Humanismens paradokser

Den opplyste humanist, del 3

Hvis du ikke har gjort det, les gjerne innledningen først.

Et livssyn uten filosofiske problemer er et svakt livssyn, et livssyn uten selvmotsigelser likeså. Den guddommelige mystikken kaster ut gåter den menneskelige hjerne ikke fullt ut kan fatte, likevel forsøker de smarteste eller de mest nysgjerrige av oss å løse disse gåtene, selv om de vet at målet ikke kan nås.

Kristendommens dogmer vil skape problemer for den reflekterte troende. Hvordan er det mulig å tenke seg at gud er en og tre? Hvordan kunne en kjærlig gud ta livet av så mange mennesker under jordskjelvet i Lisboa? Hvorfor skapte Gud malariamyggen? Den reflekterte kristne har ikke fullstendig tilfredsstillende svar.

Humanismen har ikke færre problemer å tilby den reflekterte humanist. Den guddommelige mystikken slører også her menneskets sinn, en imponerende bragd med tanke på at denne guddommen ikke eksisterer. Humanisten har ingen moralsk lovgiver, likevel er ikke humanisten en relativist. Humanisten tror på rett og galt, de bekjenner seg til menneskerettighetserklæringen, et dokument utviklet i samarbeid med diktatorer og de påstår at mennesket, med alle sine feil og manglende oversanselig innsikt skal fortelle hva som er best for alle mennesker. Gi meg et fast punkt, så skal jeg forandre verden, sa Arkimedes. Humanisten har sine punkter, men hvor faste er de?

Samtidig står humanisten i gjeld til den troende, troende filsofer, kunstnere, filantroper og forskere. De frigjorde humanisten fra tanken om det eksisterer en Gud, en tanke som disse store menn og kvinner ikke hadde noen interesse for å frigjøre deg for. Mange har mistet troen på en Gud fordi de gudfryktige søkte å oppdage mer av skaperverket. Det gjorde de også, og humanetikeren aksepterte deres funn, men ikke deres konklusjoner.

Ville noen tanker bli tenkt om tenkeren ikke hadde trodd på en gud? Ville vi, dersom det ikke var en forståelse av noe overnaturlig ha kommet dit vi er i dag? Det vil være mulig å argumentere at konseptet Gud fungerer til en viss grad som Charles Calthrop i Fredrick Forsyths roman Sjakalen. 

---------------------------------------------SPOILER ALERT-------------------------------------------------------
Sjakalen er en navnløs leiemorder som blir ansatt av terrororganisasjonen OAS til å henrette Charles de Gaulle. Det franske politiet ved politimannen Lebel oppdager etter hvert planen men ikke navnet på drapsmannen og politiet, både det franske og det engelske starter jakten på denne ukjente morderens navn. Etter mye om og men kommer de snart frem til navnet Charles Calthrop, en engelskmann som passer med beskrivelsen, og som for tiden er bortreist.

Nå har politiet et navn de kan jobbe med, og sakte men sikkert snører nettet seg rundt morderen. Til slutt klarer de å stoppe mordet med en hårsbredd. Imidlertid, i epilogen skjer det noe interessant som vender opp ned på hele historien, Carles Calthrop returnerer fra ferie, og det blir fort klart at han aldri har tatt livet av noen som helst. Politiet hadde bygget hele sin etterforskning på den kjennsgjerning at morderen var Calthrop, og ved å gjøre dette hadde de en metode, og selv om utgangspunktet var galt hjalp metoden dem tilslutt å drepe leiemorderen.
-------------------------------------SPOILER ALERT SLUTT---------------------------------------------


Kan det tenkes at religionen til en viss grad fungerer som Lebel-metoden. Du trenger en fast grunn, noe du tar for gitt, og som dermed kan gi deg innsikt i verden? Og ikke minst, er det mulig å se for seg en verden hvor gale utgangspunkt fører deg dit du skal?

Christopher Columbus hadde ikke oppdaget Amerika om han ikke hadde tatt feil. Han var overbevist om at jordkloden var mindre enn den virkelig er, hans motstandere hadde et mer korrrekt syn, men han reiste mot vest og fant et nytt kontinent. Hadde han visst at den korteste veien til India var mot øst hadde han aldri forlatt den gamle verden. 

