Dette skrev jeg for en tid tilbake på Twitter, og det er egentlig det som budskapet i denne posten, så om du har lyst skal du føle deg fri til slutte å lese nå. Men du kan gjerne også lese videre.
Det ser ut til være endel misforståelser knyttet til ytringsfrihet i den norske debatten, enkelte ser på ytringsfriheten som en rett til å avsløre maktmennesker og avdekke brudd på våre rettigheter, ikke for å sikre idioters rett til å være idioter. Disse forstår ikke ytringsfrihetens funksjon og behovet for å sikre denne også for idiotene. Det de ikke forstår er forsvar for ytringsfriheten for idioti er ytringsfrihetens førsteskanse.
Hvem ønsker vi ideelt sett ytringsfrihet for? Svaret er de som avslører urett og maktmisbruk, det er disse som trenger friheten til å angripe, kritisere og ytre det de styrende ikke ønsker å høre. Det er disse ytringsfrihetsmotstandere ønsker å angripe, det er dem som man ønsker å ta fra retten til ytre seg. Problemet er imidlertid at disse er for godt beskyttet bak en hær av selverklærte ytringsfrihetstilhengere. Har du skrevet en glimrende polemikk rettet mot landets statsminister vil ingen kreve at du må straffes for slike ord. Du er trygg, og ytringsfrihetsmotstanderne retter ikke sine angrep mot deg. Eller det gjør det ikke for øyeblikket. Imidlertid er det en gruppe som ikke er like godt beskyttet, og de er langt mer fristende mål.
Hvorfor må folk absolutt tegne karikaturer som støter religiøse følelser?
Hvorfor må noen absolutt spille inn ekstrempornografiske filmer?
Hvor må folk lage kunst som de vet vil føre til opptøyer i enkelte deler av verden?
Jeg skal innrømme at jeg ikke aner hvorfor. Jeg har veldig lite til overs for idiotene som hele tiden må provosere sine medmennesker. Jeg delte aldri et Charlie Hebdo-bilde, blant annet fordi jeg ikke ønsket å støte mine venner og fordi ytringsfriheten også medfører retten til ikke å ytre seg.
Men uansett hvor støtende ytringen er må vi tenke som folk som jobber med livreddende arbeid. Vi trenger ikke vite hvorfor personen tok overdose, hvorfor de valgte å sette ut på sjøen når det var meldt orkan, hvorfor de valgte å klatre i fjellet uten tilstrekkelig trening. Vi trenger ikke vite hvorfor. Vi trenger bare å vite at vi skal hjelpe dem.
Idiotene, i mangel av et bedre ord, er ytringsfrihetens førsteforsvarere. Deres ytringer omfavnes også av ytringsfriheten, og om vi står opp for dem nå slipper vi å kjempe for våre egne senere. Ja, det er korrekt at de beveger seg i grenseland og hisser opp fienden, men når fienden først blir provosert nok til å angripe, da er du nødt til å stille opp, skulder ved skulder med idiotene. Vi gir ikke ytringsfrihetsmotstanderne en tomme!
Det er tider for å diskutere hva som er smakfull kunst, og hva man trenger og ikke trenger å si, men det er IKKE når fienden er i ferd med å erobre en liten del av dette flotte landet vi kaller ytringfriheten.
Skal vi kaste de ansvarlige for den forferdelige Muhammedfilmen i fengsel? Hvorfor ikke? Den delen av landet besøker du aldri uansett.
Skal vi straffe pastoren som brente Koranen. Gjør hva dere vil, den kyststripen av ytringsfrihetslandet har du ingen interesse av.
Skal vi innføre lover som beskytter mot krenkelser av religiøse følelser? Føl dere fri! Sist du besøkte den delen av landet så bare ørken og bratte fjell, ingenting som du hadde bruk for.
Og hva skjer etter det?
Det er en grunn til at vi har debatten nå, for senere vil det ikke bli noen debatt. Det vil aldri bli en debatt om hvorvidt man skal tillate en regjeringskritisk kunster å holde på, da er det for sent. Fienden har erobret landet ditt, litt etter litt, dal for dal, elv for elv, fjell for fjell. Du hadde en mulighet til å yte motstand, da en av disse tullingene krenket noens følelser, da fienden krevde innskrenkninger av ytringsfriheten. Det er nå kampen for ytringsfriheten foregår, ikke senere. Om du en gang skal miste retten til å si noe fornuftig er det fordi du tidligere ikke kjempet for noen andres rett til å si noe dumt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar