Lappeteppehumanismen

Jeg har tidligere skrevet om humanismen og delt mine tanker om det jeg anser som humanismens viktigste kjennetegn, hva jeg anser som humanisme og hvordan jeg mener at livssynet bør forstås. Jeg har skrevet om hva jeg anser som reflektert humanisme, om det jeg ser på som humanismen fire søyler.

I denne posten ønsker jeg å fokusere mer på hvordan den enkelte humanist kan skape sin egen humanisme. Jeg kunne kanskje gjort en mer grundig analyse, men sist jeg begynte å skrive om humanismen ble teksten til slutt på over 10 000 ord, en tekst jeg måtte dele opp i flere poster, og basert på antall klikk er det tydelig at jeg hadde mistet de fleste leserne halvveis.

Når dette er sagt er det viktig å definere humanismen positivt. Mange av slagordene til humanistene kan forstås positivt, men om vi skrapet litt under overflaten forstår man raskt hva som er budskapet. Ta for eksempel uttrykket Å tro på et liv før døden. Alle livssyn tror selvsagt på et liv før døden, men de fleste har også en tro på et liv etter begravelsen. Det humanistene sier er at de ikke tror på dette hinsidige livet.

Det samme gjelder uttrykket "gi plass til tanken". Selvsagt har religiøse livssyn god plass til tanken, om de ikke hadde hatt det ville de ikke hatt demokratiske valg til styret, det ville ikke eksistert en utvikling i teologien, det ville ikke eksistert en teologi. Humanister er ikke de eneste som har plass til tanken.

Når man tenker over dette er det vanskelig å tenke seg et humanistisk slagord som ikke er et slikt negativt slagord, fordekt i positive ordelag. En av de største utfordringene til humanismen er å frigjøre seg fra å være et skyggebilde av religionen. La meg derfor ta i bruk to ord minimumshumanisme og lappeteppehumanisme.

Minimumshumanismen er det minimum som kreves for å kalle seg humanist. Det er riktig at humanismen ikke har hellige skrifter, men slik jeg ser det er det noen punkter som er helt essensielle for å kunne kalle seg humanist. Disse er:

• Demokratiske styreformer ansees som grunnleggende.
• Menneskerettigheter ansees som grunnleggende.
• Individualitet. Humanisten vil ikke gi rettigheter til en gruppe på bekostning av et individ.
• Rasjonalitet er eneste veien til kunnskap. 

Dette betyr ikke at ikke humanister alltid har et demokratisk sinnelag. Dette betyr heller ikke, at en humanist ikke kan delta i et aksjon mot en grusom diktator, en aksjon som de vet til kreve uskyldige menneskeliv. Imidlertid kan aldri humanisten støtte dommen i Wessels Smeden og Bakeren, hvor smeden går fri fra et mord, mens de dømmer bakeren til døden, siden byen har to bakere, men bare en smed. Begrunnelsen for hvorfor det eneste er akseptabelt, mens det andre ikke er det vil derimot ta litt for stor plass her, og det er heller ikke poenget med denne posten.

Dette betyr ikke at humanisten er fullstendig rasjonell i enhvert valg en tar, men at en i utgangspunktet ikke aksepterer andre kilder til kunnskap enn den menneskelige rasjonalitet. Mange valg humanisten tar vil være emosjonelle valg forkledd som rasjonalitet.

Dette er minimumshumanismen. Disse fire punktene inkluderer mange og ekskluderer andre, men de er ikke nok for å skape et humanisme som forteller en hvordan en skal leve sitt liv. Målet med humanismen bør være å skape et helhetlig livssyn som dekker alle sider ved et menneskets liv. Like lite som man slutter å være kristen når man er på fotballkamp slutter man å være humanist når man synger i kor. Humanismen er med det i alle sammenhenger.

Et livssyn skal gi dem som bekjenner seg til dette livssynet en form for mening i tilværelsen, det skal veilede i etiske valg, og det skal skape en tilhørighet i et fellesskap. Det er her lappeteppet kommer inn, dette lappeteppet som skal forme din personlige humanisme. Du begynner med disse fire lappene og plasserer dem i midten, demokrati, menneskerettigheter, individualisme og rasjonalitet, og vurderer så hvilke lapper du ønsker å feste til disse.

En av disse lappene er etikk. Du må vurdere hvilken tilnærming til etikken som er den rette for deg. For noen vil det være en enkel leveregel som kardemommeloven, for andre vil det være en etikk som ville krevd en hel doktoravhandling å utdype. Det vil definitivt være uenighet blant humanetikere på dette punktet, men det er uproblematisk.

Deretter må man vurdere hvor på misjonsskalaen ens humanisme befinner seg. Se for deg en linje hvor grupper som Jehovas Vitner befinner seg på ene siden, og jødedommen befinner seg på andre. Jehovas Vitner og Mormonerne er svært aktive i sin misjonering, mens for å bli jøde kreves det en lang prosess for å bli en del av fellesskapet, og hvor aktiv misjon er forbudt.

Humanismen har verken forbud eller påbud om misjonering. Noen, blant annet dem som er medlemmer av Hedningesamfunnet er gjerne aktive på gaten med stands, mens langt flere deler humanisme gjennom sosiale medier. Det er riktig at HEF har vervekampanjer, men dette er i større grad rettet mot mennesker som allerede er humanister, men som ikke har meldt seg inn i forbundet.

Vi har humanister som aktivt går i dialog med troende i et forsøk på å omvende dem til humanismen, men vi har også mennesker som aldri ville forsøkt å få noen til å endre livssyn. Andre igjen, blant annet jeg, lever etter regelen om at jeg ikke vil ta fra noen deres tro, om de da ikke først utfordrer meg til det samme. Det finnes intet korrekt syn på humanisme og "misjonering", og det er opp til hver enkelt å kjenne hva deres egen humanisme forteller dem er rett.

Når det gjelder politikk har mange humanister bekjent seg til en minimumsposisjon som inkluderer kamp mot religiøs diskriminering og statskirke. Slik jeg ser det er det bør derimot humanismen være noe som trenger inn i alle sider av det politiske liv. Bør Norge ta imot flere flyktninger? Dette forteller ikke minimumshumanismen, men derimot din egen lappeteppehumanisme. Bør cannabis legaliseres? Igjen, minimumshumanismen gir ikke svar, men det bør din egen humanisme gjøre.

Det er mulig å snakke om forskjellige former for politisk humanisme. Sosialistisk humanisme vektlegger en rett til et eksistensminimum for alle mennesker, og søker derfor gjerne en fordeling av ressurser. Libertariansk humanisme vektlegger enkeltmenneskets rett til egen eiendom og ønsker derfor lavere skatter og færre reguleringer.

Jeg skal ikke legge ut om alle de ulike formene for politisk humanisme her, men vil bare påpeke at det er mange, men at alle bør ha sin basis i en form for humanisme, om en skal kalle seg humanist. Selvsagt må man gi og ta i politikken, men utgangspunktet bør alltid være noen humanistiske prinsipper som ligger til grunn, og noen streker i sanden du ikke kan overtrå.

Smak er det vanskelig å enes om, men det trenger ikke være et problem å trekke inn humanismen i ditt konsum av kunst og kultur. Hvilken rolle skal kulturen spille i ditt liv? Skal den gi deg nye ideer, utfordre deg, eller er den bare en form for avkobling?

Tidligere skrev jeg som sagt en serie poster om det jeg kalte den opplyste humanist, og i den forbindelse delte jeg gruppene inn i fire humanister, vitenskaps-, historie-, filosofi og kunsthumanister. Den sistnevnte gruppen setter selvsagt kunsten høyt, og for dem representerer i mange tilfeller kunsten noe som gir oss innsikt i mennesket som ingenting annet kan. Andre igjen setter vitenskapen høyest, for dem vil kunsten ha en begrenset verdi.

Vitenskapen kan også ha en viktig plass i en humanists livssyn, og for mange er naturvitenskapen en viktig faktor. Andre igjen vektlegger samfunnsvitenskapene eller historie når de skal forstå ens rolle i verden.

