Den opplyste humanist, del 7
Hvis du ikke har gjort det, les gjerne innledningen først.
Så hvordan blir man en reflektert humanist? Svaret på det finner vi kanskje om vi stiller spørsmålet, «hva er en reflektert kristen», eller «hva er en reflektert muslim»? Slik jeg ser det ligger denne veien ikke gjennom de hellige skrifter, men den felles verden og den felles iderikdom alle de store livssynene har frembrakt. I middelalderen og renessansen spurte den reflekterte skolastiker hvordan de kunne Bibelens lære med tekstene til to hedninger, Aristoteles og Averrøes. På samme måte vil vår samtidige reflekterte kristne lese filosofi, vitenskap, etikk og jobbe med å forene dette med sin Bibel og sin tro.
Den reflekterte troende leser tekster, og før vedkommende undersøker om forfatteren har samme tro som en selv, stiller en spørsmålet, er det som står sant? Er svaret ja, blir så spørsmålet, hvordan skal dette inkorporeres inn i min tro?
Den reflekterte troende klarer å forene tanker som for den enkle kristne må virke som hedenske. Mange kreasjonister kan ikke forstå at kristne eller muslimer kan akseptere evolusjonsteorien, likestilling i menigheten eller at mennesker er født med en homofil legning. Deres livssyn stanger mot virkeligheten, og der deres rasjonalitet kunne blit brukt til å utvikle eget livssyn går den i stedet til å kjempe mot virkeligheten. På samme måte må den reflekterte humanist fremstå som skaptroende for andre humanister, en som ikke makter å frigjøre seg fra religionens åk, en som har har valgt å leve med ett bein i begge leire.
Det er her jeg må påpeke at dette er mitt syn, jeg forsøker ikke her å komme frem til en konsensus blant humanister, og mange vet jeg vil være uenige. Det er det selvsagt ingenting galt med.
Religiøse livssyn bygger i hovedsak på hellige skrifter, på tradisjon, ritualer og på filosofi. Noen livssyn har også profeter som stadig legger til nye åpenbaringer, men for de fleste er kanon satt, det kommer ingen flere skrifter. De hellige skriftene gir et innblikk i hvordan guddommen ønsker at mennesket skal leve. Disse tekstene må imidlertid fortolkes, da kommer filosofien inn, med sine fortolkningsnøkler vitenskap, logikk og hermeneutikk. I tillegg kommer tradisjonen inn, gjennom den kan man vite hvordan tekstene har blitt tolket gjennom historien.
Vi humanister mangler disse hellige skriftene, vi har ingen gud til å fortelle oss rett fra galt, og det eneste vi står igjen med er disse to, filosofien og tradisjonen. Begge disse er sterkt influert av de troendes livssyn, filosofene har i stor grad søkt etter en guddom og tradisjonen, spesielt den sekulærhumanistiske, er kort og lite utviklet. Den reflekterte humanist er tvunget til å lete blant de troende for å utvikle sitt livssyn og sitt syn på verden. Den reflekterte humanist søker i alle tradisjoner, trekker ut hva som fungerer og forkaster det som ikke gir mening.
Den reflekterte humanismen ikke kan oppstå i et vacuum, og den reflekterte livsynshumanist er tvunget til å trekke veksler på hva andre har skrevet og tenkt. Like mye som den kristne filosof i middelalderen hadde behov for hedenske og muslimske filosofer, på samme måte som andre trenger vi de troende filosofer til å peke ut den retningen vi må gå.
Dersom humanisten mener at humanismen har spunget ut av intet, eller av den sokratiske tradisjon med et påfølgende tusenårig lang mørkeperiode, da befinner humanisten seg i dårlig selskap. En slik restorasjonisme er viktig i Jehovas Vitner og Mormonkirken. Disse mener at Jesus og disiplene hadde den rette kristendomsforståelsen men at deres etterfølgere misforstod og forfalsket den sanne lære, og det var først med Taze Russel/Smith at den sanne lære ble spredt på ny. Vi må ikke tro at mennesket har levd i et lang periode med ignoranse, og det var først i de seneste århundrer, med vitenskapens og humanismens lys at mørket har blitt drevet tilbake. Enkelte humanister begynner med opplysningstiden, med viktorianske England eller med det antikke Athen, uten å reflektere over hvor lite disse periodene har med livssyn å gjøre.
Den reflekterte humanist leter etter humanismen der den kan finnes, om det så er i hedenske, ateistiske, muslimske eller kristne kilder. Den reflekterte humanetiker kjenner arven etter de troende, som i årtusener har lett etter metoder å søke etter å øke sin visdom og sin kjærlighet til nesten. Utvilsomt bommet mange av de troende på disse målene, og mange av dem gjorde verden både verre og mer uvitende. Til gjengjeld er det ikke dem du skal hente inspirasjon fra. Humanismen står i gjeld til sine forgjengere, og den reflekterte humanist står i gjeld til enhver som har forsøkt å sortere alle de tankene som måtte romstere vi lille skjøre hjerne.
Slik jeg ser det bygger humanismen på fire søyler, hver og en av dem like viktige for å forstå universet, mennesket, rett og galt.
Den første søylen er erfaringen, det vil si historien, den som forteller oss hvordan mennesker har handlet, har reflektert og forholdt seg til verden rundt. Historien gir oss idealer å leve etter eller rekker en advarende pekefinger.
Den andre søylen er tanken, eller filosofien. Filsofien utforsker grensene for den menneskelige evne til å reflektere, til å se verden fra nye perspektiver.
