Sannhetens Ord og Dagen - en liten retorisk analyse

Jeg formulerte for en tid tilbake noen tanker om sannhet og retorikk i en bloggpost jeg enten publiserte eller har liggende på planleggingsstadier, som gikk ut på hvordan man kunne avgjøre hvem som har rett i en sak selv om en selv ikke vet noe om temaet. Jeg har også lenge hatt lyst til å analysere en tekst med dette som utgangspunkt. Da en av mine facebookvenner lenket til denne saken var jeg overbevist om at denne var moden for en analyse.

Jeg valgte bevisst å ikke lese hva saken gikk ut på, og jeg har også valgt å ikke verifisere noen av påstandene i teksten. Jeg har heller ikke googlet menigheten, og vet i praksis ingenting om den. Kan jeg si noe om hvem som har rett basert kun på denne teksten her?

(Nei, jeg har ikke bedt verken forfatter eller Dagen om rett til å reprodusere teksten her, men om noen av dem har et tilsvar vil jeg selvsagt lenke til det.)

Driver redaksjonen i Dagen gruppeterapi eller journalistikk?

 Skrevet av Ørjan Aarmo, medlem i Sannhetens Ord og tidligere pastor i en trosmenighet

Min kommentar: Ok, medlem i Sannhetens Ord er greit, men "tidligere pastor i en trosmenighet" er problematisk. Hva betyr det? Hvorfor navngir han ikke menigheten?


Dagen står nå med et selvoppnevnt oppdrag å skaffe oss sunne menigheter, men på den andre siden, har de ingen andre hjelpemidler enn en bønnegruppe med en uttalt hensikt å splitte en hel menighet.

Min kommentar: Ok, det er en alvorlig anklage, og den bør dokumenteres. Slik innledninger har en høy risiko forbundet med seg, men også en potensiell høy gevinst. Men samtidig skaper denne innledningen litt ubehag, er ikke dette det klassiske argumentet til sektledere? Utbrytere fra Scientologi-kirken er jo som vi alle vet "bare ute etter å ødelegge kirken", og all kritikk må jo selvsagt tolkes i dette lyset. En slik åpning borger for gode kort på hånden, ellers slår det tilbake på forfatteren.

Overraskelsen var stor da jeg fredag 13. mai lastet ned lørdagsutgaven av Dagen på min Google-pad. Gjennom snart 20 år som vanlig medlem i menigheten Sannhetens Ord fikk jeg en kvalmende og vemmelig følelse, da jeg så helsides foto av porten inn til industriområdet hvor min hjemmemenighet har tilhold. Bildet som med vinkel og utsnitt lettere gir assosiasjoner til en konsentrasjonsleir enn en frimenighet gav meg frysninger.

Min kommentar: Jeg har som sagt ikke lest saken, men om det stemmer at det er et bilde som skaper denne assosiasjonen er det ikke bra. Hvorvidt dette stemmer skal jeg imidlertid overlate til de som leser den andre saken. Men dette avsnittet er også litt merkelig, dersom han er tidligere pastor i en trosmenighet, og medlem i 20 år, hvor gammel var han da han jobbet som pastor? Var det for tjue år siden? Hvilken relevans har det i dag?

Skuffelsen over at Dagen blåser liv i avhopper journalistikken øker mens jeg leser, og den kulminerer når jeg ser redaktørens kommentar «Hva er sant om Sannhetens Ord?». Overskriften viser at avisen repeterer gammelt nytt. Den ble benyttet ordrett av Korsets Seier første gang i oktober 2003.

Min kommentar: Dette kan være interessant, OM anklagene fra 2003 viste seg å være grunnløse. Da plikter forfatteren å dokumentere dette, dette vil i så fall komme senere i teksten. Om de ikke skulle vise seg å stå må vi anta at dette er løgn.

Flere av resonnementene fremstår som blåkopi av artikkelen skrevet av Jan Viumdal. Bildet på forsiden ikke fanget i egen linse, men avisen tyr heller til et gammelt foto fra Aftenposten. Bildebruken er tydelig og skaper inntrykk av den fangetilværelsen medlemmene er rammet av.

Min kommentar:
Et godt poeng, OM dette stemmer. Igjen, det kan jeg ikke uttale meg om.

En lettere oppbrakt SMS blir sendt til redaktøren. Raskt får jeg et svar som understreker at «alle fakta er sjekket og at journalistenes nivå er utmerket.» Det beroliger meg definitivt ikke. Den redaksjonelle linjen i Dagen ser ut til å være i forandring. Er redaktøren i ferd med å distansere seg fra miljøene han engang identifiserte seg med.

