Spørsmål til kristne, nr 5

Les gjerne del 1, del 2, del 3 og del 4 også.

Du kommer til himmelen, men før du slipper inn stiller St. Peter deg ett spørsmål:
- Har du lyst til at andre skal få slippe inn sammen med deg?
- Selvfølgelig, sier du.
- Flott, sier St. Peter, det er bare en hake, hver person du slipper inn må du tjene i all evighet. Du blir nødt til å skaffe drikke og mat til dem, du må massere dem når de ber om det og ellers gjøre alt de ber deg om. Du vil være i himmelen, men for hver du tar med blir det mer og mer arbeid. Sier du "ingen" vil jeg sørge for at du ikke kommer til å huske at du ble presentert dette dilemmaet. Svarer du "ingen", vil du øyeblikkelig glemme spørsmålet.

Hvor mange tar du med deg?

Min bloggefobi

Jeg har visst angst for å skirve korte blogginnleg, uten korektru og uten illustrasjoner.

Man kan visst skrive hva en vil.

Det trenger ikke engang å være et poeng med det du skrtiver.

Den inkompetente designeren

Jeg er ingen stor motstander av blasfemi, og hån av overnaturlige vesner, både ekte og oppdiktede er en menneskerett. Dette betyr imidlertid ikke at jeg ikke vil le av blasfemikere, spesielt ikke dem som hevder at de tror på en allmektig Gud, men deretter bruker all sin tid på å argumentere for at guden de tror på er udugelig og ute av stand til å planlegge. Sagt med andre ord, kreasjonisme er tåpelig, blasfemisk og gjør ikke annet enn å skade egen tro.

La oss tenke oss to bilmekanikere som begge anskaffer seg en ny bil og kjører fra Bergen til Oslo. Mekaniker A setter seg bak bil 1 og kjører, men han har ikke kommet mange kilometrene før det stiger røyk fra bilen og han må stoppe opp og se på motoren. Han får løst problemet midlertidig, kjører videre, men etter en time er det nye problemer. Han må på nytt åpne panseret, fikse problemene og kjøre videre. Slik fortsetter det hele turen, bilen streiker, mekanikeren må bruke det han har tilgjengelig og gjøre bilen i kjørbar stand igjen. Til slutt ankommer han Oslo, mange timer senere enn det han hadde forventet.

Mekaniker B setter seg inn i bilen og kjører, han stopper på Gol for å fylle bensin og spise en baconpølse og ankommer Oslo uten så mye som en antydning til problemer med bilen.

Så da er spørsmålet, hvilken mekaniker er den dyktigste, A eller B? Det er det umulig å svare på, vi kan være enige i at A er en utmerket mekaniker, men det betyr ikke nødvendigvis at B, som ikke fikk anledning til å vise sine kunster med stjernetrekker og skiftenøkkel, er dårligere. Det eneste vi kan være sikre på er at Bilprodusent 2 hadde gjort en langt bedre jobb enn Bilprodusent 1.

Mange tenker nok at mekanikerne her representerer Gud, men dette er bare halve sannheten. Hvis Gud finnes vil han være både bilprodusent og mekaniker, han vil skape verden og opprettholde den.

Den kristne evolusjonist argumenterer for at bilprodusenten skapte en så fantastisk og feilfri bil at det ikke er behov for noen mekaniker. Gud la grunnlaget for skapelsen av hvert lite kryp på jorden i det naturlovene ble til, lover som til slutt ville føre oss til utviklingen av mennesket.

Derimot argumenterer kreasjonisten for at mekanikeren stadig gjør noen fantastiske reparasjoner uten å reflektere over det åpenbare, at mekanikeren/bilprodusenten har gjort noen grove feil i utgangspunktet.

Blodlevring og bakteriemotoren kunne ikke utviklet seg naturlig, hevder biokjemikeren Michael Behe. Sagt på en annen måte, "min Gud er for udugelig til å skape naturlover som ville frembrakt disse på en naturlig måte."

Andre kreasjonister argumenterer for at guden de tror på ikke innehar kompetanse til å skape øyet, fuglenes vinger eller den menneskelige hjerne. Min Gud er en forferdelig dårlig skaper, planlegger og naturen er for avansert til at Gud kunne ha alt klart før universet ble skapt.

Hvem er jeg til å protestere på det? 

Et råd om rådgivning

Slutt å gi gode råd.

Det er konklusjonen jeg har kommet til etter å ha lest både bloggposter og bøker der forfattere forsøker å gi råd, enten blogging eller bokskriving. Gir du gode råd vil ikke folk følge dem, rett og slett fordi gode råd går det 14 av på dusinet. Veldig gode råd, derimot, de må du søke etter med lys og lykte.

Kjetil første råd om råd: Et råd kan ikke være godt, det må være veldig godt.

Folk klarer å tenke ut de gode rådene selv, de trenger ikke ikke deg til å gjøre det for dem. Gode råd forteller hvilken vei som er den rette, men de gir intet incentiv til å starte på den.

La meg ta noen eksempler:

Trening:

• husk å legge en plan
• tren selv når du ikke har lyst
• belønn deg selv når du har oppnådd delmål

Skriving:

• husk å sette av tid
• skriv selv når du ikke har lyst
• husk å strukturere fortellingen

Blogging:

• skriv om det som interesserer deg
• ikke vær for utleverende, men vær gjerne personlig
• svar på kommentarer
• ikke oppdater for ofte og ikke for sjelden

Ellers er det alltid ting som går igjen:

• ha noen å snakke med
• evaluèr etter en stund
• ikke forsøk å være en annen enn deg selv
• sett deg godt inn i det du skal skrive om
• ikke gi deg etter første forsøk
• ikke vær for selvkritisk

Alle gode råd, ingen noe som kommer til å inspirere noen som helst. Det er ikke veldig gode råd, og de vil som regel ikke ha noe som helst innvirkning på leseren eller tilhøreren. Folk elsker å gi råd, og hvis en kan føle seg viktig med å gjøre dette betyr det ikke så mye at ingen har glede av dem. Har du noen råd du ikke trengte mange minutter å tenke ut? Hold dem for deg selv.

Et utvalg vitser jeg har lagt ut på Facebook og Twitter

Jeg vet, jeg vet, jantelov og greier. Så slutt å lese da! Dette er noen av de vitsene jeg har lagt ut som har fått mange likes på Facebook eller retweets på Twitter.

Det perfekte ekteskap er når begge partnerne later som de elsker hverandre.

Vi er alle ignoranter. De aller fleste fagfelt kan du ingenting om, og noen svært få besitter du mer enn den jevne lekmann. Enkelte av oss går et par fagfelt lenger.

Forsøkte nettopp å stifte Misantropisk Landsforbund men de andre på stiftelsesmøtet viste seg å være idioter. Jeg hater dem.

Ingen banket på i går og ville ha snop under Halloween så sekten min teller fortsatt bare en person.

Å be er som å drive en stor radiostasjon hvor målgruppen er medlemmer av døveforbundet

Hvis jeg hadde jeg vært kannibal hadde jeg flyttet til et område med mange sekter. Jeg liker å få maten på døren.

Prisen var stivere enn en ordfører på konfirmantleir.

Du kan være sikker på at et firma går godt når sjefen har tatt seg råd til en ekstra hake.

Lei misforståelse oppstod da Øygard blandet seg inn i en samtale med noen vineksperter og de diskuterte hvilken årgang de foretrakk.

Der fant jeg endelig ut hvordan skal la være å gråte når jeg kutter løk: Jeg later som de er selunger.

Jeg skjønner at Norge er delt i to angående Krekar. En gruppe vil sette ham på et fly umiddelbart, de andre vil tjore ham fast under. En vanskelig debatt. Har stor forståelse for begge sider.

Jeg kjøpte nettopp en historiebok om andre verdenskrig, så den neste måneden blir jeg glad om dere ikke røper resultatet.

Birkedal straffes med seks måneders fellesdusj med andre menn. Nå håper jeg han har innsett at forbrytelser ikke lønner seg.

Det fine med å være nordmann er at du slipper å bli krenket. Det er så mange andre som blir det for deg.

Hvis Gud ikke finnes hvordan forklarer du at jeg kommer mye raskere frem når jeg forteller om ham til taxisjåføren?

Leser på VG.no og tenker: Hva har vi gjort for å fortjene slike politikere. Så leser jeg kommentarfeltet og innser at vi er kjempeheldige.

Livet er hva vi blir tvunget til å leve når det ikke er noe bra på TV.

Jeg ble nettopp saksøkt for sjikane av noen klarsynte for en melding jeg planlegger å skrive i neste uke.

Typisk! Her bestiller jeg årsabonnement på Vakttårnet, så viser det seg at folk deler det gratis ut på gaten.

Er det ikke ironisk at de menn som har råd til å kjøpe en restaurant i uken alltid ender opp med damer som spiser et salatblad om dagen?

Alle tjener på seksualundervisning med kondomer og bananer. De slanke lærer om prevensjon og de tykke lærer å tre en kondom rundt mat.

Hvis et tre faller i skogen, og verken Thomas Hylland Eriksen eller Frank Aarebrot er der til å kommentere, har det da falt?

Om oss sosialister i eksil

Inspirasjonen til denne bloggposten kom da jeg leste om det nye bladet Essensielt, et blad som angivelig skal beskrive verden fra et konservativt ståsted. Jeg kikket på nettsidene deres og innså raskt at dette ikke er et blad for meg. Jeg er kanskje konservativ eller liberalist, min stemme har alltid gått til de borgerlige partiene, men på mange måter er store deler av høyresiden fremmed for meg, og ofte føler jeg meg nærmere knyttet til venstresiden.

Christina Hoff Sommers publiserte for noen år siden en brilliant bok kalt Who stole feminism, en knallhard kritikk av den radikale feminismen i USA. For noen år siden var det sterke reaksjoner på venstresiden da organisasjonen Kristenfolket ble stiftet, en forening som i praksis sa at en ikke kunne være kristen og sosialist. En lignende følelse sitter også jeg med i forhold til høyresiden, og jeg tviler på at jeg er den eneste. Høyresiden er stjålet av mennesker som verken kan argumentere eller skrive og det er på tide å ta den tilbake.

Hvem er vi? Vi er høyrefolk som ikke liker republikanere i USA, som aldri ville abonnert på et magasin fra høyresiden, selvsagt med unntak av The Economist.
Vi foretrekker The Guardian framfor Daily Mail.
Vi har innsett av høyresiden innehar sannheten, men venstresiden ser ut til å ha de smarteste personene.
Vi leser venstresidens aviser og publikasjoner og er glad for det perspektivet dette gir oss.
Vi forkaster alle latterlige konspirasjonsteorier om arbeiderpartistaten.
Vi leser ikke kun om økonomi, men om kultur, om filosofi, og titt og ofte kan det tenkes at vi skriver et innlegg hvor det er vanskelig å avgjøre hvilken fløy forfatteren befinner seg på.

Det er vi som mistenker at det har funnet sted en stor og organisert kidnappingsaksjon hvorpå hele den norske høyreintelligensiaen ligger bakbundet i en eller annen kjeller. Omtrent samtidig fikk vi Hanne Nabintu Herland, Ole Jørgen Anfindsen, Hallgrim Berg, Nils Rune Langeland og Asle Toje. Vi fikk mennesker som var kritiske til radikalfeminismen, men som argumenterte på en måte som fikk Kvinnegruppa Ottar til å fremstå som de reflekterte. Vi fikk intellektuelle som var kritiske til økt innvandring på en måte som gjorde det vanskelig å skille dem fra den jevne rasist. Til slutt fikk vi kritikk av offentlig overforbruk på en måte som gjorde det vanskelig å skille dem fra den hva som kunne stå i kommentarfeltet på VGs nettsider.

Hvor er den høyreintellektuelle som besøker en kunstutstilling og som blir så grepet av ett av kunstverkene at alle tanker om von Mises kritikk av planøkonomien eller om om Schumpeter kreative destruksjon? For hva mener høyresiden om kunst, med unntak av sosialistenes kulturpolitikk er gal og at litt for mange raddiser mottar støtte til å spre kommunistpropaganda? Er ikke kultursynet til den kristne kun en kritikk av sosialistenes kulturforståelse?

En av flere sider ved marxismen som jeg misliker er deres kunstsyn, hvor kunsten mister sin autonomi og tjener kun til å avsløre kritikkverdige sider ved samfunnet. Det kan virke som høyresidens kunstsyn ikke er ulikt, bare med den forskjellen at en definerer kritikkverdige forhold ulikt.

Dette betyr imidlertid ikke at jeg ikke kan nyte marxistisk kunst, tvert imot har jeg nytt utstillinger både i St.Petersburg og Praha og jeg har latt meg førføre av både russiske nasjonalhelter og kjempende proletarer i Eisensteins mesterverker. Gi en kommunist en pensel og resultatet er gjerne propaganda, men ofte en estetisk vakker form for propaganda. Det samme kan en ikke alltid si om den konservative kunstner. Bare tanken på en libertariansk eller neokonservativ kunstutstilling virker absurd. Jeg tviler på at jeg hadde maktet å tilbringe mange minutter i et lokale med kunstverk tilegnet Ayn Rand, Leo Strauss eller Ron Paul.*

Mange kjenner til Gudmund Herners noe svulstige innledning til den norske læreplanen, og de syv sider som kjennetegner mennesket. Ministeren snakker om det meningssøkende, skapende, arbeidende, allmenndannende, samarbeidende, miljøbevisst og integrerte mennesket, og selv om dette selvsagt kan diskuteres gir det til en viss grad et godt bilde av oss. Det mener i hvert fall jeg. Om høyresiden mener dette er jeg derimot ikke like sikker på.

Hva sier høyresiden om det almenndannende mennesket? Fint lite, med unntak av at elevene kan for lite matte og at udugelige lærere må få fyken. Selvsagt, om du vil lese Dante eller Tolstoj på fritiden din vil den jevne høyrevelger kjempe for retten din til det. Det er da enda noe.

Hva med det meningssøkende mennesket? Igjen sies det ikke så mye, kanskje bortsett fra
Hva sier høyresiden om det samarbeidende mennesket? Det miljøbevisste mennesket? Like mye som Hvit Valgallianse sier om norsk jordbruk ("Vi har jordbruk i Norge, og det bør vi fortsette med "**)?

Høyresiden tror på det skapende og det arbeidende mennesket, kanskje ikke så mye mer. Selvsagt karikerer jeg høyresiden her, men det virker på meg som om venstresiden på enkelte områder har et mer helhetlig menneskesyn, de tar selvsagt feil i mye (de er jo tross alt venstresiden), men de gjør et forsøk.

Jeg tilhører høyresiden i norsk politikk, rett og slett fordi sosialister er naive, det tror de kan bygge seg et babels tårn inn i himmelen hvor materialet er reguleringer, forbud og økte skattesatser. Mine partifeller vet bedre enn dette, men likevel, deres monomane forhold til dereguleringer og lavere skatter gjør at jeg av og til føler at jeg snakker med halve mennesker. Jeg tror at mange av tilhører venstresiden i ånden, vi føler en dragning mot bohemtilværelsen, til den radikale utopisten, til drømmeren.

Vi sosialister i eksil har også en langt større sans for Karl Marx enn Ayn Rand. Selvsagt, begge to tok feil i det store bildet, men Marx bidro til med viktige tanker om kapitalens vesen og jeg leser gjerne marxistiske filosofer. Selv om jeg befinner meg langt unna dem politisk har jeg mye å lære av dem. Libertarianske eller konservative filosofer har jeg imidlertid absolutt ingen interesse av å lese. Jeg tvang meg gjennom Atlas Shrugged, og at mennesker med bestått ex. phil kan bli inspirert av den boken er en gåte for meg.

Min stemme til høsten kommer garantert til å gå til det borgerlige partiet jeg er medlem av, men det er med en følelse av at jeg svikter mine åndsfrender og velger dem med den beste politikken.





* Og mens vi er inne på temaet, skeptikere og Ron Paul, vær så snill, bruker man hele hjernen på vitenskap at det ikke er noe igjen når det kommer til politikk?
** Takk, Bård og Harald.

Babusjkadukker og Vygotsky

Dette blir en kort post, men likevel viktig.

Av de tre ordene i overskriften er bare ett av dem korrekt på norsk, det i midten.

Jeg registrerer at mange nordmenn liker russiske dukker, hvor du åpner en og en mindre en ligger inni. Litt for mange kaller disse dukkene for babusjkadukker. Babusjka er bestemor, det korrekte ordet er "matrusjka", alternativt "matrjosjka" eller noe lignende. Jeg leste nylig Vente, Blink av Gunnhild Øyehaug, hun brukte ordet "babusjkadukke", og slike ting ødelegger for leseopplevelsen.


Så er det Vygotsky, den russiske pedagogen som enhver med lærerambisjoner henviser til så ofte de kan. Bare så synd de ikke kan stave navnet korrekt. På russisk heter han "Выготский", og flere av de fremste pedagogikkekspertene i Norge, blant annet Gunn Imsen i lærebøkene Elevens Verden og Lærerens Verden kaller ham Vygotsky.

Grunnen til dette er at det er forskjeller mellom engelske og norske transkriberingsregler. "-ий" oversettes på engelsk til "-y" på norsk til "-ij". Den norske versjonen ligger nærmere det skrevne ordet, den engelske ligger nærmere uttalen.

Derfor heter det på engelsk Dostoevsky, på norsk Dostojevskij, på engelsk Tolstoy, på norsk Tolstoj, på engelsk Vygotsky, på norsk Vygotskij.

En lignelse om humanismen - del 3

- Tror ballonger på Gud?
- Hva mener du?
- Tror ballonger mer på Gud enn for eksempel steiner?
Jeg stirret på Humanist.
- Hvorfor skulle de det?

-Vel, de søker jo mot himmelen. Enten er de fylt med helium, da flyr de mot Faderen, ellers er de fylt med vanlig luft, i så fall søker de fortapelsen i et langt senere tempo enn eksempelvis steiner.
- Det er riktig, sa jeg, men til gjengjeld er jo ballongene hule, mens en stein faktisk består av hard masse helt gjennom.
- Det er riktig, medga Humanist.
- Hadde du et poeng med spørsmålet? Skal vi snakke om ballonger i dag?

Humanist ristet på hodet.
- Det var bare et innfall jeg fikk. Men siden jeg nevnte det, jo, det er en grunn til å snakke om det. Er humanisme en tese, en antitese eller en syntese. Sagt med andre ord, er humanisme noe unikt i livssynssammenheng, er det en reasjon på religion, eller tar den det beste fra religionen og religionskritikken?
Jeg smilte.
- Det er vidt spørsmål.
- Selvsagt er det det, svarte Humanist. Mine spørsmål er enten vanskelige eller vide. Slikt stiller jeg og slikt vil jeg fortsette med.

- Slik jeg ser det et umulig spørsmål, rett og slett fordi det er så mange grunner til at folk kaller seg humanister. Samtidig er det litt for mange som er humanister av negative grunner. Vi har folk som ikke liker den lokal presten, folk som trenger et felleskap uten at de vil hykle, vi har folk som har reflektert grundig over tilværelsen og kommet frem til at de humanister, men jeg er ikke sikker på at de er i et flertall.
- Er dette ikke et problem i alle livssynssamfunn?, spurte Humanist.
- Joda, de fleste som kaller seg kristne i Norge vet sikkert ikke hva som eldst av det nye og det gamle testamentet, men de er ikke kristne fordi de ikke liker den lokale imamen. Dette er kanskje en av grunnene til at folk melder seg ut av HEF, de ble humanister fordi de forventet religionskritikk, og når forbundet ikke leverer så ofte og så mye som de forventer blir de skuffet. Da er ikke utmeldelsen langt unna.
- Men hva tenker du om religionskritikk?
- Den er viktig, men jeg føler at man burde fått de troende med på dette. Men hva er vel humanismen om den ikke er religionskritisk. Hvis vi skjærer bort alt annet, hva har vi igjen? Er humanisten som Peer Gynt, som skreller bort skall etter skall? Dersom vi tar bort kritikk mot religion, mot troen på det overnaturlige og ekstremismen, hva er det igjen?
- Mitt kall er ei at svare, svarte Humanist.
Jeg smilte.
- Så det plager deg ikke at ditt livssyn bare er rekke med "ikke"?, spurte jeg?
- Plager det deg?
- Delvis, innrømmet jeg. Det er derfor jeg vil ta det beste fra de troende. Vi trenger en kjerne av noe som vi kan bygge vårt livssyn på.
- Og hva skal det være?
- Vet ikke helt. Jeg dro på det. Men vi trenger en Kanon, et sett av hellige skrifter vi kaller våre egne.
- Bortsatt fra at de selvsagt er profane og ikke hellige.
- Selvsagt. Men problemet med humanismen er at vi har teologien, men ikke skriftene. Teologien er jo egentlig bare en metode for å forene hellige skrifter med fornuften. I humanismen analyserer vi ingenting. Det er derfor vi trenger denne Kanonen, fortellinger som kan belyse verden og gjøre oss til bedre mennesker.
- Hvilke fortellinger kunne vært med i en slik kanon?
- Litt forskjellig. Sokrates selvmord, kanskje.
- Men han umuliggjør jo humanismen?
- Det gjør han, men det er også en historie som kan inspirere humanister til å reflektere over valgene sine.
- Hvilke andre hendelser må med?
- Vet ikke. Raoul Wallenbergs innsats under krigen. Wergelands kamp for jødene. Det er mye som må med, mye som kan trekkes frem og gi inspirasjon. Forhistoriene til romanene Spilleren av Dostojevskij eller Madame Bovary av Flaubert.
- Galileo Galilei?
Jeg ristet på hodet.
- Hvorfor ikke?
- Fordi det ikke er noe i historien hans som kan inspirere en humanist. Hva skulle det være? Å provosere kirken med å blande seg opp i teologiske spørsmål? Å trekke tilbake sine funn under press? Hvordan kan mennesker bli inspirert av å lese om en som feiger ut under press? Det er ingen inspirasjon i fortellingen, og grunnen er at Galilei ikke var herre over egen situasjon. Det bør alltid en humanist være.
Humanist nikket.
- Vi er visst enige om mye, sa han. Det er nesten som våre tanker kommer fra samme hode.
Jeg smilte.
- Mer om det senere.
- Når skal du lage denne Kanon?, spurte Humanist.
- Når jeg får tid. Når jeg får penger. Da skal jeg samle de femti fremste humanistene, og sammen skal vi velge ut femti historier, fortellinger, hendelser, vitenskapelige oppdagelser,
malerier og filosofiske skrifter som enhver humanist bør kjenne til.
- Får jeg komme?, spurte Humanist.
- Selvsagt.

Problemer med skeptiske foredrag

Jeg har hørt på mange forskjellige foredrag i min karriere som kritisk tenkende (jeg har faktisk holdt endel selv), og det må innrømmes at jeg ikke alltid er like enig i fremgangsmåten som foredragholderen (inkludert meg selv). Dette er derfor like mye en kritikk rettet mot meg selv.

La meg først skille foredragene i to, de partikulære og de generelle. De partikulære omhandler et tema, eksempelvis klarsynte, klimaskepsis, vaksiner, alternativ medisin, og her er det gjerne en fagperson eller en relativt belest lekmann som foredrar.

De generelle foredragene forsøker i større grad å trekke inn sosialpsykologi og å vise hvordan vi blir lurt, og å vise hvordan vi ser mønstre hvor ingen mønstre finnes. Man tilbakeviser ikke pseudovitenskap men viser hvilke mekanismer som kan gi en forklaringsmodell Vi har en fordragsholder i Norge som er en racer til de sistnevnte, Jan Ole Hesselberg. Imidlertid er jeg ikke sikker på at vi trenger så veldig mange kloner av ham i Norge. Man bør heller finne sin nisje. 

Vi har flere eksempler på utmerkede foredrag i Norge, blant annet fra Kritisk Masse. Jeg snakker ikke om disse, men om de som holder foredrag for yngre folk, gjerne for konfirmanter eller konfirmantledere eller i skolen. Vi har fått endel taleføre skeptikere i Norge, og jeg er ikke alltid helt enig i hvordan de presenterer sitt budskap.

Problem 1: Man dreper ikke sine små.

Dette er en fenomen man møter igjen hos mange foredragsholdere. Jeg merket det godt for noen år siden, da en kristen musiker var blitt invitert til å holde konsert og å oppfordre elevene til å ta gode valg i livet. Han snakket først om alkohol, deretter om røyking, så om hasj (som førte til sterkere stoffer, må vite), deretter om sex, om å ha sex for tidlig, om analsex, deretter om spiseforstyrrelser, om kroppshysteri om at alle jentene i salen var nydelige, og så videre og så videre.

En sterk kontrast til dette fikk jeg oppleve da jeg var i videregående skole, og alle elevene var samlet for å høre en mann snakke om å ikke bryte fartsgrensen. Han nevnte ikke alkohol med et ord, ikke noe om om rusmidler i hele tatt, det eneste han snakket om var farten på bilen. Personlig er jeg ikke i tvil om hvilken seanse som var mest effektiv.