Til slutt har vi miljøvernshumanisme, feministisk humanisme, vegansk humanisme og mange andre humanismevarianter som bidrar til en humanist lappeteppe. Felles for dem alle er at de for enkelte er en naturlig konsekvens av en minimumshumanisme. For mange er feminisme en naturlig del av å være humanist, for andre trekker man konklusjonen at humanister også må kjempe for dyrs rettigheter, og ikke minst, for mange vil miljøkamp også være humanisme.

Det finnes mange lapper man kan legge utover sitt livssyn og skape en helhetlig humanisme, og det var ikke mitt mål å nevne dem alle her. Jeg ønsket bare å synliggjøre metoden å bygge seg en humanisme som ville være unik for hvert menneske.

Så hvorfor denne posten? Grunnen er enkel, humanismen er ett av få livssyn som ikke har en guddom eller en tro på fastlagte dogmer, og mange av de vanlige karakteristikkene på et livssyn vil ikke passe inn i den. Humanismen er intet orakel som har alle svar på alle spørsmål medlemmene måtte ha, det er heller en oase hvor den reisende kan fylle vannflasken og få seg en matbit før den reiser videre. Som humanist kan man stå i oasen, slå av en prat med den reisende og gi gode råd og tips for veien videre, men det også viktig å vite at de ofte vil velge en annen vei enn den du ønsker.

Humanismen har i litt for mange tilfeller blitt det naturlige livssynet man faller tilbake på fordi det er ett av få som ikke har dogmer om en eller flere guder, og som ikke legger store begrensninger på hvordan du skal leve ditt liv. Likevel er humanismen så mye mer enn det. Humanismen kan gi deg muligheter til å skape ditt livssyn, et livssyn som gir livet mening og som gir deg en mulighet til å kjempe for den verden som du ønsker å leve i.

Ditt beste forsvar mot falske nyheter

 Falske nyheter er i vinden for tiden mange diskuterer hvordan man kan få bukt med dette. Ett av virkemidlene som trekkes fram er kritisk tenkning. Kritisk tenkning og en god porsjon skepsis er veldig bra, men det er imidlertid ikke det beste virkemiddelet i kampen mot falske nyheter, det befinner seg på en god andreplass. Kritisk tenkning er din andre forsvarslinje, den du må ta i bruk når førsteskansen feiler. Imidlertid er ditt beste forsvar mot falske nyheter et realistisk bilde av virkeligheten og dine medmennesker.

Et realistisk verdensbilde betyr at du tror at folk er dumme, men ikke SÅ dumme. Det betyr at du tror at folk kan være onde og egoistiske, men opp til en viss grense. Det betyr at du tror at mennesker har karakterbrister, men at disse til en viss grad balanseres ut av mer positive trekk. Det betyr også at du kjenner til hva folk tror og ikke tror, hva bevegelser kjemper for og ikke kjemper for.

For en tid tilbake delte noen av mine venner på Facebook en nyhetssak om Sarah Palin, der hun angrep urbefolkningen i USA og ba dem reise tilbake til "Nativia". Dette var skrevet på en satireside, riktignok en side som skjuler sin satire bak , men saken klarte likevel å lure tusener.

Men her burde man umiddelbart reagert, ja, Sarah Palin kan si dumme ting, men er det ikke en grense for hva hun kan si? Er hun virkelig så dum? Dette sitatet er i konflikt med min virkelighetsforståelse, og jeg må enten korrigere denne eller anta at hun aldri har sagt dette.

Det samme gjelder nyheten om at en skole i Stavanger skulle sensurere "jul" og "nisse" i sanger. hvor enkelte var raskt ute med å skylde på Human- Etisk Forbund. Her hadde et korrekt bilde av virkeligheten hjulpet disse. Hvis de hadde visst hva HEF kjemper mot ville han forstått at de ikke har noe imot verken nisser eller julefeiring. HEF må ha vært uskyldige, i hvert fall når det gjaldt nissene.

Ett annet bilde som har blitt delt i det siste er et bilde av en poster, hvor man skriver at gud kan frelse en fra LGBT, hvor de beskriver B'en som Black og Bisexual (jeg fant ikke bildet nå, skal oppdatere posten når jeg gjør det). Nå kunne man avsløre posteren som photoshoppet blant annet ved å studere bokstavene (c og k hadde en annen font enn resten), men man kunne også gjøre det samme ved å bruke sin egen virkelighetsforståelse. Vet ikke konservative kristne at B står for biseksuell? Tror de at Gud kan gjøre et barn hvitt? Åpenbart ikke, bildet må være forfalsket.

Som du ser er ingen kritisk tenkning nødvendig. Det viktigste er å kjenne til verden, vite hvordan mennesker tenker, hva de mener, hvordan de argumenterer og ikke minst hva de IKKE mener.

Jeg skal inrømme at jeg ved enkelte tilfeller har delt falske nyheter, blant annet om et kristen ektepar som ville vente med sex. Jeg burde visst bedre, men jeg delte det, og jeg beklaget og slettet. Andre ganger har vurdert å dele, men slått det fra meg, ikke fordi jeg var kritisk, men av andre grunner. Jeg er ikke perfekt, men slike saker har vært til å hjelp for meg med å se hvor min virkelighetsforståelse er i konflikt med virkeligheten.

Mange som deler falske nyheter vil i ettertid unnskylde seg med at saken hadde en kjerne av sannhet. Sitatet var kanskje ikke korrekt, men det var i personens ÅND, det var noe som vedkommende KUNNE ha sagt. Samtidig har vedkommende gjort og sagt mye dumt allerede, så ingen stor skade har skjedd, tenker du.

Denne holdningen er farlig. Du ble nettopp tilbudt en gratis leksjon i virkeligheten, du kunne nettopp ha lært hvordan verden virkelig er, men du velger heller å relativisere. Grip heller sjansen til å utvide din horisont. Det har blitt sagt at man ikke kan svindle en ærlig person. En person som ikke er interessert i raske penger kan du heller ikke ikke lokke med dette. På samme måte kan ikke det opplyste mennesket, det som forstår både verden, mennesker og ideer falle for falske nyheter.

 

Mitt møte med den yngre Kjetil

Tidligere samtaler

Mitt møte med Jesus

Mitt møte med Simon Stylitten

Mitt møte med døden på kafe

Mitt møte med en ikkeeksisterende person

Jeg var sen, men det så ikke han ut til å bry seg om. Han så ut til å ha øynene godt festet i en av de vanlige bøkene han leste på den tiden, bøker jeg aldri ville rørt den den dag i dag. Jeg hadde møtt flere av mine gamle venner på kafé den siste tiden, men da jeg fikk.

Om det var en ting som skilte oss, så var det håret. Han hadde fortsatt et brun manke på hodet, hår jeg visste han hadde problemer med å presentere til verden i en akseptabel frisyre, jeg hadde mistet mitt. Jeg bestilte min vanlige kaffe, han drakk sin te.

- Hei, sa jeg, lenge siden sist.

-    Det er det.

-    Hva leser du på?, spurte jeg.

Han viste meg boken. Den ja. Den hadde jeg lest. Bra bok, selv om det var verken en sjanger og forfatter jeg leste nå for tiden.

Kjetil var 21 år, han var ferdig med mellomfag i kristendom, nå ventet teologi i Oslo. Leilighet var sikret, en flott enebolig på Nordstrad sammen med fire andre studenter.

Gleder du deg til å reise østover?, spurte jeg.

Kjetil nikket. Selvsagt gledet han seg. Han hadde studert kristendom i halvannet år på grunn av dette, han visste at nå ventet over fire år med studier av Bibel, lov, evangelium og teologi.

Jeg vet, sa jeg. Jeg vet at du gleder deg, jeg gledet meg.

- Levde det opp til forventningene?, spurte unge Kjetil.

Jeg smilte. - Det vet du at jeg ikke har lov til å svare på.

Men hvis jeg har regnet rett så kan du ha arbeidet som prest i over ti år nå?, spurte han.

