Hvordan undervise med kjernepunkter

Ideene jeg legger fram her er ikke mine, de er et resultat av flere bøker og forelesere, så jeg påstår på ingen måte at dette er originale tanker. Er det fornuftig, er det andre som skal ha æren, er det ufornuftig er det bare jeg som ikke er flink nok til å forklare. Da var det sagt.

Jeg har de seneste årene hatt gleden av å undervise mange flotte ungdommer og gjort meg en og annen tanke om hvordan sørge for at elevene tilegner seg den kunnskapen de trenger. I den siste tiden har jeg fokusert på det jeg kaller kjernepunkter, emner som er essensielle for forståelse for et tema eller et fag.

Eksempelvis har jeg i engelskfaget fokusert på høyt frekventerte ord og bøyningen av disse. "To be" er det nest mest brukte ordet på engelsk, da er det viktig at elevene kan bøyningen av det, både i presens og preteritum. Det samme gjelder forøvrig de andre hyppig brukte verbene, hvor de tolv første er uregelrette. Å mestre ord de ofte får bruk for må være langt viktigere enn å lære dem ord de sjelden trenger.

Men la oss nå tenke oss at hvert fag har sine egne grunnleggende ferdigheter, ferdigheter som er viktige støttepunkter når temaet skal læres. Uansett om temaet er norsk litteraturhistorie, hinduismen eller velferdsstaten kan temaet

1. Finn fem kjernepunkter. Hva er det essensielle for en elev å vite innen dette temaet?

2. Finn ut hvordan du skal lære elevene om disse punktene. Hvordan kan du ved hjelp av færrest mulig ord forklare begrepene til elevene? Hvordan kan du knytte historier til punktene, hvordan kan du gjøre punktene spennende?

3. Finn ut hvordan du kan knytte kjernepunktene sammen. Hvilken forbindelse er det mellom disse?

4. Finn fem sekundære punkter. De er ikke like viktige, men de er likevel sentrale. Disse nye fem punktene knytter du så opp mot kjernepunktene.
5. Fortsett med å finne nye punkter, som du så knytter opp mot hva elevene allerede vet.

Fordelen med denne er at du alltid har faste punkter hvor du kan returnere til om temaet skulle være vanskelig. Kjernepunktene representerer varder på et fjell av kunnskap. Uten disse er det lett å gå seg vill.

Eksempel

Jeg vil bruke islam fra RLE som et eksempel på dette, både fordi jeg har mellomfag i religion men samtidig fordi jeg nettopp har undervist i temaet.

Det blå feltet representerer alt som en elev skal vite om islam:

Først finner jeg islams kjernepunkter

• Koranen
• Muhammed
• Mekka
• De fem søyler
• Moske

Hvis de vet at Koranen er den hellige boken, at Muhammed er profeten, at Mekka er den helligste byen, at de fem søyler er det som leder til frelsen og forsamlingshuset kalles moske har de allerede kommet langt.

Nå har du fem holdepunkter til å ekspandere elevenes kunnskap om islam.

Muhammed

• Hvem var han?
• Hvor ble han født, hva opplevde han?
• Hva lærer muslimene om hans åpenbaringer?
• Hva var hidsjra?
• Hva skjedde etter erobringen av Mekka?
• Hva skjedde etter Muhammeds død?

Koranen

• Hva består boken av?
• Hvem fikk tekstene som står i boken?
• Hva handler tekstene om?

Mekka

• Hvorfor er den byen viktig for muslimene?
• Hva er den svarte steinen?
• Hva skal muslimer gjøre der minst en gang i livet?

De fem søyler

• Hva betyr de fem søylene?
• Hva inkluderer faste?
• Hvordan skal man be?
• Hvor mye skal man gi til de fattige?

Moske

• Hva er en moske
• Hva skjer der?
• Hva heter han som leder bønnen om fredagen?

Forbindelser

Det er ikke vanskelig å finne forbindelser mellom de forskjellige punktene her. Muhammed og Koranen gir seg selv, det samme gjør Muhammed og Mekka. I Koranen står det om alle de fem søylene osv.

Sekundære punkter

De sekundære punktene er ikke like åpenbare som de fem mest sentrale, men denne listen er mitt forslag.

• Hadith
• Slektskapet med jødedommen og kristendommen
• Sjia og Sunni
• Halal og Haram
• Høytider

Så vil målet være å lære om disse, men det bør alltid skje i lys av kjernepunktene. For eksempel må Hadith forklares i lys av Muhammed og Koranen. Halal og haram er det også viktig å knytte opp mot Koranen. Så lenge du alltid kan knytte ny kunnskap til det de allerede vet øker det sjansen for at de vil huske det.

Dette er sikkert ikke så veldig nyskapende, men det er en metode jeg bruker for å gjøre stoff lettere tilgjengelig for elevene.

Spyfall - eller hvordan få elever til å snakke engelsk

Jeg kommer fra en familie hvor vi alltid har spilt mye brettspill, og ble i sommer oppmerksom på et spill som har fått mye skryt av brettspillentusiaster.

Spiller heter Spyfall, og jeg kan ikke anbefale dette spillet sterkt nok.

Reglene kort fortalt er følgende:
Du har tretti poser med ni kort. Ett av kortene er et spionkort, de resterende er kort fra ett sted (natklubb/ sykehus/ romstasjon/ butikk etc.). Eksempelvis, hvis det er fem spillere, del ut fem kort. En person blir spion, de fire andre havner  på et supermarked.

Målet med spillet er følgende:

• Spionen må finne ut hvor de andre befinner seg.
• De som befinner seg på supermarkedet må finne ut hvem som er spionen.

Man stiller så spørsmål for å avsløre spionen, men uten å gi nok opplysninger til at spionen finner ut hvor de er. "Hvordan er arbeidsdagen?" "Er du fornøyd med lønnen?"
Er du flink klarer du å inkludere noen kodeord som avslører at du ikke er spionen, og samtidig avslører den som ikke har informasjon om hvor de befinner seg. Om dere befinner dere i en bank, spør en av dine medspillere om han får mye juling på dette stedet. Forhåpentligvis vil han klare å ta koblingen juling=bank.

Om dette virket kjedelig, så er feilen min og ikke spillets. Alle jeg har spilt det med elsker det og flere har sagt at de vil kjøpe det selv. Det koster heller ikke mer enn 237 kroner på Outland, så ikke nøl, kjøp i dag!

Men dette spillet anbefales ekstra sterkt om du er engelsklærer, dette gir elevene en mulighet til å ha det gøy samtidig som de lærer å snakke engelsk. Du lar elevene spille under en forutsetning, all kommunikasjon skal foregå på engelsk.

Jeg har latt elever spille spillet, da med meg selv som observatør. Jeg kan hjelpe elevene i å formulere spørsmål, jeg kan korrigere litt på språket, jeg kan se hvem som er dyktige i å snakke engelsk fritt og hvem som trenger å øve mer på dette.

Jeg er en sterk tilhenger av bruk av brettspill i klasserommet, og for lærere som ønsker tips om dette anbefales to videoer. Den første er dette foredraget:

Den andre er en liste over de spillene som er best egnet til å lære elevene forskjellige tema i skolen.

Noen av spillene er beregnet på søndagsskoleelever, andre handler om amerikansk historie, men begge videoene bør inneholde minst noen tips om spill du kan inkorporere i undervisningen umiddelbart.

Noen vanlige feil hos elever som lærer engelsk

Jeg har hatt noen klasser i engelsk på ungdomsskolen, og har sett en og annen feil på innleveringer. Mange av feilene går igjen, så jeg tenkte at jeg kunne gi norske elever noen tips. Hvis dette sitter bør du kunne hoppe opp en karakter.

Whit 

Av en eller annen merkelig grunn har mange norske elever fått det for seg at ordet with skrives whit.
Det korrekte er with. Bare pugg, går du på ungdomsskolen er sjansen stor for at du skriver dette feil.

Then/than

Than er sammenligning. 

He is bigger than me. She is smarter than John.

Then er et ord vi bruker når for eksempel to handlinger skjer etter hverandre.
First I took a shower, then I ate breakfast.

Alternativt kan det brukes som så i "dersom - så"
 If you want to study abroad, then you'll need to do your homework.

Who/which

De som oppfant det norske språket var smarte, de innså at man bare trengte ett ord som, der engelskmennene trenger to (eller tre, men det må vi ta en annen gang).

Who bruker vi når vi snakker om mennesker, which når vi snakker om ting, dyr og hendelser.

The man, who knocked on my door....
The day, which I will remember for the rest of my life.

Know/now

To know er å vite.
Now er nå.

Won't/ want

Won’t: vil ikke      It won’t work
Want: ønske      I want to eat ice cream

Forskjellen på the dogs og the dog's

Apostrof betyr at noe tilhører noe annet, ikke apostrof betyr flertall.

The dog’s – hundens

The dogs - hundene

Was/were

I was

You were

He was

She was

It was

------------

We were

You were
They were

You og flertall er altså were,

It's og its

It's er "det er" It's raining
Its er "dens" The dog is wagging its tail

John and Mary is eller are?

Dette er en veldig forståelig feil hos elever, og det kommer trolig av at "John is" og "Mary is" høres veldig naturlig ut. Imidlertid er dette flertall, og når det er flertall er det are.

Peoples

Vi bruker person når vi snakker om en person, people når vi snakker om flere. Peoples bruker vi når vi snakker om flere folkegrupper, ikke om to eller flere personer. 

Uttale av -ed

Mange verb, blant annet i fortid slutter på -ed, men de uttales ikke alltid som de skrives. Siste -e- sløyfes i uttale, noe som også fører til at mange skriver feil. Enkelte skriver playd i stedet for played. Likevel uttales det /playd/.

Stay/ live

Stay betyr å bo for en kortere tid- I stayed at a hotel.
Live betyr å bo over lengre tid. I live in a brown house.

Verb etter utsagn

På norsk skriver man: "Jeg heter Per", sa han.
På engelsk skriver man "My name is Per", he said.

På engelsk kommer verbet til slutt.

Fire feil skeptikere gjør når de holder foredrag

La meg begynne denne lille bloggposten med en relativt bastant og arrogant påstand, de fleste foredrag om kritisk tenkning, rettet mot ungdommer og konfirmanter er dårlige. Jeg har hørt mange, holdt til og med noen selv, og oftere blir jeg skuffet enn jeg blir positivt overrasket. Jeg vil faktisk gå så langt som å si at de fleste foredrag om kritisk tenkning, spesielt rettet mot ungdom, er bortkastet tid. Foredragsholderen har ikke gjort leksen sin, de kan sitt fag, men ikke sin pedagogikk.

Personlig har jeg gjort alle disse feilene selv, jeg har rotet mye, og dette er like mye en kritikk av hva jeg har gjort som det andre har prestert.

1. Man glemmer å ta livet av sine kjære
"Kill your darlings" heter det på engelsk, og er et råd man ofte gir til formidlere, enten det er foredragsholdere, forfattere eller lærere. Vi har alle våre små favorittema som vi ønsker å inkludere, men vi kan ikke nå over alle. Velg hva du skal snakke om, ikke bruk tid på både konspirasjonstenkning, kreasjonisme og vaksinasjonsskepsis.

Du forbinder kanskje skepsis med disse temaene, men for en ungdom er disse ikke noe som fenger, og du bør heller ikke bruke tid på dem. Tenk på hva som engasjerer tilhørerne og snakk om det. Hvor angår den kritiske tenkningen ungdommen? Hvilken interesse har de å høre hvor viktig det er å vaksinere seg?

2. Man snakker om vitenskap
Jeg har vært på tilstrekkelig mange skeptikerforedrag hvor foredragsholderen trekker frem vitenskapen og skryter denne opp i skyene. Det er flere problemer med denne tilnærmingen. For det første er det veldig få som er motstandere av vitenskapen. Selv ungjordskreasjonister og alternative elsker vitenskap, men de tolker funn annerledes enn skeptikere. For det andre har lærere forsøkt i flere år å få elevene interessert i vitenskap, noen har lykkes andre har vært mindre heldige. Om du tror du skal oppnå noe på en time der andre har brukt flere år, er nok ikke "skeptiker" det første som jeg tenker på når jeg møter deg.

Problemet er selvsagt at foredragsholderen tror at tilhørerne er like interessert i tema som de selv, noe som også skaper et problem når dette er noe de blir påtvunget, eksempelvis gjennom en konfirmasjonstime. Ikke gjør det til en skoletime!

3. Man glemmer å gjøre det konkret
Da jeg var aktiv i bedehuset merket jeg at enkelte historier og bilder gikk igjen ofte. En fortelling mange likte å dele med forsamlingen var Sporene i sanden. En lignelse som var populær var å tegne en avgrunn hvor mennesket var på ene siden og Gud på andre og så tegne et kors. mellom dem.

Foto: Stephen Hodges

Hva er så skeptikernes ekvivalent av dette? Det mønstersøkende menneske. Mennesket finner sammenhenger som ikke er der, men ser ansikter overalt og skjer en ting etterfulgt av en annen er det vanlig å trekke en konklusjon om at det er en sammenheng.

Derfor elsker skeptikeren å finne slike eksempler som de kan dele med sine tilhørere, enten det er marsansiktet eller milgramstudier.

Problemet med dette er imidlertid at det ikke fører videre til din ønskede konklusjon, det blir for abstrakt. Ja, de er morsomt at vi kan se ansikter på mange forskjellige steder, men hvordan fører det oss til at spøkelser ikke eksisterer? Leseren vil muligens protestere nå, men i det dere gjør det, tenk over dette selv, hvordan vil du gjøre det tydelig for en fjortenåring?

Dette ser jeg litt for ofte på skeptikerforedrag, man leser seg opp psykologiforskning og tror at derfor  man kan snakke om alle måtene vi blir lurt av sansene våre. Slike foredrag er bare kuriosa, de er interessante i seg selv, men det bringer ikke tilhøreren videre. Du blir ikke skeptiker av å lese psykologisk forskning, selv om de fleste skeptikere ser ut til å tro det.

4. Man glemmer å gjøre tilhøreren til helten
Dette er kanskje det viktigste punktet. Å være skeptiker er å være detektiv, å være den gode helten i filmen som ikke følger mobben, å være den som ikke ser det de andre ikke ser. Å være skeptiker bør være å være helt, i hvert fall er det det bildet som bør presenteres til potensielle skeptikere.

Hvis du snakker hull i hodene på tilhørerne om hvor fantastisk vitenskapen er, gjør du deg selv eller forskerne til heltene. Jeg har holdt noen foredrag for konfirmanter, og etterhvert da jeg innså nettopp dette la jeg om tvert. I de siste foredragene har jeg forsøkt å skape et narrativ der de voksne er lettlurte. Foreldregenerasjonen har falt for alle mulige svindelforsøk, nå er det opp til ungdommen å ikke gjøre det samme. Jeg snakker om teknikkene til klarsynte, hvordan mirakelkurer selges, og hvilke teknikker man skal bruke for å avsløre svindlere.

Samtidig gir jeg dem oppgaver. Den første er å spå hverandre og se hvor dyktige de er til det, den andre oppgaven går ut på å utvikle en reklamekampanje for et mirakelprodukt. Hver gang har jeg blitt imponert over hvor kreative ungdommene er. Til slutt viser jeg dem denne videoen, og spør dem om det er noe som det skeptiske øye bør merke seg.

Det er en grunn til filmer og serier der barn og ungdom er de smarte og voksne dumme er populære, fordi de unge vil føle seg som helter. Den jevne skeptiker som snakker med barn snur opp ned på dette. Der er det de voksne, forskerne, som er heltene, og de selv er bare noen uvitende fjols.

Det er i hovedsak de innvendingene jeg har mot det jevne skeptikerforedrag, og jeg håper i fremtiden at den jevne foredragsholder i framtiden vil reflektere over hva de ønsker å formidle når de underviser kritisk tenkning til ungdommen, og hva den beste metoden for å formidle dette er.

Trollet som spiser barna til de som deler tester på Facebook

(Jeg legger ut denne bare for å kunne ha en bloggpost å dele når en av de vanlige mistenkte gjør det de pleier)

Onkel Kjetil: Hei, alle barn!
Barna: Hei, onkel Kjetil!!!
Onkel Kjetil: Vil dere høre et eventyr?
Barna: Jaaa!
Onkel Kjetil: I dag skal vi lære om trollet som bor under sengen deres: Dette trollet hater en ting over alt på jord, tester på Facebook. Dette trollet driter i hvilken Disneyprinsesse du er, hvilken jobb du egentlig burde hatt eller hvem som er din beste venn. Dette trollet har interesse av å lese spennende poster, kanskje en artikkel fra Washington Post om økende politivold, en bloggpost om flyktningekrisen eller en morsom video som får trollet til å le. Vet dere hva trollet elsker?
Ett av barna: Nei?
Onkel Kjetil: Trollet elsker barn. Nei, ikke på den måten, din grisegutt, han elsker å spise dem. Vet dere hvordan han spiser dem?
Ett av barna (nervøs): Nei???
Onkel Kjetil: Han har en egen kjøttkvern, han griper barnet i beina og sender det gjennom kjøttkvernen med hodet først. Kjøttet blir så steikt til en deilig stor hamburger. Så spiser han hamburgeren med litt ost, bacon og salat. Så, kjære barn, har dere lyst til å bli trollemat?
Barna (i kor): Nei!!!
Onkel Kjetil: Flott, men det trenger dere ikke. Dere skjønner, trollene spiser bare barna av de som deler de tidligere intetsigende testene på Facebook. Trollene hater som sagt de testene, de er totalt uinteressante for dem, og de ønsker å straffe de voksne som ikke skjønner dette. Så om du ikke vil bli spist opp, få mamma og pappa til å slutte å spamme Facebook med de testene. Ok?
Barna (i kor); Ja!!!

Hva skeptikere har misforstått med logiske feilslutninger

I de miljøene jeg har vanket i de seneste årene er det ett tema som er svært populært, logiske feilslutninger. Folk elsker å påpeke feilslutninger, gjerne med det sleskeste smilet de kan vise.

Nå har en av mine favorittsider på nettet, Cracked gjort en god jobb med å forklare hvorfor man ikke vinner diskusjoner med å påpeke feilslutninger. Følgende sitat er det verdt å trekke frem:

If you'll allow me to put this in D&D terms: a knowledge of logical fallacies is like a ring that gives you +3 to Strength. It'll improve your defense and offense in certain contexts, but if you're trying to use that ring as a weapon, you're really bad at RPGs and the game master is going to get irritated with you, because how would you even make a roll for that?

Eller for å si det på en annen måte, i en diskusjon bruker vi argumenter. Å påpeke en logisk feilslutning er intet argument, så enkelt er det. En logisk feilslutning avslører derimot et hull i motstanderes argumentasjon, et hull du kan utnytte til å ta innersvingen på din motdebattant.

Men problemet med skeptikere og feilslutninger er at de ikke alltid vet hva de snakker om. Tillat meg derfor å gi dere et lite minikurs.

Hva er en feilslutning

Det viktigste å vite om logiske feilslutninger er at de alltid vil være i forbindelse med et argument. Har en person ikke argumentert, har det heller ikke det blitt ytret en eneste feilslutning.

I setningen "Jeg tror det bor reptiler under overflaten på Mars" finnes det ingen feilslutninger, av den enkle grunn at det ikke er et argument i setningen. Det er først når man forsøker å argumentere for en påstand at det oppstår en mulighet for feilslutninger.

Deduktive og induktive slutninger

Vi må skille mellom deduktive og induktive slutninger. En deduktiv slutning er, dersom premissene er faktuelle (dvs sanne), alltid sann. En induktiv slutning er derimot aldri 100% korrekt eller 100% ukorrekt, der må vi vurdere kontekst og sannsynlighet.

Et vanlig brukt eksempel på en deduktiv slutning er følgende:
Premiss; Alle mennesker er dødelige.
Premiss: Per er et menneske
Konklusjon: Derfor er Per dødelig

Dersom begge premissene er korrekte finnes det ingen mulighet for at konklusjonen er ukorrekt. Per vil alltid være dødelig.

En vanlig induktiv slutning er følgende:
Premiss: Alle svanene jeg har sett er hvite
Konklusjon: Derfor er alle svaner hvite

Finnes det muligheter for at dette er ukorrekt, selv om premissene er korrekte? Selvsagt, det kan tenkes at det er områder av verden du ikke har etterforsker, og i disse områdene er det svarte svaner.

Jeg bruker å forklare forskjellen formelle og uformelle slutninger som sjakk og poker. Gjør du alt rett i sjakk vinner du partiet, gjør du alt rett i poker kan du likevel bli blakk etter første hånden du spiller. Og på samme måte, spiller du bare gale trekk i sjakk vil du garantert tape, spiller du alt feil poker har du likevel en minimal sjanse til å vinne.

Feilslutninger

Så var det feilslutningene, og her skiller vi også mellom to typer, formelle og uformelle.
Den formelle feilslutningen er alltid feil, den uformelle er ofte feil.

Per er dødelig, alle mennesker er dødelige, ergo er Per et menneske er aldri korrekt. Premissene fører ikke til konklusjonen og vi kan trygt påpeke feilslutningen. Det er mulig tenke seg at Per er en hund eller Katt.

Eksempler på formelle feilslutninger er 
 Argumentum ad consequentiam
Jeg liker ikke konsekvensene av alternativ A, derfor er B det sanne.
"Hvis Gud ikke finnes har jeg ingen grunn til å leve, derfor finnes Gud"

Sirkelargumentasjon er heller aldri korrekt
Eksempel:
- Vi trenger å kontakte noen for å bekrefte at du er en person man kan stole på.
- Dere kan snakke med Per.
- Hvordan kan vi stole på Per?
- Det kan dere ta mitt ord på.

Problemet her er ikke om verken du eller Per er til å stole på, men at man argumenterer i sirkel. 

