Den gang du stille står ved graven
Og kjære venn i jord skal ned
Riv brystet opp, legg ned den gaven
Som venn på reisen bringer med
En hjertebit, men aldri hele
For resten må du eie selv
Men liten part, den må du dele
En gave fra ditt indre hvelv
Og hjertet ditt blir ei det samme
For dødens mørke setter spor
Men om en tid, så ser du skramme
I hjertet rolig, sakte gror
Du gir en bit til alle venner
På siste reisen får de litt
Med stygge sår og arr du kjenner
At dette hjertet, det er ditt
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar