Ted Cruz - A Time for Truth

Jeg planla å blogge om alle bøkene til presidentkandidatene i sommer, men gikk litt lei med etter Huckabee, Paul og Fiorina, da jeg ikke helt visste hvordan jeg skulle omtale den fjerde boka. Nå har jeg tatt meg sammen, og jeg skal forsøke å anmelde bøkene til alle kandidatene før primærvalget i Iowa.

Litt for spøk må jeg si at jeg flere ganger måtte minne meg selv på at dette var skrevet en slemming og ikke av en av de snille demokratene. Nå har det vært litt kontrovers rundt utgivelsen av boken, blant annet har New York Times nektet å legge den ut på sin bestselgerliste. Hvorvidt den hører hjemme der skal jeg ikke uttale meg om.


Boken er en kombinasjon av en selvbiografi og en debattbok, men på mange måter makter han å trekke paralleller mellom sin egen historie og politiske standpunkter. Han begynner med et møte med de andre republikanerne om hevingen av gjeldstaket, som en av få republikanere gikk han imot ledelsen i GOP. Cruz presenterer seg som en outsidere i Washington, en som nekter å følge verken demokrater eller republikanere.

One of the saddest aspects of Washington is that when you stand for principle, and actually seem to mean it, the typical response is "What are you really up to?"

Han selv er ett av få unntak, en som representerer folket og ikke storkapitalen og lobbyistene. Og hans base er the Tea Party.

As I reflected on the situation, I was struck by the fact that many of the weapons used against me - mischaracterizations of motivations, attack in the press, efforts at ostracism - are very similar to how many Washington Democrats and Republicans have greeted the tea party, the millions of conservative activists who rose up in the Obama era.

Han fremstiller seg selv som en ærlig, enkel mann, og man får av og til en følelse av at Cruz ønsker å fremstilles som hovedpersonen i filmen Mr. Smith goes to Hollywood.

No matter what politicans say on the stump, it seems that when they get to Washington they almost forget the people who elected them.

Han bruker langt mer tid på sin egen historie enn eksempelvis Rand Paul, noe som også er forståelig, siden hans familiehistorie er langt mer spennende en hans libertarianske partikollega. Faren var aktiv i Castro i kampen mot batistastyret, noe som også tvang ham til å rømme til USA for å forsøke lykken der. Moren var en suksessfylt ingeniør fra USA som måtte kjempe mot sexisme for å kunne skaffe seg utdanning og jobb. Det hindret henne ikke å oppdra sønnen, noen ganger også med fysisk avstraffelse. Han forteller en episode fra da han var to år, da moren truet ham med juling om han ikke sluttet å bråke i en butikk. Han måtte teste grensene hennes, og som hun lovet, når de kom hjem skulle han få ris. Han forteller om turen tilbake, da han forsøkte å få moren på andre tanker uten at det var til noen nytte. 

Cruz har hatt en kort karriere som politiker, men det hindrer ham ikke å ha spilt en viktig rolle ved flere anledninger. I 2000 var han aktiv i valgkampen som valgte George W. Bush til president. Dette gir et innblikk, riktignok partisk, inn i det som hendte etterpå, med ny opptelling av stemmene og høyesterett som grep inn. Jeg husker godt saken fra 2000, men jeg har aldri hørt den fra en insider.

Av og til måtte jeg faktasjekke noen av påstandene. Blant annet skriver han følgende om våpenkontroll i Australia:

Since banning handguns, sexual assaults and rapes in Australia have skyrocketed because there are few things a criminal likes better than an unarmed victim.

Jeg sjekket påstanden, og ja, det stemmer strengt tatt at antall seksuelle overgrep økte fra 1999, fra rundt 79 pr 100 000 innbygger til oppunder 100 i 2002, men dette har ettertid sunket tilbake til 1996-tall. Nå kan man selvsagt diskutere hvorvidt dette rettferdiggjør uttrykket "skyrocketed", og det er muligens helt andre grunner bak økningen i begynnelsen av årtusenet.

Cruz er en god forfatter, og det var en fornøyelse å lese boken, selv om jeg på langt nær er enig med en brøkdel av hans politikk.

I kapittelet om Obamacare synes jeg Cruz er delvis usmaklig. Han skriver først om slaverimotstandere, om de som kjempet for å bekjempe uvesenet, han skriver om Amistad, om urettferdige regler som bidro til å spre slaveriet til andre stater og om den første republikanske presidenten, Abraham Lincoln. Så hopper han rett over til Obamacare. Nå har jeg mye å utsette på republikanernes helsepolitikk, men jeg ville da aldri finne på å sammeligne det med noe slik.

Til slutt behandler han elefanten i rommet, noe han er nødt til å gjøre om han skal ha en mulighet til å bli valgt. Det er en regel som mange bedrevitere har akseptert, at for å vinne valget må man gå mot sentrum. De konservative vil allerede stemme republikansk, og målet med valgkampen må være å vinne sentrum.

I følge Cruz er dette imidlertid en strategi som er dømt til å mislykkes, blant annet fordi alle moderate repubilkanere har mislykkes. Han nevner Romney i 2012, McCain i 2008, Bush den eldre i 1992 og Bob Dole i 1996. Alle hadde forlatt konservativismen, og det ga heller ikke de konservative noen grunn til å møte opp på valglokalet.Skal republikanerne vinne må de altså velge en ekte konservativ, og apropos det, republikanerne er heldige, Ted Cruz kjenner til en perfekt konservativ kandidat, Ted Cruz.

Så kan han vinne? Da jeg begynte på denne posten var jeg ganske negativ, og jeg skrev dette:

"Samtidig har trolig Trumps entre inn i presidentkampen gjort det vanskeligere for de mer konservative, blant annet fordi ett av Cruz sine "selling points" er en streng immigrasjonspolitikk. På den ene siden har vi Marco Rubio og Jeb Bush m.fl. som har tatt til orde for en revisjon av immigrasjonspolitikken. På den andre siden har vi Donald Trump, som kommer med så rasistiske uttalelser at det er vanskelig å slippe til med en streng immigrasjonpolitikk men med mer moderat retorikk Hva skal bli Cruz sitt slagord? "Enig med mye av det Trump sier, bare ikke i retorikken?""

Jeg var negativ blant annet fordi det på den tiden så ut til å bli et kappløp mellom Bush og Walker, med Rubio som en utfordrer. Siden den gang har Walker trukket seg, Bush har sunket ned til femteplass og Ben Carson har overtatt ledelsen. Av kandidatene med politisk erfaring ligger Cruz nå på andreplass, rett bak Rubio. Nå tror jeg faktisk han kan bli kandidaten. Grunnen til dette er at hans positive omtale av Trump, og hvis godeste Donald skulle synke på meningsmålingene vil Cruz kanskje være et naturlig alternativ. De som i dag vil stemme på Trump på grunn av innvandringspolitikken vil heller søke seg til Cruz enn til Rubio. Så min tanke i dag er at han har en reell sjanse, men at det fortsatt er langt igjen og i denne primærkampanjen er det er vanskelig å spå framtiden.

Neste bok: Marco Rubio - American Dreams

"Du er så PK!" - om PK-argumentet

Denne posten er inspirert av en viss vits om en bøtte med dritt som har blitt debattert både på Twitter og i Dagsnytt 18 i det siste (sorry, ingen lenker). I denne kom det frem et argument som jeg har hørt mange ganger før, og som fortjener sin egen post, PK-argumentet.

For de uinnvidde kan jeg fortelle at PK står for politisk korrekt, og for enkelte er dette det verste skjellsordet du kan kaste etter en annen. "Du er så PK!" Nå er jeg så politisk korrekt det er mulig å være som høyremann, og for meg trenger det ikke være noe negativt å være PK, det er heller ikke alltid galt å være PUK (politisk ukorrekt).

Generelt sett er venstresiden det som oppfattes som mest PK.
PK er å ta imot flere flyktninger.
PUK er å ta imot færre.

PK er å være for likekjønnet ekteskap.
PUK er å være imot.

PUK er å håpe at ABB sultestreiker til døde i fengselet.
PK er å si at også han har menneskeverd.

Men dette er ikke en post om PK/PUK, her er mitt fokus på PK-argumentet.

Det er enkelte argumenter som er debattstoppere, etter at dette er uttalt er debatten over, fordi det ikke finnes noe svar på det.

"Dette er det jeg tror" er en slik ytring. Som regel er det ingen mulighet til å fortsette etter dette, fordi den andre part allerede har bestemt seg for hva vedkommende skal mene. Det samme skjer når den ene part bygger sin argumentasjon på premisser som den andre part ikke kan akseptere. Å forsøke å argumentere for at jorden og livet på den er skapt på seks dager "fordi det er dette Bibelen sier" når motparten ikke er kristen er likefullt meningsløst. PK-argumentet er i samme kategori.

For det første er det situasjoner hvor det er helt akseptabelt å være PK. En politisk korrekt holdning til Holocaust er de fleste PUKere enig i. Andre ganger er de fleste enige om at litt PUK er på sin plass, som for eksempel når universiteter lager "safe spaces" hvor hvor man kan gå når man hører avvikende meninger. Hvem skal bestemme når det er greit å være PK og når man bør være PUK? Den andre? Å beskylde noen for å være PK er som å beskylde noen for å være kritisk. Det er tider hvor det er bra (når man er filmanmelder), andre ganger når det er litt mindre akseptabelt (under skuespillet på skoleavslutningen).

