Vi må alltid stille spørsmål, blir det ofte hevdet. De dumme er fornøyde med de svarene de har, mens de fornuftige er stadig på søken etter nye svar. De fornuftige og opplyste er dem som aldri er fornøyd med de to strekene som er satt under svaret, som stadig utfordrer det og ser på problemer fra nye perspektiver.
Jeg er ikke nødvendigvis uenig. Å stille spørsmål er flott og en nødvendighet dersom vi skal komme oss videre fra der vi er nå. Imidlertid vil jeg stille et spørsmål som jeg av og til føler blir ignorert, som man må stille langt oftere enn en gjør; "Har du gjort deg fortjent til å stille det spørsmålet?"
Mye av det jeg skriver her vil komme til provosere endel av leserne. Sjansen for stråmannsangrep er stor, og jeg vil sikkert beskyldes for det ene og det andre, likevel tar jeg sjansen. Jeg vil slå et slag for å kvalitetssikre spørsmål.
La oss tenke oss et litt ekstremt eksempel. En person stiller spørsmålet: "Bør statsministeren gå av?" Du svarer så med å si at du ikke mener det, Stoltenberg har gjort en god jobb, og han fortjener å fortsette, hvorpå vedkommende spør; "Hvem er Stoltenberg?"
Kan vi være enige om en ting, at dersom du stiller spørsmålet om statsministeren bør gå av, bør du i så fall vite hva vedkommende heter? Du må kjenne til navnet, til politikken, til partiet og ikke minst til alternativene før du har rett til å stille et slikt spørsmål.
Dette var et banalt eksempel, men det finnes nok av eksempler på lignende tilfeller. En bedriftsleder som ikke har åpnet en eneste bok som ikke omhandlet kroner og øre tror ikke på klimaendringer. En filosofistudent ser på video av de tredje tårnets styrt 11/9-2001 og er overbevist at var en kontrollert nedrivning. E kvinne blir mor og vet umiddelbart mye bedre enn legen hva som er bra for barnet. Ignoranter blir eksperter, og mennesker stiller spørsmål innen fagfelter hvor de ikke engang hadde forstått en introduksjonsbok.
Flere nyhetskilder avslørte at det var en konflikt i USA mellom klimaforskere og meterologer i synet på menneskeskapte klimaendringer. Klimaforskerne mente en ting, meterologen noe annet. Imidlertid er det viktig å påpeke at et flertall av meterologene ikke var i en posisjon til å stille dette spørsmålet, de har ikke stilt de nødvendige spørsmålene for å kunne utfordre klimaforskernes konklusjoner.
La meg ta et annet eksempel, evolusjonsteorien. Hva skal til for å stille spørsmål ved den rådende oppfatning av livets utvikling på jorden? Dette krever en pyramide av spørsmål, hvert må ha blitt forsøkt besvart på en så upartisk og objektiv måte som mulig. Toppsteien i pyramiden er: "Eksisterer det tilsynelatende uløselige problemer i den generelle evolusjonsteorien i dag?". Før vi kan plassere ut den steinen må vi først legge ut steiner som den kan stå på. "Hva er de største konfliktområdene innen biologifaget i dag?", og "Hva representerer de største uløste gåtene i biologien per dags dato?".
Men er det bare å gå i gang med å stille disse spørsmålene? På ingen måte, vi har fortsatt stor luft mellom oss og bakken, så steiner må legge inn under disse også. På bakken plasseres de mest basale spørsmålene, "hva er biologi", deretter litt lenger oppe "hva er grunntrekkene i evolusjonsteorien", lenger oppe "hva er grunntrekkene i den moderne evolusjonsteorien" osv. Til slutt, når du har bygget opp hele pyramiden kan du gå i gang med spørsmålet om teorien har uløselige problemer.
Det er også enkelte som besvarer dette spørsmålet, som har bygget sin pyramide uten å være uhildet. En av disse er Jonathan Wells, som av sin religiøse leder Moon ble bedt om å skrive en ny doktoravhandling for å knuse Darwins teori. En slik holdning er ikke den rette til å bygge den nødvendige pyramiden av spørsmål, og det er nesten mulig å forkaste hans forskning bare på grunn av dette.
Andre spørsmål har så høy pyramide at det i praksis ikke er mulig å nå opp til dem. Ett slikt eksempel fikk vi da Michael Behe var vitne i Kitzmillerrettsaken i 2005. En av Behes teser er at virveldyrs immunsystem er "irreducible complex", det vil si at den ikke kan oppstå gjennom naturlig seleksjon.
I rettsaken la deretter saksøkers advokat bok etter bok på vitneboksen, alle bøker som omhandlet immunsystemets utvikling, alle bøker Behe ikke hadde lest. Til slutt var stabelen høyere enn Behe selv. Behe hadde stilt spørsmålet; "er immunsystemet ureduserbart komplekst?", men et slikt spørsmål ville krevd at han først hadde svart på spørsmålet: "Har jeg satt meg inn i alt som er skrevet om dette temaet?" Svaret på dette spørsmålet må åpenbart være nei. Behes spørsmål hadde kun vært legitimt om han hadde vært et supermenneske.
