Fem kjennetegn på den selverklærte martyr

Martyr var engang en hedersbetegnelse, en person som kjempet for det han eller hun trodde på, og som var villig til å gå i døden for denne overbevisningen. Imidlertid har mye forandret seg siden den gangen.  Dagens martyrer er som regel selverklærte, og få utenfor deres lille krets av meningsfeller aksepterer deres martyri.

Den selverklærte martyr (DSM) er som regel konspirasjonsteoretiker, mannsaktivist, radikale feminist, islamhater eller befinner seg ytterst til venstre eller høyre på den politiske skalaen. DSM kjemper en kamp som ikke er like mye for å forandre verden som for å bekrefte eget selvbilde. DSM har valgt en kampsak hvor bare en marginal del av befolkningen er enig med dem. De går så ut aggressivt i blogger, leserinnlegg og til tider i bøker, og er svært negative til kritikk.


1. De befinner seg i sin egen verden
For martyren er verden et forferdelig sted, et sted hvor de onde kreftene har makten, en makt de ikke har skrupler med å bruke.

For konspirasjonsteoretikere er det gjerne en politisk elite, gjerne fra NWO, Illuminati, frimurerne eller sionistene som styrer verden. For mannsaktivister er den rådende ideologien i Norge statsfeminismen, en forferdelig ideologi som har har som mål å undertrykke menn, å frata menn kontakt med barn og gi kvinner bedre lønn for likt arbeid. For ytterliggående radikale feminister eksisterer det et patriarkat som uttrettelig jobber for å undetrykke og å seksualisere kvinner, hvor det jobbes i kulissene med å gi kvinner mindre lønn, å holde dem borte fra toppjobber og få dem til å sette morsrollen over forsørgerrollen. For islamhateren eller rasisten er statsfeminismen eller patriarkatet byttet ut med kulturmarxismen og for mennesker på ytre høyre eller venstre fløy er den resterende skalaen enten kapitalister eller sosialister og de selv de eneste som står opp for friheten/fattigfolket.

Uansett hvilket tema som diskuteres ser det ut til at de i sentrum har det mest positive synet på samfunnet og nåtiden, de på ytterkantene har det mest negative.

2. Det er ingen avmeldingsknapp
Robert Cialdini bruker et uttrykk relativt ofte, kalt "commitment and consistency", som betyr at dersom du investerer i noe, enten tid, penger eller stolthet, er du nødt til å rasjonalisere dette for deg selv. Dette vil i så fall medføre at du bruker enda mer tid og penger.

Bruker du hundre kroner på en vannkoker får du som regel intet behov for å forsvare produktet. Du kjøpte den for å varme vann, og ingenting annet. Når du har behov for en kopp te eller kaffe befinner vannkokeren seg i sinnet ditt, ellers er den ute.

Bruker du derimot tre tusen på en vannkoker, har du gjort en relativt stor investering, og du er nødt til å rasjonalisere kjøpet. Vannkokeren må være ekstra god, den må rense vannet gjennom varmeprossessen, den må gi en helt annen smak på teen, slik at kjøperen kan fortelle seg selv at dette var et fornuftig valg. Dette vil gjerne føre til at kjøperen begynner å reklamere for kokeren til besøkende. Kjøperen vil stolt vise fram produkter, insistere på å servere en kopp te og spørre dem om de smaker forskjell. Kjøperen vil følge produsenten på Facebook, kanskje bestille noe ekstrautstyr fra hjemmesiden og se etter nye modeller. Snart blir det klart at en vannkoker til hundre kroner koster hundre kroner, en vannkoker til tre tusen koster mye mer enn tre tusen.

En studentavis i Bergen (jeg fant ikke linken) skrev for noen år siden om en student som strøk på ex.phil, ikke fordi oppgaven var for dårlig, men fordi han følte seg undertrykket. Da han leverte hjemmeoppgaven fikk han tildelt et standardskjema hvor han måtte signere på at han ikke hadde jukset ved å samarbeide med andre. Dette reagerte han på, siden han mente det burde være tilstrekkelig å gi et muntlig løfte. Å kreve en signatur var signal på manglende tillit til studentene, og en slik forakt mot så mennesker kunne han ikke under noen omstendighet akseptere. Dette tillot imidlertid ikke universitetet, og hvis mitt minne ikke svikter meg fullstendig var resultatet at han strøk.

For min del hadde jeg ikke hatt noen problemer med å signere, men for denne selverklærte martyren var dette på en eller annen et angrep på hans rettigheter, og han nektet. Nå aner jeg ikke hvordan det gikk med ham, men slik jeg ser det er det to muligheter for en slik person. Han kunne enten innrømme for seg selv at det han gjorde var utrolig tåpelig, at han kastet bort måneder av livet sitt på et latterlig prinsipprytteri og skrive under på det fordømte papiret ved eksamensinnlevering. Alternativt kunne han bruke hver dag til å rasjonalisere sitt valg, til å skape et verdensbilde der universitetet i Bergen behandler sine studenter som kriminelle og der han er en liten elite av opplyste som har insett dette.

Det første alternativet er selvsagt det mest fornuftige, men det er også det som krever mest. Du må innrømme for deg selv at du gjorde en kjempetabbe, og hvem vil nå det? Det gjør ingenting at dine venner synes du er en tulling så lenge du klarer å lyve for deg selv at du ikke er det. Kanskje har han blitt ennå mer radikalisert, kanskje ser han angrep på sine rettigheter overalt, jeg vet ikke. Men å nekte å signere papiret må ha vært noe som forandret ham.

Av hardkokte konspirasjonsteoretikere er det svært få som forkaster egne standpunkter. Det finnes noen, blant annet Mike Metzger og Charlie Veitch, men har du gått i demonstrasjonstog, delt ut løpesedler og beskyldt uskyldige mennesker for grusomme forbrytelser er veien ut lang og kronglete. De mest ytterliggående, uansett hvilket tema får en emosjonell tilfredsstillelse som ikke blir de mer moderate til del.

