Den nye ignoransen - et svar på Noer Lies kritikk av Folkeopplysningen

Det er ikke så enkelt å debattere med postmodernister. Dette er ikke fordi de har så gode argumenter, men fordi de ikke argumenterer på samme nivå som oss andre. Jeg opplevde selv denne rasen på nært hold da jeg studerte litteratur og da jeg leste et leserinnlegg i Morgenbladet hvor en av disse fikk utfolde seg fritt og minnene fra studietiden kom tilbake. Svein Anders Noer Lie med doktorgrad i filosofi kritiserer programmet Folkopplysningen på en måte som viser at det ikke alltid er en forbindelse mellom utdannelse og fornuft. Dette tvinger enkelte av oss med med lite tid å sette av helgen til gjennomgang av dette ..... innlegget.

Takk til Pernille Nylehn som bidro med verdifulle innspill. Hennes kommentarer er i grønt.

Gjennom til sammen seks programmer har NRKs Folkeopplysningen nå fått anledning til fritt å anta at vitenskapen skal være vår kur mot humbug. Mellom modernitetens optimistiske vitenskapstro og 2012 utfoldet det seg en periode med vitenskapskritikk og postmoderne eksesser. Dette er det nå slutt på. Igjen er tiden inne for å tvile på alt bortsett fra vitenskapen. Da er også tiden tydeligvis inne for å blande vitenskapens innhold med vitenskapens form og tenkemåte. Den nye entydigheten er over oss for alvor.

Han starter innlegget med en stråmann, vi skal ikke tvile på vitenskapen. Skal vi ikke det? Har han hørt dette i programmet? Hvor sier de at de ikke skal kritisere vitenskapen? Produseres det ikke bøker som er kritisk til vitenskapen?

Den første sammenblandingen møter oss allerede i programseriens faste introduksjon. Der får vi vite at programlederen er fysiker og at han derfor vet hva vitenskap er.

Nei, det sier han ikke. Han sier at «Jeg er ingen ekspert på det alternative, men som fysiker vet jeg endel om naturens spilleregler og den vitenskapelige metode.» Det er en forskjell. Derfor blir følgelig det neste avsnittet meningsløst.

Vet en vitenskapsmann hva vitenskap er? Ikke nødvendigvis. Hvis det hadde vært slik ville de metodene og praksisformene som faktisk brukes i vitenskapen i dag være identiske med idealene som vitenskapen bør følge. Det er fort gjort å glemme at de geistlige fremmet noe av det samme budskapet overfor Galileo Galilei. Det var de kirketro som alene «visste hvordan himmellegemene skulle og måtte studeres».

Deretter presterer han å lire av seg Galileiargumentet. Jeg har tidligere skrevet om dette på bloggen min, men en stråmann kan ikke gjentas for ofte. Galileiargumentet går ut på at mennesker som, med veldig, veldig mye godvilje kan minne om Gallileis situasjon, blir utsatt for det samme som ham. Bjørn Are har mer å si om denne fortolkningen av historien, men det er irrelevant her, det viktigste er myten, det dogmatiske maktmennesket som undertrykker Sannhetssøkeren™.

Postmodernister elsker Galilei fordi de har muligheten til å plassere den de ikke liker i kirkens rolle. Denne gangen er det vitenskapen, de dogmatiske og bebrillede mennene i laboratoriefrakker som har fått tildelt kardinalkalotten. Selv er dette bare lek med ord, dersom Lie skulle ha studenter og gi en av dem svak karakter kan selvsagt han selv plasseres i den katolske kirkens posisjon, og den uredde studenten i Galileis. Mer om dette senere.

Den andre formen for sammenblanding ligger nedlagt i programseriens idé. I vitenskapen «dyrkes» forholdet mellom premiss og konklusjon. Finnes det nok belegg i premissene til at vi kan slutte oss frem til den angjeldende konklusjonen?

Dette er noe av det mest absurde jeg har lest noensinne av en utdannet person. Alle argumenter bygger på dette forholdet, premisser fører til konklusjonen. Premisser kan være gale, de kan være irrelevante, men de leder mot konklusjoner. Det er ingen dyrking, det er bare slik det er. Dyrker man i byggebransjen forholdet mellom planke og hus? Dette gir absolutt ingen mening.

En vitenskapsmann eller -kvinne vet, i alle fall implisitt, at slike konklusjoner alltid kommer med en rekke betingelser. Konklusjonen er tentativt «sann» gitt at en hel rekke andre betingelser er «sanne». En påstand er alltid avhengig av andre påstanders «sannhet» for selv å være «sann». «Det er muligens sant at blåbær fører til mindre kreft hvis det stemmer at antioksidanter virker gunstig på immunsystemet osv.» Inkludert i disse betingelsene finnes selvsagt også betingelser vi ikke kjenner til. Å fremstille det som om vitenskapen er den instansen som enkelt kan avgjøre hva som virker eller ikke angir bare en uvitenskapelig holdning. Den nye entydigheten ser forbi dette. Vi kan nå spørre en vitenskapsmann og få svar: «virker dette?» «Er det sant?»