For det andre er det er ingen mulighet til å fortsette diskusjonen etter dette, av den enkle grunn at det ikke er mulig å besvare. Hvis du tar til motmæle bekrefter du jo nettopp påstanden. I den nevnte debatten på Dagsnytt 18 brukte en av debattantene den massive kritikken på Twitter at hun hadde rett, nordmenn var for PK, ellers ville jo hun ikke få så mye kjeft!

En tenkt diskusjon kan gå som følger:
Person A: Innvandrere voldtar og dreper nordmenn daglig og folk her til lands er for PK til å innrømme det.
Person B: Det du sier er faktisk feil, på grunn av argument x, y og z.
Person A: Ha, det var nettopp det jeg sa, du er for PK til å innrømme det! 

Det blir et trumfkort som man kan kaste ut, et argument som ikke kan tilbakevises. Problemet er at i diskusjoner finnes det ikke trumfkort (punkt nr 5).

For det tredje er det er ikke-argument. Det er ikke noe å tilbakevise, fordi det ikke er en påstand å tilbakevise. Hvorvidt du er PK er ikke PK har ingenting med debatten å gjøre.

Hvis du trekker inn PK-argumentet er debatten over, og dersom du trekker det inn i en kronikk for å starte en debatt har du kvelt enhvert forsøk på en fruktbar diskusjon i fødselen. Er det ikke et argument har det ikke noe i en debatt å gjøre, så la oss la dette "argumentet" dø en stille død. Og mens vi er inne på det, send gjerne mange kronikker til VG slik at de slipper å publisere slikt dritt i fremtiden (sorry, fortsatt ingen lenker).

Humorens tre komponenter

Folk som følger meg på Twitter eller er venner med meg på Facebook vil vite at jeg til tider forsøker å lyse opp hverdagen til de som har tilgang til å lese det jeg skriver der. Samtidig har jeg forsøkt å forstå humorens essens. Hvordan kan vi dele en vits i mindre deler og studere dem?

Dette er også en normativ og ikke en deskriptiv tilnærming, jeg forsøker ikke å kategorisere alt som folk ler av, kanskje mer hva folk BURDE le av. På samme måte som man på kokkeskole bør bruke tid på å lage grandiosa eller litteraturstudenter bør studere Da Vinci-koden, skal jeg ikke kaste bort tid på Absurdgalleriet eller Tore Ryens humor (med unntak av eksempler på hva som IKKE er morsomt).

Jeg har lest litt om humor, men har egentlig aldri fått en forklaring på hva en vits består av. Det er mange som har skrevet om humor slik folk skriver om hammere. Det vil si at de filosoferer over hammerens bruksområder, om hva du kan bygge med den, men ikke om hva hammeren består av, hvilket trevirke og metall som tilsammen danner redskapet.

Dette er da mine tanker om temaet, det er garantert andre som har formulert dette mer fornuftig, men så lenge jeg ikke har hørt noe om disse får jeg heller leve i en illusjon om at det jeg sier er subtilt og nyskapende.

Hva er en vits?

En vits er det som skaper en humoristisk reaksjon.

En vits er også den minste enhet tekst eller tale kan kortes ned til uten å miste den humoristiske effekten. En vitsebok innholder derfor en rekke vitser, et standupshow det samme, ja, selv en humoristisk roman er en rekke vitser. Studerer man humor bør man utgangspunktet ha fokus på den enkelte vitsen, ikke selve showet. 

De tre komponenter

Slik jeg ser det består en vits av tre komponenter, eller for å være mer nøyaktig, en vits består av to komponenter og en som befinner seg utenfor. Alle tre er likevel viktige for at noe skal bli morsomt. Disse tre kaller jeg fundament, brudd og bro.

Enhver vits er på en eller annen måte et brudd med virkeligheten, men for at dette skal skje må først virkeligheten etableres. Så skjer det et brudd med virkeligheten, og komikeren slutter å snakke eller skrive og tilhøreren eller leseren gjør de siste koblingene i hodet og den humoristiske effekten skapes.

Fundament eller virkelighet

Virkeligheten er vitsens fundament. Virkeligheten må ligge til grunn for at noe skal bli morsomt.

En komiker som går på scene og begynner med følgende spørsmål kan raskt havne i problemer:

Hvorfor går alle rørleggere rundt i en rosa tangatruse?

Tilhørerne vil mest sannsynlig se rart på komikeren, fordi dette ikke representerer virkeligheten. En dyktig komiker vil kanskje slippe unna med det, men en nybegynner bør være forsiktig. Det etableres ingen virkelighet, og det er dermed intet fundament som vitsen kan bygge på.

Virkeligheten inkluderer kunnskap, interesser og smak. Jeg vil ikke le av eller vitse om den bulgarske presidenten, av den enkle grunn at jeg ikke aner hvem det er.

Her er det også viktig å påpeke at det selvsagt er et skille mellom komikerens og tilhørerens virkelighet. Komikeren vet ting som ikke tilhøreren vet og vice versa. Komikeren har gjerne også andre grenser for hva som kan vitses med, og ikke minst så vil interessene som komiker og tilhører har være forskjellige. Fundamentet som vitsen bygger på må ligge i vår felles kunnskap, interesser og smak.

En konservativ kristen vil ha en fundamentalt forskjellig virkelighetsoppfatning enn en nyateist, og hadde sistnevnte gått på førstnevntes show er det ikke sikkert at vitsene hadde falt i god jord. Virkeligheten legger grunnlaget for bruddet, som er det neste steget vitsen må gjennom før den blir morsom.

Dette klippet fra Mitchell and Webb illustrerer godt hvordan virkeligheten må etableres raskt. Det begynner med Mitchell som snakker i mobiltelefon. Hvorfor gjør han det? Fordi det eller ikke ville vært mulig for seeren å forstå at de IKKE befinner seg i den engelske borgerkrigen. Ved å la han snakke i telefon forstår vi raskt at dette er en menn som har kledt seg ut.

Virkeligheten må etableres, den må etableres raskt slik at tilhørerne kan være oppdatert før bruddet kommer.

Bruddet

Skal det være en vits må det skje et brudd med virkeligheten. Greg Dean forklarer forskjellen på tragedie og komedie med disse to frasene:

A: Min kone har stukket av med min beste venn, og, Gud, hvor jeg savner henne.B: Min kone har stukket av med min beste venn, og, Gud, hvor jeg savner ham.

Den første delen av begge setningene etablerer et typisk tragisk oppbygning, og den forsterkes av det påfølgende, han savner henne fortsatt på tross av sviket. Det er intet brudd her, og setningen forblir en tragedie.

Brudd er det derimot i setning B. Her savner han ikke kona, men bestevennen, noe som skaper en komisk effekt av flere grunner. Han savner vennen mer, noe som med en gang setter kona i bedre lys. Hun fikk plutselig en god grunn til å forlate ham. Han fremstår som en komisk karakter, den litt livsfjerne mannen som henger på puben mens kona går hjemme alene. Komikeren håner til en viss grad ekteskapets sakrale sider. En kone skal ikke kunne erstattes av en bestevenn.

Det skjer et brudd fra det tragisk, tilhøreren blir lurt og reaksjonen vil gjerne være latter.

Enhver vits må ha et brudd for i hele tatt å være en vits. Begynnelsen av ytringen må tilsynelatende føre et annet sted enn konklusjonen. Det skal være et frampek (foreshadowing) som ikke kommer, og et brudd som skaper en helt ny mening.

La oss eksemplifisere med en vits fra Jimmy Carr:

I have no problems with buying tampons. I am a fairy modern man. But apparently they´re not a "proper" present.

Virkeligheten som etableres av Carr her er mannen i et forhold som kjøper tamponger for sin kjæreste. Selv om det ikke er nevnt noen kvinne, er det åpenbart at dette er konteksten. Han skal i butikken, hans kjæreste trenger tamponger og hun ber ham kjøpe noen. Med siste setningen får vi en helt ny betydning. Han skal gi tampongene som gave.

Bruddet bør alltid komme så sent som mulig i vitsen, og ord som ytres etterpå bør kun uttales om du ikke kan flytte dem foran av grammatiske grunner. Dette er noe som selv erfarne komikere kan glemme. Jeg leste av og til vitsebøker, og ofte hadde forfatterne tjent mye på en omskrivning. Hva er de viktige ordene som forvandler en historie til en vits, og hvordan kan du plassere disse nærmest mulig slutten?

Brudd må imidlertid alltid være relevant for det som står foran. En annen Jimmy Carr-vits illustrerer dette:

Boxers don't have sex before a fight, do you know why that is? They don't fancy each other.

Når denne leses for andre gang er du klar over at "have sex" betyr "have sex  with each other", Hadde derimot første setningen vært: "Boxers don't have sex with their wives before a fight, do you know why that is? They don't fancy each other."

Her gir bruddet ingen mening, siden "have sex with their wives" ikke kan tolkes som sex mellom bokserne. Forbindelsen mellom fundament og brudd bryter, og med også humoren.

Broen

Broen er det det som skjer i hodet hos tilhøreren, hvor de siste koblingene gjøres før humoren skapes.

