Hjelpehefte i nynorsk

Skal du eller noen du kjenner lære nynorsk?

Er det en eksamen som lurer rett rundt hjørnet?

Fortvil ikke. Jeg har laget et hjelpehefte med de viktigste opplysningene du trenger til en eksamen.

1. De 500 vanligste ordene på norsk (jeg tok bare de hvor det er forskjell mellom språkene)
2. De 40ish vanligste verbene som skiller seg fra bokmål.
3. Hvordan man skriver ord som slutter på -het, -lig, og -else.
4. Retoriske og litterære begrep.
5. En sjekkliste og en huskeliste.

Les dokumentet her.

Edit: Jeg oppdaterte dokumentet etter tilbakemelding. Nå er hele på nynorsk, og det ligger også ute en liste over fraser som kan være nyttige på eksamen.

Spill om renessansen for videregående skole

For dere som underviser i historie på videregående har jeg et opplegg som dere kanskje vil se på som interessant. Det er først et spill, ikke ulikt Svarteper, deretter er det en samarbeidsoppgave, og det gir elevene en god innføring i europeiske personligheter rundt 1400-1600.

Det vil kreve litt klipping, men ellers er det ingen forbredelse.
I tillegg til dette trenger du ett A3-ark til hver gruppe og noen limstifter.

Kortene finner dere her.

Spillet

1. Del inn elevene i grupper på 5-7, og gi dem en kortstokk. De de stokke kortene og dele alle ut.
2. Spillet er først et vanlig spill hvor målet er å samle par.
3. Alle legger først ned alle parene de har (samme bokstav), med billedsiden opp.
4. En elev begynner, og spør en av de andre. For eksempel: "Har du V1?" Har vedkommende V1, må denne eleven gi denne til den som spør. Dette paret legges så ned. Har eleven ikke kortet skjer ingenting.
5. Deretter spør eleven til venstre en annen elev: "Har du K2", osv.
6. Etter at alle kortene er samlet i par kan du eventuelt gi en premie til vinnerne.

Hvem skal ut

1. Etter at elevene er ferdige har de trolig gjort seg kjent med personene. Da ber du dem velge de 15 personene som har endret verden mest. Be de kaste de resterende kortene. La de få tid til å diskutere.
2. Etter at de har valgt ut 15, skal de få velge 10. Fem må altså bort. Disse fem kan nå kastes.
3. Etter at de har valgt 10, skal de få velge 9 som går videre.
4. Fortsett med å fjerne ett og ett til de står igjen med ett kort.

Kartet

1. Etter at dette er gjort tar elevene den som vant og limer inn personen i midten.
2. De limer nr 2-5 på rundt i et kvadrat (omtrent midt mellom kanten og sentrum)
3. Lim nr 6-9 som vist på bildet.

Forbindelser

1. Be elevene finne forbindelser mellom personene. Hvem ble påvirket av hvem? Hvem hadde noe felles? Hvem var involvert i samme situasjon? Hvem var fra samme land? Hvem gjorde omtrent det samme.
2. Be de tegne streker mellom personene og skrive langs streken hva de hadde felles.

Avslutning

1. Be elevene fortelle hvem de hadde i sentrum, hvem som var nesten like viktige og hvilke forbindelser det var mellom dem.
2. Heng opp arkene på veggen.


Er du heldig så har elevene fått med seg litt om personene fra denne tiden, men også hendelsene som de spilte viktige roller i.

Muhammedkarikaturer og et forsvar for utroskap

Det er lenge siden karikaturstrid og attentatet mot Charlie Hebdo nå, og jeg har egentlig ikke skrevet så mye om temaet så mye, delvis fordi jeg selv har ment at saken er åpenbar, men likevel komplisert. Derfor vil jeg illustrere med en liten sammenligning.

Jeg forsvarer utroskap. Det vil si, jeg mener at det ikke bør forbys, at det ikke bør være tillatt å bruke vold mot partneren som har vært utro, og ikke minst, at all form for trakassering i ettertid bør straffes. Det finnes ingen grunn til å akseptere vold, verken psykisk eller fysisk mot en tidligere partner som har vært utro mot deg. Så langt tror jeg alle er enige, og enkelte synes kanskje eksempelet er tåpelig. Ingen, muligens med unntak av noen religiøse ekstremister forsvarer noen forbud mot utroskap.

Så kommer vi til de som absolutt skal tegne eller legge ut bilder av religiøse skikkelser. De vet at andre vil bli provosert og fordømme bildene som et angrep på deres tro. Muligens tror de at dette er den beste måten å gjøre troende litt mindre hårsåre, som om det som fikk kristne til ikke å drepe blasfemikere var det tusende bildet av Jesus med en dildo i rumpa. Muligens vil de tenke at de kjemper den gode kamp, hver tegning som gjør dagen til en kristen og muslim litt dårligere vil gjøre verden litt bedre.

Jeg forsvarer din rett til legge ut bilder av Muhammed på samme måte som jeg forsvarer din rett til kysse din ektefelle farvel, dra til jobbens julebord, drikke deg snydens på sjefens regning og ha sex med en av dine kolleger som du alltid har synes har vært litt sexy. Jeg forsvarer din rett til å fortelle ektefellen at du jobber sent mens du i stedet forsøker å gjenskape dokumentarene på Animal Planet. Jeg forsvarer din rett til å svikte din kjære, dine barn og alt du lovet ved alteret for noen sekunders orgasme. Og din ektefelle har ikke engang lov til å slå deg når det blir oppdaget. Alle disse rettighetene har du, bortsett fra en, at jeg må se på deg i et positivt lys.

Så er det andre del av dette lille innlegget.

Jeg synes ikke det er så veldig fornuftig å spre alle slags karikaturer av personer som folk anser som hellig, og som de faktisk blir støtt av dette. Enkelte har argumentert med at dette vil gjøre muslimene litt mindre sensitive overfor blasfemi, men jeg tviler. Imidlertid kan man si at det som har forandret muslimer har vært terroren rettet mot tegnerne, hvor man i valget mellom vold og blasfemi har valgt å støtte ytringsfriheten. Det er jo selvsagt mulig, men da er blasfemikernes fortjeneste bare indirekte.

For det andre, karikaturene er ikke morsomme. Av det jeg har sett av muhammedkarikaturer så langt er det veldig lite som har fått meg til å trekke på smilebåndet. Ingen av danske tegningen var i nærheten av å være morsomme, og av det jeg har sett av Charlie Hebdos tegninger har det vært mye platt. Selvsagt beskytter også ytringsfriheten dårlig humor, men jeg sliter med å se verdien i disse tegningene.

Enkelte elsker å trekke inn det gamle uttrykket om at alt en sier før "men" er løgn. Sier du: "Jeg er for ytringsfrihet men at du ikke synes man bør håne profeten Muhammed", er du selvsagt ikke for ytringsfrihet.

En interessant tanke. La oss skrive noe andre setninger og se hvordan regelen fungerer der.

"Jeg er selvsagt mot å innføre restriksjoner på hvordan folk lever sitt liv, MEN jeg synes ikke du bør drikke deg full på julekvelden foran barna."

"Jeg har ingen ønsker om å forby strippeklubber, MEN jeg synes ikke du bør snike deg ut for å oppsøke en når din kone sitter hjemme, gravid i åttende måned."

