forward" på Tv-kanalen HGTV fordi de hadde "expressed pro-life and pro-traditional marriage views in their personal life" (s 43). Hadde det bare vært så enkelt! Brødrene Benham har kalt homoseksualitet demonisk, de har ropt at Jesus hater muslimer og at det er en krig mellom kristne og muslimer i USA.

Det er forståelig at TV-kanalen valgte å droppe et program som ennå ikke var blitt sendt, et program som kunne medføre boikotaksjoner både fra sponsorer og seere. En rask analyse av gevinst og risiko gjør valget åpenbart.

I bubbleville ønsker man å også å forby ett av de fremste symbolene for frihet i USA, våpen.
"It still catches me off guard when I have a conversation with an adult who have never owned av firearm, never fired one, and yet who speak so passionately aganist them." (s 22)

I Bubbaville har de forstått betydningen av tilgjengelighet på våpen. De lærer våpensikkerhet tidlig, de lærer å forsvare seg, de lærer betydningen av å skyte for å spise, og ikke for henge på veggen. Våpen er en sentral del av Bubbavilles kultur, å innføre regler vil være å gripe inn i den.

Våpenkontroll er farlig, argumenterer Huckabee, det fører ikke til mindre kriminalitet, og det bidrar bare til at når det skjer en masseskyting vil det bare føre til at alle de lovlydige borgerne står der uten våpen. En våpenfri sone er en forsvarsfri sone.

Våpenkontroll førte også til Holocaust. Som et ledd i undertrykkingen av jødene konfiskerte nazistene alle våpnene jødene eide. Hvordan kunne de vite hvem som hadde våpen? Enkelt, Weimarrepublikken hadde hatt våpenregistre, når Hitler overtok kunne de enkelt finne ut hvem som eide hva. Slik kunne nazistene enkelt avvæpne jødene slik at du forsvarsløse måtte sette seg på toget til konsentrasjonsleirene.

Jeg skal innrømme at jeg ikke har eid noe våpen, men jeg har skutt med både AG3 og MP5, og klarte til og med å gjøre meg fortjent til skarpskyttermerket i bronse, likevel er jeg som nordmenn flest sterkt motstander av av den amerikanske våpenlovgivningen. Jeg skal ikke argumentere imot Huckabee, det tror jeg allerede leserne har gjort, men jeg må si at det er fascinerende å få innblikk i hvordan motstandere av våpenkontroll argumenterer. Imidlertid skulle jeg gjerne ha lest Huckabees svar på argumentene i denne videoen.

Huckabee angriper også amoralen og promiskuiteten i Bubbleville, og her er Miley Cyrus et yndet mål. Hennes musikkvideo Wrecking Ball og hennes opptreden på MTV Music Video Awards i 2013 får ikke godkjennelsesstempelet av den tidligere guvernøren: "where television audiences were treated to "the Flying Fearless Finger of Foam" as Miley Cyrus contorted her barely clad, barely legal-age body in disgustingly pornographic performance that showed just about everything she had - except talent - and focuesd national atention on a new term, "twerking," which despribes a vulgar movement better saved for a stripper pole than prime-time television." (s. 34)

Men det er ikke bare Hanna Montana som korrumperer ungdommen, også realityfjernsyn er ansvarlige for det. Huchabee har ikke mange fine ord å si om dem:
The next big boosts to reality TV came with the introduction of Big Brother and Survivor, two shows that, like ABBA music and smallpox, originated in Europe. (s 134)

Dette kontrasterer han med Bubbaville, hvor gode programmer som Duck Dynasty og 19 and counting er populære. Dette er programmer hvor familieverdiene står sterkt. Dessverre kom boken ut før skandalen rundt sistnevnte program, og det hadde vært interessant å se hvordan han hadde behandlet dette.

Ett eksempel er interessant, han forteller om da han ønsket bygge et hus i Florida, og trengte å søke via Department of Environmental Protection (DEP). (s 104) Dette skjedde da det var veldig lite byggeaktivitet i området, selv om det fortsatt var like mange ansatt på det offentlige kontoret. DEP hadde et nitti dagers vindu til å gi en tillatelse eller å forkaste den, i mens gikk både Huckabee og byggefirmaet og ventet. Det tok 88 dager før tillatelse ble gitt. Huckabee mener at dette skjedde fordi offentlige kontorer er avhengig av å trenere saker for å få en like stor budsjettpost neste år. Hadde de svart i løpet av en uke kunne de fryktet sparekniven. Systemet legger opp til at alle blir tapere.