Jeg husker for lenge siden at jeg så en episode av Mot i Brøstet. Mine lesere er muligens enig med meg når jeg sier at dette var et program som aldri leverte noe særlig intelligent humor, men denne episoden hadde de en vits som ikke var alt for dårlig, om de da ikke hadde undervurdert publikums intelligens.

Bakgrunnen var at noen eldre var blitt ranet i nabolaget og dette medførte at de gamle dannet et borgervern. De trådte da opp hos Karl og Nils, ikledt ungdommelige klær, noen av dem i lær og forklarte at de forsøkte å fremstå som yngre enn de egentlig var. Da spurte Nils om dette fungerte og en av de eldre svarte:

Jada, tidligere i dag ble jeg nektet å kjøpe øl (latter fra salen), fordi de trodde jeg var for ung.

Jeg husker at jeg ble oppgitt da jeg hørte det. Hvorfor måtte du legge til "fordi de trodde jeg var for ung"? Publikum lo, de hadde allerede tatt poenget. Manusforfatterne hadde ingen respekt for tilhørernes intellekt, og man forsøker ikke bare lede hesten til vann, men også å presse hodet ned. 

Det er dette jeg mener med broen, tilhøreren må gå et lite stykke selv. Du kan lede de til broen, men der må de spasere selv, uten din hjelp. I ovennevnte vits skulle "fordi de trodde jeg var for ung" være broen, den veien tilhørerne skulle gå for 

Men så er selvsagt spørsmålet om hvor mye som overlates til tilhøreren. Det avhenger av hvor mye du kan forvente av tilhørerne. Enkelte komikere får ikke den reaksjonen de

Da Frank Aarebrot holdt foredrag for studentene i Bergen om krigen på NRK2 fortalte han om nobelprisvinneren fra 1936, Carl von Ossietzky, hvor Norge gjorde alt for ikke å fornærme stormakten Tyskland i etterkant av annonseringen av prisen. Så spør Aarebrot retorisk "Minner det dere om noe?" (42:05).

Aarebrot etablerte en kjempebro. Han nevnte ikke Kina med et ord, det var ingen referanse til Dalai Lamas besøk i Norge da han ikke fikk møte statminister eller regjering, likevel tok studentene poenget og lo. Aarebrot viste der at han forstod sitt publikum, at de kjente til Dalai Lamas besøk og at de klarte i løpet av et sekund å trekke parallellen mellom situasjonen i 1936 og 2014.

Å kjenne til hva du skal utelate er like essensielt som hva du skal ta med, hvor langt skal du lede tilhøreren før du slipper taket.

Vi har alle fortalt en vits hvor tilhørerne ser rart på deg og venter på poenget. I disse tilfellene er poenget for fjernt, du har et bilde i hodet ditt som ikke har maktet å kommunisere til dine tilhørere, og det som som var hysterisk for deg er uforståelig for dem. Broen blir for lang. Du har et bilde i hodet som ikke deles av tilhørerne.

Implisitte komponenter

Jeg tok tidligere noen eksempler på vitser hvor vi enkelt kan skille mellom fundament og brudd, men dette trenger ikke alltid være tilfellet. All tekst til en skriftlig vits kan være fundament eller alt kan være brudd. I disse tilfellene vil vi ha et implisitt brudd eller virkelighet.

Så er det viktig å påpeke at du selvsagt ingenting av dette trenger å komme til uttrykk gjennom tekst eller tale, alt kan være implisitt. Du kan si noe få ord, umiddelbart har tilhøreren etablert fundament, brudd og bro og ledd hjertelig.

Det kan tenke seg at alle ordene i vitsen representerer bruddet, da er virkeligheten underforstått. Alternativt kan man tenke at alle ordene representerer virkeligheten, da vil bruddet være underforstått.

Da det stormet rundt Per Sandberg i fjor da han foreslo å kaste ut kriminelle franskmenn og bulgarere  var det flere som linket til et arrangement på FrPs nettsider, hvor Sandberg skulle holde foredrag for et lokallag om kommunikasjon (innlegget er slettet nå). Det var ingen punchline, fordi det ikke var nødvendig. Bruddet ville komme naturlig i hodet til leseren, "hvorfor holder han et foredrag om kommunikasjon, han har jo nettopp hisset på seg to nasjoner?"

Alternativt kan en vits mangle fundament, hvor tilhøreren må skape dette i eget hode. Da snakker vi om en implisitt virkelighet eller fundament. Eksempler på det er det jeg kalle metavitser, vitser som er vrir på kjente utsagn og skaper dermed en humoristisk effekt. 

Han ser ikke skogen for bare svin,

 er et eksempel på dette. Her må tilhøreren kjenne til uttrykkene: "Å ikke se skogen for bare trær" og "å ha svin på skogen" for at vitsen skal kunne forstås. Disse to uttrykkene representerer altså vitsens fundament, men er implisitte. Internhumor har litt av samme funksjonen, her er fundamentet skjult for alle med unntak av noen få.

Dette klippet er også et godt eksempel på en implisitt virkelighet. Virkeligheten befinner seg i hodet på tilskuerne, det kjenner til hvordan en vanlig komiker skal oppføre seg på en scene, og hele klippet her representerer et brudd.

Bruddet må også utelates om broen er åpenbar mens du fortsatt beskriver fundamentet. Dette er en vanlig feil hos standupkomikere, de er overbevist om at de trenger et brudd. Så de står på scenen, legger ut om fundamentet og publikum ler. Så kommer bruddet, punchlinjen, og vitsen avsluttes mens latteren er i ferd med å stilne.

Vitseanalyse

La meg eksemplifisere alt dette ved å analysere en av de morsomste vitsene jeg har lest, fra P.G. Wodehouses bok Ring for Jeeves.

It was a confusion of ideas between him and one of the lions he was hunting in Kenya that had caused A. B. Spottsworth to make the obituary column. He thought the lion was dead, and the lion thought it wasn't.

P. G. Wodehouse, mannen som Douglas
Adams bare omtalte som "the Master"

Fundamentet er en beskrivelse av en jakt med tragisk resultat. En person er på løvejakt, han tror han har drept en løve, men løven er ikke død og dreper jegeren. Senere i boken er det noen grafiske, men unektelig morsomme passasjer der likets tilstand beskrives, men det er ikke relevant her. 

Men så bryter komikeren med fremstillingen, han beskriver for det første dødsfallet som om det er en misforståelse mellom løven og jegeren. Løven fremstilles nesten som en venn, hvor mr Spottsworth sier en ting og løven oppfatter noe annet. Vanligvis kan jo dette medføre en ganske så ubehagelig situasjon for en god brite, men i dette tilfellet var resultatet et dødsfall. Den siste delen av siste setningen bryter også med fundamentet. Det korrekte ville vært å skrive at han trodde at løven var død, men at den ikke var det. Løven kan åpenbart ikke tro at den ikke var død, den kan ikke reflektere over slike spørsmål.

Broen er imidlertidig både lang og kort i denne vitsen. Det krever ikke mye tankevirkesomhet å se det humoristiske i " the lion thought it wasn't." Imidlertid har vitsen et dypere lag, og her er Wodehouses egen nasjonalitet relevant. Enhver overklassebrite ville finne en misforståelse ubehagelig i seg selv, og som enhver kjenner av den verden Wodehouse skapte vil forstå hvilke forviklinger en slik tabbe kan medføre. Koblingen mellom denne overklasseverdenen, hvor det verste du kan oppleve er tap av ansikt og en jakt med tragisk utfall er i seg seg ustyrtelig morsomt.

En annen, litt enklere vits som jeg elsket i min ungdom var følgende:

Far og sønn er ute på jakt."Pappa, jeg har skutt en elg!Pappa? Pappa?"

De to første setningene representerer fundamentet, her etableres scenarioet, det er jakt, og sønnen har skutt.

Bruddet ligger i de to siste ordene, hvor gutten roper etter faren når han ikke får svar. Broen er det faktum at sønnen har skutt sin far. Det humoristiske ligger i skiftet, den makabre situasjonen hvor gutten går fra euforisk glede til å oppdage hva han har gjort.

Hadde vitsen kortet ned på broen og gjort det enda tydeligere at faren var skutt ville det ikke lenger vært morsomt. Her er mangetydigheten essensiell for humoren. Det ville ikke vært morsomt å følgende historie:

En gutt var på jakt med faren sin, han trodde han så en elg og skjøt, men det viste seg at det var faren.

To be continued...

Det får bli alt om humor så langt, etterhvert skal jeg legge ut noen poster om

• hvordan bli morsom
• de to stegene til humor
• tre typer vitser
• naken humor (nei, det betyr ikke det du tror)

Dere får heller purre på meg om jeg ikke legger dem ut.

Ytringsfrihetsargumentet

Dette blir en kort post. Grunnen til det er at jeg vil at den skal bli lest når jeg blir nødt til å lenke til den ett par ganger daglig.

Jeg ønsker å innføre en ny regel i diskusjoner:

Dersom du i en diskusjon får kritikk og du påpeker at du har ytringsfrihet har du tapt debatten.

Person A går hardt ut i en debatt.
Person B, C, D og E reagerer på argumentene, på tonen, på generaliseringene og i noen tilfeller på menneskesynet.
Person A påpeker at vi har ytringsfrihet i Norge og at man har lov til å mene hva en vil.


Hvis du har brukt dette argumentet, og du leser dette vil jeg be deg lese diskusjonen på nytt.

• Er det noen som hevder at du ikke bør ha lov til å skrive hva du nettopp gjorde?
• Er det noen som hevder at vi ikke har ytringsfrihet i landet?
• Er det noen som hevder at det du nettopp har skrevet bør kriminaliseres?

Ikke?

I så fall har du INGEN argumenter. Beklager, men du har ikke det. Du har ingen argumenter å komme med, da er du nødt til å beskylde dine motdebattanter for være imot ytringsfriheten. Du vet mest sannsynlig ikke hva ytringsfrihet er heller. Det er ikke retten til ikke å bli motsagt. Det er ikke retten til ikke å bli kritisert. Folk kan til og med kalle dine meninger grumsete uten at de har angrepet ytringsfriheten din. Og dette hadde du visst om du faktisk hadde hatt argumenter.

Til slutt
Hvis det derimot er noen som har ytret ønsker om å innskrenke ytringsfriheten, vel, da gjelder ikke denne posten for deg. Beklager forstyrrelsen.  

Noen spørsmål til Truls Lie og Ny Tid

Som mange garantert har fått med seg er avisen Ny Tid og redaktør Truls Lie i hardt vær for tiden. Jeg trenger ikke gjenta historien her, men for de som ikke er oppdatert kan man godt klikke innom Nettavisen.

Denne posten ønsker imidlertid å rette kritikk mot et annet punkt, den totale stillheten fra både avisen og Lie i ettertid etter at denne meldingen ble lagt ut. Nå har det snart gått tre døgn siden Nettavisens artikkel, og det eneste de har gjort siden den gang er å legge ut følgende melding:

"Se vår etterlysning av argumentativ debatt fra Israels ambassade."

Vi er mange som har etterlyst svar fra Ny Tid og Lie siden denne saken ble kjent, men dessverre har hele redaksjonen siden denne meldingen lekt østers og holdt fingrene av tastaturet. Vi får håpe at de snarest tar seg tid til å svare på kritikken som har blitt rettet mot dem. Jeg har derfor tatt meg den friheten å samle noen av de spørsmålene som har blitt stilt på Twitter og Facebook:

1. Føler dere at dere må beklage ovenfor den israelske ambassaden? Når vi eventuelt denne unnskyldningen komme?
2. Regner dere det som god presseskikk å annonsere på sosiale medier når en abonnent sier opp avisen?
3. Har dere tidligere annonsert at en abonnent har forlatt dere? Kommer dere til å gjøre det igjen?
4. Ville dere gjort dette om abonnenten ikke hadde vært den israelske ambassaden? Hadde dere skrevet om det på Facebook om den franske eller tyske ambassaden hadde avsluttet abonnementet?
5. Truls Lie sier følgende til Nettavisen: "Jeg anser ikke Facebook for å være det samme som en trykt avis. Facebook er en muntlig uttrykksform, og der kan man være litt omtrentlig, mener jeg."  Betyr dette at dere ikke vil skrive om det dersom noen andre skulle skrive noe støtende på Facebook? Vil dere tilgi Siv Jensen eller Erna Solberg om de skulle blamere seg på internett, eller gjelder noen regler for politikere og andre for journalister?
6. Hvilken relevans har det at Hanna Arendt og Shlomo Sand er jøder? Ville argumentet stått svakere om Arendt hadde vært japaner? Og hvorfor trekker du inn Sand, en annen jøde? Er dette en variant av "jeg har mange venner som er innvandrere!"?
7. Dere etterlyste debatt fra den israelske ambassaden, men hvorfor har dere unngått å delta i debatten så langt om det presseetiske ved å henge ut tidligere abonnenter? Kommer dere til å svare kritikere på Twitter? Kommer dere til å svare Bård Larsen på Verdidebatt?
8. (Dette spørsmålet er ikke relevant for denne saken, men jeg tar meg friheten å stille deg det likevel) Du skrev følgende i 2006: There are in fact several reasons to believe that United Airlines flight 93 was shot down by an American fighter plane to prevent it striking the White House or the Capitol in Washington DC. Du deltok også på en debatt med 9/11-truthere året etter. Mener du fortsatt at USA hadde en finger med i spillet under terrorangrepet?

Det ble åtte spørsmål, om jeg har oversett noen får heller mine lesere minne meg på dem. 

Edit: Jeg fikk et niende på epost.

9. Hvorfor insisterer Lie på å trekke frem Shlomo Sand som en viktig stemme, når Sand baserer seg på khazarteorien og tilsvarende teorier om at dagens jøder i liten grad stammer fra det bibelske Israel, når disse forlengst er forkastet av moderne DNA-analyser?

Stå opp mot hatet - kjøp VG, ikke kjøp Aftenposten

NB: Denne bloggposten forutsetter at det SIAN hevder er korrekt. Hvis Aftenposten har ombestemt seg og fjernet annonsen vil jeg redigere bort siste del.

• Har du lyst til å gjøre en innsats for toleransen og åpenheten i Norge i dag?
• Ønsker du å straffe dem som tar imot penger fra ekstremister for å spre deres budskap?
• Synes du aviser som står opp mot hatet fortjener en påskjønnelse?

I så fall har jeg en god nyhet til deg...

Jeg ble i går gjort oppmerksom på en bloggpost på nettsiden til Stopp Islamiseringen av Norge. De planlegger visstnok en ny demonstrasjon til helgen, og i den forbindelse har de sendt inn annonser til både Aftenposten og VG.

Ekstremistene skryter av Aftenposten, som visstnok ikke hadde noen innsigelser mot annonsen, og til og med var behjelpelige med utformingen. Dagbladet har tidligere sagt ja til å slippe til hatpropagandaen i deres blad, og nå har Aftenposten valgt å gjøre det samme.  Aftenposten har solgt prinsipper og sjel for noen tusenlapper, VG har derimot valgt å takke nei til hatet. Der tapte de noen tusen, men det vil de fort forstå var en lønnsom avgjørelse.

Som du sikkert skjønner, dette betyr to ting:

For det første, i dag MÅ du kjøpe VG.

• Jeg bryr meg ikke om du aldri har kjøpt et VG før, du har å pelle deg i butikken og kjøp avisen.
• Jeg bryr meg ikke om du ikke kan lese, VG, butikk, nå!
• Jeg bryr meg ikke om du er en radikal hipstertulling og alle dine like radikale hipstervenner vil se ned på deg om du kjøper VG, kjøp VG.
• Jeg bryr meg ikke om Torry Pedersen har skrevet en tjue sider lang artikkel om sitt eget navlelo, kjøp den jævla avisen.
• Jeg bryr meg ikke om det ligger en liten hamster inni avisen som gnager av deg høyre brystvorte, kjøp VG.
• Jeg bryr meg ikke om en stor revne skulle åpne seg mellom Stortinget og Akersgata, en kohort med demoner skulle velte utover og den eneste måten du kan hindre menneskeheten fra evig fortapelse er å ikke kjøpe VG, så har du å pelle deg til butikken og kjøpe VG. Evolusjonen vil sikkert utvikle mennesket på nytt ved en annen anledning, men det er kun i dag du har mulighet til å støtte dem som står opp mot høyreekstremistene.
• Jeg bryr meg ikke om forsiden skulle være dekket av en ti år gammel jente i miniskjørt og med krigstypene "SMÅJENTESJEKKING - kan du alle triksene?", kjøp VG. 

Du må kjøpe VG i dag, for du må vise at du står opp mot hatet og intoleransen som for fire år siden endte i tragedie.

For det andre, i dag skal du IKKE kjøpe Aftenposten. 

• Jeg bryr meg ikke om avisen er skrevet på silke som du kan brette til deilig undertøy, ikke kjøp Aftenposten.
• Jeg bryr meg ikke om Harald Stanghelle skulle love å bite deg lett i øreflippen og hviske deg sensuelt i øret at du er så mandig og sterk, du skal ikke kjøpe den avisen.
• Jeg bryr meg ikke om de legger ved to viagrapiller og skriver om den økte underholdningsverdien ved bruk av potenspiller i hanekamp, den avisen skal ikke få dine penger i dag.
• Jeg bryr meg ikke om at de skulle inkludere utdrag av mitt kommende scifi-romansedrama "Romeo og Eva Braun", ikke kjøp Aftenposten.

Du kan vise hva du synes om hatmeldingene ved å la være å gi dem dine penger i dag. I dag er det VG som teller, i morgen kan det godt være motsatt. Da er det kanskje VG som er på bærtur, mens Aftenposten er anstendighetens høyborg. Men i dag skal du belønne VG og straffe Aftenposten.

Til slutt, det er alltid ett og annet nek som påstår at alle har ytringsfrihet, og det har de absolutt. SIANistene har rett til å spre hatet sitt og Aftenposten har rett til å selge sjelen for penger. På samme måte har VG rett til å fortelle hvilke holdninger de ikke ønsker å gi plass og jeg har selvsagt ytringsfrihet til å fortelle hva jeg synes dere bør gjøre.

Men nå skal du slutte å lese min blogg og ta med lommeboken til butikken. Der venter VG på deg. Kjøp nå!

