Kunsten og de fire humanister

Den opplyste humanist, del 12 og siste del

Kunsten gir inspirasjon til å bli bedre mennesker. På samme måte tidligere århundrers kristne ikke hadde noe problem med med lese hedningen Aristoteles, bare kalt Filosofen eller skolastikerne opphøyet Kommentatoren, den muslimske polymaten Averrøes, så bør ikke den reflekterte humanist ha noen som helst problemer med kunst opprinnelig var en hyllest til Gud. En av mine sterkeste opplevelser i et kunstmuseum var i det russiske statsmuseum i St. Petersburg. Jairus hadde opplevd at hans datter var blitt alvorlig syk, og da han hørte om en viss mirakelarbeider som var i traktene. Han løper til denne mirakelarbeider som sier ja til å følge med, men på veien tilbake kommer en av tjenerne og forteller at det er til ingen nytte, dattera er død. Likevel insisterer mirakelarbeideren på å følge med ham hjem, og når de kommer dit går mirakelarbeideren bort til den døde jenta og legger hånden på henne.

Ilja Repin malte denne scenen i 1871. Vi ser dattera ligger død, Jesus holder hennes hånd og skal vi holde oss til fortellingen i Bibelen (men som vi straks skal se, som humanister skal vi IKKE det), så er det øyeblikket før Jesus vekker henne opp fra de døde.

Hadde Repin kun malt den unge jenta og Jesus ville jeg trolig ikke husket det den dag i dag. Bildet hadde vært uinteressant for meg om han ikke hadde inkludert tilskuerne, som i høyre kant av bildet og under svak belysning stirrer på scenen foran dem. En av dem er en eldre mann, og med hendene foldet viser ansiktet hans en blanding av forventning, fortvilelse og spenning.  . Hva kommer etterpå, er dette en mirakelarbeider eller bare en sjarlatan? Bildet gir ikke svaret, på bildet er det ingen oppvåkning, bare en mann som holder en død jente i hånden.

Da jeg så bildet for første gang kunne jeg ikke slippe ansiktet til faren med blikket, øynene og munnen hans grep meg på en måte som intet annet bilde har gjort. Så menneskelig, tenker jeg, så mye menneske du er! Mange har opplevd det samme som ham, mange har ønsket det samme, å oppleve at den døde datteren deres skal våkne opp til liv igjen etter en tragedie. Bildet er mer humanistisk enn hva det først gir inntrykk av å være.

Som humanetiker gir dette bildet en annen dimensjon, vi tror jo tross alt ikke på at Jesus helbredet noen som helst, så hva ligger da i farens undring, i fortvilelse og håp? Er håpet dødt? Har kunstneren stoppet tiden rett før oppvåkningen fordi det ikke kommer noen oppvåkning? Er det en sjarlatan som står og holder henne i hånden? Den kristne vet hva som kommer til å skje, det gjør også humanetikeren, og det er bare en av dem som kan ha rett. Fra et humanetisk perspektiv viser Jairus her en side som er uunngåelig i et menneskets liv, fortvilelse og håp, forventning om det fantastiske og drømmen om noe bedre, alle klare menneskelige emosjoner.

Den mest inderlig troende kunstner har aldri beskrevet noen gud siden ingen guder eksisterer. I stedet har de beskrevet menneskets søken mot det gudommelige, en guddom som til tider har sterke menneskelige trekk, til tider beskriver mennesket slik det ønsker å være.

Kunsten beskriver mennesket, det har aldri beskrevet noe annet enn mennesket selv om motivet skulle være Jesus, Baccus eller Shiva. Med dette menes ingen respektløshet ovenfor de troende, som humanetiker mener man jo allerede at gudene som blir tilbedt er fri fantasi, da bør man heller ikke bli støtt av at man ikke tror på kunstnernes representasjon av disse guddommene.

Jeg kjenner til refleksjoner rundt bruk av kunst i humanetiske sammenhenger, men like lite som man ville forkastet vitenskapelige oppdagelser gjort av religiøse forskere bør man forkaste religiøs kunst. Selv den mest inderlige troende som aldri malte noe annet enn religiøse motiver kan lære oss om å bli mer reflekterte humanister.

I samme by som Repins bilde befinner det seg på Peter og Paul-festningen et skulptur som jeg stoppet opp ved og betraktet i flere minutter. En ung bolsjevik ligger på gaten, skutt under oktoberrevolusjonen. Over ham sitter moren, hun har nettopp oppdaget at sønnen ligger der, det er like før hun vil oppdage at han er død.

Jeg er ikke marxist, og anser den russiske revolusjonen som en av det tyvende århundrets største tragedier. Skulpturen var åpenbart laget av den seirende siden til å undertrykke opposisjonelle og forblinde folket, likevel taler skulpturen til oss gjennom laget av propaganda og vi får et innblikk i en mors fortvilelse av å miste et barn. Kunstneren snakker til oss alle, gir oss et innblikk i å være menneske, lærer oss humanetikk.

Den reflekterte humanist kjenner til vår felles kulturarv, en arv som inspirerer mennesker. Dette gjelder ikke bare malerier og skulpturer, men også romaner og musikk. De største genier har skapt fantastisk kunst som de ønsker å dele med deg, kunst som vil berike deg som menneske og humanist. Det ville være unødvendig for din ikke-tro, og ikke minst begrensende takke nei til deres tilbud.

Mange av de litterære verkene som tar opp livsynsspørsmål har være skrevet av troende. En bok jeg anbefaler til alle som er interessert i livsynsspørsmål er Brødrene Karamasov av Fjodor Dostojevskij. Det er nesten slik at man taper en religionsdebatt om din motdebattant henviser til Ivan Karamasov og du ikke aner hvem det er. Dostojevskij legger mye kritikk av kristendommen karakterenes replikker, men også ateistene får mye hard skyts rettet mot seg. Dersom Gud ikke finnes vil alt være tillatt, hevder tidligere nevnte Ivan, og humanister har siden forsøkt å svare på det spørsmålet.

Det er selvsagt mange kunstverk og mange romaner som er produsert av både ateister og humanister, men dersom humanetikeren skulle begrense seg til dette blir livssynet fattig. Det er derfor nødvendig, for den reflekterte humanist, å se forbi den umiddelbare gudstibedelsen i kunsten, inn til det genuint menneskelige og inn til det som lærer oss til å leve sammen i fellesskap og harmoni. 

De fire humanister

Den reflekterte humanist gjør lurt i å støtte opp sitt humanistiske tak med alle disse fire søylene, men i praksis vil det alltid være en søyle som har en preferanse og som derfor er viktigere i en humanists liv enn de andre. For min egen del er kunsten det jeg gripes mest av, etterfulgt av historien, så vitenskapen og til slutt filosofien.

Det gjør meg til en kunsthumanist. Jeg får mest næring til min humanisme ved å lytte til store verker, se fantastiske malerier og skulpturer og lese gode romaner enn av å lese vitenskap eller filosofi. Andre vil igjen være historiehumanister, andre vitenskapshumanister og tilslutt vil noen bekjenne seg som filosofihumanister. Alle er like viktige, alle er like nødvendige i utviklingen av det humanetiske livssynet.

Samtidig må vi være veldig skeptiske mot forsøk på å redusere alt vi ikke forstår til tåkeprat. Postmoderne filosofer ønsker å degradere naturvitenskapen, enkelte naturvitere har et nedlatende syn på samfunnsvitenskapen og filosofien og har til tider problemer med å se det samfunnsnyttige i kunst og poesi. Å akseptere at andre har funnet sannheter innen fagfelter du ikke behersker er nødvendig for den reflekterte humanist.

Det kan ikke stikkes under en stol at det vil eksistere fordommer mellom de forskjellige typene humanetikere. Vitenskapshumanistene vil kunne oppfattes som kjølige, som setter tall og fakta fremfor følelser og undring. Filosofihumanistene vil kunne oppfattes som tåkefyrster, som setter ideer fremfor erfaring og levd liv. Kunsthumanistene vil også kunne oppleve at deres humanetikk er svevende og emosjonell og nesten antihumanistisk, siden humanetikken representerer rasjonaliteten og fornuften. Samtidig er kunsten så religiøs at enkelte kan mistenke kunsthumanistene for å være skapreligiøse. Få misliker historien, men enkelte vitenskapshumanister kan nok være skeptiske til usikkerheten i historiefaget. Historie er nærmest å regne som en hobby, skal en pensjonert professor i naturvitenskap ha sagt.

På en måte kan en si at det ikke finnes noen reflekterte humanetikere. Det finnes ingen som har maktet å fullt ut forstå alle søyler tilstrekkelig til å skape et holistisk verdensbilde. Som ung kirsten lærte jeg at det ikke fantes gode kristne, siden alle, selv de som tror på Jesus i sitt hjerte og følger hans befalinger ikke kan leve opp til den bibelske guds krav. Det samme gjelder for humanetikkens idealer.

Målet til humanetikken er fornuften, målet er nestekjærligheten, målet er toleransen og fullstendig emosjonell balanse i vårt indre, men vi lever ikke opp til dette. Ingen av oss er fri for overtro, for fordommer, for angst og egoisme. Det er heller ikke realistisk for den reflekterte humanist. Humanisten har valgt sitt mål, humanisten har funnet veien, men humanisten vet også at om så livet skulle vart et årtusen så ville likevel ikke måles nås.

De humanistiske idealer er av en annen verden, skapt av mennesker, men nesten guddommelige i karakter. Slik må det også være, vi har skapt idealer om Mennesket, et vesen man bare finner i antikkens og middelalderens legender, et menneske som er fjernt fra det som står opp om morgenen, pusser sine tenner og går på jobb. Slik må det kanskje også være. Vi er vesener skapt av en evolusjonær prosess som har krevd millioner av tilfeldigheter, vi er plassert på en klode som krevde like mange tilfeldigheter for å kunne skape et hjem for oss, og ikke minst, vi stammer fra vesener som hver dag har kjempet for å overleve og på å skape etterkommere, alt for at vi skal sitte her i dag og hevde en luksus de aldri kunne kreve, et livssyn. Bismarck sa at det var to ting du ikke ønsket å se produksjonsprosessen til, pølser og lover. Han kunne kanskje lagt til en ting, deg.

Likevel er det nettopp et livssyn vi ønsker å ha, det er et livssyn vi ønsker å bekjenne oss til, et livssyn som setter alle mennesker uendelig høyt, som fremelsker undringen og fascinasjonen for alt som eksisterer, som spør om hvordan vi kan elske våre medmennesker enda høyere enn vi gjør i dag. Dette livssynet er humanetikken.

Filosofien og vitenskapen

Den opplyste humanist, del 11

Filosofien

Filosofien er kanskje den søylen jeg føler er min svakeste, og som jeg kanskje må bruke bedre tid i fremtiden på å styrke. Jeg har lest flere av de store filosofene, men de er for dype til at jeg kan fullt ut gripe deres mest subtile tanker. Jeg har lest bøker av Foucault uten å forstå noe som helst, og dersom jeg skulle liste opp forfattere som har formet meg som menneske og humanist ville denne listen vært svært tom for filosofer. Likevel er jeg ikke den minste i tvil om at filosofien er viktig for humanismen. Enhvert livssyn må et etisk og filosfisk grunnlag, et grunnlag bare den humanistiske filosof kan gi.

Filosofien har kanskje fått et negativt rykte blant mange som ikke interesserer seg for den. Dersom en mattematikkstudent kommer hjem til jul og skriver ned regnestykker smekkfulle av bokstaver vil foreldrene mest sannsynlig anta at dette bare går over hodene deres. Dersom en språkstudent begynner å utstøte en rekke uforståelige lyder vil foreldrene anta at disse tilhører et annet språk de ikke behersker. For ikkefilosofen virker derimot filosofien, med snakk om epistomologi og ontologi som det reneste tåkeprat, og man er kanskje ikke villige til å innrømme at filosofen er inne på noe, og når man ikke forstår, er det vanskelig å erkjenne at han kan være inne på noe.

Jeg har sett ellers opplyste mennesker skryte av deres enkle filosofi, å være snille mot andre og lære mer. De ville aldri innrømmet at deres vitenskapssyn var enfoldig, eller at deres kunstforståelse var mindre raffinert. Det er bare innen filosofien man ser ut til å oppfordre til enfoldighet, og dette vil i det lange løp kunne skade humanismen. Dette er ikke et problem som de troende har, faktisk har de egne teologiske fakulteter som arbeider med kristen, muslimsk eller jødisk filosofi, som jobber med å forene troen med filosofien i et fag de kaller teologi. Som humanister har vi ikke dette, det er derfor vi trenger reflekterte humanister til å fordype seg i filosofien.

Det er ikke å tenke det enkle som er tilstrekkelig for en reflektert humanetiker. Det er å handle, fullkomment, i henhold til disse enkle levereglene. Dét er det som er opplysende. Erkjennelsene, selvdisiplinen, utilstrekkeligheten, samvittigheten, belønningen, alt dette møter man i forsøket på og tilstrebelsene etter å leve i pakt med den enkle filosofien.

Vitenskapen
Basert på alt jeg har skrevet så langt, både her og i tidligere tekster kan det ha blitt skapt et inntrykk av at jeg ikke liker vitenskap eller anser den som uhumanistisk. Dette er så langt fra sannheten som en kan komme.

Den reflekterte humanist kjenner til vitenskapen, både naturvitenskapen, samfunnvitenskap og psykologi. Den reflekterte humanist har lært om universet og dets grenser, om menneskets utvikling, erobring av jordkloden og skadene som ble forvoldt den tapende part, naturen.