Den tredje søylen er eksperimenteringen, eller vitenskapen. Vitenskapen er den yngste av søylene, og også den som har beholdt mesteparten av barnet i seg. La oss utforske verden, la oss teste hva vi tror er sant, la å prøve å finne ut hva som vi kan tro på og hva vi kan forkaste. Vitenskapen er viktig for humaisten, og det er viktig å forsøke å fatte hva vi kan vite om mennesket og den verden vi lever på.
Den siste søylen er estetikken, eller kunsten. Kunsten, enten det er litteratur, bildende kunst, teater, film eller musikk, gir en dimensjon til alle de andre søylene ikke kan tilby mennesket. Historien forteller oss hva menneske har vært, kunsten forteller oss hva mennesket har ønsket å bli.
De fire søyler
En ting det er viktig å huske er at et sunt og intellektuelt stimulerende livssyn aldri gir fullt ut tilfredsstillende svar på alt. Det vil alltid være problemer, og disse forsøker filosofene og teologene å løse, uten nødvendigvis å makte å avslutte diskusjonen helt.Religiøse livssyn bygger i hovedsak på hellige skrifter, på tradisjon, ritualer og på filosofi. Noen livssyn har også profeter som stadig legger til nye åpenbaringer, men for de fleste er kanon satt, det kommer ingen flere skrifter. De hellige skriftene gir et innblikk i hvordan guddommen ønsker at mennesket skal leve. Disse tekstene må imidlertid fortolkes, da kommer filosofien inn, med sine fortolkningsnøkler vitenskap, logikk og hermeneutikk. I tillegg kommer tradisjonen inn, gjennom den kan man vite hvordan tekstene har blitt tolket gjennom historien.
Vi humanister mangler disse hellige skriftene, vi har ingen gud til å fortelle oss rett fra galt, og det eneste vi står igjen med er disse to, filosofien og tradisjonen. Begge disse er sterkt influert av de troendes livssyn, filosofene har i stor grad søkt etter en guddom og tradisjonen, spesielt den sekulærhumanistiske, er kort og lite utviklet. Den reflekterte humanist er tvunget til å lete blant de troende for å utvikle sitt livssyn og sitt syn på verden. Den reflekterte humanist søker i alle tradisjoner, trekker ut hva som fungerer og forkaster det som ikke gir mening.
Den reflekterte humanismen ikke kan oppstå i et vacuum, og den reflekterte livsynshumanist er tvunget til å trekke veksler på hva andre har skrevet og tenkt. Like mye som den kristne filosof i middelalderen hadde behov for hedenske og muslimske filosofer, på samme måte som andre trenger vi de troende filosofer til å peke ut den retningen vi må gå.
Dersom humanisten mener at humanismen har spunget ut av intet, eller av den sokratiske tradisjon med et påfølgende tusenårig lang mørkeperiode, da befinner humanisten seg i dårlig selskap. En slik restorasjonisme er viktig i Jehovas Vitner og Mormonkirken. Disse mener at Jesus og disiplene hadde den rette kristendomsforståelsen men at deres etterfølgere misforstod og forfalsket den sanne lære, og det var først med Taze Russel/Smith at den sanne lære ble spredt på ny. Vi må ikke tro at mennesket har levd i et lang periode med ignoranse, og det var først i de seneste århundrer, med vitenskapens og humanismens lys at mørket har blitt drevet tilbake. Enkelte humanister begynner med opplysningstiden, med viktorianske England eller med det antikke Athen, uten å reflektere over hvor lite disse periodene har med livssyn å gjøre.
Den reflekterte humanist leter etter humanismen der den kan finnes, om det så er i hedenske, ateistiske, muslimske eller kristne kilder. Den reflekterte humanetiker kjenner arven etter de troende, som i årtusener har lett etter metoder å søke etter å øke sin visdom og sin kjærlighet til nesten. Utvilsomt bommet mange av de troende på disse målene, og mange av dem gjorde verden både verre og mer uvitende. Til gjengjeld er det ikke dem du skal hente inspirasjon fra. Humanismen står i gjeld til sine forgjengere, og den reflekterte humanist står i gjeld til enhver som har forsøkt å sortere alle de tankene som måtte romstere vi lille skjøre hjerne.
Slik jeg ser det bygger humanismen på fire søyler, hver og en av dem like viktige for å forstå universet, mennesket, rett og galt.
Den første søylen er erfaringen, det vil si historien, den som forteller oss hvordan mennesker har handlet, har reflektert og forholdt seg til verden rundt. Historien gir oss idealer å leve etter eller rekker en advarende pekefinger.
Den andre søylen er tanken, eller filosofien. Filsofien utforsker grensene for den menneskelige evne til å reflektere, til å se verden fra nye perspektiver.
Den tredje søylen er eksperimenteringen, eller vitenskapen. Vitenskapen er den yngste av søylene, og også den som har beholdt mesteparten av barnet i seg. La oss utforske verden, la oss teste hva vi tror er sant, la å prøve å finne ut hva som vi kan tro på og hva vi kan forkaste. Vitenskapen er viktig for humaisten, og det er viktig å forsøke å fatte hva vi kan vite om mennesket og den verden vi lever på.
Den siste søylen er estetikken, eller kunsten. Kunsten, enten det er litteratur, bildende kunst, teater, film eller musikk, gir en dimensjon til alle de andre søylene ikke kan tilby mennesket. Historien forteller oss hva menneske har vært, kunsten forteller oss hva mennesket har ønsket å bli.