Jesusmytisisme - ateismens kreasjonisme

Anmerkning: Denne teksten er en kritikk av både ateister, hedninger, skeptikere og humanetikere, men for å spare plass og gjøre teksten mer leseverdig bruker jeg betegnelsen "ateist" på alle disse. Når du leser "ateistmiljøet", tenk på de ovenevnte grupper.

Anmerkning nr2: Det mangler en og annen link, dette skyldes at jeg er på ferie i utlandet og bare har med iPad. Jeg vil oppdatere artikkelen når jeg kommer tilbake.

Da jeg satte meg ned for å skrive denne posten, var det en helt annen jeg hadde i tankene. Jeg tenkte først å skrive en sammenligning mellom kreasjonisme, alternativbehandling og det som omtales som jesusmytisisme, men så innså jeg at jeg var nødt til å bruke hele teksten på sistnevnte.

Jesusmytisime er hypotesen om at det aldri har eksistert en historisk person bak den personen som er beskrevet i det nye testamentet. Denne hypotesen er utbredt i enkelte konspirasjonsmiljøer, men, interessant nok også i ateistmiljøet.

Min påstand er at mytisisme er ateistene antivitenskaplige blindsone, noe som er spres i et lekmannsmiljøer, en hypotese som blir finansiert av lekmenn og som lever sitt eget liv utenfor vitenskapelige journaler og fakulteter.

Jeg forsøker ikke her å fortelle hvorfor mytisisme er galt, mange av argumentene må jeg innrømme går langt over hodet mitt, men her er jeg på trygg grunn, jeg følger normalvitenskapen. Mange andre skeptikere og ateister har derimot valgt et standpunkt som på mange måter kan sammenlignes med kreasjonisme og klimafornektelse.

Jeg skal som sagt ikke argumentere, siden mine argumenter kan kontres med andre, men jeg vil heller få ateistene til å tenke over hva de bygger sine argumenter på. Så la oss i den sammenhengen se på hvordan normalvitenskapen er bygget opp.

Pyramiden vs empire state building

Forskjellen mellom normalvitenskapen og det som faller utenfor kan også illustreres ved å tenke seg forskjellen på en pyramide og en skyskraper, i mitt eksempel Empire state building. Normalvitenskapen er organsert som det førstnevnte. Vi har på toppen fagets elite, de som samler inn nobelpriser (om faget har en slik), de som skriver de bøkene som regnes som autoritative og de som kan ta seg godt betalt for hvert foredrag de holder. Under dem har vi de nasjonale autoritetene, etterfulgt av andre professorer, førsteamanuensiser og nedover. Selv med en skarve doktorgrad er du som regel et godt stykke ned på på pyramiden, klumpet sammen med mange andre godt beleste mennesker. Skriver du en bok innen normalvitenskapen er det som regel ikke årets nyhet, og du kan ikke regne med å si opp jobben med den første royaltysjekken.

Det er en balanse i systemet, den store massen av doktorander, postdoktorer, og universistetsansatte holder systemet oppe. Ingen er uunnværlige, men alle gjør sin lille del for å føre vitenskapen videre.

Motstykket er imidlertid en i beste fall spiss som en skyskraper. Det er selvsagt mulig at de kan skilte med en tilsvarende autoritet som normalvitenskapen, men under dem er det ganske tynt. Har du et hovedfag i det som på engelsk kalles "fringe theory" er du som regel en autoritet og kan tjene gode penger på både bøker og foredrag.

Denne Empire State Building- organiseringer gjelder for de fleste områder av motkunnskapen. Vitamintilhengere kan vise til en nobelprisvinner, Linus Paulings, men under ham er det ikke hundretall professorer med relevant akademisk bagasje. Om du fornekter forbindelsen mellom HIV og AIDS kan du trekke frem en av kreftforskningens store helter, Peter Duesberg, men under ham er det igjen ikke mange som har sett innsiden av et universitet.

Dette gjør også at du raskt kan klatre i den akademiske verden som befinner seg utenfor normalvitenskapen. Har du en mastergrad i homeopati er du umiddelbart en av Norges fremste autoriteter, og skulle du ta en doktorgrad i tillegg kan du legge en ekstra null på giroen når du holder foredrag.

Kreasjonismen har sine professorer. Noen har studert matematikk, andre biokjemi, andre filosofi og historie, men sammenlignet med dem som aksepterer evolusjonen er det veldig få. Da kreasjonister publiserte en liste over akademikere som betvilte evolusjonen svarte NSCE med underskriftsaksjonen Project Steve, hvor du bare kunne skrive under om du het en variant av Steve (dvs Stephen, Stephanie, Esteban etc.). På tross av disse begrensningene slo imidlertid sistnevnte kreasjonistene i antall underskrifter.

Noe lignende gjelder jesusmytikerne. Hvis du vil henvise til en mytiker med god akademisk ballast er Robert Price det naturlige valget, blant annet fordi han, meg bekjent, er den eneste teologiprofessoren som tror på dette. Imidlertid er han på ingen måte en stjerne i faget, han er ansatt ved Centre for Inquiry og Johnny Colemon Theological Seminary, ikke ved Harvard eller Oxford.

Under ham er det imidlertid tynt. Richard Carrier, som ofte nevnes i denne sammenhengen, og han har riktignok en doktorgrad, men det er omtrent alt. Den graden fikk han forøvrig finansiert gjennom en innsamlingsaksjon fra bloggleserne, noe som selvsagt kan ha lagt føringer for hans konklusjoner. I tillegg til dette har han svært få artikler publisert, men han foretrekker å skrive bøker på nærmere 700 sider. Bedre stilt er det ikke med R.G. Price og David Fitzgerald, begge føler at selvpubliseringsforlaget Lulu er det beste middelet til å spre sitt budskap. En annen som tror på dette er Raphael Lataster, med den fantastiske tittelen "professional secular PhD researcher", en tittel som i følge et googlesøk ikke brukes av andre enn ham. Han er heller ingen autoritet i antikk historie.

Earl Doherty er en annet navn som av og til nevnes i denne sammenhengen, og ulikt flere av de andre har ikke han engang et hovedfag. Han fikk imidlertid en artikkel antatt i Journal of Higher Criticism, en journal redigert av tidligere nevnte Robert Price. Hans noe korte CV hindrer ham likevel ikke å skrive bøker, utgitt på et forlag som mest sannsynlig er hans eget, der han går i rette med historikere som har både doktorgrad og professorater.

Til slutt har vil Frank Zindler, en tidligere leder for American Atheists, som også har utgitt bøker om den mytiske Jesus. Zindler er professor i biologi og geologi. Hvordan det gir han noen som helst autoritet til å uttale seg om temaet får heller andre avgjøre.

La meg si det på denne måten, om vi hadde tatt de fem største universitetene i hvert demokratiske land og spurt alle med doktorgrad i antikkens historie om de mener at Jesus ikke hadde eksistert, ville vi ikke da fått noen tall som lå langt under antall klimaforskere som ikke tror på menneskeskapte klimaendringer. I så fall hvorfor inviterer så få ateister klimaskeptikere til å holde foredrag? Hvorfor inviteres ikke kreasjonister? Og hvordan kan ateistiske lekfolk vurdere hva som er gangbar forskning?

Tilhengerne er lekfolk

Da Bart Ehrman utga boken Did Jesus Exist? førte dette til en debatt mellom forfatteren og Richard Carrier. Mange av argumentene er kanskje vanskelig å vurdere for de uinnvidde, men det hindret ikke de to biologiprofessorene P Z Myers og Jerry Coyne å konkludere at Carrier hadde knust Ehrman. Hvilken kompetanse de besitter som gjør dem i stand til å vurdere dette skal være usagt, men det er vel ikke ulikt en pastor som roser den siste kreasjonistboken i skyene.

På samme måte har Carrier vunnet innpass hos de tre mest populære ateistpodcastene. Både The Atheist Experience og The Thinking Atheist har hatt ham som gjest, og den tredje største The Scathing Atheist har ved flere anledninger promotert bøkene hans. Medier hvor ateister sprer sitt budskap har blitt et boltreplass for utgrupper innen historiefaget.

Et annet eksempel er nettleksikonet RationalWiki, en side som er svært populær blant skeptikere, og ofte et trygt alternativ til Wikipedia om temaet er alternativmedisin, kreasjonisme eller konspirasjonsteorier. Imidlertid, om vi ser på artikkelen om den historiske Jesus,  så ser vi at Rationalwiki forlater den vitenskapelige konsesus.

Carrers navn nevnes gjennom ganger, og så og si bare mytikerne blir trukket inn som referanser. De ville ikke aldri akseptert at kreasjonister og klimaskeptikere hadde blitt brukt som autoriteter på henholdsvis evolusjon eller klimaendringer. Nå har jeg lært at man ikke skal kritisere wikileksika, bare redigere, men jeg mistenker at det store flertallet av brukerne på den siden ville overprøvd mine endringer.

Til slutt har jesusmytikere blitt invitert til å snakke på ateistkonferanser, men de som argumenterer for Jesu historisitet så og si er fraværende. Carrier, Robert Price og David Fitzgerald har holdt foredrag på SkeptiCon og ReasonCon, mens Ehrman har meg bekjent ikke blitt invitert til å snakke om hvorfor disse tar feil. Et raskt søk på YouTube viser også at flere av disse har snakket hos forskjellige tilstelninger i regi av humanetikere i USA. Veldig få foredrag ser ut til å bli holdt for fagfeller i historie. Likheten med kreasjonister burde vært åpenbar for de fleste.

