Noen begrepsavklaringer

Jeg har merket meg at enkelte går litt surr i begreper når man beskriver hva mennesker definerer seg som og hva dette medfører. Enkelte tror at ateister ikke tror på spøkelser eller at humanister automatisk forkaster alternativmedisin. Selvsagt gjør mange nettopp dette, men dersom de skulle tro på dette gjør det dem ikke automatisk til ikke-humanister eller teister.

La meg derfor ta meg den friheten at jeg definerer endel termer og forklarer hva jeg legger i hver betegnelse.

Jeg vil imidlertid legge ved noen forbehold, ordene har blitt gitt andre betydninger enn dem jeg tillegger dem her. Blant annet kan humanist også være en student på filosofi, lingvistikk, filosofi eller arkeologi m.m. Dette er imidlertid den betydningen de har i livssynssammenheng. De fleste personer vil kunne plasseres i flere kategorier.

Ateist
En som ikke tror på Gud. Brukes ofte om mennesker som VET at Gud ikke eksisterer, men dette er en stråmann, en ateist tror ikke, det trengs ingen visshet, på samme måte som en teist ikke trenger å være sikker på Guds eksistens.

Ateisme betyr som regel en fornektelse av en personifisert guddom, eller sagt på en annen måte, en fornektelse av guddommen i den vestlige monoteistiske tradisjon. Ateisme uttaler seg ikke om andre åndelige vesener, som spøkelser, reinkarnasjon eller demoner.  Man kan utmerket godt være ateist og religiøs, blant annet faller buddhismen og raelismen inn under begge disse to termene.

Agnostiker
En person som ikke uttaler seg om Guds eksistens. Det er ofte liten forskjell mellom disse og ateister i etikk og livsførsel og i praksis blir termen også brukt om ateister som ønsker å markere en viss avstand til mer agressive ateister som Richard Dawkins og Christopher Hitchens.

Enkelte hevder at agnostisisme og ateisme besvarer to forskjellige spørsmål, og at det dermed er mulig å kalle seg både ateistisk agnostiker og kristen agnostiker, men dette har ikke blitt innarbeidet. Penn Jillette har også argumentert for at begge begreper bør slås sammen. 

Teist
En som bekjenner seg til en skapende og opprettholdende guddom. Det motsatte av ateist.

Antiteist
En som mener at religion og konseptet om gud(er) har vært til skade for samfunnet og menneskeheten. De fleste antiteister er også ateister, men teisme og antiteisme er ikke gjensidig utelukkende, slik tilfellet er med ateisme/ teisme, selv om teistiske antiteister trolig er uhyre sjeldne. Muligens er Ivan Karamasov og Storinkvisitoren fra Brødrene Karamasov teistiske antiteister, men dette er et tema som kan diskuteres.

Proteist
Det motsatte av en antiteist. Det eksisterer mange ateistiske proteister, mennesker som ikke tror på Gud, men som likevel mener at religionen har vært til gavn. Utrykket er ikke innarbeidet, selv om google avslører at det er i bruk.

Deist
En person som tror på en skapende Gud, men ikke på en opprettholdende. Gud skapte verden, deretter forlot han den. Dette var en utbredt retning blant intelligensiaen under opplysningstiden, og i dag er dette i vesten et marginalt fenomen blant høyt utdannede mennesker. Det har aldri vært en større deistisk bevegelse og det vil være vanskelig å plassere deisme i et binært opposisjonspar. Hva er det motsatte av deisme? Ateisme eller teisme?

Sekulær
En person som ikke er aktiv i et religiøs samfunn eller lar seg bevisst styre av deres lover. Man kan utmerket godt bekjenne en tro på en gud uten at en lar denne guden styre livet ens. Det kan også brukes som en samlebetegnelse på ateister, agnostikere og deister. Det motsatte er religiøs.

Naturalist
Dette ordet brukes i dag i to betydninger, den ene innen filosofien (filosofisk naturalist), den andre innen vitenskapen (metodologisk naturalisme). Det motsatte ville vært en supernaturalist.

Filosofisk naturalist
En filosofisk naturalist er en person som hevder at det ikke eksisterer noe utenom det som observeres med de menneskelige sanser. Det finnes ingen auraer, astrallegemer, spøkelser eller demoner, ei heller guder eller engler.

Metodologisk naturalisme
Metodologisk naturalisme er derimot en holdning til verden som ikke regner med det overnaturlige. På samme måte som en går gjennom livet uten å trekke inn det overnaturlige vil en kristen evolusjonsbiolog ikke trekke in det guddommleige i sine vitenskapelige forklaringer. Man er ingen metodisk naturalist dersom en ser etter overnaturlige forklaringer innen naturvitenskapen eller i historiefaget. Dette betyr ikke at en ikke tror på det overnaturlige, men at dette ikke kommer til uttrykk i ens fag. For eksempel kan en historiker tro på et personlig plan at det var bønnens makt som gjorde at vesten vant den kalde krigen uten at dette blir nevnt med et ord i vedkommendes tekster. Det som ikke kan testes skal ikke regnes med.

Humanist
En som lever etter de idealer som ble formulert av mellom andre humanisten Erasmus og i senere tid flere av opplysningsfilosofene. De viktigste er trofrihet, adogmatisme og den menneskelige fornuft som grunnlaget for den epistologien og en interesse for de antikke greske og latinske vitenskaper. Humanismen oppstod i en kristen kultur, i senere tid har det også vokst frem en muslimsk og en areligiøs humanistisk bevegelse. Det motsatte av en humanist vil være en dogmatiker.

Sekulærhumanist
En person, som i tillegg til å bekjenne seg til de humanistiske idealer, også regner seg som ateist, agnostiker, deist og/eller filosofisk naturalist.

Livssynshumanist
Som regel en betegnelse på en sekulærhumanist.

Kristenhumanist
En kristen som aksepterer de sentrale kristne dogmene, men som ønsker å forene kristne tro med samtidig vitenskap og filosofi. Samtidig vil de kunne trekke inn skrifter fra andre trossamfunn etter Erasmus tanke om at en god ånd måtte ha steget ned i de greske filosofene og gitt dem inspirasjon. Det er uproblematisk for en kristenhumanist å bli inspirert av Aristoteles, Averroes eller Lao-Tse.

Dogmatiker
En person som bekjenner seg til læresetninger og skrifter som regnes som eviggyldige, og som ikke kan kritiseres. Dogmatikk kan være både religiøs og sekulær, en kommunistisk klokketro på at det kapitalistiske system vil kollapse og at det perfekte kommunistiske samfunn vil komme vil måtte falle inn under definisjonen dogmatikk.

Dersom det er konflikt mellom vitenskapen og dogmene må vitenskapen vike.

Materialist
En som tror på at alt som eksisterer kan observeres i den observerbare verden. I praksis er det liten forskjell mellom en filosofisk naturalist og en materialist, men materialisme har fått en negativ betydning, og brukes som regel som noe som står i opposisjon til det åndelige. Samtidig brukes "materialist" om mennesker som finner lykke gjennom materielle goder. Som regel vil en ikke selv benytte denne betegnelsen på seg selv. Det motsatte begrepet er åndelig.

Skeptiker
Brukes i to former, filosofisk og vitenskapelig. Jeg kommer her kun til å behandle den vitenskapelige. En skeptiker er en som beskjefter seg med vitenskapens yttergrense og undersøker påstander som generelt sett har en høyere grad av aksept i befolkningen enn i relevante fagkretser. En skeptiker kjemper i utgangspunktet for å redusere denne differensen mellom folkelige oppfatninger og normalvitenskapen.

En skeptiker skiller seg fra forskere ved at førstnevnte som regel ikke selv bedriver forskning innen feltene de uttaler seg om.


Dette er min forståelse av de forskjellige termene som ofte blir kastet ut, og dersom jeg bruker en av disse termene på denne bloggen er det denne jeg mener. Bloggposten vil redigeres dersom noen påpeker feil.

Alternativbevegelsen og kampen om språket

"Forskere er lukkede mennesker som ikke er åpne for nye ideer. Når det kommer mennesker med genuint nye og revolusjonerende tanker gjør forskere alt for å sabotere for disse. Vitenskapsmenn tror ikke på det overnaturlige og forkaster alle tanker om sjel eller ånd."

Slike beskyldninger er noe en ofte kan møte i debatt hvor det alternative tas opp, og jeg kommer ikke her til å tilbakevise disse, men i stedet henlede leseren mot den kampen som eksisterer om språket i dagens samfunn, en kamp der alternativbransjen ofte ser ut til å ha overtaket.

Hvorfor får vi naturlig sympatier med Navifolket i Avatar, eller for den saks skyld, hvorfor holder vi med den unge jenta som får jobben i en mannsdominert bransje? Hvorfor sympatiserer vi med den ensomme personen som kjemper mot det store multinasjonale konsernet?

