Tre store problemer med skoleverket

Jeg har jobbet i skolen noen år nå. Det har vært en givende tid, veldig spennende og givende å få lære opp ungdommer. Likevel har jeg kjent en frustrasjon ved skolen, en frustrasjon som er skapt delvis på grunn av slik skolen er organisert, og hvordan dette fører til mindre effektiv drift og meningsløs sløsing. Dette ønsker jeg å endre, og det er i hovedsak tre områder jeg ønsker at skolen skifter kurs. For det første må byråkratene slutte å tvinge på lærerne verktøy, for det andre må man legge opp til mer samarbeid, for det tredje må man faktisk begynne å lytte til lærerne.

Byråkrater bestemmer verktøy

Det er tre grupper som er sentrale når et nytt internettverktøy skal implenteres. Det første er brukerne. På et sykehus vil dette være sykepleiere og legere, på en skole lærere, alle som på en eller annen måte bruker produktet. Deretter har vi utviklerne/selgerne. Dette er de som har i oppdrag å vise lage et produkt som den tredje gruppen liker så godt at de vil ta i bruk det. Det fører meg til den siste gruppen, byråkratene. Det er disse som til slutt tar en avgjørelse om at programmer skal brukes. Dette er også det store problemet, det er ikke de som skal bruke det.

For noen år siden bestemte fylket hvor jeg jobbet at det skulle implementeres ny nettside for undervisning, en side som i beste fall var en dårlig utgave av Socrative. Jeg oppdaget snart at siden hadde store begrensninger, det var mye jeg ikke var i stand til å gjøre med siden. Problemet var at dette var en side som en byråkrat hadde bestemt skulle brukes av alle lærerne i fylket. Man kunne ikke legge inn formler, man kunne ikke skrive tekster. Siden var halvferdig, men dette var noe fylkets lærere skulle bruke. Det finnes mange slike eksempler, brukere får beskjed om at et nytt verktøy skal inn, og alt det gamle forsvinner, så de må laste ned det som kan lastes ned før alt er borte.

Dette systemet gjør det nesten ulønnsomt å forbedre brukeropplevelsen fordi det ikke er penger i det. Sammenlign dette med sider som ikke krever en byråkrat til å si ja, og du ser hvordan de hele tiden arbeider for å gjøre siden mer strømlinjeformet. Sider hvor brukerne kan skifte til konkurrenter er nødt til å forbedre seg, mens de ovennevnte nettsidene bare trenger å gi en byråkrat oppmerksomhet i ny og ne.

Selvsagt er bildet litt mer komplisert enn som så, og i mange tilfeller blir brukere tatt med på råd, men altfor ofte ankommer en forfører kontoret til skolesjefen, og med avanserte powerpointpresentasjoner og lovnader om effektive lærere og glade elever, så sier byråkraten ja. Den jevne utvikler har derfor skjønt at det er langt mer fornuftig å bruke penger på selgere i stedet for for utviklere.

En åpenbar løsning kunne vært å gi et visst antall brukere tilgang, brukere som deretter stemmer over hvilke nettressurser som ønskes. Opprett noen klasser, la lærerne teste ut sidene, og la dem gi sin tilbakemelding. Brukere må få en form for vetorett. Stemmer disse lærerne mot, skal det være vektige grunner for å innføre det likevel.

Mangelen på samarbeid

Et annet problem med skoler i dag er mangelen på samarbeid. Internett har endret mye, men det er ikke alltid at skolen har tatt dette innover seg.Det er selvsagt mye bruk av internett på skolene, det nektes ikke for, men der man har åpnet for muligheter med nettundervisning, med bruk av internett, er det i praksis veldig lite samarbeid på nett mellom lærere.

Det eksisterer grupper på Facebook, det er mapper på internett hvor man kan dele innhold, og ikke minst eksisterer det nettsider hvor lærere kan dele innhold. Jeg skal ikke legge skjul på at jeg står bak flere av disse prosjektene.