3. De har et forferdelig menneskesyn
DSM er et unikum blant mennesker, de ser på andre som sauer, som aksepterer urettferdighet uten å reagere, som lar myndighetene legge et slør over deres ansikter uten å reagere. De er også roboter, som står opp om morgenen, går på jobb for å berike sjefene og retunerer uten å reflektere over livet. Mange spiller på dette synet på livet, selvhjelpsguruer, konspirasjonsteoretikere og strengt religiøse. Flertallet lever i mørket, dere er bare en liten gruppe mennesker som har sett lyset. Dette gjelder også endel radikale feminister, de fleste kvinner lever i en slør av uvitenhet, de er alle tynget av patriarkatet, og kjenner ikke sitt eget beste, noe som medfører en forakt for kvinner vi bare finner like hos i de mest ekstreme MRA-miljøene.

Her lever også martyren ut en dobbeltrolle, på den ene siden ønsker de å opplyse andre, på den andre siden avskyr de dem. Parallelt med argumentene de utvikler for å omvende eksisterer det en annen tankevirksomhet der de forsøker å rasjonalisere sitt eget hat mot sine medmennesker. 

Der martyren i tidligere tider kunne velsigne sine fiender og ikke ønske dem noe vondt har dagens selverklærte martyr ikke annet enn forakt til overs for sine medmennesker, selv dem som ikke engang har noen mening om deres sak. 

4. De makter ikke å ta til seg kritikk

For DSM er det vanskelig å skille mellom kritikk og sensur. Om de skriver en kommentar på en nettavis som inneholder angrep på privatpersoner og stygge ord klarer de ikke å se at det ikke er MENINGENE deres som ble for sterke for avisens redaksjon.

Kritiserer du martyren vil de tolke dette som angrep på dem personlig siden de ER sine meninger. Hva de mener er så sterkt knyttet opp til sin personlighet at kritikk av meninger er kritikk av personlighet.

De ser heller ikke at deres krav om ytringsfrihet kommer i konflikt med den private eiendomsretten. På samme måte som du har rett til å kaste ut en gjest som kommer med krenkende utsagn er avisens redaktør i sin fulle rett til å modere SIN eiendom, kommentarfeltet og leserbrevspalten.

Smtidig har har lagt merke til at jo oftere du nevner ytringsfriheten, jo mindre forstår du den.  Utsagnet "vi har ytringsfrihet her i landet", kan man ofte lese i nettdebatten, imidlertid, om du går til kommentaren i forkant ser du som regel ingen påstander om at ytringer bør bli forbudt.

Samtidig gjør den manglende evnen til å ta kritikk at de ikke får korrigert sitt syn. Jeg er sjeleglad for at jeg ikke mener det samme i dag som for fem år siden, ved å stadig kunne se ting fra nye sider blir du i stand til å skifte ut standpunkter som er ukorrekte.

Det er også en annen faktor som kommer til uttrykk gjennom debatten mellom Gunnar Tjomlid og Trude Helen Hole som raste i vår. Da Hole fikk masse kritikk fra skeptikerhold for sitt syn på vaksiner, hvordan reagerte hun? Hun gjorde seg til martyr og påpekte at hun var den ene (sikkert ikke ulikt Dr. Stockmann om hun hadde lest tyngre litteratur) mot de mange. Reaksjonene tolket hun som at hun hadde rett, ikke at motparten hadde noen poenger.

Dette er også Den Selverklærte Martyr svøpe.

5. De nyter sin rolle
I filmen Se7en stiller Morgan Freemans karakter et godt spørsmål til seriemorderen John Doe, dersom du virkelig var kalt fra en høyere makt er det jo merkelig at du har fått så mye glede av det. Hendene dine er bundet, påpeker Freeman, likevel utførte du oppdraget uten emosjonelle motforstillinger, uten å føle det som en plikt og det passer ikke med martyrrollen. 

Dette er også en et problem for DSM, de elsker sin posisjon, uansett hvor ille de mener at verden er.  Det mest skremmende tanke for en martyr er tanken om at det ikke er noen der ute som er på jakt etter en.

Det er en fascinerende form for medavhengighet blant de mest ekstreme i forskjellige grupperinger. Fromme kristne trenger synd og undertrykkelse, islamofober trenger eksteme muslimer, ja, alle de mest ytterliggående i en gruppe trenger motparten. 

Dette gjør den selverklærte martyr til å bli mer motivert av sine egne emosjoner enn å få gjennomslag for sine ideer. Den evige krig, for å stjele et utrrykk fra Orwell eksisterer bare i hodet til hver martyr. Veien har blitt et narkotikum og å nå et mål vil ikke gjøre annet enn å frata dem denne rusen.

Noen avsluttende bemerkninger

Jeg tror at den selverklærte martyr begynner med et ønske om å bekjempe urettferdighet, men etter hvert glir han eller hun over i dette martyriet. Muligens er de som soldater som returnerer fra en krig og ikke klarer å tilpasse seg samfunnet, med unntak av at deres kamp aldri tar slutt. Kampen mot Illuminati, Big Pharma, Chemtrails, den homofile agendaen kan ikke ta slutt, fordi kampen aldri har befunnet seg noe annet sted enn i deres eget hode.

Å frigjøre seg fra dette selvutnevnte martyriet krever imidlertid et langt større offer enn det de innbiller seg at de gjør hver dag. Det koster å bli moderat.

SIAN, absolutt ikke høyreekstreme!

La oss gjøre noe helt klar, her, SIAN er ikke høyreekstremister. De er IKKE høyreekstremister.

Så når PST-sjefen går ut og advarer mot høyreekstreme gjelder dette selvsagt ikke SIAN. La dette være helt klart. Nylig ble denne nyhetsartikkelen delt i SIANs gruppe (kommentaren til artikkelen ble relativt lang, derfor deler jeg kun slutten av den.)