Vitenskapen kan fortelle oss om mennesket og universiet på en måte som de andre søylene er avskåret fra. Historien forteller at Arkimedes brente ned den romerske flåten ved Syrakuse ved hjelp av speil, vitenskapen forteller at dette ikke er fysisk mulig. Filosofene har også formulert tanker om mye som vitenskapen har korrigert. Vitenskapen oppdager fantastiske dyr og dyreatferd som lærer oss om å være mennesker. Den empiriske vitenskap gir svar på mye som mennesker har filosofert over, og den reflekterte humanist gjør seg også flid med å sette seg inn generell vitenskap.

Da jeg som kristen 21-åring skrev mellomfagsoppgave om humanetikk lærte jeg om en av de vanligste innvendingene mot humanistene, dersom man baserer sitt livssyn på det man vet, hvordan skal du da kunne konkludere med at noe er etisk riktig? Dersom du har hørt på en debatt mellom troende og humanister vil du kanskje ha hørt påstanden om at du kan forske til du blir blå i ansiktet, likevel vil du aldri kunne komme frem til moralske slutninger. Dette er korrekt, vitenskapen sier ikke hva som er rett og galt, men i den humanistiske etikk er heller ikke dette vitenskapens rolle. Vitenskapen kan imidlertid legge føringer, den kan fortelle oss om konsekvenser av våre etiske valg, og den kan teste påstander som blir fremmet. Likekjønnede ekteskap er uetisk fordi de bryter ned samfunnet, er det enkelte som hevder. Vitenskapen kan teste denne påstanden. Bistand til fattige land er med til skade enn til gavn, hevder andre. Vitenskapen kan teste det.

Vitenskapen som redskap til etikken har imidlertid sine begrensninger, og det er derfor vi ikke kun kan basere oss på denne søylen som opplyste humanister. Vil menneskeheten tjene på en gjennomgående eugenikk, hvor vi steriliserer mennesker som scorer lavt på intelligenstester? Vitenskapen kan besvare det spørsmålet, men her må humanisten si stopp. Den reflekterte humanist må aldri og skal aldri akseptere vitenskaplige funn som bryter med den de humanistiske dogmer, blant annet at menneskeverdet er ukrenkelig.

Den empiriske kunnskapen vi får fra vitenskapen er likevel sentral for humanisten, og den reflekterte humanist søker fakta der de kan finnes.

Historien

Den opplyste humanist, del 10

Hvis du ikke har gjort det, les gjerne innledningen først.

Vi humanetikere har ingen religiøse fortellinger der guddommen har kommunisert med mennesker. Vi har ingen Herkules, ingen Abraham, ingen Moses, ingen fortellinger som er særegne for vårt livssyn. Det eneste vi har er fortellingen om milliarder av mennesker som har blitt født, vokst opp, blitt forelsket, støtt på hindringer, forsert disse og til slutt lukket øynene for siste gang. Det eneste vi har er historien.

Den reflekterte humanist kjenner til historien. Den reflekterte humanist har lest om jødenes grusomme opplevelser under Holocaust, om Sokrates giftbeger, om Dreyfsaffæren, om de norske kongene, om korstogene. Den reflekterte humanist har også satt seg inn i biografien til de mennesker som gjorde at historien tok en annen vei, enten til det bedre eller verre.

Historien forteller oss om fortidens mennesker, de som inspirerer til etterfølgelse eller står som en advarsel. Historien gir eksempler, anekdoter, fortellinger, refleksjoner, den forteller om heltemot, om vanskelige valg og tilfeldigheter som forandret historien.

Humanisten bør lese om Sokrates, som satte sannheten så høyt at han valgte å gå i døden for den, humanisten gjør lurt i å kjenne til Solon og innføringen av demokratiet i Athen, og ikke minst Aresteides rettskaffenhet. Blant romerne står Cato den yngre som et lysende eksempel til etterfølgelse, blant de kristne i middelalderen kan du lære mye av Karl den store og blant muslimene mye av å sette deg inn i Al-Biruni og al- Haytham. Den moderne epoken er for omfattende og for full av eksempler at jeg ikke engang vil forsøke å velge ut noen. For deg, den reflekterte humanist er historien som en kjempestor gallamiddag, en fest hvor alle historiens store menn og kvinner er invitert, og alle er der for å møte deg. Machiavelli beskrev kveldene etter at han var falt i unåde i Firenze og måtte flytte ut av byen. Om kvelden satte han seg ned med sine bøker, med Dante, Cæsar og Livius og førte dialog med dem.

Historien er dialog. Du leser bøker og du stiller spørsmål, og bøkene svarer. Hvorfor velger du heller et kort, ærerikt liv fremfor et langt og anonymt liv, spør du Akilles. Akilles smiler og påpeker at du ikke ville visst hvem han var om han hadde valgt annerledes. Hvorfor gikk du ikke mot Roma, spør du Hannibal, og Hannibal svarer. Du leser middelalderhistorie, besøker i Bologna, spør grunnleggerne om hvordan de fikk ideen til et universitet, besøker Midtøsten og samtaler med kalifen Umar, med Ali og senere Saladin. Du reiser fremover i tid, besøker renessansens store tenkere, graver dypt i opplysningstidens hjerner før du besøker den moderne tid.

Ingen av de andre søylene kan tilby i nærheten så mye livsvisdom som historiens søyle, og er det noe den reflekterte humanist begjærer, så er det nettopp livsvisdom.

Andre livssyn og de fire søyler

Den opplyste humanist, del 7

Hvis du ikke har gjort det, les gjerne innledningen først.

Så hvordan blir man en reflektert humanist? Svaret på det finner vi kanskje om vi stiller spørsmålet, «hva er en reflektert kristen», eller «hva er en reflektert muslim»? Slik jeg ser det ligger denne veien ikke gjennom de hellige skrifter, men den felles verden og den felles iderikdom alle de store livssynene har frembrakt. I middelalderen og renessansen spurte den reflekterte skolastiker hvordan de kunne Bibelens lære med tekstene til to hedninger, Aristoteles og Averrøes. På samme måte vil vår samtidige reflekterte kristne lese filosofi, vitenskap, etikk og jobbe med å forene dette med sin Bibel og sin tro.

Den reflekterte troende leser tekster, og før vedkommende undersøker om forfatteren har samme tro som en selv, stiller en spørsmålet, er det som står sant? Er svaret ja, blir så spørsmålet, hvordan skal dette inkorporeres inn i min tro?