- Du har regnet rett, sa jeg. Hvis jeg fullførte utdanningen på normert tid, og hvis jeg ombestemmer meg og velger å satse på en prestetjeneste, da har jeg arbeidet som prest i ti års tid. Men du vet jo like godt som meg at du på denne tiden var sikker på at du ikke kom til å bli prest.

-    Jeg har lyst til å bli ordinert, men ikke nødvendigvis arbeide i den norske kirken, sa Kjetil.

-    Jeg vet, sa jeg.

-    Selvsagt vet du, sa han. Hvorfor har vi en samtale om du hele tiden vet hva jeg kommer til å si?

Jeg smilte.

- Fordi jeg ville møte deg. Fordi du har lyst til å se hvordan du kommer til se ut om noen år.

-    Beklager håret, sa jeg. Håper du ikke har planer om en lang og flott hårmanke på dine eldre dager.

-    Det skal gå fint, sa han og smilte. Håret er ikke det som betyr mest for meg.

Vi ble begge stille. Det var ikke lett å tenke ut spørsmål som ikke ville avsløre den veien han kom til gå i tiden framover.

-    Så hvordan tror du tiden i Oslo blir?, spurte jeg til slutt.

Han dro på det.

-    Jeg vet ikke, sa han. Jeg tror det blir et nytt miljø, nye venner, en ny menighet.

Jeg nikket. - Det blir det. En ny skole, hvor du skal lære både sjelesorg, liturgi, gresk og mye annet. Du vil møte mange nye mennesker. To av lærerne dine vil bli biskoper senere.

-    Har du lov til å si det?

Jeg smilte.

- Jeg vet hvor distre du er, du kommer til å glemme det snart.

Jeg nevnte ikke at han kom til å miste troen under ett år senere, men jeg visste at han for bare noen uker siden stod på jobben og vurderte det seriøst. Jeg husker episoden godt fortsatt, han måtte huske den enda bedre. Det var garantert ikke mulig å se det på oss, der vi stod og følte på streken som befant seg mellom tro og ikke-tro. Et så lite skritt, men likevel så stort. Det lille nei-et i hodet, som slo det hele fra oss, og samtidig angsten over å ha vært så nært den forbudte linjen.

Jeg ville spørre ham om dette, men slo det fra meg. Å snakke om det ville kanskje endre framtiden i en retning jeg ikke ville ønsket, uansett hva det måtte medføre.

-    Hvor ofte ber du, spurte jeg.

-    Husker du ikke?    

Jeg ristet på hodet. Det er lenge siden.

Kjetil så ut til å tenke seg om. - Det avhenger. Noen ganger ber jeg mye, andre ganger kan det gå dager mellom hver gang.

-    Hvor ofte tror du at du kommer til å be når du er på min alder?

-    Jeg vet ikke. Kanskje like mye. Kanskje aldri. Men hvorfor spør du? Du vet jo svaret!

Jeg smilte.

- Ja, jeg vet svaret, men jeg er like selvopptatt som alle andre. Jeg lurer på hva du tenker om meg. Om du i hele tatt tenker på meg.

Vi ble begge stille.

-    Men kan du ikke si noe om hva som kommer til å skje i Oslo, da?, spurte han til slutt. - Jeg skjønner at du ikke kan snakke om det, men du kan vel si litt?

-    Det vil forandre livet ditt, det kan jeg si, sa jeg etter en kort tenkepause. Det var også alt jeg kunne si til ham.

Mer sa vi ikke til hverandre. Mer kunne vi heller ikke si. Vi ble sittende en stund og stirre ut vinduet, før Kjetil tok en stor slurk og drakk opp restene av teen, så på klokken og unnskyldte seg. Det måtte være han som gjorde det. Jeg hadde bare klokke på mobilen, og den kunne jeg selvsagt ikke ta opp foran ham. Da han hadde reist seg, tatt på jakken og forlatt lokalet tok jeg endelig fram mobilen. Jeg gikk gjennom kontaktlisten og fant den ett år eldre Kjetil.

"Hei, Kjetil 22, har du lyst til å ta en kopp kaffe en av dagene?"

Svaret kom noen minutter senere. "Gjerne. Når passer det?"

"Hva med tirsdag?"

"Passer fint."

Jeg la mobilen i lommen, og forlot kafeen, jeg også. Det var lenge siden jeg hadde møtt Kjetil 22, det ville være interessant å høre hvordan livet hans var for tiden.

Den religiøse ateismen

Det kan hende at noen bare leser det første avsnittet før de klikker seg videre, så da legger jeg denne ut her. Om du skal ha noen forhåpninger om å forstå forholdet mellom tro og vitenskap er du nødt til å lese denne boken. Den er på ingen måte revolusjonerende, men tar for seg mange av mytene som florerer blant ateister og kristne.


Jeg ble engang intervjuet av Fri Tanke om ateistkirken i London, et intervju som såvidt jeg vet aldri ble trykket, men jeg var da i utgangspunktet positiv til et samlingssted for ikke-troende. At det var modellert etter en kristen kirke så jeg på som uproblematisk. 

Slik jeg ser det er det problemfritt at ateister kopierer elementer fra religionen, så lenge man er bevisst på dette lånet. Det gjør ingenting å arrangere navnefest eller konfirmasjon, dette er positive elementer som ikke tilhører noen og bare kan berike et menneskets liv. Man trenger heller ikke finne på unnskyldninger som at julen eksisterte før de kristne kom til Norge eller at sistnevnte var de første tradisjonstyvene for å kunne feire med god samvittighet. Om julen er 100% kristen er det ingenting galt med å skape sin egen sekulære versjon.

Det som derimot er langt mer problematisk er de lån som skjer ubevisst, der man  ikke låner tradisjoner, men tankesett. Ateister har lånt religionenes behov for en skapelsesmyte, en egen historie og ikke minst en forståelse av medlemmenes opphøyede og opplyste posisjon i verden. Dette lånet finner vi som regel oftest hos dem som fremviser de sterkeste antipatiene mot religionen.

Den ateistiske skapelsesmyten
Nick Spencer beskriver i  Atheism - the origin of species det han omtaler som denne ateistiske skapelsesmyten, en skapelse som fant sted i England i 1859, hvor lenker ble brutt og dogmer forvitret i lys av Darwins bok. Denne myten forteller om en verden under kontroll av et monster, et vesen med  tre hoder og tusen øyne, et monster som kvelte ethvert forsøk på å utforske virkeligheten og utvide horisonten.

[…] Men så, en dag, fant noen modige menn, som bare hadde latet som de trodde på monsteret en kiste laget av et merkelig metall. […] Sakte, men sikkert begynte mennene å jobbe med metallet som de kalte «fornuft», de brukte det til å skape et nytt våpen som de kalte «vitenskap», og de brukte vitenskap til å angripe monsteret.

"Artenes Opprinnelse gjorde det mulig å være en intellektuell tilfredsstilt ateist", påstår Richard Dawkins. Hvorfor akkurat denne boken skal fylle denne rollen er det imidlertid ikke så lett å skjønne. Hva med Darwins bestefar Erasmus, som også hadde sin versjon av evolusjonen? Hva med Lamarck eller de Buffon? Selvsagt forklarte Darwin mye, men absolutt ikke alt, Det er fortsatt spørsmål som består ubesvart, blant annet livets opprinnelse, og det vil kanskje kunne argumenteres at man ikke er en intellektuell ærlig ateist før det er forklart.

Likevel fyller denne boken en viss rolle som innehas i religionene av bibler og koraner. Ikke teksten per se, den er det ikke mange ateister som har lest, men ideen Artenes Opprinnelse, konseptet Artenes Opprinnelse. Artenes Opprinnelse var boken som endelig bekjempet Bibelen og satte fornuften i høysetet som tidligere var forbeholdt dogmatikken.

At Darwin selv ikke regnet seg som ateist forklares med å vise til hans kone Emma. Selvsagt var Darwin ateist, men dette kunne han ikke si for å beholde husfreden, blir det hevdet. Det er interessant at dette er den eneste kona av en stor vitenskapsmann som trekkes fram, noe hun også gjør fordi hun fyller en funksjon, en fuksjon andre vitenskapsmenns koner ikke har hatt.