Han er også en sterk motstandere av både homofilt ekteskap og er kritisk til at flere av de mest kjente miljøvernerne som prediker kutt i utslipp, men som flyr fra konferanse til konferanse og bidrar selv til å øke utslippene. Al Gore er et yndet angrepsmål her, men samtidig er han ikke villig til å si seg enig med klimaforskerne. Mer forskning trengs.
It is apparent that numerous factors are involved in sexual oriantation; as with global warming and virtually every other issue being studied, the science is not settled. (s 84)

Han påstår også at han skilte seg ut fra de andre kandidatene i primærvalgkampen i 2008 ved å være den eneste som svarte at økonomien ikke gikk så bra. Han var også den eneste som gikk imot tiltakene som ble gjort for å redde banker og storindustri. Jeg har ikke faktasjekket disse påstandene, så jeg får ta han på hans ord.

Et annet ankepunkt for Huckabee er at USA ikke lenger er så fritt som det kunne vært. NSA-avlyttingen er ett punkt, et annet er tyngende skatter som kveler bedrifter og privatpersoner. Han frykter ikke Kina, bare at USA vil bli som Kina. Skoleøker nevner ikke det positive med USA, bare det negative, Mye av dette skyldes valget i 2008:

In the 2008 elections, American voters, angry at Republicans over the Middle Eastern Wars and panicked by the economic meltdown and the insanity of rewarding the people who caused it with big fat bailouts, took one of the biggest gambles in history. They entrusted the reins of government to Barack Obama, the least experiences and most liberal person ever elected President, and gave his party unstoppable control of both Houses of Congress. They pursued a classic liberal agenda on steorids: the biggest expansion of government, taxes, regulations, and decifit spending to stimulate the economy. (s 195)

Det er ingen tvil om at Huckabee drømmer seg tilbake til en tid hvor barna lekte på stikka og ikke med iPad, hvor folk gikk på besøk til naboen og hvor man brydde seg om hverandre. Dette var en tid hvor de bibelske verdier stod sterkt, og enhver amerikaner var stolt over å være nettopp amerikaner. Det er ikke sikkert at det vil fenge unge velgere i 2016.

Ellers er det mye av hva en kan forvente i en bok av en republikaner, vi har kritikk av Obamacare, av politisk korrekthet, av beskatning og statlige reguleringer.

Imidlertid er det mye i boken jeg kan være enig med guvernøren. Han ønsker å gjøre noe med NSAs innsamling av metadata, han ønsker å innføre regler for hvor lenge en senator eller høyesterettsdommer kan sitte. Han ønsker også at de som stiller til valg til en posisjon fratrer den de har. Det er ikke rettferdig at de reiser rundt på skattebetalernes penger for å drive valgkamp, ei heller ovenfor motkandidatene. Samtidig vil han ha at alle donasjoner i valgkamper må offentliggjøres. Han tar også opp hysteriske skoleledere som utviser elever fordi de har "skutt" medelever med papirkuler, eller i ett tilfelle, med pekefingeren, det tror jeg de fleste av oss mener er en overreaksjon.

Huckabees sjanse til å vinne

Så er spørsmålet, kan Huckabee vinne nominasjonen? Jeg er litt i tvil om det, men en mulighet er alltid tilstede. Ser vi på de seneste meningsmålingene vil vi se at han ligger rundt sjette til åttendeplass Nå er to av kandidatene som til tider ligger foran ham ikkepolitikere (Carson og Trump), og det er vanskelig å tenke se at de vil vil beholde sin høye plassering etter de TV-sendte debattene. Det betyr at Huckabee må slå de fire som for øyeblikket ser ut til være de sterkeste (Bush, Walker, Rubio og Paul). Han kan vinne på sin sterke motstand mot likekjønnet ekteskap i tidlige stater, men det er ikke sikkert at det vil holde utover i nominasjonskampen. Jeg er heller ikke sikker på om Huckabee vil være den som har størst sjanse til å vinne over Hillary.

