Tale til konfirmantene

Ingen spurte meg om å holde konfirmanttale i år, det gjør ikke noe, jeg kan skrive en her, så kan dere heller henvise konfirmantene til bloggen min.

Kjære konfirmanter

Dere har fått deres velfortjente diplomer og blomster, snart skal dere reise hjem og spise en god middag og høre mange flotte taler om hvor flinke dere har vært, om hvor skjønne barn dere var og hvor ansvarlige dere har blitt. Andre vil ta seg av den oppgaven,  derfor slipper jeg. Jeg ønsker i stedet å snakke om fortellinger.

For hundre år siden ble det født en guttebaby i Nord-Norge. Han var fra en fiskerfamilie, og ble tidlig tatt ut av å arbeide på farens sjark hvor han fanget utallige fisker. Han fant etterhvert en søt jente som han forelsket seg i, de giftet seg og fikk flere barn. Faren hans pensjonerte seg og han overtok båten. Etterhvert pensjonerte han seg selv og da hadde han fått flere barnebarn, noe som han satte veldig stor pris på.

For tjue år siden døde han i sykesengen, ved siden av stod hans kone, barna og barnebarna og presten snakket i begravelsen varmt om denne dyktige fiskeren, denne kjærlige ektemannen, faren og bestefaren. I dag er både kona og den eldste sønnen også gått samme vei, dattera hans ligger på det siste, men barnabarna er fortsatt her, og de har til og med gitt ham oldebarn.

Hva var navnet til denne fantastiske fortelleren? Hvor kan du kjøpe bøkene hans? Jeg aner ikke, han skrev ikke noe. Han leste ikke mye annet enn avisen, men han drømte. Han lekte med fortellinger, men de var likevel der i hodet, fortellinger. En fortelling handler om en fisker som faller ut av båten og havner i havfolkets rike. En annen om den vise kjempeblekkspruten som lever på bunnen av havet og som alle fiskene, krabbene og hvalene besøker for å få råd. En tredje historie handlet om dragen som levde på toppen av fjellet som terroriserte alle i bygda hvor fiskeren bodde. Det var mange fortellinger, noen om den jenta han aldri fikk, drømmer om hva barna skulle bli, drømmer om hvor verden ville gå.

Han hadde mange fortellinger, men han delte dem ikke med noen. Det trengte han heller ikke. Fortellingene lå der dypt i mennesket og de ble begravet med mennesket seks fot under jorden. Der ligger de trygt, som et monument over den menneskelige fantasi.

De av dere som skal begynne på almennfag vil merke noe spesielt når dere får stiloppgaver, dere skal gjøre det styggeste verbet det norske språket kan frembringe, dere skal "drøfte". Fantasiene skal bort, dere skal nå komme med saksopplysninger og legge frem argumenter og fylle den kjedeligste rollen til det voksne mennesket, å være saklig. Å tenke på trollmenn, på drager og bortgjemte skattene må du slutte med. Nå skal du gjøre d-ordet. Grøss.

Det er mennesker du møter hjemme, på skolen og fritidsklubben, det er fortellinger. Det er fortellinger, skjult i en menneskekropp. Fortellinger om drager, om dverger, om trollmenn, om kjærlighet, om mot. Det er en fortelling om en jente som skal begynne på medisin på universitetet, en annen som drømmer å bli tømrer, en tredje som drømmer å bli kunstner. Inni den kroppen som sitter ved siden av deg nå er det fullt a historier. Noen av fortellingene ønsker de også gjøre virkelige.

Hvordan behandler du de fortellingene møter? Hvordan behandler du det mennesket som står foran deg, den store sekken med fortellinger du møter? I en av de hellige skriftene dere sikkert har lært om i RLE-undervisningen står det at å drepe et menneske er som å drepe hele menneskeheten, men å redde et menneske er som å redde hele menneskeheten. La meg omformulere det litt. Når du mobber et annet menneske fordi den personen er annerledes er det som du river ut bøker av et annens persons bibliotek. Eller du står og kikker over ryggen når den andre skriver i bøkene. "Nei, ikke ta med den drømmen", du er for tykk til det. "Nei, stryk det, du er ikke flink nok". "Nei, for all del, ikke skriv det, slike drømmer er ikke for duster som deg". Snart er det ikke lenger deres bibliotek, det er bare en ansamling bøker hvor eieren har drømt det den trodde at andre ville at den skulle drømme. Det er for mange som ikke engang tør å gå inn i sitt bibliotek lenger, det er ikke lenger deres.

Hvert menneske er skattkammer av fortellinger, av drømmer og av håp. Det er også du. Du er som et bibliotek som stadig fylles opp av nye bøker. Noen bøker låner du til mange, noen til noen få, men de aller fleste får ingen andre lese enn bibliotekets eier. 

Å være menneske er å drømme. Å være menneske er å skape verdener. Å være menneske er å fylle sitt bibliotek med bøker. I Human-Etisk Forbund hyller vi det drømmende mennesket.

Vi hyller det mennesket som ser denne stolen og tenker "hm, hva som hadde skjedd om den kunne snakke?"

Vi hyller mennesket som ser en så flott ungdomsgjeng som er her og tenker, "hm, hvordan hadde verden sett ut om alle disse hadde fått lov til å følge sine drømmer?"

Vi hyller mennesket som kommer til en krig og tenker "hmm, lurer på hvordan dette landet hadde sett ut om det hadde vært fred?"

Kjære konfirmanter, jeg har et ønske til dere. Bygg opp dere deres biblioteker av all verdens ideer, men alltid sørg for at du ikke hindrer dine medmennesker å bygge sine. Kjære konfirmanter, kjære biblioteker, kjære skattekamre, gratulerer med dagen.