Den ateistiske historieforståelsen
Ett problem med ateister er at de lærer om historie fra naturvitere og ikke historikere, gjerne naturvitere med en ateistisk agenda, og som aldri har ett eneste studiepoeng i faget. Religioner har et "grand narrative", en rød tråd som går gjennom hele fortellingen og samtidig skaper en mening i møte med det komplette kaos som fortiden er.

For å bruke kristne som eksempel skiller mange mellom tiden før og etter syndefallet og tiden før og etter Jesu død. Før synden levde mennesket i harmoni med naturen og hverandre, men da de valgte å gjøre opprør endret alt seg inntil Jesus kom og rettet opp i det. Historien kan sees på i lys av syndefallet, av korsfestelsen, og i lys av Jesu ord om endetiden.

Jesus forkynte at disiplene kom til å bli forfulgt, og denne forføgelsen har en viktig plass i mange kristnes selvforståelse. Gå innom en kristen bokhandel og du vil se at mange av de historiske romanene handler om tiden før kristningen av Romerriket, eller om kristne i land hvor deres tro er forbudt. Jesus snakket om hva som skulle skje i endetiden, og kristne leser inn hendelser i vår tid Naturtragedier skjer, og dette forstås av enkelte som straffedom fra Herren for homofili eller abort. Historien forstås bare som en kommentar til narrativet.

Den ateistiske historieforståelsen er omtrent slik: For tusener av år siden levde mennesket i en relativ frihet, men så kom dogmatikere og festet lenker på det. Noen lenker forvitret, andre ble byttet ut med nye, men da vi var kommet til middelalderen var mennesket så fullt av lenker at de ingen frihet, ingen utvikling og definitivt ingen framgang var mulig.

Så skjedde det noe, Rensessansen kom og noen lenker forsvant, opplysningstiden kom og flere ble løsnet. Laplace løsnet noen, Gibbons, Voltaire, Newton hjalp også til, men mannen som virkelig gjorde en innsats med vinkelsliperen var Darwin selv. Det er derfor det er så viktig for ateister å knytte Darwin så tett opp til ateismen som mulig.

Ateisten har skapt en dikotomi mellom lys og mørke, mellom dogmatikk og fornuft, mellom religion og ateisme, mellom undertrykking og frihet, hvor religionen eier det første, ateismen det andre. Det er ikke uvanlig å høre ateister argumentere som om fornuften og vitenskapen tilhører dem.Ingen ateist nekter for at det har levd store troende forskere og filosofer, men disse har som regel oppnådd storhet, ikke på grunn av, men på tross av deres tro. Om de bare hadde kunnet kaste lenkene ville deres tanker ha skapt en ennå større opplysning enn den de maktet.

Dersom noen kristne tok livet av eller undertrykket en forsker eller filosof, som Giordano Bruno, Hypatia eller Galileo Galilei, så blir dette tolket inn i dette ateistiske verdensbildet. Disse representerer da ateismen martyrer, som ofret liv og helse i kampen mot lenkene.

Det er flere som har kritisert Cosmos, både originalen og nyinnspillingen for en overforenkling av historien, men det er også interessant at denne kritikken ikke ser ut til å nå inn blant ateister. Trolig skyldes dette at kritikken rammet noen av kjernepunktene i det ateistiske historienarrativet, de er så viktige at å kritisere den gjengse oppfatning regnes som kjetteri.

Jeg har tidligere kritisert nyateismen, og ett av punktene jeg har problemer med er deres manglende evne til å akseptere en alternativ historieforståelse. Draper- White-tesen ligger til grunn for deres ateisme, en tese som nesten er å regne for et dogme i seg selv. Historien er konflikt mellom lys og mørke, mellom opplysning og religion, og ingenting skal få dem til å stille spørsmålstegn ved dette. De som stadig påpeker at verden er litt mer komplisert forkynner en ukomplisert utgave av historien.

Den ateistiske selvforståelsen

Kristne er, som de fleste sikkert vet, verdens lys. De er ikke nødvendigvis bedre mennesker enn ikke-kristne, men de har noe andre ikke har, tilgivelse for sine synder. Deres oppdrag i verden er spre de gode nyhetene de har fått, å leve som Kristi etterfølgere på jord.

Ateisten har et lignende oppdrag, å spre opplysning i verden. Lenker må sprenges, dogmatikerne må opplyses. Dette er grunnen til at dine ateistvenner til tider elsker å fylle Facebook med sitater, med spydige tweets og en og annen gang en link til nye vitenskaplige funn.

Folket skal opplyses, helst med vitenskap, ikke biologi, fysikk, biokjemi, men vitenskap. Jeg har ofte sett facebookbrukere dele linker med kommentaren "Yay! Vitenskap!" eller "Science <3". Vitenskapen skal hylles, en koloss som har ett mål, å bekjempe dogmatikken.

Avslutning
Det er sikkert noen som har kommet så langt og tenkt, "Og så? Gitt at du har rett, gjør dette noe?" Godt spørsmål, og svaret er nei, eller rettere sagt, nei med visse modifikasjoner. Det er ikke skadelig at du ser på Neil deGrasse Tysons ord som et evangelium, det gjør ikke noe at du spammer Facebook med ateistmemer, og det tar vel heller ikke livet av noen at du føler deg intellektuelt overlegen en nobelprisvinnende kirkegjenger. Men på den andre siden er det heller ikke så mye du vinner på dette.

Det paradoksale med dette tyveriet kan man finne i tegneseriene, rettere sagt i superheltseriene. Det  er ikke uvanlig at helt og skurk er speilbilder, med samme krefter og traumer. For å bekjempe skurken må helten grave dypt i sitt eget mørke sinn.

Nyateistene, for å rasjonalisere sin kamp mot det de kaller irrasjonalitet, har blitt til speilbildet av religionen. De kjemper mot mosebøkenes skapelsesberetning ved å lansere sin egen, de angriper de religiøse mytene ved hjelp av sine egne og de gjør alt for å erstatte de troendes selvforståelse med sin egen. Dette er også blant de minst positive sidene ved religionen.

Forsøk gjerne å kopiere enkelte kristnes arbeid blant de fattigste, lån gjerne elementer fra sjelesorg og den siste olje, men styr unna de delene som får flere og flere til å forlate religionen.

Ytringsfrihetens førsteskanse

Vi kjemper i dag for ytringsfriheten til idioter for at vi en gang skal slippe å kjempe for ytringsfriheten til oppegående mennesker.

Dette skrev jeg for en tid tilbake på Twitter, og det er egentlig det som budskapet i denne posten, så om du har lyst skal du føle deg fri til slutte å lese nå. Men du kan gjerne også lese videre.

Det ser ut til være endel misforståelser knyttet til ytringsfrihet i den norske debatten, enkelte ser på ytringsfriheten som en rett til å avsløre maktmennesker og avdekke brudd på våre rettigheter, ikke for å sikre idioters rett til å være idioter. Disse forstår ikke ytringsfrihetens funksjon og behovet for å sikre denne også for idiotene. Det de ikke forstår er forsvar for ytringsfriheten for idioti er ytringsfrihetens førsteskanse.

Hvem ønsker vi ideelt sett ytringsfrihet for? Svaret er de som avslører urett og maktmisbruk, det er disse som trenger friheten til å angripe, kritisere og ytre det de styrende ikke ønsker å høre. Det er disse ytringsfrihetsmotstandere ønsker å angripe, det er dem som man ønsker å ta fra retten til ytre seg. Problemet er imidlertid at disse er for godt beskyttet bak en hær av selverklærte ytringsfrihetstilhengere. Har du skrevet en glimrende polemikk rettet mot landets statsminister vil ingen kreve at du må straffes for slike ord. Du er trygg, og ytringsfrihetsmotstanderne retter ikke sine angrep mot deg. Eller det gjør det ikke for øyeblikket. Imidlertid er det en gruppe som ikke er like godt beskyttet, og de er langt mer fristende mål.

Hvorfor må folk absolutt tegne karikaturer som støter religiøse følelser?