Problemet er også at kandidatene på høyresiden i det republikanske partiet ikke har gjort det bra de i de to siste nominasjonkampene. McCain var blant mange konservative regnet som en RINO (Republican in name only) og Romney innførte Romneycare, en helsereform ikke ulik Obamacare. De republikanske velgerne har valgt mer moderate kandiater de siste årene, og det er usikkert om de vil snu og velge mer konservativt. Kanskje har Huckabees presidenttog allerede gått. I praksis var fire nye år med republikanere uaktuelt med Bush sin lave oppslutning i 2008, og de ideene han presenterer i dag vil ikke være tilstrekkelige til å sikre et flertall. Jeg tviler på om Huckabee vil bli den republikanske presidentkandidaten, men det vil jo uansett bare fremtiden vise.

Neste bok: Rand Paul, Taking a Stand

torsdag 11. juni 2015

Bøker om krigen jeg håper blir filmatisert

Jeg har tatt meg tid til å lese en og annen krigsbok de siste månedene, og det har slått meg flere ganger at mange av bøkene kunne blitt filmatisert.

Jeg har tidligere slaktet Max Manus, en film jeg ser på som umoden, glorifiserende og med en åpenbar stor ærbødighet ovenfor krigshelten at de ikke turde å skape det mesterverket de burde. Imidlertid er det er viktig å være konstruktiv og i stedet for bare å klage kommer jeg her med forslag til bøker som kunne blitt spennende filmer.

Helvete på jord


Det har kommet ut flere bøker om norske frontkjempere, to av disse har vært Fars Krig av Bjørn Westlie og Helvete på jord av Rolf Ivar Jordbruen. Førstnevnte bok er interessant fordi den også tar opp problemene barna av frontkjemperne opplevde. Imidlertid er selve fortellingen langt bedre i Helvete på jord, blant annet fordi gutten som meldte seg aldri var nazist, men for å slippe straff for å ha satt fyr på en låve. Han blir plassert i et kompani på østfronten som stadig mister flere og flere. Til slutt er han den eneste igjen av de opprinnelige frivillige i kompaniet.

Scener som kunne blitt klassiske

  • Når han dreper to Waffen SS-soldater med øks som tror han er desertør, når han bare har blitt adskilt fra troppen sin. Han griper en øks, sniker seg inn til noen russere og venter på de to soldatene som begge har maskinpistol.
  • Når han rømmer fra russerne for å bli tatt til fange av amerikanerne i stedet.

Sjansen for at noen vil lage film av denne boken:
Minimal, det er sikkert ikke marked for en frontkjemperfilm i Norge. Synd, den hadde sikkert blitt kjempegod.


Utdrag av Hilsen til Guri og De dødsdømte


Dette er en historie ikke så mange kjenner til, men den er likevel fascinerende. Den førstnevnte boken er ikke overdrevet god, men det er heller ikke poenget. Historien, om katt og musleken mellom motstandsmannen August Rathke og angiveren og SS-mannen Erling Rye Pisani, er imidlertid absolutt filmatiserbar. Pisani fikk flere i Oswaldgruppen arrestert, han var en drukkenbolt som rømte fra SS-tjeneste flere ganger. Han anga medlemmer Oswaldgruppen for 50 000 kroner, men tyskerne nektet å betale, siden han hadde stukket fra tjenesten. Faren, en kjent NS-mann fikk ham til Bergen, og han begynte å infiltrere motstandsbevegelsen. Så blir faren drept av en dansk motstandsmann i København.

Rathke tror først på at Pisani vil bli med i motstandsbevegelsen. Så forhører han seg med de andre og flere av dem husker ham som tyskvennlig fra skolen. Han får mistanke om at Pisani jobber for tyskerne, og bestemmer seg for at han må likvideres. En katt og mus-lek starter, hvor begge ønsker å fange den andre, som blant annet blir Willy Valentinsen skutt i jakten på Pisani. Rathkes familie blir også arrestert og torturert.

Det hele ender med at Pisani blir skutt (mest sannsynlig ikke av Rathke, men man må da ta seg noen kunstneriske friheter) i Lille Markeveien. Han overlever, men kan ikke lenger brukes av tyskerne siden han er avslørt som angiver. Etter krigen blir han dømt til døden og henrettet.