Fra å være redaktør og leder i Ulf Ekmans stiftelse i Norge, frem til hans tweet om konvertering til statskirken i 2010, og påfølgende ansvar i den lutherske Dagen. Blir dette skillet nå beseglet med et oppgjør om en tidligere cellegruppe av Oslo Kristne Senter?

Min kommentar: Og hva så? Hva har det med saken å gjøre at Selbekk tidligere jobbet med Ulf Ekman? Skulle ikke du dokumentere at beskyldningene fra 2003 er grunnløse?

Etter å ha frekventert Magazinet og senere Dagen sine kontorer ukentlig i mer enn 12 år og hatt ulike relasjoner til avisen, følte jeg meg lettere indignert. Etter mange samtaler om teologi og kirkehistorie kunne den høyst oppegående redaktøren, i det minste «reddet» meg ut av lederskapet maktgrep. Men «avsløringen» som middel blir kanskje viktigere enn målet. På tross av at motivet så edelt blir fremstilt som å «kun få sunne menigheter».

Min kommentar: Så fordi de ikke har forsøkt å frelse deg fra menigheten som visstnok er så forferdelig så er du krenket? Skal enhver ateist være krenket fordi kristne ikke bruker hvert våkne minutt på å forsøke å frelse dem? Ser du ikke hvor absurd dette argumentet er?

Hva er imidlertid bevisene på en sunn menighet? Er det en kirke som ikke griper inn i vår private sfære? Eller menighetsledere som lar være å hevde Guds Ord i redsel for å bli hengt ut i kristen media? Eller er det diakoner som ikke våger å dele Guds Ord under sjelesorg, i frykt for å bli jaktet ned av skuffede mennesker? Har Dagen formelen som beregner nivået av sunnhet i en menighet?

Min kommentar: Jeg trenger nesten ikke lese mer, dette er ord skrevet av en skyldig. For dette er argumenter man hører fra mennesker som har gått over streken. "Skal jeg ikke kunne kreve full innsats fra spillerne?", sier treneren som nettopp har skjelt ut en åtteåring. "Er det ikke greit å vise elevene at du bryr deg?", sier læreren som gir niendeklassingene litt for lange klemmer? Og samtidig, om en person begynne å stille spørsmål om hvor grensene for utroskap går skjønner du at vedkommende har trådt over dem.

Hva ligger i ordene "en kirke som ikke griper inn i vår private sfære"? Har de blandet seg inn i hva folk gjør hjemme?  Hva betyr " diakoner som ikke våger å dele Guds Ord under sjelesorg"? Har de fortalt homofile ungdommer at de kommer til å brenne i helvete?  Jeg aner ikke, men det noe med det avsnittet som gir meg frysninger.

 Spørsmålet stiller redaktøren selv i en leder fra 12/-02 i avisen Magazinet. Redaktøren besvarer spørsmålet godt i kommentaren som omhandlet forrige ryktebølge mot Ny Generasjon: «Vi håper ikke det. Vårt tips er i det lengste at Vårt Land denne gangen vil bli stående noen lunde alene om å trykke slike oppslag - i hvert fall i den kristne pressen. Vi utelukker ikke at det å stå frem i avisen å gi en organisasjon eller menighet skylden for sine problemer, muligens kan være god terapi. God journalistikk er det definitivt ikke.» Denne gangen ser det ut at redaktøren har skiftet mening og lar journalistene grave frem beskyldninger og karakteristikker av menighetens medlemmer og lederskap.

Min kommentar: Skulle du ikke argumentere? Hvilken interesse har det at Selbekk har skiftet syn fra 2002? Det standpunktet er gammelt nok til å konfirmere seg. Jeg forstår ikke hvorfor det har noe som helst med saken å gjøre.

Ikke enkeltstående anklager, men en godt arrangert kampanje som legitimeres gjennom en organisert gruppe, slik de selv fremstilles i avisen. Mange i gruppen, med erfaringer fra menigheten, stammer lengre tilbake enn Selbekks oppgitte kommentar om avhopperjournalistikken fra 2002

Min kommentar: Jeg skal gi ham rett på dette punktet. Har de vært lenge ute kan det tenkes at de ikke er oppdatert på hva som skjer der.