Der sier PST-sjefen følgende:

– Det er et høyreekstremt miljø i Norge som kjennetegnes av et islamfiendtlig verdensbilde. Miljøet består av løse nettverk, med noen mer eller mindre ekstreme enkeltpersoner og uten klare lederskikkelser. Men dette kan fort endre seg. Særlig kan en voldsaksjon fra ekstreme islamister i Norge bidra til en mobilisering av norske høyreekstremister, sier Bjørnland.

Enkeltpersoner

En annen utfordring er at enkeltpersoner kan være knyttet til miljøet uten at sikkerhetstjenesten fanger dem opp:

– Selve miljøet fremstår som mindre handlingsorientert enn det ekstreme islamistiske miljøet. Men det er viktig å være klar over at enkeltindivider kan ha kapasitet og vilje til å utføre en ekstrem handling, uten at vi har fanget det opp, sier Bjørnland.

Noe slikt kan da umulig være kontroversielt for SIAN. Tross alt er de ikke høyreekstreme, men vi har jo eksempler på høyreekstreme som har tatt til våpen, spesielt for tre år siden.

Så hva er reaksjonene? Jeg er glad du spør:

Altså, SIAN er ikke ekstreme, men de reagerer likevel, som om det var dem hun kritiserte. Merkelig. Men kanskje de ikke er høyreekstreme, kanskje de bare misforstod? La oss se litt lenger ned i tråden:

og

og

Takk for at du forteller det. Jeg liker at du gjør omverden oppmerksom på at du planlegger å holde en lav profil.

Så er det jo greit å avslutte dette med litt kvinnehat.

Hun er bdd? Mente du dette? Eller prøvde du (og feilet) å skrive "blond"?

Til slutt, lurer dere kjære sianister på hvorfor jeg sladdet navnene deres? Det er rett og slett fordi dere er høyreekstreme, og da må man passe seg litt. Jeg kommer til å følge med på tråden, og dersom den ikke er fjernet innen rimelig tid er det bare å anta at dette er holdninger som SIAN vil være bekjent med.

Kunsten og de fire humanister

Den opplyste humanist, del 12 og siste del

Kunsten gir inspirasjon til å bli bedre mennesker. På samme måte tidligere århundrers kristne ikke hadde noe problem med med lese hedningen Aristoteles, bare kalt Filosofen eller skolastikerne opphøyet Kommentatoren, den muslimske polymaten Averrøes, så bør ikke den reflekterte humanist ha noen som helst problemer med kunst opprinnelig var en hyllest til Gud. En av mine sterkeste opplevelser i et kunstmuseum var i det russiske statsmuseum i St. Petersburg. Jairus hadde opplevd at hans datter var blitt alvorlig syk, og da han hørte om en viss mirakelarbeider som var i traktene. Han løper til denne mirakelarbeider som sier ja til å følge med, men på veien tilbake kommer en av tjenerne og forteller at det er til ingen nytte, dattera er død. Likevel insisterer mirakelarbeideren på å følge med ham hjem, og når de kommer dit går mirakelarbeideren bort til den døde jenta og legger hånden på henne.

Ilja Repin malte denne scenen i 1871. Vi ser dattera ligger død, Jesus holder hennes hånd og skal vi holde oss til fortellingen i Bibelen (men som vi straks skal se, som humanister skal vi IKKE det), så er det øyeblikket før Jesus vekker henne opp fra de døde.

Hadde Repin kun malt den unge jenta og Jesus ville jeg trolig ikke husket det den dag i dag. Bildet hadde vært uinteressant for meg om han ikke hadde inkludert tilskuerne, som i høyre kant av bildet og under svak belysning stirrer på scenen foran dem. En av dem er en eldre mann, og med hendene foldet viser ansiktet hans en blanding av forventning, fortvilelse og spenning.  . Hva kommer etterpå, er dette en mirakelarbeider eller bare en sjarlatan? Bildet gir ikke svaret, på bildet er det ingen oppvåkning, bare en mann som holder en død jente i hånden.

Da jeg så bildet for første gang kunne jeg ikke slippe ansiktet til faren med blikket, øynene og munnen hans grep meg på en måte som intet annet bilde har gjort. Så menneskelig, tenker jeg, så mye menneske du er! Mange har opplevd det samme som ham, mange har ønsket det samme, å oppleve at den døde datteren deres skal våkne opp til liv igjen etter en tragedie. Bildet er mer humanistisk enn hva det først gir inntrykk av å være.

Som humanetiker gir dette bildet en annen dimensjon, vi tror jo tross alt ikke på at Jesus helbredet noen som helst, så hva ligger da i farens undring, i fortvilelse og håp? Er håpet dødt? Har kunstneren stoppet tiden rett før oppvåkningen fordi det ikke kommer noen oppvåkning? Er det en sjarlatan som står og holder henne i hånden? Den kristne vet hva som kommer til å skje, det gjør også humanetikeren, og det er bare en av dem som kan ha rett. Fra et humanetisk perspektiv viser Jairus her en side som er uunngåelig i et menneskets liv, fortvilelse og håp, forventning om det fantastiske og drømmen om noe bedre, alle klare menneskelige emosjoner.

Den mest inderlig troende kunstner har aldri beskrevet noen gud siden ingen guder eksisterer. I stedet har de beskrevet menneskets søken mot det gudommelige, en guddom som til tider har sterke menneskelige trekk, til tider beskriver mennesket slik det ønsker å være.

Kunsten beskriver mennesket, det har aldri beskrevet noe annet enn mennesket selv om motivet skulle være Jesus, Baccus eller Shiva. Med dette menes ingen respektløshet ovenfor de troende, som humanetiker mener man jo allerede at gudene som blir tilbedt er fri fantasi, da bør man heller ikke bli støtt av at man ikke tror på kunstnernes representasjon av disse guddommene.