Plattformen er utenfor akademia

Det er unødvendig å nevne at kreasjonistene ikke holder foredrag på Nygårdshøyden, men i kirkene. Peder Tyvands samling av halvsannheter ble ikke utgitt av et forlag som retter seg mot karismatiske kristne, og da han fikk prisen for årets bok tviler jeg at noen i juryen noensinne hadde åpnet en vitenskapsbok. Kreasjonistene forsøker ikke å overbevise fagfolk, men religiøse mennesker.

På samme måte selges ikke bøker om mytisisme til religionsviterne, men til aktive ateister og skeptikere som ikke har noen forutsetning for å vurdere bevisene. Meg bekjent er ingen i Norge med relevante fag i kretsen jesusmytikere, og om du skulle klare å frembringe ett eksempel er det irrelevant, det er likevel en marginal posisjon.

Nå vil kanskje noen protestere og påpeke at er det noe en ateist kan så er det nettopp Bibelen. Jeg er villig til å gå med på at noen av dem har lest ett og annet vers som presten aldri nevner i søndagsprekenen, men det er også alt. En ateist kan så og si ingen bibeleksegese og veldig lite om forskning på antikk historie, derfor er det ikke vanskelig å forstå at mytisismen har fått innpass her. Det befinner seg ofte en kløft mellom fagmiljøet og lekmannen. Det er derfor vi trenger en los, i form av popularisatorer som kan sitt fag og som samtidig vet å kommunisere.

I biologifaget har man det, både Richard Dawkins og Richard Attenborough har gjort evolusjonsteorien tilgjengelig for folk flest. Likevel har mange religiøse en instinktiv aversjon mot Darwin, og for den saks skyld Dawkins, og dette har også åpnet for andre vitenskapsloser som fører dem alle andre steder enn der normalvitenskapen vil ha dem. Kreasjonister, med varierende grad av utdanning har gitt disse en forståelse av evolusjonen som står i sterk kontrast til det biologene underviser på universitetet.

Den jevne ateist som ikke tror at Jesus har levd befinner seg i en lignende situasjon, også her er losen klar til å føre dem vill. Problemet er at det finnes lite litteratur til å reddlede dem. Mange av de fremste ekspertene er kristne, og skriver bøker for troende. Med unntak av Bart Ehrmans Did Jesus Exist? er det nesten ingen litteratur om temaet, og mange av dem som forsøker å bevise Jesu eksistens forsøker også å bevise at han stod opp igjen fra de døde. Slike bøker pleier som regel ateister å styre unna.

Dette åpner for akademikere med lite kredibilitet innenfor faget til å skaffe seg en posisjon blant dem som ikke har ekspertise til å vurdere påstandene. I ateistmiljøet er det allerede en inngrodd antipati mot Jesus, ikke ulikt enkelte menigheters syn på Darwin, og når det dukker opp noen som kan fortelle at han ikke engang eksisterte er det vanskelig å bruke den kritiske sans.

Avslutning

Til slutt vil jeg si følgende. At mytisisme har blitt så utbredt i ateist-/skeptikermiljøer, at så mange har tatt Richard Carrier og Robert Price på deres ord uten å sjekke hva man sier på religionsvitenskapelig institutt tyder på at de sekulære har noen blindsoner. De som skulle være de beste til gjenkjenne dårlig vitenskap har latt sine fordommer styre, og har gitt mytisistene en opphøyet posisjon de aldri ville kunne fått blant ateistiske antikkhistorikere.

Ateistene har latt seg lure til å holde liv i en hypotese som ikke ville overlevd i fagmiljøet. De kaster penger etter mytikerne som ikke har noen forhåpninger om å endre faget, men derimot å tjene til livets opphold gjennom et dekke av å spre ny og spennende viten. Og de kommer garantert til å fortsette med dette etter i årevis fremover, inntil noen faktisk sjekker hvilken posisjon disse mytikerne har innen historiefaget. Inntil det skjer, vil medlemmer av ateist- og skeptikermiljøet miste et argument de bruker mot klimafornektere og kreasjonister, den vitenskapelige konsensus. For hvordan kan du bruke denne konsensusen som argument i klima- og evolusjonsspørsmålet, men forkaste den når vi diskuterer historie?

Og helt til slutt, de eventuelle kommentarer som måtte komme, jeg foreslår en ny test, "kreasjonist-testen". Før du skriver ditt spørsmål, tenk deg hvordan du ville svare om en kreasjonist hadde spurt om noe lignende. Høres spørsmålet plutselig idiotisk ut kan det være en ide å revurdere det. Bare et tips.

h/t til Bjørn Are Davidsen som ved flere anleninger har gjort meg oppmerksom på koblingen mellom kreasjonisme og mytisisme.

Noen svar på forrige post - Har Jesus eksistert?

I går la jeg ut en post som traff en nerve i det miljøet jeg nettopp kritiserte, så det kom en haug med svar i forskjellige fora. I tillegg har jeg diskutert dette før, så her er noen av de vanligste innvendingene.

Hvilken relevanse har det om det var en Jesus når han ikke var Guds sønn? Hvorfor skal jeg bry meg om Jesus når han ikke utførte noen mirakler?

Jeg synes egentlig det spørsmålet er rart. Om du ikke synes det er relevant, hvorfor deltar du da i debatten? Går du på forelesninger i fag du ikke studerer og spør: "Jeg går på grunnfag i filosofi og du underviser i kjemi. Hvilken relevanse har dette?"

Det er mange som er interessert i den historiske Jesus, og som dermed ønsker å finne ut mest mulig om denne personen. Derfor er det interessant. Om du synes dette ikke er interessant, så deltar du rett og slett ikke. Ok?

Bibelens forfattere er ikke nøytrale

Det stemmer, men her har du et langt strengere krav til historisk kildekritikk enn mange historikere. Cæsar skrev sine annaler som en eneste lang glorifisering av egen person. Det betyr ikke at mye av det som står i dem har en rot i sannheten. At poetene hevder at Ramses den andre drepte flere tusen alene i slag med nesten guddommelige krefter mot hettitterne betyr ikke at dette slaget ikke fant sted. Det gjorde det så absolutt. Det betyr bare at vi bør ta mye av det egyperne skrev med en klype salt.

Det er derfor vi som kildekritikere bruker tid på å lese gjennom linjene. Å avvise en tekst bare fordi den har overnaturlige elementer viser imidlertid hvor lite du kan om historie.

Det er de som hevder at han var en virkelig person som har bevisbyrden

I utgangspunktet er det slik at den som fremmer en påstand har bevisbyrden, og det er riktig. Ekstraordinære påstander krever ekstraordinære bevis er en annen yndet tese hos skeptikere, og det er også riktig. Men så er det en annen regel som sier at når vi leser en tekst så er utgangspunktet at vi tror på forfatteren inntil vi har gode grunner til å tvile på sannhetsgehalten.

At Jesus har levd er ingen ekstraordinær påstand, og vi har etter antikk standard god dokumentasjon på hans eksistens.

Vi har minst tre uavhengige kilder:

Paulus, som forteller at han møtte flere av disiplene

Markus, som Lukas og Matteus delvis bygget på

Johannes, som ikke hadde lest noen av de andre evangeliene og likevel gjengir mange av de samme fortellingene

Så kan vi selvsagt trekke inn L, M og Q, men det er også irrelevant.

(Jeg nevner ikke Tacitus og Josefus, da sporer bare diskusjonen av.)

Så vil jeg legge til at historiebøker er smekkfulle av anekdoter hvor vi bare har en kilde. Da er situasjonen den at vi må velge å tro på det folk forteller eller å kutte ned på hva vi vet til et minimum. Historiefaget er ikke som fysikk, du kan ikke repetere et eksperiment og se om du får samme resultat. 

Paulus skrev at han ikke hadde fått sine åpenbaringer fra noe menneske men fra Jesus (sjekk Galaterne 1, 11-12) (For jeg kunngjør for dere, søsken: Det evangeliet jeg har forkynt, er ikke menneskeverk. Jeg har heller ikke mottatt eller lært det av noe menneske; nei, det var Jesus Kristus som åpenbarte seg for meg. ) Dette tyder på at Paulus ikke ser på Jesus som et menneske, men som en slags gudevesen.

At Jesus var sett på som mer enn et mennesket bør være åpenbart, og "noe menneske" bør tolkes som at han ikke har dette fra Peter, Johannes, Jakob eller de andre vanlige menneskene, men av Jesus, som ikke var et vanlig menneske. Men siden vi er i galaterbrevet, la oss lese litt videre. I kapittel 4,4 står det tydelig at han var et menneske, at han var født av en kvinne.  I 2,19 står det tydelig at Paulus "var korsfestet med Kristus", noe som var merkelig å skrive om en ånd som aldri hadde eksistert.

Og mens vi er inne på temaet, om Jesus bare fremstilles som en ånd, hvorfor har han da fått et vanlig jødisk navn? Om jeg skulle finne opp en ny religion og gi ånden som åpenbarer seg for meg et navn, ville ikke "Knut" vært det første som falt meg inn. Jeg hadde kalt ham "Malgion", "Arotium", "Eluaptidon" eller noe lignende guddommelig.