Etter hva jeg har blitt fortalt, gjorde ikke ateistene det så godt i en debatt nylig som omhandlet vitenskap vs Gud. Nå kan jeg ikke uttale meg om denne debatten, men jeg har hørt endel diskusjoner mellom ateistiske forskere og kristne filosofer, og det som slår meg er at ateistene ikke har bygget opp pyramiden skikkelig til å reflektere over Gud og vitenskap. Pyramiden hvor "Har vitenskapen tatt livet av Gud?" er toppsteinen, har mange forskjellige steiner, hvorav flere av dem er vitenskapelige, flere vitenskapsfilosofiske, religiøsfilosofiske og teologiske. Det er min erfaring at vitenskapsmennene ikke engang har en tiltrekkelig vitenskapsfilosofisk ballast til å besvare dette spørsmålet. Pyramiden deres har for mange hull og i møte med filosofer som har satt seg inn i alle disse feltene faller den enkelt sammen.
Konspirasjonsteoretikere liker også å stille spørsmål, men også disse har et problem med de hopper til de avanserte spørsmålene og ignorerer de grunnleggende. Var det utplassert eksplosiver i tvillingtårnene i New York under terrorangrepet i 2001?, er det spørsmål de elsker å stille. Imidlertid ser det alltid ut til at de glemmer de grunnleggende spørsmålene. "Hvordan kan så mange tusen holde på en så grusom hemmelighet?", er ett av spørsmålene de glemmer. "Hvordan fungerer samfunnet?", eller "Hvordan kan et alternativt scenario i hele tatt være mulig?", er et annet. De fleste spørsmålene konspirasjonsteoretikere stiller ignorer det faktum at de ikke besitter kunnskap i de aktuelle områdene.
Interessant nok, når du spør en konspirasjonsteoretiker om å sannsynliggjøre et konspirasjonsscenario er standardsvaret som regel: "Det vet jeg ikke, derfor trenger vi en ny uavhengig etterforskning." Man krever at noe skal etterforskes, men vil ikke si hva.
Når dette er sagt så kan alle spørsmål stilles, uansett hvor støtende de kan oppfattes av enkelte. Dette betyr imidlertid ikke at alle kan stille dem, men at det på nytt krever at en har gjort hjemmeleksen i å stille de rette spørsmålene.
Kan man stille spørsmålet om innvandrerne koster samfunnet penger? For en del år siden fremmet FrP et krav om et innvandrerregnskap, et krav som ble avvist av de andre partiene. Problemet var at FrP hadde kjørt en knallhard linje mot den norske innvandringspolitikken i valgkampen, og skulle det innføres regnskap, ville det blitt galt. De kom til bordet med feil innstilling, og skal man besvare et slikt spørsmål kreves det at en først besvarer en rekke andre spørsmål, blant annet "Dersom det skulle vise seg at det er en inntektspost, hva da?"
Imidlertid må vi aldri la være å stille spørsmål selv om de kan virke støtende. La meg ta et eksempel som kanskje vil provosere noen; "Kan vold mot kvinner unngås ved at utsatte kvinner endrer atferd?"
Bare det at jeg skrev dette provoserer enkelte, og disse har ikke rett til å svare på dette spørsmålet. Andre igjen vil svare ubetinget ja, og heller ikke disse får lov til å stille spørsmålet. Så har vi dem som vil undersøke dette for å bevise at svaret er nei, men også disse tar seg en rett de ikke har. Spørsmålet kan stilles, men det er ikke mange som har rett til å gjøre det, jeg er ikke en av dem.
Skal du stille et slikt spørsmål må du ha kunnskaper innen statistikk og kjenne til eventuelle feilkilder og kunne skille mellom kasualitet og korrelasjon. Du må kjenne til de etiske sidene ved å stille slike spørsmål og ikke minst, du må legge bort det normative. Du skal ikke undersøke hvordan verden BØR være, bare hvordan den ER.
Grunnen til at jeg tok opp dette eksempelet er at det er noen spørsmål som befinner seg på toppen av en så stor pyramide at de aller færreste vil nå opp. Kontroversielle tema er gjerne det, men dette ser ikke alltid de ivrigste spørsmålsstillerne til å bry seg om.
Selvsagt har en rett til å stille det spørsmålet en vil, men ingen har noen rett til at andre tar spørsmålet seriøst, spesielt hvis du ikke har gjort din hjemmelekse. Still spørsmål, men begynn i bunnen. Få en grunnforståelse, les deg deretter opp og få et relativt godt innblikk i hvor autoritetene befinner seg i dag. Og er du flittig i din spørsmålsstilling og i søken etter svarene vil du til slutt kunne gå i gang med de virkelige kontroversielle. Desverre tenker alt for få slik.
Har du rett til å stille det spørsmålet?