Den reflekterte troende klarer å forene tanker som for den enkle kristne må virke som hedenske. Mange kreasjonister kan ikke forstå at kristne eller muslimer kan akseptere evolusjonsteorien, likestilling i menigheten eller at mennesker er født med en homofil legning. Deres livssyn stanger mot virkeligheten, og der deres rasjonalitet kunne blit brukt til å utvikle eget livssyn går den i stedet til å kjempe mot virkeligheten. På samme måte må den reflekterte humanist fremstå som skaptroende for andre humanister, en som ikke makter å frigjøre seg fra religionens åk, en som har har valgt å leve med ett bein i begge leire.

Det er her jeg må påpeke at dette er mitt syn, jeg forsøker ikke her å komme frem til en konsensus blant humanister, og mange vet jeg vil være uenige. Det er det selvsagt ingenting galt med.

De fire søyler

En ting det er viktig å huske er at et sunt og intellektuelt stimulerende livssyn aldri gir fullt ut tilfredsstillende svar på alt. Det vil alltid være problemer, og disse forsøker filosofene og teologene å løse, uten nødvendigvis å makte å avslutte diskusjonen helt.
Religiøse livssyn bygger i hovedsak på hellige skrifter, på tradisjon, ritualer  og på filosofi. Noen livssyn har også profeter som stadig legger til nye åpenbaringer, men for de fleste er kanon satt, det kommer ingen flere skrifter. De hellige skriftene gir et innblikk i hvordan guddommen ønsker at mennesket skal leve. Disse tekstene må imidlertid fortolkes, da kommer filosofien inn, med sine fortolkningsnøkler vitenskap, logikk og hermeneutikk. I tillegg kommer tradisjonen inn, gjennom den kan man vite hvordan tekstene har blitt tolket gjennom historien.

Vi humanister mangler disse hellige skriftene, vi har ingen gud til å fortelle oss rett fra galt, og det eneste vi står igjen med er disse to, filosofien og tradisjonen. Begge disse er sterkt influert av de troendes livssyn, filosofene har i stor grad søkt etter en guddom og tradisjonen, spesielt den sekulærhumanistiske, er kort og lite utviklet. Den reflekterte humanist er tvunget til å lete blant de troende for å utvikle sitt livssyn og sitt syn på verden. Den reflekterte humanist søker i alle tradisjoner, trekker ut hva som fungerer og forkaster det som ikke gir mening.

Den reflekterte humanismen ikke kan oppstå i et vacuum, og den reflekterte livsynshumanist er tvunget til å trekke veksler på hva andre har skrevet og tenkt. Like mye som den kristne filosof i middelalderen hadde behov for hedenske og muslimske filosofer, på samme måte som andre trenger vi de troende filosofer til å peke ut den retningen vi må gå.

Dersom humanisten mener at humanismen har spunget ut av intet, eller av den sokratiske tradisjon med et påfølgende tusenårig lang mørkeperiode, da befinner humanisten seg i dårlig selskap. En slik restorasjonisme er viktig i Jehovas Vitner og Mormonkirken. Disse mener at Jesus og disiplene hadde den rette kristendomsforståelsen men at deres etterfølgere misforstod og forfalsket den sanne lære, og det var først med Taze Russel/Smith at den sanne lære ble spredt på ny. Vi må ikke tro at mennesket har levd i et lang periode med ignoranse, og det var først i de seneste århundrer, med vitenskapens og humanismens lys at mørket har blitt drevet tilbake. Enkelte humanister begynner med opplysningstiden, med viktorianske England eller med det antikke Athen, uten å reflektere over hvor lite disse periodene har med livssyn å gjøre.

Den reflekterte humanist leter etter humanismen der den kan finnes, om det så er i hedenske, ateistiske, muslimske eller kristne kilder. Den reflekterte humanetiker kjenner arven etter de troende, som i årtusener har lett etter metoder å søke etter å øke sin visdom og sin kjærlighet til nesten. Utvilsomt bommet mange av de troende på disse målene, og mange av dem gjorde verden både verre og mer uvitende. Til gjengjeld er det ikke dem du skal hente inspirasjon fra. Humanismen står i gjeld til sine forgjengere, og den reflekterte humanist står i gjeld til enhver som har forsøkt å sortere alle de tankene som måtte romstere vi lille skjøre hjerne.
Slik jeg ser det bygger humanismen på fire søyler, hver og en av dem like viktige for å forstå universet, mennesket, rett og galt. 

Den første søylen er erfaringen, det vil si historien, den som forteller oss hvordan mennesker har handlet, har reflektert og forholdt seg til verden rundt. Historien gir oss idealer å leve etter eller rekker en advarende pekefinger.

Den andre søylen er tanken, eller filosofien. Filsofien utforsker grensene for den menneskelige evne til å reflektere, til å se verden fra nye perspektiver.

Den tredje søylen er eksperimenteringen, eller vitenskapen. Vitenskapen er den yngste av søylene, og også den som har beholdt mesteparten av barnet i seg. La oss utforske verden, la oss teste hva vi tror er sant, la å prøve å finne ut hva som vi kan tro på og hva vi kan forkaste. Vitenskapen er viktig for humaisten, og det er viktig å forsøke å fatte hva vi kan vite om mennesket og den verden vi lever på.


Den siste søylen er estetikken, eller kunsten. Kunsten, enten det er litteratur, bildende kunst, teater, film eller musikk, gir en dimensjon til alle de andre søylene ikke kan tilby mennesket. Historien forteller oss hva menneske har vært, kunsten forteller oss hva mennesket har ønsket å bli. 

Samlepost

Her kommer det jeg har skrevet om forskjellige tema på denne bloggen. Jeg har skrevet andre poster også, men disse er de jeg er mest fornøyd med.

Humanetikk

Humanisme

Dette var en liten serie jeg begynte på, og som jeg kanskje må fortsette en dag. Det er ment som en pedagogisk innføring i humanisme

• En lignelse om humanisme - del 1
• En lignelse om humanisme - del 2
• En lignelse om humanisme - del 3
• En lignelse om humanisme - del 4
• En lignelse om humanisme - del 5

• Hvorfor det er galt å forby omskjæring - jeg kritiserer HEFs ønske om å forby mannlig omskjæring
• Vulgærhumanismen - jeg måtte kritisere endel humanister
• Den opplyste humanismen og de fire søyler

Humanistisk konfirmasjon

• Bli kjent - opplegg for konfirmasjonsundervisning - et opplegg for bruk den første kvelden
• Påstander om humanisme - oppdatert - denne blir mye brukt i humanistisk konfirmasjon
• Kortspill om humanisme
• Identitetsøvelse for elever, konfirmanter og andre interesserte
• Tale til konfirmantene - jeg blir ikke spurt om å holde tale for konfirmanter, det gjør ingenting siden jeg får mulighet til å nå dem her

Kristendom

• Videobeviset av Jesu oppstandelse - jeg forsøker å definere hva som kan kalles kristne
• Antiteisme vs ateisme - jeg forsøker meg på begrepsavklaringer 
• Tre nivåer i apologetikken - litt filosofering om trosforsvar
• Undertrykkelse av kristne? - jeg kritiserer en rapport som finner kristendomsundertrykkelse ved høylys dag
• Svake argumenter mot kristen tro - av og til er ateister ute på viddene
• Nestekjærlighet, toleranse, rasjonalitet og definisjonsmakt - jeg fikk senere vite at en prest hadde brukt deler av denne teksten i prekenen, det setter jeg pris på
• Hvorfor Jesus er en historisk person - Jesus har eksistert, get over it
• De Bibelske profetiene - hvorfor profetiene i GT ikke kan brukes til å bevise at Jesus var Messias
• Den perfekte Gud versus den lovpriste Gud

Skepsis

Generell skepsis

• En studie av skepsis, del 1: Hva er skepsis?
• En studie av skepsis, del 2: Hva skiller en forsker fra en skeptiker
• En studie av skepsis: Del 3: Kritikk av skeptikere
• En studie av skepsis: Del 4: Hva skeptikere bør holde på med?