"Jeg vil ikke ha noen forbud mot det, MEN jeg synes ikke du skal klippe gresset når barna til naboen har lagt seg."

I følge enkeltes logikk er jeg en løgner, jeg vil ha regler for hvor mye du drikke hjemme, jeg vil forby strippeklubber, jeg vil ta fra deg dine rettigheter. I denne verden finnes det ikke råd, det finnes bare forbud eller ikke forbud.

Problemet er her at enkelte ikke engang tåler en debatt om hva man bør og ikke bør ytre. Hvert lille forsøk på å starte den samtalen blir kvelt i starten, fordi hvert forsøk på snakk om ytringsansvar blir sett på som et forsøk på å gjøre den norske lovboken litt tykkere.

Jeg vet at enkelte vil lese dette og konkludere med at jeg ønsker å begrense ytringsfriheten. Tvert imot, jeg vil jeg forsvare din rett til å bruke en muhammedkarikatur som profilbilde på Facebook på samme måte som jeg forsvarer bedriftslederen som puler sekretæren mens kona ligger på fødestua. Jeg kjemper for både hans og dine rettigheter. Reagerer du på sammenligningen? Støter den deg?

Der ligger også forskjellen mellom oss, jeg synes ikke du bruker rettighetene dine til å gjøre verden til et bedre sted. Og det må jeg få lov til å mene, det er derfor vi har ytringsfrihet. Og inntil du gir noen argumenter for at dette er noe som gjør verden til et bedre sted vil jeg fortsette å mene at den retten du påberoper deg er i samme kategori som den retten enhver ektefelle har til å være utro.

Og for å gjenta det en siste gang, jeg er for din rett til å være utro, og jeg er for din rett til til å tegne støtende bilder av personer andre ser på som hellige.

Knott - og tilbud og etterspørsel

Dette er en metode jeg har utviklet for å lære elevene om hvordan tilbud og etterspørsel fungerer.

Hvis du ikke vet hva Knott er, så er det en pose med hvite og grå pastiller. La oss for enkelhets skyld anta at det er 50 hvite og 50 grå pastiller i posen.

Per elsker de hvite knottepastillene men han hater de grå pastillene. Hver dag går han til butikken, kjøper en pose, plukker ut de hvite og kaster de grå.

En dag møter han Lise, hun elsker de grå knottene, men klarer ikke engang tanken på de hvite. Hun kjøper også en pose knott, men hun kaster de hvite. Etter å ha diskutert litt kommer de på den geniale ideen å gå sammen til butikken, sortere de hvite fra de grå, men i stedet for å kaste dem gir Per sine grå til Lise og Lise gir de hvite til Per. Nå ender begge opp med hundre knott hver, i stedet for femti, slik de gjorde før.

Men så møter de Jens, som også kjøper en pose knott om dagen. Hans smak er identisk med Lises, han kaster de hvite knottedropsene og spiser de grå. Hva skjer da?

Det som skjer er at Per ender opp med 150 knottedrops og de to andre får 75.

Hvorfor det? På grunn av loven om tilbud og etterspørsel. Det kan vises på følgende måte. La oss først se bort fra de dropsene som ikke er i omløp, dvs, Pers hvite og Lises og Jens' grå. Det vil si at det er femti grå og hundre hvite som kan selges.

La oss tenke oss hva som skjer. Per tilbyr Lise 45 grå mot 50 hvite. Alternativet er å kaste dem. 45 er bedre enn 0. Men så underbyr Jens Lise og krever bare 40 for hans hvite. Lise tilbyr 35, Jens tilbyr 30, og Lise får tilslutt til en avtale som innebærer at hun gir femti hvite til Per og Per gir henne 25 grå. Siden Jens også har femti hvite og Per har 25 grå igjen gjennomfører de samme handel.

Men nå vil mange protestere, de grå dropsene har da ikke blitt halvparten så gode i løpet av natten. Neida, men etterspørselen etter grå har fordoblet seg, mens tilbudet er det samme.

Regelen er derfor, øker etterspørselen (det folk vil ha) mer enn tilbudet (det som er på markedet) går prisen opp. Øker tilbudet mer enn etterspørselen går prisen ned.

La oss tenke oss at Jens, Lise og Per får åtte nye venner, og alle spiser de grå knottene og kaster de hvite. I så fall stiger prisen på de hvite knottene. La oss i stedet tenke oss at det ikke er så enkelt. Noen av de nye vennene FORETREKKER grå knott, men kan også spise de hvite. Da forandrer kursen seg på nytt. Kanskje vil de ha minst 4 grå for hver hvite, da må de hvite knotteselgerne innfinne seg etter dette og tilby en pris som ikke ligger under dette.

Men så kan vi gjøre det enda mer komplisert. En av vennene tar vare på de grå knottene, hun vet at det snart kommer noen tilbake fra ferie som foretrekker dem, så i stedet for å handle med vennene legger hun dem i en pose for å vente. Nå forandres prisen igjen. Det forsvinner grå fra markedet, og de bli mer verdt. Samtidig finner kanskje vennene ut om denne strategien, og de skjønner at snart vil markedet flomme over av grå knott. Det de sitter på nå vil da synke i pris om en stund, så noen vil kanskje selge unna før prisen synker. Noen vil kanskje holde på sine og vente, og om flere gjør det samme vil prisen på grå knott stige, siden det er færre i omløp.

Slik forandres prisen på en hvit knott sammenlignet med en grå, og det vil være vanskelig å vite hva prisen er fra en dag til en annen. Dette er selvsagt ikke hele historien, men det kan fungere som en liten introduksjon til hvordan markedet fungerer.

Hvordan kategorisere ateister og skeptikere

Inspirert av en post av Didrik Søderlind om de forskjellige humanisttypene som finnes har jeg i de siste dagene tenkt på hvordan man kategorisere ateister og skeptikere. Søderlinds inndeling er morsom og god, og jeg anbefaler dere å sjekke den ut.

I denne posten har jeg imidlertid ikke inndelt folk i sju mennesketyper, men i 16807, hvor vi har sju forskjellige områder hvor man kan gradere seg på en skala fra en til fem.

Navnene på ytterpunktene er delvis tilfeldig valgt, jeg har også forsøkt å bruke hvert navn bare en gang. Samtidig er det viktig å påpeke at når snakker om [navn]- isme, for eksempel "harrisisme", så gjengir jeg IKKE standpunktene til nevnte person. For alt jeg vet er Richard Dawkins en RD4 (hva det betyr står lenger nede).

Synet på nyateisme (RD)

Ruseisme -1---------------2-----------------3------------------4----------------5-Dawkinsisme

By David Shankbone (Own work) [CC BY 3.0
(http://creativecommons.org/licenses/by/3.0)],
 via Wikimedia Commons

Den første variabelen er mellom nyateisme og gammelateisme. På den ene siden befinner dawkinsistene seg, som gjerne kategoriseres som nyateister, og på andre siden ateister som regner seg som sterke kritikere av nyateismen.
Richard Dawkins er valgt på grunn av hans bok The God Delusion og hans TV-serier. Michael Ruse er valgt som representant på grunn av hans sterke kritikk av Dawkins.

Siden det er er skrevet nok om nyateisme på nettet allerede føler jeg at jeg ikke trenger å legge til noe her.

Synet på Islam (HA)

Harrisisme-1---------------2-----------------3------------------4----------------5- Affleckisme

Nå skal det innrømmes at jeg ikke aner hvilken tro Ben Affleck har, men det er ikke så viktig her. 
Bakgrunnen for denne skalaen er denne videoen.

By Cmichel67 (Christopher Michel) (Own work)
[CC BY-SA 4.0
(https://creativecommons.org/licenses/by-sa/4.0)],
via Wikimedia Commons

Harrisismen er kort og godt synet om at islam representerer en større trussel enn andre religioner, og at det viktig å snakke om dette.

Affleckismen er det synet at det selvsagt er mange rabiate islamister, men at å fokusere på disse vil mistenkeliggjøre mange ange gode samfunnsborgere som aldri ville skade sin neste.

Synet på religion vs vitenskap (SM)

Swissisme  -1---------------2-----------------3------------------4----------------5- Myerisme

Representantene for denne aksen har jeg valgt fra ett foredrag på TAM2012 av tryllekunstneren Jamy Ian Swiss, og PZ Myers svar i form av et blogginnlegg.

By BDEngler (Own work)
[CC BY-SA 4.0
(https://creativecommons.org/licenses/by-sa/4.0)],
via Wikimedia Commons

Swissismen går ut på at skeptisismen utelukkende skal bruke tid på målbare påstander, og man fatter bare interesse for religiøse mennesker om de selger tjenester som skaper fysiske endringer i den observerbare verden. Et smykke som fjerner hodepine kan kontrolleres, et smykke som fjerner syn kan ikke det, siden synd ikke er noe som kan måles. Man kan selvsagt kritisere et slikt forsøk på moderne avlat, men da i rollen som religionskritikere, ikke som skeptikere.

Myersisme er tanken om at det i praksis ikke er noen forskjell på de to ovennevnte smykkene, siden ingen av dem er leverer hva de lover. Produsentene av det syndefjernende smykket har bevisbyrden, og inntil de leverer dokumentasjon må det regnes som svindel. For disse er det i bunn og grunn ingen stor forskjell på en biskops og en prinsesses engler. 

Jeg har tidligere skrevet om hard og myk skeptisme, hvor den harde i denne sammenhengen er myersisme, mens den myke er swissismen.

Synet på feminisme (SW)

Shermerisme-1---------------2-----------------3------------------4----------------5- Watsonisme

Jeg kunne valgt noen selverklærte antifeminister som [beklager, ingen gratisreklame fra meg] representant for den ene siden, men jeg velger heller å dele skalaen i to hvor antifeministene havner utenfor.

By Terry Robinson
[CC BY-SA 2.0
(https://creativecommons.org/licenses/by-sa/2.0)]
, via Wikimedia Commons

Watsonisme (fra Rebecca Watson, sentral i Elevatorgate) er synet om at feminisme bør være en sentral del av den sekulære bevegelse, at skeptikere og ateister naturlig nok også må være feminister. Kvinner må føle seg like velkomne som menn på konferanser, og all form for seksuell trakassering. 

Shermerister (fra Michael Shermer - valgt på grunn av at Skeptic Magazine skrev om The Conceptual Penis Hoax) er ikke nødvendigvis uenige, men de mener at mye av feministisk teori er ideologisk propaganda, og bør betraktes med den største skepsis. Enkelte i denne gruppen vil kanskje gå så langt som at det på enkelte punkter er en konflikt mellom å være tilhenger av kjønnsteori og å være skeptiker.

Disse to ytterpunktene trenger ikke nødvendigvis være i opposisjon, men jeg mistenker at mange umiddelbart identifiserte seg med ett av standpunktene.

Synet på mytisisme (CE)

Carrierisme -1---------------2-----------------3------------------4----------------5- Ehrmanisme

Dette er kanskje ikke det viktigste punktet, men jeg tar det med siden mytisismen har et spredt seg i ateistiske miljøer, og de mest prominente mytikerne stadig blir invitert til å holde foredrag, ikke innen akademia, men på ateistiske konferanser, synes jeg dette punktet er viktig å inkludere.

Carrierisme er rett og slett standpunktet at Jesus aldri har eksistert, at han er basert på tidligere myter, og at de tidlige kristne aldri trodde på noe annet enn en slags ånd ved navn Jeshua.

Ehrmanisme er tanken om at Jesus var en historisk person, som riktignok aldri ble født i Betlehem, aldri utførte et eneste mirakel eller stod opp igjen fra de døde. Han er likevel en person som vokste opp i Nasaret og ble henrettet i Jerusalem.

Hvis du er interessert i denne debatten anbefales denne videoen.

Hvilket medium en foretrekker (GD)

Gervaisisme  -1---------------2-----------------3------------------4----------------5- Dennettisme

Jeg har valgt disse på grunn av deres ulike tilnærming til hvordan budskapet skal nå ut. Ricky Gervais er komiker og skuespiller, han angriper religionen gjennom filmer, standupshows og tweets. 


Daniel Dennett er derimot i en helt annen kategori. Da jeg leste bøkene til "the four horsemen" for noen år siden la jeg merke til at han var langt mildere i sin kritikk enn de tre andre (Harris/ Hitchens/ Dawkins). Han har også holdt seg unna TV-produksjoner, som Dawkins og podcasts som Harris. Dennett fokuserer på bøker, artikler og foredrag.

Skalaen viser hvordan en ønsker det ateistiske budskapet skal tilegnes og spres. Ønsker en Gervais' mer populærkulturelle tilnærming eller Dennetts mer akademiske analyser? Elsker du memes med med vittige angrep på religionen eller et totimers langt foredrag fra en professor?

Alternativbransje vs religion (RH)

Randiisme  -1---------------2-----------------3------------------4----------------5- Hitchensisme

Representantene her er ikke nødvendigvis i konflikt, men de er valgt på grunn av de områdene de har valgt å fokusere på. Randiisten er ikke så opptatt av å snakke og skrive om religion, og regner alternativbransjen som "hovedmotstanderen". Hitchensistene regner derimot religionen som den store stygge ulven som må bekjempes. Se eksempel nedenfor.

By Sgerbic (Own work)
 [CC BY-SA 4.0 (https://creativecommons.org/
licenses/by-sa/4.0)], via Wikimedia Commons

Hvordan kategorisere seg selv

La oss bruke Randiisme /Hitchensisme som eksempel og lage skalaen RH1-RH5.

• RH1: Det er viktigst å fokusere på konspirasjonsteoretikere, alternativmedisin, på helbredere og kreasjonister, siden disse selger produkter og tjenester som er skadelige, OG det er mulig å tilbakevise dem.
• RH2: Hovedfokuset bør ligge på ovennevnte områder, men religionskritikken er også viktig.
• RH3: Begge områder er viktige.
• RH4: Hovedfokuset bør ligge på religionskritikk, men også kritikk av alternativbransjen er viktig.
• RH5: Hovedfokuset bør ligge på religionskritikk, blant annet fordi dette er mye av bakgrunnen for irrasjonaliteten som fører til konspirasjonstenkning 

Slik kan hver ateist og skeptiker få et helt unik rekke med tall og bokstaver, for eksempel: RD3/ SM1/ MD4 osv....