Lørdagens leder skaper stor redaksjonell fallhøyde når den ubeskjedent konkluderer at Sannhetens Ord ikke har forandret seg. Kommentar forblir jokeren som holder hele korthuset til artikkelserien oppe. Lenge før serien publiseres, er artiklene og bildene i all hovedsak ferdige. Noe redaktøren langt på vei bekrefter. Konklusjonen ser ut til å være gjort på forhånd. Bildene fra «bønnemøtet» på Ås er fra oktober. Bildet tatt av den «anonyme mannen» foran Håndverkeren i Oslo er trolig tatt på sensommeren i fjor. Skildringen fra Sannhetens Ord er fra august forrige år. Og med detaljrikdommen ble artikkelen trolig skrevet mens minnet fortsatt var ferskt. Om ikke journalisten syntes det var lettere å trykke på record på båndspilleren? Journalistene arbeider nok grundig. Men skriver de for å oppfylle en ferdig konklusjon?

Min kommentar: Stemmer sikker. Det har brukt lang tid på artikkelen. Men styrker ikke det Dagens sak? De kunne publisert den for lenge siden, men de har sittet på den til, det må jo borge for langt mer kvalitet enn om de ikke hadde ventet?

Metodene ligner mye mer på det som gjøres når “svertekampanjer” rettes mot personer eller bedrifter. Spekulative skildringer fra møter på Sannhetens Ord hvor Dagen etter sigende ikke kontaktet menighetens lederskap.

Min kommentar: Her er det virkelig forfatteren roter seg ut på dypt vann. Premiss: De har brukt lang tid på saken. Konklusjon: Dette er en svertekampanje. Og angående svertekampanjer, så er det ofte svært få ytre forskjeller på oppriktige svertekampanjer og tabloidsøppel. Forskjellen er i dokumentasjonen. Og igjen bruker forfatteren dette Scientologiargumentet, uten å forstå i hvilket lys han havner selv. 

Suspekte gjenfortellinger av forbønner, hårfletter og påkledning av barn. Tolkninger av omsorg som til forveksling ligner mye på skildringer av «Children of God» fra sytti-tallet. Finner redaksjonen dette nødvendig? Redaktøren må være svært sikker på at menigheten jeg går i, fortsatt driver med maktmisbruk og kontroll av medlemmer. “Men har ting endret seg? Har menigheten utviklet seg til det bedre? Dessverre ser det ikke slik ut,” sier han. Uttalelsen legitimerer redaktørens oppdrag: «Vi ønsker oss sunne menigheter, uten maktmisbruk og integritetskrenkelser. Det kan da ikke være for mye å forlange.» Hva får redaksjonen til å tro at en bønnegruppe i Ås, som ikke har noe offisielt styre, formål eller vedtekter, innehar sterkere integritet, enn en menighet med valgt styre som årlig innrapporterer til Fylkesmannen?

Min kommentar: Her argumenterer forfatteren bedre, selv om det også her er logiske tankefeil. Hvorfor tro på en bønnegruppe enn på en menighet? Godt spørsmål. Men så er han plutselig på viddene igjen. For menigheten har jo tross alt "valgt styre som årlig innrapporterer til Fylkesmannen". Som er relevant på hvilken måte? Hvordan gir fylkesmannen folk mer integritet? Hadde han bare droppet siste setningen... 

I Under forrige kampanje i forbindelse med bomben, anmeldte gruppen menigheten til sosialkontorer, fylkesmannen, Modum Bad, Redd Barna og departementene. Alle disse instansene hadde frihet til å granske Sannhetens Ord, men foretok seg ingen aksjoner mot hverken min familie eller andre så langt jeg har erfart.

Min kommentar: Her er jeg litt i villrede. Hvordan skulle "sosialkontorer, fylkesmannen, Modum Bad, Redd Barna og departementene" utføre aksjoner mot menigheten? Jeg aner ikke hva dette medfører så hvorvidt dette er et godt argument kan jeg ikke svare på. Men på den andre siden er det mange sekter som sikkert er verre enn Sannhetens Ord, og jeg vet ikke om sosialkontorene bruker så mye tid på dem heller, så jeg tviler på at dette er et godt argument.

Den eneste forskjellen på anklagene i 2016 kontra ukene og månedene, før og etter bombingen i 2003, er nå at gruppen faktisk åpent erkjenner sitt svært organiserte arbeid. Og at de har fått drahjelp fra noen få kristne ledere som offentlig «tør» stå frem i media og anerkjenne gruppas anklager mot Sannhetens Ord.

Min kommentar: De er organisert, so what? Jeg ser ikke noe argument her.