• Hvordan undervise i kritisk tenkning. Del 1
• Hvordan undervise i kritisk tenkning. Del 2
• Hvordan undervise i kritisk tenkning. Del 3
• Hvordan undervise i kritisk tenkning. Del 4

• Nye vitenskapelige lover - jeg ba skeptikere gi noen nye vitenskapelige lover, de leverte så det holdt
• Hard og myk skeptisisme - meg bekjent den eneste bloggposten jeg har skrevet som har blitt referert til i et tidsskrift
• Richard Dawkins - en tragedie for skeptikerbevegelsen - denne bloggposten ga meg masse problemer og genererte over 300 kommentarer i en lukket Facebook-gruppe.
• Skeptikerbevegelsens mørke side - jeg kritiserer skeptikere
• Den falske sjongløren - en allegori over hvorfor alternativbevegelsen mest sannsynligvis tar feil
• Har du rett til å stille det spørsmålet? - har du det?
• Hyllest til fornuftens fanebærere -samleside - dette er en serie jeg begynte med i 2012 og som jeg planlegger å fortsette med, følg med, følg med. Jeg må nok minst nå 100.
• Den religiøse ateismen
• Hvorfor jeg ikke liker Rasjonalitet

Konspirasjonsteorier

• Kjære sannhetssøker (konspirasjonsteoretiker)
• Riddlersyndromet - om et problem med konspirasjonsteorier
• Konspirasjonsteoretikere, kreasjonister og Batmanhulen

Kreasjonisme

• Livet - skapelse eller tilfeldighet
• Kjell Tveters sitatfusk
• Kreasjonismens to argumenter
• Den inkompetente designeren

Alternativbevegelsen

• Alternativbevegelsen og kampen om språket - denne posten ble plukket opp av VG og er derfor den mest leste bloggposten min
• MLM - hold deg unna - styr unna alle former for nettverkshandel
• Den nye ignoransen - et svar på Noer Lies kritikk av Folkeopplysningen
• Offermentaliteten
• Semmelweis- argumentet - et argument alt for ofte brukt blant alternativistene

Undervisning

• Assosiasjonsoppgave i historie - Imperialismen
• Trosbekjennelsen og kunsten
• En allegori over den nye og den gamle pakt av Hans Holbein den yngre
• Hvordan introdusere elever for kristendommen?
• Tips for lærere som underviser i Historie, RLE og språk  - jeg samlet litt av mine poster i et pdf-dokument, føl deg fri til å laste ned

Om debatter

• Ny debattregel - om hvordan debattklimaet kan forbedres i avisene
• Nye debattregler - jeg ønsker å innføre endel regler i det offentlige ordskiftet
• Om hersketeknikker
• Hvordan debattere med mennesker med et annet livssyn

Zargonismen

Dette var en serie jeg begynte på, og som jeg planlegger å fortsette. Jeg blir i hvert fall nødt til å skrive om hele urhistorien.
Den hellige profeten Zargons testamente, del 1
Den hellige profeten Zargons testamente, del 2
Den hellige profeten Zargons testamente, del 3
Den hellige profeten Zargons testamente, del 4

Prosa

Litt forskjellig skriblerier, ikke alltid med mål og mening.

• Mitt møte med Jesus
• Mitt møte med døden på kafe
• Mitt møte med Simon Stylitten
• Mitt møte med den yngre meg
• Sandslottet
• Samtale med en ikkeeksisterende person
• Leken
• Mennesket, tårnet og maleriet

Humor

• Regler som blir innført når jeg blir diktator
• Tips til konspirasjonsteoretikere om hvordan de kan bli lykkelige
• Uttrykk som aldri har vært morsomme
• Krenkemonsteret

Spørsmål

• Spørsmål til feminister
• Spørsmål til kristne, 1
• Spørsmål til kristne, 2
• Spørsmål til kristne, 3
• Spørsmål til kristne, 4
• Spørsmål til kristne, 5
• Spørsmål til forfattere
• Spørsmål til deg, vil du kunne se inn i fremtiden?

Diverse

• Da jeg ba en muslim om tilgivelse
• En mann, en setning
• Høykultur og lavkultur - jeg skrev denne egentlig som en artikkel, men da den ble avvist for å være for lite vitenskapelig for vitenskapsfolket og for lite litteraturvitenskapelig for litteratene fikk jeg ikke utgitt den. Likevel har den fått ganske mange treff siden jeg la den ut, og den er det første du kommer til om du googler "høykultur og lavkultur"
• Hvorfor Max Manus ikke var en god film
• Dyrekortene
• For mennesker som ønsker å bli kultursnobber - noen boktips fra den rike russiske litteraturen
• Om oss sosialister i eksil
• Den sinte mannen og sexeieren - om hvordan enkelte menn tror at kvinner eier sex
• Noen begrepsavklaringer - jeg forsøker å definere skeptikere, teister, humanister og mange andre

Seks problematiske former for humanetikk, del 2

Den opplyste humanist, del 6

Den religionskritiske humanismen

Hvis du ikke har gjort det, les gjerne innledningen først.

Dette punktet kommer garantert til å bli misforstått av endel og enkelte kommer til å påstå at Kjetil Hope mener at man ikke skal kritisere religionen. Få påstander er fjernere sannheten enn denne, og som dere vil se om dere klikker på linkene, jeg har gjort min del. Religionskritikk er ingen del av humanismen på samme måte som å spise frokost ikke er endel av humanismen. Humanister bør spise frokost, men ikke fordi de er humanister. På samme måte er religionskritikken et kjennetegn på et reflektert menneske, man kritisererer skadelige effekter av gudstroen fordi man er reflektert, ikke fordi man er humanist.

Det reflekterte mennesket blir rasende av å lese om Profetens Umma, om Svein Magne Pedersen eller å slå på fjernsynet og se Jan Hanvold i fri dressur på Visjon Norge. Det reflekterte mennesket avskyr sjarlataners virksomhet og jobber aktivt for å opplyse dem som lar seg lure.