Filosofen tror han har skrevet noe fornuft og nyskapende, men dette er selvsagt noe den vanlige forsker kjenner til. Det er ikke mulig å avdekke sannheten for en vitenskapsmann, sannheten er forbeholdt filosofer, eller rettere sakt, skikkelige filosofer, ikke du.

Den tredje formen for sammenblanding handler om at programmet ikke selv viser til eller bruker det som ideelt sett burde være vitenskapens form. I det første programmet lærte vi for eksempel at det er tilstrekkelig å gjennomføre et statistisk sett helt amatørmessig forsøk og å referere til et tilfeldig utvalg av undersøkelser for å underbygge en helt bestemt konklusjon: nemlig at healing ikke virker. Jeg for min del tror ikke at healing virker, i alle fall ikke av de samme grunnene som mange healere selv tror. Men dette er noe jeg altså bare tror. Jeg skulle gjerne fått en større visshet ved å se på dette programmet.

Her er et problem som skeptikere påpeker igjen og igjen, det er umulig å bevise at healing ikke virker. Man kan undersøke spesifikke healere og dokumentere at der og da var de ikke i stand til å helbrede pasienten, men hvordan kan vi bevise at det blant alle verdens healere ikke finnes mennesker som til visse tider er i stand til dette? Samtidig, når vi vet at mange healere ikke vil la seg teste blir dette en umulig oppgave. At han i hele tatt ønsket en større visshet viser at han ikke har forstått noe av den vitenskapelige metode.

For de fleste vil imidlertid en slik tillit være avhengig av noe mer enn at en kjekk vitenskapsmann på tv selv mener at dette er humbug. Det som ville ha gjort den store forskjellen er om vi hadde fått se en vitenskapelig holdning utspille seg i praksis. Det vil si at programmets bærende idé ikke var tuftet på aktivt og kontinuerlig å oppsøke premissene for den konklusjonen man allerede har bestemt seg for.

Og det er det noen programmer som gjør? Kan han nevne ett program hvor man har skiftet syn midtveis i programmet? TV er underholdning, ikke vitenskap.

Hva er alternativet? Alternativt kunne man oppsøkt hypotesen: «Healing virker aldri». En slik dristig hypotese (som Karl Popper kaller det) er nettopp dristig fordi vi da vet at det ideelt sett bare skal én undersøkelse til for å få den avkreftet. Hvis programmet da hadde oppsøkt de empiriske undersøkelsene som har høyest troverdighet og disse allikevel viser seg ikke å holde mål, først da kan vi tillate oss å konkludere med at «så langt vi vet virker ikke healing». En slik test ville også overbevist oss om at vi har å gjøre med ekte folkeopplysning, og ikke et nerdescientistisk partsinnlegg fra Foreningen Skepsis.

Konspirasjonen om at Skepsis står bak denne serien er jo selvsagt litt morsom, men i lengden blir den slitsom. Og hva er egentlig scientistisk? Mange slenger det ut, veldig få gidder å definere det.

Den fjerde sammenblandingen handler om spørsmålet: Hva vil det si at noe er testet? Dette var i sin tid et ukomplisert spørsmål. Nå er det allerede en stund siden naive forestillinger om hvor enkelt dette kan gjøres har ført vitenskapsteorien inn i helt andre spørsmål. Totalt uberørt av denne debatten har konvensjonell medisin etter hvert opparbeidet seg en tillit til et bestemt testregime som kalles «randomised controlled trials» (RCT).

Hva mener han egentlig med at spørsmålet ”Hva vil det si at noe er testet?” i sin tid var et ukomplisert spørsmål? Mener han før man faktisk begynte å teste noe som helst og bare filosoferte og antok? Eller mener han før man begynte med standardiserte forskningsoppsett, kontrollgruppe og randomisering?

Filosofisk sett er det ikke vanskelig å peke på åpenbare problemer med dette regimet. Noen kan nevnes her. Metoden antar: 1. At årsaker hovedsakelig virker singulært (såkalt monokausalt).

Feil. RCT-er sier ingenting om årsaken til en sykdom. De er selvfølgelig alltid komplekse (med noen ytterst få unntak, som rene genetiske defekter).

Det RCT-er gjør er (oftest) å teste behandlingsregimer, vanligvis ved å teste ett tiltak (eller én årsak, om du vil) om gangen. Det betyr ikke at man tror man har løst hele ligningen, men man har undersøkt én del av den og så godt som mulig luket ut feilkilder og feiltolkning. Og så setter man det inn i en helhet.

2. At årsaksforhold virker én vei. (I realiteten betyr dette at legen ikke trenger å finne ut av pasientens individuelle særtrekk før han/hun gir pasienten en behandling).