Skremmende nok vet vi at gjentakelsens kunst har vært hyppig benyttet av totalitære mennesker, men ikke så fullt så ofte fra bønneledere i kristne sammenhenger.

Min kommentar: Dette er et kjent sitat, ofte tillagt Goebbels, selv om han brukte det for å beskrive engelskmennenes såkalte propaganda. Likevel, dette er nok en bekreftelse på Godwins lov. og når sant skal sies, Aarmo kommer ikke godt ut av det. Det er ikke akseptabelt å antyde at Selbekk er totalitær. Når jeg ikke kan så mye om saken pleier jeg som regel å støtte den som ikke kaller den andre for Hitler, en Hitler som til og med bar satt av spalteplass slik at Aarmo kan få lov til å antyde at han er Hitler.

I Dagen sitt kildemateriale finnes det ingen kontroll overhode. Dagen er prisgitt at gruppens gjengivelse er korrekt på alle måter. De har ingen andre valg, enn å stole på en side av saken. «Granskingen» som startet for mer enn ett år siden burde gitt Dagen rikelig tid, til å sjekke begge sider av anklagene, om viljen hadde vært til stede. I vår menighet garanterer i alle fall vedtektene en åpning for demokratiske forandringer i ledelse av menigheten. Hvilke mekanismer styrer avhopperne?

Min kommentar: "Hvilke mekanismer styrer avhopperne?" Er det..... vår venn med hale og bukkehorn? Kanskje de ikke har like mye kjærlighet i hjertet om menighetens medlemmer? Denne antydningen er bare smakløs.

 Akkurat som departementet kan heller ikke jeg, selv om «godviljen» legges til, se systematiske maktovergrep fra menighetens ledere. Jeg ser ikke på de som perfekte, men i anstendighets navn skal vi som medlemmer også snakke sant. Jeg er ikke en del av lederskapet, men er betrodd å lede offentlige møter, søndagsskole og konfirmasjonsundervisning. Aldri overhode har jeg opplevd å bli sensurert eller diktert hva jeg skal si fra plattformen. Noe som nettopp er det første tegnet på manipulering fra maktsyke mennesker eller regimer. Tankerekken til Dagen har derfor brister, når avisen faktisk sensurer imøtegåelse på anklager mot involverte familier. (Dagen 21.mai 2016) Sannhetens Ord består ikke av ufrie medlemmer som blindt utfører «ordre» fra lederskapet. Vi er kreative, produktive og moderne mennesker som arbeider som bedriftsledere i privat næringsliv, lærere, sykepleiere, barnevernspedagoger, og etatsledere i store kommuner. Hos oss trives tidligere frelsesoffiserer og tros-pastorer, indremisjonsfolk, sambanditter og pinsevenner.

Min kommentar: Dere har medlemmer med alle mulige yrker, og fra alle mulige menigheter. På hvilken måte styrker eller svekker det saken deres?

 Dagen står nå med et selvoppnevnt oppdrag å skaffe oss sunne menigheter, men på den andre siden, har de ingen andre hjelpemidler enn en bønnegruppe med en uttalt hensikt å splitte en hel menighet. For å spørre slik som Vebjørn Selbekk en gang gjorde: Driver Dagen gruppeterapi, eller god journalistikk?


Avsluttende kommentar: Ut fra denne kommentaren tyder alt på at Dagen har rett, selv uten å ha lest et eneste ord Dagen har skrevet. Selvsagt må vi ha et forbehold om at forfatteren bare er en dårlig debattant, men om dette er representativt for lederskapet og menigheten ser det ikke bra ut. Han innleder med å komme med noen grove beskyldninger, men han følger aldri opp. Han kan bare antyde, relativisere og henvise til totalitære bevegelser.

Og samtidig velger han en veldig ufornuftig strategi som mange ville forstått ikke er lur, han er ikke villig til å møte på halvveien. Hadde han sagt at noe av det selvsagt er korrekt, men at menigheten har forandret seg, at noe av kritikken imidlertid er grunnløs, men at de er villig til å møte folk osv. osv, så hadde de fått sympati. Nå argumenterer han imidlertid på samme måte som et sektmedlem.

Dette betyr ikke at Sannhetens Ord er en sekt, jeg kan som sagt ikke uttale meg om saken. Det jeg derimot kan si noe om er at forfatteren retorisk argumenterer som om Sannhetens Ord er en sekt.

