Hanne Nabintu Herland, venstresidens fremste stemmesanker

Hanne Nabintu Herland er ingen stemmesanker for partiene på høyresiden, og at profilerte folk velger å legitimere hennes autoritet ved å skrive bok sammen med henne er en gåte for meg.

Herland er ute med ny bok, denne gangen som redaktør av antologien Ny Vind over Norge. Tidligere har hun gitt ut bøker på mindre forlag, Lunde og Orfeus, men i den siste har hun fått med seg ellers så respektable personer som Erna Solberg og Torbjørn Røe Isaksen.

Problemet med både Herland og en del av de andre som skriver i boken er at de vil dra de borgerlige partiene i en retning som bare vil tjene Arbeiderpartiet. Folk flest er ikke så konservative som Herland, de er ikke så redde for muslimer som Halgrim Berg og de er ikke så imot synd som Bjarte Ystebø. At man skal peke på disse og trekke dem fram som de største stjernene på den konservative himmelen kan umulig være en fornuftig strategi.

Foto: Paul Bernhard

I USA kjenner det republikanske partiet dette på kroppen, og man har også i den forbindelsen fått et nytt uttrykk: "to be primaried". Dette betyr at Tea Party-bevegelsen trumfer gjennom kandidater fra ytre høyre i de republikanske primærvalgene, kandidater som ikke har noen mulighet til å vinne i områder hvor demokratene og republikanerne ligger jevnt. Denne primærvalgstrategien er det kun demokratene som vinner på.

Programlederen Bill Maher snakket nylig om disse kreftene på ytre høyre i USA, og deres rolle er ikke å dra landet i en mer konservativ retning, men å fylle egen lommebok. Det gjør ikke noe om de fremstiller høyresiden som tullinger; så lenge de har hundre tusen betalende lyttere eller seere er deres mål nådd.

Herland representerer på mange måter Norges Glenn Beck eller Ann Coulter. Hennes syn vil aldri bli representativt for flertallet av befolkningen, men det er heller ikke målet. Hennes mål er å sikre seg rollen som "Den konservative stemmen" i Norge, den man går til når man trenger et konservativt synspunkt. Herland vinner, høyresiden taper.

I USA har både venstre- og høyresiden sine tullinger, men demokratene har på mange måter maktet å holde sine uheldige strømninger utenfor partiets ledelse. Det finnes konspirasjonsteoretikere som har forsøkt å bli nominert til kongressen, men disse har aldri hatt suksess. På den andre siden er det flere republikanske kongressmedlemmer som er "birthere", det vil si at de tviler på at Obama virkelig ble født på Hawaii og ikke i Kenya.

Jeg har ikke lest den nyeste boken til Herland, men jeg har pløyd gjennom både Alarm! og Respekt, og kommer nok til å lese den siste også. Likevel er jeg uforstående til at flere av bidragsyterne ikke betakket seg når de så hvem som bidro. Ønsker de å knytte høyresiden opp til islamhat, etnosentrisme og hva som til enhver tid kommer ut av Herlands munn?

Jeg kan ikke si at jeg støtter at fremtredende folk på høyresiden som Erna Solberg, Torbjørn Røe - Isaksen og Nils August Andersen ønsker å utgi bok sammen med Halgrim Berg, Hege Storhaug og Bjarte Ystebø. Eller hvorfor ønsker de i hele tatt å takke ja til en forespørsel fra Herland?