En studie av skepsis: Del 3: Kritikk av skeptikere

Les gjerne denne og denne først.

Skeptikere får mye kritikk, og skal vi være ærlige er mesteparten av kritikken tåpelig, konspirasjonsvas og stråmannsangrep. Vi har de vanlige angrepene fra Nyhetsspeilet og deres likesinnede, vi har postmodernister som har litt av hver og si, og vi har også endel kritikk fra endel vitenskapsmenn som beveger seg over i det alternative.

I denne posten kommer jeg til å ignorere all denne kritikken, kort og godt fordi den er tåpelig, vi er verken statens underbetalte løpergutter eller øgler i menneskeham. Imidlertid er problemet med å motta så mye tåpelig kritikk at en ignorerer den kritikken som faktisk er relevant. I denne posten vil jeg legge frem den kritikken som jeg mener er mest treffende.

1. Man bruker uforståelig lingo.
Som jeg nevnte i en tidligere post, en skeptiker må være retoriker, og det bør ikke eksistere kommuniasjonsproblemer i møte med andre. 

I mine nerdemiljø snakker vi om overgangen fra A3 til C1 krever SOIs, om bruken av starplayers ved line of shrimmage eller om 3-betting med AQ når UTG+2 høyner 3BB. Vi bruker uttrykk som letter kommunikasjonene mellom medlemmer av gruppen, men som vil være helt uforståelig for utenforstående. Skeptikere er til tider stolte over å kalle seg nerder, men kanskje burde de være litt forsiktige med dette. Det kan redusere skeptikeren til et medlem i en liten sekt, uten noen mulighet til å gjøre seg forstått utenfor miljøet. Om som jeg skrev i del 2 er en skeptiker som ikke kan kommunisere en svært lite effektiv skeptiker.

 Yes, yes, yes, I do see that there is a real dilemma here. In that, while it has been government policy to regard policy as a responsibility of Ministers and administration as a responsibility of Officials, the questions of administrative policy can cause confusion between the policy of administration and the administration of policy, especially when responsibility for the administration of the policy of administration conflicts, or overlaps with, responsibility for the policy of the administration of policy.

Vet folk flest hva en pilotstudie er? Vet folk hva fagfellevurdering er? Kjenner folk til den ekte skotten? At korrelasjon ikke betyr kasulalitet er du fullstendig klar over, men er din samtalepartner det samme? Det gir kanskje en indre tilfredsstillelse å kunne ta en motpart på en logisk feilslutning, men hvorvidt det bidrar til å opplyse vedkommende er en annen diskusjon.

I praksis er skeptikeren ikke bedre enn de retoriske evnene, det hjelper ikke at du har lest alle de store skeptikerklassikerne hvis du ikke makter å kommunisere med folk flest.

2. Man tror at vitenskap er det motsatte av pseudovitenskap
Hvis du spør en gruppe skeptikere om hvem oppdageren av den naturlige seleksjon var, ville de fleste svare helt korrekt Charles Darwin. Hvis du derimot spør om hvem som var ansvarlig for det periodiske systemet ville kanskje bare en minoritet kunne gi deg det korrekte svaret, Dmitrij Mendelejev. Hvorfor det?

Svaret er åpenbart, ingen stiller spørsmål ved det periodiske systemet, ingen har hellige skrifter hvor det står at heliumatomet har ett proton, og kjemien representerer ingen trussel mot filosofi eller trossystemer. Det kan man imidlertid ikke si om Darwins ide.
Skeptikere forsvarer Darwin av naturlige grunner. Mendelejev ser ut til å være trygg fra fiendens angrep, og han får dermed være i fred. Men dette er også et problem for skeptikeren, ved at kunnskapsnivået på de kontroversielle feltene er høye, men at det samme ikke kan sies om områder hvor de ikke opplever kritikk fra alternativbransjen eller fra konservative religiøse. Dette kan imidlertid skape et inntrykk av at vitenskap i sin natur er antagonistisk.

Hvis folk flest skulle nevne historiens mest kjente vitenskapsmenn (som ble kjent for sin vitenskap), ville valget muligens falle på, Einstein, Gallileo, Kopernikus, Darwin, Newton og Hawking. Av disse ble/ blir fire oppfattet som opposisjonelle til kirken og den religiøse majoritet.

Gallileo og Kopernikus fremstilles som motstandere av det geosentriske verdensbildet, som med livet som innsats kjempet imot religiøs overtro. Darwin har fått en lignende plass, selv om dette bildet daglig bekreftes av organisasjoner som Origo, Answers in Genesis og Discoveryinstituttet. Til slutt har vi Stephen Hawking, som gjennom boken The Grand Design har utfordret gudetroen ved å gjøre Gud overflødig. Bare Einstein og Newton av de seks store har unnsluppet et ry som antireligiøse ikonoklaster.

Men problemet er at mye av vitenskapen har svært lite med å bryte ned religiøse og politiske vrangforestillinger, og mange skeptiker fremstår som sine motstandere i at de ignorerer den (for folk flest) ukontroversielle forskningen.

3. Man kjemper alle kamper
Personlig er jeg av den oppfatningen at man skal kjempe de kamper som er nødvendige. Det gjør veldig lite skade at folk tror på BigFoot eller Loch Nessuhyret, som regel kaster de kun bort sine egne penger. På samme måte er det områder som blir ignorert, områder som koster ofrene tusener årlig, men som kanskje ikke skaper den samme "Indiana Jones"-følelsen. Vi trenger mer forbrukerkamp og mindre fokus på esoteriske 

Samtidig er det ikke så viktig å bry seg om de kampene som folk flest er enige med oss. Märtha Louise blir latterliggjort av de fleste medier og de aller færreste tror at jorden går under i år. Tid brukt på dette er bortkastet.

Dette er i all hovedsak de punktene hvor jeg gjerne ser at skeptikermiljøet går litt i seg selv. I den neste posten vil jeg gå gjennom hvilke områder skeptikere bør engasjere seg i, og hvorfor man for eksempel kritiserer kreasjonisme, men ikke postmodernisme, selv om begge disse områdene kan være like langt ute på viddene.