Grunnen er at vi er nesten programmert til å holde med den vi oppfatter som den undertrykte. Vi liker den som vi oppfatter som svakest og det gir oss en form for selvrettferdighet og bekrefter vår egen godhet. Det krever selvsagt at konflikten presenteres som enkel hvor det ikke eksisterer noen tvil om hvem som er de gode og hvem som er onde.

Arketypen på den gode er en undertrykket person som ikke er i en maktposisjon. Dersom vedkommende tilhører et ikke-europeisk folk, som Pocahontas, er det bra, likeså om hun er kvinne. Alternativt kan han være fra mer rurale strøk, ikke ulikt i filmen Mr Smith Goes To Washington. Samtidig liker den gode å stille spørsmål, som Erin Brockovich, å rokke ved vedtatte sannheter, som Galileo, og ikke gi seg før vedkommende har vunnet frem.

Den onde er på den andre siden en del av etablissementet, de har bestemt seg for hva de tror på, og de undertrykker alle med en annen tro. Ofte går de i dress eller ekvivalente plagg. Det klassiske eksempelet er en overvektig direktør i dress, med smale øyne og armene i kors.

Dette er arketypene, og i språket vårt foregår nå en kamp om å kunne plassere seg selv i den positive arketypen, og alt for ofte klarer alternativbevegelsen dette. Alt for ofte gjør også forskerne alt for å plassere seg i den negative arketypen (mer om Dawkins i en senere bloggpost).

For det første, så har naturvitenskap i stor grad vært en mannlig aktivitet. Menn undertrykket kvinner og forsket på sykdommer og atomer. De slo sine barn og studerte markens evolusjon. På den andre siden har vi den mer feminine alternativbevegelsen, hvor berøring og emosjoner spiller en langt viktigere rolle. Når en feminin krystallhelbreder forsøker å overbevise den maskuline legevitenskapen får vi naturlig sympatier med det kvinnelige.

På samme måten er vi skeptiske til det vestlige. Det heter vestlig medisin, vestlig vitenskap eller for den saks skyld vestlig musikk, og vi har alle lært de siste tiårene hva vesten representerer. Imperialisme, rasisme, etnosentrisme og en forakt for den laverestående ikke-vestlige kulturen. På den andre siden presenteres "orienten" som i kontakt med naturen og mer åndelig. Østlige mennesker er mer gjestfrie, de er alltid glade og ikke minst har musikken deres flotte rytmer. Det kan hende at noen av dem bor i stråhytter, men det er de som er de ekte menneskene. Og skolemedisinere plasseres i kategorien "overvektig bymenneske som blir tvunget til å overleve i jungelen", et scenario Hollywood ofte har likt å filmatisere.

Konspirasjonsteoretikere har også forstått dette med med arketyper, og en kunne nesten tro at de hadde studert Ibsen. Dr. Stockmann i En Folkefiende representerer den klassiske eksempel på en mann som kjemper på egen hånd mot overmakten og Ibsens berømte sitat ser ut til å ha blitt deres mantra: Jeg svarer ei, mit kald er kun at spørge. "Vi stiller bare spørsmål!", kan en konspirasjonsteoretiker gjenta til det kjedsommelige. At denne spørsmålsstillingen kun er et retorisk grep for å slippe å si hva de egentlig mener, ser de ikke ut til å bry seg om. De stiller kun spørsmål, ja, men svarene finnes, og de gjør ingenting for å finne dem.

Men for det utrente øye kan det se ut som konspirasjonsteoretikerne er en Erin Brockovich, en Dr. Stockmann eller en Sokrates, de "gode", de som ikke gjør annet enn å søke sannheten. Vi som aksepterer at det var islamistiske terrorister som var ansvarlige er da derimot de lukkede.

Det er imidlertid interessant at dette ikke gjelder for alle alternative. Legg merke til hvordan slangeoljeselgeren i Ville Vesten presenteres, en alternativmedisiner som det er meningen at vi ikke skal like. Han presenteres alltid som en mann, alltid hvit, svindler gjerne også indianere, og ikke minst, han går alltid i dress og bowler- eller flosshatt. Er slangeolje mindre effektivt enn krystaller? Åpenbart ikke, men ved å plassere en snake oil salesman i den "onde arketypen" og krystallhelbrederen i den "gode", har de fremvist en stor forskjell på dem.

Så hvordan kan vi gjøre noe med disse arketypene, hvor vitenskapen plasseres i den machoimperialistiske lukkede kategori og alternativbransjen havner i den åpne, undrende og egalitære? For la oss det ikke være tvil, det er mulig å rette de samme beskyldningen mot alternativbransjen. Er det ikke de som er lukkede når det gjelder synet på akupunktur? Er det ikke de som blindt har akseptert en flere tusen år gammel tradisjon, og vi som stiller spørsmål? Problemet er imidlertid at vi ikke snakker om vitenskap her, kun om markedsføring og branding. De alternative har markert seg som de åpne, og skal vi rokke ved den forestillingen må vi tenke som markedsførere.

Seth Godin, en av de markedsførerne jeg oftest lytter til har snakket om at folk ikke liker å skifte mening eller å innrømme at de tar feil. Selgere anbefaler også at en aldri tilbakeviser påstandene til prospektet. "Det er et godt poeng, kjære kunde, og det er også grunnen til at vi har gjort noe med det." Aldri motsi den du skal overbevise. Du må heller innrømme og møte på halvveien.

Innrøm at vesten har gjort mye galt. Innrøm at leger kan være arrogante. Innrøm at vitenskapsmenn ofte kan være lukkede. Jeg leste nettopp i Martin Gardners bok Fads and Fallacies in the name of science at det tok lang tid før astronomene aksepterte eksistensen av fallende steiner, meteorer, og vitenskapsmenn har ofte brukt lang tid på å endre syn. Samtidig kan en godt inrømme at USA misbrukte 9/11 til å invadere land som ikke hadde noe med terroraksjonen å gjøre.

Har du gjort en innrømmelse, får man imidlertid ofte en tilbake. Dersom vitenskapen har brukt lang tid til å skifte syn, betyr ikke dette også at når en svindler forsøker å påvirke vitenskapen, så reduserer dette sjansen for at vedkommende klarer å gjøre for mye skade? Og hva med alternative behandlingsformer som ikke fungerer, hvilken mekanismer skal en bruke for å avsløre disse?

Samtidig er det alltid viktig å vite hvilke fordommer du blir møtt med i en debatt med en alternativer. Dersom du aktivt går inn for å bryte disse, er det også en sjanse for at vedkommende lytter til deg, og en utmerket metode å gjøre dette på er å fortelle om hvor arrogante vitenskapsmenn kan være. Ved at du viser at du makter å ha to tanker i hodet samtidig er det plutselig den alternative som er den lukkede og du er den åpne.



Men dette er uansett et tema som krever dypere refleksjoner enn de jeg har presentert her. Vitenskapen trenger å frigjøres fra denne onde stereotypien, men det er ikke gjort i en håndvending.

Offermentaliteten

Andre har sagt dette bedre enn meg, likevel føler jeg at det må gjentas. Tenk deg en scene. Et blodig menneske ligger forslått med hodet mot asfalten, over denne står et annet menneske, med en kjepp i hånden og slår på det forsvarløse mennesket som ligger der og for øyeblikket ikke gjør annet enn å forsvare seg mot slagene. Begge har imidlertid en tanke i hodet, en tanke som de begge deler, en tanke som driver deres handlinger og selvforståelse. "Hvorfor forfølger du meg?"

Det er så mange som er ofre i dagens samfunn. De som blir slått er ofre, de som slår likeså, de som blir invadert er ofre, de som invaderer er det samme, alle er ofre og alle er det synd på. Jeg vet ikke hvor denne offertanken kommer fra, bare at mye ondskap kan forsvares ut fra den tanken om at du er den virkelige undertrykte.

Hvordan kan du leve med deg selv om du kaster ut din 18 år gamle sønn fordi han står frem som homofil?
Hvordan kan du ta livet av din 17 år gamle datter fordi hun har fått seg en vestlig kjæreste? 
Hvordan kan du som pastor banke opp din egen sønn?
Hvordan kan du reise ut til en ungdomsleir og massakrere ungdommer?
Hvordan kan du forsvare vold mot asylsøkere og innvandrere?

Du er jo et godt menneske, så du kan jo ikke utføre noen slike onde handlinger? Du ser jo på deg selv som hardtarbeidende og ærlig, en viktig bidragsyter til samfunnet, en samfundets støtte! Hvordan kan du gjøre dette?
Grunnen er enkel, du er et offer!

