Alle som har den minste kjennskap til Adam Smiths teorier vil vite at dette ville vært en svært ineffektiv måte å lage spader, og en slik fabrikk ville ha gått under før første kvartalsresultat var levert. Imidlertid er det nettopp slik man jobber i skolen. Hver dag lager lærere opplegg om de samme temaene, hver dag lager lærere powerpointpresentasjoner om de samme forfatterne, hver dag lager hundrevis av lærere prøver om den samme historiske perioden. Dette er ikke bare dobbeltarbeid, det er hundredobbeltarbeid.
Det er mange som har snakket om behovet for deling, og det er også mange skoler hvor man er dyktige til å dele hva en har funnet. Problemet er imidlertid at samarbeidet holder seg innenfor skolens fire vegger, og dersom en ønsker å sette i gang større prosjekter, er det ikke sikkert de andre lærerne er interessert i det samme.
Jeg har selv erfaring med samarbeid på internett, og har hatt gode og dårlige erfaringer med dette. På internett er det ingen sjef, ingen avdelingsleder som kan fordele oppgaver og fortelle andre hva de skal gjøre. Dette vil ofte føre til at samarbeidsprosjekter kommer i andre rekke. Jeg har da innsett at man ikke bare kan dele lenker til fellesmapper og forvente at lærere vil dele. Man må dessverre nekte tilgang om de ikke forplikter seg på å dele.
Jeg redigerer for tiden en delingsmappe i norsk, hvor pr dags dato over 180 lærere har delt over 300 filer. Dette er powerpointpresentasjoner, undervisningsopplegg og spill. I tillegg er det noen større prosjekter, som har krevd flere lærere. Dette er blant annet kortstokker med samlet pensum for alle trinn på videregående, og flere spill. For tiden samarbeider mange lærere med å utvikle kort til trivial pursuit, hvor spørsmålene er hentet fra pensum. Dette samarbeidet har så langt vært en suksess, men det er ikke i nærheten av så mye det kunne vært.
Internett har skapt enorme mulighet for samarbeid blant lærere. Man kan finne partnere i facebookgrupper, man kan skrive dokumenter sammen i Google Docs, og man kan dele quizer med hele fylket eller kommunen gjennom skoleverktøy som Itslearning og Fronter. Likevel vil et slikt samarbeid halte om det da ikke organiseres gjennom skolene.
Jeg har tenkt på hvordan et samarbeid på tvers av skoler kunne fungert, om det var organisert ovenfra.
Eksempel 1 – Temafordeling
I et fylke får hver skole sitt tema fra pensum. La oss ta utgangspunkt i norsk for VG2. En skole får tildelt romantikken. De skal da se over tema, lage presentasjoner, undervisningsopplegg, quizer og ikke minst vurderingsopplegg. De skal produsere X antall av hvert tema, og alt skal lastes opp før skolen tar sommerferie.Neste år får man tildelt et nytt tema. Da går man gjennom det en annen skole har produsert, redigerer, legger til og utvider materialet. Første året blir det litt jobb, de neste vil det være langt mindre. Slik jobber man hvert år, en skole ser på ett tema hvert år, opplegg som ikke fungerer, fjernes eller forbedres, og nytt legges til. Etter flere år ville man hatt en pedagogisk gullgruve, som ville gjort enhvers lærers hverdag enklere.
Eksempel 2 – Språkmestring
10-20 lærere går sammen om å produsere materiale for et helt år. Dette vil kreve kanskje kreve at hver lærer setter av noen timer hver, kanskje opp til en hel dag, men ikke mer. Gjennom quizverktøy kan man terpe på ord, på grammatikk, og på setningsstrukturer.Det tar like lang tid å lage oppgaver til en person som til fem tusen. At en og en lærer lager oppgaver til hver enkelt klasse er ufattelig lite effektivt.
Samtidig vil dette være svært økonomisk. Jeg har jobbet på skoler hvor elevene har fått utdelt bøker til over 300 kroner, bøker de skulle skrive i, og derfor ikke kunne brukes på nytt. Tusen elever som får denne boken vil koste skolen 300 000 kroner. De nevnte lærerne kunne utviklet et materiale for hele kommunen eller fylket og gjort boken overflødig. Og materialet forsvinner ikke etter ett år. I tillegg er det store fordeler med nettoppgaver. Elevene får svar umiddelbart om de har skrevet rett, de kan ta testen på nytt igjen senere.
I fremmedspråk kunne man laget kartleggingstester i grammatikk, det hadde gitt læreren raskt informasjon om hvor man måtte legge vekt i undervisningen. Og dersom en lærer vet at en elev sliter med kasus i tysk? Ingen problem, da ligger det quizer tilgjengelig som eleven kan bruke til å forstå grammatikken.