Til slutt

Til slutt vil jeg si at jeg også har skrevet om hvordan man kategorisere humanister her. Jeg vil også påpeke at det sikkert finnes akser jeg har glemt, så om du ønsker å tipse meg om noen. Jeg kunne selvsagt sagt noe om synet på de østlige religionene, om man har et "jødisk" eller "mormonsk" syn på ateistforkynnelse (om man skal forsøke å omvende religiøse til ateismen). Det er mange variabler, og det er selvsagt mulig jeg lager en ny post med nye og mer relevante variabler.

Fortellinger fra vannet - fiolinisten

Det finnes et lite vann i nærheten av hvor jeg bor. Det er et lite vann, ingen elv fører nytt liv til vannet, ingen elv fører vannet bort. Ved vannet står en fiskestang. Denne fiskestangen har ingen sluk, ingen snelle, bare et snøre er festet til stangen, og i enden, en liten krok. Bare en person kan fiske om gangen. Du tar stangen, kastet kroken uti, og venter. Det er en regel du alltid må følge om du skal diske i dette lille vannet. Du må spise det som fester seg på kroken. Om du nekter vil det aldri feste seg noe på kroken igjen når du kaster den uti.

En fiolinist ønsket rikdom, ære, og berømmelse, han hadde hørt om vannet og reiste langveisfra for å fiske i det. Han kastet ut snøret og det tok ikke lang tid før en stor fisk bet på. Det var en stor fisk, og han visste hva han måtte gjøre. Han skar opp fisken, men i buken, blant innvollene lå det en streng. Det var en fiolinstreng. Han kastet ut snøret på nytt, og igjen fikk han en fisk. Denne hadde også en streng inni magen.

Han kastet ut snøret flere ganger, to ganger til fikk han en fisk med en fiolinstreng inni. Så kastet han ut snøret en siste gang. Denne gangen var det ingen fisk på kroken. Det var en sammenkrøllet papirbit. Han grep papiret, brettet det ut, og så at det var et kart. Han så også det lille krysset som var markert i fjellene. Og han så at det stod skrevet en tekst nederst på arket.

I fjellene kan du finne fiolinen med den vakreste musikken noe menneske har hørt. Men det menneske som finner den vil kanskje ikke finne hva det søkte da det kom hit.

 Han lurte på hva den siste setningen betydde, men den første var klar nok. Han måtte følge kartet. Han gikk og gikk, fulgte kartet, og snart var han ved foten av det fjellet hvor krysset var. Han besteg fjellet. Hva han skulle finne ante han ikke, så han gikk rolig, kikket over og under hver stein etter tegn. Da så han plutselig en hule. Var det stedet han skulle finne? Han gikk rolig bort til hulen, og kikket forsiktig inn. Da så han den. Fiolinen.

I hulen lå en fiolin. Ved siden av lå buen. Den var vakrere enn noen fiolin han noensinne hadde sett. Linjene, formene, den var perfekt. Eller den var nesten perfekt. Den manglet strenger.

 Han grep fiolinen, men da la han merke til lenken. En tynn lenke var festet mellom fiolinhodet og en stor stein. Fiolinisten forsøkte først å løsne løkken rundt fiolinhodet, men det var ikke mulig å gjøre det uten å skade fiolinen.

Så forsøkte han å bryte lenken ved å legge den på en liten stein og slå på den med en annen. Det gikk ikke. Fiolinen var mer lenket til steinen en Fenrisulven. Fiolinen ville aldri forlate hulen.

Fiolinen manglet fire strenger, han hadde fire strenger. Dette hadde vært en bomtur, fiolinen fikk han aldri med seg, og han kunne like gjerne gå den lange turen hjem.

 Men samtidig, han hadde reist så langt. Først til vannet, deretter til hulen. Før han gikk kunne han i det minste spille på fiolinen en eneste gang. Han tok fram de fire strengene og festet dem på samme måte han hadde gjort så mange ganger på sin egen fiolin.

 Han grep buen og la fiolinen godt til rette på skulderen. Da husket han plutselig ordene som stod på kartet. Hva betydde det at han ikke kom til å finne det han søkte? Var fiolinen farlig? Burde han legge den fra seg og forlate hulen umiddelbart?

Men hvor farlig kunne en fiolin være?, tenkte han. Er det farlig å spille et kort musikkstykke på denne fiolinen? Han tenkte over dette, ordene på kartet virket plutselig som en trussel. Kanskje var han i fare nå.

Nei, tenkte han, et lite musikkstykke kan ikke skade. Har jeg reist så langt, kan jeg ikke forlate fiolinen uten å spille på den. Han la instrumentet til rette, lot buens hår hvile på strengene. Så begynte han å spille.

Fiolinisten hadde hele sitt liv hørt den vakreste musikk, fra morens vuggesang, barnekoret på skolen, musikere på gaten og de store virtuosene på de største scenene. Han hadde hørt verdens beste fiolinist, verdens flinkeste pianist, og sangeren med den flotteste stemmen.

Han hadde aldri hørt så vakker musikk som han hørte nå.

Han spilte mer. Han spilte melodi på melodi, det ene stykket vakrere enn det andre. Han spilte mer. Han måtte spille mer. Han hadde aldri hørt noe så vakkert før. Han ble stående og spille hele dagen, og sluttet ikke før sulten jaget ham ut av hulen på jakt etter bær og røtter. En bekk rant langs hulen og ga ham drikke, og det var nok av bærbusker utenfor.

Han spiste seg mett og drakk seg utørst, og gikk inn igjen i hulen og spilte videre. Han spilte til kvelden, da han kjente trøttheten nærme seg gjorde han i stand en seng av busker og blader og sovnet.
Da han våknet dagen etter fortsatte han å spille. Musikken var like vakker som før, og han kjente gleden over hver tone som presset seg ut mellom hestehårene i buen og metallet i strengene.

Han spilte den vakreste musikken som noensinne hadde unnsluppet en fiolins strenger. Ja, ikke bare det, intet piano, ingen trompet, ei heller noe stemmebånd kunne måle seg med den musikken han skapte i hulen. Han måtte spille, han måtte lytte, lytte til musikken. Han ble værende i hulen. Fiolinen var lenket til hulen, den kunne han ikke ta med seg. Han ble igjen, og han spilte. Han spilte og nøt hver tone.

Årene gikk, og fiolinisten spilte på fiolinen, bare avbrutt av søvn og mat. Han møtte ingen mennesker. Til slutt, etter mange år kjente fiolinisten at det gikk mot slutten. Fingerleddene hadde begynt å svikte, han oppdaget at han ikke alltid spilte like rent, og han skjønte at han ikke lenger var i stand til å produsere så vakre toner som han tidligere hadde gjort.

Han la bort fiolinen og satte seg ned. Det var da han merket det. Skjegget. Og håret. Håret hadde blitt langt, og det hadde blitt hvitt. Skjegget hadde lidd samme skjebne. Og så la han merke til den rynkete huden på armene. Han var blitt gammel. Og han skulle snart dø.

Han hadde brukt hele sitt i denne hulen, hele livet på å spille på fiolinen. Han hadde laget verdens vakreste musikk, en skjønnhet som aldri ville kunne overgås, men som bare han hadde hørt.

Og han husket ungdommen, hva han ønsket å oppnå. Berømmelse. Rikdom. Anerkjennelse. Kanskje en vakker kone. Kanskje noen skjønne barn og barnebarn. Nå hadde han bare skapt det vakreste et menneske noensinne hadde frembrakt.