Jeg kjenner til refleksjoner rundt bruk av kunst i humanetiske sammenhenger, men like lite som man ville forkastet vitenskapelige oppdagelser gjort av religiøse forskere bør man forkaste religiøs kunst. Selv den mest inderlige troende som aldri malte noe annet enn religiøse motiver kan lære oss om å bli mer reflekterte humanister.

I samme by som Repins bilde befinner det seg på Peter og Paul-festningen et skulptur som jeg stoppet opp ved og betraktet i flere minutter. En ung bolsjevik ligger på gaten, skutt under oktoberrevolusjonen. Over ham sitter moren, hun har nettopp oppdaget at sønnen ligger der, det er like før hun vil oppdage at han er død.

Jeg er ikke marxist, og anser den russiske revolusjonen som en av det tyvende århundrets største tragedier. Skulpturen var åpenbart laget av den seirende siden til å undertrykke opposisjonelle og forblinde folket, likevel taler skulpturen til oss gjennom laget av propaganda og vi får et innblikk i en mors fortvilelse av å miste et barn. Kunstneren snakker til oss alle, gir oss et innblikk i å være menneske, lærer oss humanetikk.

Den reflekterte humanist kjenner til vår felles kulturarv, en arv som inspirerer mennesker. Dette gjelder ikke bare malerier og skulpturer, men også romaner og musikk. De største genier har skapt fantastisk kunst som de ønsker å dele med deg, kunst som vil berike deg som menneske og humanist. Det ville være unødvendig for din ikke-tro, og ikke minst begrensende takke nei til deres tilbud.

Mange av de litterære verkene som tar opp livsynsspørsmål har være skrevet av troende. En bok jeg anbefaler til alle som er interessert i livsynsspørsmål er Brødrene Karamasov av Fjodor Dostojevskij. Det er nesten slik at man taper en religionsdebatt om din motdebattant henviser til Ivan Karamasov og du ikke aner hvem det er. Dostojevskij legger mye kritikk av kristendommen karakterenes replikker, men også ateistene får mye hard skyts rettet mot seg. Dersom Gud ikke finnes vil alt være tillatt, hevder tidligere nevnte Ivan, og humanister har siden forsøkt å svare på det spørsmålet.

Det er selvsagt mange kunstverk og mange romaner som er produsert av både ateister og humanister, men dersom humanetikeren skulle begrense seg til dette blir livssynet fattig. Det er derfor nødvendig, for den reflekterte humanist, å se forbi den umiddelbare gudstibedelsen i kunsten, inn til det genuint menneskelige og inn til det som lærer oss til å leve sammen i fellesskap og harmoni. 

De fire humanister

Den reflekterte humanist gjør lurt i å støtte opp sitt humanistiske tak med alle disse fire søylene, men i praksis vil det alltid være en søyle som har en preferanse og som derfor er viktigere i en humanists liv enn de andre. For min egen del er kunsten det jeg gripes mest av, etterfulgt av historien, så vitenskapen og til slutt filosofien.

Det gjør meg til en kunsthumanist. Jeg får mest næring til min humanisme ved å lytte til store verker, se fantastiske malerier og skulpturer og lese gode romaner enn av å lese vitenskap eller filosofi. Andre vil igjen være historiehumanister, andre vitenskapshumanister og tilslutt vil noen bekjenne seg som filosofihumanister. Alle er like viktige, alle er like nødvendige i utviklingen av det humanetiske livssynet.

Samtidig må vi være veldig skeptiske mot forsøk på å redusere alt vi ikke forstår til tåkeprat. Postmoderne filosofer ønsker å degradere naturvitenskapen, enkelte naturvitere har et nedlatende syn på samfunnsvitenskapen og filosofien og har til tider problemer med å se det samfunnsnyttige i kunst og poesi. Å akseptere at andre har funnet sannheter innen fagfelter du ikke behersker er nødvendig for den reflekterte humanist.

Det kan ikke stikkes under en stol at det vil eksistere fordommer mellom de forskjellige typene humanetikere. Vitenskapshumanistene vil kunne oppfattes som kjølige, som setter tall og fakta fremfor følelser og undring. Filosofihumanistene vil kunne oppfattes som tåkefyrster, som setter ideer fremfor erfaring og levd liv. Kunsthumanistene vil også kunne oppleve at deres humanetikk er svevende og emosjonell og nesten antihumanistisk, siden humanetikken representerer rasjonaliteten og fornuften. Samtidig er kunsten så religiøs at enkelte kan mistenke kunsthumanistene for å være skapreligiøse. Få misliker historien, men enkelte vitenskapshumanister kan nok være skeptiske til usikkerheten i historiefaget. Historie er nærmest å regne som en hobby, skal en pensjonert professor i naturvitenskap ha sagt.

På en måte kan en si at det ikke finnes noen reflekterte humanetikere. Det finnes ingen som har maktet å fullt ut forstå alle søyler tilstrekkelig til å skape et holistisk verdensbilde. Som ung kirsten lærte jeg at det ikke fantes gode kristne, siden alle, selv de som tror på Jesus i sitt hjerte og følger hans befalinger ikke kan leve opp til den bibelske guds krav. Det samme gjelder for humanetikkens idealer.

Målet til humanetikken er fornuften, målet er nestekjærligheten, målet er toleransen og fullstendig emosjonell balanse i vårt indre, men vi lever ikke opp til dette. Ingen av oss er fri for overtro, for fordommer, for angst og egoisme. Det er heller ikke realistisk for den reflekterte humanist. Humanisten har valgt sitt mål, humanisten har funnet veien, men humanisten vet også at om så livet skulle vart et årtusen så ville likevel ikke måles nås.