Paulus kjente ikke til noe av det Jesus gjorde mens han var i live

Før jeg svarer på det, kan du svare meg på følgende: Hvorfor skrev Paulus brevene? Du vet vel det? For du hadde ikke påstått at han burde nevnt dette ellers?

Les et brev du har fått fra en slektning, legg merke til hvor lite den slektningen vet om deg og din familie(for vi må jo anta at det de ikke nevner kjenner de ikke til?) Og hva med de som bare nevnes i bisetninger, er ikke virkelige mennesker eller ånder. Det står ikke noe om at de er mennesker...

Og samtidig er ikke dette brev der han forsøker å gjengi hele Jesu historie, det er forsøk på å løse problemer i menigheten. Ingen i menighetene tvilte på at Jesus hadde eksistert, så hvorfor kaste bort spalteplass på det?

Den logiske feilslutningen du forsøker deg på er det som kalles "Argument fra stillhet", noe som går ut på at dersom noen ikke sier noe om et tema så vet de heller ikke om det. Problemet er at det ikke var for å fortelle historier Paulus skrev, da kan vi heller ikke regne med at han nevner det.

Brevene til Paulus ble forandret i ettertid for å få Jesus til å bli en historisk person

Gitt at det stemmer, hvordan kan du da vite hva som stod i dem? Da må du presentere bevis for at de originale brevene innholdt formuleringer som støtter din posisjon. Her har altså du bevisbyrden.

Hvordan skal jeg kunne det, de originale brevene er jo tapt!

Så hvordan vet du at de er forandret? Sammenligner du de vi har med de som vi ikke har? Hvilken guddommelig innsikt er det du har som gjør deg i stand til dette?

Det finnes ingen bevis for at han gikk på vannet/ gjorde vann til vin/ stod opp igjen fra de døde

Korrekt, men det er irrelevant. Her snakker vi om den historiske Jesus, ikke den guddommelige. Det er to forskjellige tilnærminger.

Studerer man Muhammed spør man seg ikke OM han fikk Koranen fra engelen Gabriel, man spør seg heller fra hvilken tid de forskjellige surene er fra. Det samme gjelder Joseph Smith, Buddha eller for den saks skyld alle som på en eller annen måte hevdet noe overnaturlig. Historikeren forholder seg kun til den materielle verden. Ingenting overnaturlig er tillatt i historiefaget.

Det betyr imidlertid ikke at miraklene IKKE skjer, bare at som historiker på søken etter den historiske Jesus kan du ikke forholde deg til dem.

Ken Miller brukte et eksempel i Kitzmillersaken for å illustrere dette. På spørsmålet: "So supernatural causation is not considered part of science?", svarte han følgende.

"Yeah. I hesitate to beg the patience of the Court with this, but being a Boston Red Sox fan, I can't resist it. One might say, for example, that the reason the Boston Red Sox were able to come back from three games down against the New York Yankees was because God was tired of George Steinbrenner and wanted to see the Red Sox win.

In my part of the country, you'd be surprised how many people think that's a perfectly reasonable explanation for what happened last year. And you know what, it might be true, but it certainly is not science, it's not scientific, and it's certainly not something we contest. So, yes, those rules certainly apply."

Som sagt, det er selvsagt mulig at alle hellige menn og kvinner har utført alle de mirakler som deres tilhengere tillegger dem, men det er verken biologens, fysikeren eller historikerens oppgave å forholde seg til disse. La meg si det på en annen måte, man kan studere den historiske snåsamannen uten å trekke inn mirakler. Det blir selvsagt en annen historie enn den du finner i bøkene om ham, men du kan ikke nekte for at den historiske snåsamannen og den helbredende snåsamannen bygger på samme virkelige person.

Dette kritikken gjelder forøvrig også kristne, om du skal forsøke å argumentere at Jesus var en historisk person bør du styre unna miraklene. Ordet "historisk" forbyr deg å gå inn på den problematikken.

Men uten miraklene er jo Jesus bare en vanlig mann!

Og så? Hva har det med forskningen på den historiske Jesus? Synes du debatten om den historiske Jesus er uinteressant, så holder du deg unna.

Hvorfor finnes det ingen dokumenter om Jesus fra denne tiden? Hvorfor finnes det ikke i tekster der korsfestelsen står nedskrevet?

Skulle det finnes? Hvor mange andre korsfestelser kan du finne dokumentasjon på fra denne tiden? La meg ta et eksempel, fra Hannibal har vi bare ett lite avsnitt som ikke engang nevner navnet hans fra hans levetid. Og Hannibal var den eneste romerne snakket om i flere år, å reise rundt i Italia med en kjempehær i flere år burde vel legge spor etter seg i datidens tekster. Imidlertid har vi som sagt nesten ingenting. Først tretti år etter hans død kommer den første biografien. Og du krever altså flere dokumenter om Jesus, en tømrer fra en liten fiskerlandsby i nord, en person som veldig få la merke til? I så fall krever jeg et bibliotek om Hannibal.

Men før du svarer på dette kan du godt sende meg linker til domkumenter som nevner disse andre korsfestelsene som romerne utførte. Jeg gleder meg til å lese dem.

Det finnes ikke arkeologiske bevis for at Jesus hadde eksistert

Tenk over hva du sier. Hva skulle de bevisene i så fall vært? En kjortel med en navnelapp hvor det står "Jesus"? Hvordan skal du finne arkeologiske bevis for Jesus?

Det var alle spørsmålene jeg kom på i farten, men jeg mistenker at det vil dukke opp flere.

Er klarsynte bedragere eller selvbedragere?

Advarsel: Jeg har tilsammen null studiepoeng i psykologi, så ta denne posten for hva den er verdt, det vil si, ikke så mye.

Denne posten er delvis inspirert av en meningsutveksling mellom Francis Lundh og Gunnar Tjomlid for tre år siden. Lundh argumenterte i VG for at Snåsamannen ikke var en svindler, men at han selv tror på sine påståtte helbredende evner.

Snåsamannen er derimot ingen svindler, det blir for meg en lettvint argumentasjon. Jeg finner det svært plausibelt at han selv tror på egne evner, halve befolkningen er faktisk av samme oppfatning.. Da svindler han ikke etter min mening, selv om han rett nok er mangemillionær etter å ha solgt bøker om noe han ikke er veldig ivrig etter å la vitenskapelig etterprøve, og det er det helt rett å problematisere.

Tjomlid mente derimot i kommentarfeltet at svindler var nettopp det han var.

Bra av Lundh, men han bommer på et punkt, noe også de fleste andre snille kritikere gjør: Gjerstad er definitivt en svindler. Hvorfor kan jeg si det? Jo, fordi som healer alene kunne nok Gjerstad unnskyldes med at han nok tror på sine evner, og positive bekreftelser over mange år har gitt ham troen på at han faktisk har spesielle evner. Men Gjerstad hevder så mye mer enn at han bare kan heale. Han sier også han kan lese spillkort med baksiden opp. Når han gjør dette så må han nødvendigvis bruke de samme triks som tryllekunstnere gjør. Det kan han ikke gjøre uten å være klar over det selv. Det krever en viss kunnskap og bevisst forberedelse og gjennomføringsevne. Ergo må han være en svindler og løgner.

Det har vært en etablert sannhet blant endel skeptikere at man enten er en svindler eller en selvbedrager. De dårligste klarsynte bedrar seg selv, de flinkeste er svindlere. Hvis du bruker teknikker, for eksempel om et medium eller klarsynt bruker "cold reading", er du en svindler. Jeg tror imidlertid ikke at dette er så enkelt.

La oss for enkelthet skyld dele utsagn inn i tre.

• Du kan fortelle sannheten.
• Deretter kan du vite sannheten, men fortelle noe annet. 
• Du kan fortelle noe uriktig som du tror er sant.

Når en viss helbreder påstår at han er klarsynt er det altså tre alternantiver:

• Han er klarsynt. (sant)
• Han vet utmerket godt at han ikke er klarsynt, men påstår det likevel. (løgn)
• Han tror at han er klarsynt, men er det ikke. (selvbedrag)

Jeg vil imidlertid ikke at vi skal se på dette i absolutte kategorier, og foreslår i stedet en inndeling der vi ha graderinger av sannhet, løgn og selvbedrag. Noe er helt klart løgn, sannhet eller selvbedrag, men mange utsagn befinner seg i et sted imellom.

A: En ren sannhet. Eksempel: I 2010 var jeg på ferie i Praha. Dette utsagnet er 100% sant.

B: En sannhet med noen kunstneriske friheter. Du forteller en historie om noe som hendte deg tidligere, men du har oppdaget at deler av fortellingen ikke er så spennende, så du forandrer litt for å holde på publikum. Det er likevel så små forandringer at det ikke betyr så mye for selve sannhetsgehalten i fortellingen.

C: En sannhet med noen få elementer av selvbedrag. Du forteller en historie som skjedde for lenge siden, men noen detaljer husker du feil. Likevel er historien hovedsakelig riktig.

D: En ren løgn. En mor spør sønnen sin: Spiste du sjokokaden som lå her? Han svarer nei, selv om han er skyldig. Likevel er han fullstendig klar over at han lyver.