Scener som kunne blitt klassikere


  • Fyllekulen etter at Pisani har rømt fra SS og møter kona til en av motstandsmennene i Oswaldgruppen
  • Scenen hvor Rathke og Pisani møtes på gaten og avtaler å møtes senere på kvelden. Pisani planlegger å fange Rathke med Gestapo tilstede og Rathke planlegger å drepe Pisani
  • Scenen hvor Rathkes mor og søster blir arrestert og torturert
  • Scenen hvor Pisani skytes

Sjansen for at noen vil lage film av disse bøkene:
Minimal, av to grunner. For det første har norske forrædere var litt tabu i norsk film, for det andre var det ikke veldig mye sabotasje de bergenske motstandsmennene drev med. De når dessverre ikke opp til knærne til Max Manus og Gunnar Sønsteby. Samtidig bør det være en viss balanse mellom skurk og helt, det er åpenbart at Pisani var en stor skurk, det er imidlertid ikke sikkert at det bergenske motstandsfolkene var like store helter. Likevel ville jeg løst billett, og det er da noe.

Mørket er min venn


Kanskje den filmen som hadde blitt den beste filmen. Boken er en utrolig spennende og fascinerende fortelling om en grenselos som ukentlig fylte lasteplanet med ukjente mennesker som skulle over grensen. Denne boken anbefales sterkt, men den er definitivt noe man kunne brukt som grunnlag for en film om de norske grenselosene under krigen.

Scener som kunne blitt klassikere




  • Når helten må legge seg i en seng på sykehuset og late som han er psykotisk for å lure tyskerne.
  • Skyteepisoden hvorpå han må rømme til Sverige og sende bud etter kona og barna.
  • Krangelen med kona, når hun syv måneder på vei vil at han skal slutte med motstandsarbeid, mens han ikke klarer å la være
  • Samtalene med det svenske bondeekteparet som lot dem få sove i låven rett over grensen, og kona som stod opp midt på natten for å koke ertesuppe til dem

Sjansen for at noen vil lage film av denne boken:
Ikke dårlig, med tanke på at mye av handlingen foregår i naturen og at man slipper å sperre av store gater i Oslo sentrum og fylle dem med nazister.


Da har jeg gjort min del, nå er det opp til filmselskapene.

onsdag 3. juni 2015

Tyske verbbøyninger, del 1

Dette er min andre post om tysk grammatikk, jeg har tidligere skrevet om kasus, den har jeg fått positive tilbakemeldinger på, la oss nå gå videre til verb.

Så du har lyst til å bøye tyske verb? Ikke, men læreren din tvinger deg? Like greit.
Dette skal gå så fint så. La oss ta dette rolig, vi dropper alt som heter unntak i denne posten, nå skal vi bare lære hovedregler.

Vi skal bruke dette verbet her "stellen" til å hjelpe oss å eksemplifisere. 


Leksjon 1. Infinitiv

Vi begynner enkelt. Infinitiv er den tidløse formen som står i ordboken. På norsk legger vi "å" foran initiv. På tysk setter man "zu" foran. Zu stellen.


For å bøye må man først ta bort endelsen, som er - en.
Eksempel: Stellen. Her fjerner vi -en og får "stell" før vi setter inn rett endelse.



Leksjon 2. Presens (svake verb)

Ikkje dust

Tenk deg disse to ordene på bergensk: "Ikkje dust". Altså ich - e og du -st. Det er de to første endelsene. 

"Jeg", altså "ich" får endelsen -e.    Ich stelle
"Du", altså "du" får endelsen -st.    Du stellst


Skjønte du det? Da er du ikkje en dust.

Ert

Foto: Bill Ebbesen

Så må du tenke på en ert. Altså er får endelsen -t.
Han, hun og det har alltid samme ending i tysk (er, sie, es)

Er stellt
Sie stellt
Es stellt


Enten

Ent, om du skulle være i tvil.
Flertall er enten, eller rettere sagt, en-t-en

Wir stellen
Ihr stellt
Sie stellen



Oppsummering, presens

Ich stelle
Du stellst
Er
Sie stellt
Es


Wir stellen
Ihr stellt
Sie stellen


Leksjon 3 Preteritum (svake verb)

Vi tar denne formen tidlig siden vi da kan unngå unntakene. Denne skal være enkel om du forstod leksjon 2.

T

Forskjellen i fem av seks former er bare -t- (eller -te-) om det blir vanskelig å uttale ellers.

Ich stellte
Du stelltest
Er, sie, es (den tar jeg straks)

Wir stellten
Ihr stelltet
Sie stellten

Lurer du på når du skal ta med en -e-? Det er enkelt, bare forsøk å uttale ordet, da hører du raskt hvor det blir for mange konsonanter på rad.

Så var vi kommet til Er, sie, es. Denne avviker fra regelen, og får endelsen -te. (Husk "erte")

Ich stellte
Du stelltest

Er
sie stellte
es

Wir stellten
Ihr stelltet
Sie stellten

La oss ta et annet svakt verb, bare for å banke inn poenget, machen (lage, gjøre)

Ich machte
Du machtest

Er
sie machte
es

Wir machten
Ihr machtet
Sie machten


Leksjon 4 Presens perfektum (svake verb)

Dette er en form som kan virke skummel, men den er faktisk kjempeenkel.

De første du må lære deg er å bøye "haben". Der må du huske reglene fra leksjon 2. Først, ikkje dust, så ert, så enten. Altså:

Ich habe
Du hast

Er
Sie hat   (bare husk å fjerne -b-)
Es

Wir haben
Ihr habt
Sie haben


så følger ge + (verbet)+ t


Ich habe gestellt
Du hast gestellt

Er
Sie hat gestellt
Es

Wir haben gestellt
Ihr habt gestellt
Sie haben gestellt



(det er litt mer komplisert enn dette, men dette holder for øyeblikket)


Til slutt, hvordan skal du vite at et verb er svakt eller sterkt?
Det gjør du på følgende måte.

Se for deg en svekling som utfører de handlingene som verbene beskriver. Eksempelvis er å danse et svakt verb. Tenk deg en svak person stå og danse. Har du det bildet i hodet skal det ikke være vanskelig å huske.


Dette får bli en liten intro til tyske verb, jeg skal love å skrive en lenger der vi går gjennom resten av verbformene.

onsdag 13. mai 2015

Tale til konfirmantene

Ingen spurte meg om å holde konfirmanttale i år, det gjør ikke noe, jeg kan skrive en her, så kan dere heller henvise konfirmantene til bloggen min.

Kjære konfirmanter

Dere har fått deres velfortjente diplomer og blomster, snart skal dere reise hjem og spise en god middag og høre mange flotte taler om hvor flinke dere har vært, om hvor skjønne barn dere var og hvor ansvarlige dere har blitt. Andre vil ta seg av den oppgaven,  derfor slipper jeg. Jeg ønsker i stedet å snakke om fortellinger.

For hundre år siden ble det født en guttebaby i Nord-Norge. Han var fra en fiskerfamilie, og ble tidlig tatt ut av å arbeide på farens sjark hvor han fanget utallige fisker. Han fant etterhvert en søt jente som han forelsket seg i, de giftet seg og fikk flere barn. Faren hans pensjonerte seg og han overtok båten. Etterhvert pensjonerte han seg selv og da hadde han fått flere barnebarn, noe som han satte veldig stor pris på.

For tjue år siden døde han i sykesengen, ved siden av stod hans kone, barna og barnebarna og presten snakket i begravelsen varmt om denne dyktige fiskeren, denne kjærlige ektemannen, faren og bestefaren. I dag er både kona og den eldste sønnen også gått samme vei, dattera hans ligger på det siste, men barnabarna er fortsatt her, og de har til og med gitt ham oldebarn.

Hva var navnet til denne fantastiske fortelleren? Hvor kan du kjøpe bøkene hans? Jeg aner ikke, han skrev ikke noe. Han leste ikke mye annet enn avisen, men han drømte. Han lekte med fortellinger, men de var likevel der i hodet, fortellinger. En fortelling handler om en fisker som faller ut av båten og havner i havfolkets rike. En annen om den vise kjempeblekkspruten som lever på bunnen av havet og som alle fiskene, krabbene og hvalene besøker for å få råd. En tredje historie handlet om dragen som levde på toppen av fjellet som terroriserte alle i bygda hvor fiskeren bodde. Det var mange fortellinger, noen om den jenta han aldri fikk, drømmer om hva barna skulle bli, drømmer om hvor verden ville gå.

