Poetization of Richard Dawkins "Dear Muslima"

To answer your obvious question, yes, this is a dumb post. That's intentional.

Yesterday I read a great article about elevatorgate, the internet war in the atheist community two years ago. Then I got an idea, let's make a poem out of Richard Dawkins comment commonly referred to as "Dear Muslima". Why, do you ask? No idea, I sometimes get dumb thoughts.

Yes, yes, I know it is bad poetry, and if people want to improve it, go ahead.

And by the way, if you want to know if this is a comment on sexism in the skeptical community or on elevatorgate, the answer is no. This is a meaningless post. Ok?

The original

Dear Muslima
Stop whining, will you. Yes, yes, I know you had your genitals mutilated with a razor blade, and . . . yawn . . . don’t tell me yet again, I know you aren’t allowed to drive a car, and you can’t leave the house without a male relative, and your husband is allowed to beat you, and you’ll be stoned to death if you commit adultery. But stop whining, will you. Think of the suffering your poor American sisters have to put up with. Only this week I heard of one, she calls herself Skep”chick”, and do you know what happened to her? A man in a hotel elevator invited her back to his room for coffee. I am not exaggerating. He really did. He invited her back to his room for coffee. Of course she said no, and of course he didn’t lay a finger on her, but even so... And you, Muslima, think you have misogyny to complain about! For goodness sake grow up, or at least grow a thicker skin. Richard

My version 

Muslima, Dear
Let me be clear
Stop whining, you will
And listen, be still

Your genitals were
With a razor severe
Mutilated, but in vain
You tell me again

A car you cant’t drive
To market not arrive
without your violent spouse,
you may not leave the house

 and a stone will crush your head
if you are found in another man’s bed
Stop whining, will you
Think it through

 american girls suffer
they have it rougher
this week I heard of one,
a Skep”chick”, alone

and do you know
what happened, though?
A lift, a man
He asked her then

«You coffee drink?»
«Bullshit», you think?
I do not kid
He really did.

Sha answered «no».
And he said «oh»
He did not rest
His arm on her breast

but even so...
Muslima, grow
A thicker skin
Yours is too thin
You think YOU see
Misogyny

You make me sick
Love from Dick

Bli kjent - opplegg for konfirmasjonsundervisning

Dette er ment som et bli kjent-opplegg for konfirmasjonsundervisning. Det har ikke blitt testet ut ennå, så jeg kan ikke garantere at det fungerer, men om du har lyst til å sjekke det ut, føl deg fri. Det er i utgangspunktet beregnet på humanistisk konfirmasjon, men det skal ikke være et problem å bruke det i skolen eller som en del av kirkens konfirmasjon.

Dersom noe ikke fungerer eller om noe er uklart, føl deg fri til å legge igjen en kommentar. Samtidig, om du skulle bruke dette, og det fungerer, legg også gjerne igjen en liten hilsen.

Last ned dokumentet her.

Fremgangsmåte:

1.    Klipp ut alle kortene og legg dem med baksiden opp.

2.    Fordel kortene blant konfirmantene.

3.    Fortell konfirmantene at dette er et samarbeidsspill, målet er ikke at en skal vinne, målet er å finne ut ting.

4.    Be konfirmantene snu ett og ett kort og lese påstanden (alle gjør dette samtidig). Stemmer denne med deres liv legges kortet til side. Stemmer det ikke sender de kortet videre til konfirmanten til høyre som legger kortet nederst.

5.    Etter en stund ber man konfirmantene lese opp en eller flere av lappene som de sier stemmer med dem. Les gjerne også noen av de lappene som ikke gjelder for noen av dem.

Eksempel: Lise snur ett kort hvor det står «Du har vært i Sverige».

Det har hun, så hun beholder det kortet og legger det ned må tekstsiden opp og snur neste. Der står det «Du har spist pizza den siste uken».

Det har hun også, så hun beholder også det. Så snur hun kortet «Du har vært på kino den siste uken». Det har hun ikke, så det kortet gir hun videre til Jens som sitter ved siden av. Han legger kortet nederst i sin bunke og begge snur det øverste kortet i sin bunke.

Uttrykk som aldri har vært morsomme

Du slutter å si dette umiddelbart? Glimrende.

• Slå deg ned før jeg gjør det

Tehehehehe. Jeg ler så mye at jeg får lyst til å slå deg ned. Du bruker et uttrykk alle har hørt, likevel forventer du at de skal le av det. Har du noensinne lurt på hvorfor du må gå med hjelm inne?