Valgte jeg rett?, spurte han seg selv. Hva er et menneskeliv verdt? Og hva er skjønnheten verdt om ingen er der til å se den, til å høre den, til å kjenne den? Snart er jeg død og bare huleveggene de eneste vitnene til skjønnheten jeg skapt.

Han smilte til veggene. "Husk meg", sa han, "dere vegger". Jeg håper dere likte konserten, selv om dere ikke har ører. Jeg håper dere nøt den, selv om dere ikke har armer til å klappe med. Jeg håper dere koste dere. Og du, filolin, takk for den tiden vi fikk sammen. Takk til deg også, bue. Dere to har gitt meg så mye. Og jeg håper også at dere har fått noe av meg. Så la han seg ned og lukket øynene. Han åpnet dem ikke igjen.

Noen år senere fant noen fjellklatrere hulen. På gulvet lå et skjelett, over skjellettet lå noen råtne trebiter som lignet en fiolin. Til slutt fant de en lenke festet til en stein. Det var umulig å si hva lenken hadde holdt fanget.

Hvordan undervise i fortellerteknikk med Skam

SPOILERS
Denne posten inneholder spoilers fra første episode i Skam. Ikke les denne om du ikke har sett serien.

Det er mange som har skrevet mye og bra om ungdomsserien Skam allerede, og jeg har sett at flere har foreslått hvordan man kan bruke flere av temaene i serien til diskusjon, både homofili, utestengning, seksuelle overgrep, osv. Imidlertid har jeg ikke sett lest så mange påpeke hvordan Skam på en god måte viser hvordan man kan fortelle en historie. Hvordan skal personene beskrives, hvordan skal konflikter introduseres, hvordan skal personene gis en motivasjon for å gjøre noe?

Denne posten er et forsøk på å vise hvordan man kan hjelpe elever med sine egne historier ved å vise hvordan skaperne av Skam presenterte sin.

Jeg har kategorisert hva jeg har funnet etter følgende kjennetegn:

• Fremdrift: Hva som fører historien framover.
• Karakterbeskrivelse: Det som beskriver personene.
• Konflikt: Det som introduserer konflikter og problemer som må løses.
• Motivasjon: Hvilken motivasjon har person A for å gjøre B? 
• Frampek: Hva er det som peker fram mot hendelser som vil skje senere i fortellingen?

Første scene

Karakterbeskrivelse

Jonas leser fra oppgaven og Eva kommer med et (slik jeg ser det, konstruktivt) forslag til endring i teksten. Jonas hevder det er bevisst.
Jonas er stolt av sin innlevering og han klarer ikke ta imot kritikk. (Et ord bør skrives minst tre ganger om det skal være et virkemiddel).

Konflikt

Eva slutter å høre på Jonas når Pepsi Max-gjengen går forbi .
Disse jentene representerer NOE i Evas liv.

Konflikt og frampek

Skjermbilde: skam.p3.no

De skal til å kysse, men i det samme kommer Isak. Ved at han bryter inn nøyaktig da presenteres en ny konflikt

Isak er en som kommer til å stikke kjepper i hjulene i deres forhold. Hans inntreden akkurat da er et frampek på det som skal komme.

Karakterbeskrivelse

Isak skryter av sin karakter. Jonas viser at han har fått 5+. Eva vil ikke fortelle hva hun har fått.
Hun er ikke så flink på skolen og er samtidig skamfull over dette.

Konflikt, karakterbeskrivelse og frampek

Skjermbilde: skam.p3.no

Isak sier at han vil få vite karakteren til Eva uansett. Hun må jo si det til Jonas, og siden de to er kamerater vil jo han få vite det uansett. Hun sier at hun fikk 4-.

Dette er en veldig viktig utveksling mellom Eva og Isak,

1. Eva aksepterer at Jonas vil fortelle det til Isak, hun står ikke opp for seg selv. Hun kunne reagert og spurt hva annet Jonas hadde fortalt. Hun står ikke opp for seg selv.
2. Dette peker frem mot neste scene, hvor vi får avslørt Evas virkelige karakter.
3. Dette er et frampek mot den konflikten som vil komme senere når Eva oppdager at å fortelle en hemmelighet til en gutt er som å fortelle det til bestekameraten. Dette er en sentral del av sesong 1.
4. Dette er en mulig konflikt mellom Jonas sitt forhold til Eva og hans forhold til kameratene.

Karakterbeskrivelse

Jonas går med Isak. Eva sitter alene noen sekunder, kameraet zoomer ut, og vi får se statuen bak henne. Som man kan se viser denne to personer som holder sammen, i kontrast til Eva, som sitter helt alene.

Statuen viser hvor alene Eva er.

Skjermbilde: skam.p3.no

Andre scene

Karakterbeskrivelse og frampek

Vi ser at hun ikke fikk 4- men 3+.
Hun er så flau over karakterene sine at hun lyver til kjæresten. Samtidig introduseres løgn som et gjennomgående tema i første sesong.

Skjermbilde: skam.p3.no

Karakterbeskrivelse

Eva åpner læreboken på oppsummeringen av kapittelet.
Hun synes læreboken er vanskelig, og sliter med å forstå hva står i boken.

Konflikt

Isak ringer, og hun forteller at Sara har falske øyenvipper på et bilde på Facebook.
Hun baktaler en jente, det er ondt blod mellom dem.

Frampek

Skjermbilde: skam.p3.no

Jonas banker på vinduet og ikke på døren.
Deres kjærlighet er "forbudt".

Karakterbeskrivelse

Jonas ser karakteren 3+ og ler av henne.
Han tar henne ikke seriøst, og bryr seg ikke om at dette var flaut for henne å få en så svak karakter.

Konflikt

Skjermbilde: skam.p3.no

Hun sier at Isak har fortalt at de gikk fra Elias for timer siden. Han gir ikke et godt svar, og får henne til å glemme spørsmålet.

Vi får introdusert en konflikt. Det er åpenbart at dette ikke er sannheten. Han har en hemmelighet som han ikke vil fortelle til Eva.

Tredje scene

Karakterbeskrivelse

Eva sitter og skriver innledningen på en oppgave - "Et samfunn er". Hun har sluttet å skrive og ordet "er".
1. For det første viser dette at Eva sliter på skolen. Hva et samfunn er burde ikke være så vanskelig å besvare, det står garantert i boken. 
2. Samtidig viser det blanke arket at Eva ikke har et samfunn. Hun står utenfor. Hun har ingen venner, og det er åpenbart at Jonas holder noe skjult for henne.

Skjermbilde: skam.p3.no

Motivasjon og fremdrift

Gatekeepers. To fra fra scenegruppe vil ha henne med i deres gruppe:
1. De skal føre historien videre, ved å fortelle om festen.
2. De skal påpeke en av de første konfliktene i Skam, nødvendigheten av å finne venner fort. Hvis ikke Eva finner venner snart vil hun miste muligheten til å få noen. De gir henne en motivasjon for å gå på festen.
3. De skal være de "ukule", de tullete folka som ikke bryr seg om hva andre mener. De representerer en utvei for Eva. Hun får tilbud om å bli en av disse. Som de påpeker i Skampodden representerer disse to de som er "under" Eva på den sosiale rangstigen.