De humanistiske idealer er av en annen verden, skapt av mennesker, men nesten guddommelige i karakter. Slik må det også være, vi har skapt idealer om Mennesket, et vesen man bare finner i antikkens og middelalderens legender, et menneske som er fjernt fra det som står opp om morgenen, pusser sine tenner og går på jobb. Slik må det kanskje også være. Vi er vesener skapt av en evolusjonær prosess som har krevd millioner av tilfeldigheter, vi er plassert på en klode som krevde like mange tilfeldigheter for å kunne skape et hjem for oss, og ikke minst, vi stammer fra vesener som hver dag har kjempet for å overleve og på å skape etterkommere, alt for at vi skal sitte her i dag og hevde en luksus de aldri kunne kreve, et livssyn. Bismarck sa at det var to ting du ikke ønsket å se produksjonsprosessen til, pølser og lover. Han kunne kanskje lagt til en ting, deg.

Likevel er det nettopp et livssyn vi ønsker å ha, det er et livssyn vi ønsker å bekjenne oss til, et livssyn som setter alle mennesker uendelig høyt, som fremelsker undringen og fascinasjonen for alt som eksisterer, som spør om hvordan vi kan elske våre medmennesker enda høyere enn vi gjør i dag. Dette livssynet er humanetikken.

Filosofien og vitenskapen

Den opplyste humanist, del 11

Filosofien

Filosofien er kanskje den søylen jeg føler er min svakeste, og som jeg kanskje må bruke bedre tid i fremtiden på å styrke. Jeg har lest flere av de store filosofene, men de er for dype til at jeg kan fullt ut gripe deres mest subtile tanker. Jeg har lest bøker av Foucault uten å forstå noe som helst, og dersom jeg skulle liste opp forfattere som har formet meg som menneske og humanist ville denne listen vært svært tom for filosofer. Likevel er jeg ikke den minste i tvil om at filosofien er viktig for humanismen. Enhvert livssyn må et etisk og filosfisk grunnlag, et grunnlag bare den humanistiske filosof kan gi.

Filosofien har kanskje fått et negativt rykte blant mange som ikke interesserer seg for den. Dersom en mattematikkstudent kommer hjem til jul og skriver ned regnestykker smekkfulle av bokstaver vil foreldrene mest sannsynlig anta at dette bare går over hodene deres. Dersom en språkstudent begynner å utstøte en rekke uforståelige lyder vil foreldrene anta at disse tilhører et annet språk de ikke behersker. For ikkefilosofen virker derimot filosofien, med snakk om epistomologi og ontologi som det reneste tåkeprat, og man er kanskje ikke villige til å innrømme at filosofen er inne på noe, og når man ikke forstår, er det vanskelig å erkjenne at han kan være inne på noe.

Jeg har sett ellers opplyste mennesker skryte av deres enkle filosofi, å være snille mot andre og lære mer. De ville aldri innrømmet at deres vitenskapssyn var enfoldig, eller at deres kunstforståelse var mindre raffinert. Det er bare innen filosofien man ser ut til å oppfordre til enfoldighet, og dette vil i det lange løp kunne skade humanismen. Dette er ikke et problem som de troende har, faktisk har de egne teologiske fakulteter som arbeider med kristen, muslimsk eller jødisk filosofi, som jobber med å forene troen med filosofien i et fag de kaller teologi. Som humanister har vi ikke dette, det er derfor vi trenger reflekterte humanister til å fordype seg i filosofien.

Det er ikke å tenke det enkle som er tilstrekkelig for en reflektert humanetiker. Det er å handle, fullkomment, i henhold til disse enkle levereglene. Dét er det som er opplysende. Erkjennelsene, selvdisiplinen, utilstrekkeligheten, samvittigheten, belønningen, alt dette møter man i forsøket på og tilstrebelsene etter å leve i pakt med den enkle filosofien.

Vitenskapen
Basert på alt jeg har skrevet så langt, både her og i tidligere tekster kan det ha blitt skapt et inntrykk av at jeg ikke liker vitenskap eller anser den som uhumanistisk. Dette er så langt fra sannheten som en kan komme.

Den reflekterte humanist kjenner til vitenskapen, både naturvitenskapen, samfunnvitenskap og psykologi. Den reflekterte humanist har lært om universet og dets grenser, om menneskets utvikling, erobring av jordkloden og skadene som ble forvoldt den tapende part, naturen.

Vitenskapen kan fortelle oss om mennesket og universiet på en måte som de andre søylene er avskåret fra. Historien forteller at Arkimedes brente ned den romerske flåten ved Syrakuse ved hjelp av speil, vitenskapen forteller at dette ikke er fysisk mulig. Filosofene har også formulert tanker om mye som vitenskapen har korrigert. Vitenskapen oppdager fantastiske dyr og dyreatferd som lærer oss om å være mennesker. Den empiriske vitenskap gir svar på mye som mennesker har filosofert over, og den reflekterte humanist gjør seg også flid med å sette seg inn generell vitenskap.

Da jeg som kristen 21-åring skrev mellomfagsoppgave om humanetikk lærte jeg om en av de vanligste innvendingene mot humanistene, dersom man baserer sitt livssyn på det man vet, hvordan skal du da kunne konkludere med at noe er etisk riktig? Dersom du har hørt på en debatt mellom troende og humanister vil du kanskje ha hørt påstanden om at du kan forske til du blir blå i ansiktet, likevel vil du aldri kunne komme frem til moralske slutninger. Dette er korrekt, vitenskapen sier ikke hva som er rett og galt, men i den humanistiske etikk er heller ikke dette vitenskapens rolle. Vitenskapen kan imidlertid legge føringer, den kan fortelle oss om konsekvenser av våre etiske valg, og den kan teste påstander som blir fremmet. Likekjønnede ekteskap er uetisk fordi de bryter ned samfunnet, er det enkelte som hevder. Vitenskapen kan teste denne påstanden. Bistand til fattige land er med til skade enn til gavn, hevder andre. Vitenskapen kan teste det.