Hvorfor må noen absolutt spille inn ekstrempornografiske filmer?

Hvor må folk lage kunst som de vet vil føre til opptøyer i enkelte deler av verden?

Jeg skal innrømme at jeg ikke aner hvorfor. Jeg har veldig lite til overs for idiotene som hele tiden må provosere sine medmennesker. Jeg delte aldri et Charlie Hebdo-bilde, blant annet fordi jeg ikke ønsket å støte mine venner og fordi ytringsfriheten også medfører retten til ikke å ytre seg.

Men uansett hvor støtende ytringen er må vi tenke som folk som jobber med livreddende arbeid. Vi trenger ikke vite hvorfor personen tok overdose, hvorfor de valgte å sette ut på sjøen når det var meldt orkan, hvorfor de valgte å klatre i fjellet uten tilstrekkelig trening. Vi trenger ikke vite hvorfor. Vi trenger bare å vite at vi skal hjelpe dem.

Idiotene, i mangel av et bedre ord, er ytringsfrihetens førsteforsvarere. Deres ytringer omfavnes også av ytringsfriheten, og om vi står opp for dem nå slipper vi å kjempe for våre egne senere. Ja, det er korrekt at de beveger seg i grenseland og hisser opp fienden, men når fienden først blir provosert nok til å angripe, da er du nødt til å stille opp, skulder ved skulder med idiotene. Vi gir ikke ytringsfrihetsmotstanderne en tomme!

Det er tider for å diskutere hva som er smakfull kunst, og hva man trenger og ikke trenger å si, men det er IKKE når fienden er i ferd med å erobre en liten del av dette flotte landet vi kaller ytringfriheten.

 Skal vi kaste de ansvarlige for den forferdelige Muhammedfilmen i fengsel? Hvorfor ikke? Den delen av landet besøker du aldri uansett.

Skal vi straffe pastoren som brente Koranen. Gjør hva dere vil, den kyststripen av ytringsfrihetslandet har du ingen interesse av.

Skal vi innføre lover som beskytter mot krenkelser av religiøse følelser? Føl dere fri! Sist du besøkte den delen av landet så bare ørken og bratte fjell, ingenting som du hadde bruk for.

Og hva skjer etter det?

Det er en grunn til at vi har debatten nå, for senere vil det ikke bli noen debatt. Det vil aldri bli en debatt om hvorvidt man skal tillate en regjeringskritisk kunster å holde på, da er det for sent. Fienden har erobret landet ditt, litt etter litt, dal for dal, elv for elv, fjell for fjell. Du hadde en mulighet til å yte motstand, da en av disse tullingene krenket noens følelser, da fienden krevde innskrenkninger av ytringsfriheten. Det er nå kampen for ytringsfriheten foregår, ikke senere. Om du en gang skal miste retten til å si noe fornuftig er det fordi du tidligere ikke kjempet for noen andres rett til å si noe dumt.

Tre regler for mine facebookvenner

Det er kanskje ikke så vanlig å lage regler for sine venner på Facebook, men jeg tenkte at i disse tider hvor man diskuterer falske nyheter kan det være greit å påpeke at litt kritisk tenkning ikke tar livet av noen når man leser nyheter på internett.

1. Deler du en nyhet bør du kjenne til nettsiden

Jeg elsker satire, men jeg hater alle former for falske nyheter. Det er nettsider som gjør alt for å sikre klikk, som ikke har annen intensjon enn å spre løgn. I Norge har vi to, Kleven og Eavisa, som begge fordummer befolkningen med falske nyheter.

Nyhetssakene som spres via disse er alltid sjokkerende, og slike saker ville alltid bli plukket opp av noen andre mediehus. En av disse bloggene skrev for en tid tilbake at Norge skulle få et nytt flagg med halvmåne i stedet for kors (beklager, jeg nekter å linke). Merkelig nok skrev verken VG, NRK, Aftenposten eller andre om dette. Dette burde fått varsellampene til å blinke, men neida, folket ville bedras.

Du får ikke dele en nyhetssak fra en nettside du ikke kjenner, så enkelt bør det være! Kjenner du ikke til siden får du først klikke deg litt rundt. Du blir raskt kjent med hva slags side dette er om du klikker på noen av de andre overskriftene.

2. Deler du et bilde med et sitat bør du først google

Det er ikke vanskelig å google noen av ordene fra sitatet. Snart finner du ut om det stemmer. Falske sitater spres på Facebook i like stor grad som de falske nyhetene, og det ville vært veldig enkelt å stoppe dem om bare folk ville sjekket om det stemte først. Det hjelper ikke at det står en referanse, for eksempel "The O'Reilly Factor, Fox News, 25/11-2016". Falske nyhetssider legger ofte inn slike for at de skal virke mer troverdige, og siden det er sendt på TV er det vanskelig å verifisere.

3. Hvis du leser noe og tenker "er virkelig folk så dumme"...

• Finnes det en video av det? Ikke? I så fall, nei.
• Er det fra en troverdig kilde? Ikke? Slapp av, det er de ikke.
• Står det på en blogg med en klar agenda? Da er ikke folk så dumme.

Poenget mitt er som følger. Det er endel horrible sitater som spres på nettet, men her mener jeg at utgangspunktet bør være at det er falskt intil du vet bedre. Ikke del om du ikke er sikker. Vær en god facebookvenn.

For det er nettopp dette det handler om, deler du nyheter og sitater uten å gjøre et forarbeid er du ingen god venn. Du bidrar til å spre løgn og bedrag og gjør dine venner litt mer ignorante. Som faren til hovepersonen i Drageløperen påpekte, det er bare en synd, å stjele. Dreper du stjeler du et liv og lyver du stjeler du sannheten fra et annet menneske. Ikke vær en som stjeler sannheten fra dine venner.

Fem faresignaler på at dokumentaren ikke er til å stole på

Du setter deg ned for å se en dokumentarfilm om et tema du har minimalt med kunnskap. Du kan ikke vite om det som fremmes i dokumentaren er korrekt, du kan selvsagt google og se hva andre har sagt, og dette bør du alltid gjøre om det som framstilles i dokumentaren er kontroversielt. Likevel er det flere ting du kan se etter for å avgjøre om en dokumentarskaper har gjort et forsøk på å framstille saken relativt objektivt.

Jeg bør nevne at denne posten er inspirert av podcasten God Awful Movies, en podcast som vanligvis anmelder kristne filmer, men som i siste episode tok for seg Andrew Wakefields nye dokumentar Vaxxed. Sjekk ut podcasten deres.

1. Et intervjuobjekt framstilles i et negativt lys uten grunn

En intervjuer stiller et vanskelig spørsmål til et intervjuobjekt. Dette intervjuobjektet blir tatt på sengen av dette spørsmålet, vedkommende forsøker å komme med et svar i løpet av noen sekunder, men må til slutt innrømme at han eller hun må ettersende informasjonen. Alternativt kan intervjuobjektene snuble i egne ord, før de stopper opp og begynner på nytt. Til slutt kan objektet gjøre noe spesielt i forkant eller etterkant av intervjuet som kan sette dem i et dårlig lys. Ett eksempel på det første er Richard Dawkins i følgende video.

Spørsmålet er vanskelig, og det er forståelig at Dawkins trenger tid til å svare, og når han gjør det forklarer han hvordan spørsmålet ikke gir mening. Dette er uhederlig, og det er en klar indikator på at du ikke har en intensjon om å være objektiv.  Dersom et intervjuobjekt blir tatt på sengen og sier at det er noe de må komme tilbake til må du være kritisk om de ikke tar med dette.

Dawkins figurerer også i kreasjonistfilmen Expelled. I en scene blir Dawkins filmet mens han sminkes før intervjuet. Som Roger Ebert korrekt poengterer, dette har kun en misjon, å framstille Dawkins i et mest mulig negativt lys. Dawkins er visst så snobbete at kan krever å bli sminket. Det samme gjelder om de inkluderer noe som skjer før og etter intervjuet som bare har som mål å skape antipatier hos seerne.