Det samme merker jeg i skeptiske foredrag, og når jeg ser gjennom mine gamle blir jeg litt flau over mine forsøk på å få folk til å forkaste konspirasjonsteorier, å styre unna alternativ medisin, å ikke gå til klarsynte, og å passe seg for kreasjonister. Det er mulig at den jevne skeptiker ser en forbindelse mellom disse temaene, men det er ikke sikkert at det samme gjelder for folk flest. Selv ikke engang James Randi forsøker å rekke over alt, i de foredragene jeg har sett av ham nevner han lite vaksinasjonsskepsis, konspirasjonsteorier og kreasjonisme. En slik innsnevring av tematikken bør også du ha.

Problem 2: Det er ingen Non Sequitur

Flere skeptiske foredragsholdere velger som sagt å fokusere på vår lettlurte hjerne, og deretter snakker om at alternativ medisin ikke fungerer.

En slik tilnærming er en non sequitur. At man ofte blir lurt kan sikkert de fleste innrømme, men veien derfra til å forkaste krystallhelbredelse er likevel lang. Har noen skiftet syn av å se en optisk illusjon? Har noen sluttet å tro på astrallegemer ved å lære om at mennesker er mønstersøkende vesener? Eller er man mer som i eksperimentet fra Folkeopplysningen hvor medlemmer fra FrP og KrFU leste to tekster hvor den ene argumenterte mot vin i butikk og den andre for og begge grupper fikk styrket sitt syn?

Problemet er at skeptikere forteller hvordan man KAN bli lurt, men det betyr likevel ikke at akupunktur er juks? Det mangler ofte ett og annet premiss i argumentasjonen til skeptikerene.

Problem 3: Man tror at tilhørerne er like interessert som en selv
Dette er et klassisk problem, og det er noe som er problematisk for alle nerder og predikanter, man tror at man sitter med den samme kunnskap eller i det minste den samme interessen for kunnskapen som en selv. Man glemmer å selge.

Dette er det viktigste punktet, og der det syndes mest. Man glemmer å selge budskapet sitt. Det er også her jeg vil be skeptikere slutte å presentere vitenskap og kritisk tenkning og heller snakke om pseudovitenskap. Problemet er at du har begrenset med tid, og du må få presentert budskapet ditt på en klar og tydelig måte.

Hva vil du at tilhørerne skal sitte igjen med? At de må tenke seg godt om og reflektere før de bruker penger på tøys? Hvorfor begynner du i så fall med å snakke om hvor spennende vitenskapen er? Eller om du heller ville vise hvor spennende vitenskapen er, hvorfor ikke heller sette på en dokumentarfilm?

For dersom vi skal være ærlige, det er ikke vitenskapen vi skal forsøke å selge, det er tanken om at vann ikke har hukommelse. Hvorfor ikke begynne med det? Fortell om vannminnetilhengere, om konspirasjonsteoretikere og om krystallhelbredere. Dropp vitenskapen, snakk om pseudovitenskapen.

En lignelse om humanismen - del 2

Jeg stirret på det lille huset som Humanist pekte på.
Hvem bor der?, spurte jeg.
Du har lest en bok av ham, svarte Humanist.
- Da kan vi utelate både Newton og John Stuart Mill, tenkte jeg i mitt indre. Er det Darwin?, spurte jeg ham.
- Ah, sa Humanist, det hadde vært en god ide. Det får vi eventuelt tenke på senere. Men nei.
- Da aner jeg ikke.
- Vi skal snakke med John Bunyan.

John Bunyan. Et gammlet navn fra min kristne ungdom. Det kunne jo bli hyggelig. Likevel, hva hadde Bunyan med humanisme å gjøre?
Hvorfor snakker vi med ham? Han var jo kristen, og bøkene hans var et angrep på andre konfesjoner hvis jeg ikke husker feil.
- Det var de. Og han var på ingen måte en humanist, det er riktig, men boken Pilgrims Vandring er interessant for alle med et livssyn, spesielt sluttscenen er viktig.

- Hva tenker du om det?
Uvitenhet. Personen Uvitenhet kommer til himmelen, men blir avvist i porten og kastet ut i helvete. Han fulgte ikke reglene, og fikk betale i form av evig fortapelse. Han søkte himmelen, men ikke på den rette måten, og straffen ble deretter.

- Så hvordan relateres det til humanismen?
- Det forklarer forskjellen på inngruppen og utgruppen. Hvem regner du som en av dine egne, hvem regner du som representant for utgruppen? Hvem er falsk og ekte humanist? Og så er det snarveien. Tillater vi at folk tar en snarvei til sann humanisme?
- Uttrykket "sann humanisme" har jeg problemer med, sa jeg.
- Det forstår jeg, men du har ikke problemer med KONSEPTET sann humanisme, hvis du er ærlig med deg selv. Du har din egen rangering, hvor som skiller de uekte fra de sanne humanistene, stemmer ikke det?

Jeg smilte.
- Jeg har da en liste over halv- og helhumanister, jo, det innrømmer jeg. På den andre siden er jeg klar over at dette er en personlig vurdering, og ikke en jeg dytter på andre.
- Eksempelvis?
- Helt umiddelbart, kan jeg ikke se at humanisme kan forenes med et medlemsskap i Stopp Islamiseringen av Norge. Samtidig har jeg problemer med innskrenkninger i ytringsfriheten. På den andre siden blir det kanskje feil å dømme, disse menneskene kaller seg selvhumanister, og det må jeg vel kanskje bare akseptere dette?
- Hvilke grupper kan du ikke akseptere?
- Nazister. Stalinister. Ekstreme dyrevernere. Det er vanskelig.
- Kan du være humanist og alkoholiker?, spurte Humanist.
- Om du kan? Egentlig, ja. Du kan være en høyt fungerende alkoholiker og tro på det beste i mennesket, det bør da ikke være et problem.
- Kan du være en alkoholiker ute av stand til å ta vare på deg selv og dine barn og være humanist?
- Det skal ikke være et problem, såvidt jeg kan se. Jeg vil ikke anbefale det.
- Det vil vel ingen?, innvendte Humanist.
- Men alkoholisme og humanime bør ikke være gjensidig utelukket, svarte jeg.
- Kan du være humanist og slå din ektefelle?
- Det er litt verre, svarte jeg.
- Hva om du slår dem en gang, et lett klaps på kinnet.
- Stopp, sa jeg. Jeg vet hva du planlegger. Du kommer til å kontrastere den mildeste formen for mishandling av ektefelle med systematisk trakkassering gjennom flere år. Så kommer du til be meg sette en grense mellom humanisme og ikke-humanisme. Stemmer ikke det?

Humanist dro på det.
- Delvis, kanskje. Men du er vel enig i at det blir problematisk å gjøre seg til dommer? Du vil si nei til en som slår sin kone daglig, men ikke en som i løpet av et liv klapper til henne en gang?
- Det blir kanskje vanskelig å nekte å kalle voldsmannen for humanist også, vi  har ikke definert en humanist. Og da blir igjen spørsmålet om humanister er lutheranere, katolikker eller muslimer, bare uten en gudstro.
- Du har ikke reflektert over dette før, har du Kjetil?
- Egentlig ikke, innrømmet jeg. Man setter kanskje ikke inn humanismen inn i tradisjoner. Det blir kanskje litt som i trosmenigheter.
- På hvilken måte?
- Jeg har da besøkt en og annen megakirke, samtidig som jeg har sett på fjernsynsprogrammene deres. Det som slår meg er at disse ikke plasserer seg i noen tradisjon, verken kirkehistorisk eller i bibelfortolkningen. De baserer seg ikke på noen fortolkning, de "bare leser Bibelen". De har ingen luthersk, thomistisk eller barthiansk fortolkningsnøkkel, det tror de i hvert fall selv. Kanskje er humanister i litt den samme situasjon?
- Humanister har ingen tradisjoner, de har bare sannheten?
- Jeg smilte. -Spør en humanist om livssynet springer ut fra katolisismen eller protestantismen, og se blikket de gir deg.

Humanist sa ikke noe. Vi spaserte sammen i taushet før han brøt tausheten.
- For å gå tilbake til det vi diskuterte tidligere. Kan være humanist og henrette ungdommer i massevis?
- Han var ikke humanist.
- Det var han ikke, men kan du være det?
- Det vil være problematisk, det er jo ikke så veldig humant å drepe sin neste.
- Det er det jo ikke, men i følge Breivik var jo disse i ferd med å ødelegge norsk kultur. Regnestykket er jo enkelt, en reddet kultur, ikke bare den norske, men også den europeiske, er vel verdt 77 liv?
- Jeg ristet på hodet. Jeg tror ikke engang Raskolnikov ville akseptert den logikken der.

- Hvorfor ikke?, spurte Humanist?
- Raskolnikov ville bare drepe en kvinne som var ond. Breivik regnet ungdommene på Utøya som hjernevaskede, nesten som ofre selv. Raskolnikov ville heller aldri kunne forsvare å ta et liv for å bli martyr eller helt. Breivik forventer at de vil sette opp statuer av ham etter 2083, han er ingen martyr, han er narsissist.

- Men la oss forandre litt av premissene, la oss si at det i stedet for ungdommer var voksne, i stedet for sosialdemokrater var nasjonalsosialister. La oss anta at ledelsen i det tyske nazistpartiet hadde sommerleir i 1944, ville da den som hadde gjennomført en lignende aksjon kunne kalt seg humanist? 

- Du forsøker å lokke meg ut på isen igjen?
Jeg smilte.
- Det er et godt spørsmål, fortsatte jeg. Det ville kanskje være enklere å forsvare enn drap på ungdommer. På den andre siden vil jo et slikt svar åpne for nye problemer.
- Som er?
- Vel, ved å svare definitivt "nei" på ett av alternativene, og et "kanskje" på et annet har jeg åpnet for en gradering av mennesker. Ungdommene på Utøya har da en større verdi enn en nazileder...
- Hvem har snakket om verdi?, avbrøt Humanist meg. Tenker du som en kristen nå?
Jeg stirret på ham.
- Er det spørsmålet seriøst? Eller er dette et forsøk på å spille djevelens advokat?
- Har det noe å si? Hvilken rolle spiller det hva jeg tror og ikke tror på?
- Mener du at mennesker ikke har noen verdi?
- Det er igjen et irrelevant spørsmål, svarte Humanist. Han virket ikke irritert.
- Alle spørsmål kan stilles og alle bør besvares, fortsatte han.
- Jo, mennesket har verdi, svarte jeg.
- Og hvord..
Denne gangen var det jeg som avbrøt.
- Men hva legger jeg i ordet verdi, det er det viktige å feste seg ved her. For på den ene måten vil det være mulig å argumentere for at en slave har en verdi, mens en slaveeier ikke har det. I et tegneserieblad engang leste jeg om et slaveskip som var i havsnød og hvor et annet skip kom til unnsetning. Imidlertid, i det kapteinen på det andre skipet oppdaget hva lasten var nektet han å redde en eneste av besetningen før alle slavene var over på hans skip. Slavene hadde verdi, han kunne kreve bergingslønn for dem, men for den verdiløse besetningen var bare belønningen et håndtrykk og et en følelse av å ha gjort en god gjerning. Resultatet var at alle slavene ble reddet og alle de verdiløse, frie mennene mistet livet. Så, nei, mennesker har ikke verdi i denne bruken av ordet. Spørsmålet er selvsagt om de har det i andre betydninger. Men verdi henger selvsagt sammen med hva folk er villig til å gi for det, kanskje "verdi" er galt ord.
- Hva er verdi?
- Kristne anser seg som verdifulle fordi Gud var villig til å gi sin sønn i løsepenge. Vi har ingen guder som betaler for oss, da kan vel ikke humanister snakke om verdi. Vi må bruke andre ord.

- Ok. Vi er ikke ferdig med Pilgrimen enda. Hvor enkelt skal det være å være en humanist? Du husker Uvitenhets reise på slutten? Han svømte ikke over elva, han tok en ferje. Han valgte den enkle veien. Selv om vi ikke tilhører et livssyn som tror på et helvete er spørsmålet relevant. Siden du er vokst opp som lutheraner forstår du bildet her, Kjetil. Er humanismen er nådereligion eller en gjerningsreligion? Er humanismen et livssyn hvor du blir en bedre og bedre humanist etter hvor mange gode, humane gjerninger du utfører? Er det en form for gnostissisme hvor det er kunnskapsnivået som avgjør din humanisme, eller er humanismen en form for protestantisme, hvor man enten er humanist eller ikke humanist, og det ikke eksisterer noen rangering. Med andre ord, er en humanist noe man gjør, man vet eller er?

Det tok litt tid før jeg svarte, det var et godt spørsmål, og kanskje spilte min og mine landsmenns protestantiske påvirkning inn på svaret mitt. Sola Fide, kun tro  var den lutherske tese, og kanskje var en humanisme i et protestantisk land annerledes enn i et katolsk.
- Jeg vet ikke, svarte jeg. Jeg vet ikke, og jeg vet ikke hvor mye den vanlige humanist i gata reflekterer over dette.

Vi var kommet frem til døren. Humanist banket på, og vi kunne høre bevegelse på den andre siden.
- Vi får diskutere dette siden, sa Humanist, nå venter en god kopp te med forfatteren av en av verdens mest leste bøker. Kanskje vi til og med får noen nye tanker av ham? 

En lignelse om humanisme - del 1

Ikke sitt og vent på del to av denne parabelen, den burde sikkert skrives, men slikt krever tiltakslyst og den kommer kun i rykk og napp. Er dere uenig i noe av det jeg skriver er det selvsagt fordi dere ikke kjenner til hele bildet enda.

Det jeg skal fortelle om nå hendte en lørsdagsmorgen da jeg satt meg ned og forsøkte å formulere noen tanker om de humanistiske livssynet. Jeg hadde nylig lest noen bøker om temaet og selv om jeg ikke var uenig i forfatterne slo det meg at temaet var kjedelig. Jeg hadde et kjedelig livssyn slo det meg, og jeg burde gjøre ett eller annet for å jazze det opp.

Det var da jeg satt med datamaskinen og skrev mine uferdige tanker at dørklokken ringte. Siden jeg ikke ventet noen trodde jeg det kanskje var husverten, men da jeg åpnet døren møtte jeg blikket til et person jeg aldri tidligere hadde møtt.

- Er du Kjetil?
- Ja?
- Flott, det var deg jeg skulle snakke med. Jeg er Humanist. Kan jeg slippe inn?
- Hvem er du, sa du?
- Jeg heter Humanist. Kan jeg slippe inn?
- Heter du Humanist?
- Det gjør jeg.
Altså er navnet ditt Humanist?
- Fortsatt helt korrekt.

Jeg stirret på mannen, han var rundt de førti, kortklippet og dresskledt.
- Ok, hva ønsker du?
- Jeg ønsker ikke noe, sa mannen. Universet sendte meg.
- Javel? Og hvorfor det?
- Er ikke du interessert i å oppdage hva humanisme er?
- Det stemmer, sa jeg.
- Og du kunne tenke deg å gjøre humanismen lettere tilgjengelig for folk flest?
- Det er fortsatt korrekt.

Humanist kremtet og smilte til meg.
-Så kunne jeg få slippe inn?
Jeg viste ham inn, og han satte seg i sofaen mens jeg gikk inn på kjøkkenet for å sette på en kanne kaffe.
-Så hva har du imot humanismen?, kunne jeg høre ham fra stuen mens jeg helte pulveret i filteret.
- Ikke så mye, svarte jeg. Men den er kanskje litt kjedelig?
- På hvilken måte?
- Vel, historiene er ikke like spennende som i kristendommen, eller for den saks skyld i hinduismen.
- Men er ikke det en av humanismens styrker?, invendte Humanist. Er det ikke positivt at humanismen er fri for alle de mytene som alle religionene er beheftet med. Husk at det faktisk er mange troende som fortsatt tror på dem. Kreasjonister forsøker å få alle verdens dyr inn i Arken eller å lokalisere plasseringen av Sodoma og Gomorra.
- Det er jeg klar over, innvendte jeg, men jeg er også klar over at mytene har viktige epistem...
Jeg ble avbrutt av Humanist som nærmest ropte det ut:
-Ikke si det!
Jeg mistet tellingen over antall skjeer jeg hadde helt i filteret.
- Ikke si hva?, spurte jeg.
- Ikke bruk rare fremmedord!
- Javel, sa jeg, hvorfor ikke?
- Fordi dette er en parabel, og parabler skal aldri ha rare ord som førsteårsstudenter på filosofi elsker. Epistemologi er tabu, ontologi det samme og ikke tenk tanken på å bruke ord som narrativ eller gnoseologi. Snakk som folk!
- Så dette er en lignelse?
- Selvsagt er det en lignelse, sa Humanist. Universet sender ingen til noen. Det er de tragiske realitetene av å leve i en gudløs verden.  Samtidig er jeg ganske sikker på at du ikke ville sluppet inn en som påstod noe slikt.
Jeg gikk inn i stua mens kaffen traktet og satt meg i lenestolen rett ovenfor Humanist.
- Så hva ønsker du med denne lignelsen?
- Hva jeg ønsker? Det samme som religiøse forfattere mener, dette er en fortelling som skal opplyse om sider ved vårt livssyn. På samme måte som Den barmhjertige samaritan forteller om kristen nestekjærlighet og Fuglenes Forsamling forteller om sufienes søken etter frelsen så er dette en samtale som skal opplyse leseren om denne forfatterens fortståelse av hva humanismen er. Vi kommer til å reise rundt i tid og rom, vi kommer til å snakke med mennesker, både døde og levende, med ett mål for øye, å gripe humanismen.
- Ok, så dette er kun et forsøk på å gjøre tilnærmingen til humanismen mer pedagogisk?
Humanist smilte.
- Det er korrekt. I tillegg til alle bonuspoengene.
Han lo.
Jeg kunne høre surklelydene fra kaffetrakteren som avslørte at kaffen var klar. Da jeg reiste meg for å hente kopper spurte Humanist: Har du pappkrus?
- Ja, sa jeg. Hvordan det?
- Skal vi ta kaffen med oss?
- Med oss? Hvor skal vi?
Humanist smilte.
- Det får du se.

Jeg fant frem to pappkrus og fylte dem opp med svart kaffe og gikk inn igjen i stua. I det jeg rakte det ene til Humanist så jeg at veggene forsvant, at jeg gulvet jeg stod på ble forvandlet til stein, lampene i taket ble erstattet med fakler langs veggene.

