Hvordan strukturen i skolen fører til ineffektivitet, ekstaarbeid og økte kostnader
På en skole jeg jobbet for noen år siden var det litt over hundre nye elever som skulle lære sidemål hvert år. De fikk alle utdelt en bok med oppgaver, grammatikk og tekster, en bok de skulle skrive i, og dermed ikke kunne levere inn etter årets slutt.Boken var på rundt 180 sider og kostet 330 kroner. Av disse 180 sidene var det endel tomme, noen hadde store bilder som dekket arket, og andre hadde grammatikk man enkelt kunne finne gratis på internett. La oss være snille å anta at det var 140 sider med originalt stoff i boken. La oss også anta at skolen fikk bøkene rabattert, og at de betalte 300 kroner pr eksemplar. Det blir 30 000 i årlige kostnader.
La oss se på et alternativ til dette. Ti lærere, enten på skolen, i kommunen eller i fylket setter av tre timer hver, kikker i boken, ser hva de spør etter i hver oppgave, og lager lignende tester i Itslearning, Fronter eller Google Forms. De kan bruke quizverktøy, hvor elevene får svaret umiddelbart, de kan teste seg på nytt noen måneder senere, og læreren kan sjekke både feilprosent og progresjon uten å måtte samle inn bøker og rette. I tillegg til dette kan de finne alle de gratisressursene som ligger på nettet. Du trenger ikke kjøpe en bok som inneholder alle sterk verb, det er nok av slike lister der ute.
Ville dette vært en billigere løsning for denne skolen? Med mindre lærerne tjener over tusen kroner timen, definitivt. Og dette må bare gjøres ett år, neste år er kostnadene 0 kroner. Og har det blitt laget på en skole, er det fritt frem å bruke dem i resten av fylket eller kommunen. Det var minst tusen elever i fylket som skulle ha sidemål, hadde alle brukt disse testene, ville besparelsen ikke lenger vært 30 000 årlig, men 300 000. Og dette er bare ett fag! Hvilke innsparinger, både i penger og tid, kunne vært gjort om man hadde gått sammen slik, laget ett opplegg, og gjort det tilgjengelig for resten av skolene? Så hvorfor blir det ikke gjort? Det er noe jeg filosofert over lenger, og etter hvert har jeg innsett svaret. Det er fordi det ikke er noens ansvar.
Lærerne har ansvaret for undervisning, de har kontroll på sin undervisning, sine elever, og skal sørge for å få dem gjennom året, helst uten at for mange har strøket. Rektor har ansvar for skolen, det administrative, mens oppvekstsjefer er opptatt av økonomi og et titall skoler. En lærer kan se et behov for samarbeid, men har ingen makt til å sette dette i gang. En rektor har makt til å sette dette i gang, men vil trolig være opptatt med å drive skolen, og kan uansett ikke trekke inn lærere fra andre skoler. Til slutt har vi oppvekstsjefene, som driver med mye, men ikke undervisning. Og det er her problemet ligger. De som ser problemet kan ikke gjøre noe, de som kan gjøre noe ser ikke problemet.
Det er enorme muligheter til samarbeid mellom lærere, både innad på skoler, i kommunen, fylket, ja hele landet, men så lenge ikke de som har makt til å gjøre noe med det blir ingenting gjort. Hvis jeg lager et gruppearbeid som tar en time å utvikle, og deler dette med ti lærere, er elleve timers forberedelse spart. Hvis du deler den med hundre lærere, er over to ukers forberedelse spart. En time blir til hundre, det er nesten som magi.
Alle er enige om at det er viktig å dele, men uten noe fokus på dette fra høyere hold er det nesten umulig å gjennomføre. Det er flere delingssider som har forsøkt å skape delingskultur blant lærere, men de har opplevd noe som er utbredt i de fleste fora på internett, at flesteparten ikke deler. Jakob Nielsen har formulert 90-9-1-regelen, hvor 90% av besøkende på en nettside som er avhengig av bidrag, som diskusjonsfora og nettleksikon, aldri skriver noe som helst, 9% skriver litt og 1% bidrar veldig mye. På Wikipedia hadde i 2006 bare 0.2 av de besøkende opprettet konto, og i 0.003% stod for alle revisjoner av artiklene. Slik blir det også på delingssider for lærere, noen få fyller opp siden med alt de har laget, litt flere deler noen få dokumenter, og det store flertallet kommer for å hente stoff uten å bidra. Til slutt går stordelerne lei når så få andre bidrar, og de andre forlater nettsiden når det ikke kommer flere opplegg.
Delingssider mislykkes fordi dette er private, og i noen tilfeller, offentlige, initiativ som mangler støtte fra oppvekstsjefer og byråkrater i utdanningsdirektoratet. De har ikke sett behovet for å støtte dette, siden det ikke er deres jobb. Problemet er at det ER deres jobb, siden det ikke er andre som kan gjøre den. Skolehverdagen kan gjøres enklere, det kan ligge klart undervisningsopplegg for deg, som du bare kan laste ned, modifisere og bruke i klasserommet.
Løsningen ligger mellom stolene, der ligger den og ikke klarer å reise seg, siden det ikke er noen som har ansvar. Der vil den også ligge helt til de med makt innser at de kan gjøre så mye for læreres hverdag og skolenes økonomi, bare ved å ta litt mer ansvar.