2. Aktiv bruk av ubeskyttede titler

Det er ingenting galt med å intervjue en sivilingeniør om medisinske spørsmål om nevnte ingeniør har lest seg opp på temaet, men du bør ikke legge skjul på at du snakker med en lekmann. Kaller du i stedet ingeniøren for "forsker" er det mye som tyder på at du ikke er helt hederlig.

Det er mange titler som er ikke er beskyttet og som hvem som helst kan kalle seg. Den ovennevnte "forsker" er ett eksempel, andre er "forfatter", "kostholdsekspert" og "frilansjournalist", ja alle titler som på en eller annen måte inneholder "-konsulent" eller det ovennevnte "ekspert".

For eksempel produserte TV-kanalen Fox i 2001 en dokumentar der de antydet at månelandingen i 1969 aldri fant sted. I dette programmet intervjuet de konspirasjonsteoretikeren Ralph Renè titulert med "author/scientist".

Den første av disse titlene er korrekte, Rene  utga en bok, en bok han trykket i egen kjeller. Den andre er heller ikke ukorrekt, i og med at alle kan kalle seg "scientist". Imidlertid bør de to titlene gjøre deg mistenksom. For det første er det ingen tittel på boken, for det andre er det intet universitet eller forskningssenter som følger etter tittelen.

Skjermbilde: Fox

Mangler informasjon om arbeidsplass er det enten fordi vedkommende ikke arbeider noe sted eller fordi informasjon om arbeidsplassen er svekker saken.

3. Korte sitater
Se på følgende utsagn.

1. "Jeg var skuffet"
2. "Jeg var kritisk"
3. "Jeg mente det var galt"
4. "Man føler seg jo av og til motarbeidet"
5. "Sjefen kunne være bestemt"
6. "De likte ikke kritikk"
7. "Det ville vært uetisk å produsere noe som var skadelig"
8. "Jeg mente at vi måtte teste produktene godt før de ble sluppet på markedet."

La oss si at alle disse sitatene finnes i en dokumentar om et produkt som enkelte hevder er skadelig, og dette er utsagn fra en tidligere ansatt. Ved hjelp av litt kreativ miksing og en fortellerstemme mellom utsagnene vil det være enkelt å skape et annet inntrykk enn det intervjuobjektet intenderte.

• 1-3 kunne handlet om noe helt annet enn tema for dokumentaren.
• 4-6 kan være generelle beskrivelser av arbeidsmiljøet, hvor vedkommende umiddelbart modererer seg og sier noe positivt.
• 7-8 kan være svar på hypotetiske spørsmål.

Du må være kritisk til korte sitatfragmenter og hvor spørsmålet er klippet bort. Mange intervjuobjekter har blitt misbrukt i dokumentarfilmer, blant annet i antivaksjonasjonfilmen Vaxxed. 

Når du hører et slikt kort utsagn, spør deg selv om til hva det kunne vært et svar. Ønsker dokumentarskaperne at Hansen skal si at Pettersen er en svindler? I så fall må du spørre deg selv hvorfor de ikke har et sitat fra Hansen hvor han sier: "Jeg mener at Pettersen er en svindler". Jeg hadde blitt skeptisk om det hadde vært en voiceover som sier "Men mener Hansen at Pettersen er en svindler?", for deretter å kutte til Hansen som sier: "Det mener jeg absolutt."

Jo kortere utsagnene i filmen varer, jo mer bør du skru på din kritiske sans.

4. X gjengir hva Y sa

"Og da jeg viste dette til forskningsleder Jensen sa han at dette ville forandre vitenskapen for alltid"

Sa han det? Kan vi få lov til å høre dette fra forskningsleder Jensen selv? Ville ikke han stille opp?

Du må være kritisk til intervjuobjekter som gjengir hva andre sier, spesielt om det er positivt. Dersom dette virkelig ville forandre vitenskapen, slik angivelig Jensen hevdet, da tror jeg det er stor sjanse for at han ville stille opp på intervju. Det faktum at han ikke er med i dokumentaren bør gjøre deg kritisk.

Dette gjelder alle annenhåndssitater, folk husker feil, og det er ikke vanskelig å tenke seg at noen misforstår. Selv når man har tilgang til et skriftlig sitat gjengir man feil, og det er absolutt ingen grunn til at hukommelsen forbedres av muntlig kommunikasjon. Dersom man har mulighet til å innhente kommentar fra kilden, og de ikke gjør det bør man være skeptisk.

5. Man kaster ut noe og hopper videre

"Da jeg skrev dette i boken min reagerte mange og opptil flere av mine kolleger skrev lange sinte leserinnlegg. Jeg hadde visst truffet en nerve".

Stopp!
Hvorfor skrev de lange sinte kronikker?
Hva var innvendingene?
Hva kritiserte de deg for?

Mange dokumentarskapere gjør dette, slenger ut noe som kan se ut til å svekke motparten, men i stedet for å svare på innvendingene går de videre og håper at du ikke merker det.

Loose Change er kanskje den mest kjente filmen som tar argumenterer for konspirasjonsteoriene rundt 11. september. I den fjerde versjonen kommenterte de videoen fra Osama bin Laden etter terrorangrepet. Fortelleren kunne informere om at i følge CIA innrømmet bin Laden i denne videoen at al-Qaida var ansvarlig for angrepet, men i følge eksperter på arabisk er videoen oversatt galt.

Så skiftet de tema.

Da jeg så filmen var min første tanke: "Men hva er den korrekte oversettelsen da? Hvorfor viser dere oss ikke hvordan videoen skal forstås? Hvor er det CIA har oversatt feil?" Det faktum at de hoppet rett videre fikk meg til å anta at denne angivelig korrekte oversettelsen ikke styrket deres sak.

Avslutning

Disse fem huskereglene kan hjelpe deg til å vurdere en dokumentarfilm, men ingen av dem vil erstatte ett godt gammelt googlesøk i etterkant. Enkelte dokumentarer er så kontroversielle at det opprettes egne nettsider for å tilbakevise påstandene som fremmes, og det er ikke dumt å ikke se på se filmvisningen som avsluttet før du har sjekket hva internett har på hjertet.

Samtidig er det viktig å vite at en dokumentar full av faktafeil ikke nødvendigvis tilbakeviser selve saken. Dokumentarskapere ønsker ikke bare å informere, de vil også ha blest og inntekter og konkurrerer med andre filmprodusenter. Noen av dem kan åpenbart bli fristet til å strekke sannheten noe i kampen om seerne. Aldri anta at en enkelt dokumentarist er den eneste representaten for en sak.

Norsk HumanistManfest 2006 - en kommentar , del 2

Dette er andre del en serie om Norsk Humanistmanifest. Første del finner du her.

Sentralt i humanismen er at mennesker alltid skal behandles som mål i seg selv.

Dette har vi fra Kants kategoriske imperativ. I sin rene form er dette en umulig regel å holde, fordi vi ofte behandler mennesker som midler. Befinner du deg i en ukjent by og stopper en person for å spørre om veien, er denne personen kun et middel for deg. Vedkommende er et middel for å bringe deg dit du skal og etter at du har fått veiforklaringen er denne personen ute av ditt liv, og du har egentlig ingen interesse i denne personen lenger. Dette er ikke galt, vi gjør det hver dag vi handler på butikken uten tanke på om de som jobber der har en god dag, vi slår på fjernsynet og forventer å bli underholdt. På samme måte bruker andre deg på samme måte. Imidlertid har andre mennesker egne mål, og det er din plikt å ikke legge hindringer i veien for disse. Andre mennesker skal ikke utnyttes. Det er uforenlig å være svindler og være humanist, og dersom man vet at man har en jobb som en vet inkluderer å utnytte andre mennesker til egen vinning uten å tilby medmenneskene noe tilbake, må man velge, enten å skifte jobb eller å slutte å regne seg som humanist. Humanister skal ikke utnytte andre mennesker.

Humanismens menneskesyn kommer til uttrykk i FNs menneskerettighetserklæring: "Alle mennesker er født frie og like i verdighet og rettigheter.  De er utstyrt med fornuft og samvittighet og bør handle mot hverandre i brorskapets ånd."