Når din sønn står frem som homofil er han plutselig en del av den homofile agendaen, den konspirasjonen som er i ferd med å korrumpere den Sanne Kristne Kirke. Den 17 år gamle dattera bringer skam over sin familie, og det familiemedlemmet som til slutt dreper henne er det virkelige offeret. Det samme kan sies om AUF-medlemmet, som var medlem av en organisasjon som i virkeligheten gjorde alt for å ødelegge den norske kulturen. Offeret på Utøya gikk i politiuniform. Hvor mye av verdens ondskap blir ikke utført av ofre?

Det må vi også forstå med denne forståelsen, vi har humanisert offeret, mens overgriperen har forblitt et skall, et følelsesløst vesen uten hjerte eller kjærlighet.
Overgriperen, enten det er en homofil sønn, en innvandrer, en soldat involvert i Holocaust, et AUF-medlem, er alltid beregnende og kynisk. Man kan ikke forstå overgripere, ikke uten å selv gjøre dem ofre. Skal man analysere soldater i Auschwitz blir man nødt til å gjøre dem til ofre for Hitlers politikk eller til hjernevaskede lakeier til de onde regimet. Overgriperen vil alltid være dehumanisert, og det er også det disse selvutnevnte ofrene tilstreber.

Jeg har også til en viss grad merket denne offertanken da jeg selv brøt med kristentroen. 
På samme måten som den 18 år gamle sønnen og den 17 år gamle dattera ble jeg en overgriper. Hvorfor valgte jeg den brede veien? Hvorfor valgte jeg å bli en av overgriperne, de som ønsket kirken bort, de som mobbet de troende og ønsket å gi djevelen mer makt? Det skal sies at dette imidlertid var et svært lite mindretall, men at de eksisterer, disse kristne ofrene, er utvilsomt.

Janet Folger har publisert boken The Criminalization of Christianity, en bok jeg har lyst til å lese, men ikke betale for, men så vidt jeg har forstått argumenterer hun for at kristendom er i ferd med å bli forbudt i USA. at en slik tanke virker absurd for meg er en underdrivelse, men jeg tviler på at den vil kunne presenteres uten å spille på en offertanke. Kristne er per definisjon ofre, og enhvert privilegie som blir tatt bort fra dem er et angrep. Og det hjelper ikke at over 80% av amerikanerne kaller seg kristne, de er per definisjon ofre og under angrep.

En bok jeg HAR lest er en rasistisk roman, en bok hvis jeg ikke vil nevne tittelen, men jeg kan avsløre at den ender med at alle verden ikke-hvite folk, jødene inkludert, blir utryddet. Hvordan kan forfatteren forsvare en slik grusom handling? Åpenbart, jødene og de svarte er grusomme mennesker, de voldtar og dreper, og de hvite som kjemper for en raseren verden er ikke annet enn ofre som har lært å forsvare seg mot disse forferdelige overgriperne. Alle de hvite som mister livet i denne verdenskrigen er også raseforrædere og fortjener døden, fra de stakkars hvite ofrene som til slutt bekjemper dem.

Jeg har tidligere kritisert en rapport hvor undertrykking av kristne blir dokumentert. Problemet er at dersom vi følger logikken i ett eksempel vil kristne bli offer, men dersom vi bruker samme logikk i et annet, vil den kristne uunngåelig være overgriperen. At en ikke-kristen reagerer på at kristne symboler stilles ut i offentlig rom er angrep på kristne, at kristne reagerer på symboler de finner støtende er angrep på kristne. For en person som ikke befinner seg i dette offernarrativet er dette ulogisk, men for dem innfor virker dette åpenbart svært så fornuftig.

De "kristne ofrene" argumenterer ofte slik. Mister en fordeler, er en et offer. Nå er det ikke bare endel kristne som tenker slik, også nyreligiøse og innen alternativbransjen er denne offertanken utbredt. Blant annet har alternativmedisinere et stort privilegie i forhold til skolemedisinen, de trenger ikke oppvise i nærheten så god dokumentasjon som sistnevnte, der en må gjennomføre doble blindede tester, publisere i kjedelige vitenskaplige journaler og stå til ansvar dersom noe skulle slå feil. Hva skjer dersom myndighetene krever likebehandling, der påstander om helbredende effekt bare kan følge god dokumentasjon? Overgripere! Vi er undertrykt! At de ikke ser ut til å ønske at Pfizer eller Glaxo-Klein-Smith kan selge medisiner med like lite dokumentasjon er åpenbart ikke et problem.

Hele den alternative bransjen er et studium i slik offermentalitet, men de er heller ikke de eneste. For endel år siden var jeg på debatt om feminisme i Studentersamfunnet i Bergen, og den dyktige journalisten Martine Aurdal omtalte Kvinnegruppa Ottar som offerfeminister. Dette er et godt uttrykk, og jeg har også reagert på retorikken til enkelte ytterliggående feminister. Ofte har jeg tenkt på hvordan de hadde reagert om jeg hadde benyttet meg av samme språk, bare skiftet om på kjønnene i teksten. Ville de ikke da ha kalt den en grusom kvinnefiendtlig tekst? Så hvorfor kan enkelte av dem spre slik hatefull retorikk mot halvparten av verdens befolkning? Hvis menn må ta ansvar for vold mot kvinner, må ikke da kvinner ta ansvar for kvinners vold mot menn? Åpenbart ikke, og grunnen er selvsagt at det er de som er ofrene. Nå skal det sies at mange forkjempere for menns rettigheter havner i samme fella, og ser seg selv som ofre. Det er også mange som kan diskutere likestilling uten å havne i offerfella, blant annet diskuterer jeg gjerne mer med medlemmer fra Kvinnefronten enn jeg gjør med Ottarmedlemmer.

Samtidig er mennesker som ser på seg selv som politisk ukorrekte ofte tilbøyelig til å gå i denne offerfella. All motstand, enten den er legitim eller illegitim blir tolket i ditt offernarrativ, du er den fryktløse sannhetssøkeren, kritikerne er dine overgripere. Person A skriver leserinnlegg. Person B kritiserer dette, Person A tolker kritikken som et forsøk på knebling, og henviser til ytringsfriheten. Alternativt skriver de et leserinnlegg, innlegget blir, som svært mange andre, avvist og dette tolkes som et angrep på ytringsfriheten. I deres offernarrativ passer dette som hånd i hanske. Det samme er de evinnelige beskyldingene om hersketeknikker. Du er et offer, motparten er en overgriper. 

Igjen må jeg legge ved et lite forbehold, det er mange av dem som blir undertrykt for sine meninger, og mange som argumenterer godt får ikke slippe til. At mange kan sees som ofre i denne sammenhengen er åpenbart.

Så hvordan kommer vi bort fra denne offermentaliteten? Ved å fokusere på prinsipper i stedet for å lete etter offeret og undertrykkeren.
Er det akseptabelt å kaste ut homofile barn? Selvsagt, dersom et homofilt par som har adoptert en sønn har rett til å kaste ut denne sønnen når han forteller dem at han er hetero. Eller krever du en rett utelukkende for din legning?
Kan du bytte ut ord og det er fortsatt ikke rasistisk, kjønnsdiskriminerende eller avslører et hat mot seksuelle legninger så er det akseptabelt.
Det samme gjelder tro og offermentalitet. Bytt ut trosamfunnene med Livssyn A, Livssyn B, Livssyn C osv. Deretter formulerer du et lovverk hvor du gir de forskjellige livssynene forskjellige rettigheter. Etterpå trekker du hvilket livssyn som er A, som er B osv. Vil denne trekningen være helt uvesentlig fordi du har tildelt alle livssyn samme rettigheter, eller kan det hende at Kong Harald i morgen må sette seg inn i alle de hinduistiske gudene?
Formuler prinsipper hvor det er irrelevant hva din posisjon og du vil oppdage at det er svært ofte ikke er et offer.

Mitt møte med Jesus

Jeg møtte Jesus på samme kafe som jeg hadde møtt Døden en uke tidligere, og jeg hadde ikke engang satt før han stilte spørsmålet.

- Husker du leiren?

Jeg visste at han kom til å stille det spørsmålet.

-Leiren? Mener du feltøvelsen?

Jesus nikket.

- Ja, sa jeg, jeg husker den.

Jeg tok av meg jakken og satte meg ned.

- Husker du det som skjeddde der?, spurte han videre.

Jeg nikket igjen.

- Du var nær ved å dø, da du ble reddet ved et mirakel?

Vi ble begge stille, jeg ville hente meg en kaffe, men å gå bort i det Jesus snakket om dette kunne jeg ikke gjøre. Det var selvsagt mulig at han hadde reddet livet mitt, jeg kunne ikke bort. Jegg lente meg fremover og sa ikke et ord. Jesus satt som han alltid gjorde, en strøket dressbukse, en hvit bukse som stakk frem under en V-genser.

Det var Jesus som brøt stillheten.

- Men går det fint med deg ellers? Han smilte.