Skjermbilde: skam.p3.no

Fjerde scene

Karakterbeskrivelse

Eva og Jonas snakker sammen, og Eva bruker de nøyaktig samme ordene som jenta i scenegruppen: "Det er nå vi legger grunnlaget for vårt sosiale liv":

Eva er lettpåvirkelig, hun har kjøpt budskapet til jenta fra scenegruppen. 

Femte scene

Motivasjon og konflikt

• Eva sitter hjemme og ser på Dr. Phil
• Eva ser på Instagram at noen jenter som vi har sett tidligere skal på festen
• Eva ser på bildet av henne og to av jentene vi så instagrambildet

Skjermbilde: skam.p3.no

Skjermbilde: skam.p3.no

Dette tolker jeg mest for å føre historien videre. Eva trenger en motivasjon for å gå på festen. En dårligere forteller ville utelatt dette, men karakterene trenger en grunn for å gjøre det de gjør.  Samtidig forklarer dette at Eva og disse jentene tidligere har vært venner.

Sjette scene

Konflikt og karakterbeskrivelse

Skjermbilde: skam.p3.no

Eva snakker med Ingrid og sier at hun svaner henne. Ingrid ser lenge på Eva før hun sier "Jeg ville ikke brukt så mye eyeliner hvis jeg var deg. Du ser ut som en slut.":

Denne samtalen avslører mye. 1. Det viser at de tidligere har vært venner men at det nå er en konflikt.
2. Det viser at Eva er villig til å gjøre opp med Ingrid.
3. Reaksjonen til Ingrid viser at hun kjemper en kamp i når Eva snakker med henne, og viser en indre kamp. I Ingrid er det en kamp mellom å gjøre opp og å beholde sinnet.

Karakterbeskrivelse

Skjermbilde: skam.p3.no

Vi introduseres for Noora som sier at det er 90% større sjanse for få klamydia hvis man kaller andre jenter sluts:
I en kort scene presenteres Noora slik hun kommer til å være gjennom hele sesong 1. Hun er den selvsikre, smarte, raske i replikken, og ikke minst en som står opp for andre. Hun vil også være den som støtter Eva gjennom hele sesongen.

Karakterbeskrivelse

Eva går på badet for å fjerne eyelineren:
Hun er usikker på seg selv.

Skjermbilde: skam.p3.no

Skjermbilde: skam.p3.no

Karakterbeskrivelse

Eva møter Vilde. Hun gråter og sier at det ikke er noe galt, men det er det åpenbart at noe er galt.

Vilde presenteres som en som:
1. Havner i problemer.
2. Forsøker å holde en fasade.

Karakterbeskrivelse

Skjermbilde: skam.p3.no

Chris snakker med Vilde. Hun sier "det er bare doruller". Deretter blir hun i ekstase når hun hører at hun og Penetrator Chris har samme navn.

Chris presenteres her med to roller i Skam:
1. Hun er støtten til Vilde, på samme måte som Noora blir det for Eva.
2. Hun er den glade som ikke tar alt så seriøst.

Avslutning

Denne posten kunne selvsagt vært mye lengre, jeg har for eksempel ikke nevnt hvordan vi presenteres for Penetrator Chris, scenen for Eva drikker og kler seg for fest eller bildene vi ser helt i begynnelsen når Jonas leser fra artikkelen sin. Jeg har bare tatt med det som jeg mener bestviser hvordan skaperne av Skam lager en god historie gjennom konflikter, karakterbeskrivelser, fremdrift og motivasjon.

Kjennetegn på god historiefortelling

La meg derfor avslutte med å liste opp de punktene jeg mener er essensielle i en god historie.

• Førsteinntrykket er viktig. De første sekundene eller linjene vi ser eller leser om karakteren må gi oss et inntrykk av hvordan personen er.
• Konflikter må introduseres tidlig. I løpet av noen minutter får vi vite at
  1, Eva har en historie med noen jenter.
  2. Eva må slåss om oppmerksomheten til kjæresten med kameratene
  3. Jonas holder noe skjult for Eva
  4. Eva er har ingen venner
  Disse konfliktene vil også følge Eva gjennom hele første sesong.
• Selv små detaljer beskriver hvordan en person er. Ikke ignorer dem.
• En person må ha en motivasjon for å gjøre noe nytt. Husk å gi karakterene det.
• Historien må føres fremover. Hvordan skal Eva få vite om festen? Ved å introdusere to rare karakterer som forteller henne at hun må gå. Hvilken motivasjon skal disse to ha for å fortelle dette til Eva? Jo, de liker å rappe foran nye elever, eller noe.

Skam har alle kjennetegn på en god historie, og den kan fungere utmerket som et hjelpemiddel til å få unge elever til å forbedre sine fortellinger, enten de kommer til uttrykk gjennom et kamera eller et tastatur.

Rasjonalitet og den totale mangel på selvkritikk

Jeg har tidligere skrevet om Rasjonalitet og hvorfor jeg ikke liker denne facebooksiden/ bloggen. Denne kritikken har i den siste tiden blitt videreformidlet og utdypet av Jan Schjetne og Gunnar Tjomlid i en artikkel i Fri Tanke.

Skjermdump fra Facebook

Vanligvis liker ikke Rasjonalitet kritikk, verken av dem selv eller av ateister generelt. Denne gangen har de imidlertid delt kritikken på deres egen side, skryt til dem for det. Imidlertid har de selvsagt ikke delt lenken uten å svare, et svar som bringer tankene til helt andre grupper enn dem Rasjonalitet ønsker å sammenligne seg med.

La meg vise dette ved å sammenligne svaret med det en lukket kristen menighet ville gitt, en sekt som hadde fått noen kritiske artikler om seg i en kristen avis, og hvor flere kristne har gått ut og påpekt uheldige sider ved menigheten.
(Svaret til Rasjonalitet er i kursiv, svaret til Jehovas Sektmedlemmer er uthevet)

Formålet til oss i Rasjonalitet er, og har alltid vært, å motvirke vaksinemotstandere, konspirasjonsteoretikere, politiske ekstremister og religiøse fundamentalister.

Formålet til oss i Jehovas Sektmedlemmer er, og har alltid vært, å motvirke sekulariseringen av samfunnet, å prise Jesus og å fortelle om hans offerdød.

I den forbindelse har vi alltid vært forberedt på at representanter for disse gruppene vil ha et horn i siden til oss, og forsøke å slå tilbake mot oss.

I den forbindelse har vi alltid vært forberedt på at representanter for disse gruppene vil ha et horn i siden til oss, og forsøke å slå tilbake mot oss.

Mer overraskende var det at personer som i all hovedsak deler vårt verdisyn langt på vei virker mer opptatt av å motarbeide virksomheten vår, enn å stå sammen i arbeidet mot de ovenfor nevnte gruppene. 

Mer overraskende var det at personer som i all hovedsak deler vårt kristne verdisyn langt på vei virker mer opptatt av å motarbeide virksomheten vår, enn å stå sammen i arbeidet mot de ovenfor nevnte gruppene. 

Det mest triste med dette er at det er de gode sakene, som vi alle deler, som blir mest skadelidende.

Det mest triste med dette er at det er de gode sakene, som vi alle kjemper for, som blir mest skadelidende.