Vitenskapen som redskap til etikken har imidlertid sine begrensninger, og det er derfor vi ikke kun kan basere oss på denne søylen som opplyste humanister. Vil menneskeheten tjene på en gjennomgående eugenikk, hvor vi steriliserer mennesker som scorer lavt på intelligenstester? Vitenskapen kan besvare det spørsmålet, men her må humanisten si stopp. Den reflekterte humanist må aldri og skal aldri akseptere vitenskaplige funn som bryter med den de humanistiske dogmer, blant annet at menneskeverdet er ukrenkelig.

Den empiriske kunnskapen vi får fra vitenskapen er likevel sentral for humanisten, og den reflekterte humanist søker fakta der de kan finnes.

Historien

Den opplyste humanist, del 10

Hvis du ikke har gjort det, les gjerne innledningen først.

Vi humanetikere har ingen religiøse fortellinger der guddommen har kommunisert med mennesker. Vi har ingen Herkules, ingen Abraham, ingen Moses, ingen fortellinger som er særegne for vårt livssyn. Det eneste vi har er fortellingen om milliarder av mennesker som har blitt født, vokst opp, blitt forelsket, støtt på hindringer, forsert disse og til slutt lukket øynene for siste gang. Det eneste vi har er historien.

Den reflekterte humanist kjenner til historien. Den reflekterte humanist har lest om jødenes grusomme opplevelser under Holocaust, om Sokrates giftbeger, om Dreyfsaffæren, om de norske kongene, om korstogene. Den reflekterte humanist har også satt seg inn i biografien til de mennesker som gjorde at historien tok en annen vei, enten til det bedre eller verre.

Historien forteller oss om fortidens mennesker, de som inspirerer til etterfølgelse eller står som en advarsel. Historien gir eksempler, anekdoter, fortellinger, refleksjoner, den forteller om heltemot, om vanskelige valg og tilfeldigheter som forandret historien.

Humanisten bør lese om Sokrates, som satte sannheten så høyt at han valgte å gå i døden for den, humanisten gjør lurt i å kjenne til Solon og innføringen av demokratiet i Athen, og ikke minst Aresteides rettskaffenhet. Blant romerne står Cato den yngre som et lysende eksempel til etterfølgelse, blant de kristne i middelalderen kan du lære mye av Karl den store og blant muslimene mye av å sette deg inn i Al-Biruni og al- Haytham. Den moderne epoken er for omfattende og for full av eksempler at jeg ikke engang vil forsøke å velge ut noen. For deg, den reflekterte humanist er historien som en kjempestor gallamiddag, en fest hvor alle historiens store menn og kvinner er invitert, og alle er der for å møte deg. Machiavelli beskrev kveldene etter at han var falt i unåde i Firenze og måtte flytte ut av byen. Om kvelden satte han seg ned med sine bøker, med Dante, Cæsar og Livius og førte dialog med dem.

Historien er dialog. Du leser bøker og du stiller spørsmål, og bøkene svarer. Hvorfor velger du heller et kort, ærerikt liv fremfor et langt og anonymt liv, spør du Akilles. Akilles smiler og påpeker at du ikke ville visst hvem han var om han hadde valgt annerledes. Hvorfor gikk du ikke mot Roma, spør du Hannibal, og Hannibal svarer. Du leser middelalderhistorie, besøker i Bologna, spør grunnleggerne om hvordan de fikk ideen til et universitet, besøker Midtøsten og samtaler med kalifen Umar, med Ali og senere Saladin. Du reiser fremover i tid, besøker renessansens store tenkere, graver dypt i opplysningstidens hjerner før du besøker den moderne tid.

Ingen av de andre søylene kan tilby i nærheten så mye livsvisdom som historiens søyle, og er det noe den reflekterte humanist begjærer, så er det nettopp livsvisdom.

Andre livssyn og de fire søyler

Den opplyste humanist, del 7

Hvis du ikke har gjort det, les gjerne innledningen først.

Så hvordan blir man en reflektert humanist? Svaret på det finner vi kanskje om vi stiller spørsmålet, «hva er en reflektert kristen», eller «hva er en reflektert muslim»? Slik jeg ser det ligger denne veien ikke gjennom de hellige skrifter, men den felles verden og den felles iderikdom alle de store livssynene har frembrakt. I middelalderen og renessansen spurte den reflekterte skolastiker hvordan de kunne Bibelens lære med tekstene til to hedninger, Aristoteles og Averrøes. På samme måte vil vår samtidige reflekterte kristne lese filosofi, vitenskap, etikk og jobbe med å forene dette med sin Bibel og sin tro.

Den reflekterte troende leser tekster, og før vedkommende undersøker om forfatteren har samme tro som en selv, stiller en spørsmålet, er det som står sant? Er svaret ja, blir så spørsmålet, hvordan skal dette inkorporeres inn i min tro?

Den reflekterte troende klarer å forene tanker som for den enkle kristne må virke som hedenske. Mange kreasjonister kan ikke forstå at kristne eller muslimer kan akseptere evolusjonsteorien, likestilling i menigheten eller at mennesker er født med en homofil legning. Deres livssyn stanger mot virkeligheten, og der deres rasjonalitet kunne blit brukt til å utvikle eget livssyn går den i stedet til å kjempe mot virkeligheten. På samme måte må den reflekterte humanist fremstå som skaptroende for andre humanister, en som ikke makter å frigjøre seg fra religionens åk, en som har har valgt å leve med ett bein i begge leire.

Det er her jeg må påpeke at dette er mitt syn, jeg forsøker ikke her å komme frem til en konsensus blant humanister, og mange vet jeg vil være uenige. Det er det selvsagt ingenting galt med.