Han hadde mange fortellinger, men han delte dem ikke med noen. Det trengte han heller ikke. Fortellingene lå der dypt i mennesket og de ble begravet med mennesket seks fot under jorden. Der ligger de trygt, som et monument over den menneskelige fantasi.

De av dere som skal begynne på almennfag vil merke noe spesielt når dere får stiloppgaver, dere skal gjøre det styggeste verbet det norske språket kan frembringe, dere skal "drøfte". Fantasiene skal bort, dere skal nå komme med saksopplysninger og legge frem argumenter og fylle den kjedeligste rollen til det voksne mennesket, å være saklig. Å tenke på trollmenn, på drager og bortgjemte skattene må du slutte med. Nå skal du gjøre d-ordet. Grøss.

Det er mennesker du møter hjemme, på skolen og fritidsklubben, det er fortellinger. Det er fortellinger, skjult i en menneskekropp. Fortellinger om drager, om dverger, om trollmenn, om kjærlighet, om mot. Det er en fortelling om en jente som skal begynne på medisin på universitetet, en annen som drømmer å bli tømrer, en tredje som drømmer å bli kunstner. Inni den kroppen som sitter ved siden av deg nå er det fullt a historier. Noen av fortellingene ønsker de også gjøre virkelige.

Hvordan behandler du de fortellingene møter? Hvordan behandler du det mennesket som står foran deg, den store sekken med fortellinger du møter? I en av de hellige skriftene dere sikkert har lært om i RLE-undervisningen står det at å drepe et menneske er som å drepe hele menneskeheten, men å redde et menneske er som å redde hele menneskeheten. La meg omformulere det litt. Når du mobber et annet menneske fordi den personen er annerledes er det som du river ut bøker av et annens persons bibliotek. Eller du står og kikker over ryggen når den andre skriver i bøkene. "Nei, ikke ta med den drømmen", du er for tykk til det. "Nei, stryk det, du er ikke flink nok". "Nei, for all del, ikke skriv det, slike drømmer er ikke for duster som deg". Snart er det ikke lenger deres bibliotek, det er bare en ansamling bøker hvor eieren har drømt det den trodde at andre ville at den skulle drømme. Det er for mange som ikke engang tør å gå inn i sitt bibliotek lenger, det er ikke lenger deres.

Hvert menneske er skattkammer av fortellinger, av drømmer og av håp. Det er også du. Du er som et bibliotek som stadig fylles opp av nye bøker. Noen bøker låner du til mange, noen til noen få, men de aller fleste får ingen andre lese enn bibliotekets eier. 

Å være menneske er å drømme. Å være menneske er å skape verdener. Å være menneske er å fylle sitt bibliotek med bøker. I Human-Etisk Forbund hyller vi det drømmende mennesket.
Vi hyller det mennesket som ser denne stolen og tenker "hm, hva som hadde skjedd om den kunne snakke?"
Vi hyller mennesket som ser en så flott ungdomsgjeng som er her og tenker, "hm, hvordan hadde verden sett ut om alle disse hadde fått lov til å følge sine drømmer?"
Vi hyller mennesket som kommer til en krig og tenker "hmm, lurer på hvordan dette landet hadde sett ut om det hadde vært fred?"

Kjære konfirmanter, jeg har et ønske til dere. Bygg opp dere deres biblioteker av all verdens ideer, men alltid sørg for at du ikke hindrer dine medmennesker å bygge sine. Kjære konfirmanter, kjære biblioteker, kjære skattekamre, gratulerer med dagen.

mandag 4. mai 2015

Noen tanker om tro og åndelighet

Jeg skrev denne teksten på oppdrag for tre år siden men fikk teksten refusert. Jeg tenker likevel at noen av leserne av denne bloggen likevel ville ha interesse av å lese dette. Mesteparten er skrevet tidligere, jeg har bare lagt til en liten avslutning.

Da jeg ble spurt om å skrive noen ord om troen og min egen åndelighet, visste jeg ikke helt hvor jeg skulle begynne. Jeg er ateist, en person styrt av rasjonalitet og ikke dogmer. Det åndelige tilhører vel min fortid, en ungdom fylt av bønn og bibellesning og ikke tiden etter mitt brudd med troen. Som ateist er du rasjonell og ikke emosjonell.

Er ateister åndelige? Er jeg åndelig? Jeg vet ikke, fordi jeg ikke vet hva åndelig er. Det er et fenomen som opphører å være åndelig i det det defineres.