 Samtidig som denne type respons bidrar til å utvanne viktig begrep, og slik gi gode vekstvilkår for reelle ytterliggående og ubehagelige aktører.

 Samtidig som denne type respons bidrar til å utvanne viktig begrep, og slik gi gode vekstvilkår for reelle ytterliggående og ubehagelige sekter.

Vår tilnærming er imidlertid den samme som den alltid har vært: Vi er åpne for dialog og samarbeid med alle gode krefter, og vil benytte denne anledningen til å invitere våre kritikere til nettopp dette. Vi er fortsatt sterke i troen på at det er langt mer som forener oss, enn det er som skiller oss ad. Og vi håper at gjennom å komme hverandre i møte, og vise vilje til forståelse for hverandres synspunkt, kan misforståelser oppklares, og uenighet bli til enighet.


Vår tilnærming er imidlertid den samme som den alltid har vært: Vi er åpne for dialog og samarbeid med alle gode krefter, og vil benytte denne anledningen til å invitere våre kritikere til nettopp dette. Vi er fortsatt sterke i troen på at det er langt mer som forener oss, enn det er som skiller oss ad. Og vi håper at gjennom å komme hverandre i møte, og vise vilje til forståelse for hverandres synspunkt, kan misforståelser oppklares, og uenighet bli til enighet.


Sagt på en annen måte, en sekt kunne byttet ut noen ord og delt samme post på Facebook.

La oss se på det siste avsnittet i lys av det som står tidligere. De ønsker dialog, men de er samtidig triste for at de får kritikk. Ok? Folk som vil ha dialog besvarer ikke kritikk med sorg, de blir glade for kritikk.

Og samtidig er det noe ekkelt med å dytte disse antivakserne og konspirasjonsteoretikerne foran seg. Hvordan våger dere å kritisere oss! Ser dere ikke alle de gode kampene vi kjemper! Joda, det ser vi, men vi ser også at saboterer deres eget oppdrag med et hav av prepubertale memer. Vi kritiserer ikke kampen mot konspirasjonsteorier, mot religiøs ekstremisme, mot Sølje Bergman og Jan Hanvold, vi kritiserer alt det andre.


Og så er det dette fantastiske sitatet: 

virker mer opptatt av å motarbeide virksomheten vår

Selvsagt er det nettopp det kritikerne vil, de vil motarbeide menigheten virksomheten. Det er nesten så en begynner å tvile på at de er ekte troende skeptikere. At ikke folk har avslørt dem som de hedningene antivakserne de er.

Til slutt

Så hva er poenget med denne lille bloggposten? Ikke så mye egentlig, annet enn å bevare for ettertiden det endegyldige beviset på at De Rasjonelle™ ikke alltid er så rasjonelle. For meg kommer dette selvsagt ikke som noe sjokk, jeg har antatt lenge at skeptikere, hedninger og humanister er mennesker, og mennesker er, vet jeg av erfaring, både irrasjonelle, dogmatiske og lite villige til å ta imot kritikk. Det hadde vært et større under om De Rasjonelle skulle ha klart å bryte med sin natur.

Espen Ottosens og den ateistiske moral - en kritikk

Som de fleste som er engasjert  i livssynsdebatten i Norge har fått med seg har det den siste tiden vært en debatt rundt absolutte moralske standarder.  Personlig har jeg ikke engasjert meg mer enn å kritisere ateister som ikke forstår Ottosens argumenter. Stråmennene må likevel Ottosen ta et delansvar for denne hæren av stråmenn som har tatt over debatten, dette er et vanskelig tema å debattere, og han må ha visst at debatten ville ha utviklet seg i denne retningen før han trykket på første bokstav på tastaturet.

Jeg kommer ikke til å forsøke å svare på Ottosens konklusjon. I stedet vil jeg heller argumentere for at premissene som bygger opp under konklusjonen er problematiske. Jeg har flere innvendinger, men for at denne teksten ikke skal bli for lang (og dermed ikke bli lagt ut på noen måneder), så gir jeg her bare tre innvendinger.

1.  Den moralske feilslutning

Den første innvendingen går på det premisset som Ottosen utelater. Som amatørtryllekunstner kjenner jeg godt til behovet for å få tilskueren til å se en annen. Ser du noen i øyene pleier de å besvare blikket og i noen sekunder miste fokus på den hånden som umerkelig glir ned ned i lommen etter en mynt eller ball. Ottosens skjulte premiss kommer ETTER at han har bevist at ateister mangler en objektiv moral, men siden leserinnlegget da har kommet til sin ende er det opp til leseren selv å trekke denne konklusjonen.

La oss for et øyeblikk forlate denne guddommelige sfære som debatten befinner seg på og ta for oss det filosofiske problemet, holder jeg en iskrem i hånden akkurat nå? Her vil en dyktig iskremihåndenapologet kanskje påpeke at is smaker godt, at folk blir lykkeligere av å holde iskremer i hånden, hvor trist tilværelsen ville vært om det ikke befant seg en iskrem i hånden din akkurat nå. Du maler et gripende bilde av en ikkeiskremihåndenverden og er du fornuftig avslutter du ditt innlegg før du du kommer til den åpenbare konklusjonen: "Jeg vil leve i en verden hvor jeg har en iskrem i hånden akkurat nå, ergo har jeg en iskrem i hånden akkurat nå".

Dette argumentet kaller vi den moralske feilslutning. Den naturalistiske feilslutning er å gå fra er (slik verden er) til bør (slik verden bør være). Den moralske feilslutning går andre veien, den begynner med hvordan verden bør være (absolutte moralske standarder eller iskrem i hånden) og dermed konkluderer med at verden er slik.

Dersom du hadde deltatt i en debatt om absolutte etiske standarder og hadde besvart hvert argument med "Og så?" hadde kanskje din samtalepartner blitt irritert og sluttet å snakke, men om vedkommende hadde fortsatt ville han eller hun til slutt kommet til det punkt at man må trekke inn det det moralske argumentet. "Jeg VIL ha en moralsk lovgiver, derfor finnes det en moralsk lovgiver!" På ett eller annet punkt MÅ man ta i bruk en logisk feilslutning til å komme til poenget. Vi lover mer enn ateistene, derfor vinner vi.

2. Definisjonen av "alt"

"Dersom Gud ikke eksisterer er alt tillatt". Noe slikt uttaler en av karakterene i Dostojevskijs mesterverk Brødrene Karamasov. Hvem som sier det er litt komplisert, siden den som formulerer ideen (Ivan), ikke sier dette selv, men det blir referert av flere andre skikkelser i romanen. Hvem som uttaler det, Dostojevskij, Ivan, Rakitin eller Dmitrij er imidlertid ikke viktig. Påstanden er fremmet, og den må besvares.

Imidlertid har jeg ett problem med argumentet som fremmes. Dersom Gud ikke finnes er alt tillatt. Derfor kan man ikke hevde at det finnes absolutte etiske standarder.
- Kan man ikke det? Hvordan definerer du da "alt"?, vil jeg da spørre. Faller ikke "absolutt etiske standarder" inn i den store sekken som rommer alt? Hvis alt er lov, har jeg da ikke lov til å hevde at slaveri er galt, at det alltid har vært galt og at det alltid kommer til å være det?