Som humanist avviser du selvsagt reinkarnasjon, men kan du være enig i at en tro på at du skal leve flere liv på denne planeten faktisk har en positiv effekt på jordens bærekraft? Kan du være enig i at Christian VIs ønske om at alle skulle lære å lese Luhers lille katekisme faktisk bidro til å opplyse folket, siden alle da måtte lære seg å lese og skrive? Kan du være enig i at muslimers forbud mot å ødelegge dokumenter som inneholdt ordet «Allah» har gitt et rikt kildemateriale for historikere?

Det er selvsagt mulig å tenke seg at religionen er som hest og kjerre, mens livssynshumanismen er som en bil. I sin tid var hesten et utmerket transportmiddel, men som nå fører deg fremover langt senere enn alternativene i dagens samfunn.

Og ikke minst, det er mulig å argumentere for at religionen er en byrde, en tung ryggsekk som ateismen og humanetikken fjerner fra mennesket. Hadde de kastet sekken langt tidligere ville vi kommet langt lengre, og store tenkere hadde oppdaget så mye mer om de hadde oppdaget humanismen tidligere.

Uansett hva som er ditt syn er du likevel nødt til sette deg inn i hva de troende har tenkt og skrevet. Det meste i dag som vi kjenner igjen i humanetikken har blitt utviklet av troende. De store vitenskapsmennene var religiøse, de store menneskerettighetsforkjemperne likeså. Hvis humanismen setter mennesket i sentrum, hva gjorde så disse? Er det forskjell i resultatene til en forsker som setter i gang med å avsløre hele Guds skaperverk og en humanist som baserer sitt liv på hva som kommer frem?

Det er et paradoks i humanismen, hvor man aksepterer skallet men ikke kjernen. Man aksepterer den kristne nestekjærligheten, den muslimske gjestfriheten, den jødiske boklærdommen, men man vil ikke ha noe med dem som har gitt denne befalingen. Dette er kanskje grunnen til at humanetikerne ønsker å distansere seg fra de troende, likhetene er enorme, hvilket gjør det desto viktigere å markere forskjellene.

Den rasjonelle humanist bør skille mellom gudstroen som konklusjon og gudstroen som prosess. Jeg kan være enig i at konklusjonen til tider kan virke delvis irrasjonell, men det behøver ikke bety at tankene som bygger opp til denne konklusjonen nødvendigvis er det. 

Vi må også skille mellom gudstroen som forenklende eller kompliserende faktor. En forenklende faktor binder tanken og kan undertrykke den troendes intellekt. Det er når en sørgende snakker om at Gud har en plan med alt, eller man bruker guddommen som forklaringsmodell på fenomener vi ikke forstår. Slik tenkning er ingen tenkning i hele tatt, og den må både kritiseres og forkastes. Så har vi den kompliserende faktoren.
Når en kristen mor, med sterk overbevisning om at det eksisterer en kjærlig Gud mister sitt barn må hun forholde seg til to realiteter, hennes tro og hennes tap. For en ateist er et barnedødsfall enkelt å forstå. Det er selvsagt ikke mindre tragisk og foreldre sørger nok like mye, men det trengs ingen forklaring, i livet er det tilfeldigheter, og en sjelden gang triller man tjue terninger og får tjue enere på rad. Livet får en tragisk slutt.

For en troende er det nesten som om det har blitt plassert en gigantisk steinblokk langs den veien de går, og de er nødt til å bruke all sin intellekt for å passere denne. Dette opplevde C.S Lewis da han ble enkemann, og boken En sorg som min er også gripende lesning. Det samme kan man si om teologers problemer med teodice - det ondes problem. Det er vanskelig å finne et svar på dette spørsmålet, men her er ikke svaret det essensielle, det er prosessen, og denne prosessen kan være svært opplysende for en humanist. Like lite som en skolastiker var redd for å åpne en bok av Averrøes og Avicenna bør den opplyste humanist frykte den muslimske og den kristne filosof for de tanker de har formulert og de tekster de har etterlatt.