Jeg brøt med kristendommen da jeg var 22 år og studerte teologi ved Menighetsfakultetet i Oslo. Det var ingen enkel prosesss, men en som gikk over flere år, fra ungdomsskole til høyskole, en kamp med å akseptere dogmer og fortolkninger og samtidig leve i denne verden. Jeg søkte svar i Bibelen og i menigheter, senere på kristendom grunnfag og mellomfag, før det under gresk og hebraiskundervisningen var slutt. Jesus var borte, og jeg var ikke lenger en kristen.

Jeg klarte ikke mer. Troen hadde blitt en tung ryggsekk jeg bar med meg hver dag, og i det øyeblikket jeg oppdaget at det bare var å kaste sekken og gå videre, gjorde jeg det. Det var likevel en lang prosess, hvor jeg måtte hele tiden reflektere over min situasjon.

Det var en lang vei fra tro til ikke-tro, og punktet hvor jeg mistet troen var heller ikke det endelige punktet. Jeg kalte meg ikke ateist, men ikketroende. Jeg forkastet de kristne dogmene, men ikke gudsbegrepet, som jeg fortsatt trengte for å skape helhet i tilværelsen. Samtidig skulle jeg forsøke igjen, å gi Jesus en siste sjanse, før det endelig var slutt tre år senere. Betegnelse "ateist" skulle jeg imidlertid ikke bruke før jeg syv år etter det første bruddet leste Richard Dawkins The God Delusion.

Hva er min åndelighet nå?
Et bilde som kommer tilbake til meg igjen og igjen er Jesu grav på Golgata. Vi ser hagen, vi ser fjellet hvor graven en uthulet, men foran selve hulen er det tåke. Det er ikke mulig å se gjennom denne tåken, det er ikke mulig å se om steinen er rullet bort eller om den fortsatt står trygt plantet foran graven.

Stod Jesus opp igjen fra de døde? Aner ikke, jeg ser ikke gjennom tåken. Døde Kristus for meg? Aner ikke. Eksisterer den jødisk-kristne Guden? Igjen, jeg er ikke den rette å spørre. Men dette var ikke spørsmål jeg stilte i min tvilende kristendom, jeg stilte heller spørsmålet: "Kan jeg være sikker på at Jesus stod opp igjen fra de døde?". Den nagende tvilen som etterhvert bredte seg gjennom hele kroppen gjorde det etter hvert umulig å tro. Kanskje stilte jeg galt spørsmål?

Men hva skjedde med de åndelige behovene en har, forsvinner disse med troen? Forsvinner den religiøse søken med dogmet om Jesu oppstandelse, eller slutter en å tro på Gud for denne hungeren etter noe mer forsvinner?

Personlig tror jeg at hadde dem med meg all tid, både i min kristne ungdom og i tiden senere, ja, selv i min tid i Human-Etisk Forbund. Men da må vi først skille mellom de forskjellige former for tro.

På et filmlerret er en mann er i livsfare. Han gjemmer seg i et mørkt kott for morderen som befinner seg utenfor, og lager han den minste lyd vil han bli oppdaget og mest sannsynlig drept. Det er bare et problem, denne personen har aldri eksistert, ei heller morderen. De er et resultat av en manusforfatter som har skapt disse ut av sin egen fantasi og deretter har dette filmmanuset blitt filmatisert. Den personen du ser i det mørke kottet har bare en bekymring, at du ikke tror på hans frykt, at kveldstimene i skuespill ikke skulle være tilstrekkelig for å utrykke de følelsene som regissøren ønsker at han skal uttrykke.

Han er aldri i livsfare, men likevel er hans frykt din frykt, og hans eventuelle død vil du for alt i verden unngå. Der og da føles hans frykt som like ekte som den virkelige frykten til mennesker som eksisterer.

På en måte har jeg alltid beholdt denne troen på det overnaturlige. Det guddommelige fyller en rolle som nærmer seg skjønnlitterære fortellinger, og i dette paradigmet tror jeg fortsatt på Gud, på Jesus og hans mirakuløse oppstandelse. Det narrative blir en sannhet i seg selv og mirakler og læresetninger blir ledestjerner i en kaotisk verden.

