"Homoekteskap fører til pedoekteskap!"

Homofile ekteskap fører til ekteskap mellom voksne og barn i fremtiden. Dette er et argument som har blitt ført igjen og igjen og igjen. Sier man ja til det ene, vil man nødvendigvis si ja til det andre.

Dersom homofilt ekteskap fører til slutt til ekteskap mellom voksen og barn, fører ikke da dekriminalisering av homofili til dekriminialisering av pedofili? Logikken er vel strengt tatt den samme, ekteskap av den ene typen vil føre til ekteskap av den andre, da må vel dekriminalisering av det ene naturlig nok føre til dekriminalisering av det andre?

For så vist jeg vet er det svært få kristne som ønsker å forby homofil praksis, de ønsker bare ikke at de skal være tillat for dem å gifte seg. Dersom to menn ønsker å leve sammen i et seksuelt forhold er det få som tar til orde for å forby dette. Dersom de ønsker å invitere til swingersparty hver helg, er det igjen få som tar til orde for forbud. Selv ikke når de offentlig innrømmer at de praktiserer samkjønnslig seksuell omgang er det kristne som tar til orde for statlig reguleringer. Er ikke kristnes stilltiende aksept av dette et stilltiende aksept av pedofili i fremtiden? Hvorfor er det bare homofile ekteskap som fører til pedofile ekteskap, hvorfor fører ikke homofil praksis til det samme?

Semmelweis- argumentet

“Yes, they laughed at Copernicus and they laughed at Einstein, but they also laughed at Bozo the Clown.”

  Carl Sagan

Vi har alle sett dem, enten de er Idoldeltakere, kunstnere eller forskere, de har forsøkt å finne anerkjennelse for sine funn, sine bilder eller sin sangstemme, kritikerne har ikke vært nådige. De hyggeligste har svart dem: "Mye bra, men dessverre mye å rette på. Forsøk igjen senere." Andre har vært mer direkte. "Dette er latterlig. Kom deg vekk herfra, og ikke våg å nærme deg et studio/lerret/reagensglass igjen." De har mislykkes, men de har ikke gitt opp enda, i desperasjon kaster de ut de to ordene som på magisk vis vender tap til seier: "Gallileo". "Semmelweis".

Året er 1847 og den ungarske legen Ignaz Semmelweis gjør en revolusjonerende oppdagelse: ved Ved å vaske hendene sine før en operasjon ville legene stoppe smittespredning og øke sjansen for at liv ble reddet. Han testet dette ut på sine pasienter, og det viste seg at dødeligheten for enkelte sykdommer sank fra 30% til under 1 %.

Selv om det var åpenbart at teorien hans hadde noe for seg, var det ikke mange som omfavnet den. Semmelweis opplevde latterliggjøring og kritikk, og han fikk et nervøst sammenbrudd som til slutt skulle være medvirkende til hans død. Først i etterkant har legevitenskapen innsett hvor viktig hans oppdagelse var.

Samtidig har vi alle hørt om kunstnere og vitenskapsmenn som har blitt latterliggjort i sin samtid, for først å bli anerkjent etter sin død. Verken William Shakespeare, Vincent van Gogh, Gallileo Galilei og eller Emily Dickinson fikk aldri oppleve berømmelsen i sin egen levetid. Slike historier gir håp til alle som føler seg misforstått av samtidens kritikere. Kanskje ettertiden vil dømme dem bedre?  I diskusjoner vil en derfor disse ofte peke på at Semmelweiss ble latterliggjort og Galileo ble forfulgt.

Imidlertid er det et problem med dette argumentet. Det er mange som blir latterliggjort i sin samtid, og de fleste av disse er faktisk latterlige. Problemet er at disse blir glemt og utelatt fra historiebøkene. Man skriver ikke om vitenskapsmenn som ble latterliggjort både i sin samtid og senere. Kunsthistorikere trekker ikke frem kunstnere som ikke fikk solgt sine bilder, verken mens de levde eller etterpå. De fleste som ble latterliggjort forsvant inn i historiens glemsel.

Sagt på en annen måte, dersom du blir latterliggjort i din samtid er du i 99 av 100 tilfeller latterlig. Dersom kritikerne ikke forstår din kunst, er den i 99 av 100 tilfeller uforståelig.
Dersom dommerne på Idol slakter deg, er du i 99 av 100 tilfeller talentløs.
Dersom fagfellene slakter eksperimentet ditt er det i 99 av 100 tilfeller dårlig forskning.

Noen vil selvsagt gjøre samtidens dommer til skamme, men at du befinner deg i denne gruppen er forsvinnende liten.

