En lignelse om humanismen - del 5

Føl deg gjerne fri til å klikke innom del 1, del 2, del 3 eller del 4 før du leser denne.

- Så hvordan kommer vi oss til Dostojevskij?, spurte jeg.
Humanist så på meg.
- Det gjør vi ikke.
Jeg stirret tilbake.
- Ikke. Hvorfor ikke?
- Fordi det hadde gjort deg til en dårligere humanist.
- Det hadde det vel ikke.
Jeg pekte utover gaten.
-Se, der er en ledig hestekusk. La oss ta den til Dostojevskijs leilighet.
- Du glemmer noe, du er humanist, sa Humanist.
- Ja?
- Det blir du ikke etter å ha møtt ham.
- Hvorfor blir jeg ikke det?
- Det er vel åpenbart. Du har jo lest Storinkvisitoren, spurte Humanist.
- Det har jeg.
- Korrekt, og hva sier den?
- Mye fornuftig.
- Korrekt. Mye fornuftig. Har du skrevet noe lignende intelligent og reflektert?
- Meg? Jeg lo. -Selvsagt ikke. Forventer du at jeg skal kunne oppvise noe i nærheten av det Dostojevskij skrev?
- Korrekt, og deri ligger også problemet. Dostojevskij tok feil, det han klarhet dypsindighet kompenserer for dette. Å lese bøkene går fint, men å diskutere med mesteren, der går en grense.
- Så du tror at han frelser meg?
- På ingen måte, svarte Humanist. Men du kommer til å bli sta. Du kommer til å motsette deg argumentene, ikke basert på argumenter men på følelser. Du vil bli litt som et av de kommentarfelttrollene som ikke aksepterer kritikk fra mer beleste mennesker. Det er forøvrig det vanligste problemet med diskusjoner mellom mennesker fra forskjellige intellektuelle vektklasser. Det blir aldri en god kamp.
- Så du ser på diskusjonen som en kamp?, spurte jeg.
- Selvsagt, det gjør jo du også. Men kanskje burde det vært egne intellektuelle vektklasser hvor man gikk i diskusjoner med mennesker med samme kunnskapsnivå og evne til å tenke logisk. I boksing er det ingen tvil om at du har slått en motstander knockout, men i debatter kan du gruse en motpart, du kan påpeke selvmotsigelser og vise at den ene tanken ikke henger sammen med den andre, og de vil ikke engang vite om det. Samtidig bærer diskusjonen preg av å være voksenopplysning, en må hele tiden fortelle i stedet for å argumentere. Alternativt, dersom den mer reflekterte har tenkt over hvordan det er å diskutere med mindre beleste kan de bruke dettte til å føre vill. Det er heller ikke bra.
- Så du tror at hans argumenter er så mye bedre enn mine?
- Argumenter, der er jo problemet. Hva tenker du når objektivister ber deg sjekke premissene dine? "Check your premises" er jo noe de elsker å si, deres livssyn er komplett logisk, og hvis du på ett eller annet punkt er uenig med dem er du nødt til å gå tilbake å se over dine premisser, mest sannsynlig er ett av dem galt.
- Jeg tenker at de er på jordet. Det samfunnssynet Ayn Rand argumenterer for ville ikke fungert, hele systemet ville kollapset. Det er godt mulig at premissene er i orden, men det fører likevel ikke frem?
- Logikken fører i fortapelsen, kan man si det?, spurte Humanist.
- Kanskje, kanskje ikke, jeg vet ikke. På den andre siden, uten logikken, hvor går vi da?
- Uten logikken er Mor Nille en sten, innvendte Humanist.
- Er det ikke motsatt?, spurte jeg. Er det ikke logikken som reduserer henne til en sten?
- Men det var dårlig bruk av logikk.
- Likefullt var det logikk, svarte jeg. Et dårlig menneske reduserer ikke et annet menneske til en sten. En dårlig logiker gjør det. Og ikke bare dårlige logikere, de kan nesten ha fått et grep over logikken, da forgriper de på menneskeheten på denne måten som aldri et dårlig menneske ville tenke på å gjøre. Det er også vitenskapens synd, en dårlig statistiker ser et  folkemord og tenker statistikk, en dårlig økonom ser det samme og tenker tapt fortjeneste, en dårlig historiker..., nei, uansett, det er logikken som reduserer Mor Nille til en sten.
- Takk, der gir du meg flere argumenter. Du oppga nettopp flere grunner til at du ikke kan møte Dostojevskij. Siden han trodde på Gud tok han selvsagt feil, men argumentene er det ingenting i veien med. Jeg vil ikke at du skal velge det stae menneskets løsning. Vi må heve oss over dette.

- Men kan jeg se ham?
- Det kan du. Han kommer her, på jakt etter Stellovskij, mannen han er nødt til å levere romanen Spilleren til før midnatt.
Jeg så den skjeggete gamle forfatteren, med en pakke i hånden, åpenbart dokumentet. Han kastet et raskt blikk på oss før han passerte oss.
- Hvordan kunne en så reflektert person ta så feil om Gud?, spurte jeg.
- Det er humanismens oppgave å finne ut av, svarte Humanist. Dette og Sokrates sitt selvmord. Hvorfor kaster mennesker som ikke tror på livet etter døden bort livet sitt, og hvorfor trodde Dostojevskij på Gud. Dette må humanismen løse, helst før de kristne løser det ondes problem.

Jeg smilte.
- Så vi har ikke hastverk?
- Vi har ingen hastverk. Vil du ha en kopp tsjaj på en bule, eller skal vi dra videre?
- En kopp te hadde smakt godt nå.