-Jo, ja, svarte jeg, det gjør vel det.

- Ingen familiekrangler i det siste?

Jeg smilte.

- Ikke på en stund. Det går bra.

Han nikket. Jesus tok et slurk av kaffekoppen, og jeg tok det som et hint til å skaffe meg en selv, men Jesus holdt opp hånden og stoppet meg i det jeg reiste meg opp.

- Jeg bestilte en til deg, hun kommer med den straks. 

Jeg snudde meg mot baristaen og så henne helle det siste skummet over i kaffen.

- Du liker vel fortsatt Latte?

- Jo, sa jeg, jeg liker latte.

- Og du skal heller ikke ha noe sukker eller karamell oppi?

- Det er riktig, sa jeg, men det kan du ikke huske. Sist vi snakket likte jeg ikke engang vanlig kaffe.

- Det er riktig, sa Jesus. Da du var 22 drakk du te.

- Det gjorde jeg.

- Savner du meg?

Jeg smilte. Jesus var slik jeg alltid hadde husket ham. Han brydde seg ikke så mye om kontekst, om å la samtalen gli fra den naturlige samtaleemnet til det andre. Ville han snakke om noe, gjorde han det.

-Jeg tror nok at du savner meg mer enn jeg savner deg.

- Det var ikke et svar på spørsmålet, vet du.

- Om jeg savner deg?

Jeg trakk på skuldrene.

- Det hender. Det legger jeg ikke skjul på.

- Ofte?

Jeg vet ikke, svarte jeg. Det går fint i hverdagen uten deg.

Jeg la til etter en pause.

- Det må du ikke tolke som en kritikk, men ingen av min andre venner spør meg om jeg tenker på dem, eller savner dem.

Så du regner meg som din venn?

- Selvfølgelig, svarte jeg. Du har vært min venn siden jeg var en liten gutt. Vi har aldri kranglet, og selv om vi ikke har møttes til en kaffe på lenge, regner jeg deg fortsatt som en venn.

Jesus svarte, men tok et ny slurk av kaffen.

- Hør her, Jesus, sa jeg. Hvis du har trodd at vi var fiender bare fordi jeg ikke tror du stod opp igjen fra de døde, eller fordi jeg ikke tror du er Guds Sønn, så betyr det ikke at vi er fiender. Det har i hvert fall aldri vært min intensjon.

Jesus nikket.

- Ok. Det har jeg forstått. Jeg har heller ikke tolket ditt tap av tro som noe annet. Men kan jeg spørre deg, trodde du at jeg ikke ville møte deg til en kopp i ny og ne bare fordi du ikke trodde lenger? Jeg har tid til en samtale med den mest kristendomshatende satanist, så da har jeg selvsagt tid til deg.

Jeg svarte ikke.

- Var du flau over å møte meg?, fortsatte Jesus.

Jeg ristet på hodet.

- Det føltes bare feil. Jeg vet ikke. Jeg tror jeg bare trengte en pause.

- En pause fra meg?

- Nei, eller jo. Eller nei, jeg vet ikke. Jeg koblet deg kanskje litt for mye til de jeg forlot, litt som folk jeg kjenner som har brudt med den ene forelderen, og nekter å snakke med den andre, fordi de fortsatt er gift.

- Så i det bildet er jeg faren, og kirken er moren. Og du hatet meg fordi du ikke kunne utstå din symbolske far, kirken?

- Det var kanskje et dårlig bilde...

- Nei, jeg tror jeg forstod det, forsikret Jesus meg.

- Men det blir heller ikke helt korrekt, sa jeg. Det var en blanding av emosjonelt raseri mot kirken, og en intellektuell tvil mot deg. Hvis vi skal beholde det dårlige bildet, jeg er ikke så sikker på om du er faren min.

Begge smilte.

Så hvis jeg ikke er faren din, hvem er jeg da?

- Hvis du ikke er faren min? Da er du kanskje en av de mange prestene på en Jesuittskolen.

- Hvorfor Jesuittskole?

- Jeg liker jesuittskoler, svarte jeg.

- Jeg forstår. Er det mange lærere der?

Mange, men jeg håper jeg slipper å nevne navn. Det er ikke sikkert du vil like alle navnene.

- Ok, svarte Jesus. Men nå vil jeg snakke om feltøvelsen.

Jeg tok en slurk av latten.

- Hva vil du snakke om?

- Vel, det faktum at jeg reddet ditt og flere andre soldaters liv, er ikke det noe å snakke om?

Jeg visste godt hva han snakket om. Min siste feltøvelse, den siste natten. Vi skulle sove i telt med oljefyr, og jeg var lagsjef. Jeg hadde laget en liste over når de forskjellige soldatene skulle ha fyrvakt. Tidligere på kvelden hadde en av soldatene pusset skoene sine, han hadde smurt dem godt inn med skokrem og da han hadde lagt seg for kvelden hadde han plassert dem litt for nærme ovnen.

I militæret var det tre forskjellige typer vakter, den første var vakten på utposten, hvor man skulle følge med på eventuelle angrep fra fiende. Deretter var det selve fyrvakten, og så var det noe som het streifvakt, hvor en soldat fra ett av lagene kontrollerte en gang i halvtimen at det alltid var en våken soldat i hvert telt.

Uansett, jeg var ferdig med mine vakter for øyeblikket,  og la meg ned for å få noen få timers søvn.  Desverre var det ikke bare meg som var trøtt, også fyrvakten var det, og det tok ikke lang tid før han slumret inn.

I teltet lå fem-seks sovende soldater, en glohet ovn med et par nysmurte sko inntil. Hva som hendte, kan jeg ikke si med nøyaktighet, men en glo må ha truffet skoene, og de begynte å brenne. Tykk, dødelig røyk spredte seg rundt i teltet, etter kort tid ville flere ting ta fyr og oksygennivået ville snart være så lavt at ingen av oss kom til å våkne igjen.

Så hadde mirakelet skjedd, tilfeldigvis umiddelbart etter at skoene hadde tatt fyr, kom streifvakten. Jeg våknet av skriket "Brann", vi våknet alle umiddelbart og fikk slukket brannen i skoene. Jeg kjente den tykke røyken i rommet, vi luftet, men det var ikke mulig å få sove resten av natten.

Hva om streifvakten hadde kommet fem minutter senere? Hva om han hadde sovnet, han også? Ville jeg vært død nå? Ville jeg hatt store brannskader? Ville jeg hatt store lungeproblemer?

Jesus kjente til denne episoden, og han visste også hvor mye jeg hadde tenkt over den. Der og da hadde jeg takket ham for hans inngripen, og det var først senere at jeg stilte spørsmål ved om han i hele tatt hadde vært der.

- Jeg tenker på den episoden når jeg tenker på deg, sa Jesus. Hva tenker du om den nå?

Jeg trakk på skuldrene.

- Jeg vet ikke. Jeg overlevde, det som har hendt, har hendt. Men det åpner selvsagt for et annet spørsmål. Burde jeg ikke ha mistet livet der?

- Er det noen som påstår det?

- Er ikke det konsekvensen av den kristne troen?

Jesus dro på det.

- Det er vel endel som påstår det. Har noen sagt det til deg om denne episoden?

- Neida, men det er ikke så mange som kjenner til den. Men endel tenker det sikkert.

- Å? Så du har blitt tankeleser nå? Jesus smilte.

Jeg smilte tilbake.

- Neida, men jeg tenker mitt.

Tror du at du kanskje legger tanker i hodet til kristne til tider?, spurte Jesus.

- Selvsagt gjør jeg det, alle legger tanker i andres hoder. Mange kristne gjør det sikkert med meg også.

- Så det gjør det akseptabelt?

- Neida, jeg bare påpekte det, sa jeg.

Jesus ristet på hodet.

- Ikke få meg til å begynne med hva kristne legger i hodet eller i munnen på ikke- kristne. Det kunne jeg sikkert skrive en bok om. Men tilbake til feltøvelsen. Jeg reddet deg, er ikke det et tilstrekkelig tegn på hvor glad i deg?

Jeg ristet på hodet.

- Jeg liker ikke å krangle, men jeg er ikke sikker på om du hadde noe med det å gjøre.

- Hvorfor tror du ikke det?

- Vel, du kunne holdt ham våken. Du kunne sørget for å sende inn streifvakten tidligere, slik at ikke støvlene tok fyr. Du kunne gjort så mye annet. At du grep inn i siste øyeblikk taler egentlig imot din guddommelige inngripen. Hvis det da ikke var for å vise din store makt og miskunn, men da var det i så fall en farlig lek med en gruppe unge menns liv. Må alt skje på en måte som viser hvor stor du er?

Jesus nikket.

- Du har et poeng, men du glemmer alle de gangene jeg griper inn hvor ingen merker noe. Hva med de episodene hvor ingen ser mirakelet som finner sted. For eksempel tidligere i uken med et glass med babygrøt.