- Jo, du kan hevde at det er galt for deg, vil kanskje Ottosen og hans meningsfeller hevde, men hvordan kan du si at det er galt for alle?
- Kan jeg ikke det?, svarer jeg. Nevnte du ikke nettopp noe som igjen faller inn i sekken "alt"? Hvorfor sier du at jeg har lov til alt, men at dette altet kommer med noen forbehold? Har jeg lov til alt eller har jeg ikke lov til alt?
- Jo, men du kan ikke forsvare dette filosofisk, vil de kanskje påpeke.
- Igjen må jeg spørre, hvordan definerer dere alt? Hvorfor sier du alt, for deretter fortelle meg hva jeg ikke kan gjøre?

Kverulerer jeg nå? Definitivt. Men det slår meg også at med en gang noen i en filosofisk debatt nevner ordet "alt" så er debatten over. Hvis alt er lov har selvsagt ateistene lov til å hevde at det finnes absolutte etiske standarder.

3. Den absolutte autoritet

La oss tenke oss verden med en hypotetisk gud og en hellig skrift. Denne hellige skriften er ikke som de vi kjenner fra vår verden, hvert vers, hvert kapittel er en befaling om å drepe hedninger og kjettere, kvinner kan voldtas om de ikke eies av en annen mann, og det er påbud om å eie minst fem slaver. Nå har denne religionen vokst seg stor og har blitt en viktig faktor i samfunnet. Medlemmene synes at påbud om drap og slaveri er i meste laget. Samtidig har teologene festet sine tykke briller på teksten og kommet fram til at hele boken må forstås allergorisk. "Drap" må selvsagt som et indre, personlig drap på dårlige vaner. Slaver betyr selvsagt tjenere, og dette gjelder selvsagt om du har råd til det. Og vil du ikke ha tjenere kan du selvsagt slippe, det betyr selvsagt bare at du bør tenke på de som har mindre enn deg. Om du ikke gir dem jobb kan du i hvert fall gi dem litt penger.

Når det gjelder kvinners posisjon må dette også forstås annerledes enn den bokstavtro tolkningen som fundamentalistene holder seg til (og hvor dumme er ikke de!). Dette skal selvsagt sees i lys av sin tid, og guden vår er ingen sexist. til slutt er denne guden blitt en fredselskende hippie og boken en instruksjonsbok i kjærlighet.

I dette samfunnet er det også ateister, mennesker som avviser både denne tidligere så ekstremvoldelige guden og boken hans. Mitt spørsmål blir da, kan de gudstroende i denne verden bruke argumentet om at uten en gud er alt tillatt?

Hvis du svarer "ja", hvilken Gud er det da snakk om? Den guden som en bokstavtro lesning avslører eller den hippieguden som apologetene har tolket seg fram til? Hvilken gud er det som sitter på den endelige autoritet i etiske spørsmål? Hvis du svarer "nei", hvordan kan du forkaste den absolutte autoritet i denne tenkte verden men holde deg til den i vår?

Og samtidig kan aldri den bibelske gud har absolutt moralsk autoritet. Du har to andre herrer som du alltid konsulterer før du kontakter Abraham  Isak og Jakobs Gud. Den første er dine egne øyne, den andre er din hjerne. Hvis jeg spør deg hva du mener om slaveri vil du ikke oppsøke Bibelen og finne ut hva den mener, nei, du vil slå opp for å lese hvor Bibelen sier at slaveri er galt. Før du åpnet Bibelen visste du at det var galt. Dine følelser trumfer hellige skrifter.

Den absolutte etiske lovgiver er en myte, verken troende eller ateister følger en slik.

Til slutt
Så har jeg tilbakevist noen av Ottosens poenger? Ingen. Jeg har ikke forsøkt heller. Jeg har ikke forsøkt fordi jeg ikke er enig at dette er fruktbar debatt. Jeg er ikke tilhenger av diskusjoner som forutsetter skjulte tankefeil som aldri anerkjennes. Det er også problematisk at Ottosen først forteller meg at jeg kan alt, for deretter å si at det er noe jeg IKKE kan. Til slutt er er ikke så sikker på at denne objektive moralske lovgiveren er så veldig objektiv.

Siden jeg nevnte magi i begynnelsen,  slike innlegg som baserer seg på påstanden fra Brødrene Karamasov er litt som å bevise at en mynt kan bli usynlig, bevege seg gjennom høyre håndflate og fly over til venstre hånd bare fordi du så en tryllekunster gjøre dette. Du forstår selvsagt at intet overnaturlig var involvert i trikset. På samme måte er Ottosens leserinnlegg et magisk triks, et godt triks, det må innrømmes, men likefullt et triks.

Kunstneren

Jeg forsøkte å skrive en statue.

Men uansett hvor mye jeg skrev, uansett hvor mange ord jeg førte ned på papiret, setningene ble ikke til stein og formet seg til en figur, en staut og rank general, brystet tildekket av medaljer, etter en seier i et slag.

Jeg ga opp og forsøkte i stedet å komponere et maleri.

Men uansett hvor lenge jeg satt ved pianoet, uansett hvor mange toner jeg noterte på arkene, uansett hvor mange ganger jeg spilte gjennom stykkene, de formet seg ikke til penselstrøk på et lerret, de ble ikke til et bilde av små barn som løper glade på en sommereng, barn som ennå ikke har fått øye på soldatene i bakgrunnen.

Jeg ga opp og forsøkte i stedet å hugge ut en novelle.

Men uansett hvor mye jeg hugget, uansett hvor mye jeg formet på steinen, det ble ikke til en novelle om en ung mann som må kjempe med familiens æresfølelse, mot farens ønske om en soldat i familien som kan bekjempe den onde fiende.

Jeg ga opp og forsøkte i stedet å male en symfoni.

Men uansett hvor mange ganger jeg lot penselen gli over lerretet, uansett hvor mange farger jeg blandet, uansett hvor mange ganger jeg stoppet opp og betraktet maleriet, det ble aldri til en stolt nasjonalsymfoni, et verk som kunne skape patriotiske følelser hos folket og få unge gutter til å løpe til vervekontorene.

Hvor udugelig er jeg ikke, tenkte jeg. Ikke kan jeg skrive statuer, ikke komponere malerier, ikke hugge ut noveller og ikke male symfonier. Jeg stirret på teksten jeg hadde skrevet, det var en tekst, men det var ikke en statue, jeg så på notene jeg hadde skrevet, ikke et eneste menneske var det mulig å skjelne. Statuen jeg hadde hugget ut var ingen novelle og maleriet laget ikke en eneste tone.

Jeg sank på kne der jeg stirret på mine mislykkede prosjektet, og da hendene mine traff bakken kjente jeg noe hardt møte dem begge. Det var to steiner.

Jeg grep dem begge og kjente på dem. Den ene så ut til å være hardere enn den andre, og den hardeste hadde en spiss. Jeg presset spissen inn den mykere steinen og skrev noen ord. Det var en novelle, en kort novelle på noen få ord, men likevel en novelle. Jeg laget noen strekfigurer. Det var et maleri. Et veldig primitivt maleri, men et maleri. Jeg begynte å slå steinene sammen, de laget et smell hver gang de møttes. Det var en symfoni, en enkel symfoni, men en symfoni. Så begynte jeg å skjære i steinen. Det skulle bli en statue, en enkel statue, men likevel en statue.