Så er det de induktive feilslutningene, det vil si tankefeil som ikke alltid er feil. Det vil alltid være eksempler på bruk at såkalte uformelle feilslutninger som IKKE er feilslutninger.

Formelle feil har problemer med selve logikken, uformelle feil har har problemer med bevisbyrden, men det faktum at bevisbyrden er svak gjør ikke at det ikke nødvendigvis er feil.

Folk som er opptatt av logiske feilslutninger, ergo skeptikere, har ofte en tendens til å ignorere dette. Man tror det er tilstrekkelig å pugge en rekke feilslutninger og dermed bli ekspert på dem. Dette er kanskje bare tilfelle med de formelle, men med de uformelle er det nødvendig med litt mer informasjon.

Jeg har ofte hørt noen bruke mot meg; "Det der er en slippery slope". Min første reaksjon er da, "og så"? På hvilken måte er dette galt? Brukte ikke Churchill en slippery slope da han advarte mot Hitler på trettitallet?

Det samme gjelder andre uformelle feilslutninger, vi må alltid vurdere konteksten, noe vi aldri trenger i møte med formelle feilslutninger.

Eksempel på dette er Ad Hominem. Det vil være galt å hevde at man alltid skal ta ballen og ikke mannen, ofte er det langt mer fornuftig å gå personen som hevder dette i sømmene, å studere hva som blir sagt og hvorfor. La meg ta et eksempel:
- Forsker X har uttalt at <påstand>
- Han er tidligere dømt for forskningsfusk, så ham skal du være kritisk til.

Dette er definitivt en Ad Hominem, men det er ikke sikkert at det likevel er en feilslutning. At noen har blitt dømt for fusk tidligere er åpenbart relevant i en diskusjon om forskning.

Et annet eksempel er Tu quoque (du også), hvor man svarer på kritikk med å påpeke at den andre er like ille. Ofte er dette en feilslutning, men det er absolutt situasjoner hvor dette er relevant, blant annet i en valgkamp. Du skal ikke stemme på den perfekte kandidat, men du skal stemme på den beste, eller i noen tilfeller den minst dårlige. Det vil da absolutt være relevant å trekke inn motpartens svake sider.

Moving the goalpost er et annet eksempel. Det er ofte galt å forandre reglene etter at spillet er i gang, men av og til er det på sin plass. Dette forutsetter at man ikke gjorde noe galt da man satte opp målstengene.

Slik jeg ser det er dette er en klassisk nybegynnerfeil i skeptikermiljøet å tro at logiske feil er noe man kan velge ut fra en liste og bruke mot motparten uten videre tankevirksomhet. Slik er det imidlertid ikke. Hvert induktive argument må vurderes i lys av kontekst, og etter hvor stor sannsynlighet det er for at premissene underbygger konklusjonen.

En populær nettside i skeptikerkretser er denne, og mange skeptikere har lenket til denne i forskjellige diskusjoner i gledesrus over å ha fersket en person på  Problemet er at den ikke skiller mellom formelle og uformelle feil, og den gjør det heller ikke klart at det finnes eksempler på hvor de uformelle feilslutningene ikke er feilslutninger. 

Så hvordan skal du reagere når noen kommer trekkende med en logisk feilslutning? Det er enkelt å besvare, du skal anta at det prinsippet bak det argumentet de nettopp fremmet gjelder i alle situasjoner. Brukte de nettopp et sirkelargument? Da må de jo selvsagt benytte samme sirkelargumentasjon i alle situasjoner. Hvorfor gjør de i så fall ikke det?

Det er slik du skal forholde deg de logiske feilslutningene, de er den beste måten finne hull i din motparts posisjon.

Den siste posten om Pascals veddemål som må skrives

Dette var i utgangspunktet et svar til en debatt jeg hørte nylig om Pascals veddemål på den utmerkede podcasten Unbelievable hvor forfatteren Kevin Moore hadde pbulisert boken Untrumpable.

Argumentet, sakset fra Amazon lyder slik:

1. Foolishness occurs under the following conditions: 

(a) when one is aware of a severe threat to his or her most relevant interest, 

(b) when one knows how to minimize the risks to such an interest against such a threat and 

(c) when, in the face of such a threat-awareness, one flouts his or her risk minimization know-how, 

opting to hope solely in luck’s favor. 

2.The possibility of a just and severely retributive afterlife counts as a real and severe threat to our most relevant interests (and it is the only sort of afterlife possibility that does so). 

3. Despite our uncertainty about the afterlife, we know how to minimize our risks against such a threat. 

4. Therefore, given both that we are aware of such a severe threat to our most relevant interest and that we know how to minimize our risks to such, whenever we choose not to live in accordance with such know-how we are acting foolishly. 

Nå blir dette svaret på norsk, så han får ikke anledning til å svare, men jeg tenkte å vise ved flere eksempler hvor meningsløst veddemålet er, og at det kan brukes til å bevise hva som helst.

Eksempel 1: Selvmordssekten

Du befinner deg i en mørk kjeller og rundt deg står en rekke mennesker kledt i svarte kapper. En av dem, muligens lederen tar ordet og sier: "Jorden går under snart og den eneste måten å nå himmelen på er å reise nå i dette øyeblikket." Han holder opp flaske fylt med en ubestemmelig væske og fortsetter: "Vi kan imidlertid ta med våre kropper på reisen, de må vi legge igjen her. Denne giften her vil frigjøre oss fra kroppene og gjøre oss i stand til å reise til himmelen."

Du vil ikke være med på dette, og lederen ser dette på deg og spør: "Har vi en tviler blant oss?"

- Jeg vil ikke ta livet av meg, sier du.

- Hvorfor ikke?, spør lederen. Ønsker du ikke en evighet i himmelen?

- Selvsagt vil jeg det, svarer du. Men jeg har så mange år igjen av mitt liv, jeg ønsker ikke å kaste bort dette for en liten sjanse for det du sier er sant.

Lederen smiler. - Har du hørt om Pascals veddemål?

Du nikker.

- La oss se på alternativene, fortsetter han. Dersom jeg tar feil, hva taper du? Tretti år? Førti, kanskje femti år? Hva taper du om jeg har rett? En evighet i himmelen. Selv om jeg med 99% sannsynlighet skulle ta feil, i følge Pascals veddemål er det mest fornuftig å velge å svelge giften. Dersom et casino tilbyr en uendelig sum penger mot en innsats på femti kroner er det fornuftig å akseptere det veddemålet, selv om sjansene for å vinne skulle være så små som en prosent. Ja, selv med en promilles sjanse er veddemålet fornuftig. Gevinsten oppveier risikoen og der som du er et fornuftig menneske bør du gjøre det fornuftige å svelge giften. 

Eksempel 2: Brusprodusenten

Det er to brusprodusenter i verden, Brus A og Brus B. Du liker godt brus A og den er også både det sunneste og billigste alternativet. Reklamen for Brus A lover deg to ting, en følelse av friskhet og det faktum at etter at du har drukket en flaske er du ikke like tørst som før.

Brus B er både dyrere og har mer sukker, og du synes den har en litt sur smak, men her er reklamen litt annerledes enn den første, drikker du denne brusen regelmessig vil du komme til himmelen. Pascals veddemål sier da klart at du må drikke den siste brusen, for selv om sjansen er liten for at dette faktisk stemmer, er sjansen aldri lik null.

