Lappeteppehumanismen

Jeg har tidligere skrevet om humanismen og delt mine tanker om det jeg anser som humanismens viktigste kjennetegn, hva jeg anser som humanisme og hvordan jeg mener at livssynet bør forstås. Jeg har skrevet om hva jeg anser som reflektert humanisme, om det jeg ser på som humanismen fire søyler.

I denne posten ønsker jeg å fokusere mer på hvordan den enkelte humanist kan skape sin egen humanisme. Jeg kunne kanskje gjort en mer grundig analyse, men sist jeg begynte å skrive om humanismen ble teksten til slutt på over 10 000 ord, en tekst jeg måtte dele opp i flere poster, og basert på antall klikk er det tydelig at jeg hadde mistet de fleste leserne halvveis.

Når dette er sagt er det viktig å definere humanismen positivt. Mange av slagordene til humanistene kan forstås positivt, men om vi skrapet litt under overflaten forstår man raskt hva som er budskapet. Ta for eksempel uttrykket Å tro på et liv før døden. Alle livssyn tror selvsagt på et liv før døden, men de fleste har også en tro på et liv etter begravelsen. Det humanistene sier er at de ikke tror på dette hinsidige livet.

Det samme gjelder uttrykket "gi plass til tanken". Selvsagt har religiøse livssyn god plass til tanken, om de ikke hadde hatt det ville de ikke hatt demokratiske valg til styret, det ville ikke eksistert en utvikling i teologien, det ville ikke eksistert en teologi. Humanister er ikke de eneste som har plass til tanken.

Når man tenker over dette er det vanskelig å tenke seg et humanistisk slagord som ikke er et slikt negativt slagord, fordekt i positive ordelag. En av de største utfordringene til humanismen er å frigjøre seg fra å være et skyggebilde av religionen. La meg derfor ta i bruk to ord minimumshumanisme og lappeteppehumanisme.

Minimumshumanismen er det minimum som kreves for å kalle seg humanist. Det er riktig at humanismen ikke har hellige skrifter, men slik jeg ser det er det noen punkter som er helt essensielle for å kunne kalle seg humanist. Disse er:

• Demokratiske styreformer ansees som grunnleggende.
• Menneskerettigheter ansees som grunnleggende.
• Individualitet. Humanisten vil ikke gi rettigheter til en gruppe på bekostning av et individ.
• Rasjonalitet er eneste veien til kunnskap. 

Dette betyr ikke at ikke humanister alltid har et demokratisk sinnelag. Dette betyr heller ikke, at en humanist ikke kan delta i et aksjon mot en grusom diktator, en aksjon som de vet til kreve uskyldige menneskeliv. Imidlertid kan aldri humanisten støtte dommen i Wessels Smeden og Bakeren, hvor smeden går fri fra et mord, mens de dømmer bakeren til døden, siden byen har to bakere, men bare en smed. Begrunnelsen for hvorfor det eneste er akseptabelt, mens det andre ikke er det vil derimot ta litt for stor plass her, og det er heller ikke poenget med denne posten.

Dette betyr ikke at humanisten er fullstendig rasjonell i enhvert valg en tar, men at en i utgangspunktet ikke aksepterer andre kilder til kunnskap enn den menneskelige rasjonalitet. Mange valg humanisten tar vil være emosjonelle valg forkledd som rasjonalitet.

Dette er minimumshumanismen. Disse fire punktene inkluderer mange og ekskluderer andre, men de er ikke nok for å skape et humanisme som forteller en hvordan en skal leve sitt liv. Målet med humanismen bør være å skape et helhetlig livssyn som dekker alle sider ved et menneskets liv. Like lite som man slutter å være kristen når man er på fotballkamp slutter man å være humanist når man synger i kor. Humanismen er med det i alle sammenhenger.

Et livssyn skal gi dem som bekjenner seg til dette livssynet en form for mening i tilværelsen, det skal veilede i etiske valg, og det skal skape en tilhørighet i et fellesskap. Det er her lappeteppet kommer inn, dette lappeteppet som skal forme din personlige humanisme. Du begynner med disse fire lappene og plasserer dem i midten, demokrati, menneskerettigheter, individualisme og rasjonalitet, og vurderer så hvilke lapper du ønsker å feste til disse.

En av disse lappene er etikk. Du må vurdere hvilken tilnærming til etikken som er den rette for deg. For noen vil det være en enkel leveregel som kardemommeloven, for andre vil det være en etikk som ville krevd en hel doktoravhandling å utdype. Det vil definitivt være uenighet blant humanetikere på dette punktet, men det er uproblematisk.

Deretter må man vurdere hvor på misjonsskalaen ens humanisme befinner seg. Se for deg en linje hvor grupper som Jehovas Vitner befinner seg på ene siden, og jødedommen befinner seg på andre. Jehovas Vitner og Mormonerne er svært aktive i sin misjonering, mens for å bli jøde kreves det en lang prosess for å bli en del av fellesskapet, og hvor aktiv misjon er forbudt.

Humanismen har verken forbud eller påbud om misjonering. Noen, blant annet dem som er medlemmer av Hedningesamfunnet er gjerne aktive på gaten med stands, mens langt flere deler humanisme gjennom sosiale medier. Det er riktig at HEF har vervekampanjer, men dette er i større grad rettet mot mennesker som allerede er humanister, men som ikke har meldt seg inn i forbundet.

Vi har humanister som aktivt går i dialog med troende i et forsøk på å omvende dem til humanismen, men vi har også mennesker som aldri ville forsøkt å få noen til å endre livssyn. Andre igjen, blant annet jeg, lever etter regelen om at jeg ikke vil ta fra noen deres tro, om de da ikke først utfordrer meg til det samme. Det finnes intet korrekt syn på humanisme og "misjonering", og det er opp til hver enkelt å kjenne hva deres egen humanisme forteller dem er rett.

Når det gjelder politikk har mange humanister bekjent seg til en minimumsposisjon som inkluderer kamp mot religiøs diskriminering og statskirke. Slik jeg ser det er det bør derimot humanismen være noe som trenger inn i alle sider av det politiske liv. Bør Norge ta imot flere flyktninger? Dette forteller ikke minimumshumanismen, men derimot din egen lappeteppehumanisme. Bør cannabis legaliseres? Igjen, minimumshumanismen gir ikke svar, men det bør din egen humanisme gjøre.

Det er mulig å snakke om forskjellige former for politisk humanisme. Sosialistisk humanisme vektlegger en rett til et eksistensminimum for alle mennesker, og søker derfor gjerne en fordeling av ressurser. Libertariansk humanisme vektlegger enkeltmenneskets rett til egen eiendom og ønsker derfor lavere skatter og færre reguleringer.

Jeg skal ikke legge ut om alle de ulike formene for politisk humanisme her, men vil bare påpeke at det er mange, men at alle bør ha sin basis i en form for humanisme, om en skal kalle seg humanist. Selvsagt må man gi og ta i politikken, men utgangspunktet bør alltid være noen humanistiske prinsipper som ligger til grunn, og noen streker i sanden du ikke kan overtrå.

Smak er det vanskelig å enes om, men det trenger ikke være et problem å trekke inn humanismen i ditt konsum av kunst og kultur. Hvilken rolle skal kulturen spille i ditt liv? Skal den gi deg nye ideer, utfordre deg, eller er den bare en form for avkobling?

Tidligere skrev jeg som sagt en serie poster om det jeg kalte den opplyste humanist, og i den forbindelse delte jeg gruppene inn i fire humanister, vitenskaps-, historie-, filosofi og kunsthumanister. Den sistnevnte gruppen setter selvsagt kunsten høyt, og for dem representerer i mange tilfeller kunsten noe som gir oss innsikt i mennesket som ingenting annet kan. Andre igjen setter vitenskapen høyest, for dem vil kunsten ha en begrenset verdi.

Vitenskapen kan også ha en viktig plass i en humanists livssyn, og for mange er naturvitenskapen en viktig faktor. Andre igjen vektlegger samfunnsvitenskapene eller historie når de skal forstå ens rolle i verden.

Til slutt har vi miljøvernshumanisme, feministisk humanisme, vegansk humanisme og mange andre humanismevarianter som bidrar til en humanist lappeteppe. Felles for dem alle er at de for enkelte er en naturlig konsekvens av en minimumshumanisme. For mange er feminisme en naturlig del av å være humanist, for andre trekker man konklusjonen at humanister også må kjempe for dyrs rettigheter, og ikke minst, for mange vil miljøkamp også være humanisme.

Det finnes mange lapper man kan legge utover sitt livssyn og skape en helhetlig humanisme, og det var ikke mitt mål å nevne dem alle her. Jeg ønsket bare å synliggjøre metoden å bygge seg en humanisme som ville være unik for hvert menneske.

Så hvorfor denne posten? Grunnen er enkel, humanismen er ett av få livssyn som ikke har en guddom eller en tro på fastlagte dogmer, og mange av de vanlige karakteristikkene på et livssyn vil ikke passe inn i den. Humanismen er intet orakel som har alle svar på alle spørsmål medlemmene måtte ha, det er heller en oase hvor den reisende kan fylle vannflasken og få seg en matbit før den reiser videre. Som humanist kan man stå i oasen, slå av en prat med den reisende og gi gode råd og tips for veien videre, men det også viktig å vite at de ofte vil velge en annen vei enn den du ønsker.

Humanismen har i litt for mange tilfeller blitt det naturlige livssynet man faller tilbake på fordi det er ett av få som ikke har dogmer om en eller flere guder, og som ikke legger store begrensninger på hvordan du skal leve ditt liv. Likevel er humanismen så mye mer enn det. Humanismen kan gi deg muligheter til å skape ditt livssyn, et livssyn som gir livet mening og som gir deg en mulighet til å kjempe for den verden som du ønsker å leve i.