De fire søyler

En ting det er viktig å huske er at et sunt og intellektuelt stimulerende livssyn aldri gir fullt ut tilfredsstillende svar på alt. Det vil alltid være problemer, og disse forsøker filosofene og teologene å løse, uten nødvendigvis å makte å avslutte diskusjonen helt.
Religiøse livssyn bygger i hovedsak på hellige skrifter, på tradisjon, ritualer  og på filosofi. Noen livssyn har også profeter som stadig legger til nye åpenbaringer, men for de fleste er kanon satt, det kommer ingen flere skrifter. De hellige skriftene gir et innblikk i hvordan guddommen ønsker at mennesket skal leve. Disse tekstene må imidlertid fortolkes, da kommer filosofien inn, med sine fortolkningsnøkler vitenskap, logikk og hermeneutikk. I tillegg kommer tradisjonen inn, gjennom den kan man vite hvordan tekstene har blitt tolket gjennom historien.

Vi humanister mangler disse hellige skriftene, vi har ingen gud til å fortelle oss rett fra galt, og det eneste vi står igjen med er disse to, filosofien og tradisjonen. Begge disse er sterkt influert av de troendes livssyn, filosofene har i stor grad søkt etter en guddom og tradisjonen, spesielt den sekulærhumanistiske, er kort og lite utviklet. Den reflekterte humanist er tvunget til å lete blant de troende for å utvikle sitt livssyn og sitt syn på verden. Den reflekterte humanist søker i alle tradisjoner, trekker ut hva som fungerer og forkaster det som ikke gir mening.

Den reflekterte humanismen ikke kan oppstå i et vacuum, og den reflekterte livsynshumanist er tvunget til å trekke veksler på hva andre har skrevet og tenkt. Like mye som den kristne filosof i middelalderen hadde behov for hedenske og muslimske filosofer, på samme måte som andre trenger vi de troende filosofer til å peke ut den retningen vi må gå.

Dersom humanisten mener at humanismen har spunget ut av intet, eller av den sokratiske tradisjon med et påfølgende tusenårig lang mørkeperiode, da befinner humanisten seg i dårlig selskap. En slik restorasjonisme er viktig i Jehovas Vitner og Mormonkirken. Disse mener at Jesus og disiplene hadde den rette kristendomsforståelsen men at deres etterfølgere misforstod og forfalsket den sanne lære, og det var først med Taze Russel/Smith at den sanne lære ble spredt på ny. Vi må ikke tro at mennesket har levd i et lang periode med ignoranse, og det var først i de seneste århundrer, med vitenskapens og humanismens lys at mørket har blitt drevet tilbake. Enkelte humanister begynner med opplysningstiden, med viktorianske England eller med det antikke Athen, uten å reflektere over hvor lite disse periodene har med livssyn å gjøre.

Den reflekterte humanist leter etter humanismen der den kan finnes, om det så er i hedenske, ateistiske, muslimske eller kristne kilder. Den reflekterte humanetiker kjenner arven etter de troende, som i årtusener har lett etter metoder å søke etter å øke sin visdom og sin kjærlighet til nesten. Utvilsomt bommet mange av de troende på disse målene, og mange av dem gjorde verden både verre og mer uvitende. Til gjengjeld er det ikke dem du skal hente inspirasjon fra. Humanismen står i gjeld til sine forgjengere, og den reflekterte humanist står i gjeld til enhver som har forsøkt å sortere alle de tankene som måtte romstere vi lille skjøre hjerne.
Slik jeg ser det bygger humanismen på fire søyler, hver og en av dem like viktige for å forstå universet, mennesket, rett og galt. 

Den første søylen er erfaringen, det vil si historien, den som forteller oss hvordan mennesker har handlet, har reflektert og forholdt seg til verden rundt. Historien gir oss idealer å leve etter eller rekker en advarende pekefinger.

Den andre søylen er tanken, eller filosofien. Filsofien utforsker grensene for den menneskelige evne til å reflektere, til å se verden fra nye perspektiver.

Den tredje søylen er eksperimenteringen, eller vitenskapen. Vitenskapen er den yngste av søylene, og også den som har beholdt mesteparten av barnet i seg. La oss utforske verden, la oss teste hva vi tror er sant, la å prøve å finne ut hva som vi kan tro på og hva vi kan forkaste. Vitenskapen er viktig for humaisten, og det er viktig å forsøke å fatte hva vi kan vite om mennesket og den verden vi lever på.


Den siste søylen er estetikken, eller kunsten. Kunsten, enten det er litteratur, bildende kunst, teater, film eller musikk, gir en dimensjon til alle de andre søylene ikke kan tilby mennesket. Historien forteller oss hva menneske har vært, kunsten forteller oss hva mennesket har ønsket å bli. 

Samlepost

Her kommer det jeg har skrevet om forskjellige tema på denne bloggen. Jeg har skrevet andre poster også, men disse er de jeg er mest fornøyd med.

Humanetikk

Humanisme

Dette var en liten serie jeg begynte på, og som jeg kanskje må fortsette en dag. Det er ment som en pedagogisk innføring i humanisme

• En lignelse om humanisme - del 1
• En lignelse om humanisme - del 2
• En lignelse om humanisme - del 3
• En lignelse om humanisme - del 4
• En lignelse om humanisme - del 5

• Hvorfor det er galt å forby omskjæring - jeg kritiserer HEFs ønske om å forby mannlig omskjæring
• Vulgærhumanismen - jeg måtte kritisere endel humanister
• Den opplyste humanismen og de fire søyler

Humanistisk konfirmasjon

• Bli kjent - opplegg for konfirmasjonsundervisning - et opplegg for bruk den første kvelden
• Påstander om humanisme - oppdatert - denne blir mye brukt i humanistisk konfirmasjon
• Kortspill om humanisme
• Identitetsøvelse for elever, konfirmanter og andre interesserte
• Tale til konfirmantene - jeg blir ikke spurt om å holde tale for konfirmanter, det gjør ingenting siden jeg får mulighet til å nå dem her