- Hva gikk det ut på?

- Du kjenner til begrepet Perfekt Storm?

- Det gjør jeg.

- Vel, det var en slik perfekt storm hos en matfabrikant. Det var rekke på rekke med tilfeldigheter og brudd på sikkerhetsforanstaltninger som førte til at endel knuste glassbiter havnet i et glass med babygrøt. Dette var et ytterst unikt tilfelle, det var som en kastet en terning femti ganger på rad, og hver gang havnet den på 1. Den babyen som kom til å spise denne ville mest sannsynlig dø. Vet du hva som skjedde med det glasset?

Jeg ristet på hodet.

- Det gikk i gulvet. En av de ansatte i butikken hvor den havnet løftet et brett med babygrøt, og ett glass faller ut og treffer gulvet og går i tusen biter. Det nådde aldri forbrukeren. Den butikkansatte plukket upp det knuste glasset uten å merke at grøten hadde vært livsfarlig å spise. Beviset på et mirakel ble kastet i søpla uten at noen fikk vite om det.

- Ok, sa jeg, men nå har jeg selvsagt bare ditt ord på at dette virkelig fant sted.

- Det har du, sa Jesus, men ser du problemet? Du er kritisk hvor noen blir reddet ut av en situasjon på hengende håret, men hvis jeg griper inn før, når ingen merker det er også det galt.

Jeg smilte.

- Du har selvsagt ikke feil, Jesus, men det gir deg ikke rett. Mirakler er en kompleks forretningmodell. Du vet, det er bare de mest amoralske drittsekkene som har maktet å tjene penger på den.

Jesus himlet med øynene.

- Ikke få meg til å begynne.

Jeg smilte.

- Men det håper du jeg forstår, jeg har aldri avskydd deg på grunn av dem.

- Ikke? Er du sikker på det?

- Jaaa? Hva tenker du på?

- Klarer du å skille mellom meg og mine disipler?

- Det tror jeg da? Hvordan det?

- Vel, du vet, tenk deg en krigselskende, torturelskende, nullskatteytende, dødsstraffelskende, homohatende og så videre, og så videre.

- Jeg tror jeg kjenner til typen, svarte jeg.

- Ok. Når du leser om denne sterotypien, klarer du å skille mellom dem og meg?

- Hvorfor skulle jeg ikke det?

Jesus tok seg på nytt en slurk.

- Det er ikke alltid så lett å skille mellom disipler og mester. Hadde du vokst opp i Norge, ville ikke du fortsatt vært en kristen?

- Det er selvsagt mulig.

- Dersom du ikke hadde begynt på kristendom og teologi, ville du fortsatt vært kristen?

- Det er også absolutt mulig.

- Så da er det vel naturlig å anta at du ikke alltid har vært like flink til å skille mellom disippel og mester?

- Vel, det kan du selvsagt si. Eller man kan si at jeg møtte dem som indirekte åpnet øyene mine. For kan ikke jeg bruke samme en lignende beskyldning mot deg?

- Javel? Jesus lente seg fremover. - Fortell meg hvordan.

- Vel, dersom folk møter vanskelige mennesker, altså dårlige kristne, hvis jeg har lov til å bruke det uttrykket, så sier man at de har misforstått buskapet.

- Det har jeg hørt, ja, sa Jesus.

- Ok, på den andre siden, så er det de kristne som har ett mål her i livet, å tjene sine medmennesker. Ingen sier at de har misforstått Bibelen, nei, de lever sine liv i din ånd. Ok, jeg forstår at dette er litt tøft å si rett foran deg, men har en kristen som får sine trosfeller til å forlate troen misfortstått noe?

Jesus nikket.

- Jeg forstår hva du mener. Du argumenterer for at kristne kalle mine gode etterfølgere for gode kristne og mine mindre beundringsverdige etterfølgere for "ikke ekte kristne"?

Jeg nikket.

- Det er vel også en måte å si det på.

Jesus tømte koppen i en større slurk før han satte den fra seg. Jenta bak baren signaliserte et spørsmål om han ønsket en til, han nikket.

- Ok, uten å applisere den sanne skotte, som det så fint kalles, så får jeg formulere meg litt forsiktig. Mine etterfølgere skal ikke bare tro på meg, de må også la dette skinne gjennom i ord og handling. Jeg kjenner godt til den sanne skotten, hvor en person leser om et mord i en avis, og utbryter at ingen skotte ville gjort noe slikt. Noen dager senere leser han om et nytt drap, og der er drapsmannen arrestert, og han kommer fra Aberdeen, hvorpå han så utbryter "ingen sann skotte ville gjort noe slikt".

Jeg nikket.

- Det stemmer.

Jesus fortsatte.

- Ok, men det er i andre instanser hvor det er på sin plass å bruke en slik sann skotte. For eksempel dersom noen forteller om en person som er vegetarianer, men som spiser steik. Da er det på sin plass å påpeke at dette ikke er en sann vegetarianer. Han kan være en vegetarianer i navnet, han kan være en person som hevder at han er en vegetarianer, men en ting er sikkert, han er ingen sann vegetarianer.

- Det er riktig, sa jeg. Så du sier at kristne er mer vegetarianere enn skotter?

Jeg smilte.

- Hva tror du?, spurte Jesus.

Jeg dro på det.

- Det er et godt spørsmål.

Nå var det Jesus sin tur til å smile.

- Selvsagt, sa han, det var jo du som stilte det.

Dette var den Jesus jeg husket fra barndommen, han med sine små spøker, som heller ikke ønsket å vinne diskusjonen. Du satte ikke Jesus fast, men han hadde heller intet behov for å sette fast deg.

Jeg skulle til å svare, men da kom jenta med det nye kaffeglasset til Jesus. Han smilte til henne og ga henne en hundrelapp.

Skal du også ha en til?, spurte han meg.

Jeg svarte "Ja takk", og han spurte jenta "Lager du en ny Latte?"

Resten av samtalen snakket vi om de siste ti årene siden vi møttes sist. Han spurte meg om interesser, om filmer jeg hadde sett, om steder jeg hadde besøkt.

Jeg hadde ikke kikket på klokken siden vi hadde begynt å snakke, men plutselig kom den unge jenta bort, hun fortalte at de snart skulle stenge. Jeg reiste meg og tok på meg jakken. Jesus reiste seg også.

"Ringer du når du har lyst til å slå av en prat?", spurte Jesus.

Jeg nikket. Jeg sender en sms.

Han smilte. Jeg kom nok ikke til å sende en sms. Vi tok hverandre i hånden, og forlot hverandre.

Den humanistiske etikk; del 1

Jeg har lenge reflektert over humanisme, hva som kjennetegner humanistisk etikk og hvordan skape en etikk som tar hensyn til andre mennesker og dyr, uten at en trenger å trekke inn hellige bøker. Dette blir den første i en rekke poster der jeg forsøker å konstruere en slik humanistisk etikk.

"Uten Gud er alt tillatt". Dette sitatet blir ofte tillagt Dostojevskij, men det er mer korrekt å tillegge det en av Dostojevskijs romanskikkelser, Smerdjakov, Karamasovbrødrenes halvbror, og en generelt sett usympatisk person. Om Dostjevskij virkelig mente dette skal være usagt, men det har siden Brødrene Karamasov vært ett av de mest brukte argumentene mot en gudløs etikk. Dersom det ikke finnes en Gud, kan en ikke si at noe er rett eller galt.

For at noe skal være ulovlig trengs en lovgiver. I Norge har vi denne lovgiveren i grunnlovsforsamlingen på Eidsvoll og Stortinget, uten disse ville vi ikke hatt en lovbok, og alt ville vært tillatt. På samme måte, dersom det ikke eksisterer en moralsk lovgiver kan man ikke si at noe er objektivt sett galt.

Jeg vil på ingen måte si at det er et dårlig argument, og dette gjør humanister seg lurt i å reflektere over. Den gudløse verden representerer andre etiske problemstillinger som en skapt verden representerer, ikke nødvendigvis vanskeligere spørsmål, bare annerledes. Teistiske forklaringer vil også medføre problemer, spesielt på områder hvor de profetiske visjoner direkte går i mot hva vi oppfatter som rett og galt i dagen samfunn? Det bør være nok å nevne kvinnesyn og homofili som klare eksempler på dette.

Det vil være klart for en humanetiker at det ikke vil være mulig å sette to streker under svaret når man diskuterer rett og galt. Likevel må man ikke ha for store forhåpninger når man diskuterer etikken, den kan være en rettesnor, men den kan aldri fortelle oss med 100% sikkerhet hva som er sannheten.