Eksempel 3: En million år i fortapelsen

Du er en gudfryktig person, du holder deg til den Gud hvor du har kjent frelserens nærhet, du har kommunisert med en av guddommens engler og du har sett mirakler og undre som ikke kan bortforklares. Denne guden belønner sine trofaste følgere med en evighet i himmelen, mens de som forkaster ham vil bli straffet i fortapelsen til de har betalt sine synder, ja så lenge som en million år.

Imidlertid er det en annen religion som du ikke har sett noen som helst beviser for, teologien henger ikke sammen og de kan ikke skilte med noen som helst mirakler. Imidlertid er det også en annen forskjell her, deres fortapelse er evig.

En dag forsøker en av misjonærene for denne andre religionen å omvende deg, men du er ikke interessert, du har sett tegn og mirakler. Men så trekker denne misjonæren inn Pascals veddemål, og da forandrer alt seg. En million i fortapelsen kan virke mye, men sammenlignet med en evighet er det plutselig ikke det lenger. "Er det ikke en minimal sjanse for at alle tegnene du har sett er innbilning eller demonisk påvirkning?" Jo, det må du nok innrømme, selv om denne er mikroskopisk. "Selv om det med 99.99% sikkerhet skulle være din religion som var den rette, så er det likevel fornuftig å satse på vår tro. Det er bedre å velge den religionen som gjør at du garantert ikke havner i fortapelsen i en evighet. Tar du feil må du pines i lang tid, men dette er da bedre enn å pines i alle evighet?"

En liten konklusjon

Så hva vil jeg frem til med de tre eksemplene? Det er at Pascals veddemål kan brukes til å vinne enhver debatt, det kan brukes til å forsvare selvmordssekter, til å kjøpe unødige produkter, til egentlig hva som helst, bare ved å trekke inn evigheten. Ingen sannsynlighet er for liten.

Med det siste eksempelet ønsket jeg å vise to ting, nemlig at personlige opplevelser og trosbevis må komme i andre rekke fremfor å spille på Pascals casino. Nå har selvsagt både kristendom og islam oppgradert til toppmodellen av helvetet, men det var kanskje eneste måten religionene kunne overleve på. Det er ikke alle kristne som vet at det ikke står noe om helvetet i det gamle testamentet, det var først da kristendommen ble stiftet som en misjonerende religion at man måtte ha en liten trussel å legge ved det glade budskap.

Pascals veddemål er en hån mot all logikk og jeg gleder meg til de troende innser det samme.

Ted Cruz - A Time for Truth

Jeg planla å blogge om alle bøkene til presidentkandidatene i sommer, men gikk litt lei med etter Huckabee, Paul og Fiorina, da jeg ikke helt visste hvordan jeg skulle omtale den fjerde boka. Nå har jeg tatt meg sammen, og jeg skal forsøke å anmelde bøkene til alle kandidatene før primærvalget i Iowa.

Litt for spøk må jeg si at jeg flere ganger måtte minne meg selv på at dette var skrevet en slemming og ikke av en av de snille demokratene. Nå har det vært litt kontrovers rundt utgivelsen av boken, blant annet har New York Times nektet å legge den ut på sin bestselgerliste. Hvorvidt den hører hjemme der skal jeg ikke uttale meg om.


Boken er en kombinasjon av en selvbiografi og en debattbok, men på mange måter makter han å trekke paralleller mellom sin egen historie og politiske standpunkter. Han begynner med et møte med de andre republikanerne om hevingen av gjeldstaket, som en av få republikanere gikk han imot ledelsen i GOP. Cruz presenterer seg som en outsidere i Washington, en som nekter å følge verken demokrater eller republikanere.

One of the saddest aspects of Washington is that when you stand for principle, and actually seem to mean it, the typical response is "What are you really up to?"

Han selv er ett av få unntak, en som representerer folket og ikke storkapitalen og lobbyistene. Og hans base er the Tea Party.

As I reflected on the situation, I was struck by the fact that many of the weapons used against me - mischaracterizations of motivations, attack in the press, efforts at ostracism - are very similar to how many Washington Democrats and Republicans have greeted the tea party, the millions of conservative activists who rose up in the Obama era.

Han fremstiller seg selv som en ærlig, enkel mann, og man får av og til en følelse av at Cruz ønsker å fremstilles som hovedpersonen i filmen Mr. Smith goes to Hollywood.

No matter what politicans say on the stump, it seems that when they get to Washington they almost forget the people who elected them.

Han bruker langt mer tid på sin egen historie enn eksempelvis Rand Paul, noe som også er forståelig, siden hans familiehistorie er langt mer spennende en hans libertarianske partikollega. Faren var aktiv i Castro i kampen mot batistastyret, noe som også tvang ham til å rømme til USA for å forsøke lykken der. Moren var en suksessfylt ingeniør fra USA som måtte kjempe mot sexisme for å kunne skaffe seg utdanning og jobb. Det hindret henne ikke å oppdra sønnen, noen ganger også med fysisk avstraffelse. Han forteller en episode fra da han var to år, da moren truet ham med juling om han ikke sluttet å bråke i en butikk. Han måtte teste grensene hennes, og som hun lovet, når de kom hjem skulle han få ris. Han forteller om turen tilbake, da han forsøkte å få moren på andre tanker uten at det var til noen nytte. 

Cruz har hatt en kort karriere som politiker, men det hindrer ham ikke å ha spilt en viktig rolle ved flere anledninger. I 2000 var han aktiv i valgkampen som valgte George W. Bush til president. Dette gir et innblikk, riktignok partisk, inn i det som hendte etterpå, med ny opptelling av stemmene og høyesterett som grep inn. Jeg husker godt saken fra 2000, men jeg har aldri hørt den fra en insider.

Av og til måtte jeg faktasjekke noen av påstandene. Blant annet skriver han følgende om våpenkontroll i Australia:

Since banning handguns, sexual assaults and rapes in Australia have skyrocketed because there are few things a criminal likes better than an unarmed victim.

Jeg sjekket påstanden, og ja, det stemmer strengt tatt at antall seksuelle overgrep økte fra 1999, fra rundt 79 pr 100 000 innbygger til oppunder 100 i 2002, men dette har ettertid sunket tilbake til 1996-tall. Nå kan man selvsagt diskutere hvorvidt dette rettferdiggjør uttrykket "skyrocketed", og det er muligens helt andre grunner bak økningen i begynnelsen av årtusenet.

Cruz er en god forfatter, og det var en fornøyelse å lese boken, selv om jeg på langt nær er enig med en brøkdel av hans politikk.

I kapittelet om Obamacare synes jeg Cruz er delvis usmaklig. Han skriver først om slaverimotstandere, om de som kjempet for å bekjempe uvesenet, han skriver om Amistad, om urettferdige regler som bidro til å spre slaveriet til andre stater og om den første republikanske presidenten, Abraham Lincoln. Så hopper han rett over til Obamacare. Nå har jeg mye å utsette på republikanernes helsepolitikk, men jeg ville da aldri finne på å sammeligne det med noe slik.

Til slutt behandler han elefanten i rommet, noe han er nødt til å gjøre om han skal ha en mulighet til å bli valgt. Det er en regel som mange bedrevitere har akseptert, at for å vinne valget må man gå mot sentrum. De konservative vil allerede stemme republikansk, og målet med valgkampen må være å vinne sentrum.