Imidlertid er det flere negative sider ved å la religionskritikken få en for fremtredende rolle i det humanetiske livssynet. Det mest problematiske er at man skaper en dikotomi, med oss sekulære på den ene siden og de troende på den andre. Kristne kan føle seg forpliktet til å forsvare Hanvold eller Pedersen, siden det er de gudløse humanistene som angriper mennesker som bekjenner seg som troende.

Samtidig har overdreven religionskritikk en negativ slagside, man tar fokuset bort fra utviklingen av eget livssyn, og man tiltrekker seg agitatorer i stedet for mennesker som er interessert i diskutere de dypere tema.

Når vi diskuterer religionskritikk kan man dele denne i tre, alt etter hvilken organisasjon som fremmer dem. Hedningesamfunnet er den mest aggressive religionskritiske foreningen vi har i Norge, og deres kjerneområder regnes som kritikk av skadelig religionspraksis og dogmer. En hedning vil peke på misbruk av mennesker fra maktpersoner, på selvmotsigelser i Bibelen og bibelsitater man gjerne ikke trekker frem på prekestolen i søndagens høymesse.

Foreningen Skepsis retter oftest sitt skyts mot alternativbevegelsen kritiserer også medlemmer av kristne menigheter. Her er imidlertid kritikken rettet mot mennesker som fremmer påstander som er i konflikt med normalvitenskapen. Skeptikere har som regel lite å utsette på en professor i teologis utlegning om engler i Bibelen, men de har imidlertid langt mer å utsette på prinsesse Märtha Louises engler, engler man nesten kan dressere og utnytte til egen vinning, alt for en slant skolepenger. Skeptikere angriper ikke en mor som legger hånden på et sykt barn og ber om helbredelse, derimot har de mye å si om helbredelsespredikanter og andre som fremmer målbare påstander. Kan det overnaturlige måles er Skepsis på pletten for å måle dette.

Til slutt har vi Human Etisk Forbund, som til tider har benyttet seg av både skeptikerens og hedningens arbeidsmetoder. Imidlertid er livsynshumanistenes religionskritikk hovedsakelig strukturell, de angriper kirkens særprivilegier, kongens trostvang, skolegudstjenester og enhver forordning som gir ett livssynssamfunn forrang foran de andre.

Ingen av disse kampområdene er imidlertid nødvendig for å være en humanetiker. Du angriper Bibelens gammeltestamentlige moral fordi du har et syn som er felles med Hedningesamfunnet, du angriper helbredelsespredikatene fordi du er er skeptiker, og du angriper statskirken fordi du er enig med HEF SOM ORGANISASJON. Imidlertid kan ikke og skal ikke religionskritikk være en forutsetning for å være livsynshumanisme, det skal imidlertid være en forutsetning for å være et reflektert menneske.

Det reflekterte menneske angriper religionen der det anser det som nødvendig. Hvilke kriterier som spiller inn her må være opp til den enkeltes egne refleksjoner, basert på egne verdier. Noen vil argumentere for at det kun er skadelig religionsutøvelse som må kritiseres. Andre vil mene at dogmer som de anser som irrasjonelle må trekkes frem i lyset. Du vet selv om du bør bruke tid på helbredelsespredikanter eller på dogmet om at Gud er èn, men samtidig tre. Livsynshumanismen legger imidlertid få føringer for hvor, når og hvem man skal kritisere. Faktoren "humanetikk" ser ikke ut til å spille noen rolle, og det er da man må spørre seg om den virkelig er relevant. Du kritiserer religonen som medmenneske, ikke som humanetiker.

Den antikristne humanismen

Denne formen for humanismen henger selvsagt tett opp mot den antireligiøse humanismen, men jeg velger å ta den opp som et eget punkt, fordi den antikristne humanismen har noen egne kjennetegn, blant annet fordi vi lever i land gjennsyret av kristendom, noe som selvsagt vil påvirke de som kaller seg humanetikere.

La meg først tillate meg å beskrive hvordan jeg ser for meg den antireligiøse og den antikristne humanisten. Den antireligiøse humanisten er gjerne en person som har lest The God Delusion av Richard Dawkins og andre antagonistiske ateister, og ser på religionen som i sin natur irrasjonell, og vitenskapen og humanismen er botemiddelet. Den antikristne humanisten er derimot en person som ikke likte presten i den lokale menigheten og dermed meldte seg inn i HEF. 

Det største markedet for HEF per dags dato er uten tvil ikke-kristne medlemmer av den norske statskirke. Samtidig er en av kjernesakene nettopp de kristne privilegier i det norske samfunnet. Den Norske Kirke er en konkurrent og til en viss grad en fiende, og mange av innmeldingene i forbundet bærer også sterkt preg av dette.

Mange melder seg inn i HEF fordi man er motstander av statsreligion. Mange blir medlemmer fordi man ønsker å konfirmere seg, men ikke vil ha kontakt med den lokale homohateren i prestekjole. Mange blir medlemmer fordi de ikke kjenner til noe annet alternativ. Hvorvidt de er humanister kommer imidlertid i annen rekke.

La det ikke være noen tvil om at det ikke er noen som direkte hevder at humanisme er det motsatte av kristendom, humanister tror på mennesket, på likestilling, på menneskerettigheter, og meg bekjent er ikke kirken uenig. Likevel, dersom vi graver litt dypere vil det være åpenbart at i praksis fungerer humanismen for mange som et skyggebilde av kristendommen. Spør en humanist om å anbefale en bok, og han vil gjerne trekke frem en antireligiøs bok. Spør hun hvorfor hun er humanister, og begrunnelsen vil ofte være at hun ikke tror på Gud. Spør en humanist hva han tror på, han vil gjerne svare hva han ikke tror. 

Human-Etisk Forbund vinner medlemmer på kjedelige eller fordomsfulle prester, på politikere som trumfe gjennom kristensjåvinistiske fag, på rektorer som forsøker å ta med alle elevene på skolen i kirken. Det vil likevel ikke si at dette representerer et kjernepunkt i humanismen. Dette representerer kanskje en av utfordringene til humanetikken, skal man velge å fokusere på det som utvikler livssynet eller det som trekker medlemmer?

Humanetikken er det eneste livssynet hvor mange av medlemmene i praksis definerer sitt livssyn negativt, og dette er det mest kritikkverdige med humanetikere den dag i dag. Det motsatte av lys er mørke, men det motsatte av mørke er ikke lys, men antimørke. Litt for mange humanister bygger sitt livssyn som en antitese til religionen.

Den antikristne humanisten har også gjort det til en sport å kritisere alle sider ved kristendommen, enten det er julefeiring, påske eller for den saks skyld, konfirmasjonen. En juletradisjon som har blitt startet opp nylig er diskusjonen om hvem som stjal høytiden fra hvem.