E: En løgn ispedd litt sannhet og litt selvbedrag, men likevel en løgn. Sønnen svarer: "Men du sa jo at jeg kunne ta den." Han viser til at de hadde fått lov til å spise så mye sjokolade han ville noen dager tidligere, og at han trodde at dette fortsatt gjaldt. Han er fullstendig klar over at dette bare gjaldt da, men det er elementer av sannhet i forklaringen han tror på selv. Likevel er det en løgn, og innerst inne vet han det.

Så kommer vi til de eksemplene som kanskje interesserer skeptikerne, de som befinner seg i det oransje feltet.

F: En ungjordskreasjonist er overbevist om at dinosaurer og mennesker har eksistert samtidig, og han ønsker å finne beviser på dette. En dag graver han ut noen dinosaurspor, og bestemmer seg for å grave ut noen menneskespor rett i nærheten. Dette viser han så frem på kreasjonistkonferanser.

Dette er ikke et eksempel tatt ut av luften, kreasjonister viser ofte til slike funn, men ekspertisen er ikke i tvil, dette er forfalskninger eller rett og slett dinosaurspor som ligner på menneskespor.

Men så er spørsmålet, lyver han eller bedrar han seg selv?  Han gjør begge deler. Selvsagt vet han at det ikke var menneskespor sammen med dinosaurene, men han tilhører også en religion som forbyr ham å lyve. "Det er ikke direkte juks", vil han fortelle seg selv. "Jeg vet jo at dinosaurer og mennesker levde samtidig, så mest sannsynlig var det mennesker i nærheten da denne dinosauren gikk her." Og ikke minst vil han fortelle seg selv at noen mennesker vil bli frelst på grunn av dette sporet. Evolusjonsteorien er jo uansett ukorrekt, så da kan det ikke gjøre noe om jeg lager noen små spor som peker mot den virkelige sannheten.

Ja, denne kreasjonister lyver, men det er en annen løgn enn den som sønnen forteller når han påstår at han ikke spiste sjokoladen.

Et annet eksempel leste jeg i en bok skrevet av en kristen forfatter for en tid tilbake. Phillip Yancey forteller om en pastor på på vekkelsesmøte, og på slutten av møtet ba lederen alle lukke øynene. Så ba han de som ønsket å bli frelst om å rekke opp hendene. Pastoren ropte ut: "Der var det en, der er en annen, der er en som vil bli frelst osv." I løpet av den lille seansen var det mange som angivelig ga sitt liv til Jesus. Problemet var imidlertid at Yancey holdt øynene åpne og han satt såpass langt bak at han hadde overblikk over hele salen. Det ikke var en eneste en som rakk opp hendene sine.

Spørsmålet er igjen om pastoren løy. Definitivt, men det er også mest sannsynlig et selvbedrag i denne løgnen. Han forteller seg selv at han ikke lyver, han gjør det for å vinne sjeler, og om en person TROR at mange blir frelst denne kvelden, så er det kanskje ikke så galt.

Nå det gjelder klarsynte, så får leseren tilgi at jeg i denne posten forutsetter at de ikke har de evnene de påstår de har. Men da blir spørsmålet, hvor befinner de seg? Det er her at skeptikerne påstår at man enten er i det venstre hjørnet eller i de høyre. De dårlige bedrar seg selv, de mer dyktige bedrar andre.

Jeg tror derimot at de fleste som tror de har klarsynte evner begynner i det gule området (selvbedrag), så holder de seg trygt på den siden hele sin karriere. Det kan hende de beveger seg litt mot Sant, litt mot Løgn, men i all hovedsak er det ingenting annet enn Selvbedrag i deres påståtte klarsynthet.

Så oppdager man at man kan oppnå litt bedre resultater om man benytter seg av enkelte teknikker. "Hva om jeg stiller litt mer åpne spørsmål? Hva om jeg googler kundene før de kommer? Hva om jeg formulerer meg litt vagere og lar kunden fylle inn detaljene?" Hver løgn må imidlertid besvares med rasjonaliseringer. Du har jo evner, så om du bruker noen teknikker for å hjelpe deg frem, kan det være så ille? Hver teknikk må rasjonaliseres bort, og for hver løgn du forteller må du dekke den til med en rekke bortforklaringer.

Hvis vi kunne gått inn i hjernen til enhver konspirasjonsteoretiker, alternativbehandler, kreasjonist, ja, egentlig enhvert mennenske, kunne vi plassert alle på denne trekanten. Hvor mye av det de bygger på er sant, hvor mye lyver og hvor mye er selvbedrag?

Min hypotese er at forfattere av såkalte "nigeriabrev" befinner seg helt inntil den røde linjen, mens alternativister fordeler seg utover det oransje feltet. Konspirasjonsteoretikere ligger derimot høyere oppe (nærmere sannheten), men lenger til høyre (selvbedrag) enn de er til venstre. Kreasjonister befinner seg muligens nær midten av linjen nederst. Dette er imidlertid en veldig generell inndeling, og jeg tar gjerne imot kritikk for dette.

Den svarte lille trekanten

Den lille svarte trekanten i midten er det stedet hvor jeg tror mange befinner seg, og problemet med denne er at du ikke klarer å komme ut av den. Om du bare driver med løgn kan du innse dette, innrømme dine feil og komme videre. Om du driver med selvbedrag kan du innse dette og komme deg ut av dette.

Men hva om alt du tror på underbygges av en kombinasjon av løgn, sannhet og selvbedrag? Du forteller en sannhet, en sannhet som du bygger videre på med en løgn, denne løgnen rasjonaliserer bort med litt selvbedrag, og du forteller en ny sannhet som du kan underbygge med en ny sannhet. Troen din er et byggverk, hvor bjelker av sannhet, løgn og selvbedrag underbygger hverandre. Du kan ikke fjerne en, da raser bygget sammen, og om en bjelke av løgn skulle vakle er du lynrask med å støtte dem opp med noen sannheter og noen selvbedrag.

Tenk det følgende eksempel. Lise er en helbredelsespredikant og har begynt å jobbe med dette fordi hun ønsker å hjelpe mennesker, og fordi hun tror at Gud har gitt henne et kall til å jobbe med dette.

I begynnelsen går det fint. Hun ber for syke som kort tid etterpå blir friske, hun legger hånden på noen med psykosomatiske sykdommer, og troen på at de har en kjærlig Gud som vil dem godt er det som skal til. Hun ber for mennesker og med mange går det bedre. Noen blir selvsagt ikke friske, men med dem har Gud kanskje en plan.

Så langt er alt godt, hun har ikke gjort noe galt, hun har bare bedt for syke mennesker. Men så begynner selvbedraget å komme snikende. Hva med dem som hun ber for, men som hun aldri ser igjen? Ble de friske? Kanskje ble de det, kanskje ikke. Men det ble de nok. Ja, de ble nok det.

Så snakker hun med en annen helbreder, og denne personen legger ikke bare hendene på den syke, han bruker også en teknikk for å mennesker med forskjellig lengde på benene til å tro at det ene vokser. Lise er litt usikker på dette, men dette er en person hun beundrer. Han har jobbet lenge som helbredelsespredikant, så om han gjør dette, kan det jo ikke være for ille. Samtidig vil jo dette føre til at flere får opp øynene for Guds helbredende kraft.

Slik fortsetter det, fortsatt helbreder hun ved å be, men hun merker at det kommer flere på møtene hennes når hun jukser litt, og samtidig forteller mange om hvordan livet nå er så mye bedre etter at  har "helbredet" ved hjelp av teknikker. Hun rasjonaliserer litt og lærer seg andre metoder. Igjen ser hun folk hun beundrer benytte seg av de samme teknikkene. Om de gjør det kan det ikke være så galt.

Slik fortsetter hun, og etter hvert har hun havnet inn i den lille trekanten i sentrum hvor løgn, sannhet og selvbedrag ikke lenger er mulig å skille. Hver gang hun bruker triks for å helbrede forteller hun seg selv historier om de som fikk et bedre liv, om de som fant Jesus etterpå. "Jeg gjør ikke dette for meg selv, men for en større sak", sier hun til seg selv.

Den indre trekanten er et fengsel, hvor løgnen, sannheten og selvbedraget holder hverandre fanget. I denne trekanten tror jeg de fleste profesjonelle alternativister befinner seg.

Derfor er spørsmålet om de de klarsynte og helbrederne lyver eller tror på det galt, de både tror og ikke tror på det. Et mindretall er nok svindlere, i den forstand at de er klar over at de de gjør på ikke er riktig, men for mange har veien dit de er i dag vært fylt av både selvbedrag, løgn og en liten porsjon sannhet.

Noen avsluttende bemerkninger

Til slutt vil jeg gjerne påpeke at jeg gjerne tar imot kritikk for denne inndelingen, men at jeg ikke kommer til å svare på kritikk fra alternativterapeuter som vil fortelle meg hvor fantastisk homeopati er. Det er ikke poenget, dette var fra en skeptikers synsvinkel og hvis du har noe å utsette på modellen eller på konklusjonene mine er jeg lutter øre.

Det vil kanskje også være mulig å skille mellom en løgn beskyttet og underbygget av selvbedrag og selvbedrag underbygget av løgn. Det vil imidlertid bli for omfattende til at jeg kan behandle det her. Denne posten er allerede lang nok som den der.