Jeg har alludert til denne posten tidligere, jeg har levert ett og annet stikk til vitenskapens Joseph McCarthy, Richard Dawkins, men jeg har ikke tatt for meg ham i en hel bloggpost. Nå har imidlertid hans tankegods spredt seg så dypt inn i skeptikerbevegelsen at det ikke er mulig å unngå problemet.
Om ved et trylleslag alle Dawkins bøker med unntak av The God Delusion hadde forsvunnet hadde han blitt sett på som en tragedie for skeptikerbevegelsen. Dawkins har forsøkt å redusere skeptikerbevegelsen til en ateistisk sekt, en som ser fiender i hvert kott og under hver seng. Dawkins har trolig vært den dyktigste til å utbre Intelligent Design i USA, ved å gjøre evolusjonen ateistisk, ved å kreve at et ja til vitenskapen samtidig krever en forkasting av dine venners og families tro. At ikke Discoveryinstituttet har gjort ham til æresmedlem enda er en gåte for meg, hans evolusjonsprogrammer må jo være enda mer effektive enn makkverkene Expelled og Alleged til å omfavne Intelligent Design.
Skepsis har et imageproblem. Da jeg viste boken vi utga i sommer til en prest vàr hans første kommentar da han så tittelen, "så nå har du liksom motbevist Gud?" Jeg ble litt satt ut av spørsmålet, delvis fordi ikke noe av det som stod i boken skulle være i konflikt med tradisjonell kristendom, men samtidig forstod jeg hvor det kom fra, en holdning som har bredt seg blant annet på grunn av professoren fra Oxford. Er du for vitenskap er du samtidig imot Gud.
Min skepsis til Dawkins kom med paperbackutgaven av TGD, hvor forfatteren hadde lagt til et nytt forord. Han introduserte et nytt begrep "I'amanatheist,but"-ism, som han brukte på de ateistene som gikk imot ham. Det var noe som skurret med det begrepet, var ikke dette bare en måte å unngå kritikk?
Senere skulle jeg også legge merke til dette i ett av hans TV-programmer, hvor han argumenterer for evolusjonsteoriens sannhet. Han angriper med rette kreasjonister, men heller ikke teistiske evolusjonister unnslipper hans vrede, blant annet er han svært aggressiv mot erkebiskopen i Cambridge for han ikke ønsker å ta inn over seg de filosofiske slutninger Dawkins mener at den klerikale burde.
At det er en korrelasjon mellom ateisme og sketisisme er åpenbart og trolig oppgir mange de samme begrunnelsene for sin tvil over Guds eksistens og deres skepsis mot klarsynte, men disse er på ingen måte avhengige av hverandre. Man kan tro på helbredelse ved bønn uten å kaste penger etter Svein Magne Pedersen. Man kan forkaste alle guder men likevel tro på spøkelser. Og jeg har også møtt flere humanister som er entusiastiske brukere av alternativ medisin. Fornuften er heldigvis ikke kun tildelt mennesker fra et livssyn.
Hvis jeg skulle bruke en krigsmetafor er det i dag to "borgerkriger" som utkjempes i skeptikermiljøet. Den første handler om forholdet til feminisme, den andre til religion. Skal skeptikerbevegelsen kjempe for kvinners rettigheter og arbeide for et miljø hvor begge kjønn føler seg hjemme, og avslørte "elevatorgate" et problem i ateistmiljøet og i skeptikerbevegelsen? Er det problemfritt at en troende som bekjenner seg til bønnens makt regner seg som skeptiker?
Svaret på disse spørsmålene er "ja (med et par forbehold)" og "ja" (og dere får vite hva jeg mener om feminisme og skepsis når jeg fullfører en halvferdig bloggpost). Og ved å forstå forskjellen på filosofiske og vitenskapelige utsagn bør det ikke være tvil om at det ikke bør være noen problemer med å bekjenne seg til en religion.
En skeptiker kan aldri falsifisere chi. En skeptiker kan aldri falsifisere vanns evne til å huske. En skeptiker kan aldri tilbakevise påstanden om at Gud skapte verden tilsynelatende gammel, allerede med fossiler nedgravd. Dette er filosofiske påstander, påstander som ikke etterprøves gjennom vitenskapen. Det man i stedet kan teste er eventuelle effekter dette filosofiske systemet oppviser. Vi kan teste om mennesker blir bedre av akupunktur eller homeopati, vi kan teste påstander om alle verdens løver stammer fra to individer for ca fire tusen år siden. Men en vitenskaplig tilnærming kan aldri uttale om det filosofiske tankesystemet, og det er det viktig å ha i bakhodet.
Da biologen Ken Miller ble spurt av Steven Colbert om jorden kan ha blitt skapt gammel (mature earth theory), svarte Miller at han ikke avviste en slikt hypotese av vitenskapelige grunner, det ville vært umulig. Nei, han avviste det av teologiske grunner, hvilken Gud ville bevisst ha lurt sine skapninger på en slik måte? Miller forstod når han kunne uttale seg som vitenskapsmann og når han måtte gå over i rollen som teologisk bevandret lekmann.
Mange skeptikere ser ut til å mangle denne evnen til å skille roller. Når uttaler du deg som ateist eller filosofisk naturalist og når uttaler du deg som skeptiker? For hvis du tror du kan falsifisere en guddom med vitenskapelige argumenter sitter du på andre data enn meg.
Denne holdningen er direkte skadelig for skeptikermiljøet. Man trekker inn filosofi inn hvor den ikke har noe å gjøre. Man krever at andre mennesker skal trekke de samme konklusjonene som en selv. Siden det ikke eksisterer beviser for Guds eksistens må altså skeptikere trekke den eneste akseptable konklusjonen, Gud finnes ikke. At det kan eksistere filosofiske eller personlige argumenter er irrelevant. Dawkins og hans skeptikervenner har talt, er det ikke vitenskapelige bevis, MÅ du trekke DERES konklusjon.
Det kan være relevant å trekke en parallell til diskusjonene mellom Peter og Paulus i tiden etter Jesu død. Skulle den nye retningen kreve at nye konvetitter fulgte de jødiske lovene eller var dette unødvendig? Peter ville blant annet ikke spise sammen med ikke-jøder, og dette gjorde Paulus rasende, noe en kan lese i Galaterbrevet. Til slutt var det Paulus som vant frem, nye troende trengte ikke å bli jøder og dette er trolig en av viktigste grunnene til at kristendommen er verdens største trossamfunn.
Til en viss grad føler jeg at Dawkins og hans disipler argumenterer på samme måte som Peter og andre tidlige kristne. Skal en person bli skeptiker må en først rense sin sjel for alt overnaturlig og da er det naturlig å kaste ut sin gud i denne mentale vårrengjøringen. Ekte skeptikere må selvsagt trekke de rette konklusjoner, som tilfeldigvis er de samme som våre? Og man begynner selvsagt å lure på hva det neste kravet som blir stilt er. Kan en være skeptiker og abortmotstander? Kan en være skeptiker og medlem av Kvinnegruppa Ottar? Kan en være skeptiker og støtte krigen i Irak? Hvor vil de skeptiske renhetslover tre inn neste gang?
Dette er en utvikling vi må kjempe mot med både nebb og klør. En kristen eller muslim skal kunne delta i skeptiske diskusjoner uten å måtte forsvare sine trosvalg. Dawkins har brakt nok skade over skeptikermiljøet, nå er det på tide å ta til motmæle.