Sju debattregler

Jeg ser at folk ofte går seg vill i debatter på internett, og har opp gjennom årene formulert noen regler som jeg mener vil gjøre dem mer fruktbare. Jeg legger denne ut for at jeg senere kan lenke til posten og be folk lese punktet de har forbrutt seg på (ja, jeg vet at det jeg nettopp skrev er i konflikt med punkt 6).

1. Trådstarter definerer grensene for debatten

Dette burde være åpenbart, men folk ser ut til å glemme det hele tiden. Grensene for en debatt, enten det er på Facebook, et debattforum eller andre plattformer. Les trådstarten, har du noe å korrigere, skriv det, men er utenfor, start en ny tråd. Er du usikker, les hovedinnlegget igjen.

2. Å ville tillate noe betyr ikke at du respekterer det

Personlig er jeg for utroskap, jeg er tilhenger av at folk drikker seg ihjel, jeg er tilhenger av at folk spiller bort både bil og hus i et forsøk på å få tolv rette på kupongen. Eller sagt på en annen måte, jeg vil ikke at disse aktivitetene skal forbys. Det er forskjell på

Manglende evne til å skille mellom ønske om forbud og aksept merket vi tydelig i debatten rundt vitsene fra facebookgruppen Mannegruppa Ottar. Man kan utmerket godt mene at noe er usmaklig, krenkende og ekkelt uten å ønske et forbud.

Det samme problemet merker man i debatten rundt legalisering av narkotika eller forslag om statlige bordeller. "Så du ser ikke et problem at folk setter et skudd heroin før de drar på jobb?"  "Så du ser ikke noen problemer med sexindustrien?" Jo, det gjør de garantert, men det er ikke derfor de mener det de mener. De er mest sannsynlig av den oppfatningen at et forbud gjør mer skade enn gavn. Hvorvidt dette er korrekt er selvsagt en annen diskusjon, og det finnes garantert mange svakheter i deres argumentasjon. Likevel må du aldri beskylde dem for å elske narkotika eller prostitusjon, det viser bare at du ikke har satt deg inn i temaet.

Å ville tillate noe er ikke det samme som å mene at det er positivt.

3. Det er tillatt å skifte tema, dersom prinsippet som ligger til grunn er det samme

Min personlige erfaring er at folk som ikke forstår det andre punktet, heller ikke forstår dette, men det er en helt annen diskusjon.

Jeg har påpekt flere ganger, men aldri fått skikkelig svar om hvordan en kan være for selvbestemt abort med begrunnelse i at kvinner skal bestemme over egen kropp og samtidig ønske å forby strippeklubber. Har de rett over egen kropp når de skal ta abort, men ikke når de ønsker å strippe?

Enkelte vil kanskje reagere på dette, påpeke at jeg ikke må skifte tema, men i praksis er det samme diskusjon. Et prinsipp i tema A må nødvendigvis gjelde i tema B, og man kan bekjempe en motdebattant ved å flytte et argument fra A over i B, og vise hvor ubrukelig det er i den sammenhengen, noe som også vil bety at det ikke er mye tess i A.

4. Bruk nøytrale ord

Det vil sikkert være enkelte som påpeker at ingen ord er fullstendig nøytrale, men det er bør være åpenbart at enkelte ord er mer nøytrale enn andre. Ordet "abort" åpner for debatt, "fosterdrap" gjør det ikke. Debatterer du omskjæring av gutter, bruk nettopp ordet "omskjæring" og ikke "kjønnslemlestelse". Du kan gjerne argumentere for at omskjæring er kjønnslemlestelse, men du bruker du det nøytrale ordet først, så argumenterer du for at det går en vei fra omskjæring til kjønnslemlestelse.

Du kan ikke klage på at du ikke fikk seriøse svar om du ikke overholdt denne regelen.

5. Debatten tar en midlertidig pause om en person skriver "men det er ikke det jeg mener"

Du har sikkert opplevd stråmannen, det vil si at man tillegger deg meninger du ikke har. Samtidig har du sikkert uttalt deg litt uklart og blitt tvunget til å gjenta budskapet, med andre ord. Å debattere er å stille to ulike standpunkter opp mot hverandre og levere argumenter for den siden og argumenter mot den andre. Likevel er det åpenbart at

"Det er ikke det jeg mener" er en timeout, det betyr at en av dere enten har forklart seg dårlig eller at den andre har misforstått. Fortsetter du å debattere uten å komme til klarhet hva som har blitt sagt blir diskusjonen ufruktbar.