For min del har jeg ingen problemer om det skulle vise seg at humanetikken har lånt fra andre tradisjoner, i så fall ville man vært vært i godt selskap, siden de fleste livssyn har latt seg inspirere. Dette er kun et problem om man har et primalistisk syn på humanismen, et syn jeg kommer til å behandle litt senere.

La oss tenke oss at, fra et humanetisk perspektiv, at det var de kristne som oppfant julen, at det var de som oppfant dåpen, konfirmasjonen og alle de høytider som humanetikere. Om så dette skulle være tilfelle, vil dette ikke medføre noen som helt problemer for de reflekterte humanetiker. Humanetikken er ikke med i en konkurranse om å ha det mest originale livssynet, humanetikere er rett og slett en gruppe som har samlet seg i en organisasjon som dekker deres livssynsbehov. Diskusjoner om hvorvidt medlemmer av HEF kan feire jul eller om det er riktig å kalle humanistisk konfirmasjon en konfirmasjon er feil fokus.

Hvem som eventuelt har stjålet julen fra andre er et akademisk spørsmål, et spørsmål som religionsvitere og andre kan diskutere.

Den arrogante humanismen

En kjent fabel forteller om fem blinde menn og en elefant. Fem menn, alle blinde, ønsker å beskrive en elefant, og de griper hver sin del av dyret. En legger hånden rundt et ben og utbryter at en elefant er som en trestamme, en annen har hendene på magen og protesterer, en elefant er som en ball. En tredje har grepet halen og erklærer at det er som et rep, en fjerde kjenner på øret og påstår at det er som et teppe, mens den siste har hendene rundt snabelen og er uenig med alle de fire andre, en elefant er som et rør. Alle kjenner de på en liten del av sannheten, men de ser ikke helheten.

De fem mennene representerer religioner, og er ment som en illustrasjon på at alle har litt rett. Imidlertid er det mange som har påpekt hvor arrogant bruken av dette bildet er. Den som hevder dette plasserer seg utenfor bildet, med øynene intakt, og er i stand til å se hele dyret. De ser helheten, de andre ser bare delene.

Alle livssyn hevder på en eller annen måte å ha oppdaget sannheter som ikke de andre til del, men de fleste livssyn legger også strenge føringer på hvor høye tanker dette gir medlemmene lov til å ha om seg selv. Kristne skal vise en ydmykhet, men selv om en kristen skulle bruke enhver anledning til å fortelle hvor ydmyk han er, kan man ikke være sikker på at han faktisk er det.

Min mor fortalte meg for noen år siden om en et årsmøte i en kristen organisasjon. Før den formelle delen tok til holdt lederen en andakt om hvordan han var den største synderen og hvordan en leders jobb var å være en tjener for de andre. Deretter, på selve møtet ble driften av organisasjonen diskutert, og kritikk ble rettet mot lederens rolle. Dette ble ikke godt mottatt, noe den påfølgende indignasjonen på talerstolen ga uttrykk for. Hvordan våget de å kritisere ham! Han var jo Guds ydmyke tjener, en som brukte så mye tid på menigheten, så fikk han kritikk!

Arrogante, ydmyke disipler av tømmermannen fra Nasaret går det fjorten av på dusinet. Å følge fredsfyrsten er ingen garanti for å leve etter hans sinnelag, selv ikke om du går med et armbånd med bokstavene WWJD (What would Jesus do). Dette bør humanister merke seg, siden de selv står i fare for å falle i samme felle.

Humanister har ingen absolutte svar, humanister bare forholder seg til det vi kan vite med sikkerhet. Humanister vil skifte syn om de blir presentert for tilstrekkelige gode argumenter for at de tar feil. Humanister er åpne og søkende, det er de som viser den sanne ydmykhet som de religiøse streber etter. Så ydmyke er humanistene at de er nødt til å fortelle alle at de er det. Arrogansen til humanisten er ikke verre enn den troendes arroganse, men er likevel det et godt argument?

Alle de fem formene for humanisme jeg har kritisert har sitt utspring i denne formen for   humanisme, en følelse av overhøyet over andre mennesker som ikke har del i samme sannhet. Alle livssyn hevder selvsagt at de på en eller annen måte innehar sannheten, men hvordan de forholder seg til dette faktum avgjør om deres del i denne sannheten vil øke eller minke.

Humanisten er fritatt fra opdiktede guders lover og regler, vi har muligheten til fritt å søke etter hva som tjener menneskeheten og øker kunnskapen, toleransen og likestillingen.

Humanetikeren fremmer en arrogant påstand, at enhver opplevelse av kontakt med det guddommelige, det demoniske eller andre overnaturlige krefter har vært fri fantasi og innbilning. Den er ikke mer arrogant enn den kristne, muslimske eller jødiske holdningen, som ser på sine egne åpenbaringer som de genuine og åpenbaringer fra andre religioner som enten demoniske eller innbilte.

Denne gjensidige arrangansen gjør likevel det uproblematisk for et flertall å føre en dialog basert på likeverd og respekt. Vi vet at dere tar feil, dere vet at vi tar feil, likevel klarer vi å leve sammen. Problemet oppstår først når denne arrogansen glir over i hoveri, hvor de troende nekter annerledestroende å slippe til fordi deres sannhet er galt eller håner i stedet for argumentere imot.

Seks problematiske former for humanetikk, del 1

Den opplyste humanist, del 5

Hvis du ikke har gjort det, les gjerne innledningen først.

Dersom vi skal snakke om de opplyste humanismen er det først nødvendig for meg å advare mot flere tilnærminger til humanismen jeg anser som problematiske. Vi bør vokte oss vel mot forenklede tilnærminger til humanismen.

Naturlig humanisme

Det er flere som har fremmet synet om at livsynshumanismen er det nøytrale livssyn, at et livsynsnøytralt samfunn er et humanistisk samfunn. Dette er imidlertid både ukorrekt og skadelig, både for humanismen og religionen. Et nøytralt livssyn kan ikke tilby verden noe som helst, det er bare en tannløs ansamling av politisk korrekte meninger. Et livssyn må provosere. Humanismen må provosere. De idealer som en humanist bekjenner seg til må vekke anstøt hos dem som ikke deler disse idealene.

Den reflekterte humanist må aldri frykte for at ens humanistiske idealer vekker anstøt hos den jevne nordmann. Paulus sier i 1 Kor 1 at den kristne tro fremstår som dårskap hos de ikke-troende, på samme måte må humanismen fremstå som dårskap for de troende.

Det vil være galt å anta at livssynshumanismen er det livssynet som ligger nærmest de fleste ikketroende nordmenn, for mange vil kirken være et naturlig tilholdsted, de tror kanskje ikke på dogmene, men de er emosjonelt knyttet til institusjonen og fellesskapet. For dem vil ikke humanetikken være det naturlige livssyn, og det vil være galt å skape et inntrykk om dette.
Humanismen er ikke et livssyn for alle de som ikke tror på Gud, det skal ikke og kan ikke være det. Humanismen må forkasten en form for humanistisk “presuppositional apologetics”, hvor man antar at alle i bunn og grunn er humanetikere, bare at enkelte har valgt å trekke inn en guddom som et forstyrrende slør mellom mennesket og sannheten.

Man bør også være forsiktig med en humanistisk variant av Fukuyamas End of history, hvor historiens går gjennom mange religiøse stadier, fra primitive stammereligioner, til polyteisme, til monoteisme, før man til slutt ender med å forkaste alle forestillinger om guder og vi blir alle humanetikere. For alt vi vet vil det alltid være troende, men det er ingen garanti for at det alltid vil være humanister. Kanskje er humanisme et overskuddsfenomen i en tidsalder som flyter over av melk og honning. Dersom man har tilstrekkelig med verdslige goder, mat på bordet og varme i ovnen, så mister man behovet for en gud å tilbe. Hva vet vi om fremtiden? Er vi på vei inn i en malthusiansk tidsalder, med en alles kamp om ressursene? Vil i så fall humanismen være det naturlige livssynet? Vil ikke narsissismen eller sosialdarwinismen være langt mer naturlige livsfilosofier i en slik verden?

Naturalistisk humanisme

De fleste humanister er filosofiske naturalister, det vil si at man tror at det ikke eksisterer noe overnaturlig, alt som eksisterer kan forklares med naturlovene, både nåtidige og fremtidige. Naturvitenskapen er en viktig alliert for humanismen, hevdes det, og det er korrekt, men bare svake eller korrupte ledere lar sine allierte overta statsforvaltningen.

Av de forskjellige former for humanisme jeg kritiserer er denne den eneste som er i stand til å erodere hele den humanistiske bevegelse.

Machiavelli advarer i Fyrsten mot å inngå allianser med sterkere bystater, siden du, etter å ha bekjempet deres felles fiende vil komme til å bli en vasallstat av din mektigere allierte. I en ny YouTube-film fra British Humanist Association trekker man også inn naturvitenskapelig metode på den ene siden, og stiller denne opp i opposisjon til den dogmatiske, religiøse tenkningen. "Humanismen er den naturvitenskapelige metode", er budskapet som blir kommunisert.

Imidlertid blir man da tvunget til å spørre, dersom humanismens epistomologi er naturvitenskapelig, etikken likeså, hva skal en da med humanetikken? Hvorfor skal en besøke Humanismen Hus for en omfortolket og utvannet naturvitenskap når en heller kan ta t-banen noen stopp og få Den Ekte Varen™ på Realfagsbygget? Hva har i så fall humanetikk å tilby som ikke naturvitenskapen kan underby? Skal humanetikken være en seremonileverandør til mennesker som ikke liker den lokale presten? Samtidig har dette en en tendens til å nedgradere de andre fagfeltene, de som benytter seg mer av fortolkning fremfor matte, det vil si humaniora.

Trolig har en slik naturalistisk humanisme rot i en dikotomisk tenkning, hvor vi har fornuften og humanismen på den ene siden og føleriet og religionen på den andre. Det er oss mot dem, og da de har dogmatikk, har vi fornuft. De har kreasjonisme, vi har evolusjon. De har en ung jord, vi har big bang. En slik humanisme gir kanskje en umiddelbar tilfredstillelse av å være den opplyste, men filosofisk gir den ikke grobunn for å gå dypere inn i det humanistiske livssyn. Humanismen blir et studium i hvor dumme de andre er. Samtidig vil det kunne føre til at de sider av vitenskapen som er i konflikt med religionen blir opphøyet på bekostning av deler hvor det ikke eksisterer slike problemer. Jeg har tidligere kritisert skeptikere for å tro at vitenskap er antipseudovitenskap, det vil si at siden de er opptatt av å tilbakevise antivitenskapelige påstander kan man lett tro at vitenskap er det som vekker anstøt hos alternativbevegelse og de religiøse konservative. Få påstander er fjernere fra sannheten. Mesteparten av forskningen er problemfri for de fleste og de fleste troende har ingen problemer med å akseptere brorparten innen de fleste fag på universitetet.

Den adogmatiske humanismen

En vanlig misforståelse er synet på dogmer, og mange ha gjort den misforståelsen å kalle sin humanisme adogmatisk. Det er de troende som har dogmer, hevdes det, humanismen er fri for slikt. En slik holdning er ukorrekt. Humanismen har sine dogmer, den er nødt til å ha sine dogmer, ellers ville den ikke vært et livssyn.

Selvsagt er ett av mottoene til Human Etisk Forbund «Tenk Selv», og dette er også et utmerket slagord til å rekruttere nye medlemmer til organisasjonen. Imidlertid bør vi passe oss vel for å begå diktatorens kardinalsynd, å tro på sin egen propaganda. Alle mennesker har selvsagt sin tankefrihet men alle meningsorganisasjoner må sette sine grenser for hvilke konklusjoner medlemmene kan trekke.

Dersom du skulle komme til den konklusjonen at Jesus ikke stod opp igjen fra de døde, er du ut fra mine definisjoner ikke lenger kristen. Du blir ikke kastet ut av statskirken, men du er likevel ingen kristen. På samme måte er det mulig å si til en humanist som ikke lenger bekjenner seg til de humanistiske dogmer, du er sikkert en hyggelig person, men jeg vil ikke regne deg som en av mine livsynsfeller.

Menneskets verdi er ukrenkelig ifølge humanismen. Dette betyr at om du skulle komme frem til synspunkter som er i tråd med Francis Galtons eugenikklære er du ikke lenger humanist. På samme måte er du ikke lenger humanist om du skulle lese Dostojevskijs fantastiske roman Forbrytelse og Straff og komme til den konklusjonen at du kan myrde et menneske for å bruke pengene du stjeler for å utføre mange andre gode handlinger. Du er ingen humanist om du mener at utviklingshemmede babyer kan tas av dage, du er ingen humanist om du er tilhenger av å gjennomføre en væpnet revolusjon og innføre proletariatets diktatur. Humanismen har sine grenser, og de grensene bør man ikke være redd for å påpeke blir overtrådt.

Vi bør likevel vokte oss vel mot å innføre for mange regler i denne sammenhengen. Det blir ekstremt å ikke mene at noen er humanister fordi man ønsker et tradisjonelt kjønnsrollemønster eller fordi man er tilhenger av en mer restriktiv innvandringspolitikk. Politiske motstandere bør ikke kalles antihumanister, og innen den humanetiske paraply bør det være et stort spenn av meninger.

Humanismen har likevel grunnteser som må aksepteres hvis man vil kalle seg humanist, og fremstille religionen som dogmatisk og humanismen som adogmatisk vil være en hån mot både de troende og humanistene.