I følge Cruz er dette imidlertid en strategi som er dømt til å mislykkes, blant annet fordi alle moderate repubilkanere har mislykkes. Han nevner Romney i 2012, McCain i 2008, Bush den eldre i 1992 og Bob Dole i 1996. Alle hadde forlatt konservativismen, og det ga heller ikke de konservative noen grunn til å møte opp på valglokalet.Skal republikanerne vinne må de altså velge en ekte konservativ, og apropos det, republikanerne er heldige, Ted Cruz kjenner til en perfekt konservativ kandidat, Ted Cruz.

Så kan han vinne? Da jeg begynte på denne posten var jeg ganske negativ, og jeg skrev dette:

"Samtidig har trolig Trumps entre inn i presidentkampen gjort det vanskeligere for de mer konservative, blant annet fordi ett av Cruz sine "selling points" er en streng immigrasjonspolitikk. På den ene siden har vi Marco Rubio og Jeb Bush m.fl. som har tatt til orde for en revisjon av immigrasjonspolitikken. På den andre siden har vi Donald Trump, som kommer med så rasistiske uttalelser at det er vanskelig å slippe til med en streng immigrasjonpolitikk men med mer moderat retorikk Hva skal bli Cruz sitt slagord? "Enig med mye av det Trump sier, bare ikke i retorikken?""

Jeg var negativ blant annet fordi det på den tiden så ut til å bli et kappløp mellom Bush og Walker, med Rubio som en utfordrer. Siden den gang har Walker trukket seg, Bush har sunket ned til femteplass og Ben Carson har overtatt ledelsen. Av kandidatene med politisk erfaring ligger Cruz nå på andreplass, rett bak Rubio. Nå tror jeg faktisk han kan bli kandidaten. Grunnen til dette er at hans positive omtale av Trump, og hvis godeste Donald skulle synke på meningsmålingene vil Cruz kanskje være et naturlig alternativ. De som i dag vil stemme på Trump på grunn av innvandringspolitikken vil heller søke seg til Cruz enn til Rubio. Så min tanke i dag er at han har en reell sjanse, men at det fortsatt er langt igjen og i denne primærkampanjen er det er vanskelig å spå framtiden.

Neste bok: Marco Rubio - American Dreams

"Du er så PK!" - om PK-argumentet

Denne posten er inspirert av en viss vits om en bøtte med dritt som har blitt debattert både på Twitter og i Dagsnytt 18 i det siste (sorry, ingen lenker). I denne kom det frem et argument som jeg har hørt mange ganger før, og som fortjener sin egen post, PK-argumentet.

For de uinnvidde kan jeg fortelle at PK står for politisk korrekt, og for enkelte er dette det verste skjellsordet du kan kaste etter en annen. "Du er så PK!" Nå er jeg så politisk korrekt det er mulig å være som høyremann, og for meg trenger det ikke være noe negativt å være PK, det er heller ikke alltid galt å være PUK (politisk ukorrekt).

Generelt sett er venstresiden det som oppfattes som mest PK.
PK er å ta imot flere flyktninger.
PUK er å ta imot færre.

PK er å være for likekjønnet ekteskap.
PUK er å være imot.

PUK er å håpe at ABB sultestreiker til døde i fengselet.
PK er å si at også han har menneskeverd.

Men dette er ikke en post om PK/PUK, her er mitt fokus på PK-argumentet.

Det er enkelte argumenter som er debattstoppere, etter at dette er uttalt er debatten over, fordi det ikke finnes noe svar på det.

"Dette er det jeg tror" er en slik ytring. Som regel er det ingen mulighet til å fortsette etter dette, fordi den andre part allerede har bestemt seg for hva vedkommende skal mene. Det samme skjer når den ene part bygger sin argumentasjon på premisser som den andre part ikke kan akseptere. Å forsøke å argumentere for at jorden og livet på den er skapt på seks dager "fordi det er dette Bibelen sier" når motparten ikke er kristen er likefullt meningsløst. PK-argumentet er i samme kategori.

For det første er det situasjoner hvor det er helt akseptabelt å være PK. En politisk korrekt holdning til Holocaust er de fleste PUKere enig i. Andre ganger er de fleste enige om at litt PUK er på sin plass, som for eksempel når universiteter lager "safe spaces" hvor hvor man kan gå når man hører avvikende meninger. Hvem skal bestemme når det er greit å være PK og når man bør være PUK? Den andre? Å beskylde noen for å være PK er som å beskylde noen for å være kritisk. Det er tider hvor det er bra (når man er filmanmelder), andre ganger når det er litt mindre akseptabelt (under skuespillet på skoleavslutningen).

For det andre er det er ingen mulighet til å fortsette diskusjonen etter dette, av den enkle grunn at det ikke er mulig å besvare. Hvis du tar til motmæle bekrefter du jo nettopp påstanden. I den nevnte debatten på Dagsnytt 18 brukte en av debattantene den massive kritikken på Twitter at hun hadde rett, nordmenn var for PK, ellers ville jo hun ikke få så mye kjeft!

En tenkt diskusjon kan gå som følger:
Person A: Innvandrere voldtar og dreper nordmenn daglig og folk her til lands er for PK til å innrømme det.
Person B: Det du sier er faktisk feil, på grunn av argument x, y og z.
Person A: Ha, det var nettopp det jeg sa, du er for PK til å innrømme det! 

Det blir et trumfkort som man kan kaste ut, et argument som ikke kan tilbakevises. Problemet er at i diskusjoner finnes det ikke trumfkort (punkt nr 5).

For det tredje er det er ikke-argument. Det er ikke noe å tilbakevise, fordi det ikke er en påstand å tilbakevise. Hvorvidt du er PK er ikke PK har ingenting med debatten å gjøre.

Hvis du trekker inn PK-argumentet er debatten over, og dersom du trekker det inn i en kronikk for å starte en debatt har du kvelt enhvert forsøk på en fruktbar diskusjon i fødselen. Er det ikke et argument har det ikke noe i en debatt å gjøre, så la oss la dette "argumentet" dø en stille død. Og mens vi er inne på det, send gjerne mange kronikker til VG slik at de slipper å publisere slikt dritt i fremtiden (sorry, fortsatt ingen lenker).

Humorens tre komponenter

Folk som følger meg på Twitter eller er venner med meg på Facebook vil vite at jeg til tider forsøker å lyse opp hverdagen til de som har tilgang til å lese det jeg skriver der. Samtidig har jeg forsøkt å forstå humorens essens. Hvordan kan vi dele en vits i mindre deler og studere dem?

Dette er også en normativ og ikke en deskriptiv tilnærming, jeg forsøker ikke å kategorisere alt som folk ler av, kanskje mer hva folk BURDE le av. På samme måte som man på kokkeskole bør bruke tid på å lage grandiosa eller litteraturstudenter bør studere Da Vinci-koden, skal jeg ikke kaste bort tid på Absurdgalleriet eller Tore Ryens humor (med unntak av eksempler på hva som IKKE er morsomt).

Jeg har lest litt om humor, men har egentlig aldri fått en forklaring på hva en vits består av. Det er mange som har skrevet om humor slik folk skriver om hammere. Det vil si at de filosoferer over hammerens bruksområder, om hva du kan bygge med den, men ikke om hva hammeren består av, hvilket trevirke og metall som tilsammen danner redskapet.

Dette er da mine tanker om temaet, det er garantert andre som har formulert dette mer fornuftig, men så lenge jeg ikke har hørt noe om disse får jeg heller leve i en illusjon om at det jeg sier er subtilt og nyskapende.

Hva er en vits?

En vits er det som skaper en humoristisk reaksjon.