Eksempel 3 – Fellesmappe for hele Norge
Det opprettes en fellesmappe for alle fag, hvor skoler får tilgang ved å dele opplegg. Prisen hadde blitt satt til 15 dokumenter for større skoler og 5 for mindre. Man laster opp powerpointpresentasjoner, undervisningsopplegg og prøver, noen leser gjennom dokumentene og laste opp i rett kategori. Slik får man tilgang et helt år. Neste år må man laste opp 5/15 nye opplegg. Hvis 50 skoler hadde deltatt, ville man etter ett år hatt minst 250 forskjellige hjelpemidler tilgjengelig, kanskje så mye som 750. Neste år ville det vært 500- 1500. Og dette ville bare være innen ett fag. Man laster ned et dokument, og dersom man finner feil, eller ønsker å redigere, laster man det opp på nytt.Eksempel 4 – Fagbøker
Når nye bøker skal kjøpes inn må gamle kastes. Bøker som engang kostet 500 kroner sendes til gjenvinning, nye kjøpes inn. Hvorfor det egentlig? Er ikke 90% av stoffet som står i bøkene fortsatt fullt brukbart? Kan ikke fylkene selv produsere sine egne læreverk?Tenk deg følgende utopiske scenario. Hundre lærere går sammen om å produsere ny lærebok, i for eksempel norsk for studiespesialisering på vg2. Man kan dele boken inn i flere tema, eksempelvis norrønt, retorikk, romantikken osv. Lærere velger så et tema de føler de behersker godt. Så kan man eksempelvis begynne med wikipediaartikler. Hva må gjøres? Hva må fjernes, hva må legges til, hva må skrives om? Til slutt har man mange dokumenter som kan slås sammen til en pdf.
Og trenger man ny bok? Skriv om! Legg til eller trekk fra.
Er ikke spørsmålene gode? Skriv nye.
Er det noen stygge skrivefeil. Rett dem.
Be så elevene laste ned den nye utgaven. Og hvis man ønsker, kan man også selge boken til andre fylkeskommuner. Krev tretti kroner for hver elev, og plutselig går man i overskudd. Lærerne som deltar i prosjektet får selvsagt betaling i form av avspasering.
Noen kommentarer
Så er disse prosjektene realistiske? Ja og nei.Eksempel 1 ville krevd at en skolesjef ba om at rektorer satte av tid til dette. Det ville krevd noen fagmøter, men ellers ville man gjennomført dette på kort tid. Tusenvis av nyutdannede lærere hadde fått tidlig hjelp i undervisningen, og mer erfarne pedagoger hadde fått inspirasjon til å gjøre ting på nye måter.
Eksempel 2 ville krevd veldig lite. Man kan bare spørre noen lærere om de var interessert i å lage noen tester gjennom quizverktøyet. Noen lærere hadde meldt seg, de hadde satt av noen timer, og etterpå ville man hatt materiale i praksis verdt flere hundre tusen kroner (avhengig av størrelsen på fylket).
Eksempel 3 ville måtte finansieres på en eller annen måte, ideelt sett gjennom UDIR, siden det ville kostet å bygge siden og å administrere den. Samtidig måtte man få tilstrekkelig antall rektorer og skolesjefer til å ville si seg villig til å bidra.
Eksempel 4 ville vært realiserbart om tilstrekkelig antall lærere sa seg villige til å delta, men i praksis ville dette krevd store umiddelbare ressurser, og det ville vært mange som hadde motsatt seg dette. Jeg tok bare med dette eksempelet for å vise hva man kunne utrettet om en virkelig gikk sammen om å skape noe.
Men jeg føler av og til at det ofte er svært vanskelig å få til samarbeid i den norske skolen, fordi det ikke blir satt av tid. Dette krever planlegging, gjerne over lengre tid, og det er ikke alltid sikkert at man alltid har tid til å delta på slikt.
Jeg er ingen ekspert innen biologi, men jeg har lest noen bøker, og noe jeg har forstått er at evolusjonen aldri tar to steg på en gang. Hver ny mutasjon må være fordelaktig umiddelbart for at den skal overleve. Da vingene ble utviklet måtte det alltid være fordelaktig med store, uflyvebare vinger enn litt mindre, uflyvebare vinger. Hvert trekk i alt som lever er ett lite steg som forbedres.
Slik er naturen, men slik trenger ikke mennesker å være. Mennesker kan sette i gang prosjekter som vil komme menneskeheten til gode lenge etter at opphavspersonene er døde. Mennesker har mulighet til å tenke langsiktig. Problemet er at i mange tilfeller er skolen som naturen, ikke kulturen. Det som utvikles, det som lages er ment for å brukes innen en uke. Og forberedelsen skal ikke ta lenger tid enn en time. Så om noen har ideer om prosjekter som tar ti timer å utvikle, så vil ikke disse bli presentert i klasserommet. I så fall må de kjøpes. Det er her samarbeid med flere lærere er nøkkelen.
Så la oss kalle en spade for en spade, skolen drives ineffektivt. Lærere slites ut, budsjetter overskrides, nyutdannede lærere får en tung start på karrieren, bare fordi det ikke samarbeides godt nok. Og det er i mange tilfeller ikke mange grep som må tas. Det er ofte nok at man jobber noen timer hvert år. Hundre lærere som sammen om å gi hverandre ett opplegg, har plutselig 100 opplegg. Det er dette må være idealet, og det er dette som må tilrettelegges, både på administrasjonsnivå og på lærernivå.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar