Tidligere samtaler
Jeg var sen, men det så
ikke han ut til å
bry seg om. Han så
ut til å ha
øynene godt
festet i en av de vanlige bøkene
han leste på den
tiden, bøker jeg
aldri ville rørt
den den dag i dag. Jeg hadde møtt
flere av mine gamle venner på
kafé den siste tiden, men da jeg fikk.
Om det var en ting som skilte oss, så var det håret. Han hadde
fortsatt et brun manke på
hodet, hår
jeg visste han hadde problemer med å
presentere til verden i en akseptabel frisyre, jeg hadde mistet mitt.
Jeg bestilte min vanlige kaffe, han drakk sin te.
- Hei, sa jeg, lenge siden sist.
-
Det er det.
-
Hva leser du på?,
spurte jeg.
Han viste meg boken. Den ja. Den hadde jeg lest. Bra bok, selv om det var verken en sjanger og forfatter jeg leste nå for tiden.
Kjetil var 21 år,
han var ferdig med mellomfag i kristendom, nå
ventet teologi i Oslo. Leilighet var sikret, en flott enebolig på Nordstrad sammen med
fire andre studenter.
Gleder du deg til å
reise østover?,
spurte jeg.
Kjetil nikket. Selvsagt gledet han seg. Han hadde studert
kristendom i halvannet år
på grunn av
dette, han visste at nå
ventet over fire år
med studier av Bibel, lov, evangelium og teologi.
Jeg vet, sa jeg. Jeg vet at du gleder deg, jeg gledet meg.
- Levde det opp til forventningene?, spurte unge Kjetil.
Jeg smilte. - Det vet du at jeg ikke har lov til å svare på.
Men hvis jeg har regnet rett så kan du ha arbeidet som prest i over ti år nå?, spurte han.
- Du har regnet rett, sa jeg. Hvis jeg fullførte utdanningen på normert tid, og hvis
jeg ombestemmer meg og velger å
satse på en
prestetjeneste, da har jeg arbeidet som prest i ti års tid. Men du vet jo like godt som meg
at du på denne
tiden var sikker på at
du ikke kom til å bli
prest.
-
Jeg har lyst til å
bli ordinert, men ikke nødvendigvis
arbeide i den norske kirken, sa Kjetil.
-
Jeg vet, sa jeg.
-
Selvsagt vet du, sa han. Hvorfor har vi en samtale
om du hele tiden vet hva jeg kommer til å
si?
Jeg smilte.
- Fordi jeg ville møte deg. Fordi du har lyst til å se hvordan du kommer
til se ut om noen år.
-
Beklager håret,
sa jeg. Håper du
ikke har planer om en lang og flott hårmanke
på dine eldre
dager.
-
Det skal gå
fint, sa han og smilte. Håret
er ikke det som betyr mest for meg.
Vi ble begge stille. Det var ikke lett å tenke ut spørsmål som ikke ville avsløre den veien han kom
til gå i tiden
framover.
-
Så
hvordan tror du tiden i Oslo blir?, spurte jeg til slutt.
Han dro på
det.
-
Jeg vet ikke, sa han. Jeg tror det blir et nytt
miljø, nye
venner, en ny menighet.
Jeg nikket. - Det blir det. En ny skole, hvor du skal lære både sjelesorg,
liturgi, gresk og mye annet. Du vil møte
mange nye mennesker. To av lærerne
dine vil bli biskoper senere.
-
Har du lov til å
si det?
Jeg smilte.
- Jeg vet hvor distre du er, du kommer til å glemme det snart.
Jeg nevnte ikke at han kom til å miste troen under ett år senere, men jeg
visste at han for bare noen uker siden stod på
jobben og vurderte det seriøst.
Jeg husker episoden godt fortsatt, han måtte
huske den enda bedre. Det var garantert ikke mulig å se det på
oss, der vi stod og følte
på streken som
befant seg mellom tro og ikke-tro. Et så
lite skritt, men likevel så
stort. Det lille nei-et i hodet, som slo det hele fra oss, og samtidig
angsten over å ha
vært så nært den forbudte
linjen.
Jeg ville spørre
ham om dette, men slo det fra meg. Å
snakke om det ville kanskje endre framtiden i en retning jeg ikke ville ønsket, uansett hva
det måtte medføre.
-
Hvor ofte ber du, spurte jeg.
-
Husker du ikke?
Jeg ristet på
hodet. Det er lenge siden.
Kjetil så
ut til å tenke
seg om. - Det avhenger. Noen ganger ber jeg mye, andre ganger kan det gå dager mellom hver
gang.
-
Hvor ofte tror du at du kommer til å be når du er på min alder?
-
Jeg vet ikke. Kanskje like mye. Kanskje aldri.
Men hvorfor spør
du? Du vet jo svaret!
Jeg smilte.
- Ja, jeg vet svaret, men jeg er like
selvopptatt som alle andre. Jeg lurer på
hva du tenker om meg. Om du i hele tatt tenker på meg.
Vi ble begge stille.
-
Men kan du ikke si noe om hva som kommer til å skje i Oslo, da?,
spurte han til slutt. - Jeg skjønner
at du ikke kan snakke om det, men du kan vel si litt?
-
Det vil forandre livet ditt, det kan jeg si, sa
jeg etter en kort tenkepause. Det var også
alt jeg kunne si til ham.
Mer sa vi ikke til hverandre. Mer kunne vi heller ikke si.
Vi ble sittende en stund og stirre ut vinduet, før
Kjetil tok en stor slurk og drakk opp restene av teen, så på
klokken og unnskyldte seg. Det måtte
være han som
gjorde det. Jeg hadde bare klokke på
mobilen, og den kunne jeg selvsagt ikke ta opp foran ham. Da han hadde
reist seg, tatt på jakken
og forlatt lokalet tok jeg endelig fram mobilen. Jeg gikk gjennom kontaktlisten
og fant den ett år
eldre Kjetil.
"Hei, Kjetil 22, har du lyst til å ta en kopp kaffe en
av dagene?"
Svaret kom noen minutter senere. "Gjerne. Når passer det?"
"Hva med tirsdag?"
"Passer fint."
Jeg la mobilen i lommen, og forlot kafeen, jeg også. Det var lenge siden
jeg hadde møtt
Kjetil 22, det ville være
interessant å høre hvordan livet hans
var for tiden.