Dette er vrøvl, men dessverre et vanlig ankepunkt mot EBM (evidence-based medicine) fra folk som er litt for enkle i hodet. Resultatene fra forskning brukes som en del av beslutningsgrunnlaget, sjelden/aldri som det eneste, og da kun ved svært enkle problemstillinger. Når jeg har fru Hansen på 80 med høyt blodtrykk på kontoret, kan ingen RCT fortelle meg hva jeg kan gjøre. Men hvis jeg velger å behandle blodtrykket hennes, kan forskningresultater si meg om det er sannsynlig om en gitt behandling vil være nyttig for henne, og (ikke minst) om hun risikerer å få bivirkninger som oppveier gevinsten av behandlingen.

Og, her er en stor overraskelse: leger vet ganske mye om mennesker, av kjøtt og blod, med alle slags variasjoner og årsaker og virkninger både fram og tilbake. Leger treffer mennesker hver eneste dag, og antagelig et atskillig større spekter av arten enn det den jevne filosof gjør. Vi vasser i kompleksiteten, der filosofen sitter og fintenker på den.

Mener Lie at jeg ikke skal bruke solid kunnskap som deler av grunnlaget for beslutningene mine? Mener han at jeg føle meg fram til hva som er best? Hvilken kunnskap synes han egentlig er akseptabel?

3. At det ikke er noen forskjell på det vi kaller korrelasjon og årsak/virkning

Vrøvl. Til og med medisinere kan statistikk.

4. At det ikke er viktig å skille mellom ulike årsakstyper.

Minner igjen om at RCT ikke handler om å finne årsaker til sykdom, men om en gitt behandling har sannsynlighet for å virke på mennesker med en gitt sykdom. Og jo flere RCT-er vi har, jo mer kan vi skille ut hva som taler for eller mot at behandlingen vil virke.

Metode har aldri vært et nøytralt redskap,

Nei. Fortell meg noe jeg ikke vet.

rett og slett fordi metode og (oppfatning av) gjenstandsområde (metafysikk) henger sammen. Selv de logiske positivistene måtte gi slipp på sin naive oppfatning om at et samfunn kan studeres med nøyaktig de samme metodene som et planetbanesystem.

Er han over på samfunn og sosiologi nå? Og mener han virkelig at sosiologer har astrofysikk som ideal? De blir jo heller beskyldt for å være for filosofiske og omtrentelige.

Hovedsakelig fordi de logiske positivistenes «seriøse testregime» viste at «menneskets indre liv» var helt uten betydning for den som ville studere menneske og samfunn. Når det fremkommer i Folkeopplysningen at en behandlingsform er («seriøst») testet uten positivt resultat er det altså fortsatt god grunn til å stille spørsmål ved om gjenstandsområdet (for eksempel homeopati) trenger et annet metoderegime for å kunne vise om det gir resultater eller ikke.

Hvis han kunne forklare oss hva slags metoderegime, kunne jeg tenke meg å høre på ham.

Det tok over 50 år før Alfred Wegners teori om at jordplatenes bevegelser (platetektonikk) ble anerkjent. Hva var grunnen til det? Var det fordi bærerne av det etablerte paradigme utfordret sine egne oppfatninger, testet disse opp mot Wegners oppfatninger og fant at Wegners oppfatninger var gale? Nei. Grunnen var at de, på samme måte som Folkeopplysningen, blandet vitenskapens form med vitenskapens innhold. Wegners oppfatninger stemte ikke med innholdet i deres egne teorier, derfor stemte de ikke.

Og så? Forskere er mennesker, de er som politikere, religiøse ledere eller filosofer, mange av dem bruker ofte tid på å skifte syn. Dette er på ingen måte revolusjonerende og enhver som som lest litt vitenskapshistorie kjenner godt til dette. Mennesker er av natur konservativt, vi liker det trygge, point taken, men hva har dette med alternativ medisin å gjøre? Du har rett, ikke en skit.

Dette er et problem vi møter igjen og igjen, mennesker bruker motstand som en indikasjon på at de har rett. At Semmelweis møtte motstand og jeg møtte motstand må bety at jeg er som Semmelweis. Dette er en klassisk formell feilslutning, A er C, B er C, ergo A er B.

Problemet med denne tankegangen er at det er mange som i årevis har blitt latterliggjort for sine meninger, og et mindretall av disse gir historien rett. Et stort flertall var bare latterlige. Problemet er at de som hadde rett alltid trekkes frem og gjøres til representanter for dem som møter motstand.

Dette er den tankefeilen som hyppigst forekommer i hverdagen og i vitenskapen.

Og du har mage til å snakke om tankefeil?

Av denne grunn har man idealer, former, som skal gjøre vitenskap til vitenskap og ikke bare ideologi.

Svein Anders Noer Lie, dette var noe av det mest meningsløse jeg har lest av en filosof, og jeg har lest mye filosofi.