Jeg har tidligere forsøkt meg på tre svar, men ingen av dem besvarer direkte denne anklagen mot sekulære livssyn. Jeg kan påpeke at teistene ikke kommer bedre ut, jeg kan kalle det argument fra ønsketenkning, men selve argumentet er vanskelig å tilbakevise. Jeg skal likevel gjøre et forsøk, men for å klare det er jeg nødt til å ta et trossprang.

Tenk deg at du befinner deg i en by du aldri har vært før. Du spaserer rundt, ser på bygninger og statuer, men på ett punkt kommer du til et kryss hvor det er tre mulige veier. Du går inn den første, det viser seg å være en blindvei. Du går ut igjen og går inn den andre veien. Der viser det seg at det er et dypt hull som det er umulig å komme rundt. Hva gjør du så? Du har tre valg, hoppe ned i hullet, gå inn igjen i den første gaten eller forsøke gate nummer tre.

Hvordan kan jeg vite at ikke jeg er det eneste mennesket som lever og at alt jeg tror eksisterer kun befinner seg i hodet mitt? Hvordan kan jeg vite at logikkens regler er sanne? Hvordan kan jeg vite at de menneskene jeg møter ikke er skuespillere i et gedigent narrespill?

Det korte svaret er; det kan du ikke. Det er umulig å bevise at øynene dine forteller deg sannheten om verden, det vet enhver som har studert Descartes på Ex. Phil. Vi vet ikke om all verdens ondskap er bare noe som befinner seg i hodet vårt, vi vet ikke om vi befinner oss i The Matrix, og vi vet heller ikke om vi er et menneske som drømmer om at vi er en sommerfugl eller en summerfugl som drømmer at vi er et menneske.

Vi kan aldri få svar på disse grunnleggende spørsmålene. Likevel, og det er derfor jeg brukte bildet om de tre gatene, vi bør alltid velge den veien som fører oss videre. Hvis vi sier at vi ikke kan vite noe som helst, går vi inn den første gaten. Dersom vi sier at vi ikke kan vite noe, og dermed kan vi gjøre hva vi vil hopper vi ned i hullet. Dersom vi sier at hva vi kan føle og sanse er det sanne går vi inn den tredje gaten, hvor vi nettopp har mulighet til å komme videre. Det er selvsagt mulig at vi er på vei bort fra sannheten, men hva skal vi gjøre? Stopp opp når det finnes alternativer? Vi må bare gå videre og se hvor veien fører oss.

Dette blir da den første byggesteinen i min humanistiske etikk:
Det du kan sanse, eksisterer.
Eller la meg omskrive dataspråkets WYSIWIG til humanismens WYSIWE; What You See Is What Exists.

Hva betyr dette i praksis?
Kort fortalt betyr det at dersom du kan sanse noe, betyr det at det eksisterer.
Jeg føler at jeg trykker på et tastatur i dette øyeblikket, det betyr at jeg trykker på et tastatur i dette øyeblikket.
Dersom jeg ser et menneske som gråter, og jeg vet at dersom jeg gråter selv betyr det at jeg som regel på en eller annen måte lider. Det betyr at det mennesket jeg ser mest sannsynlig også lider.

Betyr det at den personens lidelse er mitt problem? På ingen måte, vi har bare påvist menneskelighet hos den andre, men at vi skal bry oss om den andres lidelse er enda et langt steg frem.

Det vil tas opp senere.

Mitt møte med døden på kafe

Jeg skrev dette tidligere på Verdidebatt og hadde planer om å skrive en annen samtale med Jesus. Nå fikk jeg lite respons, så jeg valgte å skrinlegge planene. Nå fikk jeg nettopp en positiv tilbakemelding, så da tok jeg opp igjen planen om kafemøtet med Jesus. Jeg kommer til å legge ut fortsettelsen om et par dager.

Det hadde nettopp sluttet å regne da jeg kom inn i kafeen hvor jeg hadde avtalt å møte Døden. Jeg så han sitte ved vinduet, med cappuchinokopp på bordet og med øynene i en roman. Han så opp på meg, smilte og kikket tilbake i boken. Jeg passert ham, gikk bort til jenta i baren og bestilte en Cafe Latte uten sirup. “Maskinen er under rengjøring, jeg kommer bort med den.” Jeg takker henne og setter med ned med Døden.

Han hadde ringt meg en halvtime tidligere og spurt om jeg hadde tid til å møtes. Jeg hadde det og nå sitter jeg her, og dersom jeg ikke visste bedre ville jeg trodd at han var en mann i trettiårene. Han sitter med en mørk bukse og en svart pologenser som matcher hans like mærke hår, hadde jeg ikke visst bedre ville jeg trodd at han arbeidet som reklamekonsulent. Eller poet. En poet i reklamebransjen.

- Takk for sist, sa Døden. Stemmen er alltid den samme behagelige, det monotone stemmeleiet som ikke avslører noen følelser i den ene retningen.
- Takk det samme, svarer jeg.
- Noe nytt siden sist?
- Ikke så mye. Eller kanskje endel. Når møtte jeg deg sist?
- Ett par år siden, tror jeg. Når jeg tenker meg om, var det ikke i 2006?
- Det kan tenkes. Ikke så mye.

Døden nikker.
- Jeg leste om deg i avisen.
-Gjorde du det?
Jeg var egentlig overrasket.
- Leser du lokalaviser?
- Jeg leser alle aviser.  Alle aviser med dødsannonser. Jeg liker å vite hvem det er jeg trykket i hånden for en siste gang. Bygdanytt er derfor en mange aviser jeg må gjennom.

Jeg følte et lite ubehag å diskutere dette med Døden, og hadde egentlig ønsket at brakte det opp. Det var alltid litt spesielt å diskutere tro med noen som visste hva som kom til å skje i etterkant av livets slutt.
- Interessant, sa Døden. Absolutt interessant. Hva sier familien din?
- De visste om det. Det var litt annerledes med onkler, tanter og søskenbarn. Noen visste, noen ikke. Enkelte har jeg forsøkt å skjerme, andre fikk finne det ut selv. Endel hørte at jeg var blitt ansatt som konfirmantleder i Humanistisk Konfirmasjon og la to og to sammen.
- Har de spurt deg om det?
Jeg rister på hodet.
- Noen. Det gjør ikke så mye fra eller til. De skal få velge selv hva de ønsker. Det er sikkert tungt for noen av dem. Men jeg kan ikke bry meg om det. Hvis det er tungt for dem, kan jeg ikke bli påvirket av det.
- Hvorfor ikke?
- Fordi jeg, og mange andre som mister troen, bruker år av livet vårt på å kunne tørre å se våre nærmeste familie og fortelle dem at vi er på vei til helvete. Mange frafalne forteller, De klarer ikke å se sine foreldre i øynene. Derfor utsettes og utsettes avgjørelsen,
- Tok familien din det fint?
- Veldig fint. Men man krisemaksimerer ofte, tenker at man blir kastet ut og utelatt fra alle familiesammenkomster og strøket fra stamtreet.
Jeg smilte, Døden gjengjeldte smilet.
- Du har en flott en familie, sa han, Jeg møtte dem i din grandtantes begravelse.
- Jada. Men det fikk meg nettopp til å tenke på noe. Jeg vet at folk som bryter ut ofte blir aggressive ovenfor religionen. Det har du merket, har du ikke?
Døden nikker.
- Kanskje det er en forsvarsmekanisme?, fortsetter jeg. Det er en måte å møte kritikken før den kommer. Man tenker kanskje noe slikt som: “Så du tror at jeg kommer til helvete? Vel, jeg tror at du er en idiot som tror på en latterlig bok full av løgner og fri diktning,” Det blir en måte å si beholde kontrollen, ved at de nå er i forsvarsposisjon. Nå er det de som må svare på bibelkritikk, korsfarere, inkvisisjon og heksebranner. Alt for å unngå den skremmende dommen de kan få kastet etter seg.
- Tror du virkelig det?, avbrøt Døden meg.
- Ikke alle, selvfølgelig. Mange har det annerledes, og mye kritikk er berettiget, men i det umiddelbare bruddet er det nok noe opparbeidet sinne og frykt.
Døden nikket. Han tok en slurk av kaffen sin, og jeg kom til å huske at jeg ikke hadde fått min.

-  Men dette har du sikkert fått høre før, men jeg håper ikke at jeg spør for det, sa Døden plutselig.
-Spør i vei, svarte jeg.
- Hva om du tar feil?
- Så du sier at jeg tar feil?
- Jeg sa ikke det, smilte Døden.

Jeg hadde ingen illusjoner om at han ville røpe seg. Døden holdt alltid kortene tett inntil brystet om livet etter døden, Når du dør får du et besøk av ham. Det er alt han har fortalt, han vil oppsøke deg og trykke deg i hånden. Etter er dette er han taus. Vil han eskortere deg til Perleporten eller informere deg om at dette var alt du fikk? Ville han ønske deg lykke til i ditt neste liv på jorden? Jeg hadde forsøkt å lure ham til å avsløre det flere ganger uten å lykkes. Jeg ble nok nødt til å vente til jeg møtte ham for siste gang.