Vi befant oss i en kjeller, eller mitt første inntrykk var at dette var en kjeller. Ved siden av meg stod Humanist og nippet til kaffen. Foran meg lå en eldre mann i en seng, ikledt et lendeklede.
- Hvem er det?, spurte jeg.
- Han er død, svarte Humanist.
- Ok, hvem er han, gjentok jeg.
- Han døde av å drikke fra det giftbegeret der.
Den gamle mannen hadde armen utstrakt, og hånden hvilte i steingulvet. Ved siden av hånden lå et beger.
Du trenger vel ikke spørre hvem dette er?, sa Humnanist.
- Sokrates, sa jeg.
Humanist nikket.
- Sokrates. Humanismens startstrek og sluttpunkt.
- På hvilken måte?, spurte jeg. Hvilke tekster snakker du om?
- Jeg snakker ikke om tekstene, jeg snakker om denne handlingen som nettopp har blitt utført. En stor filosof har tatt sitt liv. Han hadde mulighet til å leve videre man han valgte giftbegeret. Det både starter og umuliggjør humanismen.
Jeg gikk bort til den døde. Det kan ikke ha vært mange minuttene siden han drakk giften, og ansiktet til filosofen viste både trekk etter angst og en følelse av fred.
- På hvilken måte, spurte jeg. Hva har selvmordet til Sokrates med humanismen å gjøre.
- Alt, svarte Humanist. Det både bekrefter og tilbakeviser humanismen i en og samme handling. For du har vel hørt påstanden om at humanister tror på et liv før døden?

- Selvsagt, sa jeg.
- Blir det ikke da et problem at Sokrates valgte å gi opp dette livet? Kristne tror på et liv etter døden, men de vil jo ikke gjør noe som setter det livet på prøve. Hvordan kan da humanister velge å gi opp sitt liv, dersom det er noe de tror på?
- Nå tror jeg kanskje ikke at det er det viktigste i humanismen, innvendte jeg. Det er mer ett slagord enn en dyp filosofisk innsikt.
- Selvsagt, sa Humanist. Det forandrer likevel ikke det faktum at fokuset ligger på livet her og nå. Likevel står vi her og ser på en som valgte å gi det opp, en person som for alt vi vet ikke trodde på noe liv i det hinsidige. Hvorfor døde Sokrates er en gåte, og selve søket etter svaret gjør deg til humanist. Og dette gjelder ikke bare Sokrates, fortsatte Humanist, alle mennesker som har bekjent seg til et livssyn ikke ulikt humanismen må forklare dette, hvordan kan de sette noe som helst over sitt eget eller sine barns liv?

- Jeg tror, svarte jeg etter litt betenkningstid, at det alltid vil være noe det er verdt å gi sitt liv for, enten du tror på en Gud eller ikke.
- Alltid?
- Ja, svarte jeg. Det er alltid noe det er verdt å gi sitt liv for. Kanskje ikke i livet mitt her og nå, men i teorien vil det alltid være noe det er verdt å gi sitt liv for.
- Men, svarte Humanist, for å leke djevelens advokat, hva skiller deg fra en selvmordsaktivist eller en terrorist? Hva skiller deg fra en SS-offiser som føler at det er verdt å ofre seg for den store sak?
- Det er et godt spørsmål, svarte jeg og smilte. Forskjellen er at jeg er snill mens de andre er slemme?
Humanist skulle til å si noe, men jeg avbrøt ham.
- Jeg vet, jeg vet, jeg har ikke lov til å si det, jeg har ikke lov til å dele verden inn i de snille og de slemme. Det er avveininger, jeg vet ikke.
- Det er nettopp avveininger. Det er derfor vi trenger humanisme. Humanisme er ateismens teologi.
- Hva mener du med det?, spurte jeg.
- Uten bibeltolkning, uten systematiske studier og innspill fra filosofi og vitenskap hadde de kristne vært nødt til å akseptere en biblisistisk fortolkning av verden. Guden deres hadde blitt redusert til en av gudene i det greske drama, som kan senkes ned på scenen når man trenger en forklaring på et komplekst problem. På samme måten blir humanismen en metode for å systematisere ateismen, og hindre den i å gli over i hedonisme og narsissisme. Og det begynner her, over Sokrates´døde kropp.

- Så hvor går veien videre herfra?
- Det er ingen vei videre herfra. Humansimen fødes og dør i det giften renner ned halsen på den store filosofen. Det blir umulig å være humanist etterpå. Likevel er vi det. Det er det store mysteriet. Vi er noe umulig.
- Humanisme er en øvelse i det umulige?
- Korrekt. Humanister har lest Brødrene Karamasov, kommet til passasjen hvor det står at uten Gud er alt tillatt, og innrømmet tap. Humanisten starter fra denne håpløse posisjonen og forsøker å skape en mening i tilværelsen. Man søker en mening som er gitt for teistene og ikke nødvendig for hedonistene. Humanismen er umulig, både sekulær, kristen og muslimsk.
- Hvorfor er religiøs humanisme umulig?, spurte jeg.

- Fordi en kristien eller muslimsk humanisme vil vektlegge fornuften og den menneskelige erfaring, inkludert vitenskap og filosofi. Problemet er imidlertid at disse har tilgang på den guddommelige vilje og fornuft, gitt dem gjennom deres hellge skrifter. Kristenhumanister må alltid forsvare hvorfor de stoler mer på Aristoteles enn på Paulus, på Darwin mer enn Moses. Kristne og muslimske humanister må alltid forklare at de hele tiden velger å lytte til den nest beste fornuften, menneskets, når det heller kan velge å lytte til den beste, den guddommelige. Derfor er alle former for humanisme umulig. Og det er nettopp dette som gjør humanismen så fascinerende. Det krever mye refleksjon for å skape orden i de tilsynetatende selvmotsigende påstander som konstituerer humanismen. Derfor må vi to ut på reise. Men nå glemmer jeg meg!

Han tok en slurk av kaffen.
- Den var sikkert god når den var varm, sa han med et smil.
- Hvor skal vi reise?, spurte jeg.
- Aller først nå tenkte jeg å ta en tur til det gamle England, for å møte en gammel gentleman, svarte Humanist. Boken han skrev gir et visst innblikk i humanismens utfordringer. Han bøyde seg ned og satte fra seg plasskruset på gulvet, og i det han reiste seg opp igjen forsvant veggene rundt oss, og Sokrates kropp ble værende igjen og Englands sletter ble synlige for oss.
- Til det huset der nede, sa Humanist og pekte, dit skal vi.