• Man kan ikke gjøre alle til lags, noen må også gjøres til sei og torsk

Vent litt, lags, hmmmmm. Lags, laks, aaaaah, man kan ikke gjøre alle til laks. Morsomt. Mest sannsynlig spiser du Grandiosa hver dag. Spis gaffateip i stedet.

• blablablablablabla.... NOT!

 Wow, der lurte du meg. Først sier du en ting, så trekker du alt tilbake med ett ord. Du er så kul. Hvordan kan jeg bli som deg? Drittsekk.

• Vi skal møte Brann, og de skal vi slokke/ Start må nok rykke tilbake til start.

Så flink du er! Du klarte å lage en kobling av ordet Brann og brann! Jeg er imponert. Og så koblet du Start og start. Wow. Hvor tar du det fra?

• Doffen har daua.

Ikke bare Doffen blir nødt til å miste livet. Jeg finner deg nok om du innbiller deg at du er morsom om noen spør: "Hva skjer?", og du svarer dette. Jeg blir sint bare av å skrive dette. Kast deg i akvariet og gjør dine nærmeste en tjeneste. Slapp av, de kommer ikke til å savne deg.

• Bob, bob.

Hvis en person holder en CD med Ole Ivars, en DVD med Mot i Brøstet, et eksemplar av Se og Hør og forteller at han liker Rosenborg, Fremskrittspartiet, hjemmebrent, låvedans og P4, og sist, men ikke minst, bruker uttrykket "bob bob", gjett hva jeg dømmer ham hardest for. Korrekt. Bob, jævla fuckings pissebob. Drikk maursyre og gjør verden en tjeneste.

• Det er ikke feil med helg/ med en fest/ med åpen wifi

Har noen påstått det? Har noen påstått at det er feil? Så hvorfor sier du det? Det kan jo ikke være fordi det er morsomt?

• Note to self: Blablablablajegeeierikkehumor.

 DET ER IKKE MORSOMT AT DU SKRIVER MELDINGER TIL DEG SELV, KAN DU FORSTÅ DET????? Skriv melding til deg selv, det er flott, så hvorfor i helvete deler du notater til deg selv med andre? Åja, det var jo sant, det var jo HUMOR! Du er jo morsom, du skriver en melding til deg selv, så tar du feil av en notatblokk og Facebook/ Twitter. Hahahahahahaha, du gir meg syfilis.

• Lat at grinda, kydna frys!

  Dette sier morsomme striler når de vil at folk skal lukke døren. Jeg ler meg fillete. Håper de får kreft.

• Fra spøk til revolver /Ingen hårsmak.

 Hahahahhahahahahahahahahahahaha, du byttet ut "alvor" med "revolver", hahahahahahahaha, jeg dævvver!!!! Og "hårsmak" i stedet for "årsak", du er så kreativ. Måtte barna dine bli kjønnsforskere.

• Jeg døde litt innvendig nå.

Desverre døde du ikke utvendig også. Idiotutrykk.

• Sist jeg sjekket kalenderen var vi fortsatt i 201X/ Jeg trodde et øyeblikk jeg befant meg på nittenhundretallet.

 Gjorde du det? Sjekket du kalenderen? Problemet med det uttrykket er at det var oppbrukt i 1993, så dersom du sjekket kalenderen, hvorfor bruker du fortsatt uttrykket? Og trodde du du befant deg i et annet århundre når du leste noe? Ok, jeg red på en dinosaur i dag. Hvilket århundre tror du at du befinner deg i nå?

• Og til slutt, absolutt alle vitser om etternavnet mitt, Hope. Jeg har hørt No Hope, Hopeless, Bringer of Hope, de har aldri vært morsomme, og kommer heller aldri til å bli det.

Det er så mange uttrykk folk bruker som aldri har vært morsomme, men jeg forstår jo at den jevne person er for lat og for lite kreativ til å tenke ut nye. Samtidig ser det ut til at alle går rundt og tror de er morsomme. Beklager, det er du ikke. Jeg hater intenst umorsomme personer som tror de er morsomme, de er like ille som folk som tror de kan synge. Imidlertid kan de sistnevnte gå på Idolaudition og få høre sannheten, det kan vi desverre ikke med disse selvutnevnte komikerne.