- Men hvorfor? Hvorfor velge det utrygge fremfor det utrygge?
- Hvorfor? Hvorfor det? Har du ti år å avse kan jeg nok forsøke å forklare.
- Jeg har hele evigheten på meg. Forsøk, du.
Jeg smilte.
- Det har du nok, men det har ikke jeg. Jeg må bruke mine 40-50 år som jeg har igjen til noe mer fornuftig.

- Tror du du har så lenge igjen?
Jeg svarte ikke. Det var et ubehagelig spørsmål fra en som satt inne med svaret. Solen hadde kommet til syne, og regndråpene på vinduet reflekterte små regnbuer på kafegulvet. I en av vannpyttene utenfor skinte solen rett i ansiktet mitt og jeg flyttet meg litt til siden.

Døden fortsatte.
- Men uansett, la oss tenke oss femti år. Du har femti år igjen. Før hadde du forventninger om en evighet, nå bare et halvt århundre. Det må vel være en skuffelse?
- Ikke så mye egentlig.
- ikke?
- Jeg tenkte på døden før også, fortsatte jeg. Det var en snikende følelse om at døden var slutten, selv om jeg ikke tvilte på Guds eksistens. Det tror jeg mange kristne har også. Faktisk leste jeg for endel år tilbake at kristne var ikke overbevist selv. Hvis jeg ikke tar helt feil var det nærmere en tredjedel av alle kristne i Norge som ikke trodde på et liv etter døden.

- Så du trodde ikke?
Jeg vet ikke. Jeg husker ikke. Men jeg tenkte ikke så mye på det. Jeg husker engang da jeg bodde i et kollektiv med fire andre kristne, hvor en av jentene plutselig sa, “Tenker dere over hvordan vi får det i himmelen?” Jeg husker ikke hva jeg eller de andre svarte, men jeg husker at dette var et så uvanlig spørsmål fra en voksen person. Voksne snakker ikke om slikt, som om himmelen virkelig eksisterte. Men snakker om Frelsen, om Herliggjørelsen, men ikke om Himmelen, som dette er ett sted som virkelig eksisterer. Det fikk meg til å mistenke at de egentlig ikke trodde på det.
- Men de snakker ikke så mye om helvetet heller, skjøt Døden inn. Kanskje de ikke snakker om det fordi de da implisitt antyder at det er noen som kommer et annet sted.
- Mulig, innrømmet jeg. På den andre siden, har du hørt noen intellektuelle muslimer snakke om de syttito jomfruene de vil få i himmelen? Det er kanskje et litt flaut tema, så man snakker ikke om det. Det er kanskje litt det samme med Himmelen, Det klassiske bildet av himmelen med vinger, harpe og glorie er litt banalt. Jeg vet ikke.
- Men som ateist har vel mye forandret seg?
- Ikke så mye, egentlig. Man blir kanskje ikke så mye invitert på kristne tilstelninger. Man ber deg ikke bidra med menighetsarbeidet.
- Men nå har du ingen å be til dersom livet skulle være for tungt.
-  Vel..
Jeg dro på det.
- Men jeg var aldri en som ba for alt mulig. Jeg ba som regel ikke foran en eksamen. Dersom jeg strøk, så strøk jeg fordi jeg ikke hadde lest eller at jeg var uheldig. Gud hadde ikke noe å bidra med verken i den ene eller andre retningen.
- Så du ba ikke?
- Jo, men jeg ba ikke om ting som påvirket så mye den verden vi levde i. Jeg ba kanskje om småting. Og jeg ba om at Gud måtte vise meg hvordan skulle tjene ham. Siden han aldri svarte, antok jeg at han ikke eksisterte.
- Så da tror du kanskje ikke på kommunebyråkrater heller?
Jeg smilte.
- Jeg  var kanskje en dårlig kristen?

- Det var dine ord.
Døden tømte koppen sin. Han reiste seg, bestilte en ny ved baren, noe som tok betraktelig kortere tid enn tidligere. Min kaffe var enda ikke kommet.

- Men det er vel noe som har forandret seg?, spurte han da han kom tilbake.
- Hva skulle ha forandret seg?
- Sjelen og ånden din, de er borte nå.
- Vel, nå mener jeg det at jeg aldri hadde en ånd i første omgang, det var bare innbilning,
- Men du var et sjelevesen, ett menneske skapt i Guds bilde, nå er du bare et dyr, et resultat av evolusjon. Du var et Guds barn, nå er du etterkommer etter bakterier og celler. Er ikke det, hva er det beste ordet, er ikke det en nedgradering av ditt menneskeverd?

- Så du mener at det er en nedgradering?
- Mener du ikke at det er?, svarte Døden umiddelbart.
- Vel...
Jeg leter etter de rette ordene.
- Jo, kanskje er det det. Jeg nekter ikke for at det høres mye flottere ut å være sønnen til en guddom enn å være barnebarnet “til en stein”, som Kent Hovind kaller det. Men på den andre siden, så er jeg nå et resultat av millioner av vinnere. Richard Dawkins fortalte en gang at han når han taler i forsamlinger av og til stiller et spørsmål: “Hvor mange prosent av deres forfedre døde som barn?” Folk begynner å regne i hodene før folk innser svaret. Svaret er selvsagt null! Ingen av våre forfedre døde som barn. Ingen av våre forfedre døde uten å at en vesen av det motsatte kjønn parret seg med vedkommende. Vi er en gruppe av vinnere, i millioner av generasjoner. Biologier og astrofysikere avslører det enorme arbeidet som har blitt utført for å skape hvert vesen som lever på jorden i dag. Og hvert organ jeg har i kroppen min, hvilken enorm evolusjonær jobb har det ikke vært å utvikle dem. Hvorfor skulle dette være en nedgradering av mitt menneskeverd?
- Vel, det forandrer ikke det faktum at du er døende. Du er ikke i besittelse av en udødelig sjel, du er på vei til gå under. Som du sa i sted, om maksimalt femti år er det slutt for all fremtid med deg. Skremmer det deg ikke?

- Om det skremmer meg? Jeg vet ikke helt. Det er vanskelig å si. Jeg tror egentlig ikke jeg blir så lettskremt. Jeg tenkte faktisk mer på det da jeg var kristen.
- På hvilken måte.
- Jeg husker fra videregående, jeg leste attenhundretallshistorie, og jeg tenkte, “alle disse jeg leser om er døde”, De kan ikke snakke, ikke tenke, ikke gjøre noe som helst. På bildene ser de levende ut, men så rammer tragedien dem. Jeg tenkte mye mer på det da jeg var kristen. Men jeg vet ikke. Jeg liker ikke tanken på døden. På den andre siden...

- Forresten, har du lest Tolstoj?, avrøt jeg jeg meg selv.
Døden svarte ikke, han grep bare boken som lå på bordet foran oss og viste meg tittelen. Ivan Iljitsj død av nevnte forfatter.
-Jeg elsker Tolstoj, sa Døden.
- Jeg også.
- Jeg har lest alt av ham, også da han var i live, fortsatte Døden. Og det må jeg innrømme, det var med en viss skjelving at jeg møtte ham. “Grev Lev Nikolajevitsj, det er en ære møte Dem, jeg kommer til å lese bøkene Deres herfra til evigheten.”
Døden smilte.
- Ikke få meg til å begynne om Tolstoj. Han og Dostojevskij... Shakespeare også, selvsagt. Trenger man andre forfattere? Var det et tema som disse tre unnlot å behandle? Men nok om det. Hva var det du ville si om Tolstoj?
Døden likte å snakke om litteratur. Det måtte være en adspredelse fra det som ellers måtte være en psykisk utmattende arbeidsdag.

- Jeg leste Skriftemål av Lev Tolstoj for en tid tilbake, fortsatte jeg. I den boken nevner han et indisk eventyr som jeg syntes var interessant.

- Unnskyld, jeg glemte det rett og slett.
Jeg hadde ikke lagt merke til jenta, nå stod hun med et kaffeglass og smilte. Hun plasserte glasset på bordet og la to brune sukkerbiter innpakket i plast ved siden av.
- Du kan få påfyll dersom du ønsker.
Jeg takket nei, og hun smilte og forlot oss etter å ha beklaget enda en gang. Jeg åpnet en av sukkerbitposene og fortsatte.