Så har vi den andre formen for tro, og hvis jeg påstår at disse ordene blir nedskrevet på Ringerike offentlige bibliotek, ja så tror jeg på dem. Jeg tror at jeg er 34 år i det dette skrives, jeg tror at jeg skulle latt jakken bli igjen hjemme.

Jeg tror ikke på Jesu oppstandelse. Jeg tror ikke at den jødisk-kristne Gud eksisterer, jeg tror ikke på Jesu angivelige mirakler. Jeg ble nødt til å vurdere den troen jeg hadde, og til slutt måtte jeg si at den verden jeg levde i ikke hadde plass til en gud.

Et bilde jeg ofte bruker om min situasjon er et hus hvor vi fødes i ett rom. Dette rommet er den enkle barnetroen vi fødes inn i, og etterhvert som vi lærer og tenker mer beveger vi oss inn i nye rom. Det nye rommet fører inn til andre rom, og dette leder inn til nye rom. Etter hvert som vi utvikler oss beveger vi oss i forskjellige retninger, hvor det ene rommet naturlig fører til nye rom.

Personlig gikk jeg fra den enfoldige barnetroen til en mer enkel bedehustro da jeg møtte faget Kristendomskunnskap på høyskolene Norsk Lærerakademi og Menighetsfakultetet. Den historisk kritiske metoden var kanskje ikke noe jeg var forberedt på, og den ledet naturlig over i en troskrise, som jeg forsøkte å løse på å gå inn i et nytt rom, Fundamentalisme. En bokstavtro bibelforståelse var et forsvar, en måte å gripe alle løse tråder og binde dem sammen i en stor knute, en metode å skape et møte mellom den enkle troen og dyp eksegese, men det var ingen mulighet å holde dette lenge. Døren ut av Fundamentalismen var ikketro.

Kunne jeg vært en kristen fortsatt? Definitivt, hadde valgene jeg tok i ungdommen vært annerledes, hadde jeg vokst opp med en annerledes forståelse av Bibelen og de kristne dogmene, men slik det utviklet seg var det ingen mulighet. Veien jeg valgte ledet mot ateisme, og da jeg til slutt ble medlem av Human-Etisk var dette et naturlig valg.

16/6-2004 samlet seg en rekke mennesker i Dublins gater. Dette var hundreårmarkeringen for den dagen hvor Leopold Bloom vandret rundt i byens gater, slik Joyce beskriver dem i romanen Ulysses. De fulgte boken utvikling og gikk den samme ruten bloom hadde vandret i romanen hundre år tidligere. For alle Joyceelskerne i Dublin den dagen, må Blooms ferd fortonet seg som like ekte som Jesu ferd gjennom Jerusalem langfredag. Likevel visste alle at førstnevnte aldri hadde eksistert.

Hvordan hadde det vært om kirken hadde hatt samme holdning? Hvis de trossamfunn jeg tilhørte ikke hadde vært så fokusert på dogmenes ufeilbarlighet, ville jeg fortsatt vært en kristen? Hva om man hadde sluttet å vulgarisere troen med veddemålet til Pascal og heller hyllet myten, men uten å innerst inne tro på den. La inkarnasjonen være et symbol på den menneskelige fødsel, la offerdøden minne oss på at vi ikke er alene i verden, og at det av og til kan være på sin plass med det ultimate offer, ens eget liv. La vinen representere blodsbåndet mellom mennesker og brødet det faktum at vi alle er av samme substans. En hyllest til mytene, en feiring av den menneskelig eksistens,

Hadde det da vært samme kirken? Eller er det nettopp den kirken vi har fått? Det vanlige bildet av enkelte sekter er jo en struktur hvor eliten, presteskapet kjenner til at hele sekten bygger på en løgn, mens medlemmene tror fullt og fast på sannhetsgehalten i dogmene. I den norske kirke er det kanskje motsatt, presteskapet lever i fornektelsen mens det store flertallet vet at dette bygger på en løgn. Over en milion ikkekristne er medlem av den norske kirke. Mange av dem liker kirken, de liker mytene, de liker seremoniene og liturgien, men de tror ikke. Kunne jeg vært en av dem? Jeg vet ikke.

Dikt - så mange spørsmål

 da tidemand og gude malte brudeferden i hardanger hadde de lest avisen hadde de lest om gutten som løp over gangbruen drep denne negeren ro...

Populære innlegg