En vits er også den minste enhet tekst eller tale kan kortes ned til uten å miste den humoristiske effekten. En vitsebok innholder derfor en rekke vitser, et standupshow det samme, ja, selv en humoristisk roman er en rekke vitser. Studerer man humor bør man utgangspunktet ha fokus på den enkelte vitsen, ikke selve showet. 

De tre komponenter

Slik jeg ser det består en vits av tre komponenter, eller for å være mer nøyaktig, en vits består av to komponenter og en som befinner seg utenfor. Alle tre er likevel viktige for at noe skal bli morsomt. Disse tre kaller jeg fundament, brudd og bro.

Enhver vits er på en eller annen måte et brudd med virkeligheten, men for at dette skal skje må først virkeligheten etableres. Så skjer det et brudd med virkeligheten, og komikeren slutter å snakke eller skrive og tilhøreren eller leseren gjør de siste koblingene i hodet og den humoristiske effekten skapes.

Fundament eller virkelighet

Virkeligheten er vitsens fundament. Virkeligheten må ligge til grunn for at noe skal bli morsomt.

En komiker som går på scene og begynner med følgende spørsmål kan raskt havne i problemer:

Hvorfor går alle rørleggere rundt i en rosa tangatruse?

Tilhørerne vil mest sannsynlig se rart på komikeren, fordi dette ikke representerer virkeligheten. En dyktig komiker vil kanskje slippe unna med det, men en nybegynner bør være forsiktig. Det etableres ingen virkelighet, og det er dermed intet fundament som vitsen kan bygge på.

Virkeligheten inkluderer kunnskap, interesser og smak. Jeg vil ikke le av eller vitse om den bulgarske presidenten, av den enkle grunn at jeg ikke aner hvem det er.

Her er det også viktig å påpeke at det selvsagt er et skille mellom komikerens og tilhørerens virkelighet. Komikeren vet ting som ikke tilhøreren vet og vice versa. Komikeren har gjerne også andre grenser for hva som kan vitses med, og ikke minst så vil interessene som komiker og tilhører har være forskjellige. Fundamentet som vitsen bygger på må ligge i vår felles kunnskap, interesser og smak.

En konservativ kristen vil ha en fundamentalt forskjellig virkelighetsoppfatning enn en nyateist, og hadde sistnevnte gått på førstnevntes show er det ikke sikkert at vitsene hadde falt i god jord. Virkeligheten legger grunnlaget for bruddet, som er det neste steget vitsen må gjennom før den blir morsom.

Dette klippet fra Mitchell and Webb illustrerer godt hvordan virkeligheten må etableres raskt. Det begynner med Mitchell som snakker i mobiltelefon. Hvorfor gjør han det? Fordi det eller ikke ville vært mulig for seeren å forstå at de IKKE befinner seg i den engelske borgerkrigen. Ved å la han snakke i telefon forstår vi raskt at dette er en menn som har kledt seg ut.

Virkeligheten må etableres, den må etableres raskt slik at tilhørerne kan være oppdatert før bruddet kommer.

Bruddet

Skal det være en vits må det skje et brudd med virkeligheten. Greg Dean forklarer forskjellen på tragedie og komedie med disse to frasene:

A: Min kone har stukket av med min beste venn, og, Gud, hvor jeg savner henne.B: Min kone har stukket av med min beste venn, og, Gud, hvor jeg savner ham.

Den første delen av begge setningene etablerer et typisk tragisk oppbygning, og den forsterkes av det påfølgende, han savner henne fortsatt på tross av sviket. Det er intet brudd her, og setningen forblir en tragedie.

Brudd er det derimot i setning B. Her savner han ikke kona, men bestevennen, noe som skaper en komisk effekt av flere grunner. Han savner vennen mer, noe som med en gang setter kona i bedre lys. Hun fikk plutselig en god grunn til å forlate ham. Han fremstår som en komisk karakter, den litt livsfjerne mannen som henger på puben mens kona går hjemme alene. Komikeren håner til en viss grad ekteskapets sakrale sider. En kone skal ikke kunne erstattes av en bestevenn.

Det skjer et brudd fra det tragisk, tilhøreren blir lurt og reaksjonen vil gjerne være latter.

Enhver vits må ha et brudd for i hele tatt å være en vits. Begynnelsen av ytringen må tilsynelatende føre et annet sted enn konklusjonen. Det skal være et frampek (foreshadowing) som ikke kommer, og et brudd som skaper en helt ny mening.

La oss eksemplifisere med en vits fra Jimmy Carr:

I have no problems with buying tampons. I am a fairy modern man. But apparently they´re not a "proper" present.

Virkeligheten som etableres av Carr her er mannen i et forhold som kjøper tamponger for sin kjæreste. Selv om det ikke er nevnt noen kvinne, er det åpenbart at dette er konteksten. Han skal i butikken, hans kjæreste trenger tamponger og hun ber ham kjøpe noen. Med siste setningen får vi en helt ny betydning. Han skal gi tampongene som gave.

Bruddet bør alltid komme så sent som mulig i vitsen, og ord som ytres etterpå bør kun uttales om du ikke kan flytte dem foran av grammatiske grunner. Dette er noe som selv erfarne komikere kan glemme. Jeg leste av og til vitsebøker, og ofte hadde forfatterne tjent mye på en omskrivning. Hva er de viktige ordene som forvandler en historie til en vits, og hvordan kan du plassere disse nærmest mulig slutten?

Brudd må imidlertid alltid være relevant for det som står foran. En annen Jimmy Carr-vits illustrerer dette:

Boxers don't have sex before a fight, do you know why that is? They don't fancy each other.

Når denne leses for andre gang er du klar over at "have sex" betyr "have sex  with each other", Hadde derimot første setningen vært: "Boxers don't have sex with their wives before a fight, do you know why that is? They don't fancy each other."

Her gir bruddet ingen mening, siden "have sex with their wives" ikke kan tolkes som sex mellom bokserne. Forbindelsen mellom fundament og brudd bryter, og med også humoren.

Broen

Broen er det det som skjer i hodet hos tilhøreren, hvor de siste koblingene gjøres før humoren skapes.

Jeg husker for lenge siden at jeg så en episode av Mot i Brøstet. Mine lesere er muligens enig med meg når jeg sier at dette var et program som aldri leverte noe særlig intelligent humor, men denne episoden hadde de en vits som ikke var alt for dårlig, om de da ikke hadde undervurdert publikums intelligens.

Bakgrunnen var at noen eldre var blitt ranet i nabolaget og dette medførte at de gamle dannet et borgervern. De trådte da opp hos Karl og Nils, ikledt ungdommelige klær, noen av dem i lær og forklarte at de forsøkte å fremstå som yngre enn de egentlig var. Da spurte Nils om dette fungerte og en av de eldre svarte:

Jada, tidligere i dag ble jeg nektet å kjøpe øl (latter fra salen), fordi de trodde jeg var for ung.

Jeg husker at jeg ble oppgitt da jeg hørte det. Hvorfor måtte du legge til "fordi de trodde jeg var for ung"? Publikum lo, de hadde allerede tatt poenget. Manusforfatterne hadde ingen respekt for tilhørernes intellekt, og man forsøker ikke bare lede hesten til vann, men også å presse hodet ned. 