- Den handler om en som blir jaget av et uhyre og han oppdager en brønn som han kaster seg ned i. I fallet oppdaget han imidlertid at brønnen er uten vann, og det er drage i bunnen. Han griper etter en busk som vokser  i veggen og holder fast i denne. Over ham venter uhyret, under ham venter dragen, begge klar for å sluke ham. Han kjenner at kreftene er i ferd med å ebbe ut, da oppdager han at på den lille busken er det to mus, en hvit og en svart, som sitter i roten og holder på gnage over det som holder ham i live. Men så er det han oppdager det. På et av bladene ser han plutselig noen dråper med honning, han strekker ut tungen og slikker dem. Og slik slutter fortellingen.

Tolstojs tolkning er åpenbar.  Det er vi som henger i den greinen, uansett hvordan vi forholder, tilslutt vil musene gnage over greinen hvis vi ikke først slipper taket selv. Vi vil tilslutt havne i dragens munn, hvis vi ikke skulle makte å klatre opp og bli slukt av uhyret der oppe. Målet vårt er derfor bare å slikke i oss honningdråpene før den uunngåelige slutten kommer.

-  Jeg husker den. Det er en interessant historie. Tolstoj slet jo med mye i forhold til døden og livet. Så det er det som målet? Å slikke i seg mest mulig honning før slutten kommer?
- Det avhenger av hva honning er for noe.
- Er honningen lykke?, spør Døden.
- Det kan være lykke. Det kan også være, jeg vet ikke. Plikt?
- Plikt? Hvilken plikt? Hvilken plikt har du? Du er jo en ateist!

Solen forsvant bak en av skyene, jeg tenkte over hvordan jeg skulle formulere det.
- Jeg vet ikke, plikt. Jeg føler det er en eller annen plikt vi har fått, jeg kan ikke sette ord på det bedre enn det. Det har noe med å kjempe for det gode, å kjempe for noe uten at det ligger noen belønning bak.

- Det hørtes merkelig ut, utbrøt Døden. Jeg tror jeg forstår hva du mener, men det er ikke et logisk standpunkt. Hvorfor skal du kjempe for noe godt som ikke eksisterer der?
- Det innrømmer jeg, jeg er irrasjonell på det punktet, men det er nødt til å være slik. Jeg later som det eksisterer et kosmisk gode, og innretter livet mitt etter det. Men som ateist er det ikke rasjonelt, men skal mitt livssyn henge sammen, er det nødvendig for å akseptere dette. Dette er ikke noe å diskutere, det er bare å akseptere.

- Hvis du sier det så, svarer Døden. Denne gangen smilte han. Møter du noen av de andre i gamlegjengen?
- Ikke på en stund. Jesus ringte forresten nylig. Han ville møte meg.
Døden nikket.
- Skal du møte ham?
-Hvorfor ikke? Vi har jo vært gamle bekjente. Det er alltid hyggelig å få oppdateringer på andres liv.
- Så når møter du han?
- Neste uke engang. Vi får se når det passer for oss begge.
Døden nikket,

Etter dette snakker vi ikke om så mye, vi drakk opp hver vår kaffe uten å si så mye mer. Det ble litt småsnakk om været og fremtidige planer. Da glasset mitt var tomt, takket jeg for meg og vi lovte hverandre at det ikke måtte ta like lang tid neste gang. Jeg reiste meg og gikk mot døren. Døden tok på nytt opp boken, og festet øyenene på teksten. Snart ville han gå tilbake på jobb.

Og jeg tenkte på det, jeg kommer sikkert til å møte ham igjen for et kaffebesøk senere, men den siste gangen vi møtes vil det bli avslørt hva som kom til å skje etter døden. Døden visste svaret  men nå satt han med øynene i teksten og så nesten ut til å ha glemt meg. Det må ha vært en spennende bok. Jeg fikk låne den på biblioteket en dag.

Spørsmål til feminister

Dersom Francesca Kafka hadde skrevet boken Prossessen, om Josefine K, ville det ikke da blitt sett på som en feminismeklassiker? Ville feministiske litteraturvitere tolket denne i lys av kvinners problemer, og ikke generelle menneskelige?

Dersom Kafka ønsket å skrive om fellesmenneskelig angst og søken, måtte ikke da protagonisten være mann?

Hvordan introdusere elever for kristendommen?

Jeg driver for tiden på med undervisning på videregående og skal begynne med en introdusjon til kristendommen. Hvordan presentere denne religionen som har hatt så stor innflytelse på elevene på en spennende måte? Det er jo et vidt felt og et tema som elevene skal bruke mye tid på.

For en tid siden fikk jeg anbefalt et program på iPad som heter Art Authority. Dette programmet er en database over alle de største kunstverkene i historien, fra antikken til i dag, og da jeg kikket på renessansebildene fant jeg ett som kunne gjøre introduksjonen lettere. Bildet er malt av Rafael, og har blitt kalt La Disputa del Sacramento. I dette finner en mange elementer som en elev kan dvele med.

Hva er det første øynene dras mot i det du ser på bildet? De fleste vil svare Jesus. Likevel er ikke han den som befinner seg i bildets midte, det er duen. Dersom du setter et kryss fra den ene kanten til den andre vil du oppdage at krysspunktet er rett gjennom duen.

Likevel, om vi studerer sirkelen er ikke lenger duen i sentrum. Sirkelens midtpunkt er det som står på alteret. Men igjen må vi se over Jesus, og se hvem som står der.

Rafael viser her på en glimrende måte treenigheten. Vanligvis presenteres de som tre personer ved siden av hverandre, men da vil alltid den i midten ha en mer prominent posisjon. Her er alle fremtredende på sin måte. Gud står øverst, Jesus er den mest synlige, og Ånden er i sentrum. Ingen er større enn den andre.

Jeg vil da spørre elevene
1. Hva representerer de tre?
2. Hva befinner seg i sirkelens midtpunkt? Finnes en slik i den norske kirke? Hvorfor (ikke)?

Deretter vil jeg se på på de to personene som sitter ved Jesus. Hvem er de? (Maria og Døperen Johannes). Hva har de gjort som fortjener en slik plass? Og da kan en også spørre, kan det tenkes at en protestantisk eller ortodoks maler ville plassert to andre personer der?

Deretter ser vi på de tolv personene som sitter på samme plan som Jesus. Hvem er de?
(På venstre side: Peter, Adam, Evangelisten Johannes, Kong David, Stefanus, Jeremia, på høyre: Judas Makkabeeren, Sankt Laurentius, Moses, en av Jesu disipler, Abraham, Paulus)

Dette åpner for mange spørsmål:
1. Hvorfor har bare halvparten av disse glorie?
2. Hvorfor sitter Peter med nøkler?
3. Hva er en martyr og hvorfor er de viktige i kirkehistorien?
4. Hvorfor har Paulus et sverd?
5. Hvorfor er det bare seks av de tolv som sitter rundt Jesus som har glorie?
6. Det er fire bøker ved ånden, hvilke er disse?

Deretter er det mange mennesker som står på det nederste planet. Nærmest er kirkefedrene, blant annet Augustin i biskekappe, bak ham står Aquinas, og lenger bak Dante og lenger bak, en person som ikke er så lett å få øye på, en kjetter (i hette).
På nytt kan en påpeke endel interessante fenomener:
Hvorfor er de klerikale nærmest, Jesu blod og legeme? Må man gå via dem for å bli frelst?
Hva er en kjetter?
3. Hvorfor er scenen satt til Roma? Er den katolske kirken den sanne kirke og den ortodokse den falske?
4. Hvorfor har noen fått en glorie og andre ikke?

Elevene vil sikkert ikke kunne svare på alle disse spørsmålene, men de vil bli fortalt at de svarene vil komme i løpet av de neste timene.

Samtidig viser plasseringen av bildet en side ved kristendommen som ikke alltid Dawkins&co reflekterer over. Bildet et malt på motsatt side av det mer berømte Skolen i Athen, og dette viser på en utmerket måte to sider ved kristendommen. På den ene siden er teologien, med treenigheten, bibelen og kirken, på den andre filosofien, med Aristoteles og Platon, hedninger, muslimer, zoroastrere og kristne filosofer i dyp diskusjon. Dette viser egentlig to sider de fleste moderne religioner, en tro og undring i skjønn forening. På den ene siden, arven fra Athen, på den andre, arven fra Jerusalem. Dette er veldig viktig å huske når en studerer livssyn, det er aldri kun en blind tro.

Et slikt bilde åpner eleven for mange sider ved den kristne tro, og det vil sannsynlig gjøre læringen lettere. Når man snakker om pavens nøkkelmakt har en dette bilde å knytte det til. Jeg har ikke gjennomført undervisningen enda, men legger det ut slik at dersom det er noen som har noe fornuftig å si vil jeg høre det før timen.

Til slutt er det noe jeg lurer på, jeg og flere andre har studert bildet og finner ikke et tilfredsstillende svar. St Stefanus (til høyre for David (med harpe)) peker enten nedover eller ut mot oss. Hvem peker han på, og hvorfor? Gode svar utbes.