En studie av skepsis, del 2: Hva skiller en forsker fra en skeptiker

Les gjerne første del først. Jeg bruker her skeptiker i definisjon 2.

La oss studere forskjellene mellom en skeptiker og en forsker. Det er mange som passer inn i begge kategorier, men som oftest er man enten skeptiker eller forsker.

En forsker driver med nettopp forskning, de driver på med original research og publiserer i vitenskapelige journaler. En skeptiker besitter som regel ikke noen fagkunnskap om temaet de arbeider med og deres studier er gjennom bøker og artiker.

 

Vitenskapmannen og forskeren holder på med seriøs vitenskap, og arbeider i utgangspunktet innen vitenskapens allerede aksepterte paradigmer. Skeptikerens fokus er på pseudovitenskapen, på pseudohistorien og de vrangforestillingene som eksisterer utenfor faget kjerne. De forholder seg til de rare hypotesen, de sexy forestillingene som er så mye enklere for den gemene hop å akseptere, og de angriper disse enkle løsningene.

Skeptikeren er retoriker, der forskeren kan tillate seg et, for legfolk, uforståelig språk er skeptikeren nødt til å kommunisere slik at folk flest forstår dem. Vanskelige uttrykk må forklares og argumenter må eksemplifiseres. Ett problem med mange forskere er at de er utmerkede vitenskapsmenn, men forferdelige formidlere. Dette har sikkert mange som har vært innom et universitet merket seg. «Denne professoren har jo lest et halvt bibliotek om teamet som studentene skal foreleses i, hun må jo være perfekt til oppgaven.» Hvor mange studenter har ikke sittet igjen som store spørsmålstegn? Mange utmerkede professorer har aldri vært flinke til å formidle sitt budskap.

Da vi var i planleggingsfasen av vår kommende bok om kritisk tenkning, spurte jeg min far legen om han kjente noe til alternativ medisin, om han visste om noen på sykehuset som hadde studert dette. Det kunne han ikke svare på. Hans og hans kollegers fokus var på skolemedisin, hvilket den også burde være. Hans oppgave er å redde liv, ikke å krangle med altiere. Dersom vi kan ta krangelen for ham, frigjør vi også tid til legene til å arbeide med de viktige tingene.

Jeg hørte for noen år siden en debatt mellom en kreasjonist og en evolusjonsbiolog, en debatt som for alvor gjorde meg oppmerksom på behovet for skeptikere. Kreasjonisten var en dyktig debattant, han argumenterte godt for sin side, alt pekte i retning en skaper bak naturen og mye tydet også på at det hadde vært en verdensomspennende flom. Evolusjonsbiologen var velutdannet, veldig hyggelig, og jeg forstod ikke et ord av hva han sa. Han var mest sannsynlig en dyktig debattant i møte med andre evolusjonsbiologer, men han strakk rett og slett ikke til i en debatt om kreasjonisme.

Alternativbransjen, konspirasjonsteoretikere og kreasjonister har utviklet en egen lingo, en lingo som det kreves at en setter seg inn i for å svare på motargumentene. Det holder ikke bare å være ekspert på sprengninger, politisk islam og flyteknikk i møte med 9/11 truthere, men du må kjenne til konspirasjonsteoretikernes argumenter. Du må vite om nanotermitt, om Larry Silversteins uttrykk «pull it». Du må kjenne til dem, og du må kjenne til motargumentene. Dette kan ikke en professor i en travel hverdag ta seg tid til, og det er her skeptikeren trår støttende til.

Et godt eksempel på dette er turguiden Mark Roberts, som på jobben sin i New York møtte så mange konspirasjonsteoretikere at han valgte å sette seg inn argumentene deres. Han leste hele NISTrapporten på 15 000 sider og ble etterhvert en av de fremste ekspertene på konspirasjonsteoriene rundt terroraksjonen 11.september 2001, og jeg vil heller ha ham på min side i en debatt enn en professor.

Dette betyr imidlertid ikke at skeptikeren ikke kan kritiseres, og i neste post i denne serien vi jeg ta for meg nettopp dette.