Det er dette jeg mener med broen, tilhøreren må gå et lite stykke selv. Du kan lede de til broen, men der må de spasere selv, uten din hjelp. I ovennevnte vits skulle "fordi de trodde jeg var for ung" være broen, den veien tilhørerne skulle gå for 

Men så er selvsagt spørsmålet om hvor mye som overlates til tilhøreren. Det avhenger av hvor mye du kan forvente av tilhørerne. Enkelte komikere får ikke den reaksjonen de

Da Frank Aarebrot holdt foredrag for studentene i Bergen om krigen på NRK2 fortalte han om nobelprisvinneren fra 1936, Carl von Ossietzky, hvor Norge gjorde alt for ikke å fornærme stormakten Tyskland i etterkant av annonseringen av prisen. Så spør Aarebrot retorisk "Minner det dere om noe?" (42:05).

Aarebrot etablerte en kjempebro. Han nevnte ikke Kina med et ord, det var ingen referanse til Dalai Lamas besøk i Norge da han ikke fikk møte statminister eller regjering, likevel tok studentene poenget og lo. Aarebrot viste der at han forstod sitt publikum, at de kjente til Dalai Lamas besøk og at de klarte i løpet av et sekund å trekke parallellen mellom situasjonen i 1936 og 2014.

Å kjenne til hva du skal utelate er like essensielt som hva du skal ta med, hvor langt skal du lede tilhøreren før du slipper taket.

Vi har alle fortalt en vits hvor tilhørerne ser rart på deg og venter på poenget. I disse tilfellene er poenget for fjernt, du har et bilde i hodet ditt som ikke har maktet å kommunisere til dine tilhørere, og det som som var hysterisk for deg er uforståelig for dem. Broen blir for lang. Du har et bilde i hodet som ikke deles av tilhørerne.

Implisitte komponenter

Jeg tok tidligere noen eksempler på vitser hvor vi enkelt kan skille mellom fundament og brudd, men dette trenger ikke alltid være tilfellet. All tekst til en skriftlig vits kan være fundament eller alt kan være brudd. I disse tilfellene vil vi ha et implisitt brudd eller virkelighet.

Så er det viktig å påpeke at du selvsagt ingenting av dette trenger å komme til uttrykk gjennom tekst eller tale, alt kan være implisitt. Du kan si noe få ord, umiddelbart har tilhøreren etablert fundament, brudd og bro og ledd hjertelig.

Det kan tenke seg at alle ordene i vitsen representerer bruddet, da er virkeligheten underforstått. Alternativt kan man tenke at alle ordene representerer virkeligheten, da vil bruddet være underforstått.

Da det stormet rundt Per Sandberg i fjor da han foreslo å kaste ut kriminelle franskmenn og bulgarere  var det flere som linket til et arrangement på FrPs nettsider, hvor Sandberg skulle holde foredrag for et lokallag om kommunikasjon (innlegget er slettet nå). Det var ingen punchline, fordi det ikke var nødvendig. Bruddet ville komme naturlig i hodet til leseren, "hvorfor holder han et foredrag om kommunikasjon, han har jo nettopp hisset på seg to nasjoner?"

Alternativt kan en vits mangle fundament, hvor tilhøreren må skape dette i eget hode. Da snakker vi om en implisitt virkelighet eller fundament. Eksempler på det er det jeg kalle metavitser, vitser som er vrir på kjente utsagn og skaper dermed en humoristisk effekt. 

Han ser ikke skogen for bare svin,

 er et eksempel på dette. Her må tilhøreren kjenne til uttrykkene: "Å ikke se skogen for bare trær" og "å ha svin på skogen" for at vitsen skal kunne forstås. Disse to uttrykkene representerer altså vitsens fundament, men er implisitte. Internhumor har litt av samme funksjonen, her er fundamentet skjult for alle med unntak av noen få.

Dette klippet er også et godt eksempel på en implisitt virkelighet. Virkeligheten befinner seg i hodet på tilskuerne, det kjenner til hvordan en vanlig komiker skal oppføre seg på en scene, og hele klippet her representerer et brudd.

Bruddet må også utelates om broen er åpenbar mens du fortsatt beskriver fundamentet. Dette er en vanlig feil hos standupkomikere, de er overbevist om at de trenger et brudd. Så de står på scenen, legger ut om fundamentet og publikum ler. Så kommer bruddet, punchlinjen, og vitsen avsluttes mens latteren er i ferd med å stilne.

Vitseanalyse

La meg eksemplifisere alt dette ved å analysere en av de morsomste vitsene jeg har lest, fra P.G. Wodehouses bok Ring for Jeeves.

It was a confusion of ideas between him and one of the lions he was hunting in Kenya that had caused A. B. Spottsworth to make the obituary column. He thought the lion was dead, and the lion thought it wasn't.

P. G. Wodehouse, mannen som Douglas
Adams bare omtalte som "the Master"

Fundamentet er en beskrivelse av en jakt med tragisk resultat. En person er på løvejakt, han tror han har drept en løve, men løven er ikke død og dreper jegeren. Senere i boken er det noen grafiske, men unektelig morsomme passasjer der likets tilstand beskrives, men det er ikke relevant her. 

Men så bryter komikeren med fremstillingen, han beskriver for det første dødsfallet som om det er en misforståelse mellom løven og jegeren. Løven fremstilles nesten som en venn, hvor mr Spottsworth sier en ting og løven oppfatter noe annet. Vanligvis kan jo dette medføre en ganske så ubehagelig situasjon for en god brite, men i dette tilfellet var resultatet et dødsfall. Den siste delen av siste setningen bryter også med fundamentet. Det korrekte ville vært å skrive at han trodde at løven var død, men at den ikke var det. Løven kan åpenbart ikke tro at den ikke var død, den kan ikke reflektere over slike spørsmål.

Broen er imidlertidig både lang og kort i denne vitsen. Det krever ikke mye tankevirkesomhet å se det humoristiske i " the lion thought it wasn't." Imidlertid har vitsen et dypere lag, og her er Wodehouses egen nasjonalitet relevant. Enhver overklassebrite ville finne en misforståelse ubehagelig i seg selv, og som enhver kjenner av den verden Wodehouse skapte vil forstå hvilke forviklinger en slik tabbe kan medføre. Koblingen mellom denne overklasseverdenen, hvor det verste du kan oppleve er tap av ansikt og en jakt med tragisk utfall er i seg seg ustyrtelig morsomt.

En annen, litt enklere vits som jeg elsket i min ungdom var følgende:

Far og sønn er ute på jakt."Pappa, jeg har skutt en elg!Pappa? Pappa?"

De to første setningene representerer fundamentet, her etableres scenarioet, det er jakt, og sønnen har skutt.

Bruddet ligger i de to siste ordene, hvor gutten roper etter faren når han ikke får svar. Broen er det faktum at sønnen har skutt sin far. Det humoristiske ligger i skiftet, den makabre situasjonen hvor gutten går fra euforisk glede til å oppdage hva han har gjort.

Hadde vitsen kortet ned på broen og gjort det enda tydeligere at faren var skutt ville det ikke lenger vært morsomt. Her er mangetydigheten essensiell for humoren. Det ville ikke vært morsomt å følgende historie:

En gutt var på jakt med faren sin, han trodde han så en elg og skjøt, men det viste seg at det var faren.

To be continued...

Det får bli alt om humor så langt, etterhvert skal jeg legge ut noen poster om

• hvordan bli morsom
• de to stegene til humor
• tre typer vitser
• naken humor (nei, det betyr ikke det du tror)

Dere får heller purre på meg om jeg ikke legger dem ut.