Hva betyr det at mennesker er født frie? Er et menneske født inn i slaveriet fritt, dersom det fra fødselen av er eiendommen til en slaveeier? Ja og nei, men dette kan best illustreres gjennom rettsaken Somerset v. Stewart fra 1772. Charles Stewart hadde kjøpt afrikaneren James Somerset og bosatt seg i England. Somerset rømte imidlertid fra eieren, men ble fanget igjen noen år senere. Stewart planla å selge ham som slave i Jamaica. Da krevde noen av hans venner at Somserset skulle løslates. I 1772 havnet saken i det britiske rettsystemet og dommeren, Lord Mansfield var klar i sin tale, British Common Law aksepterte ikke slaveri og i det slaven Somerset hadde satt sin fot på britisk jord opphørte han å være slave. At han senere var ute av Storbritannia var irrelevant, dette betydde i så fall at Somerset hadde med tvang ført en fri mann ut av landet. Somerset fikk sin frihet.

Dette betyr at Somerset på en og samme tid var en fri mann og en slave. På samme måte er alle som lever i slaveri i dag både frie mennesker og slaver. De er slaver fordi det er mennesker som tror disse eiendom, eiendom de står i stand til å behandle slik de vil, de er frie fordi menneskerettighetene gjelder overalt det finnes mennesker og i alle tider. Enhver slave som noensinne har levd har samtidig vært en fri person.

Humanismen vokste ut av den samme tradisjonen for fri tenkning som gav opphav til moderne vitenskap - en tradisjon som har inspirert mange av verdens fremste tenkere og kunstnere og som har vært en viktig impuls i utviklingen av demokrati og menneskerettigheter.

Det er to nøkkelfraser som er viktige i denne setningen, "tradisjon" og "vokste ut av".

Tradisjon er  ikke kultur, det vil si at humanismen ikke vokste ut av antikkens Athen, av renessansens Italia eller opplysningstidens Frankrike. Derimot har det vært elementer i disse kulturene som har skapt en tradisjon som senere humanismen har bygget på. Også deler av middelalderens kristne og muslimske samfunn har vært viktige her. Kulturene har fungert som sorteringssentre, ideer som har bidratt til å bidratt til å bekrefte menneskets iboende verdighet har blitt  beholdt, andre har blitt forkastet. Humanismen hadde vært umulig uten at hedninger, kristne, muslimer først hadde tenkt endel dumme tanker, men også endel smarte. Humanismen er et produkt, men ikke et sluttprodukt, det vil aldri komme til et punkt hvor humanismen er i mål.

Dette er et punkt hvor humanismen skiller seg fra mange dogmatiske religioner. Disse religionene ser tilbake mot et punkt i historien da det perfekte samfunnet eksisterte, og forsøker å leve slik. WWJD står det på enkelte armbånd kristne går med. Hvordan leve slik en som levde for 2000 år siden levde? Dette er også en vanlig innvending mot humanister, de manger et fast punkt, en absolutt autoritet som kan skille mellom rett og galt.

Problemet er at dette er ikke humanismens essens. Humanismen har ikke denne faste autoriteten fordi man ser framover. Humanismen om ti år skal og må være annerledes enn humanismen vi har i dag, fordi den tradisjonen med å stille spørsmål, å skape nye ideer og forkaste gamle på langt fra er over. Tradisjonen, som skapte alt fra nydelige malerier i munkeklostre til romsonden New Horizons er jo fortsatt levende, klar til å vurdere og forkaste hver verdi som humanismen i dag bekjenner seg til.

Det andre nøkkelordet er "vokste ut av".  Det er viktig at humanismen ikke eier denne tradisjonen. Humanismen er ikke barn av vitenskapen, vitenskapen er ikke barn av humanismen, de er i beste fall søskenbarn, i en stor familie. Like lite som du eier din kusine tilhører rasjonaliteten humanismen. Den frie tanke er heller ikke humanistisk, selv om man har hyggelige samtaler på hvert slektstreff. Som humanist er det viktig å kjenne til sine røtter, å være stolt av sine røtter, men man må aldri tro at en selv er enebarn av et enebarn. Ikke-humanister, både sekulære og religiøse har også røtter i den samme tradisjonen.

Humanismen har ingen eviggyldige skrifter eller sannheter hevet over kritikk. Dens verdier er underlagt pågående kritisk refleksjon.

Humanismen har ingen autoriteter fordi det ikke er noen autoritet som har truffet blink på alle de rettigheter som vi i dag anser som åpenbare. Ingen autoritet som levde for over tusen år siden kom fram til konklusjonen at kvinner og menn er like mye verdt, at slaveri er et absolutt onde, at homofile fortjener beskyttelse, at mennesket har ytringsfrihet, stemmerett og rettsvern. Slike verdier oppstod ikke på grunn av en stor autoritet, men på grunn av mange små autoriteter som hadde rett på ett område og feil på mye annet. Montesquieu var kritisk til eneveldet, men var selv motstander av like rettigheter for kvinner og menn. Lincoln frigjorde slavene, men ønsket selv et rasesegregrert samfunn. Luther frigjorde Europa fra den eneveldige kirkens makt, men var selv en av historiens verste jødehatere. Vi hyller i dag mange mennesker som brøt ut av samtidens tenkemåter, men vi må ikke glemme at alle var farget av sine egen tid. Det ville ikke stått mange statuer igjen på norske torg om vi hadde dømt fortidens menn og kvinner basert på deres syn på kjønn, legning og hudfarge. Selvsagt hadde det vært flott med en perfekt autoritet, en fast grunn til å basere viten, filosofi og moral, men siden ingen slik autoritet finnes må man velge det nest beste, den kollektive menneskelige erfaringen om hva som er rett og galt.

Idé til blogg - "ubesvarte spørsmål"

Før dere spør vil jeg gjerne svare, nei, jeg har ikke planer om å starte denne selv, det vil kreve for mye tid og energi som jeg ikke kan avse for øyeblikket.

Jeg har i mange år irritert meg over norske politikere og deres evne til å ikke svare på det de blir spurt om. Det vil ikke høre ett debattprogram på radio uten at en politiker starter med: "la meg først begynne med å si", hvor man sier noe irrelevant og deretter håper at lytterne glemmer hva journalisten spurte om. Jeg har ingenting imot "ingen kommentar", men jeg har større problemer med svar som i praksis bare er forsøk på å skjule at de ikke har noen kommentar.

Men dette gjelder ikke bare politikere, også forfattere, byråkrater og akademikere kan ofte lure seg unna vanskelige spørsmål. Spesielt gjelder dette om spørsmålsstilleren ikke er like profilert som den som blir kritisert. En ukjent blogger kan stille noen ubehagelige spørsmål for sine hundre lesere, spørsmål som en offentlig person aldri trenger å besvare, av den enkle grunn av leserkretsene er så vidt forskjellige. Alternativt kan de besvare bloggposten ved å svare på stråmenn. Jeg har selv lest velskrevne kritikker av fagbøker, og forgjeves lett etter svar fra forfatteren, og deres taushet er forståelig, men frustrerende. Du må gjerne styre unna ubehagelige spørsmål, men jeg vil at verden skal vite at du gjør nettopp dette.

La meg derfor foreslå en ny blogg kalt Ubesvarte Spørsmål, hvor alle spørsmål med utilfredstillende eller ikkeeksisterende svar blir samlet opp.

La oss tenke oss at programlederen i Dagsnytt 18 stiller et spørsmål til politiker x. Politiker x unngår spørsmålet med å komme noen generelle politikerfraser, så programlederen spør på nytt. På nytt lurer politikeren seg unna, og etter noen forsøk til gir programlederen opp og går videre. Det er her bloggerne trår inn.

Den x/y-2016 stilte <programleder> følgende spørsmål til <partileder>: Bør det være tillatt med niqab i Norge?

 Partilederen svarte følgende: "Jeg synes det viktig at man respekterer at vi har forskjellig syn på religion i det norske samfunnet."

Dette kan så være, men det er ikke et svar på spørsmålet. 