6. Argumenter, ikke henvis
Aldri henvis til en bok, en YouTube-video eller for den saks skyld din egen doktoravhandling. Dette er ikke et uvanlig scenario, akademiker skriver bok eller avhandling, akademiker skriver deretter kronikk eller leserinnlegg, akademiker får kritikk for synspunkter i innlegget, akademiker blir grinete fordi vedkommende ikke har lest avhandlingen.

Det er irrelevant at kritikere ikke har lest alt det andre du har skrevet, debatten foregår nå i  ett forum, og du kan ikke da ta det over i andre. Foregår en debatt i avisen, skal den også fortsette i avisen. Og er du ikke i stand til å legge frem din hovedtese i ett medium, ikke bruk det. Er du bare i stand til å legge frem dine argumenter på en skikkelig måte gjennom en bok og ikke et leserinnlegg, hvorfor skriver du da et leserinnlegg?

Det samme gjelder forøvrig å henvise til bøker i debatter. Du kan ikke skrive "Per Persen har skrevet om dette i bok x, sjekk ut den." Forventer du at jeg skal bestille boken fra Amazon, vente noen uker, lese den og deretter komme tilbake til deg? Hvordan kan vi i hele tatt diskutere på den måten? Det er selvsagt mulig å skrive "Per Persen tar opp dette, og han argumenterer at...".

Ellers er jeg relativt skeptisk til å lenke til YouTubevideoer som et svar på et spørsmål. Jeg har gjort det av og til, men i utgangspunktet forsøker jeg å begrense slike svar. Hva er galt med å se videoen selv, og deretter gjengi de viktigste punktene?

7. Det faktum at noen kritiserer din argumenter betyr ikke at de ikke er på din side

For noen uker siden var det en debatt pågående om ufrivillig farskap, og selv om jeg ser at det er gode prinsipielle argumenter for å tillate såkalt juridisk abort er argumentene imot dette sterkere. Grunnen er at denne retten kommer i konflikt med to andre rettigheter, den første til moren, den andre til barnet, og da blir det problematisk (mer om det en annen gang).

Likevel har jeg som sagt sympati med motparten, og kan samtidig bli frustrert over de horrible argumentene til min side. "Hvis de ikke ville bli fedre burde de tenkt seg om før de hadde ubeskyttet sex", var gjennomgangsmelodien hos flere av mennesker jeg ellers oppfatter som oppegående.
Er ikke det er argument som ble brukt mot selvbestemt abort? "Var hun så dum at hun pulte rundt, får hun værsågod bære fram barnet!" Og hva om han bruker kondom, og den sprekker? Hvilke rettigheter har han da? Dette er ikke så gjennomtenkt, så ikke bruk et slikt argument.

Problemet til min side i debatten var at de argumenterte med et prinsipp som går som følger: "Hvis en person ikke vil bli ufrivillig forelder, bør vedkommende bruke prevensjon." Jeg tror ikke alle har reflektert over hvor dette prinsippet fører dem.

Jeg bryr meg ikke om du er uenig eller enig med meg, bruker du argumenter med klare logiske brister vil jeg påpeke det. Det betyr ikke at jeg er uenig med deg, men litt for mange ser ut til å tro det, og begynner å argumentere som om jeg tilhørte motparten. Litt for mange av dere ser ut til å tro det og arrgumentere ut fra det.

17 brettspill du trygt kan kjøpe (og 7 du trygt kan skrote)

En av mine hobbyer er brettspill, og jeg har hatt stor glede av å spill både med familie og venner så snart anledningen har budt seg. 

Men før jeg forteller om hva som er bra, er det først viktig å påpeke at i mange hjem befinner det seg noe som best kan beskrives som brettspillenes svar på byllepest. Folk har kjøpt søppel, og det er veldig trist, siden barn og unge tidlig lærer at brettspill er kjedelig. At et spill har solgt millioner betyr ikke at det er bra, som regel er det et tegn på det det er forferdelig. Følgende brettspill er grusomme og bør skrotes umiddelbart:

Ludo

Ren flaks, og meningsløst. Det kryr av gode barnespill der ute, kjøp heller ett av dem.

Monopol

Et forferdelig spill. Ikke bare kan du gå konkurs flere timer før de andre blir ferdig, du kan oppleve noe som er verre, komme i en posisjon hvor det er åpenbart at du ikke kommer til å vinne. Da er du tvunget til å se en bli rikere og rikere, mens du nærmer deg konkursen. I motsetning til Sjakk er det heller ikke akseptabelt å gi seg når en ser at det ikke går veien.