Problemet er at dette er lærerstyrt, uten støtte fra verken UDIR, skoleeier eller skoleledelse. Det er i praksis lærere som gjør dette på eget initiativ og på egen fritid. Rektorer har vært opptatt av hva deres egne lærere gjør, skolesjefer er opptatt av at alt fungerer sånn halvgreit, og UDIR har vært opptatt av å gjennomføre reformer.

Internett gir enorme mulighet. En lærer i Oslo kan uten problemer sammarbeide med en lærer fra Hammerfest, utvikle prøver sammen, lage presentasjoner, legge årsplaner. Dette gir enorme muligheter, men uten at noen av ledelsen har innsett dette.

Det ligger enorme muligheter i samarbeid over skolegrenser. Det ligger enorme tidsbesparelser i at en person deler et opplegg, en presentasjon eller en prøve. En powerpoint som tar tjue minutter å lage, som blir delt med hundre lærere, som alle benytter denne i undervisningen, sparer norske lærere kollektiv en ukes arbeid. En person kan da fylle et par prosent av en årsstilling i løpet av noen minutter. Hvis du lager noe som virkelig slår an, kan derimot den samlede tid spart for Norges lærere nærme seg ti prosent. Tror du meg ikke? Regn på det selv, tenk over hvor mye tid som vil kreves for at du skal lage et opplegg, og tenk hvor mye tid som spares hver gang en annen lærer slipper denne jobben.

Jeg har i forskjellige anledninger forsøkt meg på et regnestykke, hvor du tar en lærebok som skal skrives i, og dermed ikke kan returneres til skolen ved årets slutt, tell antall elever og gang med innkjøpsprisen. Regn så ut hva timesprisen på ti lærere som sammen lager internettopplegg som tilsvarer det som står i boken. En skole hvor jeg jobbet kjøpte inn bøker til over 300 kroner pr elev, det var rundt 100 som skulle ha disse årlig. Boken var på rundt 140 sider, med noen blanke ark mellom, og det burde ikke ta mer enn 30-40 timer tilsammen å lage noe tilsvarende. Dette er en engangsutgift, så kan disse oppgavene deler ut til elevene til den nette sum av 0 kroner årlig. Bøkene må kjøpes inn hvert år, og har man fylt ut en oppgave, kan den ikke gjøres flere ganger. Nettoppgaver kan man ikke bare repetere igjen og igjen, de er i mange tilfeller selvrettende. Og disse oppgavene kan så deles med alle skolene i fylket eller kommunen.

Jeg har ett ønske, at noen forteller meg hvor jeg tar feil i regnestykket over. For det kan vel ikke være så enkelt? Kunne skolesjefer, bare med litt planlegging og organisering spart millioner? Nei, det kan ikke stemme, for i så fall ville de vel allerede gjort det? Eller, er systemet lagt opp til at dette er muligheter som glipper fordi det ikke er noen som har ansvar for det? En lærer kan ikke tenke på dette, de skal undervise klassen sin. Rektorer har heller ikke ansvar, de skal styre en skole, og skolesjefene? Det er ikke deres oppgave å ordne pedagogisk materiale. Enkle løsninger forsvinner, fordi det man ikke har sett mulighetene internett gir.

Det er likevel skolesjefene som har muligheten til å tilrettelegge for en enklere hverdag gjennom fruktbart samarbeid, og det er de som ikke har valgt å ta det. En skolesjef vil muligens unnskylde seg med at det ikke har stått i stillingsinstruksen. De jobber nok som det er, og kan ikke gå inn og legge seg opp i undervisningen. Dette er ikke akseptabelt. For hvis ikke dem, hvem da? Det er de som kan legge opp til samarbeid, som kan legge til rette for en delingskultur. Det er faktisk de som kan gjøre noe. Så dersom de bare følger stillingsinstruksen sin, så gjør de ikke jobben sin.