Hvordan debattere med mennesker med et annet livssyn

Som engasjert i livssynsdebatter har jeg merket meg at ofte blir tro redusert til krangler eller trusler om det ene eller det andre. Derfor har jeg formulert noen få regler jeg mener man bør følge i debatter med mennesker av en annen tro. Obs, jeg snakker ikke om misjonering her.

1. Velg dine diskusjonspartnere med omhu. Personlig har jeg et problem med mennesker som ikke velger å lytte til mine innvendinger mot troen, men som i stedet velger å slå på en plate av velkjente og utslitte argumenter. Sett dine egne krav, og hold deg til disse. Og det er også viktig å vite at du ikke kan påtvinge andre din misjonsiver, selv Jesus ber deg gå forbi et hus dersom de ikke er mottakelige. Hvorfor følger du ikke Jesu bud på dette området?

2. Et menneske fra en annen tro kan lære deg mye, men det er ikke sikkert at du er i stand til å ta imot lærdommen. Mange mennesker er overbevist at de som lever "utenfor lyset", enten dette lyset er Jesus, fornuften, Rudolf Steiner etc., har reduserte evner til å gi deg visdom. Men når Salomo anbefaler deg å gå til mauren for å bli vis, kan du ikke like gjerne gå til en annerledes troende? Det ligger mye visdom i greske myter, i helgenvitaer, i sufipoesi og buddhistiske tekster, tekster som kan berike deg i ditt eget trosliv, eventuelt manglende trosliv. Jeg har selv fått spørsmålet om hva kristne kan lære av mine erfaringer, og det jeg tenker da er at dersom du stiller det spørsmålet er svaret "ingenting".

Alternativt har de bestemt seg for hva de kan lære av sin meddebattant. Kristne kan møte en ateist, overbevist om at denne kan lære om manglende åpenhet og toleranse i menigheten vedkommende brøt ut av. Den annerledestroende blir en alliert i kampen for å gjennomføre endringer i meningheten. En liberal kristen kan lytte til en ateists fortelling på jakt etter bekreftelsen om at konservative kristne er kalde og har lite kjærlighet. Imidlertid kan ateistens manglende tro skyldes helt andre grunner, grunner denne kristne aldri vil oppdage.

3. Tro stopper debatten. Det er selvsagt fritt frem å diskutere dogmer, men i det øyeblikket man ikke trekker frem argumenter, men i stedet en indre overbevisning, er debatten over. Dersom du diskuterer Jesu død med en muslim og vedkommende argumenterer med at Jesus forlot Golgata i live med at dette står i Koranen, og Koranen tar ikke feil, er debatten over. Dersom du ikke kan vise til at dette ikke står i Koranen (det gjør det), så kan man ikke gå videre på dette punktet. Det betyr ikke nødvendigvis at det er galt å gjøre dette, men at det umuliggjør videre dialog om teamet. Å si "dette er det jeg tror" uten en begrunnelse gjør det ikke mulig å debattere lenger.

4. Ikke krev at motparten skal akseptere dine personlige premisser. Dersom du diskuterer jordens alder med en ateist er det meningsløst å argumentere ut fra første Mosebok. På samme måte er det tåpelig å argumentere for at homofile blir diskriminert i kirken dersom den ene parten ikke aksepterer at det finnes noe homofili.  Vi må finne felles premisser, premisser vi alle kan enes om, ellers blir debatten amputert. Det vil si at man aksepterer vitenskapelige funn som nøytrale, og man er enige om hvilken autoritetsinstans som er høyest.

5. Kvitt deg med alle trumfkort. Du som leser dette har en stor fordel i forhold til andre, du sitter på sannheten. Ditt livssyn er det sanne, uavhengig om du er kristen, muslim eller ateist, du har den sanne tro, og det gir deg en fordel i forhold til andre troende. Gi slipp på denne fordelen, og kast bort alle trumfkortene du har på hånden. Dette medfører at du ikke har lov til å komme trekkende med helvetet i møtet med ikke-troende, du har ikke lov til å le av kristne og kalle dem irrasjonelle. Du kan heller argumentere slik du vil, bare fordi "du har rett". Jeg er enig i at du har rett, men hver diskusjon med annerledestroende må ikke føres som en samtale mellom en forelder og barn, hvor den voksne sitter på sannheten og er i stand til å korrigere motparten. Ha gjerne en slik samtale mellom en pastor og et menighetslem, men i møte med andre er dere begge på samme nivå.

Ellers gjelder de vanlige reglene for debatt, du holder deg til temaet, og er det en nettdebatt bør en alltid lese det originale innlegget igjen før en poster et svar. Alle svar bør på en eller annen måte være et svar på den.