La oss derfor stille spørsmålet igjen:

Bør det være tillatt med niqab i Norge? Dersom nei, i hvilke tilfeller bør det forbys? Bør det være forbudt dersom man innehar offentlige stillinger? Bør det forbys på offentlig område?

Bloggposten tagges så med navn og eventuelt parti. Bloggposter hvor det senere blir gitt tydelige svar, det kan til og med være et "ingen kommentar", vil da oppdateres og merkes "besvart".

De ansvarlige for bloggen vil selvsagt unngå ullne spørsmål hvor det ikke blir spurt om noe konkret. Det bør være mulig å svare "ja" eller "nei", eventuelt med en liten utdyping. Man unngår også selvsagt spørsmålene som konspirasjonsteoretikerne til enhver tid stiller alle med et snev av makt i Norge.

Dersom spørsmål kommer i på en blogg eller ett leserinnlegg vil mottakeren ha en viss tid, en uke, en måned til å svare på dem. Kommer det ikke noe svar må dette gjøres kjent. Et leserinnlegg glemmes raskt, så det er viktig at det er noen der ute som minner folk på dem.

En slik blogg bør drives av flere personer fra forskjellige politiske partier. De bør heller ikke ha noe problem med å legge ut poster om partifeller. Ved å lage en slik blogg kunne man tvunget offentlige personer til å formulert seg mer tydelig, siden ingen politiker ville hatt æren av å være den med flest ubesvarte spørsmål. Samtidig kan man under valgkampen søke opp rikspolitikeren som står i valgboden og konfrontere vedkommende med de ubesvarte spørsmålene fra bloggen.

Noen tanker?

Human.no - eller hvordan lage en grusom nettside

Jeg har ikke besøkt nettsiden til Human- Etisk Forbund på lange tider, men måtte nylig klikke meg innom da jeg flyttet til et nytt sted. Jeg må innrømme at jeg likte den forrige siden, det var lett å navigere rundt på den, og jeg ble skuffet over hvor stygg og lite brukervennlig siden har blitt.

Webdesignkritikk er noe jeg har interessert meg for i lang tid, helt siden jeg for over ti år siden søkte i lang til på nettsiden til en avis, på jakt etter noe eller noen som kunne gi meg et abonnement. Det fant jeg aldri, og jeg sendte til slutt en epost til redaksjonen som aldri ble besvart.

Seth Godin brukte i boken The Big Red Fez et bilde på en apekatt og en banan. Man kaster ut en banan, apekatten løper og tar bananen og man kaster ut en ny som apekatten på nytt løper etter. Slik leder man den dit man ønsker.

Det fungerer på samme måte på en nettside, leseren kommer til siden, og vet ikke helt hvor vedkommende skal trykke. Så er det en flott knapp der som leder leseren videre, og på den neste siden er det en ny knapp. Vi kommer alle stadig til nye nettsider, og dersom vi er nødt til å lære et helt nytt kart for hver ny side ville det blitt langt mer jobb å surfe på nettet. Webdesignere gjør derfor lurt i å behandle oss som enkle vesner som må leies til det vi søker etter.

Så la oss se på forsiden, og jeg vil påpeke alle feilene:

1. Hvor skal jeg trykke?

Hvor er knappene jeg skal klikke på?
Hvor er bananen? Jeg ser bare noen store firkanter, litt hvit tekst og en grå søyle langs siden som absolutt ikke virker innbydende? Jeg trenger noen til å lede meg, og her blir jeg tvunget til å være min egen guide og navigere meg rundt på siden.

2. Hvorfor er 80% av forsiden en nyhetssak om bryllup?

Folk som gifter seg, planlegger dette i månedsvis, de har tid og anledning til å lete litt rundt på siden deres. At HEF tilbyr vielser er ikke det viktigste, langt viktigere er konfirmasjon og innmelding.

3. Hvorfor forteller dere oss at 9000 har meldt seg på Humanistisk Konfirmasjon?

Er dette informasjon jeg trenger? Mente dere å si at du kan melde deg på ved å klikke her?

4. Hvorfor står det "60 år med..." og "Jeg ble HEF-...". 

Når tror jeg ikke min skjerm er uvanlig liten, så hvorfor må jeg scrolle for å lese hva man har hatt i 60 år? Alt informasjon jeg må scrolle meg til finnes ikke, det er mitt motto.

5. Hva har redaktørene i Humanist, Fri Tanke og Humanist Forlag gjort for å få dere til å skamme dere over dem?

Skriver de så mye tull at det er best å late som de ikke eksisterer? Er ikke disse nettopp den viktigste portalen til å forstå hva humanisme er?  Hvorfor må man scrolle seg helt til bunnen for å finne linker til dem? Er det flaut å utgi avis og bøker? Få dem på forsiden!

Gjemt langt unna, der ingen vil finne dem...

6. Hvorfor må jeg scrolle meg laaaaangt ned til dette?

Dette er nyttig informasjon, men dere har av en merkelig grunn har dere gjemt den så langt nede på siden. Her er det tydelige knapper, og alt tilgjengelig, det er slik en side skal være. Så hvorfor har dere gjemt dette så langt nede?

7. Hvorfor så trist sidebar?

Og hvorfor så intetsigende titler?
Politikk og debatt? Hva er det? Det sier meg absolutt ingenting. Så hvorfor står det der?

Og hvorfor er det to valg, "Slik jobber vi" og "Organisasjonen". Er ikke det samme ting?
Burde ikke ledige stillinger stått her også? Og hvorfor er den så grå og trist?

8. "Bli med"

Trykker du deg inn på dette i sidebaren kommer du til denne siden:

Så hvor melder jeg meg inn, spør du?
I shit you not, du er nødt til å scrolle nedover for å finne en knapp du kan trykke på. HEF vil virkelig gjøre det vanskelig for deg. Og ønsker du å bli aktiv er du nødt til å scrolle deg enda lengre ned til du kommer hit:

Ok, ikke så galt det. Du velger bare fylke, og du kommer direkte til noen du kan kontakte for å bli aktiv. La oss bruke Oppland som eksempel.

Sukk, du må scrolle deg halvveis ned på siden før du finner noen å kontakte. Hvorfor ikke heller sende dem til et eget skjema der de fyller inn navn, epost og hva de ønsker å bidra med? Hvorfor gjør dere det så vanskelig å kontakt dere?

Så hvordan bør siden designes?

Jeg er glad du spør.

1. Øynene dras automatisk mot høyre, øvre hjørne. 

På denne plassen skal dere ha en knapp hvor dere ber folk enten melde seg inn i forbundet eller på konfirmasjon. Denne plassen bruker dere nå til å informere om at 9000 skal konfirmere seg.

Det driter jeg i. Det finnes navlelo hos min 70 år gamle nabo som interesserer meg mer enn at 9000 har meldt seg på humanistisk konfirmasjon. Jeg aner ikke om 9000 er lite eller mye, og derfor er det heller ikke interessant. "MELD DEG PÅ HER" er derimot veldig spennende, men det klarer dere tydeligvis ikke skrive på forsiden.

2. Få bort de store firkantene

Folk ser i dag etter knapper eller linker å klikke på når de besøker nettsider. En stor firkant er ingenting. Bort med dem.

Plasser det viktigste øverst, gjør det så enkelt som mulig. La de ikke bruke mer enn tre trykk før en kan kontakte en ansvarlig i et fylkeslag.

3. Bruk tydelig språk

"Meld deg inn her!" "Meld deg på x her!", "Kontakt ansvarlig for frivillig arbeid i x fylke her!"

4. Sørg for at det viktigste er maks tre klikk unna

Og ikke regn med at jeg gidder å scrolle for dere. Mindre bilder, tydeligere linker.

Til slutt

Det får være nok råd. Til slutt vil jeg påpeke at jeg ikke er enig om å tenke dette, men om de ansvarlige vil krype til happymannen og innrømme at penger har blitt kastet bort til ingen nytte får fremtiden vise. Jeg er bare overbevist om at forbundet vil tape, både penger, medlemmer og frivillighet på at nettsidene er så dårlige som de er den dag i dag.