Da har jeg skydd ut nok edder og galle i dag, og jeg håper du enten tar dette til deg eller blir spiddet av en gaffeltruck.

Kjære svensker (et hjertesukk etter det norske valget)

Jeg vet dere er livredde for tiden. Jeg vet også at dere ikke forstår et ord av hva jeg skriver, og at jeg dermed kun skriver for mine kjære landsmenn, fascistene og fascismefornekterne. Jeg vet også at dere egentlig ikke bryr dere om hva en nordmann mener om fascisme siden vi tross alt valgte en slik styreform i hele fem år, mens dere tross alt bare sendte dem på togtur gjennom deres flotte land.

Dere har sett det ingen nordmenn har sett. Vi får fascister inn i regjeringen nå, eller muligens bare fascister light, eller i beste fall har bare et mørke senket seg over Norge. Sverigedemokratenes søsterparti i Norge skal styre landet.

Jeg kommer ikke til å forsvare FrPs politikk, og jeg kommer aldri til å stemme på dem (igjen), men jeg kan ikke sitte rolig og se dere håner deres naboland på denne måten. Dere viser ikke bare forakt for FrP, dere håner ikke bare deres velgere, dere håner hele det norske folk.

Du skal lete med lys og lykte for å finne noen i Norge som er enige i deres konklusjoner. Let blant sosialister, spør valgforskere, undersøk hva ekstremismeforskere sier, du vil finne mange som heller spiser en bolle kakerlakker utgått på dato enn å stemme FrP, men du vil ikke finne mange som vil kalle dem fascister.

Det er i dette deres hån mot nordmenn ligger, at ekspertene som jobber med norsk politikk, at sosialister som avskyr Siv og Per trekker andre konklusjoner bryr ikke dere dere om. Dere vet mer enn nordmennene. Dere vet mer enn Jens Stoltenberg. Dere vet mer enn Frank Aarebrot. Dere vet mer enn foreningen Vepsen. Dere kan så mye, selv om dere trolig ikke har mer enn en overfladisk kunnskap om norsk politikk.

Kjære svensker, hvem er Bård Hoksrud? Hvem er Inga Marte Thorkildsen? Heikki Holmås? Dagrun Eriksen? Per Olaf Lundteigen? La meg gjette, du aner ikke hvem de er. Og likevel vet du mer om norsk politikk enn de som kjenner godt til alle disse?

Kjære svensker, dere har blitt venstresidens Tea Party, der teabaggerne i USA kaller Obama kommunist kaller dere FrP fascister, og begge gjør det mot bedre vitende.

Her er et forslag, neste gang dere planlegger å skrive en kronikk, en artikkel eller en bloggpost om norsk politikk, send den først til en nordmann. Det er sikkert nok av politiske journalister som er villige til å gi dere litt korreksjoner eller enda bedre, anbefale bøker om norsk politikk. Da slipper dere å dumme dere ut hver gang dere er i nærheten av et tastatur.

Hilsen en nordmann som nettopp hjalp fascistene inn i regjeringen

Hva du kan lære av Gustave Flaubert

Høsten i 1849 hadde den til da upubliserte forfatteren Gustave Flaubert samlet to av sine nærmeste venner til høytlesning. Han hadde nettopp blitt ferdig med andreutkastet St. Antonius Fristelser et verk han hadde brukt nærmere fire år på å fullføre, og for å få tilbakemelding hadde han invitert forfatteren og fotografen Maxime Du Camp og poeten Louis Bouilhet til fire kvelder med opplesning. De skulle lytte, og fortelle deres mening, men Flaubert tillot ikke at de åpnet munnen før han hadde fått lest opp hele manuskriptet.

Bouilhet

Han hadde studert kirkefedrene, han hadde satt seg inn i antikken, han hadde brukt lang tid på å skape denne fortellingen om en av de store ørkenfedrene. Vennene satt stille i fire kvelder og hørte på Flaubert lese høyt fra den teksten han hadde investert så mye tid, penger og personlig stolthet i. Flaubert leste, vennene satt der stille.

Til slutt var det siste arket lest til ende, og han vendte seg til sine venner og spurte spent "Hva synes dere?" Svaret var det siste han ønsket å høre.

Du Camp

"Vi synes du skal brenne manuskriptet og aldri snakke om det igjen."

Flaubert ble sjokkert og begynte å protestere, han siterte vakre passasjer, men vennene var urokkelig, jo, det var vakkert språk, men den romantiske stilen han hadde valgt var passè.  Det var ingen handling, det var ingen spenning, det var ingenting! Verket var rett og slett dårlig.

De ble sittende hele natten å diskutere, hver innvending fra Flaubert ble tibakevist, og til slutt ga de ham et råd om å skrive som Balzac, om det dagligdagse og det trivielle. Flauberts var knust, men han svarte likevel at det ville bli vanskelig, men at han skulle forsøke.

Syv år senere debuterte Flaubert med romanen Madame Bovary, muligens den største franske roman fra det nittende århundret.

Så hvorfor forteller jeg dette?

Av den enkle grunn at denne episoden representerer en motgift mot en annen fortelling som er alt for utbredt i vårt samfunn, fortellingen om den misforståtte kunsteren.

Det fortelles at Rachmaninovs første symfoni ble slaktet av kritikerne, og komponisten havnet i en dyp depresjon. Først senere har man insett hvor flott denne symfonien faktisk er (selv om den selvsagt ikke når opp til symfoni nr 2 (hør fra 32:00 for den flotteste passasje noensinne skrevet)).

Et annet eksempel er Erich Maria Remarque, som skrev den fantastiske romanen Intet Nytt Fra Vestfronten, som opplevde refusjon på refusjon, før endelig et forlag antok boken, og måtte i løpet av et halvt år trykke opp flere millioner eksemplarer. Man trekker også frem J. K. Rowling, som opplevde refusjon på refusjon av sin barnebok om en ung gutt med magiske evner. Historien her kjenner dere godt.

Vi kan nevne flere. Shakespeare, van Gogh, Kafka fikk aldri den anerkjennelsen de fortjente i sin samtid, men har oppnådd en enorm posisjon i senere tider. Denne fortellingen kjenner vi igjen fra H.C Andersens Den stygge andungen. Mange har blitt kalt stygge andunger, noen av dem viste seg å være svaner.

Problemet er imidlertid at det i de fleste tilfeller er langt mer fornuftig å lære av Flaubert enn Rachmaninov/ Remarque/ Rowling. De fleste som refuseres fra forlag har skrevet dårlige bøker, og det er som regel langt mer fornuftig skrive om boken, eventuelt begynne på nytt enn å anta at du er forut for din tid.

Dessverre velger alt for mange å plassere seg i den misforståtte kunsterens rolle i stedet for i den mislykkede. Vi ser det på idol-auditioner, hvor en forsmådd sanger fra Bergen engang presterte å si i sinne: «Der gjorde de en tabbe.» Og siden? Aner ikke. Gjorde de en tabbe? Tvilsomt.

Vi ser det også hos mislykkede forfattere, som i stedet for å rette feil i refuserte manus, eventuelt begynne på et nytt, velger selvpublikasjon. Åpenbart forventer mange av dem at boken vil rives ned fra hyllene. «Når bare folk forstår hvor dyp jeg er vil jeg le av forlagene som avviste meg…»

Hadde Flaubert levd i dag og eid litt mindre selvinnsikt (men da hadde han selvsagt ikke vært Flaubert), hadde han sikkert sendt inn manuset til Kolofon og dyttet den på alle sine venner. Han ville ha gått glipp av verdifull læring, han hadde ikke kjent på den forferdelige skuffelsen å måtte innrømme at veien foran ham var lang og kronglete og han hadde mistet en mulighet til å bli en større forfatter.

Jeg har tidligere skrevet om en roman hvor Lunde forlag sviktet sin redaktørrolle og lot en forfatter skjemmes av sin alt for tidlige debut. Denne forfatteren hadde ingen Du Camp eller Bouilhet, eller om han hadde, så valgte han å ignorere deres råd. 

Det hører for øvrig med til historien at Flaubert senere omarbeidet manuskriptet og utga det i 1874, og det er en interessant fortelling, men ikke mye mer enn det. Men dette kunne han først gjøre etter at han hadde slått gjennom som forfatter.

Så, kjære kunstnersjel, det kan hende at du for tiden er et misforstått geni, men sjansen er også tilstede for at du er faktisk bare er mislykket. Du trenger mer kunnskap, du trenger å forbedre håndverket, du trenger å begynne på nytt. Ikke lær av J. K. Rowling, lær av Gustave Flaubert.