Problemet med falsk balanse

Denne teksten er tidligere delt av meg på Facebook, men jeg tenkte den kanskje ville nå flere om jeg også skrev den på bloggen min.

Det er viktig med å slippe til alle parter, blir det ofte hevdet, senest av rektor på UiB. Det er gjennom meningsbryting vi finner ut hva som er sant og hva som er ukorrekt. Jeg planlegger å vise hvorfor dette er galt med følgende lille eksempel:

La oss ta et fagfelt og dele det inn i ni forskjellige posisjoner:

Posisjon 1 er det som 60% av fagfellene mener. Dette er det man mener om man bruker et uttrykk som "forskerne mener at..."

Posisjon 2 er hva 30% av fagfellene mener. Disse gjør at det aldri er kjedelig på forskerkonferanser. De er enig med 95% av hva flertallet mener, og de siste 5% er vanskelig for lekfolk å fatte.

Posisjon 3 er hva 8% mener. Disse er imidlertid ofte i ikke de mest prominente blant forskerne, og de publiserer ofte i litt mindre prestisjefylte journaler. Hvis de havner i diskusjon med representanter fra 1 og 2, havner alltid 1 og 2 på samme side.

Posisjon 4 ble forlatt på 1950-tallet. Den dukker likevel opp når forskere fra andre fagfelt roter seg inn på dette fagfeltet, for eksempel når de trenger en analogi til eget forskning. For eksempel kan en biolog ønske å tydeliggjøre faget sitt med et eksempel fra historien, uten å vite at de aller fleste historikerne ikke lenger aksepterer nevnte historie (her må ofte lærebokforfattere av bøker på videregående ta selvkritikk).

Posisjon 5 ble forlatt på 1850-tallet. Det er ingen forskere som mener dette i dag, men det er forsatt lekfolk, og noen selvhjelpsguruer som presenterer dette som god vitenskap for å selge bøker.

Posisjon 6 er forlatt for lenge siden. De blir imidlertid av og til trukket fram for å vise hvor gale forskere kan være. Det nevnes som regel aldri om hvorvidt dette synet representerte en majoritet blant forskerne. Som regel var en bare en obskur gruppe amatørforskere som hevdet noe slikt.

Posisjon 7 har aldri noen forskere hevdet, men beror på en misforståelse. En forsker skrev noe som ble feiltolket, og siden har det blitt trukket fram, blant annet i den tidligere nevnte selvhjelpslitteturen.

Posisjon 8 har heller aldri noen forskere hevdet, og beror også på en misforståelse, men blir brukt som eksempel på at vitenskapen har gått for langt.

Posisjon 9 er konspirasjonsteoretikerne. De sprer hypoteser som alle fra 1-5 (og 6-8 hvis de hadde hatt representanter) forkaster, og gjør det gjerne ved å forsøke å nå lekfolk i stedet for ekspertisen.Det finnes fagfeller som bekjenner seg til denne posisjonen, men de er ytterst sjeldne. Ofte har de en ekspertise på et annet fagfelt.

Problemet med å slippe til alle parter, for eksempel i et debattprogram på TV er at det ikke er representanter fra posisjon 1 og 2 som møtes, heller ikke 1 og 3, eller for den saks skyld 1 og 4. Det er 1 og 9. Hvorfor la et obskurt standpunkt slippe til? Du slipper ikke til posisjon 2, 3, 4 eller 5. Hvorfor skal da 9 få snakke? Hvorfor er en sunn debatt, hvor alle slipper til, en diskusjon mellom 1 og 9?

Dette er problemet med den falske balansen, du gir et inntrykk av at det er den debatt mellom en seriøs, godt underbygget tese og en annen med noen sinte folk med egen blogg og YouTube-kanal.