All er ovenfra og ned

Lærere skal undervise barn, det sier seg selv .Læreren sitter på kunnskapen, en kunnskap de overfører videre til de yngre i klasserommet. Dette er selvsagt ikke problematisk, men det slår meg at skolen på mange måter har en lignende holdning til sine ansatte. I en skole vil du finne folk som har utgitt bøker om eget emne, du vil finne lærere med hovedfag i lesestrategier, i mattepedagogikk, eller som har forsket på bruk av internett på skolen. På mange skoler vises det ingen interesse for dette. Et foredrag utføres enten av skolens ledelse, eller de hyrer inn en eksern foredragsholder. Kunnskapen og ekspertisen til de ansatte ignoreres.

Systemet til skolen er at du aldri får anledning til å snakke over det nivået du befinner deg på. En lærer får si sin mening når fagseksjonen møtes,sjelden ellers. En avdelingsleder får dele sine tanker når ledelsen møtes, men ellers er det lite muligheter for påvirkning.

Selv en nyutdannet vil sitte med mye nyttig informasjon som ikke eldre lærere vil kjenne til. De har åpenbart lært nyttige tips på studiet, kanskje om nettsider, om helt ny forskning, og dette kunne mange på arbeidsplassen fått glede av. I praksis blir imidlertid dette ignorert. Systemet er strengt hierarkisk, rektor underviser avdelingsledere, avdelingsledere underviser lærere og lærere underviser elever. Selvsagt gjør også skolen mye positivt, det må det ikke eksistere noen tvil om. Imidlertid har systemet åpenbare utfordringer.

Skolen har fått tre nye tverrfaglige tema, som det er meningen av skolen skal inkorporere i undervisningen. Problemet er at disse tre ideene ikke har blitt en del av skolen. Det er lite medborgerskap når lærere ikke får bidra mer i utviklingen av skolen enn de gjør i dag. Samtidig er det heller ikke godt for folkehelsen at lærere blir tvunget til å gjøre langt mer enn nødvendig fordi skolen ikke har utviklet en god delingskultur over grensene. Og kanskje er det lite bærekraftig at man alle lærere gjør mesteparten selv.

Skolen har har fornyet seg, men det bare innen noen områder. På mange møter later skolen som man fortsatt befinner seg på åttitallet. Grunnen til dette er mange, men en av dem er åpenbart at de revolusjonære har vært udifferensierbare fra selgere. De som ført skolen inn i fremtiden har gjhor det utelukkende fordi de har en produkt og en tjeneste å selge. Det er ikke krav fra skolen som har ført til endringer, men glatte selgertunge.

Her er det selvsagt på sin plass å påpeke at jeg selv jobber med en side, men jeg vil samtidiig påpeke at jeg ikke vil tjene på enkelte av rådene jeg gir her. Vi konkurrerer ikke om penger fra fylkeskomunene, og vi vil i verste fall tape penger på at det siste rådet. Samtidig selger vi ikke noe. Det er ikke for min egen syke mor jeg skriver dette.

Skolen har blitt en biotop, hvor ikke de beste og sterkeste ressursene overlever, men de som best forstår systemet, de som skjønner hvem hvem de må selge til for å overleve. Skolen er et sted hvor de de glatteste selgertunger fører historien framover. Slik er det muligens også innen helsevesenet og byråkratiet. Det er noen som ikke fungerer her. Det må ryddes opp i, men samtidig er det nesten umulig å endre systemet, siden det sitter så mange i forskjellige stillinger som ikke har noen interesse av å endre den. En skolesjef kaster ikke bort sine egne penger, men skattebetalernes. Å endre vil utelukkende føre til merarbeid.

Derfor foreslår jeg at man griper fatt i dette ovenfra, samtidig som man bevisstgjør lærere på hvordan lærerhverdagen kan gjøres enklere. Likevel tror jeg at en bedre skole er mulig, og jeg vil også jobbe aktivt for å endre kulturen. Norske elever fortjener bedre enn som så.