Risk

Risk er bedre enn mange av de andre spillene på denne listen, men det finnes langt bedre alternativer, så skaff deg heller disse. Unntaket er, har jeg forstått, Risk Legacy, som introduserer en helt ny måte å spille Risk på. Jeg har imidlertid ikke spilt denne versjonen, så jeg kan ikke anbefale det.

Yatzy

Intetsigende terningsspill, om du skal spille med terninger anbefaler jeg heller Age of War, som du kan lese om litt lenger ned.

Trivial Pursuit

Problemet med TP, og alle andre spørrespill er at det i praksis er veldig vanskelig å vinne mot en som vet mer. Du kan ha flaks, men da er det som regel åpenbart at dette nettopp skyldes flaks. En vanlig ungdom vil ikke ha sjanse til å slå en belest foreldre, og det gjør også spillet kjedelig for enkelte.

Phase 10

Tom Vasel forklarer problemet med dette spillet her, jeg trenger ikke legge til noe.

UNO

Kjedelig, intetsigende, ren flaks, elendig, brenn dritten.






Så hva skal du spille i stedet? Jeg er glad du spør.

17 gode spill du trygt kan kjøpe

Spyfall

Ett glimrende spill, som alle jeg har spilt det med elsker. Dere befinner dere på ett sted (restaurant, supermarket, ubåt, romstasjon etc.), og en av dere er spion. Målet til spionen å finne ut hvor dere er, målet til de andre er å finne ut hvem som er spionen. Dette gjøres ved å stille spørsmål som ikke avslører stedet, men samtidig gir nok informasjon at de andre forstår at du ikke er spionen. 

One night ultimate werewolf

Ungdommer elsker dette spillet, det kan jeg si etter at jeg har introdusert en rekke elever for det. Det løser mange av problemene med det originale spillet Varulv eller Mafia, hvor en er nødt til å være moderator. Hver runde tar rundt ti minutter, og det er like spennende hver gang.

Age of War

Dette er et lite spill, og heller ikke dyrt. Du kaster terninger og erobrer slott i Japan, erobrer du en hel klan kan ikke motstanderne dine erobre dem tilbake. Det er et ganske lett spill, men det er et spill som kan være et alternativ til Yatzy. Spill heller dette i stedet.

Resistance

Du er med i motstandsbevegelsen i et dystopisk framtidssamfunn, og du skal sende ut folk på oppdrag for å bidra til å styrte diktatoren. Problemet er at det er spioner i gruppen, spioner som kjenner til hverandre og som vil gjøre alt for å sabotere planene.

Hvem skal du stole på, hvem skal du sende ut på oppdrag? Og er du spion, hvordan skal du skjule dette lenge nok til å sabotere oppdragene?

Fascinerende. Ulempen er at du må være minst fem for å spille, men til gjengjeld kan du spille det med hele ti personer.

Codenames

To spymasters forsøker å kommunisere med sine agenter ute i felten. På bordet ligger 25 kort med ett ord, 8 av disse er dine agenter, 8 tilhører motstanderen, det er endel sivilister og en leiemorder. Du kan si ett tall og ett ord, og så må dine feltagenter finne ut hvem du mener. Det er litt vanskelig å forklare med så få ord, men vil du vite hvordan spillet fungerer kan du se denne videoen her. 

Pandemic

Samarbeidsspill, dere skal forsøke å redde verden fra fire sykdommer som sprer seg fra by til my. Dere må planlegge godt, reise til de stedene hvor det er mest behov for helbredelse, men også utvikle vaksiner. Spillet har blitt kåret til verdens beste spill av The Dice Tower, og det er ikke uten grunn.

Concept

Kast ut Pictionary og alle slike spill, dette er det beste innen denne sjangeren. Du slipper å tegne, men du legger i stedet ut brikker på symboler. Du kan spille det med to lag, ellers kan du bare droppe konkurransen og se hvor lang tid dere bruker på å gjette.

Eks: Du har fått et kort hvor det står "Ringenes Herre". Legg først en brikke på feltet "bok", så en brikke på "film/ TV-serie". Legg brikker på "Fantasifigur", så på "Liten", så på "Reise", "Kamp", osv. Se gjerne Will Wheaton med venner spille det i denne filmen her.

Kjøp spillet, du kommer ikke til å angre på det.

Zombicide

Dette er et spill jeg har brukt mye tid på. Du kan spille som lag, alene, eller om du kjøper Sesong 3, som to lag mot hverandre. Du skal utføre oppdrag, men du må passe seg for zombiene, det kommer nye hver runde. Samtidig må du skaffe deg våpen, og det kan være vanskeligere gjort en sagt.

Splendor

Splendor er et spill som har blitt veldig populært på kort tid, ikke uten grunn. Du skal samle edelssteiner som du bruker til å kjøpe kort. Det virker kanskje ikke så spennende, men mekanismen er ganske fascinerende. Hvert kort gir deg rabatt i framtidige kjøp, og du må tenke om hvilke edelsstener du bør satse på. Det er et enkelt spill, men veldig spennende.

Cuoridor/ Quarto/ Pylos

Samme produsent, mye av den samme mekanikken. Ikke bare er spillene flotte å se på, de er også utmerkede spill. Liker du tenkespill er dette noe for deg.

I Pylos skal dere lage en pyramide, hvor målet er å legge siste kule på toppen. Dersom du klarer å lage en firkant eller fire på rad kan du ta av to kuler. Det er en avansert form for fire på rad, bare langt bedre. Quoridor er et racingspill hvor du skal komme deg fra ene siden av brettet til den andre.

Quarto er også en form for 4 på rad, men i dette spillet har du felles brikker, og du bestemmer hvilken brikke motparten spiller. Du kan enten få fire mørke/lyse/høye/lave/runde/firkantede/med eller uten hull på rad, og man må tenke seg godt om hver gang.

Ticket to Ride

En klassiker, dette er ett av få kvalitetsspill som har solgt millioner. Det finnes i dag mange forskjellige utgaver, der du skal bygge jernbane i enten USA, Tyskland, Norden, Sveits, BeneLux, Afrika eller India.

Personlig har jeg mest erfaring med den amerikanske utgaven, og det er visstnok en variasjon i reglene. Bruk gjerne tid på å finne ut hvilken utgave som passer deg.

Roskis

Dette er i utgangspunktet et barnespill, det kan absolutt spilles av voksne. Du fyller et søppelspann med søppel, og målet er å få det til å ikke å renne over.

Men det er også strategi, du har kort med tall fra 1-10, alle legger ned et kort samtidig, og den som får høyest legger like mye søppel som tallet viser. Da krever det strategisk evne til å beregne hvor mye søppel som fortsatt får plass. 

The Game

Dette er er spill jeg ikke har spilt med andre, men det kan spilles alene eller som et samarbeidsspill. Du har fire kort, to med 1 og to med 100. Målet er å bli kvitt alle kortene i bunken (fra 2 til 99). Du har 8 kort på hånden og må legge ut to hver gang før du kan trekke inn nye. Har du f.eks. 3, 12, 94,35,67, 82, 32 og 16 kan du legge på 3 på en av enerbunkene, og 94 på en hundrebunke.

Samtidig er reglene slik at dersom du har et kort som er ti lavere eller høyere kan du hoppe ti tilbake. Spillet er frustrerende, men samtidig veldig gøy. Har lyst til å prøve det med andre.

Cash n'Guns 

En sikker festvinner, spesielt når du vet at i spillet ligger det åtte skumgummipistoler. Dere skal dele byttet etter et ran, men før det må dere ha en "mexican standoff", og du har tre kuler og fem blanke skudd. Kaster du deg ned eller blir skutt får du intet bytte denne gangen. Veldig bra spill, men anbefales ikke for folk som ikke liker spill som inkluderer å rette våpen mot andre.

St. Petersburg

Jeg har bare spilt originalen, men det har kommet ut en nyere utgave som jeg har forstått er veldig bra. Målet er å bygge St.Petersburg, og du sikrer deg arbeidere, som gir deg penger til å kjøpe bygninger, og aristokrater. Etterhvert kan du oppgradere kortene og sikre mer poeng og penger.

Du er nødt til å finne den perfekte kombinasjonen av aristokrater, bygninger og oppgraderinger for å vinne. Noen i min familie satser tungt på aristokratene, jeg går ofte mer for bygninger, og hver strategi har sine fordeler og ulemper. Den som satser mest på bygninger får ofte en fordel i starten, men aristokratsamleren kommer med syvmilssteg på slutten, og da er det ofte spennende å se om ledelsen holder. Dette spillet har gitt oss mange timers hygge, og jeg har ikke spilt med noen som har gitt uttrykk for at de har mislikt spillet.







Det var mine beskjedne anbefalinger, om du har noen kommentarer eller tips er jeg glad for dem.