Kristendom

• Videobeviset av Jesu oppstandelse - jeg forsøker å definere hva som kan kalles kristne
• Antiteisme vs ateisme - jeg forsøker meg på begrepsavklaringer 
• Tre nivåer i apologetikken - litt filosofering om trosforsvar
• Undertrykkelse av kristne? - jeg kritiserer en rapport som finner kristendomsundertrykkelse ved høylys dag
• Svake argumenter mot kristen tro - av og til er ateister ute på viddene
• Nestekjærlighet, toleranse, rasjonalitet og definisjonsmakt - jeg fikk senere vite at en prest hadde brukt deler av denne teksten i prekenen, det setter jeg pris på
• Hvorfor Jesus er en historisk person - Jesus har eksistert, get over it
• De Bibelske profetiene - hvorfor profetiene i GT ikke kan brukes til å bevise at Jesus var Messias
• Den perfekte Gud versus den lovpriste Gud

Skepsis

Generell skepsis

• En studie av skepsis, del 1: Hva er skepsis?
• En studie av skepsis, del 2: Hva skiller en forsker fra en skeptiker
• En studie av skepsis: Del 3: Kritikk av skeptikere
• En studie av skepsis: Del 4: Hva skeptikere bør holde på med?

• Hvordan undervise i kritisk tenkning. Del 1
• Hvordan undervise i kritisk tenkning. Del 2
• Hvordan undervise i kritisk tenkning. Del 3
• Hvordan undervise i kritisk tenkning. Del 4

• Nye vitenskapelige lover - jeg ba skeptikere gi noen nye vitenskapelige lover, de leverte så det holdt
• Hard og myk skeptisisme - meg bekjent den eneste bloggposten jeg har skrevet som har blitt referert til i et tidsskrift
• Richard Dawkins - en tragedie for skeptikerbevegelsen - denne bloggposten ga meg masse problemer og genererte over 300 kommentarer i en lukket Facebook-gruppe.
• Skeptikerbevegelsens mørke side - jeg kritiserer skeptikere
• Den falske sjongløren - en allegori over hvorfor alternativbevegelsen mest sannsynligvis tar feil
• Har du rett til å stille det spørsmålet? - har du det?
• Hyllest til fornuftens fanebærere -samleside - dette er en serie jeg begynte med i 2012 og som jeg planlegger å fortsette med, følg med, følg med. Jeg må nok minst nå 100.
• Den religiøse ateismen
• Hvorfor jeg ikke liker Rasjonalitet

Konspirasjonsteorier

• Kjære sannhetssøker (konspirasjonsteoretiker)
• Riddlersyndromet - om et problem med konspirasjonsteorier
• Konspirasjonsteoretikere, kreasjonister og Batmanhulen

Kreasjonisme

• Livet - skapelse eller tilfeldighet
• Kjell Tveters sitatfusk
• Kreasjonismens to argumenter
• Den inkompetente designeren

Alternativbevegelsen

• Alternativbevegelsen og kampen om språket - denne posten ble plukket opp av VG og er derfor den mest leste bloggposten min
• MLM - hold deg unna - styr unna alle former for nettverkshandel
• Den nye ignoransen - et svar på Noer Lies kritikk av Folkeopplysningen
• Offermentaliteten
• Semmelweis- argumentet - et argument alt for ofte brukt blant alternativistene

Undervisning

• Assosiasjonsoppgave i historie - Imperialismen
• Trosbekjennelsen og kunsten
• En allegori over den nye og den gamle pakt av Hans Holbein den yngre
• Hvordan introdusere elever for kristendommen?
• Tips for lærere som underviser i Historie, RLE og språk  - jeg samlet litt av mine poster i et pdf-dokument, føl deg fri til å laste ned

Om debatter

• Ny debattregel - om hvordan debattklimaet kan forbedres i avisene
• Nye debattregler - jeg ønsker å innføre endel regler i det offentlige ordskiftet
• Om hersketeknikker
• Hvordan debattere med mennesker med et annet livssyn

Zargonismen

Dette var en serie jeg begynte på, og som jeg planlegger å fortsette. Jeg blir i hvert fall nødt til å skrive om hele urhistorien.
Den hellige profeten Zargons testamente, del 1
Den hellige profeten Zargons testamente, del 2
Den hellige profeten Zargons testamente, del 3
Den hellige profeten Zargons testamente, del 4

Prosa

Litt forskjellig skriblerier, ikke alltid med mål og mening.

• Mitt møte med Jesus
• Mitt møte med døden på kafe
• Mitt møte med Simon Stylitten
• Mitt møte med den yngre meg
• Sandslottet
• Samtale med en ikkeeksisterende person
• Leken
• Mennesket, tårnet og maleriet

Humor

• Regler som blir innført når jeg blir diktator
• Tips til konspirasjonsteoretikere om hvordan de kan bli lykkelige
• Uttrykk som aldri har vært morsomme
• Krenkemonsteret

Spørsmål

• Spørsmål til feminister
• Spørsmål til kristne, 1
• Spørsmål til kristne, 2
• Spørsmål til kristne, 3
• Spørsmål til kristne, 4
• Spørsmål til kristne, 5
• Spørsmål til forfattere
• Spørsmål til deg, vil du kunne se inn i fremtiden?

Diverse

• Da jeg ba en muslim om tilgivelse
• En mann, en setning
• Høykultur og lavkultur - jeg skrev denne egentlig som en artikkel, men da den ble avvist for å være for lite vitenskapelig for vitenskapsfolket og for lite litteraturvitenskapelig for litteratene fikk jeg ikke utgitt den. Likevel har den fått ganske mange treff siden jeg la den ut, og den er det første du kommer til om du googler "høykultur og lavkultur"
• Hvorfor Max Manus ikke var en god film
• Dyrekortene
• For mennesker som ønsker å bli kultursnobber - noen boktips fra den rike russiske litteraturen
• Om oss sosialister i eksil
• Den sinte mannen og sexeieren - om hvordan enkelte menn tror at kvinner eier sex
• Noen begrepsavklaringer - jeg forsøker å definere skeptikere, teister, humanister og mange andre